Lauvfallstid av Amund Lindberget

Verden er bare en gyngestol
og det han kan nå fra den;
avisa med tomme og stumme ord,
et blikk gjennom glaset mot regn og sol
mot vår – og mot høst igjen.

Han glemmer så lett de nye ting
og det som skjedde i går.
For ord og tanker går mest i ring
og villig tar de den vante sving
til fjerne og sterke år.

Det teller så lite med vår og høst
med søk’n og helgedag.
Hans sinn gir rom for en annen røst
og fortiden gis ham igjen som trøst
for ikke å leve i dag.

Han pusler rundt i sitt eget sinn
og fram går det ingen sti.
Hans verden er minner og tankespinn
så fjernt i fra den som er din og min
og haster så nært forbi.

Jeg aner en visdom i det jeg ser,
en livets barmhjertighet;
det å bli modnet for alt som skjer,
også for ikke å være mer,
- for dette vi ikke vet.