Poems by Khalil Gibran (1883-1931)

Beauty XXV
And a poet said, "Speak to us of Beauty."

Where shall you seek beauty, and how shall you find her unless she herself be your way and your guide?

And how shall you speak of her except she be the weaver of your speech?

The aggrieved and the injured say, "Beauty is kind and gentle.

Like a young mother half-shy of her own glory she walks among us."

And the passionate say, "Nay, beauty is a thing of might and dread.

Like the tempest she shakes the earth beneath us and the sky above us."

The tired and the weary say, "beauty is of soft whisperings. She speaks in our spirit.

Her voice yields to our silences like a faint light that quivers in fear of the shadow."

But the restless say, "We have heard her shouting among the mountains,

And with her cries came the sound of hoofs, and the beating of wings and the roaring of lions."

At night the watchmen of the city say, "Beauty shall rise with the dawn from the east."

And at noontide the toilers and the wayfarers say, "we have seen her leaning over the earth from the windows of the sunset."

In winter say the snow-bound, "She shall come with the spring leaping upon the hills."

And in the summer heat the reapers say, "We have seen her dancing with the autumn leaves, and we saw a drift of snow in her hair."

All these things have you said of beauty.

Yet in truth you spoke not of her but of needs unsatisfied,

And beauty is not a need but an ecstasy.

It is not a mouth thirsting nor an empty hand stretched forth,

But rather a heart enflamed and a soul enchanted.

It is not the image you would see nor the song you would hear,

But rather an image you see though you close your eyes and a song you hear though you shut your ears.

It is not the sap within the furrowed bark, nor a wing attached to a claw,

But rather a garden forever in bloom and a flock of angels for ever in flight.

People of Orphalese, beauty is life when life unveils her holy face.

But you are life and you are the veil.

Beauty is eternity gazing at itself in a mirror.

But you are eternity and you are the mirror.

Khalil Gibran


Freedom XIV
And an orator said, "Speak to us of Freedom."

And he answered:

At the city gate and by your fireside I have seen you prostrate yourself and worship your own freedom,

Even as slaves humble themselves before a tyrant and praise him though he slays them.

Ay, in the grove of the temple and in the shadow of the citadel I have seen the freest among you wear their freedom as a yoke and a handcuff.

And my heart bled within me; for you can only be free when even the desire of seeking freedom becomes a harness to you, and when you cease to speak of freedom as a goal and a fulfillment.

You shall be free indeed when your days are not without a care nor your nights without a want and a grief,

But rather when these things girdle your life and yet you rise above them naked and unbound.

And how shall you rise beyond your days and nights unless you break the chains which you at the dawn of your understanding have fastened around your noon hour?

In truth that which you call freedom is the strongest of these chains, though its links glitter in the sun and dazzle the eyes.

And what is it but fragments of your own self you would discard that you may become free?

If it is an unjust law you would abolish, that law was written with your own hand upon your own forehead.

You cannot erase it by burning your law books nor by washing the foreheads of your judges, though you pour the sea upon them.

And if it is a despot you would dethrone, see first that his throne erected within you is destroyed.

For how can a tyrant rule the free and the proud, but for a tyranny in their own freedom and a shame in their won pride?

And if it is a care you would cast off, that care has been chosen by you rather than imposed upon you.

And if it is a fear you would dispel, the seat of that fear is in your heart and not in the hand of the feared.

Verily all things move within your being in constant half embrace, the desired and the dreaded, the repugnant and the cherished, the pursued and that which you would escape.

These things move within you as lights and shadows in pairs that cling.

And when the shadow fades and is no more, the light that lingers becomes a shadow to another light.

And thus your freedom when it loses its fetters becomes itself the fetter of a greater freedom.

Khalil Gibran


Friendship IXX
And a youth said, "Speak to us of Friendship."

Your friend is your needs answered.

He is your field which you sow with love and reap with thanksgiving.

And he is your board and your fireside.

For you come to him with your hunger, and you seek him for peace.

When your friend speaks his mind you fear not the "nay" in your own mind, nor do you withhold the "ay."

And when he is silent your heart ceases not to listen to his heart;

For without words, in friendship, all thoughts, all desires, all expectations are born and shared, with joy that is unacclaimed.

When you part from your friend, you grieve not;

For that which you love most in him may be clearer in his absence, as the mountain to the climber is clearer from the plain.

And let there be no purpose in friendship save the deepening of the spirit.

For love that seeks aught but the disclosure of its own mystery is not love but a net cast forth: and only the unprofitable is caught.

And let your best be for your friend.

If he must know the ebb of your tide, let him know its flood also.

For what is your friend that you should seek him with hours to kill?

Seek him always with hours to live.

For it is his to fill your need, but not your emptiness.

And in the sweetness of friendship let there be laughter, and sharing of pleasures.

For in the dew of little things the heart finds its morning and is refreshed.

Khalil Gibran




Joy and Sorrow chapter VIII
Then a woman said, "Speak to us of Joy and Sorrow."

And he answered:

Your joy is your sorrow unmasked.

And the selfsame well from which your laughter rises was oftentimes filled with your tears.

And how else can it be?

The deeper that sorrow carves into your being, the more joy you can contain.

Is not the cup that hold your wine the very cup that was burned in the potter's oven?

And is not the lute that soothes your spirit, the very wood that was hollowed with knives?

When you are joyous, look deep into your heart and you shall find it is only that which has given you sorrow that is giving you joy.

When you are sorrowful look again in your heart, and you shall see that in truth you are weeping for that which has been your delight.

Some of you say, "Joy is greater than sorrow," and others say, "Nay, sorrow is the greater."

But I say unto you, they are inseparable.

Together they come, and when one sits alone with you at your board, remember that the other is asleep upon your bed.

Verily you are suspended like scales between your sorrow and your joy.

Only when you are empty are you at standstill and balanced.

When the treasure-keeper lifts you to weigh his gold and his silver, needs must your joy or your sorrow rise or fall.

Khalil Gibran


Peace XVIII

The tempest calmed after bending the branches of the trees and leaning heavily upon the grain in the field. The stars appeared as broken remnants of lightning, but now silence prevailed over all, as if Nature's war had never been fought.

At that hour a young woman entered her chamber and knelt by her bed sobbing bitterly. Her heart flamed with agony but she could finally open her lips and say, "Oh Lord, bring him home safely to me. I have exhausted my tears and can offer no more, oh Lord, full of love and mercy. My patience is drained and calamity is seeking possession of my heart. Save him, oh Lord, from the iron paws of War; deliver him from such unmerciful Death, for he is weak, governed by the strong. Oh Lord, save my beloved, who is Thine own son, from the foe, who is Thy foe. Keep him from the forced pathway to Death's door; let him see me, or come and take me to him."

Quietly a young man entered. His head was wrapped in bandage soaked with escaping life.

He approached he with a greeting of tears and laughter, then took her hand and placed against it his flaming lips. And with a voice with bespoke past sorrow, and joy of union, and uncertainty of her reaction, he said, "Fear me not, for I am the object of your plea. Be glad, for Peace has carried me back safely to you, and humanity has restored what greed essayed to take from us. Be not sad, but smile, my beloved. Do not express bewilderment, for Love has power that dispels Death; charm that conquers the enemy. I am your one. Think me not a specter emerging from the House of Death to visit your Home of Beauty.

"Do not be frightened, for I am now Truth, spared from swords and fire to reveal to the people the triumph of Love over War. I am Word uttering introduction to the play of happiness and peace."

Then the young man became speechless and his tears spoke the language of the heart; and the angels of Joy hovered about that dwelling, and the two hearts restored the singleness which had been taken from them.

At dawn the two stood in the middle of the field contemplating the beauty of Nature injured by the tempest. After a deep and comforting silence, the soldier said to his sweetheart, "Look at the Darkness, giving birth to the Sun."

Khalil Gibran




Pleasure XXIV
Then a hermit, who visited the city once a year, came forth and said, "Speak to us of Pleasure."

And he answered, saying:

Pleasure is a freedom song,

But it is not freedom.

It is the blossoming of your desires,

But it is not their fruit.

It is a depth calling unto a height,

But it is not the deep nor the high.

It is the caged taking wing,

But it is not space encompassed.

Ay, in very truth, pleasure is a freedom-song.

And I fain would have you sing it with fullness of heart; yet I would not have you lose your hearts in the singing.

Some of your youth seek pleasure as if it were all, and they are judged and rebuked.

I would not judge nor rebuke them. I would have them seek.

For they shall find pleasure, but not her alone:

Seven are her sisters, and the least of them is more beautiful than pleasure.

Have you not heard of the man who was digging in the earth for roots and found a treasure?

And some of your elders remember pleasures with regret like wrongs committed in drunkenness.

But regret is the beclouding of the mind and not its chastisement.

They should remember their pleasures with gratitude, as they would the harvest of a summer.

Yet if it comforts them to regret, let them be comforted.

And there are among you those who are neither young to seek nor old to remember;

And in their fear of seeking and remembering they shun all pleasures, lest they neglect the spirit or offend against it.

But even in their foregoing is their pleasure.

And thus they too find a treasure though they dig for roots with quivering hands.

But tell me, who is he that can offend the spirit?

Shall the nightingale offend the stillness of the night, or the firefly the stars?

And shall your flame or your smoke burden the wind?

Think you the spirit is a still pool which you can trouble with a staff?

Oftentimes in denying yourself pleasure you do but store the desire in the recesses of your being.

Who knows but that which seems omitted today, waits for tomorrow?

Even your body knows its heritage and its rightful need and will not be deceived.

And your body is the harp of your soul,

And it is yours to bring forth sweet music from it or confused sounds.

And now you ask in your heart, "How shall we distinguish that which is good in pleasure from that which is not good?"

Go to your fields and your gardens, and you shall learn that it is the pleasure of the bee to gather honey of the flower,

But it is also the pleasure of the flower to yield its honey to the bee.

For to the bee a flower is a fountain of life,

And to the flower a bee is a messenger of love,

And to both, bee and flower, the giving and the receiving of pleasure is a need and an ecstasy.

People of Orphalese, be in your pleasures like the flowers and the bees.

Khalil Gibran

For the immortal spirit of Marija Gimbutas - "Old Europe" by Cyndi Dawson

Old Europe by Cyndi Dawson

I dreamed of an earth quake
That opened the ground
Unearthed a civilization
Laid bare before our eyes
Illustrious statues of fertile
Untouched
Completely preserved
Soft rains rinsing ash
Revealed
From the closing
Of the last eyes
To mine opening…
I dreamed
The pregnant spring
Sustaining a life of
Peace & prosperity
I dreamed the altar
A – flame
I saw their faces
A – glow
I felt their art
I felt their heart
What drove us to abandon our Selves?
To the call of unequal Gods and war?
Surrendering the rich soil
To the burial of bones & artefacts
To springs of dying crops
To fields of crosses scattered
Like black crows pecking at rotted flesh?
What drove us to abandon our potential?
For this turning history of man?
There was a fertile spring once
I dreamed mounds of clay that drenched primitive hands
Rose up from the crevice formed
Revealed itself in iconic pottery & relics
Revealed itself symbolically
Read openly to those who would care to listen closely
Who understood the handing down
There was a Civilization etched upon mind’s eye
We lived in peace
We lived in peace



An animation of the words of "Old Europe" - an epic poem by Cyndi Dawson. Her poem was in turn inspired by the documentary "Signs Out of Time" which was based on the life and work of Marija Gimbutas.



Music by Jair-Rohm Parker Wells and Tommy Aboussleman
Guitar: Tommy Aboussleman
Words/Vocals: Cyndi Dawson - "Nor' Easter"

Motherless City (By Cyndi Dawson)

Whip smart aren't we all at eighteen
Right out of school the only rule is free to be
No house to sneak back to no mother to fight with
Bodies to dance with friends to get high with
Turn the corner, here we are
Rent split four ways and four bodies in
Three beds who ate my friggin rice cakes,
Borrowed my leg warmers without asking...
I'm an angry girl, angry angry angry
Watch me peel my way past the big muscled
Bouncers watch me lead the way to the stage
Watch my body undulate it is the biggest weapon
I have watch me drink for free boys are so stupid
Boys are so beautiful watch me watch the boys
Whip smart aren't we all clutching our pillows,
Drowning out noise of a cavernous loft where a
Guitar sits against the wall, tired after seduction.
If I rise out of this self claimed spot in this
Lumpy bed I will have to walk past the spot where
You are holding a strange girl in your arms.
I miss my mothers house. One I left at fifteen.
I knew it all, then, as well. I knew it all. I needed no one.
I needed nothing. The umbilical cord officially severed.
Angry girl packs her bag and off she goes seeks fame and
Fortune, maybe cappuchinos. cappuchinos are cool, cool
Is essential in this city with no mother.
This is a motherless frenetic machine that spits the weak
Onto streets and I'm too angry for streets. Don't even try.
Watch me double dutch my strut watch me, watch me
There is nothing I need there is nothing I want that I cannot
Get for myself. I need no one. Watch me press the boy
Against the wall, slam shazaam watch me flip his
Switch look whose got the moves whip smart stupid girl
Girls are so stupid. Girls are so beautiful. I don't
Need no one or nothing. I just want to be eighteen and left the
Hell alone.
This is a motherless city.

Vladimir Semyonovich Vysotskij Tribute (1938 - 1980)

VARGJAKTEN oversatt til svensk av Ola og Carsten Palmær

Strupen brinner. Jag springer, springer
men idag är allt som igår.
De har oss i fällan, de har oss i fällan.
Vi springer i cirkel, i blodiga spår.

De lyfter bössorna, de skrattar och siktar
och luften stinker av blod och bly.
Vargarna snavar. Vargarna stupar.
Vi kan inte hugga. Vi kan inte fly.

De skjuter vargar, ohoj, de skjuter vargar!
Nu ropar jägarna, nu ylar hundarna,
de skjuter honorna, de skjuter ungarna,
och snön är röd som deras flaggor av vårt blod.

Kampen är ojämn. De skjuter ur bakhåll
och ingen darrar på handen idag.
De stänger vår frihet med röda flaggor
de känner vargarna och vargarnas lag

de vet att vi alltid följer flocken
att när vi var ungar och mor gav oss di
så fick vi i oss med modersmjölken
att röda flaggor går ingen förbi!

De skjuter vargar, ohoj, de skjuter vargar!
Nu ropar jägarna, nu ylar hundarna,
de skjuter honorna, de skjuter ungarna
och snön är röd som deras flaggor av vårt blod.

Våra ben är snabba. Och käftarna starka
så svara mig, ledarvarg, svara mig du,
varför låter vi oss hetsas och slaktas
varför lyder vi flockens tabu?

Vi kan inte, får inte bryta mot lagen.
Min stund är inne. Jag blundar
när han som ska bli mitt öde
ler och lyfter sitt blanka gevär.

De skjuter vargar, ohoj, de skjuter vargar!
Nu ropar jägarna, nu ylar hundarna,
de skjuter honorna, de skjuter ungarna
och snön är röd som deras flaggor av vårt blod.

Jag vägrade lyda. Jag sprang igenom.
Jag trotsade flaggorna och bröt mig ut.
Min livstörst var starkare än flockens lagar,
nu hör jag jägarns förvånade tjut

och strupen brinner, jag springer, jag springer
men allt är inte idag som igår
I jag var i fällan, men bröt mig ur den
och utan byte får jägarna stå.

De skjuter vargar, ohoj, de skjuter vargar!
Nu ropar jägarna, nu ylar hundarna,
de skjuter honorna, de skjuter ungarna
och snön är röd som deras flaggor av vårt blod.


WOLF HUNT by Kathryn and Bruce Hamilton

In my flight, sinews bursting, I hurtle,
But as yesterday - so now today,
They've cornered me! Driven me, encircled,
Towards the huntsmen that wait for their prey!
From the fir-trees the rifle-shots quicken -
In the shadows the huntsmen lie low.
As they fire, the wives somersault, stricken,
Living targets brought down on the snow.

They're hunting wolves! The hunt is on, pursuing
The wily predators, the she-wolf and her brood.
The beaters shout, the dogs bay, almost spewing.
The flags on the snow are red, as red as the blood.

In the fight heavy odds have opposed us,
But the merciless huntsmen keep ranks.
With the flags on their ropes they've enclosed us.
They take aim and they fire at point blank.
For a wolf cannot break with tradition.
With milk sucked from the she-wolfs dugs
The blind cubs learn the stern prohibition
Never, never to cross the red flags!

They're hunting wolves! The hunt is on, pursuing
The wily predators, the she-wolf and her brood.
The beaters shout, the dogs bay, almost spewing.
The flags on the snow are red, as red as the blood.

We are swift and our jaws are rapacious.
Why then, chief, like a tribe that's oppressed,
Must we rush towards the weapons that face us
And that precept be never transgressed?
For a wolf cannot change the old story
The end looms and my time's, almost done.
Now the huntsman who's made me his quarry
Gives a smile as he raises his gun.

They're hunting wolves! The hunt is on, pursuing
The wily predators, the she-wolf and her brood.
The beaters shout, the dogs bay, almost spewing.
The flags on the snow are red, as red as the blood.

But revolt and the life-force are stronger
Than the fear that the red flags instil
From behind come dismayed cries of anger
As I cheat them, with joy, of their kill.
In my flight, sinews bursting I hurtle,
But the outcome is different today!
I was cornered! They trapped me encircled!
But the huntsmen were foiled of their prey!

They're hunting wolves! The hunt is on, pursuing
The wily predators, the she-wolf and her brood.
The beaters shout, the dogs bay, almost spewing.
The flags on the snow are red, as red as the blood.


A HUNT ON WOLVES by Nellie Tkach

I strain myself out of all my might and sinew,
But today, just like yesterday,
I am close rounded.
They've cornered me, for God's sake!
They are keeping after, joyfully driving me at all speeds!

The rifles behind the fir-trees are keeping themselves busy -
There, the hunters hide in the shadows -
The wolves are frolicking on the snow,
Turned into a live target.

The hunt is on! The hunt on wolves,
On gray beasts, full-grown and puppies!
The beaters shout and the hounds bark until they're retching,
There is blood on snow and red spots of flags.

It's not a fair game they are playing,
But no hand trembles, -
Our freedom blocked by flags,
They strike safely, for sure!

A wolf can't fail his customs, -
Long time ago-blind puppies,
We, little ones, sucked our mother,
And sucked in: don't go outside of flags!

The hunt is on! The hunt on wolves,
On gray beasts, full-grown and puppies!
The beaters shout and the hounds bark until they're retching,
There is blood on snow and red spots of flags.

Our feet and jaws are swift,
Tell us, our leader, - why do we then
Rush onward, into the shots,
And not through the restraint?!

A wolf can not, must not do otherwise.
Now my time has ended:
The one I am intended for,
Smiled and raised his rifle.

The hunt is on! The hunt on wolves,
On gray beasts, full-grown and puppies!
The beaters shout and the hounds bark until they're retching,
There is blood on snow and red spots of flags.

I came out of the obedience trance -
Beyond the flags - my thirst for life is stronger,
Behind me I heard triumphantly
Their bewildered cries.

I strain myself out of all my might and sinew,
But today, not like yesterday,
I was close rounded.
They've cornered me, for God's sake!
But the hunters were left with nothing!

The hunt is on! The hunt on wolves,
On gray beasts, full-grown and puppies!
The beaters shout and the hounds bark until they're retching,
There is blood on snow and red spots of flags.



Here is a song "Chuzhoj Dom" - "The Foreign House", typical of the style of the great Russian singer and poet Vladimir Vysotskij. Vladimir Semyonovich Vysotskij, in Russian Влади́мир Семёнович Высо́цкий (1938 - 1980), was perhaps the brightest artistic mind in the former Soviet Union. A highly anti-establishemnt song-writer and singer, and became somewhat of a folk hero. His main occupation was as a lead actor at the Taganka Theatre in Moscow, where he became particularly famous for playing Hamlet in an off-stream performance of Shakespeare's play. Vysotskij appeared in several movies. He also wrote songs and soundracks for many movies and often sang them himself. Being in a constant conflict with Soviet authorities resulted in periodic bans of his songs. He became known for his unique singing style and for his lyrics, which incorporated social and political commentary into often humorous street vocabulary. His lyrics resonated with millions of Soviet people in every corner of the country; his songs were sung at house parties and amateur concerts. He died at age 42 in a hospital in Moscow during the 1980 Olympic Games. It was estimated that over one million people attended Vysotskij's funeral, almost as many as that of Pope John Paul II in 2005. Soon after his death an asteroid was named Vladvysotskij in his honor. Cosmonauts took his music on tape cassette into orbit. Vysotskij was married to the French actress (of Russian descent) Marina Vlady. Vysotskij's impact in Russia is often compared to that of Bob Dylan in America. In his last years, he managed to perform outside the USSR and held concerts in Paris, Toronto and New York City. Vysotskij composed his songs and played them exclusively on the Russian seven string guitar.
Listen to his intense voice and enjoy!



Video of Vladimir Vysotsky performing Cupola. It is his last recorded performance before his death.

I recommend:

- "Sånger av Vysotskij" by Dan Fägerquist & eldsjäl
- "Fägerquist sjunger sånger av Vysotskij live på mosebacke"
- www.myspace.com/fagerquist
- "Bortom Vett och Förnuft". Jon Denman from Sweden singing Vladimir Vysotskij.
- "Den sentimentale bokser - Vysotskij på dansk (1999)". Per Warming from Denmark.
- "Russlands Hus - Vladimir Vysotskij (1996)" by Jørn Simen Øverli from Norway
- " Vysotskij, Vladimir: Vargjakten. 48 sånger i tolkning av Carsten och Ola Palmær"

A tribute to Vincent van Gogh (1853 - 1890)

Self Portraits Van Gogh (1853 - 1890)



The song "Vincent" (Starry, Starry Night) by Don McLean is a tribute to Vincent van Gogh, famous Painter from Holland who was only recognized as a genius after his death.

Please forgive them Vincent... They would not listen - They're not listening still - Perhaps they never will. Rest in peace!

Vincent - Don McLean

Starry, starry night
Paint your palette blue and gray
Look out on a summer's day
With eyes that know the darkness in my soul
Shadows on the hills
Sketch the trees and the daffodils
Catch the breeze and the winter chills
In colors on the snowy linen land

Now I understand
What you tried to say to me
How you suffered for your sanity
How you tried to set them free
They would not listen they did not know how
Perhaps they'll listen now

Starry, starry night
Flaming flowers that brightly blaze
Swirling clouds in violet haze
Reflecting Vincent's eyes of China blue
Colors changing hue
Morning fields of amber grain
Weathered faces lined in pain
Are soothed beneath the artist's loving hand

Now I understand
What you tried to say to me
How you suffered for your sanity
How you tried to set them free
They would not listen they did not know how
Perhaps they'll listen now

For they could not love you
But still your love was true
And when no hope was left in sight
On that starry, starry night
You took your life as lovers often do
But I could have told you Vincent
This world was never meant for one as
beautiful as you

Starry, starry night
Portraits hung in empty halls
Frameless heads on nameless walls
With eyes that watch the world and can't forget
Like the strangers that you've met
The ragged men in ragged clothes
A silver thorn on a bloody rose
Lie crushed and broken on the virgin snow

Now I think I know
What you tried to say to me
How you suffered for your sanity
How you tried to set them free
They would not listen they're not listening still
Perhaps they never will

Til ungdommen av Nordahl Grieg (1902 - 1943)

Til grunn for Griegs kampdikt ligger en visjon om fred, og om en samfunnsdannelse der motsetningene forenes og ikke fører til splid. Denne visjonen er det opp til ungdommen å realisere!

Til Ungdommen av Nordahl Grieg

Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

(Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist der svar.

Ubygde kraftverk,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.)

Da synker våpnene
maktesløst ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

English translation by Rod Sinclair (2004)

Faced by your enemies
On every hand
Battle is menacing,
Now make your stand

Fearful your question,
Defenceless, open
What shall I fight with?
Where is my weapon?

Here is your battle plan,
Here is your shield
Faith in this life of ours,
The common weal

For all our children's sake,
Save it, defend it,
Pay any price you must,
They shall not end it

Neat stacks of cannon shells,
Row upon row
Death to the life you love,
All that you know

War is contempt for life,
Peace is creation
Death's march is halted
By determination

We all deserve the world,
Harvest and seed
Hunger and poverty
Are born of greed

Don't turn your face away
From needs of others
Reach out a helping hand
To all your brothers

Here is our solemn vow,
From land to land
We will protect our world
From tyrants' hand

Defend the beautiful,
Gentle and innocent
Like any mother would
Care for her infant.

"Cantor General" av Pablo Neruda (1904-1973) gjendiktet til norsk av Kjartan Fløgstad

Theodorakis rehearsing "Voy a Vivir" from Canto General, poem by Pablo Neruda with Petros Pandis 1975. They prepare a concert held at Karaiskaki stadium a few months after the restoration of democracy in Greece. Petros Pandis is the male singer who first interpreted this composition together with Maria farantouri.



Voy a Vivir - Eg skal leva (1949)gjendiktet og oversatt av Kjartan Fløgstad

Eg skal ikkje døy. Nå går eg ut,
i denne dagen full av vulkanar,
på veg til massane, til livet.
Her let eg alt i orden etter meg,
i dag då gangsterane går omkring
Med den ”vestlege kulturen” under armen,
Med hendene som drep i Spania
og galgane som svingar i Aten
og uretten som styrer i Chile,
og ein gong endar der.

Her stoggar eg
blant ord og folk og vegar
som ventar meg på ny, og slår
på døra mi med stjernetunge hender.



The first Theodorakis concert after the dictatorship in october 1974 was also filmed by german television. Here are the songs of that broadcast: "America Insurecta" from Canto General (Neruda) sung by Petros Pandis.

Kjærleik til Amerika (America Insurecta)til norsk ved Kjartan Fløgstad

Før parykken og uniformsjakken
var elvane, elvane som pulsårer:
var fjellrekkjene, der kondoren og snøen
syntest urørlege på det verbitne havet av fjell:
var væta og tjukna, tora
ennå utan namn, dei planetariske slettene.
Mennesket var jord, krukke, augnelok
av skjelvande søle, form av leire,
var karibisk krukke, chibchastein,
keisarleg beger eller araukansk flint.
Ærleg og blodig var det, men i skaftet
åpnet det bar av våt krystall,
var forbokstavane til jorda
rissa.

Ingen kunne
hugsa dei etterpå: vinden
gløymde dei, vatnet sitt språk
vart grave ned, nøklane var borte
eller drukna i stille eller blod.
Brør frå landet, livet gjekk ikkje til grunne.
Men ein raud drope fall
som ei vill rose i tjukna
og ein lampe av jord vart sløkt.
Eg er her for
fortelja historia.
frå freden til bøffelen
til den piska sanden
i det ytste landet, i det opphopa
skummet av antarktisk lys,
og gjennom dei herja dyrehia
i den mørke venezolanske freden,
leita eg etter deg, far,
unge krigar av mørke og kopar,
eller du, brudeplante, ustyrlege manke,
morsalligator, metalliske due.
Eg, som ein inka reist frå søla
rørde ved steinen og sa:
Kven
ventar meg? Og lukka handa
om ein neve tomt krystall.
Men eg gjekk ut blant zapoteblomane
og lyset var mjukt som ein hjort,
og skuggane låg som eit grønt augnelok.
Mi jord utan namn, utan Amerika,
livsens jamdøger, purpurlanse,
angen din steig mot meg med røtene
til glaset eg drakk, til det minste
ordet som enn
ikkje er fødd frå min munn.

”Voy a vivir” (1949) og ”America Insurrecta” er skrevet av Pablo Neruda (1904 – 1973), og gjendiktet og oversatt til norsk av Kjartan Fløgstad. Fløgstad har skrevet en rekke dikt og gjendiktninger, prosastykker, fortellinger, essays, romaner og dokumentarer. Han kom til Sør-Amerika for første gang som sjømann på et norsk lasteskip, og har senere besøkt kontinentet flere ganger. Hans møte med Sør-Amerika og dets folk har preget mye av hans diktning, som for eksempel ”Pampa Union. Latinamerikanske reiser” (1994) og ”Eld og vatn. Nordmenn i Sør-Amerika” (1999). Kjartan Fløgstad er Pablo Nerudas norske gjendikter, og har oversatt flere av Pablo Nerudas dikt fra både ”Canto General” og ”Kapteinens vers”. Sistnevnte er Nerudas kjærlighetsdikt til sin elskede Matilde. Fløgstad har mottat en rekke litterære priser, bl.a. Nordisk Råds litteraturpris, Brageprisen og Gyldendal-prisen.

Theodorakis Neruda Requiem er en hyllest til Pablo Neruda. I 1975 ble Canto General urframført i Helles. Landet hadde da nylig gjenvunnet sitt demokrati etter flere år med juntastyre. Verket ble tilegnet det chilenske folk, som ble tvunget inn under Pinochets diktatoriske terror. I Canto General møtes to store kunstnere, begge solid forankret i sine folks historie, myter, lidelser og kamp - begge med en fortid hvor de selv satte sine liv inn i kampen for demokrati og frihet. Med sitt felles verk sprer de glede og bringer håp til alle frihetselskende mennesker.

Anbefaler bøkene:

- ”Pablo Neruda , Den store sangen” gjendiktet av Halvor Roll. Utgitt på Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo 1991

- "Kjartan Fløgstad, Dikt og spelmannsmusikk 1968 – 1993". Utgitt på Gyldendals Norsk Forlag A/S, Oslo 1993

Kilde: Sosialistisk kor i Oslo stiftet 1975

Til minne - Mahmoud Darwish - en elsket Palestinsk poet som forlot oss 10. august 2008

على هذه الأرض ما يستحق الحياة
تردد إبريل
رائحة الخبز في الفجر
تعويذة امرأة للرجال
أول الحب
عشب على حجر
أمهات يقفن على خيط ناي
وخوف الغزاة من الذكريات
على هذه الأرض ما يستحق الحياة
نهايات أيلول
سيدة تترك الأربعين بكامل مشمشها
ساعة الشمس في السجن
غيم يقلد سربا من الكائنات
هتافات شعب لمن يصعدون الى حتفهم باسمين
وخوف الطغاة من الأغنيات
على هذه الأرض ما يستحق الحياة
على هذه الأرض سيدة الأرض
أم البدايات, أم النهايات
كانت تسمى فلسطين
صارت تسمى فلسطين
سيدتي...أستحق لأنك سيدتي
أستحق الحياة

ونحن نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا
ونرقص بين شهيدين. نرفع مئذنة للبنفسج بينهما أو نخيلا
نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا
ونسرق من دود القز خيطاً لنبني سماءً لنا ونُسيج هذا الرحيلا
ونفتح باب الحديقة كي يخرج الياسمين إلى الطرقات نهاراً جميلا
نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا
ونزرع حيث أقمنا نباتاً سريع النمو، ونحصد حيث أقمنا قتيلا
وننفخ في الناي لون البعيد البعيد، ونرسم فوق تراب الممر صهيلا
ونكتب أسماءنا حجراً حجراً، أيها البرق أوضح لنا الليل، أوضح قليلا
نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا

**English Translation:

"On This Earth"

We have on this earth what makes life worth living: April's hesitation, the aroma of bread
at dawn, a woman's point of view about men, the works of Aeschylus, the beginning
of love, grass on a stone, mothers living on a flute's sigh and the invaders' fear of memories.

We have on this earth what makes life worth living: the final days of September, a woman
keeping her apricots ripe after forty, the hour of sunlight in prison, a cloud reflecting a swarm
of creatures, the peoples' applause for those who face death with a smile, a tyrant's fear of songs.

We have on this earth what makes life worth living: on this earth, the Lady of Earth,
mother of all beginnings and ends. She was called Palestine. Her name later became
Palestine. My Lady, because you are my Lady, I deserve life.
from:

http://hedgeguard.blogspot.com/2006/0...

"We love life whenever we can"

We love life whenever we can.
We dance and throw up a minaret or raise palm trees for the violets growing between two martyrs.
We love life whenever we can.
We steal a thread from a silk-worm to weave a sky and a fence for our journey.
We open the garden gate for the jasmine to walk into the street as a beautiful day.
We love life whenever we can.
Wherever we settle we grow fast-growing plants, wherever we settle we harvest a murdered man.
We blow into the flute the colour of far away, of far away, we draw on the dust in the passage the neighing of a horse.
And we write our names in the form of stones. Lightning brighten the night for us, brighten the night a little.
We love life when ever we can.




Mahmoud Darwish, The award-winning Palestinian poet, has died aged 67, after heart surgery in a Texas hospital. Al Jazeera's Jacky Rowland takes a look at a man who widely loved man by Palestinians and poetry-lovers alike.

Mahmoud Darwish
Mahmoud Darwish has long been recognized as the leading poet of Palestine, the poetic voice of the exiled Palestinian people. He was born in the Palestinian village of Birwe in 1942; Birwe was one of over 400 Palestinian villages occupied by the Israeli army in 1948. His family fled to Lebanon but returned to become "internal refugees" whose legal status was at best precarious, subject to Israeli military authorities. He was several times imprisoned and placed under house arrest in his 20s for reciting his poetry and for his activities as editor of the Israeli Communist Party's newspaper. In 1971 he left Israel (for 25 years, as it turned out), going first to Cairo, then to Beirut where he joined the Palestine Liberation Organization and became the editor of its literary, cultural, and scholarly journal Al-Karmel. He left Beirut following the Israeli invasion in 1982, living variously in Cyprus and Paris, among other places. He was chosen a member of the PLO Executive Committee in 1987, but resigned in 1993 over disagreement with the leadership regarding some elements of the Oslo Accords. After having been denied entry into Israel for a number of years, he was finally allowed to return in 1997 and settled in Ramallah.

His earliest poetry was largely traditional Arabic love poetry, but he soon turned to drawing upon the political and social situations he knew first hand; one of his earliest successful peoms (in the sense of becoming widely known among Palestinians) was "Identity Card," based on his own experiences as an "internal refugee" in Israel:

"Identity Card"

Put it on record.

I am an Arab
And the number of my card is fifty thousand
I have eight children
And the ninth is due after summer.
What's there to be angry about?

Put it on record.

I am an Arab
Working with comrades of toil in a quarry.
I have eight children
For them I wrest the loaf of bread,
The clothes and exercise books
From the rocks
And beg for no alms at your door,

Lower not myself at your doorstep.
What's there to be angry about?

Put it on record.

I am an Arab.
I am a name without a title,
Patient in a country where everything
Lives in a whirlpool of anger.

My roots
Took hold before the birth of time
Before the burgeoning of the ages,
Before cypress and olive trees,
Before the proliferation of weeds.

My father is from the family of the plough

Not from highborn nobles.
And my grandfather was a peasant

Without line or geneaology.
My house is a watchman's hut

Made of sticks and reeds.
Does my status satisfy you?

I am a name without a surname.

Put it on record.

I am an Arab.
Color of hair: jet black.
Color of eyes: brown.
My distinguishing features:

On my head the 'iqal cords over a keffiyeh
Scratching him who touches it.
My address:

I'm from a village, remote, forgotten,
It's streets without name
And all its men in the fields and quarry.


What's there to be angry about?

Put it on record.

I am an Arab.
You stole my forefathers' vineyards

And land I used to till,
I and all my children,
And you left us and all my grandchildren
Nothing but these rocks.
Will your government be taking them too
As is being said?

So!

Put it on record at the top of page one:
I don't hate people,
I trespass on no one's property.
And yet, if I were to become hungry

I shall eat the flesh of my usurper.
Beware, beware of my hunger
And of my anger!

(Translated by Denys Johnson-Davies)

Although there are suggestions of a threatened violence in the conclusion of "Identity Card," by and large Darwish has avoided appeals to violence as a solution; this is apparent in another early poem, one which is based on a conversation between Darwish and a young Israeli friend following the latter's participation in the 1967 Arab-Israeli War:

"A Soldier Dreams of White Tulips"

He dreams of white tulips, an olive branch, her breasts in evening blossom.
He dreams of a bird, he tells me, of lemon flowers.
He does not intellectualize about his dream. He understands things as he senses and smells them.
Homeland for him, he tells me, is to drink my mother's coffee, to return at nightfall.

And the land? I don't know the land, he said.
I don't feel it in my flesh and blood, as they say in the poems.
Suddenly I saw the land as one sees a grocery store, a street, newspapers.

I asked him, but don't you love the land? My land is a picnic, he said, a glass of wine, alove affair.
--Would you die for the land?
--No!
All my attachment to the land is no more than a sotry or a fiery speech!
They taught me to love it, but I never felt it in my heart.
I never knew its roots and branches, or the scent of its grass.

--And what about its love?Did it burn like suns and desire?
He looked straight at me and said: I love it with my gun.
And by unearthing feasts in the garbage of the past
and a deaf-mute idol whose age and meaning are unknown.

He told me about the moment of departure, how his mother
silently wept when they led him to the front,
how her anguished voice gave birth to a new hope in his flesh
that doves might flock through the Ministry of War.

He drew on his cigarette. He said, as if fleeing from a swamp of blood,
I dreamt of white tulips, an olive branch, a bird embracing the dawn on a lemon branch.
--And what did your see?
--I saw what I did:
a blood-red boxthorn.
I blasted them in the sand . . . in their chests . . . in their bellies.
--How many did you kill?
--It's impossible to tell. I only got one medal.

Pained, I asked him to tell me about one of the dead.

He shifted in his seat, fiddled with the folded newspaper,
then said, as if breaking into song:
He collapsed like a tent on stones, embracing shattered planets.
His high forehead was crowned with blood. His chest was empty of medals.
He was not a well-trained fighter, but seemed instead to be a peasant, a worker, or a peddlar.
Like a tent he collapsed and died, his arms stretched out like dry creek-beds.
When I searched his pockets for a name, I found two photographs, one of his wife, the other of his daughter.

Did you feel sad? I asked.
Cutting me off, he said, Mahmoud, my friend,
sadness is a white bird that does not come near a battlefield.
Soldiers commit a sin when they feel sad.
I was there like a machine spitting hellfire and death,
turning space into a black bird.

He told me about his first love, and later, about distant streets,
about reactions to the war in the heroic radio and the press.
As he hid a cough in his handkerchief I asked him:
Shall we meet again?
Yes, but in a city far away.

When I filled his fourth glass, I asked jokingly:
Are you off? what about the homeland?
Give me a break, he replied.
I dream of white tulips, streets of song, a house of light.
I need a kind heart, not a bullet.
I need a bright day, not a mad, fascist moment of triumph.
I need a child to cherish a day of laughter, not a weapon of war.
I came to live for rising suns, not to witness their setting.

He said goodbye and went looking for white tulips,
a bird welcoming the dawn on an olive branch.
He understands things only as he senses and smells them.
Homeland for him, he said, is to drink my mother's coffee, to return, safely, at nightfall.

(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)

The body of Darwish's work is most particularly concerned with articulating the effects on the Palestinian people of the loss of their homeland:


"Athens Airport"

Athens airport disperses us to other airports. Where can I fight? asks the fighter.
Where can I deliver your child? a pregnant woman shouts back.
Where can I invest my money? asks the officer.
This is none of my business, the intellectual says.
Where did you come from? asks the customs' official.
And we answer: From the sea!
Where are you going?
To the sea, we answer.
What is your address?
A woman of our group says: My village is my bundle on my back.
We have waited in the Athens airport for years.
A young man marries a girl but they have no place for their wedding night.
He asks: Where can I make love to her?
We laugh and say:
This is not the right time for that question.
The analyst says: In order to live, they die by mistake.
The literary man says: Our camp will certainly fall.
What do they want from us?
Athens airport welcomes its visitors without end.
Yet, like the benches in the terminal, we remain, impatiently waiting for the sea.
How many more years longer, O Athens airport?

(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)

The homeland which now exists for Palestinians is that land found in memory and the imagination:

"We Walk Towards a Land"

We walk towards a land not of our flesh,
Not of our bones its chestnut trees,
Its stones unlike the curly goats
Of the Song of Songs.
We walk towards a land
That does not hang a special sun for us.
Mythic women clap:
A sea around us,
A sea upon us.
If wheat and water doe not reach you,
Eat our love and drink our tears.
Black veils of mourning for the poets.
You have your victories and we have ours,
We have a country where we see
Only the invisible.

(Translated by Rana Kabbani)

In a very real sense, the lost homeland of Palestine becomes what defines those who have lost her, and she becomes identified with the "beloved" of traditional Arabic poetry:

"On This Earth"

We have on this earth what makes life worth living: April's hesitation, the aroma of bread
at dawn, a woman's point of view about men, the works of Aeschylus, the beginning
of love, grass on a stone, mothers living on a flute's sigh and the invaders' fear of memories.

We have on this earth what makes life worth living: the final days of September, a woman
keeping her apricots ripe after forty, the hour of sunlight in prison, a cloud reflecting a swarm
of creatures, the peoples' applause for those who face death with a smile, a tyrant's fear of songs.

We have on this earth what makes life worth living: on this earth, the Lady of Earth,
mother of all beginnings and ends. She was called Palestine. Her name later became
Palestine. My Lady, because you are my Lady, I deserve life.

(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)

For the Palestinian people, it is the fact of exile which is their defining characteristic:

"Without exile, who am I?"

Stranger on the bank, like the river . . . tied up to your
name by water. Nothing will bring me back from my free
distance to my palm tree: not peace, nor war. Nothing
will inscribe me in the Book of Testaments. Nothing,
nothing glints off the shore of ebb and flow, between
the Tigris and the Nile. Nothing
gets me off the chariots of Pharaoh. Nothing
carries me for a while, or makes me carry an idea: not
promises, nor nostalgia. What am I to do, then? What
am I to do without exile, without a long night
staring at the water?
Tied up
to your name
by water . . .
Nothing takes me away from the butterfly of my dreams
back into my present: not earth, nor fire. What
am I to do, then, without the roses of Samarkand? What
am I to do in a square that burnishes the chanters with
moon-shaped stones? Lighter we both have
become, like our homes in the distant winds. We have
both become friends with the clouds'
strange creatures; outside the reach of the gravity
of the Land of Identity. What are we to do, then . . . What
are we to do without exile, without a long night
staring at the water?
Tied up
to your name
by water . . .
Nothing's left of me except for you; nothing's left of you
except for me -- a stranger caressing his lover's thigh: O
my stranger! What are we to do with what's left for us
of the stillness, of the siesta that separates legend from legend?
Nothing will carry us: not the road, nor home.
Was this road the same from the start,
or did our dreams find a mare among the horses
of the Mongols on the hill, and trade us off?
And what are we to do, then?
What
are we to do
without
exile?

(Translated by Anton Shammas)

But Darwish's poetry reaches beyond the surface facts of Palestinian exile, especially in his later work where he explores the human experience, not just the Palestinian one, particularly in erotic and love poetry which probes the nature of love in a world in which we are all in a very real sense strangers and exiles:

"The Stranger Finds Himself in the Stranger"

We two are become one.
We have no name, strange woman,
when the stranger finds himself in the stranger.
What remains of the garden behind us is the power of the shadow.
Show what you will of your night's earth, and hide what you will.
We come hurriedly from the twilight of two places at once.
Together we searched for our addresses.
Follow your shadow, east of the Song of Songs,
herding sand grouse.
You will find a star residing in its own death.
Climb a deserted mountain,
you will find my yesterday coming full circle to my tomorrow.
You will find where we were and where, together, we will be.

We are two become one, strange man.
Go to the sea west of your book, and dive as lightly
as if you were riding two waves at birth,
you will find a thicket of seaweed and a green sky of water.
Dive as lightly as if you were nothing in nothing.
And you will find us together.

We are two become one.
We have yet to see how we were here, strange woman.
Two shadows opening and closing upon what had once been our two bodies.
A body appearing then disappearing in a body disappearing
in the confusion of unending duality.
We need to return to being two,
so we can go on embracing each other.
We have no name, strange woman,
when the stranger finds himself in the stranger.

(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)

Kilde: hedgeguard.blogspot.com

For a free Palestine? Visit www.freegaza.org/

Andre leksjon om diktinga og arbeidet til den amerikanske poeten Robert Bly (f. 1926)

Å liggja lågt
I staden for å innta ein høgtståande synsstad med overblikk og autoritet, ser det ut til at det å liggja lågt, er ein posisjon der Robert Bly lettare får kontakt med ein naturvisjon der mennesket kan gå opp i ein heilskap. Det er mange døme på dette i dikta hans:

«[eg] kjenner ein lengt etter å leggja meg på kne, setja knea mot jorda. Noko i meg flyg ut over vatnet som bitar av lyn ...» (Frå «Morgon ved innsjøen.»)

«Dersom me legg oss ned på kne og pustar inn angen, kjenner me oss plutseleg sårbare, som å minnast ved middagstid ein detalj frå ein draum me hadde om natta. Noko har plassert ansiktet vårt nær sanninga, nær dei beinete tennene til sjøen.» (Frå «A Rock Crab», ikkje med i dette utvalet.)

«Når eg skriv dikt, må eg vera nær gras som ingen andre ser, som her på denne plassen, der eg sit i ein time under bomullstreet. Det lange graset har lagt seg til det fløymer. Kva eg enn er ... om den store hauken kjem for å leita etter meg, så er eg her i dette graset. Vridde kvistar har falle ned i det. Graset som ennå er grønt frå i sommar, stikk ut frå det tørre graset, som håret til den eldgamle, som me strauk om morgonen.

Og kor vakker han er, denne ringen av tørka gras, bleik og gul, som legg seg kring den halvt skjulte greina – graset fløymer over ho, og er bleikt, ferdig, har stige opp, ikkje lenger egoistisk, krinsar ikkje lenger om sin eigen munn, nå krinsar det kring Guden ’for avstand og fråvær’. Dei bleike blada ligg nær kvarandre, i sirklar kring den uttørka pinnen. Dette er ei grein som regnet ikkje brydde seg om, og oversåg, medan ho fall inn i natta på menn som heldt hestar på gardsplassen; og sollyset var glad for at greina kunne ignorerast, og ikkje spurde om å verta elska – så har elska eg deg – og greina og graset ligg her forlatne, ein del av dei ville tinga i verda, som bare vert lagt merke til ei lita stund av ein tung, nervøs mann som sit attmed dei, og kjenner at han i denne augneblinken har meir glede enn nokon andre som lever.» («Gras frå to år».)


Den viktige einsemda
Eg har tidlegare nemnt at einsemda er ein tilstand Bly hevdar er fruktbar for det å skapa. Han har ein stad uttalt at eit skrivekurs burde innebera at studentane budde heilt aleine i små hytter utan at dei hadde lov til å ha besøk. Læraren kunne kome innom ein gong i veka for å snakke med dei. Einsemd er viktig for å roa sinnet ned, for å opparbeida sensitivitet, og opne kanalane til vage impulsar frå det umedvitne. Snakking vert ofte ein faktor som fyller ein med det som andre er opptekne av. Som får ein til å gjenta det som andre seier og dreg psyken i retning av normer og felles oppfatningar. Dette rotar til kontakten med det i ein som skapar dei genuine poetiske bileta. Dei som spring opp frå eit djup inne i ein sjølv.

Bly snakkar ein stad om meditasjon som intensivert einsemd. Ei form for meditasjon er viktig for å klara å gå ut over dikotomiar som godt og dårleg, fortid og framtid og subjekt og objekt.

Skodde: ingen på den andre stranda.
Det kan henda at trea eg ser har medvit
og at trongen til å gråta kjem frå dei.
(Frå «Jumping Out of Bed», 1973)

Bly ser òg gjennomslaget den orale tradisjonen har fått i nyare tid, som svært viktig. Dikt som vert lesne høgt, ord som flyg gjennom lufta. Denne eldgamle tradisjonen fekk ein fornyar gjennom Dylan Thomas, og i Amerika har mellom anna Allen Ginsberg og Bob Dylan ført tradisjonen vidare.

Bly er oppteken av at dikta skal førast nær det naturlege når det gjeld uttrykksmåte. I boka si om omsetjing av poesi har han eit eige stadium i prosessen der han sjekkar korleis diktlinjene stemmer med det munnlege språket, måten det er naturleg å seia ting på. For Bly sjølv har det å framføra dikta vore ein leveveg.

Poetar på rangel
Bly kom etter kvart til å venda seg sterkare mot eit publikum. I dei seinare åra har han vore ein sentral person på ei lang rekkje konferansar og samlingar kring tema som menn og mytar. Vennen og kollegaen Donald Hall har fortalt om ei hending som hadde mykje å seia for korleis utviklinga til Bly vart.

Det skjedde i Texas i 1966. The National Council of Teachers of English hadde invitert unge poetar, som dei kalla det, til ein konferanse i Houston. Robert Graves og Richard Eberhardt skulle halda foredrag. Dei fleste «unge» poetane var førti år eller der omkring. Det var mellom anna Robert Creeley, Robert Duncan, Gary Snyder, William Stafford, Robert Bly og Donald Hall. Mange av dei flaug ned frå Chicago saman. Dei stod i midtgangen på ein 707 og song «Yellow Submarine» – Bly, Snyder, Creeley og Hall. Dei var oppe heile natta på eit hotellrom i Houston og snakka om poesi. Dei heldt det gåande til klokka seks om morgonen.

Eberhardt skulle halda foredrag klokka halv ni, så det vart ikkje mykje søvn. Dei møtte i ein kjempestor hall med «tusenvis av engelsklærarar.» Dei trøytte poetane, som delvis var i bakrus, vart servert eit tradisjonelt program med keisame og konservative utgreiingar om poesi og sivilisasjon. Ein søvndyssande kontrast til den engasjerte samtalen om natta. Då ein professor tok til å snakka om villanellaen og fekk det til å høyrast ut som alle dikt gjekk ut på det same, at det ikkje hadde noko å seia kva du sa eller korleis det vart sagt, reiste Robert Bly seg opp på fremste rad. Han snudde seg mot dei tusen tilhøyrarane, avbraut programmet med å seia:

«Han tek feil. Me bryr oss om dikt. Poesi er viktig og nokre dikt er betre enn andre.»

Hall hugsar ikkje nett korleis Bly ordla seg vidare, men fortel at når Bly snakka på denne måten, så var det alltid med entusiasme. Det vekte alle opp. Tusen lærarar klappa intenst. Då Robert sette seg ned, og programmet skulle halda fram, ropa ein frå publikum: «La oss få høyra poetane!» Så tok poetane over, og gav blaffen i programmet. Ein etter ein las dei og snakka. Dette var under Vietnamkrigen og mange snakka om politikk. Robert Bly hadde gjeve dei mot, og Hall meiner at Bly nett i denne situasjonen oppdaga ei plattform for si seinare verksemd som ein poet vendt mot publikum.

Bestseljar
Med boka «Iron John. A Book About Men» (1990), nådde han ut til mange fleire lesarar. Boka hamna på bestseljarlistene i USA og vart omsett til mange språk. Bly kom i fokus som leiar for samlingar der menn snakka om utviklinga si og på ulike uortodokse vis, gjennom eventyr, dikt og chanting, arbeidde med å koma vidare. Seinare har han også publisert «The Sibling Society» (1996) som ser på den vestlege kulturen som ein stad der ein ikkje har eldre modellar å rådføre seg med. Ein ser ikkje opp til mogning, ser ikkje opp til dei som er eldre, men ser bare til sides, på dei jamgamle. Ein kultur utan modellar for personleg utvikling, kallar han det.

Robert Bly har gjennom si verksemd som poet, reflektert essayist, omsetjar, tidsskriftredaktør, opplesar og medverkande på mange konferansar, påverka det litterære livet i USA. Men det han står for og måten han skriv på, er altfor mykje av ein levande dans til at ein kan setja nålespissen i det, få plassert det på eit brett og skriva eit latinsk namn under. Sjølv om det ikkje er nokon bråe brot eller sprang i utviklinga av poetisk praksis hjå Robert Bly, trur eg me kan skilja ut nittitalspoesien ved å seia at i dei to bøkene «Meditasjonar over den umettelege sjela» og «Morgondikt» er eit personleg eg meir tydeleg enn tidlegare.

Meir biografisk
Det har vorte retta kritikk mot dei første bøkene hans for at dei mangla autentisitet i og med at han her unngjekk spesifikke sjølvbiografiske detaljar. Det kan vera vanskeleg å sjå dette som nokon veikskap i dag, men Bly har sjølv i periodar sakna ein psykisk tyngde i ting han skreiv. Ei tyngd som han sjølv trur «kjem frå det å opna kroppen mot sorg, venda ansiktet mot ditt eige liv, absorbera mistaka du og foreldra dine og landet ditt har lidd under, og handsama det som ein i alkymien kallar 'bly'.»

I bøkene «Morning Glory» og «The Man in the Black Coat Turns» har dette endra seg noko i høve til dei tidlegaste bøkene. Men i dikta om faren i «Meditasjonar over den umettelege sjela» er ei slik sorg tydeleg til stades. Livssoga til Bly og faren og mora er i fokus på ein svært direkte måte. Desse skarpe og opne dikta fortel med eit stramt, men sprelsk, biletskapande språk om erfaringar som både er svært personlege og samstundes allmenne; å sitja ved foreldra si dødsseng er ein del av svært mange sin livsprosess.

Og dei prosessane som Bly har skildra omstendeleg og kunnskapsrikt i boka «Mannen», ligg her inne som eit bakgrunnsstoff han kan ausa av når dikta formulerer seg.

Samstundes skriv Bly med omfattande og kompleks fylde om forholdet til barna i den kulturen han er ein del av. Diktet «Sinne mot barn» er eit dikt om vår måte å handsame barna på, eit forsvar og ei forklaring på at me får ei oppveksande slekt med slike karakteristika som han målar ut på eit større lerret i «The Sibling Society».

Levd liv
I «Morning Poems» er tonen for det meste mindre dramatisk. Her møter me den aldrande poeten som lever gjennom sitt arbeid og skildrar kvardagslege stemningar gjennom dikt som han skriv i senga kvar morgon. Med utgangspunkt i senga, veggane, kaffien og bøkene dreg han ut på ekspedisjonar mot klassiske tema som barndom og død, men har også samtalar med ei mus og med sjela. Det er ein ny tone i mange av desse dikta, sjølv om Robert Bly er gjenkjenneleg. Djupna av erfaring både av levd liv og av arbeidet med å utvikla presisjonsnivået i poesien, gjev seg utslag i mange dikt som trass i sin slentrande tone, er stramme i forma og tåler mange nylesingar.

Dei siste åra har Robert Bly makta å fornya poesien sin i fleire rike samlingar der han mellom anna byggjer på dikta sine på den austlege ghazal-forma.

I «The Night Abraham Called To The Stars» startar denne fornyinga med dikt som inneheld store perspektiv, intense sprang og ein elektrisk galskap som gjer uventa ting med lesaren. Han held ved like det politiske engasjementet i samlinga «The Insanity of Empire: A Book of Poems Against the Iraq War», og vender attende til ghazal-forma i si siste samling til nå: «My Sentence Was a Thousand Years of Joy», bare at her han enda meir ekstatisk og med inspirasjon mellom anna frå iransk og indisk musikk har han skapt nokre biletmetta dikt som viser at han står på høgda av si skaparevne.

Kilde:
Helge Torvund, som blant annet, har gjendiktet Bly til norsk.
Leksjonane om Robert Bly er ein lett endra versjon av etterordet i boka «Morgondikt» som kom ut på Samlaget i 1999.

Stein Mehren har noe på hjertet...

Livsbejaende poesi, lekent og med en aldri så liten dose svart humor av Thomas Marco Blatt.

«Ordre», ny diktsamling 2008
Forfatter: Stein Mehren
Forlag: Aschehoug

Det skulle være unødvendig å introdusere Stein Mehren for den jevne litteraturleser. Mehren regnes som en av de mest sentrale lyrikerne i norsk etterkrigsdiktning; han nevnes gjerne i samme åndedrag som Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge, og er da også den forfatteren som har blitt nominert flest ganger til Nordisk Råds litteraturpris. Sju har antallet blitt.

Stein Mehrens poesi karakteriseres, med rette, gjerne som ekspansiv, hymnisk og patosfylt. Det er en sanselig og metafysisk diktning Mehren bedriver, og jeg tror Jan Erik Vold påpeker noe vesentlig ved Mehrens poesi når han i «Entusiastiske essays» skriver at Mehren aldri er nøktern iakttaker av verden omkring seg, han lever i den og med den.

Dikt til Märtha
Så er også tilfellet med årets diktsamling, «Ordre». Mehren skriver i verden og med verden. Sansende, følelsesmessig og erindrende i den indre verden, men også i dialog med den ytre verden; Katarina den store får et dikt, slavene, en gammel AKP (ml)-er og det norske helsevesenet det samme. Også Märtha Louise får et dikt, et ganske sjarmerende ett sådan, dog ikke så snertent og overraskende som diktet «Tusen og en vår» fra Anrop fra en mørk stjerne (2006), hvor en viss Ari dukker opp.

De to titteldiktene i boka, «Ordre I» og «Ordre II», kan leses mot hverandre. I det første diktet heter det at «De som en gang/ var som oss / De dukker ned igjen / De dukker ned / i glemsel og i savn / og stiger nye opp / av havets favn / på skaperverkets ordre». I det andre diktet står det at «Sjelen er en del av kroppen. Den er / på oppdrag, den er en kodet ordre / Den er en motstand mot de rammer / skaperverket setter, for liv og kjærlighet». Man kan lese dette som at skaperverkets ordre er å gi liv, men også å ta liv, å være begrensende og rammende. Mens sjelens oppdrag, eller ordre, er å være en motstand mot disse rammene skaperverket setter.

Livskamp
Om ikke sjelen, så er det i hvert fall en kamp kroppen er dømt til å tape, og «Ordre» er da også en samling som vender tilbake til døden, alderdommen og sykdommen. Men det finnes ingen resignasjon eller bitterhet i denne samlingen. Det kan være sårt og tungt, ja, men også livsbejaende, lekent og med en aldri så liten dose svart humor. Man møter et subjekt som ikke har gitt opp, men bærer videre, som i dette diktet:

Jeg er en vanskelig person å ha

som pasient. Særlig for doktor

Parkinson. Jeg forsøker å bære

sykdommen hans, men jeg

mister

den stadig, kaster den fra meg

på bakken. Og springer av gårde

glad og lett som en fugl

Å nei du, så lett er det ikke

å slippe fra meg, brummer

Parkinson

Han stanser, plukker opp fra gaten

et stort anfall og legger det over

akslene mine. Bær videre

sier han, og jeg bærer

Man kan si at diktet er likeframt, men slett ikke uten poetiske virkemidler som besjelingen og gjentakelse. Det er en oppriktighet og gjenkjennelighet i diktet som sier noe vesentlig om kampen for eksistensen, i alderdommen og i sykdommen. Diktet viser også fram den mer løsslupne og noe mindre andektige siden av poeten Stein Mehren, noe jeg syns er en kvalitet ved året diktsamling. Det betyr ikke at man ikke har sett prov på dette tidligere, som diktet «Timeglasspiken» fra «Tids Alder» eller det tidligere nevnte «Tusen og en vår». Det betyr heller ikke at alvoret forsvinner, men at alvoret og sårheten uttrykkes med andre stemmeleier, her er et annet eksempel fra «Ordre»:

(…) Hun

kommer inn på rommet

mitt og roper, Stein, Stein

Du ikke klatre. Du snart

brekke bein, Jeg ikke sove

Du love, bare tisse flaske

Du sove. Jeg snart reise. Hjem

og sove. Du greie selv. Sove

Et annet aspekt ved årets samling, er metanivået. Når jeg blar bakover i Mehrens forfatterskap, kan jeg ikke se at det har vært såpass framtredende tidligere som nå, det skrives om diktet, om det skrivende, om at språket er et sted. Mehren fortsetter også å være en kulturkritisk og samfunnskommenterende poet.

Svakheten i diktsamlingen er det jeg syns er en av svakhetene i Mehrens forfatterskap for øvrig; iblant synes det som at ord, bilder og symboler brukes på ren automatikk og således mister sin substans og legitimitet; i denne samlingen syns jeg det går en automatikk i sol og stjerner, lys og mørke.

Fragmenter
Jeg tenker også at en del dikt framstår som fragmenter. Kanskje er de uferdige og kunne vært utelatt, kanskje kan man lese dem med romantikkens øyne og tenke at fragmentene er veien til erkjennelse og sannhet? Vi vet jo at Mehren har omarbeidet dikt tidligere, «Gobelin Europa» finnes for eksempel i flere versjoner, kanskje er det «uferdige» eller det stadig tilblivende en del av Mehrens poetiske praksis?

Stein Mehren har noe på hjertet og det merkes på det han skriver. Litterært sett kunne forfatteren godt ha fått Nordisk Råds litteraturpris for lenge siden. Moralsk sett burde han kanskje få prisen for årets utgivelse.

Oddbjørn Aardalen til topps som månedens poet - Diktbasen - i august

MÅNEDENS POET (august 2008): Oddbjørn Aardalen har gått helt til topps med «Postludium», et dikt Helge Torvund mener fanger oss opp, drar oss ned til jorda og det konkrete, og sender oss så avgarde igjen med mange mulige tanker og følelser.
Ny deodorant inspirerte diktet, men ellers får Oddbjørn Aardalen ofte ideer når han er ute i skogen. Sammen med Takravn er han Månedens poet på Diktkammeret.

FAKTA:

Postludium

Ved inngangen til gravlunden
sit ein dau mann
ein Nokia N95
i venstrehanda

eg gjeng så nær
at eg høyrer den dempa musikken

eg kjenner ikkje melodien
men ei søtleg lukt av Sergio Tacchini
blandar seg med augustkvelden
si dose av kaprifol

han har eit ferskt persilleblad
i knappholet
og ser lukkeleg ut

Av Oddbjørn Aardalen


Framme av Takravn (deler 1. plassen med Aardalen)

huskonturen
og nattehimmelen ruver
han blir sittende
i bilmørket
i den prikkende
stillheten

han pakker ut stiene
stien fra trappa
til tørkestativet
til seljekrattet
ternekolonien
steinringen

han vikler ut
sistelinja
fra toyotaen
til metalltrappa

strammer

Av Takravn (Elin Rose Myrvoll)

Etter å ha diskutert enda litt mer og deretter konsultert diktlærer Helge Torvund, kom vi fram til at dette var en gyllen anledning til å hedre ikke bare én, men to verdige poeter. Dobbel glede altså. Våre to augustvinnere på Diktkammeret er Takravn, som egentlig heter Elin Rose Myrvoll, og Oddbjørn Aardalen. Vi har dessverre ikke klart å komme i kontakt med Takravn, som sist var i månedsfinalen i januar, men Oddbjørn Aardalen stiller villig opp på intervju.

Diktbasen intervjuer Oddbjørn Aardalen

Oddbjørn skriver ikke etter noe bestemt mønster, mest etter innfallsmetoden. Et av sønnens innkjøp inspirerte «Postludium».

- Når eg skriv dikt er det ofte ei eller anna registrering som løyser det heile ut. Det kan vere ein spesiell fuglelyd, det kan vere ei marihøne som kjem og set seg på handa mi. Eller det kan vere som i dette høvet at son min har kjøpt ny deodorant: Sergio Tacchini, med ein heilt spesiell lukt. Det var dette som var utgongspunktet denne gongen. Så kom resten av diktet sånn litt etter kvart, forteller Oddbjørn.

Mesteparten av skrivinga, som går litt opp og ned i perioder, finner sted i andre etasje i det gamle våningshuset på gården der Oddbjørn bor.

- Huset er frå 1790 og gjev meg stadig inspirasjon. Det kviskrar i vegger og loftsgonger. Fortel om dei som har budd her før. Elles er skogen og molda og naturen den store inspirasjonskjelda. Eg bur i skogen, så skritta treng ikkje vere mange for å få inspirasjon. Eg helsar fru pinus, herr picea, frøken tilia og herr taxus mest kvar dag. Dei helsar att og spør korleis eg lever. Vi har alltid noko å snakke om. Og å teie om.

Et skrivende menneske
Andre forfattere er også til stor hjelp for skrivinga. Akkurat nå er det Olaf H. Hauge som opptar månedspoeten.

- Eg les mykje, og det er alltid spanande å vite at ein har mange bøker som ikkje er lest. Akkurat no held eg på med dagbøkene til Olaf H. Hauge; 5 bind på over 3000 sider. Utruleg interessant. Eg les både lyrikk og prosa og kunne nemne mange favorittforfattarar. Trur likevel eg vel å ikkje nemne namn, for det er så mange at det ville vere galt å utelukke nokon, mener Oddbjørn.

Han har skrevet dagbok siden 1953, da han var ni år gammel. Til våren skal notatene systematiseres.

- No som eg snart er pensjonist har eg planer om å ordne dette stoffet - samle det så å seie. Det er ei stor oppgåve, som eg førebels har eit noko avventande og respektfullt forhold til. Eg rekner meg for eit skrivande menneske. Er samfunnsinterresert og skriv mykje for aviser og tidsskrift. Eg har stor glede av skriving. Noko inne i meg kviler ekstra godt etter at orda har kome ned på papiret og ligg og ser på meg som setninger. No har me blitt til noko meiningsfyllt, seier orda.

To utgitte samlinger
Oddbjørn Aardalen har ikke bare skrevet dagbok, blitt publisert i aviser og tidsskrift og vært aktiv på Diktkammeret. Han har også gitt ut samlingene «Grønn resept» (2005) og «Å sjå med hjarta» (2006) på Setesdalforlaget.

Og fått musikk spesialskrevet til diktene sine:

- Ja, eg må også fortelje at eg fekk oppleve at 15 av dikta mine blei tonesett i vår av ein lokal musikar her i Vennesla. Det var ei stor oppleving å vere med på å høyre sine eigne dikt tonesette og med vakker song. Ein kan få gåsehud av mindre.

Poeten startet på Diktkammeret i 2003 og har vært mer eller mindre aktiv siden.

- Diktkammeret har betydd svært mykje for meg og for skrivinga mi. Eg starta her i 2003 og har vore meir eller mindre aktiv alle desse åra. Me er heldige som har ein diktlærar som Helge Torvund. Han har vore til stor hjelp for rettleiing og oppbakking både for meg og sikkert for dei fleste som deltek her på DK. Også mange av medpoetane har eg store og gode kjensler for. Eg oppfatter dei som rause personar, som gjev av seg sjølv for å stimulere andre. Eg trives på DK og vil nok halde fram med å delta her.

Oddbjørn ble «Månedens poet» med diktet «Om ho visste» i februar 2007. Han trodde ikke han skulle få oppleve å nå helt til topps igjen.

- Eg tenkte nok at dette var ei eingongshending. Eg må berre enno ein gong seie juryen stor takk. Dette gjev inspirasjon. Og at mitt dikt skulle likestillast med Takravn sitt flotte dikt, er heilt storveis. Så storveis at ein enkel mann frå skogane ikkje heilt skjøner det.

Juryens kommentar til «Postludium»
Eit dramatisk bilete formidla i eit roleg observerande språk som fører oss tett innpå den døde. Ordvala fører oss gong på gong over til uventa perspektivopnarar; frå gravlund og død til mobiltelefon og mogleg kommunkasjon med halve verda.

Der ein lett tenkjer at søtleg lukt minner om død, vert me brått lokka over i ei anna assosiasjonsfil av eit internasjonalt parfymemerke. Og der me nett har møtt lukta av blomar og skulle forventa oss ein blome i knappholet, møter eit absurd og originalt persilleblad oss. Ferskt og grønt, som eit signal om liv som er nappa av. Og oppå det heile ser den døde lykkeleg ut. Kvifor?

Ja, det er det opp til oss å fabla vidare om. Diktet fangar oss opp, dreg oss ned til jorda og det konkrete, og sender oss så avgarde att med mange moglege tankar og kjensler.

For juryen, Helge Torvund.

Juryens kommentar til «framme»
Også her vert eit menneske presentert for oss. Sitjande mellom store hus i nattemørkret. Ikkje kva mørker som helst, men presist skildra som bilmørkret. Eit ord som får meg til å kjenna lukter og materialiteten i bilsetetrekka. Det neste ordet som får teksten til å krypa skikkeleg inn under huda, er ordet prikkende. Eg har ofte gjenteke det rådet eg sjølv ein gong fekk, nemleg at dikta kan verta stillare utan ordet stillheten, men her er stilla prikkande, og det fungerer forsterkande og gjer denne stilla ubehageleg nær.

Personen i bilmørkret hugsar staden der han sit frå tidlegare opplevingar. Og korleis skildrar poeten Takravn dette; jau, vet at han pakker ut stiane han har gått og tydelegvis kjenner. Til slutt viklar han ut den siste linja i dette urbane landskapet, slik ein viklar ut ein ståltråd, tenkjer eg meg, ei linje frå bilen der han sit, eller frå ein annan bil, kanskje bilen til ein sentral person i personen sitt liv, og fram til ei metalltrapp. Dette kjølege og harde biletet på noko som ein kan stiga opp eller ned i. Diktet slutter med eit ord som både opnar og knyter diktet saman. Igjen står me som lesarar att som den som må dikta dette ferdig.

For juryen, Helge Torvund.

I juryen satt Kristian Rishøi, Niels Nagelhus Schia, Maria Børja og Birgitte Mandelid.

Kilde: www.dagbladet.no/kultur (se diktbasen)

Velkommen til Diktkammeret - et sted for dikt!

På nettsiden www.dagbladet.no finner du Diktbasen ved å gå via kultur og litteratur. Diktbasen er et sted hvor du kan sende inn egne dikt. Poet, lyrikkanmelder og kunstkritiker Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt. Hver måned framhever juryen enkelte dikt samt ett månedens dikt. Poeten får en valgfri diktsamling, diktet trykkes i Dagbladet og innlemmes i Diktbasen.

Les dikt, les om forfattere, og skriv dikt selv. Ta et dypdykk i virkemidler i dikt, lyrikkhistorien og lyrikktestene.

Haustdraumar
Skrevet av Aage Starup Isaksen, 30. september 2008 kl. 19.52

Eg vil ha kalorifri
lykke
Kjenna stormen i
feilfrie setningar
Indian Summer
Risikofritt spel
Lys og måkeskrik

Du skal vera våren
i mine hender
orkanen som rasar
i stilla

Alle kjensler skal
gjenoppstå med nye
duftar heilt til
du kjem dalande
med med ein bukett
lykke
i
godstolen
min
og

slit

han
ut

Kilde: www.dagbladet.no

Sång till modet, 2000 av Mikael Wiehe

En sång till modet

Här är en sång till modet
Den är till alla dom,
Som vågar tro på morgonda’n
Fast natten är så lång
Här är en sång till modet
En liten, enkel låt
Det kanske verkar meningsløst
Men jag sjunger den ändå

Här är en sång til modet
Till glädje, hopp och skratt
Till dom som tror på kärleken
Fast hatet är så starkt
Till alla som slår sej samman
Til alla som ställer krav
Till dom som vet hur svårt det är
Och ändå säger ”ja”

Här är en sång till modet
Hos dom som vågar se
Som inte låter tysta sej
Men säger som det är
Till alla som bygger broar
Till alla som släpper in
Till dom som tror att människan
Kan göra det, hon vil

Här är en sång till alla
Som vägrar att ge opp
Till dom som kämpar vidare
Fast livet är så hårt
Till alla som vågar längta
Till nå’t, dom aldrig sett
Som inte låter kuva sej
Men håller på sin rätt

Här är en sång till modet
Den är från mej till dej
En liten enkel visa
Med det, jag helst vill säg’
Så vårda den väl och lär den
Och nynna den ibland
För då växer den och sprider sej
I hela Sveriges land

Sangen er hentet fra ”En sång till modet”, 2000 av Mikael Wiehe.
Teksten trykt i ”Sångerna” av Mikael Wiehe, Carlsson Bokförlag 2002. Viseboka er svært omfattende – hele 679 sider med tekster og besifret melodilinje til alle sangene. Anbefales.

Mart'nsvisa av Dagfinn Grønoset

Dansen går på Pina
Hælvetet er løs
Karer lufter koie
Kvinnfolk lufter fjøs
Hæla smell i taket
Svingomen går het
Kjærligheta koke
Ingen går i bet.

Mattis viser krefter
Damer viser brøst
Solungen blir amper
Tryslingen blir tørst
Skillingsdrammen frister
Folket går i spinn
Bondesjela hetner
Tateraua brinn.

Hau nå er det mart'n
hau nå er det spell
Itte finn je hemmat
og itte vil je hell.

Lirekassa knirker

Gravøl av Helge Aarstad (Ompakara)

I grava ligger gubben
som endelig vart fri.
Endelig vart fri
i fra hverdagens stri.

Kista kom til kjerka
i en gøranes fart.
Ja, kransen vart att
i en sving.

Enka gråt, vi andre åt
ved gravølets bord.
Foruten han Tor
han døratrippen for.

Gud velsigne maten
sang vi alle i kor
mens Tor satt
på utedass og svor.

Øl, konjakk, genever
Litt sherry får vi nok ned
Det er hva et gravøl trenger
når drosjen tar konene med.

Bygdedyret av Ivar Nergaard (Ompakara)

Jeg veit et dyr
det sover aldri
det lusker rundt i skog og kratt
og sjøl om dyret eldes
på raske ben
dag og natt
Det jager deg
og knuger deg
til du er tom for luft
Du har ikke sjans
du er fortapt i Bygdedyrets gap

Jeg veit et dyr
og hvis du passer deg
Det står i kø
har lange ører
det baker dine brød
det kjører buss
og steller deg
når du en gang skal dø
Du har ikke sjans
du er fortapt i Bygdedyrets gaå

Det jager deg
og knuger deg
til du er tom for luft