Registreringssentral for historiske data har gjort Eilert Sundts verker mer tilgjengelig for bruk i forskning og undervisning. I stedet for trykte utgaver, har siktemålet vært å gjøre Norges første - og største - samfunnsforsker tilgjengelig via Internett. Se www.rhd.uit.no/sundt/sundt.html
Utgangspunktet for de optisk leste tekstene er serien med verker i utvalg (11 bind) som Gyldendal Norsk Forlag ga ut på 1970-tallet. Redaktørenes forord er imidlertid ikke tilgjengelig, da disse er beskyttet av opphavsrett. Opphavsretten gjelder ikke for Sundts skrifter siden mer enn 80 år er gått etter hans død.
Kort om Eilert Sundt
Sundt, Eilert, 1817—75, samfunnsforsker og prest. Hadde statsstipendium 1848—69 for å studere landstrykere, etter hvert utvidet til å omfatte hele den sosiale tilstand i Norge. Sogneprest i Eidsvoll 1870; red. for Folkevennen 1857—66; stiftet Oslo Arbeidersamfund 1864. "Eilert Sundts lov" om variasjon i fødselskullene har hatt stor betydning. Omfattende sosiol. forfatterskap, bl.a. Beretning om Fante- el. Landstrygerfolket i Norge (1850), Om Sædeligheds Tilstanden i Norge (1857), Om Rensligheds-Stellet i Norge (1869).
Kilde: Caplex
Eilert Sundts verker:
1852 Fante- eller Landstrygerfolket i Norge - Bidrag til Kundskab om de laveste Samfundsforholde
1855 Om dødeligheden i Norge - Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar
1855 Om giftermål i Norge - Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar og Sæder
On Marriage in Norway - Translated and introduced by Michael Drake
1857 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge
1864 Fortsatte Bidrag angaaende Sædeligheds-Tilstanden i Norge
1866 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Tredie Beretning
1858 Om Røros og Omegn - Reise-Beretning
1858 Om Piperviken og Rusløkbakken - Undersøgelser om Arbeidsklasens Kaar og Sæder i Christiania.
1859 Om Ædrueligheds-tilstanden i Norge
1859 Harham - Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne
1861-1864 På havet
1862 Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge
1867-1868 Om Husfliden i Norge - Til Arbeidets Ære og Arbeidsomhedens Pris
1869 Om Renligheds-stellet i Norge - Til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet
1870 Om Fattigforholdene i Christiania
1873 Om Huslivet i Norge - Fortsættelse af Bogen fra 1869 "Om Renlighedstellet i Norge". Og med særligt hensyn til de tre vestlandske Amter Romsdal samt Nordre og Søndre Bergenhus.
Sekundærlitteratur om Eilert Sundt:
Bodil Stenseth: Eilert Sundt og det Norge han fant. Gyldendal 2000
Ottar Brox: Barn av sin tid. Dagbladet 28.06.00
Referanse til bøker, artikler, hovedoppgaver etc. om Eilert Sundt. Norsk samkatalog for bøker, Nasjonalbiblioteket
Gunnar Thorvaldsen: Eilert Sundt og det Norge han fant av Bodil Stenseth. Bokmelding i HIFO -nytt, 5/2000
Kilde: Registreringssentralen for historiske data www.rhd.uit.no
Viser innlegg med etiketten Kulturhistorie. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kulturhistorie. Vis alle innlegg
tirsdag 4. november 2008
Kvinnemuseet - inspirasjon til en bedre samfunnsutvikling
Kvinnemuseet www.kvinnemuseet.no befinner seg i Dagny Juels barndomshjem på Rolighed, (Løkkegt. 35), en stor og vakker sveitserstilsvilla fra 1857, et steinkast fra 1600-tallsfestningen i den vernede trehusbebyggelsen i Øvrebyen. Kvinnemuseet ble innviet av H.M. Dronningen i 1995 og har hatt nasjonal status siden 1997. Med museumsreformen er Kvinnemuseet nå hovedansvarlig museum i et nasjonalt nettverk for kvinnehistorie.
Museumsreformen innebærer også at Odalstunet, Eidskog Museum og Kongsvinger Museum inngår i én og samme stiftelse: Kvinnemuseet - Museene i Glåmdal.
Kvinnemuseet dokumenterer kvinners liv og virke i norsk kulturhistorie frem til i dag. Museets visjon er å gi inspirasjon til en bedre samfunnsutvikling.
Museet produserer nye, aktuelle temautstillinger til hver sommersesong, og kan ellers by på fire permanente utstillinger: ”Camillas latter” viser kvinnesakens historie gjennom 150 år, en utstilling om Dagny Juel (1867-1901) og
hennes rolle som pianist og litterat i samspill med Europas fremste samtidige kunstnere og en egen utstilling om huset Roligheds historie. ”Fortiet. Aborthistorien” forteller om en viktig og alvorlig del av kvinnehistorien.
Café Dagny i husets særpregede dagligstue og blåmalte gammelkjøkken byr på enkle lunsjretter og på den legendariske bohemkaken.
Vi har også øl- og vinrett.
Faste utstillinger:
Damen i Berlin. Dagny Juel
Camillas latter. Kvinnesaken gjennom 150 år
Fortiet. Aborthistorien (Finnes også som nettutstilling, se "Nettutstillinger")
Historien om Rolighed
Andre avdelinger:
Eidskog Museum
Odalstunet
Kongsvinger Museum
Årets temautstilling:
"En annen dans - En kjærlighetshistorie om homofili", og er Kvinnemuseets bidrag til Mangfoldsåret 2008.
Åpningstider 2008:
25. mai - 31. august: tirsdag - søndag kl. 11.00-16.00
Mandag lukket
2. september - 27. november: tirsdag - torsdag kl. 12.00-15.00
Museumsreformen innebærer også at Odalstunet, Eidskog Museum og Kongsvinger Museum inngår i én og samme stiftelse: Kvinnemuseet - Museene i Glåmdal.
Kvinnemuseet dokumenterer kvinners liv og virke i norsk kulturhistorie frem til i dag. Museets visjon er å gi inspirasjon til en bedre samfunnsutvikling.
Museet produserer nye, aktuelle temautstillinger til hver sommersesong, og kan ellers by på fire permanente utstillinger: ”Camillas latter” viser kvinnesakens historie gjennom 150 år, en utstilling om Dagny Juel (1867-1901) og
hennes rolle som pianist og litterat i samspill med Europas fremste samtidige kunstnere og en egen utstilling om huset Roligheds historie. ”Fortiet. Aborthistorien” forteller om en viktig og alvorlig del av kvinnehistorien.
Café Dagny i husets særpregede dagligstue og blåmalte gammelkjøkken byr på enkle lunsjretter og på den legendariske bohemkaken.
Vi har også øl- og vinrett.
Faste utstillinger:
Damen i Berlin. Dagny Juel
Camillas latter. Kvinnesaken gjennom 150 år
Fortiet. Aborthistorien (Finnes også som nettutstilling, se "Nettutstillinger")
Historien om Rolighed
Andre avdelinger:
Eidskog Museum
Odalstunet
Kongsvinger Museum
Årets temautstilling:
"En annen dans - En kjærlighetshistorie om homofili", og er Kvinnemuseets bidrag til Mangfoldsåret 2008.
Åpningstider 2008:
25. mai - 31. august: tirsdag - søndag kl. 11.00-16.00
Mandag lukket
2. september - 27. november: tirsdag - torsdag kl. 12.00-15.00
søndag 2. november 2008
Women and Ritual in Ancient Greece by Joan Breton Connelly
In the summer of 423 B.C., Chrysis, the priestess of Hera at Argos, fell asleep inside the goddess's great temple, and a torch she had left ablaze set fire to the sacred garlands there, burning the building to the ground. This spectacular case of custodial negligence drew the attention of the historian Thucydides, a man with scant interest in religion or women. But he had mentioned Chrysis once before: the official lists of Hera's priestesses at Argos provided a way of dating historical events in the Greek world, and Thucydides formally marked the beginning of the Peloponnesian War with Chrysis' name and year of tenure, together with the names of consequential male officeholders from Athens and Sparta.
During the same upheaval, in 411, Thucydides' fellow Athenian Aristophanes staged his comedy "Lysistrata," with a heroine who tries to bring the war to an end by leading a sex strike. There is reason to believe that Lysistrata herself is drawn in part from a contemporary historical figure, Lysimache, the priestess of Athena Polias on the Acropolis. If so, she joins such pre-eminent Athenians as Pericles, Euripides and Socrates as an object of Aristophanes' lampoons. On a much bigger stage in 480 B.C., before the battle of Salamis, one of Lysimache's predecessors helped persuade the Athenians to take to their ships and evacuate the city ahead of the Persian invaders — a policy that very likely saved Greece — announcing that Athena's sacred snake had failed to eat its honey cake, a sign that the goddess had already departed.
These are just some of the influential women visible through the cracks of conventional history in Joan Breton Connelly's eye-opening "Portrait of a Priestess: Women and Ritual in Ancient Greece." Her portrait is not in fact that of an individual priestess, but of a formidable class of women scattered over the Greek world and across a thousand years of history, down to the day in A.D. 393 when the Christian emperor Theodosius banned the polytheistic cults. It is remarkable, in this age of gender studies, that this is the first comprehensive treatment of the subject, especially since, as Connelly persuasively argues, religious office was, exceptionally, an "arena in which Greek women assumed roles equal ... to those of men." Roman society could make no such boast, nor can ours.
Despite powerful but ambiguous depictions in Greek tragedy, no single ancient source extensively documents priestesses, and Connelly, a professor at New York University, builds her canvas from material gleaned from scattered literary references, ancient artifacts and inscriptions, and representations in sculpture and vase painting. Her book shows generations of women enjoying all the influence, prestige, honor and respect that ancient priesthoods entailed. Few were as exalted as the Pythia, who sat entranced on a tripod at Delphi and revealed the oracular will of Apollo, in hexameter verse, to individuals and to states. But Connelly finds priestesses who were paid for cult services, awarded public portrait statues, given elaborate state funerals, consulted on political matters and acknowledged as sources of cultural wisdom and authority by open-minded men like the historian Herodotus. With separation of church and state an inconceivable notion in the world's first democracy, all priesthoods, including those held by women, were essentially political offices, Connelly maintains. Nor did sacred service mean self-abnegation. "Virgin" priestesses like Rome's Vestals were alien to the Greek conception. Few cults called for permanent sexual abstinence, and those that did tended to appoint women already beyond childbearing age; some of the most powerful priesthoods were held by married women with children, leading "normal" lives.
The Greeks don't deserve their reputation as rationalists. Religion and ritual permeated the world of the city-states, where, Connelly notes, "there was no area of life that lacked a religious aspect." She cites one estimate that 2,000 cults operated during the classical period in the territory of Athens alone; the city's roughly 170 festival days would have brought women out in public in great numbers and in conspicuous roles. "Ritual fueled the visibility of Greek women within this system," Connelly writes, sending them across their cities to sanctuaries, shrines and cemeteries, so that the picture that emerges "is one of far-ranging mobility for women across the polis landscape."
These aspects of Connelly's well-documented, meticulously assembled portrait may not seem that remarkable on the surface, but they largely contradict what has long been the most broadly accepted vision of the women of ancient Greece, particularly Athens, as dependent, cloistered, invisible and mute, relegated almost exclusively to housekeeping and child rearing — a view that at its most extreme maintains that the names of respectable Athenian women were not spoken aloud in public or that women were essentially housebound.
Connelly traces the tenacity of this idea to several sources, including the paradoxically convergent ideologies of Victorian gentlemen scholars and 20th-century feminists and a modern tendency to discount the real-world force of religion, a notion now under powerful empirical adjustment. But another cause is a professional divide between classicists and archaeologists. In their consideration of a woman's place, classicists emphasize certain well-known texts, the most notorious being Thucydides' rendition of Pericles' great oration over the first Athenian dead of the Peloponnesian War, which had this terse advice for their widows: "If I must say anything on the subject of female excellence, ... greatest will be her glory who is least talked of among men, whether in praise or in criticism." Connelly, though, is an archaeologist, and she insists that her evidence be allowed to speak for itself, something it does with forceful eloquence. Far from the names of respectable women being suppressed, it seems clear that great effort was made to ensure that the names of many of these women would never be forgotten: Connelly can cite more than 150 historical Greek priestesses by name. Archaeology also speaks through beauty: "Portrait of a Priestess" is an excellent thematic case study in vase painting and sculpture, with striking images of spirited women, at altars or leading men in procession, many marked as priestesses by the great metal temple key they carry, signifying not admission to heaven but the pragmatic responsibility that Chrysis so notoriously betrayed in Argos.
