Truth
Gandhi (1869 - 1948) dedicated his life to the wider purpose of discovering truth, or Satya. He tried to achieve this by learning from his own mistakes and conducting experiments on himself. He called his autobiography The Story of My Experiments with Truth. Gandhi stated that the most important battle to fight was overcoming his own demons, fears, and insecurities. Gandhi summarized his beliefs first when he said "God is Truth". He would later change this statement to "Truth is God". Thus, Satya (Truth) in Gandhi's philosophy is "God".
Nonviolence
Although Mahatama Gandhi was in no way the originator of the principle of non-violence, he was the first to apply it in the political field on a huge scale. The concept of nonviolence (ahimsa) and nonresistance has a long history in Indian religious thought and has had many revivals in Hindu, Buddhist, Jain, Jewish and Christian contexts. Gandhi explains his philosophy and way of life in his autobiography The Story of My Experiments with Truth. He was quoted as saying:
"When I despair, I remember that all through history the way of truth and love has always won. There have been tyrants and murderers and for a time they seem invincible, but in the end, they always fall — think of it, always."
"What difference does it make to the dead, the orphans, and the homeless, whether the mad destruction is wrought under the name of totalitarianism or the holy name of liberty and democracy?"
"An eye for an eye makes the whole world blind."
"There are many causes that I am prepared to die for but no causes that I am prepared to kill for."
In applying these principles, Gandhi did not balk from taking them to their most logical extremes in envisioning a world where even government, police and armies were nonviolent. The quotations below are from the book "For Pacifists".
Gandhism (or Gandhianism) is a collection of inspirations, principles, beliefs and philosophy of Mohandas Karamchand Gandhi (known as Mahatma Gandhi), who was a major political and spiritual leader of India and the Indian Independence Movement.
It is a body of ideas and principles that describes the inspiration, vision and the life work of Gandhi. The term also encompasses what Gandhi's ideas, words and actions mean to people around the world, and how they used them for guidance in building their own future. Gandhism also permeates into the realm of the individual human being, non-political and non-social. A Gandhian can mean either an individual who follows, or a specific philosophy which is attributed to, Gandhism.
Gandhism is brutal adherence to truth. If it means condemning the practice of untouchability in Hindu society, it means condemning the victimization of Muslim women and coerced conversions to Islam and Christianity in the same breath. Gandhism has no respect for power. No institution or individual is infallible, save God.
Gandhi believed that all humans are susceptible to sinful actions and behavior, and the worst of dictators were essentially the same despite the difference in their lives, beliefs and actions. Despite this, he held firmly that humans had no right to punish each other. He believed punishment to be the responsibility of God.
Kilde: Wikipedia
Viser innlegg med etiketten Bokanbefalinger. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Bokanbefalinger. Vis alle innlegg
onsdag 5. november 2008
tirsdag 4. november 2008
Folkelivsgranskeren Eilert Sundt 1817 - 1875
Registreringssentral for historiske data har gjort Eilert Sundts verker mer tilgjengelig for bruk i forskning og undervisning. I stedet for trykte utgaver, har siktemålet vært å gjøre Norges første - og største - samfunnsforsker tilgjengelig via Internett. Se www.rhd.uit.no/sundt/sundt.html
Utgangspunktet for de optisk leste tekstene er serien med verker i utvalg (11 bind) som Gyldendal Norsk Forlag ga ut på 1970-tallet. Redaktørenes forord er imidlertid ikke tilgjengelig, da disse er beskyttet av opphavsrett. Opphavsretten gjelder ikke for Sundts skrifter siden mer enn 80 år er gått etter hans død.
Kort om Eilert Sundt
Sundt, Eilert, 1817—75, samfunnsforsker og prest. Hadde statsstipendium 1848—69 for å studere landstrykere, etter hvert utvidet til å omfatte hele den sosiale tilstand i Norge. Sogneprest i Eidsvoll 1870; red. for Folkevennen 1857—66; stiftet Oslo Arbeidersamfund 1864. "Eilert Sundts lov" om variasjon i fødselskullene har hatt stor betydning. Omfattende sosiol. forfatterskap, bl.a. Beretning om Fante- el. Landstrygerfolket i Norge (1850), Om Sædeligheds Tilstanden i Norge (1857), Om Rensligheds-Stellet i Norge (1869).
Kilde: Caplex
Eilert Sundts verker:
1852 Fante- eller Landstrygerfolket i Norge - Bidrag til Kundskab om de laveste Samfundsforholde
1855 Om dødeligheden i Norge - Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar
1855 Om giftermål i Norge - Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar og Sæder
On Marriage in Norway - Translated and introduced by Michael Drake
1857 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge
1864 Fortsatte Bidrag angaaende Sædeligheds-Tilstanden i Norge
1866 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Tredie Beretning
1858 Om Røros og Omegn - Reise-Beretning
1858 Om Piperviken og Rusløkbakken - Undersøgelser om Arbeidsklasens Kaar og Sæder i Christiania.
1859 Om Ædrueligheds-tilstanden i Norge
1859 Harham - Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne
1861-1864 På havet
1862 Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge
1867-1868 Om Husfliden i Norge - Til Arbeidets Ære og Arbeidsomhedens Pris
1869 Om Renligheds-stellet i Norge - Til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet
1870 Om Fattigforholdene i Christiania
1873 Om Huslivet i Norge - Fortsættelse af Bogen fra 1869 "Om Renlighedstellet i Norge". Og med særligt hensyn til de tre vestlandske Amter Romsdal samt Nordre og Søndre Bergenhus.
Sekundærlitteratur om Eilert Sundt:
Bodil Stenseth: Eilert Sundt og det Norge han fant. Gyldendal 2000
Ottar Brox: Barn av sin tid. Dagbladet 28.06.00
Referanse til bøker, artikler, hovedoppgaver etc. om Eilert Sundt. Norsk samkatalog for bøker, Nasjonalbiblioteket
Gunnar Thorvaldsen: Eilert Sundt og det Norge han fant av Bodil Stenseth. Bokmelding i HIFO -nytt, 5/2000
Kilde: Registreringssentralen for historiske data www.rhd.uit.no
Utgangspunktet for de optisk leste tekstene er serien med verker i utvalg (11 bind) som Gyldendal Norsk Forlag ga ut på 1970-tallet. Redaktørenes forord er imidlertid ikke tilgjengelig, da disse er beskyttet av opphavsrett. Opphavsretten gjelder ikke for Sundts skrifter siden mer enn 80 år er gått etter hans død.
Kort om Eilert Sundt
Sundt, Eilert, 1817—75, samfunnsforsker og prest. Hadde statsstipendium 1848—69 for å studere landstrykere, etter hvert utvidet til å omfatte hele den sosiale tilstand i Norge. Sogneprest i Eidsvoll 1870; red. for Folkevennen 1857—66; stiftet Oslo Arbeidersamfund 1864. "Eilert Sundts lov" om variasjon i fødselskullene har hatt stor betydning. Omfattende sosiol. forfatterskap, bl.a. Beretning om Fante- el. Landstrygerfolket i Norge (1850), Om Sædeligheds Tilstanden i Norge (1857), Om Rensligheds-Stellet i Norge (1869).
Kilde: Caplex
Eilert Sundts verker:
1852 Fante- eller Landstrygerfolket i Norge - Bidrag til Kundskab om de laveste Samfundsforholde
1855 Om dødeligheden i Norge - Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar
1855 Om giftermål i Norge - Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar og Sæder
On Marriage in Norway - Translated and introduced by Michael Drake
1857 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge
1864 Fortsatte Bidrag angaaende Sædeligheds-Tilstanden i Norge
1866 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Tredie Beretning
1858 Om Røros og Omegn - Reise-Beretning
1858 Om Piperviken og Rusløkbakken - Undersøgelser om Arbeidsklasens Kaar og Sæder i Christiania.
1859 Om Ædrueligheds-tilstanden i Norge
1859 Harham - Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne
1861-1864 På havet
1862 Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge
1867-1868 Om Husfliden i Norge - Til Arbeidets Ære og Arbeidsomhedens Pris
1869 Om Renligheds-stellet i Norge - Til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet
1870 Om Fattigforholdene i Christiania
1873 Om Huslivet i Norge - Fortsættelse af Bogen fra 1869 "Om Renlighedstellet i Norge". Og med særligt hensyn til de tre vestlandske Amter Romsdal samt Nordre og Søndre Bergenhus.
Sekundærlitteratur om Eilert Sundt:
Bodil Stenseth: Eilert Sundt og det Norge han fant. Gyldendal 2000
Ottar Brox: Barn av sin tid. Dagbladet 28.06.00
Referanse til bøker, artikler, hovedoppgaver etc. om Eilert Sundt. Norsk samkatalog for bøker, Nasjonalbiblioteket
Gunnar Thorvaldsen: Eilert Sundt og det Norge han fant av Bodil Stenseth. Bokmelding i HIFO -nytt, 5/2000
Kilde: Registreringssentralen for historiske data www.rhd.uit.no
Tulipangalskap var verdens første finansboble 1637. Så sprakk boblen...
Tulipangalskap var verdens første finansboble. I 1637 kostet én eneste løk mer enn et hus. Så sprakk boblen. Krakket kom brått. Tusener av sindige nederlendere hadde gått av skaftet. De handlet ikke med aksjer eller eiendom – men med tulipanløk. De kjøpte og solgte med håp om stor fortjeneste og raske penger som drivkraft. Plutselig sto de igjen på bar bakke, i verste fall med en svimlende gjeld. De ble tapere i et økonomisk spill, kjent som verdenshistoriens første boble. Ikke rart aktørene kunne framstå som apekatter.
Helsvart tirsdag
Det første tegnet åpenbarer seg i den nederlandske byen Haarlem den første tirsdagen i februar 1637. En gruppe blomsterhandlere møtes som vanlig til auksjon på et vertshus nær Grote Markt (Stortorget). En handler åpner dagen med å tilby et pund tulipanløk av type Switser og Witte Croonen. Han ber om 1250 gylden, ikke en urimelig pris, sett på bakgrunn av hva tulipanløk er solgt for det foregående året.
Men ingen byr. Handleren senker prisen til 1100 gylden, men fremdeles er det tyst i eimen fra halvtømte seidler. Tilbudsprisen senkes til 1000, men ennå er det ingen som byr. Antakelig har flere av handlerne betalt minst slike summer for tilsvarende varer de siste ukene, men denne dagen er det ingen som tar risikoen på å by. Det er her tulipankrakket starter. Noen dager senere er bunnen falt ut av hele markedet i De forente provinser, det som i dag er Nederland.
Galskapens priser
I dag er vi vant til finansbobler, som ender i uunngåelige krakk. Men allerede for 370 år siden brast den aller første boblen. Da som nå sto spekulantenes håp om raske penger i sentrum – og midt i sentrum tulipanen, en blomst som ganske nylig var kommet på det europeiske markedet. Fenomenet har av ettertiden fått navnet tulipomania, ”tulipanmani”. I løpet av noen år hadde prisene på tulipanløk og stiklinger nådd galskapens høyder, og løkene var for det meste ikke engang håndfaste varer: De var like gjerne frø eller stiklinger plantet i jorden, uten garanti om de ville holde den bebudede kvaliteten når de var ferdig utvokst. En stor del av handelen gikk ut på at man kjøpte og solgte objekter som ingen ennå hadde sett eller holdt i hendene. Likevel oppnåddes det priser hinsides enhver fornuft.
I sin bok Tulipomania skriver den britiske forfatteren Mike Dash for eksempel om kjøpmannen François Koster som noen få dager før sammenbruddet i 1637betalte 6650 gylden for noen få dusin tulipanløk – dette i en tid hvor en vanlig familie kunne leve anstendig på om lag 300 gylden i året. Man skal kanskje ikke dra sammenlikningene for langt, men overført til vår tid ville prisen Koster var villig til å betale, være mange millioner kroner.
Farlig med oppgangstider?
Hvorfor i all verden gikk det ellers så pietistiske Nederland så avsindig av hengslene? En årsak er at det var lysere tider. De forente provinser var på vei ut av en lengre depresjon som hadde vart gjennom det meste av 1620-tallet. Dessuten hadde provinsene mer eller mindre kastet av seg det spanske åket. Spania hadde styrt nederlenderne siden 1400-tallet. Men selv om den formelle uavhengigheten ble fastslått først i 1648, hadde unionen av provinser alt fra slutten av 1500-tallet opptrådt som selvstendige, og en generell økonomisk boom satte inn mellom 1631 og 1632. Inntekter fra nyåpnede sølvgruver i Amerika og fra den nye handelen på Østen gjorde at det var mer penger i omløp i Europa enn noen gang tidligere. Og de rike trengte interessante objekter å investere i. Tiden var moden for tulipanen. Den høyeste prisen man kjenner til, ble betalt tidligere i 1637: For én enkelt løk ble det lagt 5200 gylden på bordet. Det var mer enn et anstendig hus kostet. Fem år senere skulle maleren Rembrandt bli betalt 1600 gylden for sitt mesterverk ”Nattevakten”. En snekker tjente ca. 250 gylden, mens en velhavende kjøpmann ville være mer enn fornøyd med et årsresultat på 3000. En gylden var 20 stuiver, og en øl på vertshuset kostet en halv stuiver.
Turbanen ble til en tulipan
Ekspertene er ikke helt enige om hvordan tulipanen kom til Europa. Antakelig kom den på 1550-tallet fra Tyrkia, der den hadde vært kjent lenge, i både vill og kultivert form. Tyrkerne kalte blomsten lale, men det var det persiske ordet dulband – turban –som festet seg. I europeiske språk ble det til tulipan, tulp, tulip, tulpe eller tulipe. I Istanbul hadde blomsten lenge vært en naturlig pryd i de mektiges vakkert anlagte hager sammen med hyasinter, narsisser og liljer. Hvem som så tulipanen her, og når de fraktet den hjem til Europa er uklart, men den sveitsiske naturforskeren Konrad Gesner var den første som skrev om tulipanen i Europa. Han hadde sett den i hagen til rådmann Johann Heinrich Herwart i den tyske byen Augsburg: ”I måneden april 1559 så jeg denne planten som skal ha sprunget ut fra frø fra Bysants, eller som andre sier, Kappadokia. Den var i blomstring med én vakker rød blomst, stor, som en rød lilje.” Gesners tegning i en hagebok fra 1561 er den første kjente avbildningen av tulipanen i Europa. Og den spredde seg fort. Etter det man vet, ble den første gang dyrket i Norge i 1597. Bare fire år tidligere skal den for første gang ha blitt plantet i Nederland og studert for all mulig bruk, for eksempel som middel mot gikt og andre sykdommer, eller om løken kunne brukes til mat.
Den nederlandske botanikeren Carolus Clusius beskrev og katalogiserte de mange sortene som dukket opp. Uten hans ”fasit” ville tulipangalskapen neppe ha oppstått, for hvordan skulle man kjøpe og selge tulipaner om man ikke visste hva som var sjeldne sorter eller hvilke som var opprinnelige, verdifulle osv.? I 1612 publiserte han katalogen Florilegium, og to år senere utga kunstneren Chrispijn van de Passe en liknende bok: Hortus Floridus. Deres verk ble grunnlaget for enklere trykksaker som i sin tur ble rene håndbøker for blomsterspekulantene.
Som en gnistrende Ferrari
”Semper Augustus” var den vakreste og sjeldneste av de nederlandske tulipanene. Mindre enn et dusin eksemplarer av den var kjent. Tulipanen ble et samlerobjekt, et statussymbol den rike og vellykkede kunne vise sine besøkende under en spasertur i hagen. Aristokratiet elsket og dyrket den nye blomsten, og snart spredte vanen seg til den velstående handelsstanden, nyrik på import og salg av kostelige varer fra koloniene. En av årsakene til at tulipanen kom i sentrum for samlernes interesse, var at den var mye sjeldnere enn i dag – enkelte sorter var sjeldne som van Gogh-malerier i dagens auksjonshus. De ble ikke som nå dyrket på store jorder, men i små, avsondrede hager. Og de sortene man higet etter, var svært ulike dagens masseproduserte blomster. Den mest ettertraktede av alle sorter var Semper Augustus. Kun et fåtall eksemplarer var kjent, og det finnes ingen dokumentasjon på at den ble omsatt under den store galskapen. Andre berømte, og nå forsvunne, sorter var Admirael van der Eijck, Root en Gheel van Leyde og Violetten Viceroy. Å kunne imponere sine gjester med en av disse i hagen, var omtrent som å parkere en skinnende rød Ferrari i oppkjørselen i dag. Derfor kunne en Violetten-løk på det meste bli solgt for fantastiske 4500 gylden.
I begynnelsen var det flere som tjente gode slumper på kjøp og salg, men det var de smarte som skjønte hva som var i ferd med å skje. Informerte spekulanter så at prisene steg unaturlig, og de så også at det stadig ble dyrket fram nye mengder løk for markedet, med den negative effekten det ville ha på kvalitet og pris. De solgte beholdningen og avviklet kontraktene sine. Som alltid trakk vinnerne seg ut mens det ennå var noe å hente, før bunnen falt ut av markedet. De fleste som deltok i runddansen, skjønte det for sent.
Gambling med fremtiden
Store deler av befolkningen ble revet med. Folk pantsatte det de eide av land og buskap og brukte sparepenger til å kjøpe tulipanløk. Mens det sto på som verst gikk prisen opp 20 ganger på én måned, så forventningen om store og raske gevinster ble en mektig drivkraft. Når det ikke var flere løk igjen å legge hendene på, kjøpte man opsjoner – eller futures. Det var oppfunnet av kjøpmenn som handlet med tømmer, hamp og krydder på Amsterdambørsen. Kort sagt går det ut på at en deltaker gambler på den fremtidige prisen på en vare ved å inngå en kontrakt om å betale en viss pris den dagen han får levert varene. Hvis prisene steg før varene ankom Amsterdam, ville han innkassere en pen fortjeneste når han solgte igjen til den nye, høyere prisen. Han ville da tjene mer enn nok til å gjøre opp sitt mellomværende med selger og samtidig stå igjen med en god profitt. Problemet var selvfølgelig at han ville ha for lite penger til å betale selgeren hvis prisene sank i den perioden han ventet på varene.
Slik handel spredte seg utenfor de profesjonelle børsene. De nye, ikke spesielt profesjonelle tulipanspekulantene begynte også å handle i futures. Å kjøpe en slik opsjon var billigere enn å kjøpe ferdig utviklede løk, så med full klaff kunne en spekulant i en slik handel hundredoble verdien på en måned. Noen kasserte inn, men de fleste tok skrekkelig feil.
Blomstergudinnen prostituerte seg
I begynnelsen foregikk omsetningen stille og rolig, men utover 1630-tallet skrudde markedet seg stadig oppover. De forhåpningsfulle hadde sett at enkelte hadde gjort store fortjenester, så hvorfor skulle ikke de også forsøke seg? Flere og flere meldte seg på i handelen, og som en naturlig følge skrudde prisene seg enda mer oppover mot sammenbruddet i 1637. Visst var det risikoer, men det var en utbredt holdning i De forente provinser at tulipanmarkedet var immunt mot et krasj og at prisene alltid ville stige. Rimelig nok reiste det seg også kritiske røster. På den ene siden var det den religiøse, pietistiske kritikken som forbannet spekulasjon i tulipaner som et brudd på de kristne idealer om moderasjon og veldedighet. På den andre siden hadde man den satiriske kritikken, ofte i form av vers eller artikler i trykte hefter som harselerte med blomsterhandlerne. I slike satirer var den romerske gudinnen Flora gjerne sentral. Hun var blomstenes gudinne, men også de prostituertes beskytter. Ifølge mytologien var hun en kurtisane som solgte seg til den som bød høyest. Selv om hver nye elsker var stadig rikere og mer sjenerøs, steg hennes krav til slutt til slike høyder at ingen hadde råd til henne. Satirikerne betraktet dette som et passende bilde på samtidens maniske blomsterhandlere.
Ofrene på slagmarken
Legen Claes Pieterszoon (1593–1674) var en betydelig mann, fire ganger borgermester i Amsterdam og venn av maleren Rembrandt. Da tulipanen kom på moten, ble han så begeistret for blomsten at han i 1621 skiftet navn til Nicolaes Tulp (= Tulipan). Han prydet huset sitt i Amsterdam med et våpenskjold formet som en rød tulipan, og som rådmann stemplet han hundrevis av offisielle dokumenter med sitt tulipanformede stempel. Men Tulp tok sterk avstand fra galskapen rundt blomsten han delte navn med, og ville ikke lenger være kjent som Doktor Tulipan. Etter krakket i 1637 hogg han våpenskjoldet av husfasaden og stemplet aldri mer et dokument med sitt kjente tulipanmotiv.
Omsetningen hadde foregått i lokale markeder, ikke på de offisielle og regulerte børsene i Amsterdam, Rotterdam eller andre byer. Handelen foregikk der det måtte passe seg, for eksempel i kirker, men oftest i vertshus. Og her skrudde finansspiralen seg stadig oppover, helt til denne tirsdagen i februar 1637. Man kan bare forestille seg hvordan folk på vertshuset reagerte da ingen lenger ville kjøpe. Antakelig løp de for å varsle andre, og nyheten spredte seg så fort som den kunne i et samfunn uten telefon eller telegraf. Handelen fortsatte en tid i andre byer, men på mindre enn seks uker falt prisene med mer enn 90 prosent. Igjen på slagmarken sto hundrevis av selgere med tusenvis av kontrakter. De arme future-kjøperne hadde ingen mulighet til å innfri kontraktene til avtalte priser. I praksis sto mange igjen med så godt som hele avtalebeløpet som gjeld til selger. Noe måtte gjøres for å sanere kontraktjungelen. Det sentrale parlamentet i Haag toet sine hender og oppfordret provinsene til å finne et kompromiss, basert på et forslag fra dyrkerne om at kjøpere kunne annullere kontrakter ved å betale ti prosent av avtalt sum. Selv dette var for mye for de fleste spekulantene. Provinsene sendte saken videre til høyesterett, som igjen fastslo at dette fikk den enkelte provinsen ordne opp i. Men retten beordret også at alle kontrakter skulle annulleres inntil myndighetene i provinsene hadde skaffet seg full oversikt over hva som hadde foregått. Dette arbeidet ble knapt nok påbegynt, og saken ble håndtert ulikt fra sted til sted. I Haarlem besluttet man at en lokal tvistenemnd skulle håndtere saken, og i mai 1638 endte man opp med at kjøper skulle innfri 3,5 prosent av kjøpesummen mot at selger kunne beholde varene sine. Det ble samtidig forbudt å trekke tulipankontrakter inn for rettssystemet. I Amsterdam var det en viss åpning for å forfølge saker, men selv der var det få saker som ble brakt inn for retten. Stort sett var det ikke penger å hente, så selgerne godtok motvillig kompromisser.
Jakt på syndebukker
Hvem hadde skylden for krakket? Som alltid begynte jakten på syndebukker. En populær teori var at hele tulipangalskapen var en konspirasjon, igangsatt av en gruppe på 20–30 av de rikeste dyrkerne og forhandlerne som hadde manipulert prisene til sin egen fordel. Hvordan disse menneskene skulle ha klart å koordinere sine handlinger i et uoversiktlig og kaotisk marked, ble det derimot ikke gitt noe klart svar på. Den lille jødiske befolkningen i Nederlandene ble også pekt på som syndebukker, uten at det fulgte med noen form for bevisførsel. Det enkle faktum at galskapen var fôret på den enkeltes tørst etter kvikke profitter, var vel ikke det man først tenkte på når vanskelighetene tårnet seg opp. Det tok tid før det hele var over. Den siste kjente rettssaken ble løst i Haarlem 24. januar 1639, da en Jan Kroven betalte drøye 73 gylden for å annullere et krav på 2100 gylden fra en blomsterdyrker. Kompromissene rådet, men formuer var tapt og velstående mennesker ble fattiglemmer. Folk som hadde satt gård og grunn i pant, sto ikke igjen med annet enn noen få tulipanløk eller verdiløse opsjoner.
Kilde: Tom Berby
Helsvart tirsdag
Det første tegnet åpenbarer seg i den nederlandske byen Haarlem den første tirsdagen i februar 1637. En gruppe blomsterhandlere møtes som vanlig til auksjon på et vertshus nær Grote Markt (Stortorget). En handler åpner dagen med å tilby et pund tulipanløk av type Switser og Witte Croonen. Han ber om 1250 gylden, ikke en urimelig pris, sett på bakgrunn av hva tulipanløk er solgt for det foregående året.
Men ingen byr. Handleren senker prisen til 1100 gylden, men fremdeles er det tyst i eimen fra halvtømte seidler. Tilbudsprisen senkes til 1000, men ennå er det ingen som byr. Antakelig har flere av handlerne betalt minst slike summer for tilsvarende varer de siste ukene, men denne dagen er det ingen som tar risikoen på å by. Det er her tulipankrakket starter. Noen dager senere er bunnen falt ut av hele markedet i De forente provinser, det som i dag er Nederland.
Galskapens priser
I dag er vi vant til finansbobler, som ender i uunngåelige krakk. Men allerede for 370 år siden brast den aller første boblen. Da som nå sto spekulantenes håp om raske penger i sentrum – og midt i sentrum tulipanen, en blomst som ganske nylig var kommet på det europeiske markedet. Fenomenet har av ettertiden fått navnet tulipomania, ”tulipanmani”. I løpet av noen år hadde prisene på tulipanløk og stiklinger nådd galskapens høyder, og løkene var for det meste ikke engang håndfaste varer: De var like gjerne frø eller stiklinger plantet i jorden, uten garanti om de ville holde den bebudede kvaliteten når de var ferdig utvokst. En stor del av handelen gikk ut på at man kjøpte og solgte objekter som ingen ennå hadde sett eller holdt i hendene. Likevel oppnåddes det priser hinsides enhver fornuft.
I sin bok Tulipomania skriver den britiske forfatteren Mike Dash for eksempel om kjøpmannen François Koster som noen få dager før sammenbruddet i 1637betalte 6650 gylden for noen få dusin tulipanløk – dette i en tid hvor en vanlig familie kunne leve anstendig på om lag 300 gylden i året. Man skal kanskje ikke dra sammenlikningene for langt, men overført til vår tid ville prisen Koster var villig til å betale, være mange millioner kroner.
Farlig med oppgangstider?
Hvorfor i all verden gikk det ellers så pietistiske Nederland så avsindig av hengslene? En årsak er at det var lysere tider. De forente provinser var på vei ut av en lengre depresjon som hadde vart gjennom det meste av 1620-tallet. Dessuten hadde provinsene mer eller mindre kastet av seg det spanske åket. Spania hadde styrt nederlenderne siden 1400-tallet. Men selv om den formelle uavhengigheten ble fastslått først i 1648, hadde unionen av provinser alt fra slutten av 1500-tallet opptrådt som selvstendige, og en generell økonomisk boom satte inn mellom 1631 og 1632. Inntekter fra nyåpnede sølvgruver i Amerika og fra den nye handelen på Østen gjorde at det var mer penger i omløp i Europa enn noen gang tidligere. Og de rike trengte interessante objekter å investere i. Tiden var moden for tulipanen. Den høyeste prisen man kjenner til, ble betalt tidligere i 1637: For én enkelt løk ble det lagt 5200 gylden på bordet. Det var mer enn et anstendig hus kostet. Fem år senere skulle maleren Rembrandt bli betalt 1600 gylden for sitt mesterverk ”Nattevakten”. En snekker tjente ca. 250 gylden, mens en velhavende kjøpmann ville være mer enn fornøyd med et årsresultat på 3000. En gylden var 20 stuiver, og en øl på vertshuset kostet en halv stuiver.
Turbanen ble til en tulipan
Ekspertene er ikke helt enige om hvordan tulipanen kom til Europa. Antakelig kom den på 1550-tallet fra Tyrkia, der den hadde vært kjent lenge, i både vill og kultivert form. Tyrkerne kalte blomsten lale, men det var det persiske ordet dulband – turban –som festet seg. I europeiske språk ble det til tulipan, tulp, tulip, tulpe eller tulipe. I Istanbul hadde blomsten lenge vært en naturlig pryd i de mektiges vakkert anlagte hager sammen med hyasinter, narsisser og liljer. Hvem som så tulipanen her, og når de fraktet den hjem til Europa er uklart, men den sveitsiske naturforskeren Konrad Gesner var den første som skrev om tulipanen i Europa. Han hadde sett den i hagen til rådmann Johann Heinrich Herwart i den tyske byen Augsburg: ”I måneden april 1559 så jeg denne planten som skal ha sprunget ut fra frø fra Bysants, eller som andre sier, Kappadokia. Den var i blomstring med én vakker rød blomst, stor, som en rød lilje.” Gesners tegning i en hagebok fra 1561 er den første kjente avbildningen av tulipanen i Europa. Og den spredde seg fort. Etter det man vet, ble den første gang dyrket i Norge i 1597. Bare fire år tidligere skal den for første gang ha blitt plantet i Nederland og studert for all mulig bruk, for eksempel som middel mot gikt og andre sykdommer, eller om løken kunne brukes til mat.
Den nederlandske botanikeren Carolus Clusius beskrev og katalogiserte de mange sortene som dukket opp. Uten hans ”fasit” ville tulipangalskapen neppe ha oppstått, for hvordan skulle man kjøpe og selge tulipaner om man ikke visste hva som var sjeldne sorter eller hvilke som var opprinnelige, verdifulle osv.? I 1612 publiserte han katalogen Florilegium, og to år senere utga kunstneren Chrispijn van de Passe en liknende bok: Hortus Floridus. Deres verk ble grunnlaget for enklere trykksaker som i sin tur ble rene håndbøker for blomsterspekulantene.
Som en gnistrende Ferrari
”Semper Augustus” var den vakreste og sjeldneste av de nederlandske tulipanene. Mindre enn et dusin eksemplarer av den var kjent. Tulipanen ble et samlerobjekt, et statussymbol den rike og vellykkede kunne vise sine besøkende under en spasertur i hagen. Aristokratiet elsket og dyrket den nye blomsten, og snart spredte vanen seg til den velstående handelsstanden, nyrik på import og salg av kostelige varer fra koloniene. En av årsakene til at tulipanen kom i sentrum for samlernes interesse, var at den var mye sjeldnere enn i dag – enkelte sorter var sjeldne som van Gogh-malerier i dagens auksjonshus. De ble ikke som nå dyrket på store jorder, men i små, avsondrede hager. Og de sortene man higet etter, var svært ulike dagens masseproduserte blomster. Den mest ettertraktede av alle sorter var Semper Augustus. Kun et fåtall eksemplarer var kjent, og det finnes ingen dokumentasjon på at den ble omsatt under den store galskapen. Andre berømte, og nå forsvunne, sorter var Admirael van der Eijck, Root en Gheel van Leyde og Violetten Viceroy. Å kunne imponere sine gjester med en av disse i hagen, var omtrent som å parkere en skinnende rød Ferrari i oppkjørselen i dag. Derfor kunne en Violetten-løk på det meste bli solgt for fantastiske 4500 gylden.
I begynnelsen var det flere som tjente gode slumper på kjøp og salg, men det var de smarte som skjønte hva som var i ferd med å skje. Informerte spekulanter så at prisene steg unaturlig, og de så også at det stadig ble dyrket fram nye mengder løk for markedet, med den negative effekten det ville ha på kvalitet og pris. De solgte beholdningen og avviklet kontraktene sine. Som alltid trakk vinnerne seg ut mens det ennå var noe å hente, før bunnen falt ut av markedet. De fleste som deltok i runddansen, skjønte det for sent.
Gambling med fremtiden
Store deler av befolkningen ble revet med. Folk pantsatte det de eide av land og buskap og brukte sparepenger til å kjøpe tulipanløk. Mens det sto på som verst gikk prisen opp 20 ganger på én måned, så forventningen om store og raske gevinster ble en mektig drivkraft. Når det ikke var flere løk igjen å legge hendene på, kjøpte man opsjoner – eller futures. Det var oppfunnet av kjøpmenn som handlet med tømmer, hamp og krydder på Amsterdambørsen. Kort sagt går det ut på at en deltaker gambler på den fremtidige prisen på en vare ved å inngå en kontrakt om å betale en viss pris den dagen han får levert varene. Hvis prisene steg før varene ankom Amsterdam, ville han innkassere en pen fortjeneste når han solgte igjen til den nye, høyere prisen. Han ville da tjene mer enn nok til å gjøre opp sitt mellomværende med selger og samtidig stå igjen med en god profitt. Problemet var selvfølgelig at han ville ha for lite penger til å betale selgeren hvis prisene sank i den perioden han ventet på varene.
Slik handel spredte seg utenfor de profesjonelle børsene. De nye, ikke spesielt profesjonelle tulipanspekulantene begynte også å handle i futures. Å kjøpe en slik opsjon var billigere enn å kjøpe ferdig utviklede løk, så med full klaff kunne en spekulant i en slik handel hundredoble verdien på en måned. Noen kasserte inn, men de fleste tok skrekkelig feil.
Blomstergudinnen prostituerte seg
I begynnelsen foregikk omsetningen stille og rolig, men utover 1630-tallet skrudde markedet seg stadig oppover. De forhåpningsfulle hadde sett at enkelte hadde gjort store fortjenester, så hvorfor skulle ikke de også forsøke seg? Flere og flere meldte seg på i handelen, og som en naturlig følge skrudde prisene seg enda mer oppover mot sammenbruddet i 1637. Visst var det risikoer, men det var en utbredt holdning i De forente provinser at tulipanmarkedet var immunt mot et krasj og at prisene alltid ville stige. Rimelig nok reiste det seg også kritiske røster. På den ene siden var det den religiøse, pietistiske kritikken som forbannet spekulasjon i tulipaner som et brudd på de kristne idealer om moderasjon og veldedighet. På den andre siden hadde man den satiriske kritikken, ofte i form av vers eller artikler i trykte hefter som harselerte med blomsterhandlerne. I slike satirer var den romerske gudinnen Flora gjerne sentral. Hun var blomstenes gudinne, men også de prostituertes beskytter. Ifølge mytologien var hun en kurtisane som solgte seg til den som bød høyest. Selv om hver nye elsker var stadig rikere og mer sjenerøs, steg hennes krav til slutt til slike høyder at ingen hadde råd til henne. Satirikerne betraktet dette som et passende bilde på samtidens maniske blomsterhandlere.
Ofrene på slagmarken
Legen Claes Pieterszoon (1593–1674) var en betydelig mann, fire ganger borgermester i Amsterdam og venn av maleren Rembrandt. Da tulipanen kom på moten, ble han så begeistret for blomsten at han i 1621 skiftet navn til Nicolaes Tulp (= Tulipan). Han prydet huset sitt i Amsterdam med et våpenskjold formet som en rød tulipan, og som rådmann stemplet han hundrevis av offisielle dokumenter med sitt tulipanformede stempel. Men Tulp tok sterk avstand fra galskapen rundt blomsten han delte navn med, og ville ikke lenger være kjent som Doktor Tulipan. Etter krakket i 1637 hogg han våpenskjoldet av husfasaden og stemplet aldri mer et dokument med sitt kjente tulipanmotiv.
Omsetningen hadde foregått i lokale markeder, ikke på de offisielle og regulerte børsene i Amsterdam, Rotterdam eller andre byer. Handelen foregikk der det måtte passe seg, for eksempel i kirker, men oftest i vertshus. Og her skrudde finansspiralen seg stadig oppover, helt til denne tirsdagen i februar 1637. Man kan bare forestille seg hvordan folk på vertshuset reagerte da ingen lenger ville kjøpe. Antakelig løp de for å varsle andre, og nyheten spredte seg så fort som den kunne i et samfunn uten telefon eller telegraf. Handelen fortsatte en tid i andre byer, men på mindre enn seks uker falt prisene med mer enn 90 prosent. Igjen på slagmarken sto hundrevis av selgere med tusenvis av kontrakter. De arme future-kjøperne hadde ingen mulighet til å innfri kontraktene til avtalte priser. I praksis sto mange igjen med så godt som hele avtalebeløpet som gjeld til selger. Noe måtte gjøres for å sanere kontraktjungelen. Det sentrale parlamentet i Haag toet sine hender og oppfordret provinsene til å finne et kompromiss, basert på et forslag fra dyrkerne om at kjøpere kunne annullere kontrakter ved å betale ti prosent av avtalt sum. Selv dette var for mye for de fleste spekulantene. Provinsene sendte saken videre til høyesterett, som igjen fastslo at dette fikk den enkelte provinsen ordne opp i. Men retten beordret også at alle kontrakter skulle annulleres inntil myndighetene i provinsene hadde skaffet seg full oversikt over hva som hadde foregått. Dette arbeidet ble knapt nok påbegynt, og saken ble håndtert ulikt fra sted til sted. I Haarlem besluttet man at en lokal tvistenemnd skulle håndtere saken, og i mai 1638 endte man opp med at kjøper skulle innfri 3,5 prosent av kjøpesummen mot at selger kunne beholde varene sine. Det ble samtidig forbudt å trekke tulipankontrakter inn for rettssystemet. I Amsterdam var det en viss åpning for å forfølge saker, men selv der var det få saker som ble brakt inn for retten. Stort sett var det ikke penger å hente, så selgerne godtok motvillig kompromisser.
Jakt på syndebukker
Hvem hadde skylden for krakket? Som alltid begynte jakten på syndebukker. En populær teori var at hele tulipangalskapen var en konspirasjon, igangsatt av en gruppe på 20–30 av de rikeste dyrkerne og forhandlerne som hadde manipulert prisene til sin egen fordel. Hvordan disse menneskene skulle ha klart å koordinere sine handlinger i et uoversiktlig og kaotisk marked, ble det derimot ikke gitt noe klart svar på. Den lille jødiske befolkningen i Nederlandene ble også pekt på som syndebukker, uten at det fulgte med noen form for bevisførsel. Det enkle faktum at galskapen var fôret på den enkeltes tørst etter kvikke profitter, var vel ikke det man først tenkte på når vanskelighetene tårnet seg opp. Det tok tid før det hele var over. Den siste kjente rettssaken ble løst i Haarlem 24. januar 1639, da en Jan Kroven betalte drøye 73 gylden for å annullere et krav på 2100 gylden fra en blomsterdyrker. Kompromissene rådet, men formuer var tapt og velstående mennesker ble fattiglemmer. Folk som hadde satt gård og grunn i pant, sto ikke igjen med annet enn noen få tulipanløk eller verdiløse opsjoner.
Kilde: Tom Berby
søndag 2. november 2008
Layne Redmond one of today's most exciting performers on the frame drum
Layne Redmond has followed an extremely unusual path specializing in the small hand-held frame drum played primarily by women in the ancient Mediterranean world. From 1981 through 1990 she performed and recorded the first contemporary frame drum compositions with percussionist, Glen Velez for European and American labels. During this period she intensively researched the playing styles and history of the frame drum in religious and cultural rituals culminating in her book, When The Drummers Were Women. This book details a lost history of a time when women were the primary percussionists in Mesopotamia, Anatolia, Egypt, Greece and Rome and also explains why they are not today. When The Drummers Were Women was released by Random House in June 1997 in the U.S., Canada, Australia and Europe.
Redmond is recognized as one of today's most exciting performers on the frame drum and has been featured in many music festivals including the Touch Festival in Berlin, Seattle Bumbershoot Festival, the Institute for Contemporary Art in London, Tambores do Mundo (drum festival in San Luis, Brazil) and as a soloist at the 1995 World Wide Percussion Festival in Brazil. On March 2, 2002 Redmond and Tommy Brunjes performed and gave clinics at the Vienna International Percussion Festival 2002.
Redmond is a master clinician and has taught and lectured numerous times at the Percussive Arts Society's International Convention, the National Association of Music Therapy and in 1998 she gave the keynote lecture and performance at the eighth annual Healing Sound Colloquium. Some of the venues she's taught or performed at are Penn State, Vassar College, William's College, Bucknell College, Hartford Seminary, Andover Newton Theological Institute, Sam Ash Music Institute, Berklee School of Music, Calif. Institute of the Arts, Roulette, The Knitting Factory, and Esalen Institute.
Her recordings include:
Since the Beginning, Trance Union (with Tommy Be) and Sundaryalahari: The Wave of Bliss.
Her best selling meditation cds include:
Chanting the Chakras, Chakra Breathing Meditation and Heart Chakra Meditations.
Sounds True released her book/cd Chakra Meditation on the classic teachings of yoga and the chakras in 2004.
With Rosangela Silvestre she produced:
Flowers of Fire: Sacred Chants and Rhythms of Candomble. Her music videos from this project, Xango and Iemanja, have gained a world wide following.
She created two instructional videos for Interworld Music:
Rhythmic Wisdom and A Sense of Time. She was the first woman to have a Signature Series of world percussion instruments with Remo, Inc., one of the world's largest manufacturers of percussion instruments and drum heads.
Redmond is recognized as one of today's most exciting performers on the frame drum and has been featured in many music festivals including the Touch Festival in Berlin, Seattle Bumbershoot Festival, the Institute for Contemporary Art in London, Tambores do Mundo (drum festival in San Luis, Brazil) and as a soloist at the 1995 World Wide Percussion Festival in Brazil. On March 2, 2002 Redmond and Tommy Brunjes performed and gave clinics at the Vienna International Percussion Festival 2002.
Redmond is a master clinician and has taught and lectured numerous times at the Percussive Arts Society's International Convention, the National Association of Music Therapy and in 1998 she gave the keynote lecture and performance at the eighth annual Healing Sound Colloquium. Some of the venues she's taught or performed at are Penn State, Vassar College, William's College, Bucknell College, Hartford Seminary, Andover Newton Theological Institute, Sam Ash Music Institute, Berklee School of Music, Calif. Institute of the Arts, Roulette, The Knitting Factory, and Esalen Institute.
