Viser innlegg med etiketten Poeter 1900-tallet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Poeter 1900-tallet. Vis alle innlegg
fredag 3. oktober 2008
Til ungdommen av Nordahl Grieg (1902 - 1943)
Til grunn for Griegs kampdikt ligger en visjon om fred, og om en samfunnsdannelse der motsetningene forenes og ikke fører til splid. Denne visjonen er det opp til ungdommen å realisere!
Til Ungdommen av Nordahl Grieg
Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!
Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!
(Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist der svar.
Ubygde kraftverk,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!
Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.)
Da synker våpnene
maktesløst ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.
Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.
Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!
English translation by Rod Sinclair (2004)
Faced by your enemies
On every hand
Battle is menacing,
Now make your stand
Fearful your question,
Defenceless, open
What shall I fight with?
Where is my weapon?
Here is your battle plan,
Here is your shield
Faith in this life of ours,
The common weal
For all our children's sake,
Save it, defend it,
Pay any price you must,
They shall not end it
Neat stacks of cannon shells,
Row upon row
Death to the life you love,
All that you know
War is contempt for life,
Peace is creation
Death's march is halted
By determination
We all deserve the world,
Harvest and seed
Hunger and poverty
Are born of greed
Don't turn your face away
From needs of others
Reach out a helping hand
To all your brothers
Here is our solemn vow,
From land to land
We will protect our world
From tyrants' hand
Defend the beautiful,
Gentle and innocent
Like any mother would
Care for her infant.
"Cantor General" av Pablo Neruda (1904-1973) gjendiktet til norsk av Kjartan Fløgstad
Theodorakis rehearsing "Voy a Vivir" from Canto General, poem by Pablo Neruda with Petros Pandis 1975. They prepare a concert held at Karaiskaki stadium a few months after the restoration of democracy in Greece. Petros Pandis is the male singer who first interpreted this composition together with Maria farantouri.
Voy a Vivir - Eg skal leva (1949)gjendiktet og oversatt av Kjartan Fløgstad
Eg skal ikkje døy. Nå går eg ut,
i denne dagen full av vulkanar,
på veg til massane, til livet.
Her let eg alt i orden etter meg,
i dag då gangsterane går omkring
Med den ”vestlege kulturen” under armen,
Med hendene som drep i Spania
og galgane som svingar i Aten
og uretten som styrer i Chile,
og ein gong endar der.
Her stoggar eg
blant ord og folk og vegar
som ventar meg på ny, og slår
på døra mi med stjernetunge hender.
The first Theodorakis concert after the dictatorship in october 1974 was also filmed by german television. Here are the songs of that broadcast: "America Insurecta" from Canto General (Neruda) sung by Petros Pandis.
Kjærleik til Amerika (America Insurecta)til norsk ved Kjartan Fløgstad
Før parykken og uniformsjakken
var elvane, elvane som pulsårer:
var fjellrekkjene, der kondoren og snøen
syntest urørlege på det verbitne havet av fjell:
var væta og tjukna, tora
ennå utan namn, dei planetariske slettene.
Mennesket var jord, krukke, augnelok
av skjelvande søle, form av leire,
var karibisk krukke, chibchastein,
keisarleg beger eller araukansk flint.
Ærleg og blodig var det, men i skaftet
åpnet det bar av våt krystall,
var forbokstavane til jorda
rissa.
Ingen kunne
hugsa dei etterpå: vinden
gløymde dei, vatnet sitt språk
vart grave ned, nøklane var borte
eller drukna i stille eller blod.
Brør frå landet, livet gjekk ikkje til grunne.
Men ein raud drope fall
som ei vill rose i tjukna
og ein lampe av jord vart sløkt.
Eg er her for
fortelja historia.
frå freden til bøffelen
til den piska sanden
i det ytste landet, i det opphopa
skummet av antarktisk lys,
og gjennom dei herja dyrehia
i den mørke venezolanske freden,
leita eg etter deg, far,
unge krigar av mørke og kopar,
eller du, brudeplante, ustyrlege manke,
morsalligator, metalliske due.
Eg, som ein inka reist frå søla
rørde ved steinen og sa:
Kven
ventar meg? Og lukka handa
om ein neve tomt krystall.
Men eg gjekk ut blant zapoteblomane
og lyset var mjukt som ein hjort,
og skuggane låg som eit grønt augnelok.
Mi jord utan namn, utan Amerika,
livsens jamdøger, purpurlanse,
angen din steig mot meg med røtene
til glaset eg drakk, til det minste
ordet som enn
ikkje er fødd frå min munn.
”Voy a vivir” (1949) og ”America Insurrecta” er skrevet av Pablo Neruda (1904 – 1973), og gjendiktet og oversatt til norsk av Kjartan Fløgstad. Fløgstad har skrevet en rekke dikt og gjendiktninger, prosastykker, fortellinger, essays, romaner og dokumentarer. Han kom til Sør-Amerika for første gang som sjømann på et norsk lasteskip, og har senere besøkt kontinentet flere ganger. Hans møte med Sør-Amerika og dets folk har preget mye av hans diktning, som for eksempel ”Pampa Union. Latinamerikanske reiser” (1994) og ”Eld og vatn. Nordmenn i Sør-Amerika” (1999). Kjartan Fløgstad er Pablo Nerudas norske gjendikter, og har oversatt flere av Pablo Nerudas dikt fra både ”Canto General” og ”Kapteinens vers”. Sistnevnte er Nerudas kjærlighetsdikt til sin elskede Matilde. Fløgstad har mottat en rekke litterære priser, bl.a. Nordisk Råds litteraturpris, Brageprisen og Gyldendal-prisen.
Theodorakis Neruda Requiem er en hyllest til Pablo Neruda. I 1975 ble Canto General urframført i Helles. Landet hadde da nylig gjenvunnet sitt demokrati etter flere år med juntastyre. Verket ble tilegnet det chilenske folk, som ble tvunget inn under Pinochets diktatoriske terror. I Canto General møtes to store kunstnere, begge solid forankret i sine folks historie, myter, lidelser og kamp - begge med en fortid hvor de selv satte sine liv inn i kampen for demokrati og frihet. Med sitt felles verk sprer de glede og bringer håp til alle frihetselskende mennesker.
Anbefaler bøkene:
- ”Pablo Neruda , Den store sangen” gjendiktet av Halvor Roll. Utgitt på Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo 1991
- "Kjartan Fløgstad, Dikt og spelmannsmusikk 1968 – 1993". Utgitt på Gyldendals Norsk Forlag A/S, Oslo 1993
Kilde: Sosialistisk kor i Oslo stiftet 1975
Til minne - Mahmoud Darwish - en elsket Palestinsk poet som forlot oss 10. august 2008
على هذه الأرض ما يستحق الحياة
تردد إبريل
رائحة الخبز في الفجر
تعويذة امرأة للرجال
أول الحب
عشب على حجر
أمهات يقفن على خيط ناي
وخوف الغزاة من الذكريات
على هذه الأرض ما يستحق الحياة
نهايات أيلول
سيدة تترك الأربعين بكامل مشمشها
ساعة الشمس في السجن
غيم يقلد سربا من الكائنات
هتافات شعب لمن يصعدون الى حتفهم باسمين
وخوف الطغاة من الأغنيات
على هذه الأرض ما يستحق الحياة
على هذه الأرض سيدة الأرض
أم البدايات, أم النهايات
كانت تسمى فلسطين
صارت تسمى فلسطين
سيدتي...أستحق لأنك سيدتي
أستحق الحياة
ونحن نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا
ونرقص بين شهيدين. نرفع مئذنة للبنفسج بينهما أو نخيلا
نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا
ونسرق من دود القز خيطاً لنبني سماءً لنا ونُسيج هذا الرحيلا
ونفتح باب الحديقة كي يخرج الياسمين إلى الطرقات نهاراً جميلا
نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا
ونزرع حيث أقمنا نباتاً سريع النمو، ونحصد حيث أقمنا قتيلا
وننفخ في الناي لون البعيد البعيد، ونرسم فوق تراب الممر صهيلا
ونكتب أسماءنا حجراً حجراً، أيها البرق أوضح لنا الليل، أوضح قليلا
نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا
**English Translation:
"On This Earth"
We have on this earth what makes life worth living: April's hesitation, the aroma of bread
at dawn, a woman's point of view about men, the works of Aeschylus, the beginning
of love, grass on a stone, mothers living on a flute's sigh and the invaders' fear of memories.
We have on this earth what makes life worth living: the final days of September, a woman
keeping her apricots ripe after forty, the hour of sunlight in prison, a cloud reflecting a swarm
of creatures, the peoples' applause for those who face death with a smile, a tyrant's fear of songs.
We have on this earth what makes life worth living: on this earth, the Lady of Earth,
mother of all beginnings and ends. She was called Palestine. Her name later became
Palestine. My Lady, because you are my Lady, I deserve life.
from:
http://hedgeguard.blogspot.com/2006/0...
"We love life whenever we can"
We love life whenever we can.
We dance and throw up a minaret or raise palm trees for the violets growing between two martyrs.
We love life whenever we can.
We steal a thread from a silk-worm to weave a sky and a fence for our journey.
We open the garden gate for the jasmine to walk into the street as a beautiful day.
We love life whenever we can.
Wherever we settle we grow fast-growing plants, wherever we settle we harvest a murdered man.
We blow into the flute the colour of far away, of far away, we draw on the dust in the passage the neighing of a horse.
And we write our names in the form of stones. Lightning brighten the night for us, brighten the night a little.
We love life when ever we can.
Mahmoud Darwish, The award-winning Palestinian poet, has died aged 67, after heart surgery in a Texas hospital. Al Jazeera's Jacky Rowland takes a look at a man who widely loved man by Palestinians and poetry-lovers alike.
Mahmoud Darwish
Mahmoud Darwish has long been recognized as the leading poet of Palestine, the poetic voice of the exiled Palestinian people. He was born in the Palestinian village of Birwe in 1942; Birwe was one of over 400 Palestinian villages occupied by the Israeli army in 1948. His family fled to Lebanon but returned to become "internal refugees" whose legal status was at best precarious, subject to Israeli military authorities. He was several times imprisoned and placed under house arrest in his 20s for reciting his poetry and for his activities as editor of the Israeli Communist Party's newspaper. In 1971 he left Israel (for 25 years, as it turned out), going first to Cairo, then to Beirut where he joined the Palestine Liberation Organization and became the editor of its literary, cultural, and scholarly journal Al-Karmel. He left Beirut following the Israeli invasion in 1982, living variously in Cyprus and Paris, among other places. He was chosen a member of the PLO Executive Committee in 1987, but resigned in 1993 over disagreement with the leadership regarding some elements of the Oslo Accords. After having been denied entry into Israel for a number of years, he was finally allowed to return in 1997 and settled in Ramallah.
His earliest poetry was largely traditional Arabic love poetry, but he soon turned to drawing upon the political and social situations he knew first hand; one of his earliest successful peoms (in the sense of becoming widely known among Palestinians) was "Identity Card," based on his own experiences as an "internal refugee" in Israel:
"Identity Card"
Put it on record.
I am an Arab
And the number of my card is fifty thousand
I have eight children
And the ninth is due after summer.
What's there to be angry about?
Put it on record.
I am an Arab
Working with comrades of toil in a quarry.
I have eight children
For them I wrest the loaf of bread,
The clothes and exercise books
From the rocks
And beg for no alms at your door,
Lower not myself at your doorstep.
What's there to be angry about?
Put it on record.
I am an Arab.
I am a name without a title,
Patient in a country where everything
Lives in a whirlpool of anger.
My roots
Took hold before the birth of time
Before the burgeoning of the ages,
Before cypress and olive trees,
Before the proliferation of weeds.
My father is from the family of the plough
Not from highborn nobles.
And my grandfather was a peasant
Without line or geneaology.
My house is a watchman's hut
Made of sticks and reeds.
Does my status satisfy you?
I am a name without a surname.
Put it on record.
I am an Arab.
Color of hair: jet black.
Color of eyes: brown.
My distinguishing features:
On my head the 'iqal cords over a keffiyeh
Scratching him who touches it.
My address:
I'm from a village, remote, forgotten,
It's streets without name
And all its men in the fields and quarry.
What's there to be angry about?
Put it on record.
I am an Arab.
You stole my forefathers' vineyards
And land I used to till,
I and all my children,
And you left us and all my grandchildren
Nothing but these rocks.
Will your government be taking them too
As is being said?
So!
Put it on record at the top of page one:
I don't hate people,
I trespass on no one's property.
And yet, if I were to become hungry
I shall eat the flesh of my usurper.
Beware, beware of my hunger
And of my anger!
(Translated by Denys Johnson-Davies)
Although there are suggestions of a threatened violence in the conclusion of "Identity Card," by and large Darwish has avoided appeals to violence as a solution; this is apparent in another early poem, one which is based on a conversation between Darwish and a young Israeli friend following the latter's participation in the 1967 Arab-Israeli War:
"A Soldier Dreams of White Tulips"
He dreams of white tulips, an olive branch, her breasts in evening blossom.
He dreams of a bird, he tells me, of lemon flowers.
He does not intellectualize about his dream. He understands things as he senses and smells them.
Homeland for him, he tells me, is to drink my mother's coffee, to return at nightfall.
And the land? I don't know the land, he said.
I don't feel it in my flesh and blood, as they say in the poems.
Suddenly I saw the land as one sees a grocery store, a street, newspapers.
I asked him, but don't you love the land? My land is a picnic, he said, a glass of wine, alove affair.
--Would you die for the land?
--No!
All my attachment to the land is no more than a sotry or a fiery speech!
They taught me to love it, but I never felt it in my heart.
I never knew its roots and branches, or the scent of its grass.
--And what about its love?Did it burn like suns and desire?
He looked straight at me and said: I love it with my gun.
And by unearthing feasts in the garbage of the past
and a deaf-mute idol whose age and meaning are unknown.
He told me about the moment of departure, how his mother
silently wept when they led him to the front,
how her anguished voice gave birth to a new hope in his flesh
that doves might flock through the Ministry of War.
He drew on his cigarette. He said, as if fleeing from a swamp of blood,
I dreamt of white tulips, an olive branch, a bird embracing the dawn on a lemon branch.
--And what did your see?
--I saw what I did:
a blood-red boxthorn.
I blasted them in the sand . . . in their chests . . . in their bellies.
--How many did you kill?
--It's impossible to tell. I only got one medal.
Pained, I asked him to tell me about one of the dead.
He shifted in his seat, fiddled with the folded newspaper,
then said, as if breaking into song:
He collapsed like a tent on stones, embracing shattered planets.
His high forehead was crowned with blood. His chest was empty of medals.
He was not a well-trained fighter, but seemed instead to be a peasant, a worker, or a peddlar.
Like a tent he collapsed and died, his arms stretched out like dry creek-beds.
When I searched his pockets for a name, I found two photographs, one of his wife, the other of his daughter.
Did you feel sad? I asked.
Cutting me off, he said, Mahmoud, my friend,
sadness is a white bird that does not come near a battlefield.
Soldiers commit a sin when they feel sad.
I was there like a machine spitting hellfire and death,
turning space into a black bird.
He told me about his first love, and later, about distant streets,
about reactions to the war in the heroic radio and the press.
As he hid a cough in his handkerchief I asked him:
Shall we meet again?
Yes, but in a city far away.
When I filled his fourth glass, I asked jokingly:
Are you off? what about the homeland?
Give me a break, he replied.
I dream of white tulips, streets of song, a house of light.
I need a kind heart, not a bullet.
I need a bright day, not a mad, fascist moment of triumph.
I need a child to cherish a day of laughter, not a weapon of war.
I came to live for rising suns, not to witness their setting.
He said goodbye and went looking for white tulips,
a bird welcoming the dawn on an olive branch.
He understands things only as he senses and smells them.
Homeland for him, he said, is to drink my mother's coffee, to return, safely, at nightfall.
(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)
The body of Darwish's work is most particularly concerned with articulating the effects on the Palestinian people of the loss of their homeland:
"Athens Airport"
Athens airport disperses us to other airports. Where can I fight? asks the fighter.
Where can I deliver your child? a pregnant woman shouts back.
Where can I invest my money? asks the officer.
This is none of my business, the intellectual says.
Where did you come from? asks the customs' official.
And we answer: From the sea!
Where are you going?
To the sea, we answer.
What is your address?
A woman of our group says: My village is my bundle on my back.
We have waited in the Athens airport for years.
A young man marries a girl but they have no place for their wedding night.
He asks: Where can I make love to her?
We laugh and say:
This is not the right time for that question.
The analyst says: In order to live, they die by mistake.
The literary man says: Our camp will certainly fall.
What do they want from us?
Athens airport welcomes its visitors without end.
Yet, like the benches in the terminal, we remain, impatiently waiting for the sea.
How many more years longer, O Athens airport?
(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)
The homeland which now exists for Palestinians is that land found in memory and the imagination:
"We Walk Towards a Land"
We walk towards a land not of our flesh,
Not of our bones its chestnut trees,
Its stones unlike the curly goats
Of the Song of Songs.
We walk towards a land
That does not hang a special sun for us.
Mythic women clap:
A sea around us,
A sea upon us.
If wheat and water doe not reach you,
Eat our love and drink our tears.
Black veils of mourning for the poets.
You have your victories and we have ours,
We have a country where we see
Only the invisible.
(Translated by Rana Kabbani)
In a very real sense, the lost homeland of Palestine becomes what defines those who have lost her, and she becomes identified with the "beloved" of traditional Arabic poetry:
"On This Earth"
We have on this earth what makes life worth living: April's hesitation, the aroma of bread
at dawn, a woman's point of view about men, the works of Aeschylus, the beginning
of love, grass on a stone, mothers living on a flute's sigh and the invaders' fear of memories.
We have on this earth what makes life worth living: the final days of September, a woman
keeping her apricots ripe after forty, the hour of sunlight in prison, a cloud reflecting a swarm
of creatures, the peoples' applause for those who face death with a smile, a tyrant's fear of songs.
We have on this earth what makes life worth living: on this earth, the Lady of Earth,
mother of all beginnings and ends. She was called Palestine. Her name later became
Palestine. My Lady, because you are my Lady, I deserve life.
(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)
For the Palestinian people, it is the fact of exile which is their defining characteristic:
"Without exile, who am I?"
Stranger on the bank, like the river . . . tied up to your
name by water. Nothing will bring me back from my free
distance to my palm tree: not peace, nor war. Nothing
will inscribe me in the Book of Testaments. Nothing,
nothing glints off the shore of ebb and flow, between
the Tigris and the Nile. Nothing
gets me off the chariots of Pharaoh. Nothing
carries me for a while, or makes me carry an idea: not
promises, nor nostalgia. What am I to do, then? What
am I to do without exile, without a long night
staring at the water?
Tied up
to your name
by water . . .
Nothing takes me away from the butterfly of my dreams
back into my present: not earth, nor fire. What
am I to do, then, without the roses of Samarkand? What
am I to do in a square that burnishes the chanters with
moon-shaped stones? Lighter we both have
become, like our homes in the distant winds. We have
both become friends with the clouds'
strange creatures; outside the reach of the gravity
of the Land of Identity. What are we to do, then . . . What
are we to do without exile, without a long night
staring at the water?
Tied up
to your name
by water . . .
Nothing's left of me except for you; nothing's left of you
except for me -- a stranger caressing his lover's thigh: O
my stranger! What are we to do with what's left for us
of the stillness, of the siesta that separates legend from legend?
Nothing will carry us: not the road, nor home.
Was this road the same from the start,
or did our dreams find a mare among the horses
of the Mongols on the hill, and trade us off?
And what are we to do, then?
What
are we to do
without
exile?
(Translated by Anton Shammas)
But Darwish's poetry reaches beyond the surface facts of Palestinian exile, especially in his later work where he explores the human experience, not just the Palestinian one, particularly in erotic and love poetry which probes the nature of love in a world in which we are all in a very real sense strangers and exiles:
"The Stranger Finds Himself in the Stranger"
We two are become one.
We have no name, strange woman,
when the stranger finds himself in the stranger.
What remains of the garden behind us is the power of the shadow.
Show what you will of your night's earth, and hide what you will.
We come hurriedly from the twilight of two places at once.
Together we searched for our addresses.
Follow your shadow, east of the Song of Songs,
herding sand grouse.
You will find a star residing in its own death.
Climb a deserted mountain,
you will find my yesterday coming full circle to my tomorrow.
You will find where we were and where, together, we will be.
We are two become one, strange man.
Go to the sea west of your book, and dive as lightly
as if you were riding two waves at birth,
you will find a thicket of seaweed and a green sky of water.
Dive as lightly as if you were nothing in nothing.
And you will find us together.
We are two become one.
We have yet to see how we were here, strange woman.
Two shadows opening and closing upon what had once been our two bodies.
A body appearing then disappearing in a body disappearing
in the confusion of unending duality.
We need to return to being two,
so we can go on embracing each other.
We have no name, strange woman,
when the stranger finds himself in the stranger.
(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)
Kilde: hedgeguard.blogspot.com
For a free Palestine? Visit www.freegaza.org/
onsdag 1. oktober 2008
"Stealing Sugar from the Castle" av poeten Robert Bly (f. 1926)
"Stealing Sugar from the Castle" er skrevet og resiteres av den amerikanske poeten Robert Bly født 1926.
Andre leksjon om diktinga og arbeidet til den amerikanske poeten Robert Bly (f. 1926)
Å liggja lågt
I staden for å innta ein høgtståande synsstad med overblikk og autoritet, ser det ut til at det å liggja lågt, er ein posisjon der Robert Bly lettare får kontakt med ein naturvisjon der mennesket kan gå opp i ein heilskap. Det er mange døme på dette i dikta hans:
«[eg] kjenner ein lengt etter å leggja meg på kne, setja knea mot jorda. Noko i meg flyg ut over vatnet som bitar av lyn ...» (Frå «Morgon ved innsjøen.»)
«Dersom me legg oss ned på kne og pustar inn angen, kjenner me oss plutseleg sårbare, som å minnast ved middagstid ein detalj frå ein draum me hadde om natta. Noko har plassert ansiktet vårt nær sanninga, nær dei beinete tennene til sjøen.» (Frå «A Rock Crab», ikkje med i dette utvalet.)
«Når eg skriv dikt, må eg vera nær gras som ingen andre ser, som her på denne plassen, der eg sit i ein time under bomullstreet. Det lange graset har lagt seg til det fløymer. Kva eg enn er ... om den store hauken kjem for å leita etter meg, så er eg her i dette graset. Vridde kvistar har falle ned i det. Graset som ennå er grønt frå i sommar, stikk ut frå det tørre graset, som håret til den eldgamle, som me strauk om morgonen.
Og kor vakker han er, denne ringen av tørka gras, bleik og gul, som legg seg kring den halvt skjulte greina – graset fløymer over ho, og er bleikt, ferdig, har stige opp, ikkje lenger egoistisk, krinsar ikkje lenger om sin eigen munn, nå krinsar det kring Guden ’for avstand og fråvær’. Dei bleike blada ligg nær kvarandre, i sirklar kring den uttørka pinnen. Dette er ei grein som regnet ikkje brydde seg om, og oversåg, medan ho fall inn i natta på menn som heldt hestar på gardsplassen; og sollyset var glad for at greina kunne ignorerast, og ikkje spurde om å verta elska – så har elska eg deg – og greina og graset ligg her forlatne, ein del av dei ville tinga i verda, som bare vert lagt merke til ei lita stund av ein tung, nervøs mann som sit attmed dei, og kjenner at han i denne augneblinken har meir glede enn nokon andre som lever.» («Gras frå to år».)
Den viktige einsemda
Eg har tidlegare nemnt at einsemda er ein tilstand Bly hevdar er fruktbar for det å skapa. Han har ein stad uttalt at eit skrivekurs burde innebera at studentane budde heilt aleine i små hytter utan at dei hadde lov til å ha besøk. Læraren kunne kome innom ein gong i veka for å snakke med dei. Einsemd er viktig for å roa sinnet ned, for å opparbeida sensitivitet, og opne kanalane til vage impulsar frå det umedvitne. Snakking vert ofte ein faktor som fyller ein med det som andre er opptekne av. Som får ein til å gjenta det som andre seier og dreg psyken i retning av normer og felles oppfatningar. Dette rotar til kontakten med det i ein som skapar dei genuine poetiske bileta. Dei som spring opp frå eit djup inne i ein sjølv.
Bly snakkar ein stad om meditasjon som intensivert einsemd. Ei form for meditasjon er viktig for å klara å gå ut over dikotomiar som godt og dårleg, fortid og framtid og subjekt og objekt.
Skodde: ingen på den andre stranda.
Det kan henda at trea eg ser har medvit
og at trongen til å gråta kjem frå dei.
(Frå «Jumping Out of Bed», 1973)
Bly ser òg gjennomslaget den orale tradisjonen har fått i nyare tid, som svært viktig. Dikt som vert lesne høgt, ord som flyg gjennom lufta. Denne eldgamle tradisjonen fekk ein fornyar gjennom Dylan Thomas, og i Amerika har mellom anna Allen Ginsberg og Bob Dylan ført tradisjonen vidare.
Bly er oppteken av at dikta skal førast nær det naturlege når det gjeld uttrykksmåte. I boka si om omsetjing av poesi har han eit eige stadium i prosessen der han sjekkar korleis diktlinjene stemmer med det munnlege språket, måten det er naturleg å seia ting på. For Bly sjølv har det å framføra dikta vore ein leveveg.
Poetar på rangel
Bly kom etter kvart til å venda seg sterkare mot eit publikum. I dei seinare åra har han vore ein sentral person på ei lang rekkje konferansar og samlingar kring tema som menn og mytar. Vennen og kollegaen Donald Hall har fortalt om ei hending som hadde mykje å seia for korleis utviklinga til Bly vart.
Det skjedde i Texas i 1966. The National Council of Teachers of English hadde invitert unge poetar, som dei kalla det, til ein konferanse i Houston. Robert Graves og Richard Eberhardt skulle halda foredrag. Dei fleste «unge» poetane var førti år eller der omkring. Det var mellom anna Robert Creeley, Robert Duncan, Gary Snyder, William Stafford, Robert Bly og Donald Hall. Mange av dei flaug ned frå Chicago saman. Dei stod i midtgangen på ein 707 og song «Yellow Submarine» – Bly, Snyder, Creeley og Hall. Dei var oppe heile natta på eit hotellrom i Houston og snakka om poesi. Dei heldt det gåande til klokka seks om morgonen.
Eberhardt skulle halda foredrag klokka halv ni, så det vart ikkje mykje søvn. Dei møtte i ein kjempestor hall med «tusenvis av engelsklærarar.» Dei trøytte poetane, som delvis var i bakrus, vart servert eit tradisjonelt program med keisame og konservative utgreiingar om poesi og sivilisasjon. Ein søvndyssande kontrast til den engasjerte samtalen om natta. Då ein professor tok til å snakka om villanellaen og fekk det til å høyrast ut som alle dikt gjekk ut på det same, at det ikkje hadde noko å seia kva du sa eller korleis det vart sagt, reiste Robert Bly seg opp på fremste rad. Han snudde seg mot dei tusen tilhøyrarane, avbraut programmet med å seia:
«Han tek feil. Me bryr oss om dikt. Poesi er viktig og nokre dikt er betre enn andre.»
Hall hugsar ikkje nett korleis Bly ordla seg vidare, men fortel at når Bly snakka på denne måten, så var det alltid med entusiasme. Det vekte alle opp. Tusen lærarar klappa intenst. Då Robert sette seg ned, og programmet skulle halda fram, ropa ein frå publikum: «La oss få høyra poetane!» Så tok poetane over, og gav blaffen i programmet. Ein etter ein las dei og snakka. Dette var under Vietnamkrigen og mange snakka om politikk. Robert Bly hadde gjeve dei mot, og Hall meiner at Bly nett i denne situasjonen oppdaga ei plattform for si seinare verksemd som ein poet vendt mot publikum.
Bestseljar
Med boka «Iron John. A Book About Men» (1990), nådde han ut til mange fleire lesarar. Boka hamna på bestseljarlistene i USA og vart omsett til mange språk. Bly kom i fokus som leiar for samlingar der menn snakka om utviklinga si og på ulike uortodokse vis, gjennom eventyr, dikt og chanting, arbeidde med å koma vidare. Seinare har han også publisert «The Sibling Society» (1996) som ser på den vestlege kulturen som ein stad der ein ikkje har eldre modellar å rådføre seg med. Ein ser ikkje opp til mogning, ser ikkje opp til dei som er eldre, men ser bare til sides, på dei jamgamle. Ein kultur utan modellar for personleg utvikling, kallar han det.
Robert Bly har gjennom si verksemd som poet, reflektert essayist, omsetjar, tidsskriftredaktør, opplesar og medverkande på mange konferansar, påverka det litterære livet i USA. Men det han står for og måten han skriv på, er altfor mykje av ein levande dans til at ein kan setja nålespissen i det, få plassert det på eit brett og skriva eit latinsk namn under. Sjølv om det ikkje er nokon bråe brot eller sprang i utviklinga av poetisk praksis hjå Robert Bly, trur eg me kan skilja ut nittitalspoesien ved å seia at i dei to bøkene «Meditasjonar over den umettelege sjela» og «Morgondikt» er eit personleg eg meir tydeleg enn tidlegare.
Meir biografisk
Det har vorte retta kritikk mot dei første bøkene hans for at dei mangla autentisitet i og med at han her unngjekk spesifikke sjølvbiografiske detaljar. Det kan vera vanskeleg å sjå dette som nokon veikskap i dag, men Bly har sjølv i periodar sakna ein psykisk tyngde i ting han skreiv. Ei tyngd som han sjølv trur «kjem frå det å opna kroppen mot sorg, venda ansiktet mot ditt eige liv, absorbera mistaka du og foreldra dine og landet ditt har lidd under, og handsama det som ein i alkymien kallar 'bly'.»
I bøkene «Morning Glory» og «The Man in the Black Coat Turns» har dette endra seg noko i høve til dei tidlegaste bøkene. Men i dikta om faren i «Meditasjonar over den umettelege sjela» er ei slik sorg tydeleg til stades. Livssoga til Bly og faren og mora er i fokus på ein svært direkte måte. Desse skarpe og opne dikta fortel med eit stramt, men sprelsk, biletskapande språk om erfaringar som både er svært personlege og samstundes allmenne; å sitja ved foreldra si dødsseng er ein del av svært mange sin livsprosess.
Og dei prosessane som Bly har skildra omstendeleg og kunnskapsrikt i boka «Mannen», ligg her inne som eit bakgrunnsstoff han kan ausa av når dikta formulerer seg.
Samstundes skriv Bly med omfattande og kompleks fylde om forholdet til barna i den kulturen han er ein del av. Diktet «Sinne mot barn» er eit dikt om vår måte å handsame barna på, eit forsvar og ei forklaring på at me får ei oppveksande slekt med slike karakteristika som han målar ut på eit større lerret i «The Sibling Society».
Levd liv
I «Morning Poems» er tonen for det meste mindre dramatisk. Her møter me den aldrande poeten som lever gjennom sitt arbeid og skildrar kvardagslege stemningar gjennom dikt som han skriv i senga kvar morgon. Med utgangspunkt i senga, veggane, kaffien og bøkene dreg han ut på ekspedisjonar mot klassiske tema som barndom og død, men har også samtalar med ei mus og med sjela. Det er ein ny tone i mange av desse dikta, sjølv om Robert Bly er gjenkjenneleg. Djupna av erfaring både av levd liv og av arbeidet med å utvikla presisjonsnivået i poesien, gjev seg utslag i mange dikt som trass i sin slentrande tone, er stramme i forma og tåler mange nylesingar.
Dei siste åra har Robert Bly makta å fornya poesien sin i fleire rike samlingar der han mellom anna byggjer på dikta sine på den austlege ghazal-forma.
I «The Night Abraham Called To The Stars» startar denne fornyinga med dikt som inneheld store perspektiv, intense sprang og ein elektrisk galskap som gjer uventa ting med lesaren. Han held ved like det politiske engasjementet i samlinga «The Insanity of Empire: A Book of Poems Against the Iraq War», og vender attende til ghazal-forma i si siste samling til nå: «My Sentence Was a Thousand Years of Joy», bare at her han enda meir ekstatisk og med inspirasjon mellom anna frå iransk og indisk musikk har han skapt nokre biletmetta dikt som viser at han står på høgda av si skaparevne.
Kilde:
Helge Torvund, som blant annet, har gjendiktet Bly til norsk.
Leksjonane om Robert Bly er ein lett endra versjon av etterordet i boka «Morgondikt» som kom ut på Samlaget i 1999.