Greek religion is a vast and complex subject, and "Portrait of a Priestess," by concentrating on one of its most concretely human aspects, offers an engrossing point of entry. It's not clear how far this lavishly produced book was intended for general audiences; a map, a glossary and expanded captions would surely have been welcome. But Connelly's style is clear, often elegant and occasionally stirring. And while she shows a fertile disregard for received wisdom — her astonishingly radical reinterpretation of the Parthenon's sculptural frieze, conceived in the early 1990s while she was researching this book, helped her win a MacArthur fellowship — she is no polemicist, a fact that has the effect of strengthening her more provocative points. Polytheism's presumed spiritual failures may eventually have led to the Christian ascendancy, but Connelly shows that the system long sustained and nourished Greek women and their communities. In turn, women habituated to religious privilege and influence in the pre-Christian era eagerly lent their expertise and energy to the early church. But with one male god in sole reign in heaven, women's direct connection with deity became suspect, and they were methodically edged out of formal religious power.
"There may be no finer tribute to the potency of the Greek priestess than the discomfort that her position caused the church fathers," Connelly writes in her understated way. Her priestesses may be ancient history, but the consequences of the discomfort they caused endure to this day.
During the same upheaval, in 411, Thucydides' fellow Athenian Aristophanes staged his comedy "Lysistrata," with a heroine who tries to bring the war to an end by leading a sex strike. There is reason to believe that Lysistrata herself is drawn in part from a contemporary historical figure, Lysimache, the priestess of Athena Polias on the Acropolis. If so, she joins such pre-eminent Athenians as Pericles, Euripides and Socrates as an object of Aristophanes' lampoons. On a much bigger stage in 480 B.C., before the battle of Salamis, one of Lysimache's predecessors helped persuade the Athenians to take to their ships and evacuate the city ahead of the Persian invaders — a policy that very likely saved Greece — announcing that Athena's sacred snake had failed to eat its honey cake, a sign that the goddess had already departed.
These are just some of the influential women visible through the cracks of conventional history in Joan Breton Connelly's eye-opening "Portrait of a Priestess: Women and Ritual in Ancient Greece." Her portrait is not in fact that of an individual priestess, but of a formidable class of women scattered over the Greek world and across a thousand years of history, down to the day in A.D. 393 when the Christian emperor Theodosius banned the polytheistic cults. It is remarkable, in this age of gender studies, that this is the first comprehensive treatment of the subject, especially since, as Connelly persuasively argues, religious office was, exceptionally, an "arena in which Greek women assumed roles equal ... to those of men." Roman society could make no such boast, nor can ours.
Despite powerful but ambiguous depictions in Greek tragedy, no single ancient source extensively documents priestesses, and Connelly, a professor at New York University, builds her canvas from material gleaned from scattered literary references, ancient artifacts and inscriptions, and representations in sculpture and vase painting. Her book shows generations of women enjoying all the influence, prestige, honor and respect that ancient priesthoods entailed. Few were as exalted as the Pythia, who sat entranced on a tripod at Delphi and revealed the oracular will of Apollo, in hexameter verse, to individuals and to states. But Connelly finds priestesses who were paid for cult services, awarded public portrait statues, given elaborate state funerals, consulted on political matters and acknowledged as sources of cultural wisdom and authority by open-minded men like the historian Herodotus. With separation of church and state an inconceivable notion in the world's first democracy, all priesthoods, including those held by women, were essentially political offices, Connelly maintains. Nor did sacred service mean self-abnegation. "Virgin" priestesses like Rome's Vestals were alien to the Greek conception. Few cults called for permanent sexual abstinence, and those that did tended to appoint women already beyond childbearing age; some of the most powerful priesthoods were held by married women with children, leading "normal" lives.
The Greeks don't deserve their reputation as rationalists. Religion and ritual permeated the world of the city-states, where, Connelly notes, "there was no area of life that lacked a religious aspect." She cites one estimate that 2,000 cults operated during the classical period in the territory of Athens alone; the city's roughly 170 festival days would have brought women out in public in great numbers and in conspicuous roles. "Ritual fueled the visibility of Greek women within this system," Connelly writes, sending them across their cities to sanctuaries, shrines and cemeteries, so that the picture that emerges "is one of far-ranging mobility for women across the polis landscape."
These aspects of Connelly's well-documented, meticulously assembled portrait may not seem that remarkable on the surface, but they largely contradict what has long been the most broadly accepted vision of the women of ancient Greece, particularly Athens, as dependent, cloistered, invisible and mute, relegated almost exclusively to housekeeping and child rearing — a view that at its most extreme maintains that the names of respectable Athenian women were not spoken aloud in public or that women were essentially housebound.
Connelly traces the tenacity of this idea to several sources, including the paradoxically convergent ideologies of Victorian gentlemen scholars and 20th-century feminists and a modern tendency to discount the real-world force of religion, a notion now under powerful empirical adjustment. But another cause is a professional divide between classicists and archaeologists. In their consideration of a woman's place, classicists emphasize certain well-known texts, the most notorious being Thucydides' rendition of Pericles' great oration over the first Athenian dead of the Peloponnesian War, which had this terse advice for their widows: "If I must say anything on the subject of female excellence, ... greatest will be her glory who is least talked of among men, whether in praise or in criticism." Connelly, though, is an archaeologist, and she insists that her evidence be allowed to speak for itself, something it does with forceful eloquence. Far from the names of respectable women being suppressed, it seems clear that great effort was made to ensure that the names of many of these women would never be forgotten: Connelly can cite more than 150 historical Greek priestesses by name. Archaeology also speaks through beauty: "Portrait of a Priestess" is an excellent thematic case study in vase painting and sculpture, with striking images of spirited women, at altars or leading men in procession, many marked as priestesses by the great metal temple key they carry, signifying not admission to heaven but the pragmatic responsibility that Chrysis so notoriously betrayed in Argos.
Greek religion is a vast and complex subject, and "Portrait of a Priestess," by concentrating on one of its most concretely human aspects, offers an engrossing point of entry. It's not clear how far this lavishly produced book was intended for general audiences; a map, a glossary and expanded captions would surely have been welcome. But Connelly's style is clear, often elegant and occasionally stirring. And while she shows a fertile disregard for received wisdom — her astonishingly radical reinterpretation of the Parthenon's sculptural frieze, conceived in the early 1990s while she was researching this book, helped her win a MacArthur fellowship — she is no polemicist, a fact that has the effect of strengthening her more provocative points. Polytheism's presumed spiritual failures may eventually have led to the Christian ascendancy, but Connelly shows that the system long sustained and nourished Greek women and their communities. In turn, women habituated to religious privilege and influence in the pre-Christian era eagerly lent their expertise and energy to the early church. But with one male god in sole reign in heaven, women's direct connection with deity became suspect, and they were methodically edged out of formal religious power.
"There may be no finer tribute to the potency of the Greek priestess than the discomfort that her position caused the church fathers," Connelly writes in her understated way. Her priestesses may be ancient history, but the consequences of the discomfort they caused endure to this day.
Your Brain on Drums
Layne Redmond talks about the shamanistic and meditative affect of drumming on the brain.
The Primordial First Sound Heard in the Womb
All existence arises out of vibration, and rhythm is the primary structuring force of life on this planet. Sound is power and the first sound we hear is the pulse of our mother's blood. No sound has a more powerful effect on our consciousness. We vibrate to this primordial pulse even before we have ears to hear. Before we were conceived, we existed in part as an egg in our mother's ovary. All the eggs a woman will ever have form in her ovaries when she is a four-month-old fetus. This means that the sacred egg that developed into the person you are now, formed in your mother's ovary when she was growing in the womb of her mother. Each of us spent five months in the womb of our grandmother, rocking to the pulse of our grandmother's blood. And our mother spent five months rocking to the pulse of her grandmother's blood, and her mother pulsed to the beat of her grandmother's blood. Back through the pulse of all the mothers and all the grandmothers, through the beat of the blood that we all share, this sound can return us to the preconscious state, to the inner structure of the mind, to the power and the source of who and what we actually are: the pulsing field of all consciousness existing everywhere, within everything, beyond past, present or future.
This is the reason I believe that women in the ancient world were so identified with the frame drum. This is the reason symbols, like the lotus, that represent creation, birth, or the womb, were often painted on the frame drum or the reason why the drums were painted red -- the color of blood, the color of life. The frame drum, held in the hands of the goddess or her priestess, represented her power to create the universe with one stoke on her drum -- with one beat of her primordial heart -- every thing vibrates into existence.
Deep listening to this sound is a powerful and effective means of returning to the unconditioned, primordial state of our original consciousness. This sound has been used therapeutically as a background for massage, sleep, hypnotic inductions, counseling sessions or while practicing yoga. I believe this is the reason that the frame drum was at the core of all the religious rites of the ancient Mediterranean world.
Kilde: Layne Redmond
A drum group with Doumbek, Riq, Tar and Large Tar from an Egyptian Drum Concert.
Let the sounds of drums and chants magically transport you to the African plains.
Instructional Video released in 1990 by Interworld Music. Glen Velez with Layne Redmond.
This is the reason I believe that women in the ancient world were so identified with the frame drum. This is the reason symbols, like the lotus, that represent creation, birth, or the womb, were often painted on the frame drum or the reason why the drums were painted red -- the color of blood, the color of life. The frame drum, held in the hands of the goddess or her priestess, represented her power to create the universe with one stoke on her drum -- with one beat of her primordial heart -- every thing vibrates into existence.
Deep listening to this sound is a powerful and effective means of returning to the unconditioned, primordial state of our original consciousness. This sound has been used therapeutically as a background for massage, sleep, hypnotic inductions, counseling sessions or while practicing yoga. I believe this is the reason that the frame drum was at the core of all the religious rites of the ancient Mediterranean world.
Kilde: Layne Redmond
A drum group with Doumbek, Riq, Tar and Large Tar from an Egyptian Drum Concert.
Let the sounds of drums and chants magically transport you to the African plains.
Instructional Video released in 1990 by Interworld Music. Glen Velez with Layne Redmond.
Ancient Cypriot and Greek Priestesses
"O muse, Precious one, sing to me Thy Inspiration a prelude for my own song. Send a breeze from your groves. Vibrate my heart and mind with inspiration. O Wise kalliopeia, Leader of the golden Muses. And you too, wise initiator into the mysteries, Apollo, Son of Leto, Be at hand, blessing me".
torsdag 18. september 2008
Samisk kultur på nettet
Nettutstillingen "Sapmi - en nasjon blir til" forteller om samisk kultur og samfunn fra 1945 og fram til i dag. sapmi.uit.no
Og, som det sies i introduksjonen til utstillingen :
"Historien om framveksten av Kongeriket Norge er velkjent for alle landets innbyggere. Den tok til på Eidsvoll i 1814 og preger den dag i dag det meste av norsk politikk og samfunnsliv. Men historien om hvordan samene har utviklet sitt nasjonale fellesskap, er derimot svært ukjent i norsk offentlighet".
Nettsidene belyser mange temaer innen samisk kultur:
- navnetradisjoner
- klesdrakt
- sport
- Kautokeino-opprøret
- duodji m.m.
Nettsidene ble opprettet i 2006 på norsk og samisk, og i 2007 kom en engelsk versjon.
- Utstillingen belyser mange temaer som er lite kjent i lærebøker, og kan være et fint hjelpemiddel for lærere i skolen, sier førsteamanuensis Terje Brantenberg ved Tromsø museum.
Kilde: Levende Historie
Og, som det sies i introduksjonen til utstillingen :
"Historien om framveksten av Kongeriket Norge er velkjent for alle landets innbyggere. Den tok til på Eidsvoll i 1814 og preger den dag i dag det meste av norsk politikk og samfunnsliv. Men historien om hvordan samene har utviklet sitt nasjonale fellesskap, er derimot svært ukjent i norsk offentlighet".
Nettsidene belyser mange temaer innen samisk kultur:
- navnetradisjoner
- klesdrakt
- sport
- Kautokeino-opprøret
- duodji m.m.
Nettsidene ble opprettet i 2006 på norsk og samisk, og i 2007 kom en engelsk versjon.
- Utstillingen belyser mange temaer som er lite kjent i lærebøker, og kan være et fint hjelpemiddel for lærere i skolen, sier førsteamanuensis Terje Brantenberg ved Tromsø museum.
Kilde: Levende Historie
mandag 25. august 2008
Middelalderuka og Middelaldermusikk
Mandag 25.- fredag 31. august - Middelalderuka
Foredragsserie og vandringer i Middelalderbyen. Arrangementene holdes i Oslo Ladegård eller med start i Ladegårdshagen kl 19 og er gratis.
Modus senter for middelaldermusikk
holder til i Oslo Ladegård, Modus senter for middelaldermusikk, Oslogate 13, 0192 Oslo (Trikk 18 og 19 til St. Hallvardsplass) For informasjon ring Modus 22191735 / 92081364 eller send en mail til siri.johansen@c2i.net For mer info se Modus senter for middelaldermusikk
Ladegårdens Middelalderkontor
Ladegårdens Middelalderkontor har konserter og kulturarrangementer annenhver onsdag kl.20.00 i Oslo Ladegård.
I tidsrommet 18. mai til 21. september har de omvisninger i Oslo Middelalderby hver onsdag kl.18.00, og hver søndag kl.13.00, varighet ca.1 ½ time. Oppmøte ved Oslo Ladegård, Ladegårdshagen, Oslo gate 13. Trikk nr. 18, 19, buss nr. 32, 34, 70, 74 til St. Hallvards plass, Ladegården eller Dyvekes bro. Hver søndag kl.15.00 er det omvisning i Ladegården. Kr. 40/20. Gruppeomvisninger kan bestilles hele året. Opplysninger og bestilling på telefon 22 19 44 68/ faks 22 67 44 66. E-post oslo.ladegard@kie.oslo.kommune.no, Oslo Ladegård
Andre festivaler:
Hamar Middelalderfestival
Tønsberg Middelalderfestival
Borre Kaupangen
Viking og middelaldersentre i Sverige og Danmark
I tillegg er i hele sommerhalvåret følgende vikingtids og middelaldersentre åpne for publikum (Sjekk åpningstider)
Middelaldercentret Nyköbing Falster, Danmark. Eksperimentsenter for middelalderteknologi (håndverk, våpen, skipsbygging etc.) Ridderturneringer, gjestgiveri. Se Middelaldersenteret
Foteviken, Skåne. Vikingtid og middelalder fram til 1135. Rekonstruerte bygninger og mange aktiviteter. Se Foteviken
Hjemsted Oldtidspark, Skjærbek, SV-Jylland. Jernaldermuseum med aktivitetspark. Åpent daglig,. Se Hjemsted Oldtidspark
Kilde: Kulturetaten, Oslo kommune
Foredragsserie og vandringer i Middelalderbyen. Arrangementene holdes i Oslo Ladegård eller med start i Ladegårdshagen kl 19 og er gratis.
Modus senter for middelaldermusikk
holder til i Oslo Ladegård, Modus senter for middelaldermusikk, Oslogate 13, 0192 Oslo (Trikk 18 og 19 til St. Hallvardsplass) For informasjon ring Modus 22191735 / 92081364 eller send en mail til siri.johansen@c2i.net For mer info se Modus senter for middelaldermusikk
Ladegårdens Middelalderkontor
Ladegårdens Middelalderkontor har konserter og kulturarrangementer annenhver onsdag kl.20.00 i Oslo Ladegård.
I tidsrommet 18. mai til 21. september har de omvisninger i Oslo Middelalderby hver onsdag kl.18.00, og hver søndag kl.13.00, varighet ca.1 ½ time. Oppmøte ved Oslo Ladegård, Ladegårdshagen, Oslo gate 13. Trikk nr. 18, 19, buss nr. 32, 34, 70, 74 til St. Hallvards plass, Ladegården eller Dyvekes bro. Hver søndag kl.15.00 er det omvisning i Ladegården. Kr. 40/20. Gruppeomvisninger kan bestilles hele året. Opplysninger og bestilling på telefon 22 19 44 68/ faks 22 67 44 66. E-post oslo.ladegard@kie.oslo.kommune.no, Oslo Ladegård
Andre festivaler:
Hamar Middelalderfestival
Tønsberg Middelalderfestival
Borre Kaupangen
Viking og middelaldersentre i Sverige og Danmark
I tillegg er i hele sommerhalvåret følgende vikingtids og middelaldersentre åpne for publikum (Sjekk åpningstider)
Middelaldercentret Nyköbing Falster, Danmark. Eksperimentsenter for middelalderteknologi (håndverk, våpen, skipsbygging etc.) Ridderturneringer, gjestgiveri. Se Middelaldersenteret
Foteviken, Skåne. Vikingtid og middelalder fram til 1135. Rekonstruerte bygninger og mange aktiviteter. Se Foteviken
Hjemsted Oldtidspark, Skjærbek, SV-Jylland. Jernaldermuseum med aktivitetspark. Åpent daglig,. Se Hjemsted Oldtidspark
Kilde: Kulturetaten, Oslo kommune
fredag 22. august 2008
Hvordan framstille likør?
Standardoppskrift på hvordan du kan lage bærlikør
- Ta en stor flaske og fyll den halvfull med bær (fryste bær kan også brukes!)
- Hell over 35 cl sprit
- La flasken stå
- Sil vekk bærene etter en måned og søt med 2-4 dl sukker.
Ønsker du en tykkere og fyldigere likør, kok en sukkerlake så konsentrert som mulig. Bruk aldri melis til likør!!! Det anbefales å bruke hvit sirup (kjøpes i Sverige) som er en ferdig sukkerlake (7 dl sirup = 500 gr sukker). Flytende honning kan også anvendes, men husk at den i tillegg til å være et søtningsmiddel, er et krydder.
- La det stå minst en måned til, gjerne litt lenger
- Rist på flasken av og til så sukkeret løser seg opp og blander seg med spriten
Fruktlikør lages på omtrent samme måte. Skjær frukten i biter og hell alt sammen på en krukke. Urtelikør kan derimot ikke lages etter noen standardoppskrift. Her må man bare prøve seg fram.
De som krydrer sitt eget brennevin, pleier alltid å anbefale brennevin 45 % på grunn av det lave alkoholinnholdet. Det sies at smakene kommer bedre frem i svakere sprit. Når man lager likør, skal man velge så sterkt sprit som mulig. Frukt, bær og sukkerlake tynner ut spriten, og hjemmelagde likører får nesten alltid lavere alkoholinnhold enn de ferdigkjøpte.
Man kan benytte sprit som:
- Brennevin 45 %
- Brennevin 60 %
- Vodka
- Konjakk
- Eau-de-vie
- Rom
- Gin
- Whisky
- Arak
Det vanligste er å velge sprit med nøytral smak som brennevin 45 %, 60 % og vodka. I fjor laget jeg likør av Eau-de-vie (i seg selv litt krydret) med stort hell. I år har jeg valgt 60 %, fordi jeg ønsker en likør med snert! Den som lever får smake... Ønsker man en ekstra smakstilsetning, kan man tilføre 1-2 glass rom, gin eller arak som gir mye smak. Tilsetter du disse spritslagene, må likøren lagres lenger, fordi det tar tid før smakene blander seg.
I gamle likøroppskrifter er det alltid med mye nellik, kanel og muskat. Personlig bruker jeg 2-3 solbærblader, et par kanelstenger og 4-5 nellikspiker. Nellik gir en spesiell og kraftig aroma. Kanel runder av og forhøyer smaken uten å dominere. Det samme med solbærbladene.
Av andre krydder du kan benytte er:
- Korianderfrø - runder og forhøyer smaken
- Kardemomme - karakteristisk smak
- Vaniljestang gir sødme
- Et blad malurt eller et par rognebær gir et snev av bitterhet (må ikke ligge på sprit mer enn et par timer)
- Anis, stjerneanis og kjørvel - gir sødme og tydelig lakrissmak
- Einebær - sødme og ligner på gin
- Sitronskall - godt til plommelikør! Bruk bare en liten bit.
- Bitre mandler skal man være veldig forsiktig med
- Knuste steiner av kirsebær, plommer, slåpetorn, aprikoser og ferskener kan aldri ødelegge en likør - kun gi en vidunderlig ekstra aroma.
Likør som er søtet med sukker, kan plasseres i solvinduet - sukkeret løser seg opp raskere. Har du sukret med lake eller sirup, kan du sette den i et skap eller spisskammers.
Frukt og bær skal siles gjennom en vanlig sil. Filtrer så likøren gjennom et finmasket tøy eller filter (nylonkaffefilter). Legg plastfolie eller en tallerken over filteret slik at ikke aromaen og alkoholen forsvinner!
Ønsker du å tilføre likøren ekstra farge, kan du bruke:
- Spinat
- Blåbær
- Kirsebær
- Perikum
- Safran
- Gurkemeie
Likøren blir ikke ødelagt av å lagres noen år. Det værste som kan skje er at fargen blir blassere. Setter du likør nå, vil jeg anbefale å la den godgjøre seg fram til jul. Tenk deg en kald, mørk førjulskveld foran peisen med et glass likør som bærer bud om ny vår og sommer? Da snakker vi om sanselig nytelse... Må bare oppleves!
Livets vann eau - de - vie
Når man leser gamle bøker om krydder og urter, innser man hvor stor tillit folk hadde til naturen før i tida. Planter kunne hjelpe mot alt. Lag ditt eget livets vann, ta så et lite glass og kjenn forvandlingen!
Du må ha med:
Du må ha med:
- Dill for å bli klok
- Anis for å få gode drømmer (dessuten hjelper det mot luft i magen)
- Kjørvel for vennskap
- Persille for den sanselige kjærligheten
- Malurt mot sjøsyke
- Kvann mot trolldom
- Noen roser for det hjelper mot alt
- Rosmarin for hukommelse
- Sar for mannens potens
- Salvie mot pest
- Karve som beskytter mot utroskap
Hvordan brygget smaker?
Litt bittert og litt søtt - akkurat som livet selv!
Kilde: Sannas likørbok 1994
Likøren så dagens lys i middelalderen
Det sies at det var araberne som først lyktes i å destillere sprit, men sikker er man ikke. Brennevinets tidlige historie ligger i mørket, og mytedannelsen rundt emnet er stor. I begynnelsen var det alkymister som eksperimenterte med sprit i håp om å kunne framstille universalmedisinen. Det nye magiske middelet spredde seg raskt til klostrene der de, blant annet, framstilte urte- og krydderviner. Da sykdommen herjet i middelalderen, fikk de nye drogene stor utbredelse.
Italia på 1300-tallet var preget av pesten. Menneskene var redde og måtte beskytte seg. Handelen med vidundermidler og legemidler var stor. Apotekere og munker utvekslet og finslipte sine oppskrifter. Droger med alkohol og urter ble søtet med honning (i dag anbefales hvit sirup du kan få kjøpt i Sverige), og ble en populær handelsvare. Et lite glass urtemedisin virket oppkvikkende og fikk pestens svarte slør til å vike unna. Det var på denne tiden og noen århundrer fremover at de gode klosterlikørene oppsto. Den første virkelige populære likøren i Italia het Rosoglio, og besto, blant mange ting, av rosenblader og en urt som i Norge kalles soldugg. Oppskriften på Benedictine ble komponert av munken Bernardo Vincelli i 1510, men kunnskapene om sammensetningen av de 29 urtene hadde vokst frem over lang tid. Grønn Chartreuse, som kommer fra kartusianermunkenes kloster La Grande Chartreuse (nord for Grenoble), er kjent for å inneholde 200 ulike urter!
De mest berømte likørene har altså aner tilbake til middelalderen, og var i begynnelsen kun til medisinsk bruk. De er oppbygd rundt ingrediensene konjakk, urter og honning, men oppskriftene er naturligvis hemmelige. Først på 1400-tallet anvendes likør som berusende nytelsesmiddel, og markedet vokser raskt. Spriten destilleres av korn, og skikken med å bruke brennevin spredte seg nordover til land som Tyskland og Russland. Brennevinet rant lett ned i folks struper uten å være verken søtet eller krydret med urter. Yrkesgruppen destillatører har oppstått.
I Norden må man helt tilbake til 1600-tallet før brennevinet ble folkeskikk. Drikkingen ble snart et landsomfattende problem. Vanlige mennesker drakk for det meste ukrydret brennevin, men også fine, berømte merker som Rossolis, Danzigerbrennevin, Goldwasser og Pomerans. Troen på drammen som vidundermiddel var stor. Det fantes brennevin mot magevondt, kjærlighetssorg og benverk. Folk lærte fort å krydre sitt eget brennevin. Karve, perikum og heggebær fantes like rundt hushjørnet, og ble puttet på flasken. Krydderet skulle være bra for kroppen, men skulle også skjule den rå fuselsmaken.
Forskjellen mellom det som het liqueur og det som kaltes brennevin var meget uklar. Kikker man i gamle oppskriftsbøker, finner man brennevin som inneholder både bær, sukker og krydder. Cajsa Warg skriver i sin kokebok fra midten av 1700-tallet om sitronbrennevin, pomeransroyal og et tjuetalls andre interessante likører. Hun kaller dem alle for brennevin. Først når den ordentlige publikasjonen om likørfremstilling kommer ut i 1799, defineres likør som krydret og søtet sprit. Fattige søtet sin sprit med einer. De rike hadde råd til å søte med kostbart, importert rørsukker.
I løpet av 1800-tallet ble det utgitt flere veiledninger for hvordan man tilbereder sin egen likør (de fleste skrevet av menn). Både navn og ingredienser var meget fantasifulle. I kokebøker skrevet av kvinner, ble likørene laget av ingredienser man finner rett utenfor hageporten.
Likør anses i dag for å være en kvinnedrikk (umandig drikk). Da drinkene gjorde sitt inntog på begynnelsen av 1900-tallet, mistet drikken sin status.
Kilde: Sanna Töringe og Anette Åberg 1994
Italia på 1300-tallet var preget av pesten. Menneskene var redde og måtte beskytte seg. Handelen med vidundermidler og legemidler var stor. Apotekere og munker utvekslet og finslipte sine oppskrifter. Droger med alkohol og urter ble søtet med honning (i dag anbefales hvit sirup du kan få kjøpt i Sverige), og ble en populær handelsvare. Et lite glass urtemedisin virket oppkvikkende og fikk pestens svarte slør til å vike unna. Det var på denne tiden og noen århundrer fremover at de gode klosterlikørene oppsto. Den første virkelige populære likøren i Italia het Rosoglio, og besto, blant mange ting, av rosenblader og en urt som i Norge kalles soldugg. Oppskriften på Benedictine ble komponert av munken Bernardo Vincelli i 1510, men kunnskapene om sammensetningen av de 29 urtene hadde vokst frem over lang tid. Grønn Chartreuse, som kommer fra kartusianermunkenes kloster La Grande Chartreuse (nord for Grenoble), er kjent for å inneholde 200 ulike urter!
De mest berømte likørene har altså aner tilbake til middelalderen, og var i begynnelsen kun til medisinsk bruk. De er oppbygd rundt ingrediensene konjakk, urter og honning, men oppskriftene er naturligvis hemmelige. Først på 1400-tallet anvendes likør som berusende nytelsesmiddel, og markedet vokser raskt. Spriten destilleres av korn, og skikken med å bruke brennevin spredte seg nordover til land som Tyskland og Russland. Brennevinet rant lett ned i folks struper uten å være verken søtet eller krydret med urter. Yrkesgruppen destillatører har oppstått.
I Norden må man helt tilbake til 1600-tallet før brennevinet ble folkeskikk. Drikkingen ble snart et landsomfattende problem. Vanlige mennesker drakk for det meste ukrydret brennevin, men også fine, berømte merker som Rossolis, Danzigerbrennevin, Goldwasser og Pomerans. Troen på drammen som vidundermiddel var stor. Det fantes brennevin mot magevondt, kjærlighetssorg og benverk. Folk lærte fort å krydre sitt eget brennevin. Karve, perikum og heggebær fantes like rundt hushjørnet, og ble puttet på flasken. Krydderet skulle være bra for kroppen, men skulle også skjule den rå fuselsmaken.
Forskjellen mellom det som het liqueur og det som kaltes brennevin var meget uklar. Kikker man i gamle oppskriftsbøker, finner man brennevin som inneholder både bær, sukker og krydder. Cajsa Warg skriver i sin kokebok fra midten av 1700-tallet om sitronbrennevin, pomeransroyal og et tjuetalls andre interessante likører. Hun kaller dem alle for brennevin. Først når den ordentlige publikasjonen om likørfremstilling kommer ut i 1799, defineres likør som krydret og søtet sprit. Fattige søtet sin sprit med einer. De rike hadde råd til å søte med kostbart, importert rørsukker.
I løpet av 1800-tallet ble det utgitt flere veiledninger for hvordan man tilbereder sin egen likør (de fleste skrevet av menn). Både navn og ingredienser var meget fantasifulle. I kokebøker skrevet av kvinner, ble likørene laget av ingredienser man finner rett utenfor hageporten.
Likør anses i dag for å være en kvinnedrikk (umandig drikk). Da drinkene gjorde sitt inntog på begynnelsen av 1900-tallet, mistet drikken sin status.
Kilde: Sanna Töringe og Anette Åberg 1994
torsdag 21. august 2008
Prostens beste kjeks fra Vågå - 1700 tallet
Her kommer en svært gammel småkakeoppskrift jeg fikk av ei hjertegod, hundreårig bondekone for 25 år siden. Hun har forlatt oss, men kakene hennes lever. Det blir liksom ikke jul i heimen hvis jeg ikke har noen eksemplarer av prostens kjeks. Enkel å lage, men en bit - og du er hekta... Har aldri opplevd å bli servert disse kakene selv om oppskriften må ha vært i bruk i flere hundre år. Kanskje er det en Vågåvariant som har blitt i Vågå! Nå vil jeg gi den til deg slik at kakene også kan overleve meg. Ingrediensene er av det "kostbare" slaget, og var derfor ikke myntet på småkårsfolket, men prosten... Lykke til og fred over hennes minne!
Du trenger:
Du trenger:
- 1/2 kg meierismør (godt smør) som halvsmeltes
- 1/4 kg melis
- 100 gr. uskollede mandler
- 1/2 kg hvetemel
- 1 egg
Slik gjør du:
- Pisk egg og melis hvitt
- Grovhakk mandlene
- Tilsett smør (halvsmeltet), hvetemel og mandler (uskollet)
- Rør sammen - ikke pisk
- Settes på plate ved hjelp av en ss
- Trykk med gaffel dyppet i vann
- Stekes til de begynner å bli lysebrune i kantene
Jeg anbefaler å prøvesteke noen eksemplarer først. Kakene må ikke bli for store. Bruk temperaturen du vanligvis bruker til småkakebakst ca. 175 til 180 grader. Prøv deg fram. Kakene bør sette seg litt før du legger de over på rist.
Enkelt ikke sant, men sprøtt og godt. Hvorfor ikke overraske din kjære med en godbit til kaffen?!
tirsdag 19. august 2008
Grøtens historie av dr. phil. Wenche Frølich
Til tross for arkeologenes iherdig arbeid for å grave frem grøtrester, er det umulig å si nøyaktig hvor gammel grøten er her til lands. En av forklaringene kan være at grøt var så populært at man ikke lot det stå igjen rester etter seg. Men at grøten har betydd mye under middelalderen, er det ingen tvil om. På denne tiden dominerte nemlig jordbruk og selvforsyningshushold.
Det finnes to måter å lage mat av korn på: man blander knust korn med væske og steker blandingen og får brød, eller koker og får grøt. Men skal man koke, må man ha noe å koke i, og pottemakerkunsten kom en tid etter at man begynte å bruke kornet til mat. Selv om brød er eldre enn grøt, så er grøten det første varme måltidet vi kjenner til. Ikke rart at den blir feiret med en egen dag, den 23. oktober.
Bygg var det vanligste kornslaget. At grøten var mindre delikat i sin tidlige historiske fase, hersker det nok ingen tvil. Kornet ble bare knust med stein før kvernen kom, og det ble derfor et svært så grovmalt "mel". John Moberg forteller i sin bok "Graut" at ordet grøt kommer av det norrøne grautr som betyr "grovmalt eller grovkornet". Dette er også grunnlaget for det franske ordet gruau som betyr grovmalt havregryn. Det engelske ordet great kommer faktisk også fra ordet grovmalt. I Norge var det nok bygg som var grunnlaget for grøten og ble betegnet som uvanlig sunn og næringsrik, og en meget sentral del av kosten. I den kristne Borgartingsloven fra midten av 1100-tallet, ble det sagt at grøten var så hellig at ingen mann skulle bøte gods for den, og den kunne lages på søn- og helligdager. Brødet var det derimot restriksjoner på, og det var strengt forbudt å bake mer enn det man kunne spise opp med det samme.
Grøt var nok ikke mat for en krigersk viking som skulle spise kjøtt og flesk. Det var den fredelige som spiste grøt. For som det ble sagt, hadde man spist seg mett på grøt, så gikk det ikke lenge før man sovnet. Men ryktene sier at det ble kokt grøt tilsatt store mengder fluesopp for vikingene som skulle gå berserk. Men vanlige folk spiste grøt, og det var nok vassgrøten som dominerte. Men vi møter også surmelksgrøten, som var laget av skjør (surmelk), som var den vanligste måten å oppbevare melk på i lenger tid. En av de klassiske setningene fra vikingtiden kom fra den islandske skalden Snegle-Halle. Under et måltid hos Harald Hårdråde rakk ikke kjøttfatet rundt bordet til Halle. Han ble sint og diktet spottevers om kongen, som tvang Snegle-Halle til å spise mer grøt enn han orket. Da utbrøt Snegle-Halle: "Drep meg, herre konge, men ikke med grøt". Dette reddet livet hans.
Selv om grøt ble spist flere ganger om dagen, fulgte det mange godbiter ved siden av. Først og fremst drakk man ulike drikker til grøten. Grautvæta, som drikke ble kalt, kunne være både sur og søt melk eller saft. Hjemmebrygg var heller ikke å forakte, og ble ofte blandet med melk eller sirup. Grautpinne hørte også med, og vanligvis var det noe salt, som spekeflesk, spekekjøtt eller en pølsebit, gjerne med flatbrød ved siden av. Salt fisk var heller ikke uvanlig ved siden av grøten. I tidligere tiden sto faktisk grøten høyere i kurs enn fisk. Det ble ofte kokt så mye kveldsgrøt at den rakk til neste morgen. Fatet ble ikke dekket til, men grøten dannet en skorpe oppå. Skorpen på den kalde grøten ble dessuten brukt som oppbevaringsmåte opp til en uke. Man brettet bare skorpen til side før man begynte å spise og brettet den på plass etter måltidet. Grøten under hold seg god selv om skorpen mugnet aldri så mye.
Grøt kunne brukes til mer enn folk tror, men noe erotisk hjelpemiddel var den nok ikke. Til det gjorde den en for trett og lite opplagt til kåte sprell. Kom det en frier til gards, kunne han lese ut av serveringen hva svaret ville bli. Fikk han vassgraut, var svaret et klart nei, mens vafler tydet på et ja. Grøten hadde derimot en stor plass i medisinen, og spesielt som grøtomslag, som etter historien skal ha reddet mange fra piner og plager. En noe uvanlig grøt fra Trøndelag er gammelostgrøten, hvor rester av gammelost ble blandet med bygg. Ettersom gammelost inneholder penicillin, var nok denne grøten en spesiell god medisin. Og grøten hørte til gjennom alle de store feiringer fra barsel til bryllup og begravelse.
Det finnes to måter å lage mat av korn på: man blander knust korn med væske og steker blandingen og får brød, eller koker og får grøt. Men skal man koke, må man ha noe å koke i, og pottemakerkunsten kom en tid etter at man begynte å bruke kornet til mat. Selv om brød er eldre enn grøt, så er grøten det første varme måltidet vi kjenner til. Ikke rart at den blir feiret med en egen dag, den 23. oktober.
Bygg var det vanligste kornslaget. At grøten var mindre delikat i sin tidlige historiske fase, hersker det nok ingen tvil. Kornet ble bare knust med stein før kvernen kom, og det ble derfor et svært så grovmalt "mel". John Moberg forteller i sin bok "Graut" at ordet grøt kommer av det norrøne grautr som betyr "grovmalt eller grovkornet". Dette er også grunnlaget for det franske ordet gruau som betyr grovmalt havregryn. Det engelske ordet great kommer faktisk også fra ordet grovmalt. I Norge var det nok bygg som var grunnlaget for grøten og ble betegnet som uvanlig sunn og næringsrik, og en meget sentral del av kosten. I den kristne Borgartingsloven fra midten av 1100-tallet, ble det sagt at grøten var så hellig at ingen mann skulle bøte gods for den, og den kunne lages på søn- og helligdager. Brødet var det derimot restriksjoner på, og det var strengt forbudt å bake mer enn det man kunne spise opp med det samme.
Grøt var nok ikke mat for en krigersk viking som skulle spise kjøtt og flesk. Det var den fredelige som spiste grøt. For som det ble sagt, hadde man spist seg mett på grøt, så gikk det ikke lenge før man sovnet. Men ryktene sier at det ble kokt grøt tilsatt store mengder fluesopp for vikingene som skulle gå berserk. Men vanlige folk spiste grøt, og det var nok vassgrøten som dominerte. Men vi møter også surmelksgrøten, som var laget av skjør (surmelk), som var den vanligste måten å oppbevare melk på i lenger tid. En av de klassiske setningene fra vikingtiden kom fra den islandske skalden Snegle-Halle. Under et måltid hos Harald Hårdråde rakk ikke kjøttfatet rundt bordet til Halle. Han ble sint og diktet spottevers om kongen, som tvang Snegle-Halle til å spise mer grøt enn han orket. Da utbrøt Snegle-Halle: "Drep meg, herre konge, men ikke med grøt". Dette reddet livet hans.
Selv om grøt ble spist flere ganger om dagen, fulgte det mange godbiter ved siden av. Først og fremst drakk man ulike drikker til grøten. Grautvæta, som drikke ble kalt, kunne være både sur og søt melk eller saft. Hjemmebrygg var heller ikke å forakte, og ble ofte blandet med melk eller sirup. Grautpinne hørte også med, og vanligvis var det noe salt, som spekeflesk, spekekjøtt eller en pølsebit, gjerne med flatbrød ved siden av. Salt fisk var heller ikke uvanlig ved siden av grøten. I tidligere tiden sto faktisk grøten høyere i kurs enn fisk. Det ble ofte kokt så mye kveldsgrøt at den rakk til neste morgen. Fatet ble ikke dekket til, men grøten dannet en skorpe oppå. Skorpen på den kalde grøten ble dessuten brukt som oppbevaringsmåte opp til en uke. Man brettet bare skorpen til side før man begynte å spise og brettet den på plass etter måltidet. Grøten under hold seg god selv om skorpen mugnet aldri så mye.
Grøt kunne brukes til mer enn folk tror, men noe erotisk hjelpemiddel var den nok ikke. Til det gjorde den en for trett og lite opplagt til kåte sprell. Kom det en frier til gards, kunne han lese ut av serveringen hva svaret ville bli. Fikk han vassgraut, var svaret et klart nei, mens vafler tydet på et ja. Grøten hadde derimot en stor plass i medisinen, og spesielt som grøtomslag, som etter historien skal ha reddet mange fra piner og plager. En noe uvanlig grøt fra Trøndelag er gammelostgrøten, hvor rester av gammelost ble blandet med bygg. Ettersom gammelost inneholder penicillin, var nok denne grøten en spesiell god medisin. Og grøten hørte til gjennom alle de store feiringer fra barsel til bryllup og begravelse.
Matkulturen i Middelalderen - et internasjonalt kjøkken
Ført i penn av Wenche Frølich og Synnøve Finden.
Det finnes lite kunnskap om hva man spiste i Norden i Oldtiden. Det er først når vi kommer til Middelalderen at det tegner seg et bilde av en matkultur. Gjennom ulike oppskrifter, kjøkkenredskaper og ikke minst malerier kan man gi en relativt pålitelig beskrivelse av maten og måltidene. Det er mat fra et internasjonalt kjøkken som kommer frem, noe som tyder på at man slett ikke satt hjemme på berget, men derimot beveget seg ut i den store verden.
Brød, kjøtt, grøt og fisk var stammen i den kosten man spiste under Middelalderen. Det store flertallet av befolkningen bodde på landsbygda og hadde nok til vanlig et svært enkelt kosthold hvor grøt og melmat var grunnstammen, og hvor kjøtt og smør var til festlige anledninger. Hungersnød var heller ikke ukjent.
Men storbønder, adelige og geistlige, samt kjøpmenn og håndverkere i byene hadde råd til mer raffinert mat. Mens man tidligere bare tillaget mat i hjemmene, kan man under Middelalderen se en forsiktig begynnelse til en viss matvareindustri i de største byene. Slaktere, bakere og ølbryggere var virksomme. Man kunne få tørket og saltet fisk, og de aller mest bemidlede personer kompletterte kosten med importerte varer som vin, tysk øl, søtsaker og tørket frukt fra sydlige land. Dessuten dukket det også opp krydder fra Orienten.
Matlaging i Middelalderen
Det er bevart en rekke matoppskrifter fra Middelalderen, og disse gir et detaljert og variert bilde av tidens svært kompliserte matlaging. Det var en høyt utviklet kokekunst som var utbredt i hele Europa, karakterisert ved et stort forbruk av krydder og for våre breddegrader meget eksotiske ingredienser. Middelalderens kjøkken er av noen blitt beskrevet som en levning fra det klassiske romerske kjøkkenet. Det fortelles at den romerske kokekunsten ble bevart i et hemmelig kloster etter Romerrikets fall, for senere å dukke opp andre steder i Europa. Andre kilder mener derimot at Middelalderens kjøkken stammer fra Midt-Østen.
Mye krydder
Fin mat var riktig overdådig krydret. Man nøyde seg slett ikke med å bruke et begren-set antall ulike kryddere. Man tok et bredt utvalg og brukte store mengder. Dette var ikke som man tidligere trodde for å døyve smaken fra bedervete råvarer, for man var faktisk meget påpasselig med ikke å bruke bedervete produkter. Krydder ble derimot brukt for smakens skyld, men også for å understreke status og rikdom. Importen av krydder ble redusert da man i Europa etablerte egne handelsforbindelser med krydderprodusentene. Da prisene falt, minket også forbruket av krydder.
Vi har ennå i bruk retter fra Middelalderen som viser den tids forbruk av krydder, slik som peppernøtter, som med sine krydder slett ikke representerer en typisk norsk matvare. At disse kakene ennå finnes i dag, er bare et eksempel på hvor tregt det er å endre matvaner, især i forbindelse med store høytider. Mens krydderiene mest sannsynlig kom fra Østen, kom inspirasjonen fra blant annet den muslimske verden, og flere ord er hentet fra arabisk, for eksempel marsipan. Middelalderens mennesker var spesielt glad i blandinger av kanel, ingefær og safran, krydder vi i dag ofte forbinder med julen.
Mange retter som krevde mye arbeid
I Middelalderen satte man pris på matretter som det tok lang tid å tilberede. Pateer og posteier i alle mulige varianter var utrolig populære, på samme måte som krydrete eggretter og mosete frukt og grønnsaksretter som var smaksatt på ulike måter. Det ble spist mye kaker og konfekt, men de var langt mer krydret enn i dag. Det som kjennetegnet alle retter som ble servert var at de trengte stor arbeidsinnsats.
Den maten som oftest beskrives er mat som i første rekke var beregnet på overklassens fester. Men kan også finne oppskrifter på retter som var beregnet på syke personer. I datidens legevitenskap la man nemlig stor vekt på kostholdet, og man betraktet mat og krydder som viktige for helsen. Om man ville leve sunt, ble det advart mot lyst og magert kjøtt og alle typer innmat, mens det fete og kraftige ble anbefalt. Man skulle med andre ord unngå kyllinger og fisk, mens det derimot var fritt frem for oksetunge, griseføtter og fete gjess. Øl og vin kunne også drikkes, dog med måte. Helt frem til 1600-årene var det vanlig å gi det spesielt gode til de syke. Det betydde at syke barn fikk langt mer og bedre kjøtt enn de friske.
Måltidene
Til hverdags spiste man relativt beskjedent, vanligvis 3 måltider per dag. Men de ulike måltidene inneholdt en rekke ulike matvarer, både fisk, kjøtt, brød og grønnsaker. Man sluttet ofte målidene med epler, pærer og nøtter. Vanligvis spiste man 4 retter ved hvert av de to hovedmåltidene.
Men når det var fest slo man virkelig på stortrommen. Man spiste alltid de enkleste og billigste rettene først. Deretter ble maten stadig mer kostbar og arbeidskrevende. Det ble ved fest vanligvis servert 11-12 retter, men ofte opp til 24retter. De første rettene skulle fylle opp slik at man ikke spiste så mye av den dyre maten som kom lenger ut i måltidet. Det ble alltid servert mye brød, men det finnes få brødoppskrifter. Man mener at mesteparten av det brødet som ble spist var rugbrød bakt med surdeig. Hvete var altfor dyrt å bruke til brød. I Norge var flatbrød og lefse vanligst. Man drakk melk til måltidene, ofte blandet med hakket mandel som kom fra Spania. Dette var svært næringsrikt. Fløten skilte man fra melken, den var for verdifull til å drikke, og ble heller laget smør av. Spesielt var det viktig med næringsrik mat i fastetiden, ettersom måltidene var mer sparsommelige og kjøtt ikke var tillatt.
Det var stort forbruk av fisk, og dette var også tillatt å spise i fastetiden. Kål og rotfrukter var viktige elementer i Middelalderens kosthold, poteten var ennå ikke kommet. Man slaktet bare en gang om året, vanligvis i november. Det var med andre ord bare fra november og frem til jul at man hadde ferskt kjøtt. Ellers ble kjøttet saltet og tørket. Melkesyrebakterier ble også brukt til fermentering, noe som gjorde at kjøttet holdt seg. Derimot var kylling og fjærkre viktige matvarer gjennom hele året.
Det er viktig å merke seg at saltet var en svært viktig ingrediens i Middelalderens kjøkken. Det var det som la grunnstammen for oppbevaring av maten gjennom året. Det var derfor i saltet at formuen lå!! Om man hadde en stor fangst fisk, var den ingen ting verd om man ikke hadde salt til å bevare den. Salt brukt i Nord-Europa ble særlig utvunnet ved Lüneburg i Nord-Tyskland. Ikke minst gikk det store mengder til å salte ned sild fanget ved de store fiskeriene i Øresund. Ved Skånemarkedet ble sild og salt lagt ned i tønner og solgt.
Fra Nord-Norge kom Norges største eksportvare i Middelalderen, tørrfisken. Her var det ikke nødvendig med salt. Men vi har dessverre ikke noen oppskrifter med tørrfisk fra Middelalderen.
Litteratur om mat og matoppskrifter fra Middelalderen
Fredrik Grøn: Om kostholdet i Norge indtil aar 1500. Oslo 1927. Gjenopptrykk kildeforlaget 1984.
Bi Skaarup og Henrik Jacobsen: Middelaldermad. Kulturhistorie, kilder og 99 opskrifter. København 1999.
Det finnes lite kunnskap om hva man spiste i Norden i Oldtiden. Det er først når vi kommer til Middelalderen at det tegner seg et bilde av en matkultur. Gjennom ulike oppskrifter, kjøkkenredskaper og ikke minst malerier kan man gi en relativt pålitelig beskrivelse av maten og måltidene. Det er mat fra et internasjonalt kjøkken som kommer frem, noe som tyder på at man slett ikke satt hjemme på berget, men derimot beveget seg ut i den store verden.
Brød, kjøtt, grøt og fisk var stammen i den kosten man spiste under Middelalderen. Det store flertallet av befolkningen bodde på landsbygda og hadde nok til vanlig et svært enkelt kosthold hvor grøt og melmat var grunnstammen, og hvor kjøtt og smør var til festlige anledninger. Hungersnød var heller ikke ukjent.
Men storbønder, adelige og geistlige, samt kjøpmenn og håndverkere i byene hadde råd til mer raffinert mat. Mens man tidligere bare tillaget mat i hjemmene, kan man under Middelalderen se en forsiktig begynnelse til en viss matvareindustri i de største byene. Slaktere, bakere og ølbryggere var virksomme. Man kunne få tørket og saltet fisk, og de aller mest bemidlede personer kompletterte kosten med importerte varer som vin, tysk øl, søtsaker og tørket frukt fra sydlige land. Dessuten dukket det også opp krydder fra Orienten.
Matlaging i Middelalderen
Det er bevart en rekke matoppskrifter fra Middelalderen, og disse gir et detaljert og variert bilde av tidens svært kompliserte matlaging. Det var en høyt utviklet kokekunst som var utbredt i hele Europa, karakterisert ved et stort forbruk av krydder og for våre breddegrader meget eksotiske ingredienser. Middelalderens kjøkken er av noen blitt beskrevet som en levning fra det klassiske romerske kjøkkenet. Det fortelles at den romerske kokekunsten ble bevart i et hemmelig kloster etter Romerrikets fall, for senere å dukke opp andre steder i Europa. Andre kilder mener derimot at Middelalderens kjøkken stammer fra Midt-Østen.
Mye krydder
Fin mat var riktig overdådig krydret. Man nøyde seg slett ikke med å bruke et begren-set antall ulike kryddere. Man tok et bredt utvalg og brukte store mengder. Dette var ikke som man tidligere trodde for å døyve smaken fra bedervete råvarer, for man var faktisk meget påpasselig med ikke å bruke bedervete produkter. Krydder ble derimot brukt for smakens skyld, men også for å understreke status og rikdom. Importen av krydder ble redusert da man i Europa etablerte egne handelsforbindelser med krydderprodusentene. Da prisene falt, minket også forbruket av krydder.
Vi har ennå i bruk retter fra Middelalderen som viser den tids forbruk av krydder, slik som peppernøtter, som med sine krydder slett ikke representerer en typisk norsk matvare. At disse kakene ennå finnes i dag, er bare et eksempel på hvor tregt det er å endre matvaner, især i forbindelse med store høytider. Mens krydderiene mest sannsynlig kom fra Østen, kom inspirasjonen fra blant annet den muslimske verden, og flere ord er hentet fra arabisk, for eksempel marsipan. Middelalderens mennesker var spesielt glad i blandinger av kanel, ingefær og safran, krydder vi i dag ofte forbinder med julen.
Mange retter som krevde mye arbeid
I Middelalderen satte man pris på matretter som det tok lang tid å tilberede. Pateer og posteier i alle mulige varianter var utrolig populære, på samme måte som krydrete eggretter og mosete frukt og grønnsaksretter som var smaksatt på ulike måter. Det ble spist mye kaker og konfekt, men de var langt mer krydret enn i dag. Det som kjennetegnet alle retter som ble servert var at de trengte stor arbeidsinnsats.
Den maten som oftest beskrives er mat som i første rekke var beregnet på overklassens fester. Men kan også finne oppskrifter på retter som var beregnet på syke personer. I datidens legevitenskap la man nemlig stor vekt på kostholdet, og man betraktet mat og krydder som viktige for helsen. Om man ville leve sunt, ble det advart mot lyst og magert kjøtt og alle typer innmat, mens det fete og kraftige ble anbefalt. Man skulle med andre ord unngå kyllinger og fisk, mens det derimot var fritt frem for oksetunge, griseføtter og fete gjess. Øl og vin kunne også drikkes, dog med måte. Helt frem til 1600-årene var det vanlig å gi det spesielt gode til de syke. Det betydde at syke barn fikk langt mer og bedre kjøtt enn de friske.
Måltidene
Til hverdags spiste man relativt beskjedent, vanligvis 3 måltider per dag. Men de ulike måltidene inneholdt en rekke ulike matvarer, både fisk, kjøtt, brød og grønnsaker. Man sluttet ofte målidene med epler, pærer og nøtter. Vanligvis spiste man 4 retter ved hvert av de to hovedmåltidene.
Men når det var fest slo man virkelig på stortrommen. Man spiste alltid de enkleste og billigste rettene først. Deretter ble maten stadig mer kostbar og arbeidskrevende. Det ble ved fest vanligvis servert 11-12 retter, men ofte opp til 24retter. De første rettene skulle fylle opp slik at man ikke spiste så mye av den dyre maten som kom lenger ut i måltidet. Det ble alltid servert mye brød, men det finnes få brødoppskrifter. Man mener at mesteparten av det brødet som ble spist var rugbrød bakt med surdeig. Hvete var altfor dyrt å bruke til brød. I Norge var flatbrød og lefse vanligst. Man drakk melk til måltidene, ofte blandet med hakket mandel som kom fra Spania. Dette var svært næringsrikt. Fløten skilte man fra melken, den var for verdifull til å drikke, og ble heller laget smør av. Spesielt var det viktig med næringsrik mat i fastetiden, ettersom måltidene var mer sparsommelige og kjøtt ikke var tillatt.
Det var stort forbruk av fisk, og dette var også tillatt å spise i fastetiden. Kål og rotfrukter var viktige elementer i Middelalderens kosthold, poteten var ennå ikke kommet. Man slaktet bare en gang om året, vanligvis i november. Det var med andre ord bare fra november og frem til jul at man hadde ferskt kjøtt. Ellers ble kjøttet saltet og tørket. Melkesyrebakterier ble også brukt til fermentering, noe som gjorde at kjøttet holdt seg. Derimot var kylling og fjærkre viktige matvarer gjennom hele året.
Det er viktig å merke seg at saltet var en svært viktig ingrediens i Middelalderens kjøkken. Det var det som la grunnstammen for oppbevaring av maten gjennom året. Det var derfor i saltet at formuen lå!! Om man hadde en stor fangst fisk, var den ingen ting verd om man ikke hadde salt til å bevare den. Salt brukt i Nord-Europa ble særlig utvunnet ved Lüneburg i Nord-Tyskland. Ikke minst gikk det store mengder til å salte ned sild fanget ved de store fiskeriene i Øresund. Ved Skånemarkedet ble sild og salt lagt ned i tønner og solgt.
Fra Nord-Norge kom Norges største eksportvare i Middelalderen, tørrfisken. Her var det ikke nødvendig med salt. Men vi har dessverre ikke noen oppskrifter med tørrfisk fra Middelalderen.
Litteratur om mat og matoppskrifter fra Middelalderen
Fredrik Grøn: Om kostholdet i Norge indtil aar 1500. Oslo 1927. Gjenopptrykk kildeforlaget 1984.
Bi Skaarup og Henrik Jacobsen: Middelaldermad. Kulturhistorie, kilder og 99 opskrifter. København 1999.
Hvordan skal en middelalderdrakt se ut? Marianne Vedeler Nielsen gir tips om hvordan man kan sy sin egen middelalderdrakt.
For deg som planlegger å sy middelalder-kostyme, kan det være kjekt å få noen tips og ideer for å komme i gang med arbeidet. Her beskrives noen grunnleggende trekk i middelalderens draktutvikling.
Mannsdrakten
I vikingtid og eldre middelalder kan vi regne med at mange menn bar kjortel av enkelt snitt som rakk omtrent til knærne. Kjortelen var lukket foran og til å trekke over hodet omtrent som en busserull. Hvis du vil sy denne typen kostyme, kan halsåpningen lages enkelt som en åpen slisse, og eventuelt dekoreres med brikkevevde eller broderte bånd. Bolen kan lages av bare èn stoffbredde som syes sammen i sidene, med åpninger der ermene syes vinkelrett på bolen. Hvis du ønsker et mer iøyefallende preg, kan du sy mønstervevde bånd også ved håndleddene og langs nederkanten av kjortelen. Et enkelt belte av lær er fint å ha rundt livet. Til den korte kjortelen hører det med enkle, lange bukser eller "brok" med eller uten føtter. Disse lager du av mykt, føyelig og enkelt stoff, gjerne toskaftet lin. Lag buksebena smale nederst, men ha god vidde i livet. En snor i løpegang kan brukes til å snurpe sammen broken i livet.
I denne perioden fungerte kappen som over-klassesymbol. Hvis du har lyst til å opptre som overklassemann bør du sy deg en kappe og utstyre kjortelen med ekstra forseggjorte pyntebånd. Kappen skal være rektangulær eller sirkelskåret, og festes med spenne enten på brystet eller over høyre skulder. Du kan også bruke bånd sydd i løpegang som kappefeste. Ekstra fine kapper kan fores med skinn.
Ved overgangen til 1200-tallet skjer det en endring i mannsdrakten. Kjortelen blir ankellang. Endringen skjer først i de øverste samfunnslag, og slår nok ikke igjennom over alt. Denne typen kjortel er videre og mer stoffrik enn før. Lengre kjortler gjør brokene klumpete og til dels overflødige. Skal du sy deg en drakt fra 1200-tallet, sats i stedet på "hoser", det vil si vevde strømper med fot som du holder oppe med remmer i belte rundt livet. Under kjortelen kan du ha en kort underdel eller skjorte, men uten knapper. Alle livplagg er fremdeles til å trekke over hodet. Drakten bir festlig med en overkjortel i kontrastfarge med splitter foran og bak. Splittene kan gjerne lages slik at de rekker nesten opp til skrittet.
1300-tallet er et begivenhetsrikt århundre for mannsdrakten. Fra midten av århundret blir drakten igjen kortere, og bena får lov til å synes. Endelig splittes kjortelen opp foran, og knapper og hemper gjør sitt inntog. Dette gir mulighet for trangere, mer formsydde klær. Det er derfor noe mer utfordrende å sy kostymer fra denne perioden enn de enkle kjortlene fra tidlig middelalder. Til gjengjeld er draktuttrykket frodigere, og du har mulig-het til å velge mellom et vell av drakt-detaljer. Her skal vi bare konsentrere oss om hovedtrekkene.
Kiler satt inn i nederkant av kjortelen er et trekk som er viktig å merke seg. Trekantede stoffstykker syes inn i drakten med spissen pekende opp mot livet. Dette gir mulighet til å formsy kjortelen, og du får frem det spesielle bølgende, kroppsnære snittet som er så typisk i 1300-tallets billedfremstillinger. Kilene har tydeligvis vært av betydning som motedetalj også når de ikke har noen spesiell funksjon. I bevarte middelaldertekstiler finnes det flere funn av falske sømmer som illuderer kiler.
Kjortlene blir etter hvert kortere igjen, og broken kommer tilbake, nå i en strammere og mer tettsittende utgave. Kappen blir trolig tilgjengelig for større deler av befolkningen på 1300-tallet. Du kan sy den rektangulær eller halvsirkelformet. En artig motedetalj som kommer fra midten av århundret er påsydde små bjeller på drakten som ringler når du går.
På 1400-tallet blir mannens korte kjortel enda kortere og mer kroppsnær, og vi kan nå kalle den kofte. Den ble hos enkelte moteløver så kort og kroppsnær at øvrigheten fant det støtende flere steder i Europa. Det ble laget forordninger for å dempe uvesenet, og igjen ble det tatt utgangspunkt i sosial rang når drakten skulle utformes. I en engelsk forordning heter det: "Ingen ridder under lords, esquires eller gentlemans rang skal bære kappe eller kofte som ikke dekker hans intime deler når han står oppreist". Etter hvert kommer skamkapselen, formet for å skjule mannens edlere deler. Utover på 1500-tallet blir denne mer og mer brukt til å fremheve disse, og den kan derfor gjerne lages i kontrastfarge til koften.
Koftens halsparti forandrer seg markert på 1400-tallet. Dersom du ønsker en drakt fra tidlig 1400-tall kan du sy en oppstående hals på koften, ca. 5-8 cm høy. Hvis du har valgt en lukket kofte uten knapper, kan du lage en lukkeklaff med hempe i halsen, slik at koften lettere kan trekkes over hodet. En slik kofte med høy hals og lukkeklaff er funnet i Sogn og Fjordane. Ovenfor finner du et enkelt snittmønster av denne drakten.
I siste del av 1400-tallet blir hals-utringningen trolig dypere, og for første gang begynner skjortebrystet å spille en synlig rolle i drakten. Hvis du har tid og sans for detaljer, kan du nå briljere med brodert skjortebryst. En annen artig detalj som kan live opp kostymet er stoffstrimler skåret ut som tunger. Bruk gjerne kontrast-farger og sy strimlene fast som besetning på ermer og koftekanter.
Kvinnedrakt
Kvinnen bærer hellang kjortel gjennom hele middelalderen. Kjortelen kan du sy så lang at den så vidt dekker tærne. Dersom du vil lage en drakt fra 11- eller 1200-tallet kan du lage slissehals eller svakt v-formet utring-ning på kjortelen. Lange hengeermer er også typiske for denne perioden. Kjortelen skal være rett og vid, og ermene kan klippes i samme stykke som bolen, altså uten verti-kale ermesømmer. Ermeåpningene lager du også vide.
Etter ca. 1200 blir det trolig moderne med overkjortel også for kvinner. Denne lager du litt kortere enn kjortelen, og den trenger ikke ermer. Det gir fin effekt dersom du syr overkjortelen i en annen farge enn kjortelen, gjerne i en skarp kontrast som rødt over grønt. Ønsker du en enda mer slående effekt er det fint å splitte opp overkjortelen i sidene, og fore den med stoff i enda en kontrastfarge, for eksempel hvitt. Det hvite vil da synes i splittene når du går.
Kvinnekjortelen fra 1300-tallet har gjerne avrundet, moderat utringning og er uten søm i midjen. Kiler er viktige også her, og gir drakten passform og eleganse. Lag kilene lange, så de rekker fra kjortelens nederkant og helt oppunder ribbeina. Ermene på 1300-talls drakten kan du lage rett avsluttet ved håndleddene eller knokene, eller avsmalende mot håndleddet og forsynt med knapper nedenfor albuen. Knapper ser ellers ikke ut til å ha vært like vanlig i frontåpningen på kvinnedrakten som på manns-drakten.
En spesiell effekt får du dersom du syr store, buede ermeåpninger eller "helvetesvinduer" på overkjortelen. Disse kan gjerne rekke fra hofte til skulder og svinges inn over bryst og mage. Husk å bære drakten din med S-holdning: brystet inn og magen ut!
På 1400-tallet blir det etter hvert større forskjell på livdelen og skjørtet i kvinnedrakten. Delene forblir imidlertid sammensydd til ca. 1500. Dersom du har lyst til å lage en 1400-tallsdrakt kan det være en ide å lage bryststykket plissért eller rynket. Lag små, tette og runde vertikale folder med parallelle rynketråder gjennom stoffet med ca.3cm mellomrom. Høyt liv oppunder bysten hører med, og kan gjerne markeres med bånd i kontrastfarge. Denne drakten tillater en større halsutringning ned mot bysten. Det er verdt å merke seg at de klare, sterke fargene ikke lenger er så dominerende. Svart og brunt ser etter hvert ut til å gjøre seg mer gjeldende. For høystatuskvinner blir det i denne perioden moderne med slep, også kalt djevelens danseplass.
Hodeplagg
Gifte kvinner bar på 1200-tallet hodelin, det vil si et tynt, toskaftet linstykke som henger ned over panne, hals og skuldre. Etter ca. 1250 ble trolig dette ofte supplert med et hakelin. Dette karakteristiske hodeplagget som gir ansiktet en bølgende, myk innramming er gjengitt i mange av middelalderens billedfremstillinger. Hårnett laget i sprangteknikk er et annet aktuelt hodeplagg fra denne perioden.
Kaprunen, eller den store hetten med skulderslag, ser ut til å ha vært kjent i Norge fra ca. 1200. På 1300-tallet blir skulderslagene noe kortere, og hetten får en lang hale eller "strut" som henger ned fra bakhodet. Struthettens hodedel og skulderslag kan klippes i ett stykke. Bruk gjerne kraftig ulltøy. For å få tilstrekkelig vidde i skulderslaget skråskjæres dette bak. En eller to kiler settes inn i nakken, lengst nede ved fallen, og eventuelt under haken.
Struten kan syes på bakhodet til slutt, eller eventuelt klippes ut som forlengelser av hettens hodedeler.
Struthetten kan lages på flere ulike måter. Lengden på struten markerte status. Pass derfor på at struten ikke blir for lang hvis du skal kle deg ut i "den jevne manns drakt". Ca.40-50 cm er nok.
På 1400-tallet kunne struthetten bæres som lue, med issen stukket inn i hettens opprinnelige ansiktsåpning, og struten viklet rundt hodet som på en turban.
Uansett hva slags kostyme du planlegger å sy, kan det være lurt å på forhånd bestemme seg for om du skal illudere rik eller fattig, gift eller ugift. Da er det lettere å finne frem til et tidsriktig kostymesnitt. Hvis du har lyst til å lese mer om drakter fra middelalderen kan disse bøkene være en grei begynnelse:
Broby-Johansen, R, 1989: Krop og klær. Klædedragtens kunsthistorie
Gutarp, E.M 1995: Hursom man sig klädde. En bok om medeltida dräkt. Visby
Nockert, M, 1985: Bockstensmannen och hans dräkt. Falkenberg
Mannsdrakten
I vikingtid og eldre middelalder kan vi regne med at mange menn bar kjortel av enkelt snitt som rakk omtrent til knærne. Kjortelen var lukket foran og til å trekke over hodet omtrent som en busserull. Hvis du vil sy denne typen kostyme, kan halsåpningen lages enkelt som en åpen slisse, og eventuelt dekoreres med brikkevevde eller broderte bånd. Bolen kan lages av bare èn stoffbredde som syes sammen i sidene, med åpninger der ermene syes vinkelrett på bolen. Hvis du ønsker et mer iøyefallende preg, kan du sy mønstervevde bånd også ved håndleddene og langs nederkanten av kjortelen. Et enkelt belte av lær er fint å ha rundt livet. Til den korte kjortelen hører det med enkle, lange bukser eller "brok" med eller uten føtter. Disse lager du av mykt, føyelig og enkelt stoff, gjerne toskaftet lin. Lag buksebena smale nederst, men ha god vidde i livet. En snor i løpegang kan brukes til å snurpe sammen broken i livet.
I denne perioden fungerte kappen som over-klassesymbol. Hvis du har lyst til å opptre som overklassemann bør du sy deg en kappe og utstyre kjortelen med ekstra forseggjorte pyntebånd. Kappen skal være rektangulær eller sirkelskåret, og festes med spenne enten på brystet eller over høyre skulder. Du kan også bruke bånd sydd i løpegang som kappefeste. Ekstra fine kapper kan fores med skinn.
Ved overgangen til 1200-tallet skjer det en endring i mannsdrakten. Kjortelen blir ankellang. Endringen skjer først i de øverste samfunnslag, og slår nok ikke igjennom over alt. Denne typen kjortel er videre og mer stoffrik enn før. Lengre kjortler gjør brokene klumpete og til dels overflødige. Skal du sy deg en drakt fra 1200-tallet, sats i stedet på "hoser", det vil si vevde strømper med fot som du holder oppe med remmer i belte rundt livet. Under kjortelen kan du ha en kort underdel eller skjorte, men uten knapper. Alle livplagg er fremdeles til å trekke over hodet. Drakten bir festlig med en overkjortel i kontrastfarge med splitter foran og bak. Splittene kan gjerne lages slik at de rekker nesten opp til skrittet.
1300-tallet er et begivenhetsrikt århundre for mannsdrakten. Fra midten av århundret blir drakten igjen kortere, og bena får lov til å synes. Endelig splittes kjortelen opp foran, og knapper og hemper gjør sitt inntog. Dette gir mulighet for trangere, mer formsydde klær. Det er derfor noe mer utfordrende å sy kostymer fra denne perioden enn de enkle kjortlene fra tidlig middelalder. Til gjengjeld er draktuttrykket frodigere, og du har mulig-het til å velge mellom et vell av drakt-detaljer. Her skal vi bare konsentrere oss om hovedtrekkene.
Kiler satt inn i nederkant av kjortelen er et trekk som er viktig å merke seg. Trekantede stoffstykker syes inn i drakten med spissen pekende opp mot livet. Dette gir mulighet til å formsy kjortelen, og du får frem det spesielle bølgende, kroppsnære snittet som er så typisk i 1300-tallets billedfremstillinger. Kilene har tydeligvis vært av betydning som motedetalj også når de ikke har noen spesiell funksjon. I bevarte middelaldertekstiler finnes det flere funn av falske sømmer som illuderer kiler.
Kjortlene blir etter hvert kortere igjen, og broken kommer tilbake, nå i en strammere og mer tettsittende utgave. Kappen blir trolig tilgjengelig for større deler av befolkningen på 1300-tallet. Du kan sy den rektangulær eller halvsirkelformet. En artig motedetalj som kommer fra midten av århundret er påsydde små bjeller på drakten som ringler når du går.
På 1400-tallet blir mannens korte kjortel enda kortere og mer kroppsnær, og vi kan nå kalle den kofte. Den ble hos enkelte moteløver så kort og kroppsnær at øvrigheten fant det støtende flere steder i Europa. Det ble laget forordninger for å dempe uvesenet, og igjen ble det tatt utgangspunkt i sosial rang når drakten skulle utformes. I en engelsk forordning heter det: "Ingen ridder under lords, esquires eller gentlemans rang skal bære kappe eller kofte som ikke dekker hans intime deler når han står oppreist". Etter hvert kommer skamkapselen, formet for å skjule mannens edlere deler. Utover på 1500-tallet blir denne mer og mer brukt til å fremheve disse, og den kan derfor gjerne lages i kontrastfarge til koften.
Koftens halsparti forandrer seg markert på 1400-tallet. Dersom du ønsker en drakt fra tidlig 1400-tall kan du sy en oppstående hals på koften, ca. 5-8 cm høy. Hvis du har valgt en lukket kofte uten knapper, kan du lage en lukkeklaff med hempe i halsen, slik at koften lettere kan trekkes over hodet. En slik kofte med høy hals og lukkeklaff er funnet i Sogn og Fjordane. Ovenfor finner du et enkelt snittmønster av denne drakten.
I siste del av 1400-tallet blir hals-utringningen trolig dypere, og for første gang begynner skjortebrystet å spille en synlig rolle i drakten. Hvis du har tid og sans for detaljer, kan du nå briljere med brodert skjortebryst. En annen artig detalj som kan live opp kostymet er stoffstrimler skåret ut som tunger. Bruk gjerne kontrast-farger og sy strimlene fast som besetning på ermer og koftekanter.
Kvinnedrakt
Kvinnen bærer hellang kjortel gjennom hele middelalderen. Kjortelen kan du sy så lang at den så vidt dekker tærne. Dersom du vil lage en drakt fra 11- eller 1200-tallet kan du lage slissehals eller svakt v-formet utring-ning på kjortelen. Lange hengeermer er også typiske for denne perioden. Kjortelen skal være rett og vid, og ermene kan klippes i samme stykke som bolen, altså uten verti-kale ermesømmer. Ermeåpningene lager du også vide.
Etter ca. 1200 blir det trolig moderne med overkjortel også for kvinner. Denne lager du litt kortere enn kjortelen, og den trenger ikke ermer. Det gir fin effekt dersom du syr overkjortelen i en annen farge enn kjortelen, gjerne i en skarp kontrast som rødt over grønt. Ønsker du en enda mer slående effekt er det fint å splitte opp overkjortelen i sidene, og fore den med stoff i enda en kontrastfarge, for eksempel hvitt. Det hvite vil da synes i splittene når du går.
Kvinnekjortelen fra 1300-tallet har gjerne avrundet, moderat utringning og er uten søm i midjen. Kiler er viktige også her, og gir drakten passform og eleganse. Lag kilene lange, så de rekker fra kjortelens nederkant og helt oppunder ribbeina. Ermene på 1300-talls drakten kan du lage rett avsluttet ved håndleddene eller knokene, eller avsmalende mot håndleddet og forsynt med knapper nedenfor albuen. Knapper ser ellers ikke ut til å ha vært like vanlig i frontåpningen på kvinnedrakten som på manns-drakten.
En spesiell effekt får du dersom du syr store, buede ermeåpninger eller "helvetesvinduer" på overkjortelen. Disse kan gjerne rekke fra hofte til skulder og svinges inn over bryst og mage. Husk å bære drakten din med S-holdning: brystet inn og magen ut!
På 1400-tallet blir det etter hvert større forskjell på livdelen og skjørtet i kvinnedrakten. Delene forblir imidlertid sammensydd til ca. 1500. Dersom du har lyst til å lage en 1400-tallsdrakt kan det være en ide å lage bryststykket plissért eller rynket. Lag små, tette og runde vertikale folder med parallelle rynketråder gjennom stoffet med ca.3cm mellomrom. Høyt liv oppunder bysten hører med, og kan gjerne markeres med bånd i kontrastfarge. Denne drakten tillater en større halsutringning ned mot bysten. Det er verdt å merke seg at de klare, sterke fargene ikke lenger er så dominerende. Svart og brunt ser etter hvert ut til å gjøre seg mer gjeldende. For høystatuskvinner blir det i denne perioden moderne med slep, også kalt djevelens danseplass.
Hodeplagg
Gifte kvinner bar på 1200-tallet hodelin, det vil si et tynt, toskaftet linstykke som henger ned over panne, hals og skuldre. Etter ca. 1250 ble trolig dette ofte supplert med et hakelin. Dette karakteristiske hodeplagget som gir ansiktet en bølgende, myk innramming er gjengitt i mange av middelalderens billedfremstillinger. Hårnett laget i sprangteknikk er et annet aktuelt hodeplagg fra denne perioden.
Kaprunen, eller den store hetten med skulderslag, ser ut til å ha vært kjent i Norge fra ca. 1200. På 1300-tallet blir skulderslagene noe kortere, og hetten får en lang hale eller "strut" som henger ned fra bakhodet. Struthettens hodedel og skulderslag kan klippes i ett stykke. Bruk gjerne kraftig ulltøy. For å få tilstrekkelig vidde i skulderslaget skråskjæres dette bak. En eller to kiler settes inn i nakken, lengst nede ved fallen, og eventuelt under haken.
Struten kan syes på bakhodet til slutt, eller eventuelt klippes ut som forlengelser av hettens hodedeler.
Struthetten kan lages på flere ulike måter. Lengden på struten markerte status. Pass derfor på at struten ikke blir for lang hvis du skal kle deg ut i "den jevne manns drakt". Ca.40-50 cm er nok.
På 1400-tallet kunne struthetten bæres som lue, med issen stukket inn i hettens opprinnelige ansiktsåpning, og struten viklet rundt hodet som på en turban.
Uansett hva slags kostyme du planlegger å sy, kan det være lurt å på forhånd bestemme seg for om du skal illudere rik eller fattig, gift eller ugift. Da er det lettere å finne frem til et tidsriktig kostymesnitt. Hvis du har lyst til å lese mer om drakter fra middelalderen kan disse bøkene være en grei begynnelse:
Broby-Johansen, R, 1989: Krop og klær. Klædedragtens kunsthistorie
Gutarp, E.M 1995: Hursom man sig klädde. En bok om medeltida dräkt. Visby
Nockert, M, 1985: Bockstensmannen och hans dräkt. Falkenberg
mandag 18. august 2008
Maria med barnet fra Hedalen stavkirke i Valdres
Treskulpturen i Hedalen stavkirke fra ca år 1250 er et usedvanlig fint eksempel på middelalderes gotiske uttrykksform. Høyreist og med langstrakte proporsjoner, elegant linjeføring og gjennomført detaljrikdom gjør den til et kunstverk på det beste også i europeisk sammenheng.
Originalen i Hedalen er i løpet av 700 år blitt nokså medtatt. Farger og forgylling er mørknet, men en kopi malt slik den opprinnelig så ut, er utstilt i Middelaldersalen i Historisk Museum i Oslo. Den lyser av gull og farger slik det skulle være i middelalderen.
Hedalen stavkirke
Hedalen stavkirke i Sør-Aurdal i Valdres ble bygget omkring 1160. Svalgangene rundt er antagelig like gamle. Etter svartedauden lå Hedalen øde og gjengrodd i vel 150 år.
Et sagn forteller at kirka ble funnet igjen omkring år 1500 av to jegere som tilfeldigvis kom forbi. De skjøt med pil på en tiur, men bommet og traff en av klokkene i tårnet. Sagnet forteller videre at en bjørn hadde lagt seg i hi inne i kirka. Denne ble skutt av jegerne, og skinnet av denne bjørnen henger i kirken den dag i dag.
Stavkirka ble ombygget til korskirke i 1699, og i 1902 ble den restaurert og fikk et kortilbygg.
Kirken har mange verdifulle klenodier. Foruten Maria med barnet, er det et relikvieskrin og et sakramenthus der. Inngangsportalen er original fra 1160 og er i typisk intrikat norrøn dragestil.
Originalen i Hedalen er i løpet av 700 år blitt nokså medtatt. Farger og forgylling er mørknet, men en kopi malt slik den opprinnelig så ut, er utstilt i Middelaldersalen i Historisk Museum i Oslo. Den lyser av gull og farger slik det skulle være i middelalderen.
Hedalen stavkirke
Hedalen stavkirke i Sør-Aurdal i Valdres ble bygget omkring 1160. Svalgangene rundt er antagelig like gamle. Etter svartedauden lå Hedalen øde og gjengrodd i vel 150 år.
Et sagn forteller at kirka ble funnet igjen omkring år 1500 av to jegere som tilfeldigvis kom forbi. De skjøt med pil på en tiur, men bommet og traff en av klokkene i tårnet. Sagnet forteller videre at en bjørn hadde lagt seg i hi inne i kirka. Denne ble skutt av jegerne, og skinnet av denne bjørnen henger i kirken den dag i dag.
Stavkirka ble ombygget til korskirke i 1699, og i 1902 ble den restaurert og fikk et kortilbygg.
Kirken har mange verdifulle klenodier. Foruten Maria med barnet, er det et relikvieskrin og et sakramenthus der. Inngangsportalen er original fra 1160 og er i typisk intrikat norrøn dragestil.
Sagnet om Hedalen kirke
Mange sagn knytter seg til Hedalen stavkirke. Under svartedauden døde alle i bygda. Dette sagnet forteller hvordan kirka ble gjenfunnet:
I lange tider hadde Hedalen ligget øde etter at svartedauden hadde herjet i dalen. Folk og fe var borte, og skogen vokste tett.
En dag kom to jegere vandrende gjennom skogen. De fikk øye på en fugl i en tretopp. Den ene spente buen og skjøt. Pila bommet på fuglen, men like etter hørte jegerne en vakker klang.
De ble forundret og gav seg til å følge lyden. Jegerne hadde ikke gått lenge før de kunne skimte ei gammel kirke mellom trærne. For å sikre seg mot at dette var trollskap, kastet den ene ildjernet sitt over kirketaket.
Der jernet falt ned, ligger det i dag en gård som har navnet Ildjarnstad. Jegerne åpnet døra og gikk inn i kirken.
Rett ved alteret så de en bjørn som lå og sov. Jegerne skjøt bjørnen og flådde skinnet av den. Den dag i dag kan en i kirkas sakristi se en bit av dette bjørneskinnet.
Kilde: Arne Heimestøl
I lange tider hadde Hedalen ligget øde etter at svartedauden hadde herjet i dalen. Folk og fe var borte, og skogen vokste tett.
En dag kom to jegere vandrende gjennom skogen. De fikk øye på en fugl i en tretopp. Den ene spente buen og skjøt. Pila bommet på fuglen, men like etter hørte jegerne en vakker klang.
De ble forundret og gav seg til å følge lyden. Jegerne hadde ikke gått lenge før de kunne skimte ei gammel kirke mellom trærne. For å sikre seg mot at dette var trollskap, kastet den ene ildjernet sitt over kirketaket.
Der jernet falt ned, ligger det i dag en gård som har navnet Ildjarnstad. Jegerne åpnet døra og gikk inn i kirken.
Rett ved alteret så de en bjørn som lå og sov. Jegerne skjøt bjørnen og flådde skinnet av den. Den dag i dag kan en i kirkas sakristi se en bit av dette bjørneskinnet.
Kilde: Arne Heimestøl
"Venus fra Svinesund" et fruktbarhetssymbol fra steinalderen
”Venus fra Svinesund” er et spennende, svært uvanlig funn fra steinalderen omkring 7.000 år gammelt. Sannynligvis er det et fruktbarhetssymbol som er bearbeidet av et hjerteformet fossil. Figuren ligner nedre del av kvinnekroppen med et markert hofteparti. Mage og kjønn er framhevet, og beina er slipt slik at figuren kan stå oppreist, høyde 3-4 cm.
Det spesielle ved funnet er at den er laget av et fossil. Det finnen ingen kjente paralleller av figurer laget av fossil som materiale. Derimot er det ganske vanlig å finne ubearbeidete dyretenner, skjell, sneglehus og lignende (også fossiler) som kan ha vært brukt som pynt, eller som amulett med magisk kraft. I folketradisjonen har slike ting vært knyttet til overtro. Enkelte symboler er knyttet til kvinnelig fruktbarhet på grunn av sin formlikhet med kvinnekroppen. I små, sårbare samfunn som vi må anta steinalderfolket levde i, er fruktbarheten en kritisk faktor for stammens overlevingsevne.
Det har lenge vært kjent at området ved Svinesund var befolket i steinalderen på grunn av de mange funn som er blitt gjort av boplasser og helleristninger. Da E6 skulle legges om ved byggingen av ny bro, ble traséen lagt rett over mange steinalderboplasser. Undersøkelser og utgravinger ble derfor forsert for at ikke arkeologiske verdier skulle gå tapt. Utgravingsprosjektet på ”E6-området” ble gjennomført i 2001 - 2002. Det var på en av mange boplasser på Torpum i den søndre delen av E6-traséen, mot Ringdalsfjorden at Venus ble funnet. Selv om stedet i dag ligger omtrent 50 m over havet, lå boplassen den gang i strandkanten. Det er også funnet flintøkser og andre verktøy som tilsier at boplassen hørte til nøstvetkulturen omkring 5 – 6000 år f.Kr. Sannsynligvis er Venus fra denne epoken.
Det spesielle ved funnet er at den er laget av et fossil. Det finnen ingen kjente paralleller av figurer laget av fossil som materiale. Derimot er det ganske vanlig å finne ubearbeidete dyretenner, skjell, sneglehus og lignende (også fossiler) som kan ha vært brukt som pynt, eller som amulett med magisk kraft. I folketradisjonen har slike ting vært knyttet til overtro. Enkelte symboler er knyttet til kvinnelig fruktbarhet på grunn av sin formlikhet med kvinnekroppen. I små, sårbare samfunn som vi må anta steinalderfolket levde i, er fruktbarheten en kritisk faktor for stammens overlevingsevne.
Det har lenge vært kjent at området ved Svinesund var befolket i steinalderen på grunn av de mange funn som er blitt gjort av boplasser og helleristninger. Da E6 skulle legges om ved byggingen av ny bro, ble traséen lagt rett over mange steinalderboplasser. Undersøkelser og utgravinger ble derfor forsert for at ikke arkeologiske verdier skulle gå tapt. Utgravingsprosjektet på ”E6-området” ble gjennomført i 2001 - 2002. Det var på en av mange boplasser på Torpum i den søndre delen av E6-traséen, mot Ringdalsfjorden at Venus ble funnet. Selv om stedet i dag ligger omtrent 50 m over havet, lå boplassen den gang i strandkanten. Det er også funnet flintøkser og andre verktøy som tilsier at boplassen hørte til nøstvetkulturen omkring 5 – 6000 år f.Kr. Sannsynligvis er Venus fra denne epoken.
Hnefatafl - et populært brettspill i vikingtida
Vikingspillet HNEFATAFL var et populært brettspill i vikingtiden, men gikk etter hvert i glemmeboka etter hvert som sjakk ble utbredt i middelalderen. Navnet "Hnefatafl" er et gammelnorsk ord som betyr kongens brett eller bord. Ut fra arkeologiske funn er spillet rekonstruert slik det trolig ble brukt i ulike varianter over hele viking-verdenen – fra Gardarike i øst til Irland i vest. Deler av et spillebrett ble funnet i Gokstad-skipet fra 800-tallet.
HNEFATAFL er spesielt ved at det er usymmetrisk: En høvding med hird forsvarer seg mot overtallige angripere og forsøker å flykte mens hirden hans kjemper mot overmakten. Rollen som angriper er derfor svært forskjellig fra å være høvdingen som forsvarer seg. HNEFATAFL er enkelt, men krever taktiske trekk for å overliste motstanderen. Det forteller sagaen om.
HNEFATAFL er spesielt ved at det er usymmetrisk: En høvding med hird forsvarer seg mot overtallige angripere og forsøker å flykte mens hirden hans kjemper mot overmakten. Rollen som angriper er derfor svært forskjellig fra å være høvdingen som forsvarer seg. HNEFATAFL er enkelt, men krever taktiske trekk for å overliste motstanderen. Det forteller sagaen om.
Norsk kunsthåndverk fra 1100-tallet
Lewis-sjakkbrikkene ble funnet på øya Lewis, på Hebridene, midt på 1800-talllet. Sannsynligvis er de laget i et verksted i Trondheim omkring 1150. Hebridene var på den tid en del av det norske kongerike. Brikkenes utsmykning har slektskap med ornamenter i norske stavkirker. Et dronninghode som er funnet i Trondheim, gir grunnlag til å tro at brikkene er laget av norske kunsthåndverkere.
Tilsammen ble det funnet 90 stykker av dem. Brikkene er laget av hvalrosstenner, og ca. 10 cm høye. Fagfolk ser på samlingen som noen av de fineste antikke sjakkbrikker som finnes, både artistisk og håndverksmessig. De fleste er utstilt i Britisk Museum hvor de presenteres som "highlights" på linje med Partenon-frisen fra Akropolis.
Tilsammen ble det funnet 90 stykker av dem. Brikkene er laget av hvalrosstenner, og ca. 10 cm høye. Fagfolk ser på samlingen som noen av de fineste antikke sjakkbrikker som finnes, både artistisk og håndverksmessig. De fleste er utstilt i Britisk Museum hvor de presenteres som "highlights" på linje med Partenon-frisen fra Akropolis.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)