Her recordings include:
Since the Beginning, Trance Union (with Tommy Be) and Sundaryalahari: The Wave of Bliss.
Her best selling meditation cds include:
Chanting the Chakras, Chakra Breathing Meditation and Heart Chakra Meditations.
Sounds True released her book/cd Chakra Meditation on the classic teachings of yoga and the chakras in 2004.
With Rosangela Silvestre she produced:
Flowers of Fire: Sacred Chants and Rhythms of Candomble. Her music videos from this project, Xango and Iemanja, have gained a world wide following.
She created two instructional videos for Interworld Music:
Rhythmic Wisdom and A Sense of Time. She was the first woman to have a Signature Series of world percussion instruments with Remo, Inc., one of the world's largest manufacturers of percussion instruments and drum heads.
onsdag 1. oktober 2008
Stein Mehren har noe på hjertet...
Livsbejaende poesi, lekent og med en aldri så liten dose svart humor av Thomas Marco Blatt.
«Ordre», ny diktsamling 2008
Forfatter: Stein Mehren
Forlag: Aschehoug
Det skulle være unødvendig å introdusere Stein Mehren for den jevne litteraturleser. Mehren regnes som en av de mest sentrale lyrikerne i norsk etterkrigsdiktning; han nevnes gjerne i samme åndedrag som Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge, og er da også den forfatteren som har blitt nominert flest ganger til Nordisk Råds litteraturpris. Sju har antallet blitt.
Stein Mehrens poesi karakteriseres, med rette, gjerne som ekspansiv, hymnisk og patosfylt. Det er en sanselig og metafysisk diktning Mehren bedriver, og jeg tror Jan Erik Vold påpeker noe vesentlig ved Mehrens poesi når han i «Entusiastiske essays» skriver at Mehren aldri er nøktern iakttaker av verden omkring seg, han lever i den og med den.
Dikt til Märtha
Så er også tilfellet med årets diktsamling, «Ordre». Mehren skriver i verden og med verden. Sansende, følelsesmessig og erindrende i den indre verden, men også i dialog med den ytre verden; Katarina den store får et dikt, slavene, en gammel AKP (ml)-er og det norske helsevesenet det samme. Også Märtha Louise får et dikt, et ganske sjarmerende ett sådan, dog ikke så snertent og overraskende som diktet «Tusen og en vår» fra Anrop fra en mørk stjerne (2006), hvor en viss Ari dukker opp.
De to titteldiktene i boka, «Ordre I» og «Ordre II», kan leses mot hverandre. I det første diktet heter det at «De som en gang/ var som oss / De dukker ned igjen / De dukker ned / i glemsel og i savn / og stiger nye opp / av havets favn / på skaperverkets ordre». I det andre diktet står det at «Sjelen er en del av kroppen. Den er / på oppdrag, den er en kodet ordre / Den er en motstand mot de rammer / skaperverket setter, for liv og kjærlighet». Man kan lese dette som at skaperverkets ordre er å gi liv, men også å ta liv, å være begrensende og rammende. Mens sjelens oppdrag, eller ordre, er å være en motstand mot disse rammene skaperverket setter.
Livskamp
Om ikke sjelen, så er det i hvert fall en kamp kroppen er dømt til å tape, og «Ordre» er da også en samling som vender tilbake til døden, alderdommen og sykdommen. Men det finnes ingen resignasjon eller bitterhet i denne samlingen. Det kan være sårt og tungt, ja, men også livsbejaende, lekent og med en aldri så liten dose svart humor. Man møter et subjekt som ikke har gitt opp, men bærer videre, som i dette diktet:
Jeg er en vanskelig person å ha
som pasient. Særlig for doktor
Parkinson. Jeg forsøker å bære
sykdommen hans, men jeg
mister
den stadig, kaster den fra meg
på bakken. Og springer av gårde
glad og lett som en fugl
Å nei du, så lett er det ikke
å slippe fra meg, brummer
Parkinson
Han stanser, plukker opp fra gaten
et stort anfall og legger det over
akslene mine. Bær videre
sier han, og jeg bærer
Man kan si at diktet er likeframt, men slett ikke uten poetiske virkemidler som besjelingen og gjentakelse. Det er en oppriktighet og gjenkjennelighet i diktet som sier noe vesentlig om kampen for eksistensen, i alderdommen og i sykdommen. Diktet viser også fram den mer løsslupne og noe mindre andektige siden av poeten Stein Mehren, noe jeg syns er en kvalitet ved året diktsamling. Det betyr ikke at man ikke har sett prov på dette tidligere, som diktet «Timeglasspiken» fra «Tids Alder» eller det tidligere nevnte «Tusen og en vår». Det betyr heller ikke at alvoret forsvinner, men at alvoret og sårheten uttrykkes med andre stemmeleier, her er et annet eksempel fra «Ordre»:
(…) Hun
kommer inn på rommet
mitt og roper, Stein, Stein
Du ikke klatre. Du snart
brekke bein, Jeg ikke sove
Du love, bare tisse flaske
Du sove. Jeg snart reise. Hjem
og sove. Du greie selv. Sove
Et annet aspekt ved årets samling, er metanivået. Når jeg blar bakover i Mehrens forfatterskap, kan jeg ikke se at det har vært såpass framtredende tidligere som nå, det skrives om diktet, om det skrivende, om at språket er et sted. Mehren fortsetter også å være en kulturkritisk og samfunnskommenterende poet.
Svakheten i diktsamlingen er det jeg syns er en av svakhetene i Mehrens forfatterskap for øvrig; iblant synes det som at ord, bilder og symboler brukes på ren automatikk og således mister sin substans og legitimitet; i denne samlingen syns jeg det går en automatikk i sol og stjerner, lys og mørke.
Fragmenter
Jeg tenker også at en del dikt framstår som fragmenter. Kanskje er de uferdige og kunne vært utelatt, kanskje kan man lese dem med romantikkens øyne og tenke at fragmentene er veien til erkjennelse og sannhet? Vi vet jo at Mehren har omarbeidet dikt tidligere, «Gobelin Europa» finnes for eksempel i flere versjoner, kanskje er det «uferdige» eller det stadig tilblivende en del av Mehrens poetiske praksis?
Stein Mehren har noe på hjertet og det merkes på det han skriver. Litterært sett kunne forfatteren godt ha fått Nordisk Råds litteraturpris for lenge siden. Moralsk sett burde han kanskje få prisen for årets utgivelse.
«Ordre», ny diktsamling 2008
Forfatter: Stein Mehren
Forlag: Aschehoug
Det skulle være unødvendig å introdusere Stein Mehren for den jevne litteraturleser. Mehren regnes som en av de mest sentrale lyrikerne i norsk etterkrigsdiktning; han nevnes gjerne i samme åndedrag som Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge, og er da også den forfatteren som har blitt nominert flest ganger til Nordisk Råds litteraturpris. Sju har antallet blitt.
Stein Mehrens poesi karakteriseres, med rette, gjerne som ekspansiv, hymnisk og patosfylt. Det er en sanselig og metafysisk diktning Mehren bedriver, og jeg tror Jan Erik Vold påpeker noe vesentlig ved Mehrens poesi når han i «Entusiastiske essays» skriver at Mehren aldri er nøktern iakttaker av verden omkring seg, han lever i den og med den.
Dikt til Märtha
Så er også tilfellet med årets diktsamling, «Ordre». Mehren skriver i verden og med verden. Sansende, følelsesmessig og erindrende i den indre verden, men også i dialog med den ytre verden; Katarina den store får et dikt, slavene, en gammel AKP (ml)-er og det norske helsevesenet det samme. Også Märtha Louise får et dikt, et ganske sjarmerende ett sådan, dog ikke så snertent og overraskende som diktet «Tusen og en vår» fra Anrop fra en mørk stjerne (2006), hvor en viss Ari dukker opp.
De to titteldiktene i boka, «Ordre I» og «Ordre II», kan leses mot hverandre. I det første diktet heter det at «De som en gang/ var som oss / De dukker ned igjen / De dukker ned / i glemsel og i savn / og stiger nye opp / av havets favn / på skaperverkets ordre». I det andre diktet står det at «Sjelen er en del av kroppen. Den er / på oppdrag, den er en kodet ordre / Den er en motstand mot de rammer / skaperverket setter, for liv og kjærlighet». Man kan lese dette som at skaperverkets ordre er å gi liv, men også å ta liv, å være begrensende og rammende. Mens sjelens oppdrag, eller ordre, er å være en motstand mot disse rammene skaperverket setter.
Livskamp
Om ikke sjelen, så er det i hvert fall en kamp kroppen er dømt til å tape, og «Ordre» er da også en samling som vender tilbake til døden, alderdommen og sykdommen. Men det finnes ingen resignasjon eller bitterhet i denne samlingen. Det kan være sårt og tungt, ja, men også livsbejaende, lekent og med en aldri så liten dose svart humor. Man møter et subjekt som ikke har gitt opp, men bærer videre, som i dette diktet:
Jeg er en vanskelig person å ha
som pasient. Særlig for doktor
Parkinson. Jeg forsøker å bære
sykdommen hans, men jeg
mister
den stadig, kaster den fra meg
på bakken. Og springer av gårde
glad og lett som en fugl
Å nei du, så lett er det ikke
å slippe fra meg, brummer
Parkinson
Han stanser, plukker opp fra gaten
et stort anfall og legger det over
akslene mine. Bær videre
sier han, og jeg bærer
Man kan si at diktet er likeframt, men slett ikke uten poetiske virkemidler som besjelingen og gjentakelse. Det er en oppriktighet og gjenkjennelighet i diktet som sier noe vesentlig om kampen for eksistensen, i alderdommen og i sykdommen. Diktet viser også fram den mer løsslupne og noe mindre andektige siden av poeten Stein Mehren, noe jeg syns er en kvalitet ved året diktsamling. Det betyr ikke at man ikke har sett prov på dette tidligere, som diktet «Timeglasspiken» fra «Tids Alder» eller det tidligere nevnte «Tusen og en vår». Det betyr heller ikke at alvoret forsvinner, men at alvoret og sårheten uttrykkes med andre stemmeleier, her er et annet eksempel fra «Ordre»:
(…) Hun
kommer inn på rommet
mitt og roper, Stein, Stein
Du ikke klatre. Du snart
brekke bein, Jeg ikke sove
Du love, bare tisse flaske
Du sove. Jeg snart reise. Hjem
og sove. Du greie selv. Sove
Et annet aspekt ved årets samling, er metanivået. Når jeg blar bakover i Mehrens forfatterskap, kan jeg ikke se at det har vært såpass framtredende tidligere som nå, det skrives om diktet, om det skrivende, om at språket er et sted. Mehren fortsetter også å være en kulturkritisk og samfunnskommenterende poet.
Svakheten i diktsamlingen er det jeg syns er en av svakhetene i Mehrens forfatterskap for øvrig; iblant synes det som at ord, bilder og symboler brukes på ren automatikk og således mister sin substans og legitimitet; i denne samlingen syns jeg det går en automatikk i sol og stjerner, lys og mørke.
Fragmenter
Jeg tenker også at en del dikt framstår som fragmenter. Kanskje er de uferdige og kunne vært utelatt, kanskje kan man lese dem med romantikkens øyne og tenke at fragmentene er veien til erkjennelse og sannhet? Vi vet jo at Mehren har omarbeidet dikt tidligere, «Gobelin Europa» finnes for eksempel i flere versjoner, kanskje er det «uferdige» eller det stadig tilblivende en del av Mehrens poetiske praksis?
Stein Mehren har noe på hjertet og det merkes på det han skriver. Litterært sett kunne forfatteren godt ha fått Nordisk Råds litteraturpris for lenge siden. Moralsk sett burde han kanskje få prisen for årets utgivelse.
Oddbjørn Aardalen til topps som månedens poet - Diktbasen - i august
MÅNEDENS POET (august 2008): Oddbjørn Aardalen har gått helt til topps med «Postludium», et dikt Helge Torvund mener fanger oss opp, drar oss ned til jorda og det konkrete, og sender oss så avgarde igjen med mange mulige tanker og følelser.
Ny deodorant inspirerte diktet, men ellers får Oddbjørn Aardalen ofte ideer når han er ute i skogen. Sammen med Takravn er han Månedens poet på Diktkammeret.
FAKTA:
Postludium
Ved inngangen til gravlunden
sit ein dau mann
ein Nokia N95
i venstrehanda
eg gjeng så nær
at eg høyrer den dempa musikken
eg kjenner ikkje melodien
men ei søtleg lukt av Sergio Tacchini
blandar seg med augustkvelden
si dose av kaprifol
han har eit ferskt persilleblad
i knappholet
og ser lukkeleg ut
Av Oddbjørn Aardalen
Framme av Takravn (deler 1. plassen med Aardalen)
huskonturen
og nattehimmelen ruver
han blir sittende
i bilmørket
i den prikkende
stillheten
han pakker ut stiene
stien fra trappa
til tørkestativet
til seljekrattet
ternekolonien
steinringen
han vikler ut
sistelinja
fra toyotaen
til metalltrappa
strammer
Av Takravn (Elin Rose Myrvoll)
Etter å ha diskutert enda litt mer og deretter konsultert diktlærer Helge Torvund, kom vi fram til at dette var en gyllen anledning til å hedre ikke bare én, men to verdige poeter. Dobbel glede altså. Våre to augustvinnere på Diktkammeret er Takravn, som egentlig heter Elin Rose Myrvoll, og Oddbjørn Aardalen. Vi har dessverre ikke klart å komme i kontakt med Takravn, som sist var i månedsfinalen i januar, men Oddbjørn Aardalen stiller villig opp på intervju.
Diktbasen intervjuer Oddbjørn Aardalen
Oddbjørn skriver ikke etter noe bestemt mønster, mest etter innfallsmetoden. Et av sønnens innkjøp inspirerte «Postludium».
- Når eg skriv dikt er det ofte ei eller anna registrering som løyser det heile ut. Det kan vere ein spesiell fuglelyd, det kan vere ei marihøne som kjem og set seg på handa mi. Eller det kan vere som i dette høvet at son min har kjøpt ny deodorant: Sergio Tacchini, med ein heilt spesiell lukt. Det var dette som var utgongspunktet denne gongen. Så kom resten av diktet sånn litt etter kvart, forteller Oddbjørn.
Mesteparten av skrivinga, som går litt opp og ned i perioder, finner sted i andre etasje i det gamle våningshuset på gården der Oddbjørn bor.
- Huset er frå 1790 og gjev meg stadig inspirasjon. Det kviskrar i vegger og loftsgonger. Fortel om dei som har budd her før. Elles er skogen og molda og naturen den store inspirasjonskjelda. Eg bur i skogen, så skritta treng ikkje vere mange for å få inspirasjon. Eg helsar fru pinus, herr picea, frøken tilia og herr taxus mest kvar dag. Dei helsar att og spør korleis eg lever. Vi har alltid noko å snakke om. Og å teie om.
Et skrivende menneske
Andre forfattere er også til stor hjelp for skrivinga. Akkurat nå er det Olaf H. Hauge som opptar månedspoeten.
- Eg les mykje, og det er alltid spanande å vite at ein har mange bøker som ikkje er lest. Akkurat no held eg på med dagbøkene til Olaf H. Hauge; 5 bind på over 3000 sider. Utruleg interessant. Eg les både lyrikk og prosa og kunne nemne mange favorittforfattarar. Trur likevel eg vel å ikkje nemne namn, for det er så mange at det ville vere galt å utelukke nokon, mener Oddbjørn.
Han har skrevet dagbok siden 1953, da han var ni år gammel. Til våren skal notatene systematiseres.
- No som eg snart er pensjonist har eg planer om å ordne dette stoffet - samle det så å seie. Det er ei stor oppgåve, som eg førebels har eit noko avventande og respektfullt forhold til. Eg rekner meg for eit skrivande menneske. Er samfunnsinterresert og skriv mykje for aviser og tidsskrift. Eg har stor glede av skriving. Noko inne i meg kviler ekstra godt etter at orda har kome ned på papiret og ligg og ser på meg som setninger. No har me blitt til noko meiningsfyllt, seier orda.
To utgitte samlinger
Oddbjørn Aardalen har ikke bare skrevet dagbok, blitt publisert i aviser og tidsskrift og vært aktiv på Diktkammeret. Han har også gitt ut samlingene «Grønn resept» (2005) og «Å sjå med hjarta» (2006) på Setesdalforlaget.
Og fått musikk spesialskrevet til diktene sine:
- Ja, eg må også fortelje at eg fekk oppleve at 15 av dikta mine blei tonesett i vår av ein lokal musikar her i Vennesla. Det var ei stor oppleving å vere med på å høyre sine eigne dikt tonesette og med vakker song. Ein kan få gåsehud av mindre.
Poeten startet på Diktkammeret i 2003 og har vært mer eller mindre aktiv siden.
- Diktkammeret har betydd svært mykje for meg og for skrivinga mi. Eg starta her i 2003 og har vore meir eller mindre aktiv alle desse åra. Me er heldige som har ein diktlærar som Helge Torvund. Han har vore til stor hjelp for rettleiing og oppbakking både for meg og sikkert for dei fleste som deltek her på DK. Også mange av medpoetane har eg store og gode kjensler for. Eg oppfatter dei som rause personar, som gjev av seg sjølv for å stimulere andre. Eg trives på DK og vil nok halde fram med å delta her.
Oddbjørn ble «Månedens poet» med diktet «Om ho visste» i februar 2007. Han trodde ikke han skulle få oppleve å nå helt til topps igjen.
- Eg tenkte nok at dette var ei eingongshending. Eg må berre enno ein gong seie juryen stor takk. Dette gjev inspirasjon. Og at mitt dikt skulle likestillast med Takravn sitt flotte dikt, er heilt storveis. Så storveis at ein enkel mann frå skogane ikkje heilt skjøner det.
Juryens kommentar til «Postludium»
Eit dramatisk bilete formidla i eit roleg observerande språk som fører oss tett innpå den døde. Ordvala fører oss gong på gong over til uventa perspektivopnarar; frå gravlund og død til mobiltelefon og mogleg kommunkasjon med halve verda.
Der ein lett tenkjer at søtleg lukt minner om død, vert me brått lokka over i ei anna assosiasjonsfil av eit internasjonalt parfymemerke. Og der me nett har møtt lukta av blomar og skulle forventa oss ein blome i knappholet, møter eit absurd og originalt persilleblad oss. Ferskt og grønt, som eit signal om liv som er nappa av. Og oppå det heile ser den døde lykkeleg ut. Kvifor?
Ja, det er det opp til oss å fabla vidare om. Diktet fangar oss opp, dreg oss ned til jorda og det konkrete, og sender oss så avgarde att med mange moglege tankar og kjensler.
For juryen, Helge Torvund.
Juryens kommentar til «framme»
Også her vert eit menneske presentert for oss. Sitjande mellom store hus i nattemørkret. Ikkje kva mørker som helst, men presist skildra som bilmørkret. Eit ord som får meg til å kjenna lukter og materialiteten i bilsetetrekka. Det neste ordet som får teksten til å krypa skikkeleg inn under huda, er ordet prikkende. Eg har ofte gjenteke det rådet eg sjølv ein gong fekk, nemleg at dikta kan verta stillare utan ordet stillheten, men her er stilla prikkande, og det fungerer forsterkande og gjer denne stilla ubehageleg nær.
Personen i bilmørkret hugsar staden der han sit frå tidlegare opplevingar. Og korleis skildrar poeten Takravn dette; jau, vet at han pakker ut stiane han har gått og tydelegvis kjenner. Til slutt viklar han ut den siste linja i dette urbane landskapet, slik ein viklar ut ein ståltråd, tenkjer eg meg, ei linje frå bilen der han sit, eller frå ein annan bil, kanskje bilen til ein sentral person i personen sitt liv, og fram til ei metalltrapp. Dette kjølege og harde biletet på noko som ein kan stiga opp eller ned i. Diktet slutter med eit ord som både opnar og knyter diktet saman. Igjen står me som lesarar att som den som må dikta dette ferdig.
For juryen, Helge Torvund.
I juryen satt Kristian Rishøi, Niels Nagelhus Schia, Maria Børja og Birgitte Mandelid.
Kilde: www.dagbladet.no/kultur (se diktbasen)
Ny deodorant inspirerte diktet, men ellers får Oddbjørn Aardalen ofte ideer når han er ute i skogen. Sammen med Takravn er han Månedens poet på Diktkammeret.
FAKTA:
Postludium
Ved inngangen til gravlunden
sit ein dau mann
ein Nokia N95
i venstrehanda
eg gjeng så nær
at eg høyrer den dempa musikken
eg kjenner ikkje melodien
men ei søtleg lukt av Sergio Tacchini
blandar seg med augustkvelden
si dose av kaprifol
han har eit ferskt persilleblad
i knappholet
og ser lukkeleg ut
Av Oddbjørn Aardalen
Framme av Takravn (deler 1. plassen med Aardalen)
huskonturen
og nattehimmelen ruver
han blir sittende
i bilmørket
i den prikkende
stillheten
han pakker ut stiene
stien fra trappa
til tørkestativet
til seljekrattet
ternekolonien
steinringen
han vikler ut
sistelinja
fra toyotaen
til metalltrappa
strammer
Av Takravn (Elin Rose Myrvoll)
Etter å ha diskutert enda litt mer og deretter konsultert diktlærer Helge Torvund, kom vi fram til at dette var en gyllen anledning til å hedre ikke bare én, men to verdige poeter. Dobbel glede altså. Våre to augustvinnere på Diktkammeret er Takravn, som egentlig heter Elin Rose Myrvoll, og Oddbjørn Aardalen. Vi har dessverre ikke klart å komme i kontakt med Takravn, som sist var i månedsfinalen i januar, men Oddbjørn Aardalen stiller villig opp på intervju.
Diktbasen intervjuer Oddbjørn Aardalen
Oddbjørn skriver ikke etter noe bestemt mønster, mest etter innfallsmetoden. Et av sønnens innkjøp inspirerte «Postludium».
- Når eg skriv dikt er det ofte ei eller anna registrering som løyser det heile ut. Det kan vere ein spesiell fuglelyd, det kan vere ei marihøne som kjem og set seg på handa mi. Eller det kan vere som i dette høvet at son min har kjøpt ny deodorant: Sergio Tacchini, med ein heilt spesiell lukt. Det var dette som var utgongspunktet denne gongen. Så kom resten av diktet sånn litt etter kvart, forteller Oddbjørn.
Mesteparten av skrivinga, som går litt opp og ned i perioder, finner sted i andre etasje i det gamle våningshuset på gården der Oddbjørn bor.
- Huset er frå 1790 og gjev meg stadig inspirasjon. Det kviskrar i vegger og loftsgonger. Fortel om dei som har budd her før. Elles er skogen og molda og naturen den store inspirasjonskjelda. Eg bur i skogen, så skritta treng ikkje vere mange for å få inspirasjon. Eg helsar fru pinus, herr picea, frøken tilia og herr taxus mest kvar dag. Dei helsar att og spør korleis eg lever. Vi har alltid noko å snakke om. Og å teie om.
Et skrivende menneske
Andre forfattere er også til stor hjelp for skrivinga. Akkurat nå er det Olaf H. Hauge som opptar månedspoeten.
- Eg les mykje, og det er alltid spanande å vite at ein har mange bøker som ikkje er lest. Akkurat no held eg på med dagbøkene til Olaf H. Hauge; 5 bind på over 3000 sider. Utruleg interessant. Eg les både lyrikk og prosa og kunne nemne mange favorittforfattarar. Trur likevel eg vel å ikkje nemne namn, for det er så mange at det ville vere galt å utelukke nokon, mener Oddbjørn.
Han har skrevet dagbok siden 1953, da han var ni år gammel. Til våren skal notatene systematiseres.
- No som eg snart er pensjonist har eg planer om å ordne dette stoffet - samle det så å seie. Det er ei stor oppgåve, som eg førebels har eit noko avventande og respektfullt forhold til. Eg rekner meg for eit skrivande menneske. Er samfunnsinterresert og skriv mykje for aviser og tidsskrift. Eg har stor glede av skriving. Noko inne i meg kviler ekstra godt etter at orda har kome ned på papiret og ligg og ser på meg som setninger. No har me blitt til noko meiningsfyllt, seier orda.
To utgitte samlinger
Oddbjørn Aardalen har ikke bare skrevet dagbok, blitt publisert i aviser og tidsskrift og vært aktiv på Diktkammeret. Han har også gitt ut samlingene «Grønn resept» (2005) og «Å sjå med hjarta» (2006) på Setesdalforlaget.
Og fått musikk spesialskrevet til diktene sine:
- Ja, eg må også fortelje at eg fekk oppleve at 15 av dikta mine blei tonesett i vår av ein lokal musikar her i Vennesla. Det var ei stor oppleving å vere med på å høyre sine eigne dikt tonesette og med vakker song. Ein kan få gåsehud av mindre.
Poeten startet på Diktkammeret i 2003 og har vært mer eller mindre aktiv siden.
- Diktkammeret har betydd svært mykje for meg og for skrivinga mi. Eg starta her i 2003 og har vore meir eller mindre aktiv alle desse åra. Me er heldige som har ein diktlærar som Helge Torvund. Han har vore til stor hjelp for rettleiing og oppbakking både for meg og sikkert for dei fleste som deltek her på DK. Også mange av medpoetane har eg store og gode kjensler for. Eg oppfatter dei som rause personar, som gjev av seg sjølv for å stimulere andre. Eg trives på DK og vil nok halde fram med å delta her.
Oddbjørn ble «Månedens poet» med diktet «Om ho visste» i februar 2007. Han trodde ikke han skulle få oppleve å nå helt til topps igjen.
- Eg tenkte nok at dette var ei eingongshending. Eg må berre enno ein gong seie juryen stor takk. Dette gjev inspirasjon. Og at mitt dikt skulle likestillast med Takravn sitt flotte dikt, er heilt storveis. Så storveis at ein enkel mann frå skogane ikkje heilt skjøner det.
Juryens kommentar til «Postludium»
Eit dramatisk bilete formidla i eit roleg observerande språk som fører oss tett innpå den døde. Ordvala fører oss gong på gong over til uventa perspektivopnarar; frå gravlund og død til mobiltelefon og mogleg kommunkasjon med halve verda.
Der ein lett tenkjer at søtleg lukt minner om død, vert me brått lokka over i ei anna assosiasjonsfil av eit internasjonalt parfymemerke. Og der me nett har møtt lukta av blomar og skulle forventa oss ein blome i knappholet, møter eit absurd og originalt persilleblad oss. Ferskt og grønt, som eit signal om liv som er nappa av. Og oppå det heile ser den døde lykkeleg ut. Kvifor?
Ja, det er det opp til oss å fabla vidare om. Diktet fangar oss opp, dreg oss ned til jorda og det konkrete, og sender oss så avgarde att med mange moglege tankar og kjensler.
For juryen, Helge Torvund.
Juryens kommentar til «framme»
Også her vert eit menneske presentert for oss. Sitjande mellom store hus i nattemørkret. Ikkje kva mørker som helst, men presist skildra som bilmørkret. Eit ord som får meg til å kjenna lukter og materialiteten i bilsetetrekka. Det neste ordet som får teksten til å krypa skikkeleg inn under huda, er ordet prikkende. Eg har ofte gjenteke det rådet eg sjølv ein gong fekk, nemleg at dikta kan verta stillare utan ordet stillheten, men her er stilla prikkande, og det fungerer forsterkande og gjer denne stilla ubehageleg nær.
Personen i bilmørkret hugsar staden der han sit frå tidlegare opplevingar. Og korleis skildrar poeten Takravn dette; jau, vet at han pakker ut stiane han har gått og tydelegvis kjenner. Til slutt viklar han ut den siste linja i dette urbane landskapet, slik ein viklar ut ein ståltråd, tenkjer eg meg, ei linje frå bilen der han sit, eller frå ein annan bil, kanskje bilen til ein sentral person i personen sitt liv, og fram til ei metalltrapp. Dette kjølege og harde biletet på noko som ein kan stiga opp eller ned i. Diktet slutter med eit ord som både opnar og knyter diktet saman. Igjen står me som lesarar att som den som må dikta dette ferdig.
For juryen, Helge Torvund.
I juryen satt Kristian Rishøi, Niels Nagelhus Schia, Maria Børja og Birgitte Mandelid.
Kilde: www.dagbladet.no/kultur (se diktbasen)
fredag 26. september 2008
"Kvinneliv - Kunstnerliv" kvinnelige malere i Norge før 1900
Boka "Kvinneliv - Kunstnerliv" byr på spennende møter med en rekke kvinnelige norske malere fra det 19. århundre. Aasta Hansteen, Harriet Backer, Asta Nørregaard, Kitty Kielland og Oda Krohg er sentrale skikkelser.
Anne Wichstrøm tar utgangspunkt i kvinnenes stilling i siste halvdel av 1800-tallet, og gir en nyansert og veldokumentert skildring av hvordan de store samfunnsmessige endringer påvirket de kvinnelige malerne og deres arbeidsforhold. Fra en tradisjonell kvinnerolle tok de steget ut i offentligheten. Kvinnenes friere stilling ga muligheter til å reise utenlands og studere ved læreinstitusjoner i München, Berlin og Paris. Noen begynte prøvende på en kunstnerkarriere og avbrøt da ekteskapet ble aktuelt, mens andre satset ambisiøst på et profesjonelt nivå. Motivene fra denne spennende perioden i norsk kunsthistorie speiler ofte kvinnenes egen livssituasjon og sosial status. Boken er rikt illustrert og inneholder også kortfattede biografier om alle de 72 kunstnerne som er med.
Anne Wichstrøm (f. 1941) er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Hun har skrevet om høymiddelalderens maleri i verket "Norges malerkunst" (1993). Hun har også utgitt "Kvinner ved staffeliet" (1983) og "Oda Krohg. Et kunstnerliv" (1988). Den foreliggende boken ble belønnet med Brageprisen da den utkom første gang i 1997 (Gyldendal).
Hensikten med boken er å forsøke å forstå vilkårene for kvinners kunstutøvelse og karriere, ikke å vise fram 72 individuelle kunstnerpersonligheter. En flott og viktig dokumentasjon for framtida. Anbefales!
Anne Wichstrøm tar utgangspunkt i kvinnenes stilling i siste halvdel av 1800-tallet, og gir en nyansert og veldokumentert skildring av hvordan de store samfunnsmessige endringer påvirket de kvinnelige malerne og deres arbeidsforhold. Fra en tradisjonell kvinnerolle tok de steget ut i offentligheten. Kvinnenes friere stilling ga muligheter til å reise utenlands og studere ved læreinstitusjoner i München, Berlin og Paris. Noen begynte prøvende på en kunstnerkarriere og avbrøt da ekteskapet ble aktuelt, mens andre satset ambisiøst på et profesjonelt nivå. Motivene fra denne spennende perioden i norsk kunsthistorie speiler ofte kvinnenes egen livssituasjon og sosial status. Boken er rikt illustrert og inneholder også kortfattede biografier om alle de 72 kunstnerne som er med.
Anne Wichstrøm (f. 1941) er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Hun har skrevet om høymiddelalderens maleri i verket "Norges malerkunst" (1993). Hun har også utgitt "Kvinner ved staffeliet" (1983) og "Oda Krohg. Et kunstnerliv" (1988). Den foreliggende boken ble belønnet med Brageprisen da den utkom første gang i 1997 (Gyldendal).
Hensikten med boken er å forsøke å forstå vilkårene for kvinners kunstutøvelse og karriere, ikke å vise fram 72 individuelle kunstnerpersonligheter. En flott og viktig dokumentasjon for framtida. Anbefales!
torsdag 18. september 2008
Margit Walsø debuterte 2007 med romanen "Kjære Voltaire"
Det er ikke mange debutanter som starter sin litterære karriere med en biografisk roman fra 1700-tallet. Desto mer kjærkomment når det skjer.
Det er tydelig at Margit Walsø ikke er noen litterær novise. Dette er en voksen debutant som har arbeidet profesjonelt med litteratur i mange år (Walsø er forlagssjef i Samlaget) og det synes gjennom grundig komposisjon og presist språk.
Umiddelbart blir jeg fascinert av temavalget. Vi er i første halvdel av 1700-tallet. Handlingen strekker seg fra 1733, da Emilie du Chatelet, en oppsiktsvekkende intelligent kvinne fra det franske aristokratiet, møter filosofen Voltaire og til hun dør i barsel 16 år senere.
Emilie du Chatelet ble født i 1706 og var et spesielt oppvakt barn. Faren, som hadde en høy stilling ved hoffet, lot datteren få undervisning i språk - latin, gresk, italiensk - og i matematikk og fysikk. Dessuten lærte hun fekting og ridning. Hun giftet seg rikt , men det var et slags proforma-ekteskap, noe som var vanlig i den franske adelen på 1700-tallet. "To barn" stod det i kontrakten. Hun fødte tre, men den yngste døde før han var ett år gammel. Siden levde de to ektefellene i gjensidig forståelse hver for seg (han var militær og var mye borte) og de hadde elskere / elskerinner på hver sin kant. Emilie hadde hatt flere utenomektekaplige forhold før hun traff Voltaire, som ble hennes elsker, samboer og sjelsfrende i 15 år.
Spennende tidsbilde
Å få et innblikk i 1700-tallets Frankrike er for meg kjærkomment. Å få møte en faktisk vitenskapskvinne, som oversatte Isaac Newtons revolusjonerende "Philosophiae Naturalis Principia Mathematica" fra 1687 til fransk (og regnet seg gjennom alle hans eksempler for å være sikker på sannhetsgehalten!) er desto mer interessant.
Margit Walsø klarer å fange tiden, synes jeg, beskrive den skjellsettende forskningen Newton la frem - om gravitasjonskraften og fysikkens lover. Hun understreker det provoserende ved Voltaires frie tanker i det opplyste, franske eneveldet. Men det er først og fremst Emilie forfatteren er opptatt av, og etterhvert blir det vel så mye kjærlighet som forskning leserne får høre om.
Vi blir med til kalde slott på landsbygda, i humpende vogner på dårlige veier, vi er på ball ved hoffet og i laboratoriet som Emilie fikk bygget. Historien fortelles i et nøkternt språk, som filtreres gjennom Emilies tanker. Forfatteren bruker en litt distansert fortellerstil, til tross for Emilies heftige og intense vesen. Bare unntaksvis faller Walsø for fristelsen til å bruke forterpede uttrykk. Når Emilie og Voltaire har kranglet, men etterpå faller hverandre om halsen, heter det for eksempel at: "Ho lo, det glitra i dei grøne augene. Når han var slik, da levde ho. All urett forsvann, alle harde ord vart viska vekk av ei bølge av rein lyst". (s. 78).
Fiksjon og virkelighet
"Kjære Voltaire" er en historisk roman, men det er også en biografisk roman. Per Olov Enquist er den store mesteren på dette området. I hans siste bok på norsk, "Boken om Blanche og Marie", gjør han noe av det samme som Margit Walsø gjør her; han knytter sammen en dramatisk kjærlighetshistorie med revolusjonerende fremskritt innen naturvitenskapen (boken handler om Marie Curie og hennes forskning innen fysikk og kjemi)
Også norske forfattere har hatt lignende prosjekter. Karsten Alnæs har skrevet om Sabina Spielrein, Einar O. Risa har skrevet om kjente kunstnere som Sigbjørn Obstfelder og Peder Severin Krøyer, og Jan Inge Sørbø ga for få år siden ut boken "Symfoni No. 3, Opus 41" om komponisten Fartein Valen.
Det er mange fordeler ved å ha et allerede gitt tema, velge seg ut faktiske skikkelser med dramatiske livsløp som hovedpersoner. Men det er også farer forbundet med dette - litterært sett. For hvor mye av hovedpersonenes virkelige biografi må med, hvor tro må man være mot fakta?
Biografi eller roman?
For meg blir Margit Walsø til tider for tro mot historien. "Kjære Voltaire" inneholder to episoder, som nok er ment å illustrere Emilie som person, men som føles umotivert rent litterært. De gir heller ingen konsekvenser i teksten som følger. Den ene er en scene på slottet Fontainebleau, der Emilie spiller bort en enorm pengesum på kortspill (Vi har ikke tidligere hørt ett ord om Emilies spillegalskap, gamblingen får heller ingen økonomiske følger senere i historien). Den andre er en konfrontasjon med en tilfeldig gjest på deres eget slott, Cirey. Emilie beskylder Madame Graffigny, som vi ikke hører om verken før eller senere, for å ha avslørt Voltaires nye skrifter til utenforstående.
Når jeg leser i ettertid at Mme Graffignys egen versjon av denne faktiske hendelsen er skrevet ned og bevart, skjønner jeg bedre hvorfor den er med i boken. Mme Graffigny er jo en god kilde, og Margit Walsø er en pålitelig historiker. Etter min smak kunne forfatteren gjerne ha tatt seg større dikteriske friheter for å gi blod og liv til Emilie fra 1700-tallet.
Flott debut
Men dette blir småpirk. Helhetsinntrykket er imponerende - både hva gjelder form og innhold. Dette er en debut som det har vært verdt å vente på.
Kilde: Boktilsynet, NRK P2, 29.08.07 - Anne Cathrine Straume
Det er tydelig at Margit Walsø ikke er noen litterær novise. Dette er en voksen debutant som har arbeidet profesjonelt med litteratur i mange år (Walsø er forlagssjef i Samlaget) og det synes gjennom grundig komposisjon og presist språk.
Umiddelbart blir jeg fascinert av temavalget. Vi er i første halvdel av 1700-tallet. Handlingen strekker seg fra 1733, da Emilie du Chatelet, en oppsiktsvekkende intelligent kvinne fra det franske aristokratiet, møter filosofen Voltaire og til hun dør i barsel 16 år senere.
Emilie du Chatelet ble født i 1706 og var et spesielt oppvakt barn. Faren, som hadde en høy stilling ved hoffet, lot datteren få undervisning i språk - latin, gresk, italiensk - og i matematikk og fysikk. Dessuten lærte hun fekting og ridning. Hun giftet seg rikt , men det var et slags proforma-ekteskap, noe som var vanlig i den franske adelen på 1700-tallet. "To barn" stod det i kontrakten. Hun fødte tre, men den yngste døde før han var ett år gammel. Siden levde de to ektefellene i gjensidig forståelse hver for seg (han var militær og var mye borte) og de hadde elskere / elskerinner på hver sin kant. Emilie hadde hatt flere utenomektekaplige forhold før hun traff Voltaire, som ble hennes elsker, samboer og sjelsfrende i 15 år.
Spennende tidsbilde
Å få et innblikk i 1700-tallets Frankrike er for meg kjærkomment. Å få møte en faktisk vitenskapskvinne, som oversatte Isaac Newtons revolusjonerende "Philosophiae Naturalis Principia Mathematica" fra 1687 til fransk (og regnet seg gjennom alle hans eksempler for å være sikker på sannhetsgehalten!) er desto mer interessant.
Margit Walsø klarer å fange tiden, synes jeg, beskrive den skjellsettende forskningen Newton la frem - om gravitasjonskraften og fysikkens lover. Hun understreker det provoserende ved Voltaires frie tanker i det opplyste, franske eneveldet. Men det er først og fremst Emilie forfatteren er opptatt av, og etterhvert blir det vel så mye kjærlighet som forskning leserne får høre om.
Vi blir med til kalde slott på landsbygda, i humpende vogner på dårlige veier, vi er på ball ved hoffet og i laboratoriet som Emilie fikk bygget. Historien fortelles i et nøkternt språk, som filtreres gjennom Emilies tanker. Forfatteren bruker en litt distansert fortellerstil, til tross for Emilies heftige og intense vesen. Bare unntaksvis faller Walsø for fristelsen til å bruke forterpede uttrykk. Når Emilie og Voltaire har kranglet, men etterpå faller hverandre om halsen, heter det for eksempel at: "Ho lo, det glitra i dei grøne augene. Når han var slik, da levde ho. All urett forsvann, alle harde ord vart viska vekk av ei bølge av rein lyst". (s. 78).
Fiksjon og virkelighet
"Kjære Voltaire" er en historisk roman, men det er også en biografisk roman. Per Olov Enquist er den store mesteren på dette området. I hans siste bok på norsk, "Boken om Blanche og Marie", gjør han noe av det samme som Margit Walsø gjør her; han knytter sammen en dramatisk kjærlighetshistorie med revolusjonerende fremskritt innen naturvitenskapen (boken handler om Marie Curie og hennes forskning innen fysikk og kjemi)
Også norske forfattere har hatt lignende prosjekter. Karsten Alnæs har skrevet om Sabina Spielrein, Einar O. Risa har skrevet om kjente kunstnere som Sigbjørn Obstfelder og Peder Severin Krøyer, og Jan Inge Sørbø ga for få år siden ut boken "Symfoni No. 3, Opus 41" om komponisten Fartein Valen.
Det er mange fordeler ved å ha et allerede gitt tema, velge seg ut faktiske skikkelser med dramatiske livsløp som hovedpersoner. Men det er også farer forbundet med dette - litterært sett. For hvor mye av hovedpersonenes virkelige biografi må med, hvor tro må man være mot fakta?
Biografi eller roman?
For meg blir Margit Walsø til tider for tro mot historien. "Kjære Voltaire" inneholder to episoder, som nok er ment å illustrere Emilie som person, men som føles umotivert rent litterært. De gir heller ingen konsekvenser i teksten som følger. Den ene er en scene på slottet Fontainebleau, der Emilie spiller bort en enorm pengesum på kortspill (Vi har ikke tidligere hørt ett ord om Emilies spillegalskap, gamblingen får heller ingen økonomiske følger senere i historien). Den andre er en konfrontasjon med en tilfeldig gjest på deres eget slott, Cirey. Emilie beskylder Madame Graffigny, som vi ikke hører om verken før eller senere, for å ha avslørt Voltaires nye skrifter til utenforstående.
Når jeg leser i ettertid at Mme Graffignys egen versjon av denne faktiske hendelsen er skrevet ned og bevart, skjønner jeg bedre hvorfor den er med i boken. Mme Graffigny er jo en god kilde, og Margit Walsø er en pålitelig historiker. Etter min smak kunne forfatteren gjerne ha tatt seg større dikteriske friheter for å gi blod og liv til Emilie fra 1700-tallet.
Flott debut
Men dette blir småpirk. Helhetsinntrykket er imponerende - både hva gjelder form og innhold. Dette er en debut som det har vært verdt å vente på.
Kilde: Boktilsynet, NRK P2, 29.08.07 - Anne Cathrine Straume
tirsdag 9. september 2008
Nådeløst kunstnerportrett av Vreeswijks
Innsiktsfullt og veldokumentert om nasjonalskaldens livsløp, suksess og kamp mot sine mørke sider.
Han tok opp arven etter Carl Michael Bellman og Evert Taube, og tilførte den tradisjonsrike svenske visearven et nytt, friskt grep. Med sitt enkle gitarspill og direkte sangstil tilførte han den fornemme visen en uvøren bluesstil. Men tekstene hans var godt forankret i den poetiske tradisjonen som Bellman og Taube hadde perfeksjonert.
Glede og sorg.
Vreeswijk tilførte et helt nytt persongalleri med skikkelser som Polaren Per, Fredrik Åkare, Cecilia Lind, Fiffige Nanette, Sportiga Marie og Ann Katrin Rosenblad, som hans publikum ble kjent med gjennom flere viser. Han skildret hverdagslivet til sliterne, i glede og i sorg. Kjærligheten til en vakker pike, og en dram. Gjerne på kant med borgerligheten og øvrigheten. Outsidere som ham selv.
Han var uhyre produktiv, og fikk gitt ut hele 40 album i løpet av sitt korte, aktive liv. Det var mest hans egne sanger, men også plater med sangene og tekstene til sine forbilder Bellman og Taube, Victor Jara og Lars Forssell. Han var en meget populær utøver, og turnerte flittig land og strand rundt, i Sverige, men også i Norge og Danmark. Sanger som "Hönan Agda", "I natt jag drömde nogot som", "Brev från kolonien", "Mördar Anders" og "Turistens klaga" gjorde ham folkekjær - i store kretser rent ut til en popstjerne. Hans beundrere var mange og trofaste.
Vel dokumentert.
Alt dette kommer klart og tydelig frem i biografien over Vreeswijk som journalisten Klas Gustafson skrev i fjor, og som nå foreligger på norsk, 20 år etter Vreeswijks død. Gustafson har begått et nitid journalistisk research-arbeid. Han har intervjuet over 60 av Vreeswijks venner, familie, kolleger, forretningsforbindelser, produsenter, arrangører, koner og elskerinner. Det er blitt en detaljert og godt dokumentert beretning om et spenningsfullt liv.
Angst og fornedrelse.
For Vreeswijks liv var ikke bare den vellykkede og beundrede trubadurens.
I like stor grad var det et liv i angst, fornedrelse, sykelig sjalusi, usikkerhet, fyll og narkotika, en endeløs skattegjeld og konfliktfylte, ustabile og direkte voldelige forhold til en rekke kvinner. Biograf Gustafson vil ikke skildre glansbildet Vreeswijk. Han bruker like mye plass og ressurser på å fortelle om den svarte siden ved kunstneren.
Vreeswijk leste og beundret folk som Norman Mailer, Charles Bukowski og Ernest Hemingway. Han dyrket å være en outsider, en hipster. En jazzmusiker i visedrakt. Han ville leve sitt kunstnerliv, og gikk inn i karikaturen av kunstnermytene med fullt alvor. Han stilte seg på sidelinjen i opposisjon til det etablerte. Det virket som om han søkte motstand og fornedrelse for å kunne være kreativ.
Svik.
Det er faktisk ganske trist å lese om hvordan han svek sine kvinner, ranglet bort pengene sine, misbrukte tillit og satte seg selv i de mest håpløse situasjoner. Han ble tatt for fyllekjøring og dømt for skatteunndragelse. Rømmer fra fengselet. Husbåten han bodde i sank. En av leilighetene hans brant. Kanskje han sovnet med en røyk. Politiet finner ulovlig våpen. Tar med to prostituerte hjem og blir forbannet når han i sengen oppdager at de er transvestitter. Risper den ene med kniv og kaster dem ut. Det vil ingen ende ta.
Men de fine stundene er mange nok til at han også kan være en sjarmerende, belest, interessert og aktiv medborger. Med sine brune øyne, lange svarte øyenvipper og joviale fremtreden, har han et stort kvinnetekke.
Hans venner finner en engasjert, kunnskapsrik kunstner og samtalepartner med sympati for de utstøtte. En barmhjertig samaritan i en ølhunds skikkelse.
Et levd bluesliv.
Boken er holdt i en nøkternt fortellende stil. Teksten er konsekvent i presens. Det gjør den lettlest og levende. Boken danner et troverdig bilde av en splittet personlighet, uten at biografen dømmer noen. Historien som biografien til Klas Gustafson forteller, fyller ut bildet av en motsetningsfull kunstner som til fulle har levd et bluesliv. Den fortrenger bildet av den joviale kosebamsen, men den rokker ikke ved Vreeswijks posisjon som trubadur og nasjonalskald.
Kilde: Tor Marcussen, Aftenposten
Cornelis Vreeswijk synger "Balladen om Fredrik Åkare" fra 1964
Han tok opp arven etter Carl Michael Bellman og Evert Taube, og tilførte den tradisjonsrike svenske visearven et nytt, friskt grep. Med sitt enkle gitarspill og direkte sangstil tilførte han den fornemme visen en uvøren bluesstil. Men tekstene hans var godt forankret i den poetiske tradisjonen som Bellman og Taube hadde perfeksjonert.
Glede og sorg.
Vreeswijk tilførte et helt nytt persongalleri med skikkelser som Polaren Per, Fredrik Åkare, Cecilia Lind, Fiffige Nanette, Sportiga Marie og Ann Katrin Rosenblad, som hans publikum ble kjent med gjennom flere viser. Han skildret hverdagslivet til sliterne, i glede og i sorg. Kjærligheten til en vakker pike, og en dram. Gjerne på kant med borgerligheten og øvrigheten. Outsidere som ham selv.
Han var uhyre produktiv, og fikk gitt ut hele 40 album i løpet av sitt korte, aktive liv. Det var mest hans egne sanger, men også plater med sangene og tekstene til sine forbilder Bellman og Taube, Victor Jara og Lars Forssell. Han var en meget populær utøver, og turnerte flittig land og strand rundt, i Sverige, men også i Norge og Danmark. Sanger som "Hönan Agda", "I natt jag drömde nogot som", "Brev från kolonien", "Mördar Anders" og "Turistens klaga" gjorde ham folkekjær - i store kretser rent ut til en popstjerne. Hans beundrere var mange og trofaste.
Vel dokumentert.
Alt dette kommer klart og tydelig frem i biografien over Vreeswijk som journalisten Klas Gustafson skrev i fjor, og som nå foreligger på norsk, 20 år etter Vreeswijks død. Gustafson har begått et nitid journalistisk research-arbeid. Han har intervjuet over 60 av Vreeswijks venner, familie, kolleger, forretningsforbindelser, produsenter, arrangører, koner og elskerinner. Det er blitt en detaljert og godt dokumentert beretning om et spenningsfullt liv.
Angst og fornedrelse.
For Vreeswijks liv var ikke bare den vellykkede og beundrede trubadurens.
I like stor grad var det et liv i angst, fornedrelse, sykelig sjalusi, usikkerhet, fyll og narkotika, en endeløs skattegjeld og konfliktfylte, ustabile og direkte voldelige forhold til en rekke kvinner. Biograf Gustafson vil ikke skildre glansbildet Vreeswijk. Han bruker like mye plass og ressurser på å fortelle om den svarte siden ved kunstneren.
Vreeswijk leste og beundret folk som Norman Mailer, Charles Bukowski og Ernest Hemingway. Han dyrket å være en outsider, en hipster. En jazzmusiker i visedrakt. Han ville leve sitt kunstnerliv, og gikk inn i karikaturen av kunstnermytene med fullt alvor. Han stilte seg på sidelinjen i opposisjon til det etablerte. Det virket som om han søkte motstand og fornedrelse for å kunne være kreativ.
Svik.
Det er faktisk ganske trist å lese om hvordan han svek sine kvinner, ranglet bort pengene sine, misbrukte tillit og satte seg selv i de mest håpløse situasjoner. Han ble tatt for fyllekjøring og dømt for skatteunndragelse. Rømmer fra fengselet. Husbåten han bodde i sank. En av leilighetene hans brant. Kanskje han sovnet med en røyk. Politiet finner ulovlig våpen. Tar med to prostituerte hjem og blir forbannet når han i sengen oppdager at de er transvestitter. Risper den ene med kniv og kaster dem ut. Det vil ingen ende ta.
Men de fine stundene er mange nok til at han også kan være en sjarmerende, belest, interessert og aktiv medborger. Med sine brune øyne, lange svarte øyenvipper og joviale fremtreden, har han et stort kvinnetekke.
Hans venner finner en engasjert, kunnskapsrik kunstner og samtalepartner med sympati for de utstøtte. En barmhjertig samaritan i en ølhunds skikkelse.
Et levd bluesliv.
Boken er holdt i en nøkternt fortellende stil. Teksten er konsekvent i presens. Det gjør den lettlest og levende. Boken danner et troverdig bilde av en splittet personlighet, uten at biografen dømmer noen. Historien som biografien til Klas Gustafson forteller, fyller ut bildet av en motsetningsfull kunstner som til fulle har levd et bluesliv. Den fortrenger bildet av den joviale kosebamsen, men den rokker ikke ved Vreeswijks posisjon som trubadur og nasjonalskald.
Kilde: Tor Marcussen, Aftenposten
Cornelis Vreeswijk synger "Balladen om Fredrik Åkare" fra 1964
fredag 29. august 2008
Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug
1. juni 2007 vant Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug kåring av Norges beste bok gjennom tidene.
Han er født i regnskogene. Han elsker duftene, lydene, alt det grønne, jungelens mangfold av liv. Han er sommerfuglsamleren som jakter på de sjeldneste av de vakre sommerfuglene. Men så en dag rammer katastrofen, ødeleggelsen, utslettelsen også hans landsby. Han er plutselig midtpunktet for de store regnskogenes tragedie. Da blir fattiggutten Mino Aquiles Portoguesa selv en sommerfugl, den fryktede, sølvglinsende Morpho, som med jungelens eget dødbringende våpen flyr ut i verden og sprer terror og skrekk. Med denne romanen kombinerer Gert Nygårdshaug mesterlig sin frodige fortellerevne og fantasi med et spenningsdrama skåret ut av et stykke latinamerikansk virkelighet. Her knytter detaljrikdommen og fabuleringen sammen alt det umulige til det mulige, slik at helhetens mirakel blir synlig som en ytterst provoserende konsekvens.
God bok!
Forfatter: Gert Nygårdshaug
Han er født i regnskogene. Han elsker duftene, lydene, alt det grønne, jungelens mangfold av liv. Han er sommerfuglsamleren som jakter på de sjeldneste av de vakre sommerfuglene. Men så en dag rammer katastrofen, ødeleggelsen, utslettelsen også hans landsby. Han er plutselig midtpunktet for de store regnskogenes tragedie. Da blir fattiggutten Mino Aquiles Portoguesa selv en sommerfugl, den fryktede, sølvglinsende Morpho, som med jungelens eget dødbringende våpen flyr ut i verden og sprer terror og skrekk. Med denne romanen kombinerer Gert Nygårdshaug mesterlig sin frodige fortellerevne og fantasi med et spenningsdrama skåret ut av et stykke latinamerikansk virkelighet. Her knytter detaljrikdommen og fabuleringen sammen alt det umulige til det mulige, slik at helhetens mirakel blir synlig som en ytterst provoserende konsekvens.
God bok!
Forfatter: Gert Nygårdshaug
søndag 24. august 2008
En forfalskning av Hauge
I en ny bok retter litteraturprofessor Asbjørn Aarnes kraftig kritikk mot Jan Erik Vold og Profilkretsen. - De forringet Olav H. Hauges verk, hevder han.
Av Olav Brostrup Müller (klassekampen@klassekampen.no)
Lørdag 16. august, 2008
Olav H. Hauge ble tatt inn i varmen av Profilkretsen. Asbjørn Aarnes mener at han kan ha blitt forført av deres oppmerksomhet. Det er i den ferske antologien «Tid å hausta inn» at Asbjørn Aarnes anklager den radikale Profilkretsen for å ha kuppet Olav H. Hauge. Essayet der kritikken fremmes, «Liv og diktning hos Olav H. Hauge», er også på trykk i dagens utgave av Klassekampen.
- Jeg vil begynne med min egen forsømmelse, sier Asbjørn Aarnes.
- Og det er den at jeg i mange år ikke leste Olav H. Hauge. Jeg opplevde nemlig, i siste fase av mitt akademiske liv, den radikale bølgen. Det var en tom tilværelse, men jeg har sans for det absurde, så jeg fant meg i det. Jeg fikk beskjed om at jeg, som blant annet skrev i Morgenbladet, var miljøskadd og ble foreskrevet en del litteratur som skulle hjelpe med vekk fra min overklassebakgrunn. Hvis jeg ikke ville lese Marx og Lenin, måtte jeg i hvert fall lese folkelivsdikteren Sjur Bygd, fikk jeg beskjed om. Og hvis det ikke falt i smak, måtte jeg i hvert fall forsøke Olav H. Hauge. Han skulle være god medisin.
