I Oddysen beretter Homer om den greske guden Proteus som kunne bytte identitet om situasjonen krevde det. Proteus levde i et livslangt rollespill drevet fram av viljen til å leve i henhold til andres forventninger. Enhver ny rolle ble kun en tilpasning til skiftende omgivelser. Derimot var det en ting han ikke kunne, og det var å holde fast ved en skikkelse for godt. Han måtte hele tiden endre seg, og denne nødvendigheten av evig forandring, var ikke forenlig med å fastholde en identitet over tid. Derfor hadde Proteus ingen identitet. Han kunne bli alle, men var ingen.
Fortellingen om guden som aldri ble seg selv, er en gammel historie. Likevel tror jeg Homer uttrykker en visdom som er vel verd å lytte til – også i dag. Vi kan nemlig velge om vi ønsker å framstå som Proteusmennesker, eller være oss selv. Men å tørre og stå fram i kraft av sin egenart, krever mot og selvinnsikt. En tid som konsekvent likestiller forandring med utvikling, står i fare for å undergrave sitt folks identitet og selvfølelse. På sikt kan det få fatale konsekvenser, og er det siste vi trenger i dagens samfunn. Eller hva mener du?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar