Oppvekst på Ringsaker
Den 10. april 1920 døde forfatteren Tryggve Andersen. Han og familien bodde da på gården Sjo ved søsterkirkene på Gran på Hadeland. Pussig nok døde Tryggve Andersen i samme hus som Aasmund Olavsson Vinje døde i temmelig nøyaktig 50 år tidligere. Andersen hadde da i mange år levd anonymt og tilbaktrukket med sin familie.
For den første boka si, I Cancelliraadens Dage, som kom i 1897, hadde han fått nesten bare ros, og blitt en av de mest berømte norske forfattere over natten. Denne boka har da også i alle år siden hatt en trofast leserkrets, som kanskje ikke har vært så stor, men som har vært stabil. Når denne boka har vært viet spesielt mye oppmerksomhet i vårt distrikt, er det fordi den gir interessante kultur- og sosialhistoriske skildringer av Hedemarksbygdene på begynnelsen av 1800-tallet. Allerede året etter, i 1898 ga Tryggve Andersen ut en samling Digte, og i 1900 ga han ut en ny roman med tittelen Mot kvæld. Disse to bøkene fikk ikke like god mottagelse som Cancelliraaden. Fra 1904 og fram til sin død ga Tryggve Andersen ut fem samlinger med fortellinger, som i grunnen fikk svært liten oppmerksomhet, selv om de inneholder tekster som hører til de fineste i norsk novellediktning.
Tryggve Andersen tilbrakte noen viktige år av sin oppvekst på Hamar, og det er det vi vet om ham fra disse årene som er emnet for dette kåseriet. Jeg skal imidlertid kort referere hovedpunktene i Tryggve Andersens liv før familien hans bosatte seg her i byen.
Tryggve Andersen ble født på garden Velt-Kindli på Ringsaker den 27. september i 1866 som ett av ti barn. Faren, Christen Andersen, var jurist og stammet fra en handelsmannsslekt som hadde holdt til i Halden. I 1855 var han blitt utnevnt til lensmann i Ringaker. Moren, Antonette, var datter til Anders og Ellen Krogvig. Hun hadde vokst opp på garden Krogvig i Ringsaker. Gjennom faren var altså Tryggve Andersen knyttet til embetsmannsstanden, gjennom moren til bondestanden. Tryggve Andersens foreldre hadde kjøpt garden Velt-Kindli to år før han ble født.
Da Tryggve Andersen var ni år, i 1875, fikk faren stilling som fogd i Sunnhordland, og hele familien flyttet dit. I ettertid kan en imidlertid klart se at årene på Ringsaker hadde etterlatt sterke spor hos den unge Tryggve Andersen. Velt-Kindli ligger midt i jordbruksbygda Ringsaker, som er preget av fruktbar dyrkingsjord i et landskap med avrundede åser og små dalsøkk. På Velt-Kindli var det dessuten husdyr av alle slag. Enda viktigere var det kanskje at det den gangen var svært mye folk på og omkring en Hedemarks-gard. Det var folk som hadde ærend i forhold til faren som lensmann, det var gjester fra familie og venner rundt om på nabogårdene, og det var husmannsfolk og tjenestefolk av alle slag. På Velt-Kindli var det eksempelvis fire tjenestejenter, en tjenestegutt, en husbondskar og diverse husmenn med familier.
Særlig blant tjenestefolkene fantes det mange som var flinke til å fortelle, og som bar på en tradisjon av folkelig fortellingsstoff. Noe bygde på virkelige hendelser, noe var halvsant og noe usant, men alt sammen var stoff som satte de unges fantasi i sving. En del av dette folkelige fortellingsstoffet hadde gjerne et nokså makabert innhold. Det dreide seg om barnedrap, mord, selvmord. I fortellingen “Historien om majoren” heter det f.eks. “Oplandsbygdene har sine egne, eiendommelige sagn og historier, som bærer præget av, at de fordum er fortalt, mens folk om vinterkvældene sat samlet om peisen. Fortællingene var gjerne knyttet til gaarden og de slægter dér hadde bodd, eller til nærmeste grænden.”
En fortelling som “Gullik Hauksveen” bygger åpenbart på slikt tradisjonsstoff fra Ringsaker-bygda. Den dreier seg om en mann som hadde drept en kramkar på Kvarstadsetra i Åstadalen. Det endte med at han la hodet til kramkaren i skreppa si sammen med en stein og kastet skreppa i Åsta. Blant barna gikk det det ordet at en av og til kunne høre at det dundret og drønnet fra elva, og at det da var skreppa med kramkarens hode de hørte.
Det fortelles at Tryggve Andersen i denne tida på Ringsaker snakket dialekt som sin mor, ikke mer normalisert dansk-norsk som faren. Dette forteller noe om hvor nær kontakt han hadde med bygdefolk. Det forteller kanskje også noe om hvor nær han var knyttet til moren. Da han omarbeidet I cancelliraadens dage og blant annet lot allmuebefolkningens replikker falle på dialekt, viste han at han også som voksen behersket Hedemarks-dialekten.
Faren ble utnevnt til fogd i Sunnhordland i 1875 da Tryggve Andersen var ni år gammel, og hele familien flyttet til fogdgården Hammerhaug på Tysnes i Hardanger. Her var det riktignok mindre mennesker rundt familien enn på Ringsaker, men naturen var til gjengjeld langt mektigere og gjorde sterkt inntrykk på den unge Tryggve Andersen. I Dagbog fra en sjøreise har han en kommentar til denne forflytningen. Der heter det blant annet: “Rart bevendt er det ikke med mig nu, men jeg gruer for at tænke på, hvad jeg vilde være blit til, om den overflytningen fra Hedemarken til Vestlandsfjordene ikke var skeet itide. Den vækket min natursans, og den er det, som hindrer mig i rent at bli vrag, den bærer endnu mennesket i mig oppe gjennem tykt og tynt.” På dette punktet er det en merkelig splittethet hos Andersen. Som mange av de som har skrevet om ham har påpekt, er det åpenbart at han i sitt forfatterskap følte seg mest hjemme i skildringene av Østlands-miljø og Østlands-natur. Alt Tryggve Andersen selv sier om dette går imidlertid i motsatt retning, som i sitatet fra Dagbog fra en sjøreise ovenfor. Også i mange av sine brev er Andersen inne på dette.
I 1878 begynte Tryggve Andersen og hans litt eldre bror Einar på Katedralskolen i Bergen. Det var visstnok i denne tida ved Bergen Katedralskole at Tryggve Andersens interesse for tysk romantikk ble vekket. Det var i det hele på denne tida at han begynte å lese. I 1880 ble Tryggve Andersen konfirmert i Onarheim annekskirke, og i 1881, etter fem år i Sunnhordland, flyttet familien tilbake til Hedemarken, denne gangen til Hamar, hvor faren hadde fått stilling som fogd. På Hamar tok Tryggve Andersen studenteksamen i 1885.
På Hamar
I 1881 flyttet familien Andersen tilbake til Hedemarken, denne gangen til Hamar, og her bodde Tryggve Andersen til 1885. Dette året tok han studenteksamen, og etter hvert flyttet han til Christiania for å studere. I 1883 flyttet imidlertid Nils Collett Vogt opp til Hamar. Collett Vogt ble senere kjent særlig som lyriker, men han skrev også romaner, skuespill og essays. Nå var Collett Vogt sendt til Hamar for å komme i et miljø uten alle de fristelsene Christiania bød på. Collett Vogt var av gammel stokk-konservativ embetsmannsslekt, og fordi han hadde begynt å pleie omgang med representanter for den såkalte bohemen inne i Christiania, sendte foreldrene ham til Hamar for å avkjøles.