Ville ikke lese
Det medisinske rådet slo kontra. Litteraturprofessoren ble fort lei av representantene for den radikale bølgen, og slo samtidig fra seg å lese Olav H. Hauge. Det skulle vise seg å sitte lenge i.
- Men etter hvert fikk jeg mange telefoner fra Hamar-dikteren Rolf Jacobsen, som mente jeg måtte skrive om Hauge i Morgenbladet. Men er det ikke slik at han er maoist? spurte jeg. Nei, sa han, det er falskt. Olav H. Hauge er en åndens tjener, han er ydmyk - en stor poet.
Asbjørn Aarnes fikk ikke opp øynene for Ulvik-dikteren før etter hans død, da de fem bindene med Olav H. Hauges dagbøker ble offentliggjort.
Den Hauge som uttrykte seg på dagbøkenes sider, var en annen en den Aarnes hadde hørt beskrevet av Profilkretsen, følte han.
Dagbokoverraskelse
Det var Cato Schiøtz som åpnet dagboken for meg. Og da så jeg det: Hauge er en åndsrealist. Han mener at det kun finnes én substans, og det er ånden. Alt annet er manifestasjoner av ånden. Dette grunnsynet er selvfølgelig uforenlig med det Profilkretsen hevdet. De hadde et materialistisk program, der det var tingene som telte. Hvis man leser dagboken til Hauge finner man det motsatte, nemlig en slags åndsstolthet.
- I ditt essay «Liv og diktning hos Olav H. Hauge» vier du en del oppmerksomhet til genius-begrepet hos Hauge. Hvorfor det?
- Olav H. Hauge sier at det bare er én dikter i samtiden som har genius, og det er Alf Larsen. Alle andre har undermedvit, skriver han. Genius-tanken innebærer at dikteren ikke bare er et individ, eller et sosialt medlem av samfunnet, men at han bærer på en type innsikt han selv ikke er herre over. Sannheten er at Olav H. Hauge selv hadde genius.
Åndelig dikter
Aarnes mener i dag at Hauges beste arbeider ikke er de bekjennende eller personlige diktene, men heller tekstene der leseren ser at det er noen som taler gjennom ham.
- Det finnes et sentrum hos ham som det tales ut fra, og som gjør at han kan ikke plasseres sosiologisk eller sosialt. Han har visjoner som … ja, vi vet ikke hvor de kommer fra. Diktet «Gullhanen» er et eksempel på dette, det er Olav H. Hauge på sitt absolutt beste.
Profilkretsen
Mot slutten av 60-tallet begynner det å dukke opp folk på tunet hjemme hos Olav H. Hauge i Ulvik. Slik er i hvert fall bildet som har satt seg: Unge, alvorlige menn med pipe, lesebriller og venstresympatier.
For dikteren selv, som på dette tidspunktet hadde levd i årevis med psykisk sykdom og et liv preget av ensomhet, blir oppmerksomheten også en slags vei tilbake til verden rundt.
Det de unge gjestene på tunet har med seg, er en litterær idé om at det er det materielle og det «nyenkle» som er målet. Eller som en av dem, Tor Obrestad, selv skriver i sitt essay i Hauge-antologien «Tid å hausta inn»: «Skreiv ein ‘hav’ skulle det vera det våte elementet ein kunne symja i […]. Skreiv ein ‘stol’ skulle det først og fremst vera eit ord for det møbelet ein kunne sitta på».
- Jeg spør meg om ikke Olav H. Hauge ble forført i sitt eget verk, sier Asbjørn Aarnes i dag.
- Hauge har hørt på «gjestene», og lagt seg etter deres forventninger om krav til enkelthet. Han har i sitt verk en utvikling mot ting-enkelhet. Han lar etter hvert sagbukken, hoggestabben og øksa fortelle, men det betyr stagnasjon, og ikke framgang i diktningen.
- Forpurret interessen fra Profilkretsen hans naturlige løp?
- Om det bare skyldes dem at han ble enkel, er vanskelig å si. Det var en rekke ting som skjedde med Olav H. Hauge etter hvert: han ble kvitt de psykiske problemene sine, begynte å reise, fant fram skiene sine, giftet seg. I dagbøkene ser vi hvordan livet hans går mot en slags stille utadvendthet. Men samtidig har jeg nok en mistanke om at det at de plutselig kom og hyllet ham, at det var noe av grunnen til denne enkelheten han kom til å legge seg til, ja. Jan Erik Vold sier jo til ham: «Du må slutte å tenke. Du må gi deg over til tingene, du må la tingene tale. Innstill din egen tale. Lytt til øksen og sagbukken, det er de som skal ha ordet».
- Og i det øyeblikket synes du han blir dårligere?
- Jeg synes andre deler av forfatterskapet hans er bedre, ja.
Kuppet i Ulvik
Asbjørn Aarnes mener i dag at Profilkretsen forfalsket Hauges uttrykk og egentlige innhold.
- Forvrengningen av Hauge er et stort kapittel i vårt intellektuelle liv. Ofte snakker vi om striden mellom Welhaven og Wergeland som en av de store begivenhetene i norsk litteraturhistorie, men dette handler om et like viktig forhold. Det er et kapittel om en forfalsking, og en radikal krets som kanskje har hatt innflytelse over ham, og har forringet verket hans.
Om det var slik at Jan Erik Vold og hans Profilvenner kuppet Olav H. Hauge den gangen, ser det ikke ut til at Asbjørn Aarnes nå kan vente seg noen unnskyldning for innblandingen.
Av Olav Brostrup Müller (klassekampen@klassekampen.no)
Lørdag 16. august, 2008
Olav H. Hauge ble tatt inn i varmen av Profilkretsen. Asbjørn Aarnes mener at han kan ha blitt forført av deres oppmerksomhet. Det er i den ferske antologien «Tid å hausta inn» at Asbjørn Aarnes anklager den radikale Profilkretsen for å ha kuppet Olav H. Hauge. Essayet der kritikken fremmes, «Liv og diktning hos Olav H. Hauge», er også på trykk i dagens utgave av Klassekampen.
- Jeg vil begynne med min egen forsømmelse, sier Asbjørn Aarnes.
- Og det er den at jeg i mange år ikke leste Olav H. Hauge. Jeg opplevde nemlig, i siste fase av mitt akademiske liv, den radikale bølgen. Det var en tom tilværelse, men jeg har sans for det absurde, så jeg fant meg i det. Jeg fikk beskjed om at jeg, som blant annet skrev i Morgenbladet, var miljøskadd og ble foreskrevet en del litteratur som skulle hjelpe med vekk fra min overklassebakgrunn. Hvis jeg ikke ville lese Marx og Lenin, måtte jeg i hvert fall lese folkelivsdikteren Sjur Bygd, fikk jeg beskjed om. Og hvis det ikke falt i smak, måtte jeg i hvert fall forsøke Olav H. Hauge. Han skulle være god medisin.
Ville ikke lese
Det medisinske rådet slo kontra. Litteraturprofessoren ble fort lei av representantene for den radikale bølgen, og slo samtidig fra seg å lese Olav H. Hauge. Det skulle vise seg å sitte lenge i.
- Men etter hvert fikk jeg mange telefoner fra Hamar-dikteren Rolf Jacobsen, som mente jeg måtte skrive om Hauge i Morgenbladet. Men er det ikke slik at han er maoist? spurte jeg. Nei, sa han, det er falskt. Olav H. Hauge er en åndens tjener, han er ydmyk - en stor poet.
Asbjørn Aarnes fikk ikke opp øynene for Ulvik-dikteren før etter hans død, da de fem bindene med Olav H. Hauges dagbøker ble offentliggjort.
Den Hauge som uttrykte seg på dagbøkenes sider, var en annen en den Aarnes hadde hørt beskrevet av Profilkretsen, følte han.
Dagbokoverraskelse
Det var Cato Schiøtz som åpnet dagboken for meg. Og da så jeg det: Hauge er en åndsrealist. Han mener at det kun finnes én substans, og det er ånden. Alt annet er manifestasjoner av ånden. Dette grunnsynet er selvfølgelig uforenlig med det Profilkretsen hevdet. De hadde et materialistisk program, der det var tingene som telte. Hvis man leser dagboken til Hauge finner man det motsatte, nemlig en slags åndsstolthet.
- I ditt essay «Liv og diktning hos Olav H. Hauge» vier du en del oppmerksomhet til genius-begrepet hos Hauge. Hvorfor det?
- Olav H. Hauge sier at det bare er én dikter i samtiden som har genius, og det er Alf Larsen. Alle andre har undermedvit, skriver han. Genius-tanken innebærer at dikteren ikke bare er et individ, eller et sosialt medlem av samfunnet, men at han bærer på en type innsikt han selv ikke er herre over. Sannheten er at Olav H. Hauge selv hadde genius.
Åndelig dikter
Aarnes mener i dag at Hauges beste arbeider ikke er de bekjennende eller personlige diktene, men heller tekstene der leseren ser at det er noen som taler gjennom ham.
- Det finnes et sentrum hos ham som det tales ut fra, og som gjør at han kan ikke plasseres sosiologisk eller sosialt. Han har visjoner som … ja, vi vet ikke hvor de kommer fra. Diktet «Gullhanen» er et eksempel på dette, det er Olav H. Hauge på sitt absolutt beste.
Profilkretsen
Mot slutten av 60-tallet begynner det å dukke opp folk på tunet hjemme hos Olav H. Hauge i Ulvik. Slik er i hvert fall bildet som har satt seg: Unge, alvorlige menn med pipe, lesebriller og venstresympatier.
For dikteren selv, som på dette tidspunktet hadde levd i årevis med psykisk sykdom og et liv preget av ensomhet, blir oppmerksomheten også en slags vei tilbake til verden rundt.
Det de unge gjestene på tunet har med seg, er en litterær idé om at det er det materielle og det «nyenkle» som er målet. Eller som en av dem, Tor Obrestad, selv skriver i sitt essay i Hauge-antologien «Tid å hausta inn»: «Skreiv ein ‘hav’ skulle det vera det våte elementet ein kunne symja i […]. Skreiv ein ‘stol’ skulle det først og fremst vera eit ord for det møbelet ein kunne sitta på».
- Jeg spør meg om ikke Olav H. Hauge ble forført i sitt eget verk, sier Asbjørn Aarnes i dag.
- Hauge har hørt på «gjestene», og lagt seg etter deres forventninger om krav til enkelthet. Han har i sitt verk en utvikling mot ting-enkelhet. Han lar etter hvert sagbukken, hoggestabben og øksa fortelle, men det betyr stagnasjon, og ikke framgang i diktningen.
- Forpurret interessen fra Profilkretsen hans naturlige løp?
- Om det bare skyldes dem at han ble enkel, er vanskelig å si. Det var en rekke ting som skjedde med Olav H. Hauge etter hvert: han ble kvitt de psykiske problemene sine, begynte å reise, fant fram skiene sine, giftet seg. I dagbøkene ser vi hvordan livet hans går mot en slags stille utadvendthet. Men samtidig har jeg nok en mistanke om at det at de plutselig kom og hyllet ham, at det var noe av grunnen til denne enkelheten han kom til å legge seg til, ja. Jan Erik Vold sier jo til ham: «Du må slutte å tenke. Du må gi deg over til tingene, du må la tingene tale. Innstill din egen tale. Lytt til øksen og sagbukken, det er de som skal ha ordet».
- Og i det øyeblikket synes du han blir dårligere?
- Jeg synes andre deler av forfatterskapet hans er bedre, ja.
Kuppet i Ulvik
Asbjørn Aarnes mener i dag at Profilkretsen forfalsket Hauges uttrykk og egentlige innhold.
- Forvrengningen av Hauge er et stort kapittel i vårt intellektuelle liv. Ofte snakker vi om striden mellom Welhaven og Wergeland som en av de store begivenhetene i norsk litteraturhistorie, men dette handler om et like viktig forhold. Det er et kapittel om en forfalsking, og en radikal krets som kanskje har hatt innflytelse over ham, og har forringet verket hans.
Om det var slik at Jan Erik Vold og hans Profilvenner kuppet Olav H. Hauge den gangen, ser det ikke ut til at Asbjørn Aarnes nå kan vente seg noen unnskyldning for innblandingen.
søndag 10. august 2008
Varm og nær poesisamling fra Hedmark
Til glede for svært mange er Hedmarks- forfatteren Amund Lindbergets dikt nå samlet på ett sted, i den nye boka Lauvfallstid. I tillegg inneholder den mange dikt som forfatteren sjøl kaller etterrakst, og som ikke tidligere er publisert. Noen av dem er skrevet for lenge siden, andre er ganske nye. De tidligere utgivelsene som samlingen bygger på, er Lyng og linnéa (Arbeidern forlag) fra 1983, Det gryr ei natt (Solørforlaget) fra 1990, og Bror menneske (Solørforlaget) 1994. I hvilken av de tidligere bøkene diktene i denne nye samlinga hører hjemme, er tydelig markert ved at så vel forside som andre opplysninger er tatt med. Amund Lindberget ble født på Hof Finnskog i 1924. Han har drevet gardsbruk, vært tegner og fotograf, og for øvrig aktiv på mange områder – i politikk (formannskapet bl.a.), historielag, idrettslag og Mensa.
Amund er hedret med bl.a. Kongens fortjenstmedalje i sølv, Våler kommunes kulturpris og æresmedlemskap i Hedmark forfatterlag. Det som framfor alt preger forfatterskapet hans, er hans medmenneskelige holdninger, hans evne til å sette ord på følelser og tanker, og hans søken etter det vi ikke vet. Selv ser han på denne diktsamlinga som en takk for livet. Nå er det lauvfallstid. Les et av diktene til Amund..
Amund er hedret med bl.a. Kongens fortjenstmedalje i sølv, Våler kommunes kulturpris og æresmedlemskap i Hedmark forfatterlag. Det som framfor alt preger forfatterskapet hans, er hans medmenneskelige holdninger, hans evne til å sette ord på følelser og tanker, og hans søken etter det vi ikke vet. Selv ser han på denne diktsamlinga som en takk for livet. Nå er det lauvfallstid. Les et av diktene til Amund..
Abonner på:
Kommentarer (Atom)