I staden for å innta ein høgtståande synsstad med overblikk og autoritet, ser det ut til at det å liggja lågt, er ein posisjon der Robert Bly lettare får kontakt med ein naturvisjon der mennesket kan gå opp i ein heilskap. Det er mange døme på dette i dikta hans:
«[eg] kjenner ein lengt etter å leggja meg på kne, setja knea mot jorda. Noko i meg flyg ut over vatnet som bitar av lyn ...» (Frå «Morgon ved innsjøen.»)
«Dersom me legg oss ned på kne og pustar inn angen, kjenner me oss plutseleg sårbare, som å minnast ved middagstid ein detalj frå ein draum me hadde om natta. Noko har plassert ansiktet vårt nær sanninga, nær dei beinete tennene til sjøen.» (Frå «A Rock Crab», ikkje med i dette utvalet.)
«Når eg skriv dikt, må eg vera nær gras som ingen andre ser, som her på denne plassen, der eg sit i ein time under bomullstreet. Det lange graset har lagt seg til det fløymer. Kva eg enn er ... om den store hauken kjem for å leita etter meg, så er eg her i dette graset. Vridde kvistar har falle ned i det. Graset som ennå er grønt frå i sommar, stikk ut frå det tørre graset, som håret til den eldgamle, som me strauk om morgonen.
Og kor vakker han er, denne ringen av tørka gras, bleik og gul, som legg seg kring den halvt skjulte greina – graset fløymer over ho, og er bleikt, ferdig, har stige opp, ikkje lenger egoistisk, krinsar ikkje lenger om sin eigen munn, nå krinsar det kring Guden ’for avstand og fråvær’. Dei bleike blada ligg nær kvarandre, i sirklar kring den uttørka pinnen. Dette er ei grein som regnet ikkje brydde seg om, og oversåg, medan ho fall inn i natta på menn som heldt hestar på gardsplassen; og sollyset var glad for at greina kunne ignorerast, og ikkje spurde om å verta elska – så har elska eg deg – og greina og graset ligg her forlatne, ein del av dei ville tinga i verda, som bare vert lagt merke til ei lita stund av ein tung, nervøs mann som sit attmed dei, og kjenner at han i denne augneblinken har meir glede enn nokon andre som lever.» («Gras frå to år».)
Den viktige einsemda
Eg har tidlegare nemnt at einsemda er ein tilstand Bly hevdar er fruktbar for det å skapa. Han har ein stad uttalt at eit skrivekurs burde innebera at studentane budde heilt aleine i små hytter utan at dei hadde lov til å ha besøk. Læraren kunne kome innom ein gong i veka for å snakke med dei. Einsemd er viktig for å roa sinnet ned, for å opparbeida sensitivitet, og opne kanalane til vage impulsar frå det umedvitne. Snakking vert ofte ein faktor som fyller ein med det som andre er opptekne av. Som får ein til å gjenta det som andre seier og dreg psyken i retning av normer og felles oppfatningar. Dette rotar til kontakten med det i ein som skapar dei genuine poetiske bileta. Dei som spring opp frå eit djup inne i ein sjølv.
Bly snakkar ein stad om meditasjon som intensivert einsemd. Ei form for meditasjon er viktig for å klara å gå ut over dikotomiar som godt og dårleg, fortid og framtid og subjekt og objekt.
Skodde: ingen på den andre stranda.
Det kan henda at trea eg ser har medvit
og at trongen til å gråta kjem frå dei.
(Frå «Jumping Out of Bed», 1973)
Bly ser òg gjennomslaget den orale tradisjonen har fått i nyare tid, som svært viktig. Dikt som vert lesne høgt, ord som flyg gjennom lufta. Denne eldgamle tradisjonen fekk ein fornyar gjennom Dylan Thomas, og i Amerika har mellom anna Allen Ginsberg og Bob Dylan ført tradisjonen vidare.
Bly er oppteken av at dikta skal førast nær det naturlege når det gjeld uttrykksmåte. I boka si om omsetjing av poesi har han eit eige stadium i prosessen der han sjekkar korleis diktlinjene stemmer med det munnlege språket, måten det er naturleg å seia ting på. For Bly sjølv har det å framføra dikta vore ein leveveg.
Poetar på rangel
Bly kom etter kvart til å venda seg sterkare mot eit publikum. I dei seinare åra har han vore ein sentral person på ei lang rekkje konferansar og samlingar kring tema som menn og mytar. Vennen og kollegaen Donald Hall har fortalt om ei hending som hadde mykje å seia for korleis utviklinga til Bly vart.
Det skjedde i Texas i 1966. The National Council of Teachers of English hadde invitert unge poetar, som dei kalla det, til ein konferanse i Houston. Robert Graves og Richard Eberhardt skulle halda foredrag. Dei fleste «unge» poetane var førti år eller der omkring. Det var mellom anna Robert Creeley, Robert Duncan, Gary Snyder, William Stafford, Robert Bly og Donald Hall. Mange av dei flaug ned frå Chicago saman. Dei stod i midtgangen på ein 707 og song «Yellow Submarine» – Bly, Snyder, Creeley og Hall. Dei var oppe heile natta på eit hotellrom i Houston og snakka om poesi. Dei heldt det gåande til klokka seks om morgonen.
Eberhardt skulle halda foredrag klokka halv ni, så det vart ikkje mykje søvn. Dei møtte i ein kjempestor hall med «tusenvis av engelsklærarar.» Dei trøytte poetane, som delvis var i bakrus, vart servert eit tradisjonelt program med keisame og konservative utgreiingar om poesi og sivilisasjon. Ein søvndyssande kontrast til den engasjerte samtalen om natta. Då ein professor tok til å snakka om villanellaen og fekk det til å høyrast ut som alle dikt gjekk ut på det same, at det ikkje hadde noko å seia kva du sa eller korleis det vart sagt, reiste Robert Bly seg opp på fremste rad. Han snudde seg mot dei tusen tilhøyrarane, avbraut programmet med å seia:
«Han tek feil. Me bryr oss om dikt. Poesi er viktig og nokre dikt er betre enn andre.»
Hall hugsar ikkje nett korleis Bly ordla seg vidare, men fortel at når Bly snakka på denne måten, så var det alltid med entusiasme. Det vekte alle opp. Tusen lærarar klappa intenst. Då Robert sette seg ned, og programmet skulle halda fram, ropa ein frå publikum: «La oss få høyra poetane!» Så tok poetane over, og gav blaffen i programmet. Ein etter ein las dei og snakka. Dette var under Vietnamkrigen og mange snakka om politikk. Robert Bly hadde gjeve dei mot, og Hall meiner at Bly nett i denne situasjonen oppdaga ei plattform for si seinare verksemd som ein poet vendt mot publikum.
Bestseljar
Med boka «Iron John. A Book About Men» (1990), nådde han ut til mange fleire lesarar. Boka hamna på bestseljarlistene i USA og vart omsett til mange språk. Bly kom i fokus som leiar for samlingar der menn snakka om utviklinga si og på ulike uortodokse vis, gjennom eventyr, dikt og chanting, arbeidde med å koma vidare. Seinare har han også publisert «The Sibling Society» (1996) som ser på den vestlege kulturen som ein stad der ein ikkje har eldre modellar å rådføre seg med. Ein ser ikkje opp til mogning, ser ikkje opp til dei som er eldre, men ser bare til sides, på dei jamgamle. Ein kultur utan modellar for personleg utvikling, kallar han det.
Robert Bly har gjennom si verksemd som poet, reflektert essayist, omsetjar, tidsskriftredaktør, opplesar og medverkande på mange konferansar, påverka det litterære livet i USA. Men det han står for og måten han skriv på, er altfor mykje av ein levande dans til at ein kan setja nålespissen i det, få plassert det på eit brett og skriva eit latinsk namn under. Sjølv om det ikkje er nokon bråe brot eller sprang i utviklinga av poetisk praksis hjå Robert Bly, trur eg me kan skilja ut nittitalspoesien ved å seia at i dei to bøkene «Meditasjonar over den umettelege sjela» og «Morgondikt» er eit personleg eg meir tydeleg enn tidlegare.
Meir biografisk
Det har vorte retta kritikk mot dei første bøkene hans for at dei mangla autentisitet i og med at han her unngjekk spesifikke sjølvbiografiske detaljar. Det kan vera vanskeleg å sjå dette som nokon veikskap i dag, men Bly har sjølv i periodar sakna ein psykisk tyngde i ting han skreiv. Ei tyngd som han sjølv trur «kjem frå det å opna kroppen mot sorg, venda ansiktet mot ditt eige liv, absorbera mistaka du og foreldra dine og landet ditt har lidd under, og handsama det som ein i alkymien kallar 'bly'.»
I bøkene «Morning Glory» og «The Man in the Black Coat Turns» har dette endra seg noko i høve til dei tidlegaste bøkene. Men i dikta om faren i «Meditasjonar over den umettelege sjela» er ei slik sorg tydeleg til stades. Livssoga til Bly og faren og mora er i fokus på ein svært direkte måte. Desse skarpe og opne dikta fortel med eit stramt, men sprelsk, biletskapande språk om erfaringar som både er svært personlege og samstundes allmenne; å sitja ved foreldra si dødsseng er ein del av svært mange sin livsprosess.
Og dei prosessane som Bly har skildra omstendeleg og kunnskapsrikt i boka «Mannen», ligg her inne som eit bakgrunnsstoff han kan ausa av når dikta formulerer seg.
Samstundes skriv Bly med omfattande og kompleks fylde om forholdet til barna i den kulturen han er ein del av. Diktet «Sinne mot barn» er eit dikt om vår måte å handsame barna på, eit forsvar og ei forklaring på at me får ei oppveksande slekt med slike karakteristika som han målar ut på eit større lerret i «The Sibling Society».
Levd liv
I «Morning Poems» er tonen for det meste mindre dramatisk. Her møter me den aldrande poeten som lever gjennom sitt arbeid og skildrar kvardagslege stemningar gjennom dikt som han skriv i senga kvar morgon. Med utgangspunkt i senga, veggane, kaffien og bøkene dreg han ut på ekspedisjonar mot klassiske tema som barndom og død, men har også samtalar med ei mus og med sjela. Det er ein ny tone i mange av desse dikta, sjølv om Robert Bly er gjenkjenneleg. Djupna av erfaring både av levd liv og av arbeidet med å utvikla presisjonsnivået i poesien, gjev seg utslag i mange dikt som trass i sin slentrande tone, er stramme i forma og tåler mange nylesingar.
Dei siste åra har Robert Bly makta å fornya poesien sin i fleire rike samlingar der han mellom anna byggjer på dikta sine på den austlege ghazal-forma.
I «The Night Abraham Called To The Stars» startar denne fornyinga med dikt som inneheld store perspektiv, intense sprang og ein elektrisk galskap som gjer uventa ting med lesaren. Han held ved like det politiske engasjementet i samlinga «The Insanity of Empire: A Book of Poems Against the Iraq War», og vender attende til ghazal-forma i si siste samling til nå: «My Sentence Was a Thousand Years of Joy», bare at her han enda meir ekstatisk og med inspirasjon mellom anna frå iransk og indisk musikk har han skapt nokre biletmetta dikt som viser at han står på høgda av si skaparevne.