På slutten av livet ga Collett Vogt ut to memoarbøker som hører til de fineste i sitt slag i vår memoarlitteratur. Fra gutt til mann kom i 1932 og Oplevelser kom i 1934. I den første har Collett Vogt bare et kort avsnitt om Tryggve Andersen, men i Oplevelser fra 1834 forteller han meget utførlig om sine samvær med Tryggve Andersen det ene året han oppholdt seg på Hamar. Dette er i det hele tatt det mest inngående portrettet vi har av Tryggve Andersen som menneske og venn av en utenforstående, og det er interessant fordi Andersen åpenbart, til tross for at han var bare 17 år når Collet Vogt og han traff hverandre første gangen, hadde funnet fram til mange av de grunnstandpunktene i litterære og politiske spørsmål som skulle prege ham gjennom livet. Det framgår tydelig av det portrettet Collett Vogt gir av den unge Tryggve Andersen at han var meget tidlig moden.
Nils Collett Vogt leide hybel På Holset gård, ”et lite stykke utenfor byen”(124), som det heter i hans framstilling. Da forstår vi hvor liten byen var den gangen for bare litt over hundre år siden. På Holset bodde også familien Andersen etter at de hadde flyttet fra Hardanger tilbake til Hedemarken. Når Tryggve Andersen og Collett Vogt ble venner, ga det seg selv at Collett Vogt kom til å vanke mye hos Tryggve Andersens familie, og stemningen i denne familien var nok en annen enn den som preget Collet Vogt på denne tida. Collet Vogt var oppglødd av tidens radikale ideer, han beskriver seg selv som en drømmer, en som lett lot seg begeistre for nye tanker og ideer, han var framskrittsoptimist som alle tidas radikalere, han hadde tillit til at det oppbyggende og berikende skulle seire. Collett Vogt så dessuten allerede på denne tida for seg en framtid for seg selv som poet, og hadde i den anledning anlagt et langt bølgende hår, som fogd Andersen kom med stadige mishagsytringer om. ”Skal du nu ikke snart få det poethåret av dig? Gå da ikke rundt og se ut som en gap, unge mann!”, skal Andersen ha sagt, ifølge Collett Vogt. Collett Vogt sier at det var nøkternhet, ukunstlethet, ujålethet og naturlighet som var idealet i Andersens hjem, og presset fra Andersen ble etter hvert så sterkt at han lot håret falle.
Collett Vogt forteller dessuten om en episode som gir et inntrykk av nøkternheten og sakligheten i Andersen-familien, slik den hadde nedfelt seg hos den unge Tryggve Andersen. Collett Vogt hadde i en av de første samtalene med Tryggve Andersen ytret ønske om å være til stede under et foredrag på Sagatun folkehøgskole, blant annet fordi han selv hadde drømt om å gjøre en innsats ute blant folket, som folkehøgskolelærer. Det er heller ikke urimelig å anta at Collett Vogt rett og slett hadde en fornemmelse av at den nasjonale og folkelige dannelsen som sto høyt i kurs innenfor folkehøgskolebevegelsen, var den han mente hørte framtida til, mer enn den klassiske dannelsen som han sannsynligvis kjempet med på Hamar Katedralskole. På Sagatun fantes det dessuten et engasjement og en begeistring for det de gikk inn for, som sikkert tiltalte den unge og lett svermeriske Collett Vogt.
En dag kom så Tryggve Andersen inn på Collett Vogts hybel og fortalte at ”Klokken fem i eftermiddag holder han derre Herman Anker, du vet, foredrag om dansken Grundtvig. Om du har lyst, kan vi jo gå sammen dit. Men legg merke til en ting. Midt under foredraget setter han i å stortute, og da går vi vår vei begge to. Er det et løfte? Lover du mig det?”(125) Og ganske riktig, forteller Collett Vogt, etter en stund brast den fortjenstfulle og høyt hedrede stifter av Norges første folkehøgskole i gråt idet han hulket fram: ”Grundtvig er det menneske som har gjort mig best her i livet”(126) Etter at de kom ut på gårdsplassen registrerer Collett Vogt at Tryggve Andersen stod ved hans side, observerte hver minste trekning i kameratens ansikt og nøt seieren. Og Collett Vogt kommenterer hendelsen ved å si at folkehøgskolefølsomhet og folkehøgskolepedagogikk lå så fjernt som vel mulig fra det hjem Tryggve Andersen kom fra. Der var det logisk klarhet, manndig sinnslikevekt og sunt bondevett som sto i høgsetet. Begeistring var intet annet enn overspenthet, overopphetethet, forskruddhet og forlorenhet. Collett Vogt gir inntrykk av at ”sagatunesisk” var et slags skjellsord i familien Andersen.
Det som ikke kommer så klart fram i Collett Vogts framstilling, er at denne forakten for alt sagatunesisk nok hadde klare ideologiske undertoner. Begeistring i og for seg var neppe diskvalifiserende, men det var begeistringen for den antiautoritære pedagogikken, for den radikale teologien, dvs. det som Grundtvig kalte den glade kristendom, for den folkelige kulturen og for de demokratiske ideene som var mistenkelige i Andersens øyne. Fogd Andersen var av gammel embetsmannsfamilie, og var preget av de aristokratiske idealene som hadde vært framherskende innenfor denne samfunnsgruppen. Dette var idealer som Tryggve Andersen var sterkt preget av når Collett Vogt ble kjent med ham, og som han til dels bar med seg gjennom hele livet.
Det tragiske
Noe av det som av mange har vært framhevet som karakteristisk for Tryggve Andersens forfatterskap, er opptattheten av det groteske og tragiske i det han skriver. Dødsorienteringen er dessuten påfallende i hans diktning. Hans E. Kinck kalte eksempelvis Tryggve Andersen for de svinnende livstegns dikter, og i Dagbog fra en sjøreise gir han en karakteristikk av seg selv som ofte er blitt sitert av de som har tatt for seg hans forfatterskap. Han omtaler seg selv som de forkomne sjelers dikter.
Dette kan det være litt interessant å se i lys av Collett Vogts skildring av det første møtet mellom dem hvor de begynte å snakke om viktige ting. Collett Vogt forteller at den 17-årige Tryggve Andersen så på ham med et demonisk øyekast, samtidig som han avleverte følgende selvkarakteristikk: ”Dessverre er jeg en uforbederlig morfinist, har dertil anlegg for tæring, for nu ikke å tale om at jeg er i høieste grad arvelig belastet. Jeg lever knapt til jul.” Litt senere referer Collett Vogt en samtale hvor Andersen slo fast at vi ikke vet noe om dagen i morgen, men at det eneste sikre i denne verden er at vi skal dø. Livet er en forråtnelsesprosess, og døden er livets eneste sikre realitet. Andersen er også opptatt av angsten som et slags adelstegn ved mennesket.
Collett Vogt forteller om den unge Tryggve Andersen at han hadde en dragning mot død og undergang, og mot de menneskene som av ulike grunner sto i fare for å gå til bunns, enten fordi de var syke, fordi de hadde et overforbruk av rusmidler, fordi de sto i fare for å bli myrdet, eller fordi de var potensielle selvmordere. Om dette vitner i høg grad også Tryggve Andersens romaner og fortellinger. Å bli konfrontert med døden på denne måten ga ham en slags pervers tilfredsstillelse, sier Collett Vogt. Han forteller om en gang Andersen var opptatt av en 15 år gammel jentunge med galopperende tæring, og hvordan han fulgte etter henne på gata for liksom å studere på nært hold et menneske som var preget av at det allerede befant seg i dødens favntak. I samtale med Collett Vogt sier han også at "han foretrekker mørket framfor lyset, og natta framfor dagen. Dagen hadde et avslørende, motbydelig lys som en er forskånet for i nattemørket", sier han. Lyrikeren Tor Ulven skrev for noen år siden en meget innsiktsfull artikkel om Tryggve Andersens roman Mot kvæld, og det er blant annet dette han er fascinert av hos Andersen, dette at mørket er mer interessant enn lyset.
Collett Vogt diskuterer i sin framstilling hvor mye av dette som var affektasjon og ungdommelig lyst til å forbause og sjokkere, og hvor mye som var ærlig og oppriktig, selvfølt og selvopplevd. Når man leser Collett Vogts memoarer, får man inntrykk av at han den gangen, i slutten av tenårene, så på Tryggve Andersens mange morbide forestillinger som et utslag av ungdommelig lyst til å bringe samtalepartneren i forlegenhet. Samtidig får vi et klart inntrykk av at Collett Vogt i 1934, da han skrev sine memoarer, hadde et annet syn. Da hadde han i mellomtiden skjønt at Tryggve Andersens dragning mot livets skyggesider var en legning ved ham, det var noe som var dypt rotfestet i hans personlighet, og som han ikke kunne fri seg fra. Collett Vogt skildrer da også den unge Tryggve Andersen med stadige anfall av angst og livslede. Plutselig, mens de holdt på med ett eller annet, kunne han få et forgremmet drag om munnen, bli vissengrå i ansiktet, og bli sittende uten å snakke og uten å røre seg. Ikke til å undres over at den livsglade og framskritts-optimistiske Collett Vogt noen ganger ble engstelig for vennen.
Romantikken
Om det er Tryggve Andersens litteraturhistoriske interesseorientering som har påvirket ham, eller om det er hans personlighet som betinger hans litteraturhistoriske interesseorientering, skal være usagt. Faktum er i hvert fall at den 17-årige Tryggve Andersen som Nils Collett Vogt ble kjent med på Hamar i 1883/1884, var helt uten interesse for diktningen i samtida, selv om den var opptatt av samfunnsproblemer, selv om den var sterkt engasjert i å gjøre verden til et bedre sted å være for menneskene, og selv om samtidslitteraturen var preget av dem som i ettertid er blitt kalt de fire store, Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. Dette var jo dessuten forfattere som fikk mye oppmerksomhet utenfor landets grenser, men det hjalp ikke.
Uviljen mot Bjørnson kan en se i sammenheng med uviljen mot Sagatun. Bjørnson var en eksponent for kravet om demokrati, folkestyre, parlamentarisme, unionsoppløsning osv. Det var 1884, og avisene sydet av debatt om riksrett, parlamentarisme, kongens vetorett osv. Etter Tryggve Andersens mening hadde dette ingenting med det livet i virkeligheten dreide seg om å gjøre, og Collett Vogt forteller at i spørsmålet om parlamentarisme eller ikke hadde den unge Tryggve Andersen ikke noe standpunkt. Om Venstre vant, ville det ikke rokke noe ved det som var interessant og vesentlig. Menneskene ville likevel alltid forbli de samme. Det er i menneskets indre, ikke ute i samfunnet, dikteren må søke etter sitt stoff. Ifølge Collett Vogt var Tryggve Andersens devise følgende: ”Fordyp dig i dig selv – der og ingen andre steder er nye verdner å erobre.” Tanken om at menneskene skulle kunne gjøre framskritt, var etter Tryggve Andersens mening naiv og overflatisk. Alt det menneskene forårsaket av samfunnsendringer, var i virkeligheten overflatekrusninger, og dreide seg ikke om de ting som var fundamentale og viktige i livet.
Allerede her avtegner nyromantikeren Tryggve Andersen seg, og for så vidt er de oppfatninger Nils Collett Vogt forteller om hos den unge Tryggve Andersen helt i tråd med de oppfatningene Knut Hamsun ga uttrykk for i artikkelen ”Fra det ubevidste sjæleliv” noen år senere. Hamsuns artikkel er blitt betraktet som den kanskje viktigste programartikkelen i forbindelse med det litterære klimaskiftet mot slutten av 1800-tallet. De vitnesbyrd i litteraturen om blodets hvisken og benpipenes bønn som Hamsun etterlyser i denne artikkelen, er det vel også Andersen ønsker seg. Margrete Kjær, Nils Kjærs kone, ga i 1950 ut en bok hvor hun skildrer hvordan nyromantikken ble introdusert i Studentersamfunnet høsten 1890, og hvor Tryggve Andersen var en sentral aktør. Folk som Vilhelm Krag, Jens Thiis, Sigurd Bødker og Carl Nærup pleide å samles på Tryggve Andersens hybel i Wergelandsveien. Hun skriver: ”Her var samlet en liten menighet – damer var ikke med på de møtene, så vidt jeg vet – som diskuterte Heidenstams ’Endymion’ og Drachmanns ’Forskrevet’, og ellers var i opposisjon til åttiårenes håndfaste oppfatning av erotikk. Nyromantikkens fedre var Krag og Tryggve Andersen, Nærup bar barnet til dåpen, og Jens Thiis var en heftig beveget fadder.”
Begrepet nyromantikk passer også bra i forhold til det som ifølge Collett Vogt var Tryggve Andersens hovedinteresse på det litterære området det året Collett Vogt bodde på Hamar. Han forteller at Tryggve Andersen særlig hadde fordypet seg i tekster av forfattere innenfor tysk romantikk, slike som Tieck, Hölderlin, Novalis og Hoffmann. Særlig den siste, E. T. A. Hoffmann, hadde Tryggve Andersen en forkjærlighet for hele livet, og forfatterskapet hans bærer tydelig preg av påvirkning fra denne kanten. Collett Vogt forteller at Tryggve Andersen, allerede den gangen de treftes på Hamar, hadde studert Hoffmanns Elexire des Teufels, og at han der hadde funnet groteske, gruoppvekkende skrekksyner og dyster stemning av en art som han selv følte seg tiltrukket av.
Ett av de synspunktene Tryggve Andersen har plukket opp i tysk romantisk estetikk, og som han beholdt hele livet, er dens høye vurdering av kunsten som menneskelig uttrykksform. Kunsten var nok, etter Andersens mening, det menneskelige uttrykk som loddet dypest i menneskesjelen, og som i dypeste forstand røpet menneskets identitet. Noe av det han hyppigst kommer tilbake til i det han har skrevet av mer essaypreget karakter, er nettopp det at en ikke kan gå på akkord med de krav kunsten stiller. Noe av det som irriterte ham mest, var nettopp de eksempler han fant i sin samtid på fusk og fanteri i kunsten. Da kan hans misantropi gi seg nærmest hemningsløse uttrykk. Det ypperste uttrykk for denne Tryggve Andersens kunstneriske sans i hans eget forfatterskap er naturligvis I Cancelliraadens Dage. Samtidig er det mye som tyder på at denne svært kresne innstillingen til kunsten kan ha vært med og lagt en demper på Andersens egen kreativitet. Selvkritikken ble til tider for sterk.
Allerede i Hamar-tida har denne kunstneriske sansen åpenbart vært velutviklet. Collet Vogt forteller at selv om han ble regelrett ertet av den yngre Tryggve Andersen og betraktet som overflatisk, lettkjøpt og flagrende, måtte han med sine poetdrømmer søke vennens råd. Collett Vogt innrømmer også at han hos den yngre vennen fant en velutviklet kritisk sans og en lydhørhet for språkets kraft og vellyd som han bare måtte bøye seg for. Og fant Tryggve Andersen en feil i rytmen, eller et dårlig rim, eller et slapt uttrykk, slo han med en rovfugls hissige kast ned på meg, dog uten egentlig ondskap, sier Collettt Vogt. Etterpå, sier han, kunne Tryggve Andersen minne om jegeren, ”som efter å ha jaget dyret til døde stryker det kjærlig over hårene.”
Pikene
Det ville vært merkelig om ikke to gutter på 17 og 19 år var opptatt av jenter, og om ikke Collett Vogts erindringer fortalte noe om dette. Det gjør de da også, men likevel påfallende lite. Og det han sier, er at de to, besynderlig nok, i sine daglige samvær aldri snakket om kvinner. For egen del sier Collett Vogt at han lot emnet ligge for desto friere å kunne tumle med det annet kjønns yndigheter i fantasien. Samtidig stiller han spørsmålet om ikke Tryggve Andersens erotiske følelsesliv var av en noe kjølig art. Og Collett Vogt fortsetter: ”I sine bøker skildrer han den avdankede, halvgamle jomfru med større kyndighet og varmere sympati enn ungpiken i kjærlighetslengt og med blussende hengivelseskraft.”
Noe er det nok i dette, men Tryggve Andersen har også skildret unge kvinner med varme og innlevelse, som i portrettene av Anne Cathrine Bühring og kaptein Tebetmanns datter i Cancelliraaden. Men det er riktig at han har vært lite opptatt av erotiske følelser i sitt forfatterskap, også i skildringen av de to nevnte kvinnene. I så måte er kanskje hovedpersonen i Mot kvæld, Erik Holk, og hans forhold til erotikk symptomatisk. Han vegrer seg helt konsekvent for å gå inn i erotiske forhold til de kvinnene som omgir ham, selv om kvinnene tilsynelatende mer enn gjerne vil. Erik Holk har et nevrotisk og uavklart forhold til kvinnene, som til livet i største alminnelighet.
Tryggve Andersen selv synes ikke å ha vegret seg for å gå inn i forhold til kvinner. I 1892 ble han bortvist fra universitetet for ett år, og noe av grunnen var visstnok at han skal ha forført venninnen til en ung forfatterspire som nettopp hadde tatt sitt liv. Dette har siden vært det punktet i Tryggve Andersens liv som litteraturhistorikerne har kretset mest omkring. For øvrig var Tryggve Andersen gift tre ganger, og da han døde for 80 år siden, var han gift med den 25 år yngre, tyskfødte Grete Tichauer, og hadde to små døtre.
Satanismen
Blant tyske romantiske forfattere og litterater var det ikke så få som dyrket mørkemaktene, og som praktiserte djeveltilbedelse mer eller mindre i det skjulte. Også på dette området hadde den unge Tryggve Andersen lært noe, som kanskje kan virke sjokkerende og på ubehagelig vis minne oss om den destruktive utfoldelsen til dagens satanister. I denne sammenheng forteller Collett Vogt en historie som også har visse komiske sider.
Collet Vogt hadde på gymnaset i Christiania hatt så mye om fransk historie at han i samråd med lærerne på Hamar hadde vært borte fra historieundervisningen i dette emnet. Lærerne og han var enige om at han kunne vedlikeholde kunnskapene ved å lese på egen hånd. Dette hadde han forsømt helt konsekvent under det året han hadde bodd på Hamar, med unntak av at han nøye hadde studert den franske revolusjon. Collet Vogt hadde nok hentet noe av sin samfunnsreformatoriske glød og optimisme fra studiet av denne begrensede perioden i fransk historie. Da det begynte å nærme seg oppgjørets time, dvs. da den muntlige eksaminasjon i emnet rykket nærmere, betrodde han seg om sin kritiske stilling til Tryggve Andersen. Vennen funderte en stund, og så sa han med sammenpressede lepper: ”Jeg skal greie det for dig. Jeg skal be fan hjelpe dig.”
Idet den hypernervøse kandidaten entret eksamenslokalet, satte Tryggve Andersen seg på en benk med ansiktet rett mot kandidaten og begynte å anrope styggen sjøl. Det syntes å hjelpe, for det første eksaminator spurte om, var Danton. Eksaminator kunne like gjerne spurt hva jeg het og hvem jeg var sønn av, sier Collett Vogt. Han la ut på en måte som både gledet og forbløffet eksaminator, og fikk beste karakter. Ute på gangen virket Tryggve Andersen sliten, men han triumferte idet han ifølge Collett Vogt utbrøt: ”Ja, nu har du også forskrevet dig til fan. Han slipper dig ikke. Vær viss om det. Mig har han med hver trevl. Nu er du hans for tid og evighet.”
Neste dag skulle Collett Vogt opp i religion, og da kunne han trenge samme støtte. Tryggve Andersen vegret seg imidlertid. Fan og evangeliene gikk ikke bra i hop, mente han. Det gikk da også svært dårlig med Collett Vogt. Det var så vidt han reddet seg igjennom. ”Uten bistand fra den onde var jeg fortapt”, sier Collet Vogt.