Kilde:
Helge Torvund, som blant annet, har gjendiktet Bly til norsk.
Leksjonane om Robert Bly er ein lett endra versjon av etterordet i boka «Morgondikt» som kom ut på Samlaget i 1999.
Stein Mehren har noe på hjertet...
Livsbejaende poesi, lekent og med en aldri så liten dose svart humor av Thomas Marco Blatt.
«Ordre», ny diktsamling 2008
Forfatter: Stein Mehren
Forlag: Aschehoug
Det skulle være unødvendig å introdusere Stein Mehren for den jevne litteraturleser. Mehren regnes som en av de mest sentrale lyrikerne i norsk etterkrigsdiktning; han nevnes gjerne i samme åndedrag som Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge, og er da også den forfatteren som har blitt nominert flest ganger til Nordisk Råds litteraturpris. Sju har antallet blitt.
Stein Mehrens poesi karakteriseres, med rette, gjerne som ekspansiv, hymnisk og patosfylt. Det er en sanselig og metafysisk diktning Mehren bedriver, og jeg tror Jan Erik Vold påpeker noe vesentlig ved Mehrens poesi når han i «Entusiastiske essays» skriver at Mehren aldri er nøktern iakttaker av verden omkring seg, han lever i den og med den.
Dikt til Märtha
Så er også tilfellet med årets diktsamling, «Ordre». Mehren skriver i verden og med verden. Sansende, følelsesmessig og erindrende i den indre verden, men også i dialog med den ytre verden; Katarina den store får et dikt, slavene, en gammel AKP (ml)-er og det norske helsevesenet det samme. Også Märtha Louise får et dikt, et ganske sjarmerende ett sådan, dog ikke så snertent og overraskende som diktet «Tusen og en vår» fra Anrop fra en mørk stjerne (2006), hvor en viss Ari dukker opp.
De to titteldiktene i boka, «Ordre I» og «Ordre II», kan leses mot hverandre. I det første diktet heter det at «De som en gang/ var som oss / De dukker ned igjen / De dukker ned / i glemsel og i savn / og stiger nye opp / av havets favn / på skaperverkets ordre». I det andre diktet står det at «Sjelen er en del av kroppen. Den er / på oppdrag, den er en kodet ordre / Den er en motstand mot de rammer / skaperverket setter, for liv og kjærlighet». Man kan lese dette som at skaperverkets ordre er å gi liv, men også å ta liv, å være begrensende og rammende. Mens sjelens oppdrag, eller ordre, er å være en motstand mot disse rammene skaperverket setter.
Livskamp
Om ikke sjelen, så er det i hvert fall en kamp kroppen er dømt til å tape, og «Ordre» er da også en samling som vender tilbake til døden, alderdommen og sykdommen. Men det finnes ingen resignasjon eller bitterhet i denne samlingen. Det kan være sårt og tungt, ja, men også livsbejaende, lekent og med en aldri så liten dose svart humor. Man møter et subjekt som ikke har gitt opp, men bærer videre, som i dette diktet:
Jeg er en vanskelig person å ha
som pasient. Særlig for doktor
Parkinson. Jeg forsøker å bære
sykdommen hans, men jeg
mister
den stadig, kaster den fra meg
på bakken. Og springer av gårde
glad og lett som en fugl
Å nei du, så lett er det ikke
å slippe fra meg, brummer
Parkinson
Han stanser, plukker opp fra gaten
et stort anfall og legger det over
akslene mine. Bær videre
sier han, og jeg bærer
Man kan si at diktet er likeframt, men slett ikke uten poetiske virkemidler som besjelingen og gjentakelse. Det er en oppriktighet og gjenkjennelighet i diktet som sier noe vesentlig om kampen for eksistensen, i alderdommen og i sykdommen. Diktet viser også fram den mer løsslupne og noe mindre andektige siden av poeten Stein Mehren, noe jeg syns er en kvalitet ved året diktsamling. Det betyr ikke at man ikke har sett prov på dette tidligere, som diktet «Timeglasspiken» fra «Tids Alder» eller det tidligere nevnte «Tusen og en vår». Det betyr heller ikke at alvoret forsvinner, men at alvoret og sårheten uttrykkes med andre stemmeleier, her er et annet eksempel fra «Ordre»:
(…) Hun
kommer inn på rommet
mitt og roper, Stein, Stein
Du ikke klatre. Du snart
brekke bein, Jeg ikke sove
Du love, bare tisse flaske
Du sove. Jeg snart reise. Hjem
og sove. Du greie selv. Sove
Et annet aspekt ved årets samling, er metanivået. Når jeg blar bakover i Mehrens forfatterskap, kan jeg ikke se at det har vært såpass framtredende tidligere som nå, det skrives om diktet, om det skrivende, om at språket er et sted. Mehren fortsetter også å være en kulturkritisk og samfunnskommenterende poet.
Svakheten i diktsamlingen er det jeg syns er en av svakhetene i Mehrens forfatterskap for øvrig; iblant synes det som at ord, bilder og symboler brukes på ren automatikk og således mister sin substans og legitimitet; i denne samlingen syns jeg det går en automatikk i sol og stjerner, lys og mørke.
Fragmenter
Jeg tenker også at en del dikt framstår som fragmenter. Kanskje er de uferdige og kunne vært utelatt, kanskje kan man lese dem med romantikkens øyne og tenke at fragmentene er veien til erkjennelse og sannhet? Vi vet jo at Mehren har omarbeidet dikt tidligere, «Gobelin Europa» finnes for eksempel i flere versjoner, kanskje er det «uferdige» eller det stadig tilblivende en del av Mehrens poetiske praksis?
Stein Mehren har noe på hjertet og det merkes på det han skriver. Litterært sett kunne forfatteren godt ha fått Nordisk Råds litteraturpris for lenge siden. Moralsk sett burde han kanskje få prisen for årets utgivelse.
«Ordre», ny diktsamling 2008
Forfatter: Stein Mehren
Forlag: Aschehoug
Det skulle være unødvendig å introdusere Stein Mehren for den jevne litteraturleser. Mehren regnes som en av de mest sentrale lyrikerne i norsk etterkrigsdiktning; han nevnes gjerne i samme åndedrag som Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge, og er da også den forfatteren som har blitt nominert flest ganger til Nordisk Råds litteraturpris. Sju har antallet blitt.
Stein Mehrens poesi karakteriseres, med rette, gjerne som ekspansiv, hymnisk og patosfylt. Det er en sanselig og metafysisk diktning Mehren bedriver, og jeg tror Jan Erik Vold påpeker noe vesentlig ved Mehrens poesi når han i «Entusiastiske essays» skriver at Mehren aldri er nøktern iakttaker av verden omkring seg, han lever i den og med den.
Dikt til Märtha
Så er også tilfellet med årets diktsamling, «Ordre». Mehren skriver i verden og med verden. Sansende, følelsesmessig og erindrende i den indre verden, men også i dialog med den ytre verden; Katarina den store får et dikt, slavene, en gammel AKP (ml)-er og det norske helsevesenet det samme. Også Märtha Louise får et dikt, et ganske sjarmerende ett sådan, dog ikke så snertent og overraskende som diktet «Tusen og en vår» fra Anrop fra en mørk stjerne (2006), hvor en viss Ari dukker opp.
De to titteldiktene i boka, «Ordre I» og «Ordre II», kan leses mot hverandre. I det første diktet heter det at «De som en gang/ var som oss / De dukker ned igjen / De dukker ned / i glemsel og i savn / og stiger nye opp / av havets favn / på skaperverkets ordre». I det andre diktet står det at «Sjelen er en del av kroppen. Den er / på oppdrag, den er en kodet ordre / Den er en motstand mot de rammer / skaperverket setter, for liv og kjærlighet». Man kan lese dette som at skaperverkets ordre er å gi liv, men også å ta liv, å være begrensende og rammende. Mens sjelens oppdrag, eller ordre, er å være en motstand mot disse rammene skaperverket setter.
Livskamp
Om ikke sjelen, så er det i hvert fall en kamp kroppen er dømt til å tape, og «Ordre» er da også en samling som vender tilbake til døden, alderdommen og sykdommen. Men det finnes ingen resignasjon eller bitterhet i denne samlingen. Det kan være sårt og tungt, ja, men også livsbejaende, lekent og med en aldri så liten dose svart humor. Man møter et subjekt som ikke har gitt opp, men bærer videre, som i dette diktet:
Jeg er en vanskelig person å ha
som pasient. Særlig for doktor
Parkinson. Jeg forsøker å bære
sykdommen hans, men jeg
mister
den stadig, kaster den fra meg
på bakken. Og springer av gårde
glad og lett som en fugl
Å nei du, så lett er det ikke
å slippe fra meg, brummer
Parkinson
Han stanser, plukker opp fra gaten
et stort anfall og legger det over
akslene mine. Bær videre
sier han, og jeg bærer
Man kan si at diktet er likeframt, men slett ikke uten poetiske virkemidler som besjelingen og gjentakelse. Det er en oppriktighet og gjenkjennelighet i diktet som sier noe vesentlig om kampen for eksistensen, i alderdommen og i sykdommen. Diktet viser også fram den mer løsslupne og noe mindre andektige siden av poeten Stein Mehren, noe jeg syns er en kvalitet ved året diktsamling. Det betyr ikke at man ikke har sett prov på dette tidligere, som diktet «Timeglasspiken» fra «Tids Alder» eller det tidligere nevnte «Tusen og en vår». Det betyr heller ikke at alvoret forsvinner, men at alvoret og sårheten uttrykkes med andre stemmeleier, her er et annet eksempel fra «Ordre»:
(…) Hun
kommer inn på rommet
mitt og roper, Stein, Stein
Du ikke klatre. Du snart
brekke bein, Jeg ikke sove
Du love, bare tisse flaske
Du sove. Jeg snart reise. Hjem
og sove. Du greie selv. Sove
Et annet aspekt ved årets samling, er metanivået. Når jeg blar bakover i Mehrens forfatterskap, kan jeg ikke se at det har vært såpass framtredende tidligere som nå, det skrives om diktet, om det skrivende, om at språket er et sted. Mehren fortsetter også å være en kulturkritisk og samfunnskommenterende poet.
Svakheten i diktsamlingen er det jeg syns er en av svakhetene i Mehrens forfatterskap for øvrig; iblant synes det som at ord, bilder og symboler brukes på ren automatikk og således mister sin substans og legitimitet; i denne samlingen syns jeg det går en automatikk i sol og stjerner, lys og mørke.
Fragmenter
Jeg tenker også at en del dikt framstår som fragmenter. Kanskje er de uferdige og kunne vært utelatt, kanskje kan man lese dem med romantikkens øyne og tenke at fragmentene er veien til erkjennelse og sannhet? Vi vet jo at Mehren har omarbeidet dikt tidligere, «Gobelin Europa» finnes for eksempel i flere versjoner, kanskje er det «uferdige» eller det stadig tilblivende en del av Mehrens poetiske praksis?
Stein Mehren har noe på hjertet og det merkes på det han skriver. Litterært sett kunne forfatteren godt ha fått Nordisk Råds litteraturpris for lenge siden. Moralsk sett burde han kanskje få prisen for årets utgivelse.
Første leksjon om diktinga og arbeidet til den amerikanske poeten Robert Bly (f. 1926)
Kven du enn er, ta ein kveld eit steg ut!
Når poetane er aleine og lykkelege er den Ekstatiske Mora med dei, seier Robert Bly ein stad. Det er naturleg å tenkja at Ho som går att i mange dikt i «Morgondikt», er denne Mora:
Det er som om nokon er her med meg, her i dette rommet
kor eg ligg. Øyra sin lengt etter lyd
har gjeve meg denne søte kjensla som eg forvekslar med Henne.
Gleda ved å vera aleine, eta orda sin honning.
Rommet med kvite veggar, og Stevens, og sola.
Dette er den gleda den sjela har som har teke vare på
seg sjølv trass i fluger og såpe og den muntre sola.
Ein er ikkje aleine når ein er aleine, dersom Ho
er her. Det er ei Ho som ingen elskar, ei Ho
som ein elskar når ein elskar det ein elskar.
Einsam ekstase
Går ein gjennom nokre diktsamlingar av Bly, vil ein finna mange fantastiske uttrykk for denne lykkelege ekstasen. Ofte spring han ut av heilt enkle situasjonar, som å sitja ved noko visna gras, eller gå ein tur i fjøra, eller bare ved å vera aleine eit par timar:
I dag var eg aleine nokre få timar, og sakte
mørkna vindaugo, og lét meg vera for meg sjølv, naken,
utan nokon far eller onkel,
født i ingen land ... eg var eit streif av lys
gjennom himmelen,
eit spor i snøen bak markmusa,
noko med
enkle behov, og eit
eller to ønskje, som ein låve som vert mørkare av regnet.
(«Alone a Few Hours», frå «Sleepers Joining Hands», 1973)
Det er ein sterk tråd i Bly sitt verk dette med einsemd og sansinga av vanlege ting, og det er kopla til ei nærast mystisk erfaring av å vera i kontakt med ei kraft utanfor ein sjølv, inni ein sjølv.
Det finst ei einsemd som svart søle!
Eg sit i mørkret og syng,
eg veit ikkje om denne gleda
kjem frå kroppen, eller sjela eller ein tredje plass.
(«Sitting Alone», frå «Jumping out of Bed», 1973)
Eg oppfattar dette som ei grunnoppleving som Bly reiser sine beste poetiske bygg på. Han har også skildra dette utgangspunktet på ulike måtar i sine essay. Mellom anna viser han til Rilke som er oppteken av det å nytta all den biletskapande kraft ein har, medan ein ser på eit tre. Å gje seg sjølv til eit tre på den måten er ei avgjerande handling, som gjev liv til heile verda.
Å heila såret etter Descartes?
Bly oppfattar dette som ein metode til å heila såret etter filosofen René Descartes, å skapa ei bru over det skiljet som menneska opplever mellom seg sjølve og naturen, og som for alvor skaut fart etter at Descartes i november 1619 hadde formulert eit filosofisk utgangspunkt for å sjå på mennesket som noko grunnleggjande annleis enn naturen. Det Bly her snakkar om, er å koma over og forbi den såkalla «modernistiske splittinga» og gjenoppretta ein posisjon der ein ikkje bare er i dialog med naturen, men står i eit forhold til tinga og skapningane rundt oss, som er prega av likeverd. I forordet til diktsamlinga «Purpurprakt-vindelen» skriv Bly:
«Det er eit gammalt ordtak som seier: Kvar den som ønskjer å trenge djupare inn i det usynlege, er nøydd til å trenge djupare inn i det synlege.»
Gjennom all taoistisk og «krumlinja» tenking går den tanken at våre ulykker kjem av å la ingenting få leva for seg sjølv, kjem av den lengt vi har etter å trekkje alt, til og med våre venner, inn i oss sjølve, utan å la noko få vera aleine. Når vi første gong sansar at eit furutre verkeleg ikkje treng oss - at det har eit moralsk og fysisk liv som er fullkome utan oss - kjenner vi oss skremde og nedtrykte. Andre gongen vi sansar det kjenner vi oss glade. I det herlege diktet til Basho heiter det:
purpurprakt-vindelen
noko anna
som aldri skal bli min venn.
Men då Robert Bly prenta ein del av desse tekstane om att i boka «What Have I Ever Lost By Dying» i 1992, skreiv han eit nytt lite forord, som han har kalla «Vonbrot og ønske»:
«Då eg sette saman dei første av desse dikta ... i ei samling kalla 'Purpurprakt-vindelen', vona eg at ein forfattar kunne skildra eit objekt eller eit dyr utan å gjera krav på det, utan å dukka det som eit negativ i eit framkallingsbad av eigne vonbrot og ønske. Eg trur ikkje lenger at det er mogleg.
Våre ønske og vonbrot eig så sterk ein svolt at dei dreg kvar størje og holt tre inn i seg. Eller det kan henda at våre ønske, våre aggresjonar og vårt sinne alt er inni størja før me kjem nær ho. I eit objektdikt eller tingdikt, nyttar me vanlegvis eit sparsamt biletspråk, slik at ikkje objektet skal oppløysast i menneskelege bilete; men eg har lært å godta også den fantasien som oppstår i slutten av diktet. Ein kunne seia at den komplekse sjela som våre bilete og språk flyt fram frå, er like mykje natur som eit riskorn eller ei furukongle.»
Inn i det store huset
Eit problem med den posisjonen Descartes understrekar, er at merksemda til menneske tenderer mot å verta retta mot sjølve persepsjonen, tenkinga og dei indre prosessane, meir enn det som vert persipert. Dette, tenkjer Bly seg, kan føra til at energien til menneska vert verande «inne i» mennesket.
Og bodskapen til Bly vert då at ein må «ut». Ut av vårt eige vesle hus, og inn i det store huset av samanhengar, oikos, som økologien er oppteken av.
«Kven du enn er: ta ein kveld eit steg
ut av huset ditt, som du kjenner så godt.
Eit enormt rom er nær, huset ditt ligg der det byrjar
same kven du er.»
Slik siterer Bly frå eit tidleg Rilkedikt. Ein teknikk for å oppnå dette, er å ikkje dekkja heile overflata av eit dikt med detaljar som er prega av diktaren sitt eige liv, men lata det vera rom mellom detaljane, slik at diktet vert transparent, slik at det finst opningar som ein kan sjå ut gjennom.
Eit anna problem med Descartes' utgangspunkt, «eg tenkjer, altså er eg» er at det førte til at ein såg «ut» på tinga i naturen, og kunne få den ideen om det ein såg der, at «dei tenkjer ikkje, altså er dei ikkje».
Nektar me slik for at det finst nokon form for medvit i naturen, endar me opp med bare ei verd, skriv Bly, og det er McDonald si verd, og den kan ein drive rovdrift på. Det positive i å ta opp denne problemstillinga i høve til poesien, ligg likevel ikkje i å koma fram til eit endeleg svar. Som Basho har skrive, er problemet med mesteparten av poesien at han verken er subjektiv eller objektiv. Men for Robert Bly har denne problemstillinga vorte eit fruktbart og overordna perspektiv som han nærast har kunna skriva si eiga litteraturhistorie ut frå. I boka «News of the Universe, Poems of Twofold Conciousness» (1980), viser Bly korleis dei ulike posisjonane i høve til naturen får uttrykk gjennom 150 dikt frå ulike epokar.
Det går eit skilje mellom ulike menneske sitt syn på medvit og forholdet til naturen, men dette har også sin parallell i korleis dei ser på tilhøvet mellom kropp og sinn, mellom medvit og det umedvitne. Bly har andre stader sett på poesien ut frå kor sentrert diktinga er på sinn eller kropp, på tenking og sansing. Dette er ein klar parallell til dei ulike medvitsposisjonane.
Ein kan til dømes sjå den akademisk orienterte poesien som fengsla av sinnet («mind-obsessed»). Bly skriv ein stad at sansinga vår, slik den skjer gjennom kroppen, ikkje kan uttrykkjast i substantiv i fleirtal, men nettopp substantiv i fleirtal er svært vanleg i delar av den moderne diktinga, og ser ut til å verta rekna som «poetisk». Men slik oppfattar me ikkje verda når me er til stades i kroppen vår. Me ser eitt lauv om gongen, ein lutheranar om gongen, ei ytterdør om gongen.
Konsentrasjon kring ting
Gjennom konsentrasjon kring tinga, kring den einskilde tingen, kjem Bly så fram til «objekt-diktet». Det som er i slekt med dikta til Francis Ponge, som Bly har omsett, og som har vore ein av inspiratorane bak prosadikta. Denne typen dikt meiner Bly er nyttige når me skal skildra kompliserte menneskelege sansingar. Samstundes ser han slik konsentrasjon som ein veg mot eit utvidande åndeleg perspektiv, slik me finn det i zen-poesien og i dikta til ein sufipoet som Rumi.
Og då er me attende hjå Rilke att. Det å ta imot livet til eit utanforståande objekt, det å gje seg over i eit syn, kan føra fram til ein einskap mellom mennesket og omverda, til ei anna verdsoppleving enn den splittinga, det gapet mellom menneskeleg medvit og resten av verda som Descartes vart eksponent for. I ein meir total poetisk røyndom kjem også det religiøse aspektet med. «Det var blant bregnene eg lærte om æva.»
Det vart naturleg at Bly først opponerte mot dei som gjekk føre han og rydda nye plassar for poesien å røra seg på, nemleg Ezra Pound og T.S. Eliot. Ezra Pound hadde med sin «imagisme» opna for nye område som poesien kunne utforska, men slik Bly oppfatta han og T.S. Eliot var desse framleis ikkje opne for å sleppe meir umedvitne impulsar inn i diktinga. Men dei var mektige figurar i amerikansk poesi og hadde overskygga totalt den poesien som Bly tok til å fatte spesiell interesse for.
Bly opplever nok at dei hadde rørt seg i rett retning, men dei hadde stoppa opp og halde fast ved ein for stor respekt for det akademiske og tenkinga. Dei vert for mykje av hovud-poetar etter Bly sin smak.
Det var merkeleg nok under sitt første opphald i Noreg at han vert merksam på den andre tradisjonen. Den som dei spanskspråklege poetane Neruda, Lorca, Vallejo og Machedo står for. Ein kan finna parallellar i andre språkområde også. På tysk er det Novalis, Hölderlin, Goethe, Rilke og Trakl som kan trekkjast fram. Og i fransk poesi sjølvsagt Rimbaud og Baudelaire.
I USA var denne typen nærast fråverande, og Bly kom til å sjå det som si oppgåve å introdusera denne diktinga i USA. Han skipa sitt eige tidsskrift, «The Fifties» (seinare «The Sixties» og så bort etter).
Deep image
Bly sin posisjon er likevel ikkje ei einsidig poengtering av det umedvitne, slik ein kan finna det hjå André Breton og dei klassiske franske surrealistane.
Bly legg vekt på samspelet mellom det rasjonelle og det irrasjonelle på ein annan måte. Poeten «spør det umedvitne, eller den skjulte mannen, eller den skjulte kvinna, eller den latente intelligensen, om å koma inn i diktet og bidra med eit par bilete som me kanskje ikkje forstår fullt ut».
Han er heller ikkje nøgd med Pound sitt «image». Dei djupe bileta (deep image) Bly søker skil seg frå Pound sitt bilete (image) ved at dei ikkje kan verta sett i den «verkelege» verda. «Kronblad på ei våt svart grein» kan ein sjå, medan eit uttrykk frå Bonnefoy som «ein indre sjø opplyst av ørner som snur» ikkje kan sjåast.
Deep image har vorte ståande som eitt av dei sentrale omgrepa hjå Bly. Men han er med rette redd for at uttrykket skal gje assosiasjonar i retning av ei slags geografisk lokalisering i psyken, slik omgrep om det psykiske har så lett for. Når han skal forklara uttrykket sjølv, nyttar han difor metaforar og bilete. «Lat oss tenkja oss eit dikt som om det var eit dyr. Når dyra spring, har dei ein fin, flytande rytme. Dei har og kroppar. Eit «image» er ganske enkelt ein kropp der psykisk energi kan røra seg fritt rundt. Psykisk energi har ikkje lett for å røra seg i eit uttrykk utan «image.»
Det er typisk for Bly at han ikkje byggjer noko teoretisk system eller utarbeider tekniske reglar og manifest. Boka han har skrive om omsetjing, byrjar såleis karakteristisk: «I dette essayet vil eg ikkje handsama teorien om omsetjing, men eg vil prøva å svara på spørsmålet: Korleis er det å setja om eit dikt?»
Han dreg likevel vekslar på teoriane til Jung og Freud og har vorte kritisert for å skriva ut frå sin eigen heimelaga religion, ein modell som kan vera vanskeleg å svelgje for andre. Til ei viss grad er slik kritikk prega av å koma frå teoretisk orienterte kjelder som ikkje får seg til å tru på at det umedvitne lèt seg påverka av noko så medvite som språket i eit dikt. Ut frå eit krav om teoretisk klare definisjonar og eit logisk haldbart tankesystem, vil Bly sine utsegner ikkje halda mål. Men Bly er og blir poet. Også når han skriv essay, og godtek ikkje andre krav enn dei stoffet stiller.
Poesi med sprang
Skal ein likevel prøva å seia noko om kva som er særeige for denne deep-image-poesien, kjem ein ikkje utanom det Bly kallar «psykiske sprang» («psychic leaps»). Dette vert i essayet «Leaping Poetry» omtala som ei rørsle frå dei kjende delane av psyken inn i dei ukjende og tilbake til dei kjende.
Ein kan seia at «deep image» er prega av at det foregår raske assosiasjonssprang over store avstandar. Rørslene i desse spranga vert det ikkje gjort greie for, men ein presenterer eit utgangsbilete og eit resultatbilete. Den usynlege rørsla frå det eine til det andre, er noko som utløyser energi; og den avstanden som spranget går over, gjev linjene ei botnlaus kjensle. Dette aukar spenninga ved dikta.
Rørsla og spranga i dikta til Bly vert altså noko av det som han nyttar for å famna store delar av vår livskjensle. Ofte kan eit dikt byrja med eit bilete av eit landskap og gje sansane våre mat, så vender det seg innover, gjerne med ei endring i røysta, og ftrar våre assosiasjonar og tankar.
Bråe sprang opnar for rom der diktet vert gjennomsiktig slik at ein ser ut i eit større rom, og i desse rørslene kan det umedvitne verta aktivisert for å fylla ut avstanden mellom bileta.
Bly kan på denne måten setja i sving mange delar av lesaren og opne opp for raske assosiasjonar som knyter ulike delar av livet saman. Ein litt distansert tone i røysta når ein snakkar om intime ting, kan føra saman refleksjon og kjensle. Eit plutseleg sprang frå ein trestubbe til store åndeleg orienterte bilete, eller mot ei ekstatisk lykke, får oss til å kopla kropp og sjel på ein overraskande og uventa måte.
Kilde:
Leksjonane om Robert Bly er ein lett endra versjon av etterordet i boka «Morgondikt» som kom ut på Samlaget i 1999, og er skrevet av Helge Torvund. Torvund har gjendiktet Bly til norsk.
Når poetane er aleine og lykkelege er den Ekstatiske Mora med dei, seier Robert Bly ein stad. Det er naturleg å tenkja at Ho som går att i mange dikt i «Morgondikt», er denne Mora:
Det er som om nokon er her med meg, her i dette rommet
kor eg ligg. Øyra sin lengt etter lyd
har gjeve meg denne søte kjensla som eg forvekslar med Henne.
Gleda ved å vera aleine, eta orda sin honning.
Rommet med kvite veggar, og Stevens, og sola.
Dette er den gleda den sjela har som har teke vare på
seg sjølv trass i fluger og såpe og den muntre sola.
Ein er ikkje aleine når ein er aleine, dersom Ho
er her. Det er ei Ho som ingen elskar, ei Ho
som ein elskar når ein elskar det ein elskar.
Einsam ekstase
Går ein gjennom nokre diktsamlingar av Bly, vil ein finna mange fantastiske uttrykk for denne lykkelege ekstasen. Ofte spring han ut av heilt enkle situasjonar, som å sitja ved noko visna gras, eller gå ein tur i fjøra, eller bare ved å vera aleine eit par timar:
I dag var eg aleine nokre få timar, og sakte
mørkna vindaugo, og lét meg vera for meg sjølv, naken,
utan nokon far eller onkel,
født i ingen land ... eg var eit streif av lys
gjennom himmelen,
eit spor i snøen bak markmusa,
noko med
enkle behov, og eit
eller to ønskje, som ein låve som vert mørkare av regnet.
(«Alone a Few Hours», frå «Sleepers Joining Hands», 1973)
Det er ein sterk tråd i Bly sitt verk dette med einsemd og sansinga av vanlege ting, og det er kopla til ei nærast mystisk erfaring av å vera i kontakt med ei kraft utanfor ein sjølv, inni ein sjølv.
Det finst ei einsemd som svart søle!
Eg sit i mørkret og syng,
eg veit ikkje om denne gleda
kjem frå kroppen, eller sjela eller ein tredje plass.
(«Sitting Alone», frå «Jumping out of Bed», 1973)
Eg oppfattar dette som ei grunnoppleving som Bly reiser sine beste poetiske bygg på. Han har også skildra dette utgangspunktet på ulike måtar i sine essay. Mellom anna viser han til Rilke som er oppteken av det å nytta all den biletskapande kraft ein har, medan ein ser på eit tre. Å gje seg sjølv til eit tre på den måten er ei avgjerande handling, som gjev liv til heile verda.
Å heila såret etter Descartes?
Bly oppfattar dette som ein metode til å heila såret etter filosofen René Descartes, å skapa ei bru over det skiljet som menneska opplever mellom seg sjølve og naturen, og som for alvor skaut fart etter at Descartes i november 1619 hadde formulert eit filosofisk utgangspunkt for å sjå på mennesket som noko grunnleggjande annleis enn naturen. Det Bly her snakkar om, er å koma over og forbi den såkalla «modernistiske splittinga» og gjenoppretta ein posisjon der ein ikkje bare er i dialog med naturen, men står i eit forhold til tinga og skapningane rundt oss, som er prega av likeverd. I forordet til diktsamlinga «Purpurprakt-vindelen» skriv Bly:
«Det er eit gammalt ordtak som seier: Kvar den som ønskjer å trenge djupare inn i det usynlege, er nøydd til å trenge djupare inn i det synlege.»
Gjennom all taoistisk og «krumlinja» tenking går den tanken at våre ulykker kjem av å la ingenting få leva for seg sjølv, kjem av den lengt vi har etter å trekkje alt, til og med våre venner, inn i oss sjølve, utan å la noko få vera aleine. Når vi første gong sansar at eit furutre verkeleg ikkje treng oss - at det har eit moralsk og fysisk liv som er fullkome utan oss - kjenner vi oss skremde og nedtrykte. Andre gongen vi sansar det kjenner vi oss glade. I det herlege diktet til Basho heiter det:
purpurprakt-vindelen
noko anna
som aldri skal bli min venn.
Men då Robert Bly prenta ein del av desse tekstane om att i boka «What Have I Ever Lost By Dying» i 1992, skreiv han eit nytt lite forord, som han har kalla «Vonbrot og ønske»:
«Då eg sette saman dei første av desse dikta ... i ei samling kalla 'Purpurprakt-vindelen', vona eg at ein forfattar kunne skildra eit objekt eller eit dyr utan å gjera krav på det, utan å dukka det som eit negativ i eit framkallingsbad av eigne vonbrot og ønske. Eg trur ikkje lenger at det er mogleg.
Våre ønske og vonbrot eig så sterk ein svolt at dei dreg kvar størje og holt tre inn i seg. Eller det kan henda at våre ønske, våre aggresjonar og vårt sinne alt er inni størja før me kjem nær ho. I eit objektdikt eller tingdikt, nyttar me vanlegvis eit sparsamt biletspråk, slik at ikkje objektet skal oppløysast i menneskelege bilete; men eg har lært å godta også den fantasien som oppstår i slutten av diktet. Ein kunne seia at den komplekse sjela som våre bilete og språk flyt fram frå, er like mykje natur som eit riskorn eller ei furukongle.»
Inn i det store huset
Eit problem med den posisjonen Descartes understrekar, er at merksemda til menneske tenderer mot å verta retta mot sjølve persepsjonen, tenkinga og dei indre prosessane, meir enn det som vert persipert. Dette, tenkjer Bly seg, kan føra til at energien til menneska vert verande «inne i» mennesket.
Og bodskapen til Bly vert då at ein må «ut». Ut av vårt eige vesle hus, og inn i det store huset av samanhengar, oikos, som økologien er oppteken av.
«Kven du enn er: ta ein kveld eit steg
ut av huset ditt, som du kjenner så godt.
Eit enormt rom er nær, huset ditt ligg der det byrjar
same kven du er.»
Slik siterer Bly frå eit tidleg Rilkedikt. Ein teknikk for å oppnå dette, er å ikkje dekkja heile overflata av eit dikt med detaljar som er prega av diktaren sitt eige liv, men lata det vera rom mellom detaljane, slik at diktet vert transparent, slik at det finst opningar som ein kan sjå ut gjennom.
Eit anna problem med Descartes' utgangspunkt, «eg tenkjer, altså er eg» er at det førte til at ein såg «ut» på tinga i naturen, og kunne få den ideen om det ein såg der, at «dei tenkjer ikkje, altså er dei ikkje».
Nektar me slik for at det finst nokon form for medvit i naturen, endar me opp med bare ei verd, skriv Bly, og det er McDonald si verd, og den kan ein drive rovdrift på. Det positive i å ta opp denne problemstillinga i høve til poesien, ligg likevel ikkje i å koma fram til eit endeleg svar. Som Basho har skrive, er problemet med mesteparten av poesien at han verken er subjektiv eller objektiv. Men for Robert Bly har denne problemstillinga vorte eit fruktbart og overordna perspektiv som han nærast har kunna skriva si eiga litteraturhistorie ut frå. I boka «News of the Universe, Poems of Twofold Conciousness» (1980), viser Bly korleis dei ulike posisjonane i høve til naturen får uttrykk gjennom 150 dikt frå ulike epokar.
Det går eit skilje mellom ulike menneske sitt syn på medvit og forholdet til naturen, men dette har også sin parallell i korleis dei ser på tilhøvet mellom kropp og sinn, mellom medvit og det umedvitne. Bly har andre stader sett på poesien ut frå kor sentrert diktinga er på sinn eller kropp, på tenking og sansing. Dette er ein klar parallell til dei ulike medvitsposisjonane.
Ein kan til dømes sjå den akademisk orienterte poesien som fengsla av sinnet («mind-obsessed»). Bly skriv ein stad at sansinga vår, slik den skjer gjennom kroppen, ikkje kan uttrykkjast i substantiv i fleirtal, men nettopp substantiv i fleirtal er svært vanleg i delar av den moderne diktinga, og ser ut til å verta rekna som «poetisk». Men slik oppfattar me ikkje verda når me er til stades i kroppen vår. Me ser eitt lauv om gongen, ein lutheranar om gongen, ei ytterdør om gongen.
Konsentrasjon kring ting
Gjennom konsentrasjon kring tinga, kring den einskilde tingen, kjem Bly så fram til «objekt-diktet». Det som er i slekt med dikta til Francis Ponge, som Bly har omsett, og som har vore ein av inspiratorane bak prosadikta. Denne typen dikt meiner Bly er nyttige når me skal skildra kompliserte menneskelege sansingar. Samstundes ser han slik konsentrasjon som ein veg mot eit utvidande åndeleg perspektiv, slik me finn det i zen-poesien og i dikta til ein sufipoet som Rumi.
Og då er me attende hjå Rilke att. Det å ta imot livet til eit utanforståande objekt, det å gje seg over i eit syn, kan føra fram til ein einskap mellom mennesket og omverda, til ei anna verdsoppleving enn den splittinga, det gapet mellom menneskeleg medvit og resten av verda som Descartes vart eksponent for. I ein meir total poetisk røyndom kjem også det religiøse aspektet med. «Det var blant bregnene eg lærte om æva.»
Det vart naturleg at Bly først opponerte mot dei som gjekk føre han og rydda nye plassar for poesien å røra seg på, nemleg Ezra Pound og T.S. Eliot. Ezra Pound hadde med sin «imagisme» opna for nye område som poesien kunne utforska, men slik Bly oppfatta han og T.S. Eliot var desse framleis ikkje opne for å sleppe meir umedvitne impulsar inn i diktinga. Men dei var mektige figurar i amerikansk poesi og hadde overskygga totalt den poesien som Bly tok til å fatte spesiell interesse for.
Bly opplever nok at dei hadde rørt seg i rett retning, men dei hadde stoppa opp og halde fast ved ein for stor respekt for det akademiske og tenkinga. Dei vert for mykje av hovud-poetar etter Bly sin smak.
Det var merkeleg nok under sitt første opphald i Noreg at han vert merksam på den andre tradisjonen. Den som dei spanskspråklege poetane Neruda, Lorca, Vallejo og Machedo står for. Ein kan finna parallellar i andre språkområde også. På tysk er det Novalis, Hölderlin, Goethe, Rilke og Trakl som kan trekkjast fram. Og i fransk poesi sjølvsagt Rimbaud og Baudelaire.
I USA var denne typen nærast fråverande, og Bly kom til å sjå det som si oppgåve å introdusera denne diktinga i USA. Han skipa sitt eige tidsskrift, «The Fifties» (seinare «The Sixties» og så bort etter).
Deep image
Bly sin posisjon er likevel ikkje ei einsidig poengtering av det umedvitne, slik ein kan finna det hjå André Breton og dei klassiske franske surrealistane.
Bly legg vekt på samspelet mellom det rasjonelle og det irrasjonelle på ein annan måte. Poeten «spør det umedvitne, eller den skjulte mannen, eller den skjulte kvinna, eller den latente intelligensen, om å koma inn i diktet og bidra med eit par bilete som me kanskje ikkje forstår fullt ut».
Han er heller ikkje nøgd med Pound sitt «image». Dei djupe bileta (deep image) Bly søker skil seg frå Pound sitt bilete (image) ved at dei ikkje kan verta sett i den «verkelege» verda. «Kronblad på ei våt svart grein» kan ein sjå, medan eit uttrykk frå Bonnefoy som «ein indre sjø opplyst av ørner som snur» ikkje kan sjåast.
Deep image har vorte ståande som eitt av dei sentrale omgrepa hjå Bly. Men han er med rette redd for at uttrykket skal gje assosiasjonar i retning av ei slags geografisk lokalisering i psyken, slik omgrep om det psykiske har så lett for. Når han skal forklara uttrykket sjølv, nyttar han difor metaforar og bilete. «Lat oss tenkja oss eit dikt som om det var eit dyr. Når dyra spring, har dei ein fin, flytande rytme. Dei har og kroppar. Eit «image» er ganske enkelt ein kropp der psykisk energi kan røra seg fritt rundt. Psykisk energi har ikkje lett for å røra seg i eit uttrykk utan «image.»
Det er typisk for Bly at han ikkje byggjer noko teoretisk system eller utarbeider tekniske reglar og manifest. Boka han har skrive om omsetjing, byrjar såleis karakteristisk: «I dette essayet vil eg ikkje handsama teorien om omsetjing, men eg vil prøva å svara på spørsmålet: Korleis er det å setja om eit dikt?»
Han dreg likevel vekslar på teoriane til Jung og Freud og har vorte kritisert for å skriva ut frå sin eigen heimelaga religion, ein modell som kan vera vanskeleg å svelgje for andre. Til ei viss grad er slik kritikk prega av å koma frå teoretisk orienterte kjelder som ikkje får seg til å tru på at det umedvitne lèt seg påverka av noko så medvite som språket i eit dikt. Ut frå eit krav om teoretisk klare definisjonar og eit logisk haldbart tankesystem, vil Bly sine utsegner ikkje halda mål. Men Bly er og blir poet. Også når han skriv essay, og godtek ikkje andre krav enn dei stoffet stiller.
Poesi med sprang
Skal ein likevel prøva å seia noko om kva som er særeige for denne deep-image-poesien, kjem ein ikkje utanom det Bly kallar «psykiske sprang» («psychic leaps»). Dette vert i essayet «Leaping Poetry» omtala som ei rørsle frå dei kjende delane av psyken inn i dei ukjende og tilbake til dei kjende.
Ein kan seia at «deep image» er prega av at det foregår raske assosiasjonssprang over store avstandar. Rørslene i desse spranga vert det ikkje gjort greie for, men ein presenterer eit utgangsbilete og eit resultatbilete. Den usynlege rørsla frå det eine til det andre, er noko som utløyser energi; og den avstanden som spranget går over, gjev linjene ei botnlaus kjensle. Dette aukar spenninga ved dikta.
Rørsla og spranga i dikta til Bly vert altså noko av det som han nyttar for å famna store delar av vår livskjensle. Ofte kan eit dikt byrja med eit bilete av eit landskap og gje sansane våre mat, så vender det seg innover, gjerne med ei endring i røysta, og ftrar våre assosiasjonar og tankar.
Bråe sprang opnar for rom der diktet vert gjennomsiktig slik at ein ser ut i eit større rom, og i desse rørslene kan det umedvitne verta aktivisert for å fylla ut avstanden mellom bileta.
Bly kan på denne måten setja i sving mange delar av lesaren og opne opp for raske assosiasjonar som knyter ulike delar av livet saman. Ein litt distansert tone i røysta når ein snakkar om intime ting, kan føra saman refleksjon og kjensle. Eit plutseleg sprang frå ein trestubbe til store åndeleg orienterte bilete, eller mot ei ekstatisk lykke, får oss til å kopla kropp og sjel på ein overraskande og uventa måte.
Kilde:
Leksjonane om Robert Bly er ein lett endra versjon av etterordet i boka «Morgondikt» som kom ut på Samlaget i 1999, og er skrevet av Helge Torvund. Torvund har gjendiktet Bly til norsk.
Poeten Robert Bly (f. 1926) og Noreg
Bly sitt spesielle forhold til Noreg går langt attende. Namnet Bly er ei amerikanisering av Bleie i Hardanger. Tippoldefaren utvandra til USA i 1885.
I Madison, Minnesota fekk Jacob Thomas Bly og Alice Aws Bly sonen Robert den 23. desember i 1926. Han kom sjølv til Noreg for første gong i 1956/57 som Fullbright-stipendiat. Han har seinare vitja Noreg mange gonger og dette har nedfelt seg dikta, mellom anna som dikt til Olav H. Hauge, i titlar som «I ei fjellhytte i Noreg», og ikkje minst gjennom omsetjing av norske poetar som Hauge, Rolf Jacobsen, og ei prislønt omsetjing av Sult av Hamsun.
I forordet til den førre Bly-utgåva på norsk, som Samlaget gav ut i 1972, skreiv diktaren: «Og dersom det er slik at dikt blir skrivne når alle delar av oss sjølve, urgamle og moderne, dyreaktige og menneskelege, lågare og høgare, er samla, så er kanskje dikta mine skrivne av det sjølvet i meg som er norsk.» Og på telefon frå Minneapolis seier Bly at han kjenner det som om dikta om faren i samlinga Meditasjonar over den umettelege sjela har noko norsk over seg. At det kan skuldast at far hans var svært «norsk».
Kilde: www.dagbladet.no/kultur/
I Madison, Minnesota fekk Jacob Thomas Bly og Alice Aws Bly sonen Robert den 23. desember i 1926. Han kom sjølv til Noreg for første gong i 1956/57 som Fullbright-stipendiat. Han har seinare vitja Noreg mange gonger og dette har nedfelt seg dikta, mellom anna som dikt til Olav H. Hauge, i titlar som «I ei fjellhytte i Noreg», og ikkje minst gjennom omsetjing av norske poetar som Hauge, Rolf Jacobsen, og ei prislønt omsetjing av Sult av Hamsun.
I forordet til den førre Bly-utgåva på norsk, som Samlaget gav ut i 1972, skreiv diktaren: «Og dersom det er slik at dikt blir skrivne når alle delar av oss sjølve, urgamle og moderne, dyreaktige og menneskelege, lågare og høgare, er samla, så er kanskje dikta mine skrivne av det sjølvet i meg som er norsk.» Og på telefon frå Minneapolis seier Bly at han kjenner det som om dikta om faren i samlinga Meditasjonar over den umettelege sjela har noko norsk over seg. At det kan skuldast at far hans var svært «norsk».
Kilde: www.dagbladet.no/kultur/
Abonner på:
Kommentarer (Atom)