Var så Tryggve Andersen satanist? I hans diktning finner vi denne Satan-orienteringen igjen i enkelte av hans dikt fra 1898. Ellers ikke. Diktene er for de flestes vedkommende skrevet i ungdomsårene, og Geir Vestad har påvist at det ikke dreier seg om satanisme, men om en beskrivelse av menneskelivet som en helvetestilstand. Han skildrer menneskene som værende i den ondes vold, mer eller mindre ubevisst, og dette blir et bilde på hvordan tiden er av hengslene, på en måte. Samtidig blir det et bilde på Tryggve Andersens egen pessimisme og visshet om hvordan mennesket er på vei mot undergangen. Slik Collett Vogt skildrer episoden i eksamenslokalet sammen med Tryggve Andersen, må en vel si at satanismen for Trygvve Andersen – på den tiden hendelsen utspant seg – kanskje var noe mer enn bare et ungdommelig påfunn, og at han hadde studert fenomenet i litteraturen og var inspirert av det. For Collett Vogt selv var dette i hvert fall noe som ikke stakk dypt. Collett Vogt hadde lite legning for dyrkelse av mørkets fyrste, som vi har forstått.
Avslutning
Tryggve Andersen dro til Christiania etter fullført studenteksamen i 1885. I 1893 flyttet han tilbake til Hamar for å arbeide hos en bror som var konstituert i fogdembetet etter faren. I de par årene som fulgte gjorde han arkivstudier og reiste rundt på Hedemarksbygdene og samlet stoff til det som skulle bli romanen I Cancelliraadens Dage. Høsten 1995 satt han på garden Kvisslien i Næroset og laget den første utformingen av det som skulle bli denne romanen, som kom ut i 1897. I denne tida har Tryggve Andersen arbeidet hardt og levd ganske tilbaketrukket. Vi har i hvert fall ingen informasjon om hva han foretok seg ved siden av arbeidet med romanen.
Når I Cancelliraadens Dage kom ut i 1897, gjorde den Tryggve Andersen til en av de mest kjente og aktede forfatterne i Norge. Og det er forståelig, også når vi leser den i dag. Både språket, menneskeskildringen og miljøskildringen er mesterlig. I ettertid er boka mest blitt knytet til Ringsaker-bygda, og det er vel i og for seg rimelig nok, ettersom den personen som fungerer som en slags gjennomgangsfigur i boka, sorenskriver Weydahl, holder til på Ringsaker. Men Tryggve Andersen selv har i brev antydet at enkelte av avsnittene i Cancelliraaden skildrer hendelser som han har tenkt utspilte seg i Vang og i Stange. Slik sett er Hedemarks-forfatteren Tryggve Andersen ikke bare Ringsaker-forfatter. Men Hamar har ikke satt åpenbare spor i hans skjønnlitterære forfatterskap.
Ellers er det bildet som avtegner seg av den unge Tryggve Andersen, slik vi møter ham i Nils Collett Vogts erindringer, preget av den spleen, dekadanse og fin de siecle-holdninger som preget så mange av litteratene på slutten av 1800-tallet. Nå er utslagene ofte sterke hos unge mennesker, uttrykksmåten er krass, og formuleringene er satt på spissen for å provosere, men det er klart at Collett Vogt har trukket fram sider ved Tryggve Andersen som vi ser igjen gjennom hele hans forfatterskap. Den følelsen av kaos og oppløsning av tradisjonelle verdier, følelse av splittelse og spleen, følelsen av lede ved og avvisning av alt det nye som vokser fram, særlig det som er knyttet til borgerskapets overtagelse av hegemoniet i det norske samfunnet i siste halvdelen av det 19. århundre, - denne følelsen er noe som gjennomsyrer hele Tryggve Andersens forfatterskap. Overfor omskifteligheten, ustabiliteten, likhets- og nivellerings-betrebelsene i det framvoksende borgerlige demokrati kan en hos Andersen ane en lengsel tilbake til samfunnsformer med større stabilitet og mer grunnfestede og etablerte strukturer. Her særlig kan en ane kilden til hans grunnleggende følelse av rotløshet og fremmedgjøring i det store og hele.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar