Tulipangalskap var verdens første finansboble. I 1637 kostet én eneste løk mer enn et hus. Så sprakk boblen. Krakket kom brått. Tusener av sindige nederlendere hadde gått av skaftet. De handlet ikke med aksjer eller eiendom – men med tulipanløk. De kjøpte og solgte med håp om stor fortjeneste og raske penger som drivkraft. Plutselig sto de igjen på bar bakke, i verste fall med en svimlende gjeld. De ble tapere i et økonomisk spill, kjent som verdenshistoriens første boble. Ikke rart aktørene kunne framstå som apekatter.
Helsvart tirsdag
Det første tegnet åpenbarer seg i den nederlandske byen Haarlem den første tirsdagen i februar 1637. En gruppe blomsterhandlere møtes som vanlig til auksjon på et vertshus nær Grote Markt (Stortorget). En handler åpner dagen med å tilby et pund tulipanløk av type Switser og Witte Croonen. Han ber om 1250 gylden, ikke en urimelig pris, sett på bakgrunn av hva tulipanløk er solgt for det foregående året.
Men ingen byr. Handleren senker prisen til 1100 gylden, men fremdeles er det tyst i eimen fra halvtømte seidler. Tilbudsprisen senkes til 1000, men ennå er det ingen som byr. Antakelig har flere av handlerne betalt minst slike summer for tilsvarende varer de siste ukene, men denne dagen er det ingen som tar risikoen på å by. Det er her tulipankrakket starter. Noen dager senere er bunnen falt ut av hele markedet i De forente provinser, det som i dag er Nederland.
Galskapens priser
I dag er vi vant til finansbobler, som ender i uunngåelige krakk. Men allerede for 370 år siden brast den aller første boblen. Da som nå sto spekulantenes håp om raske penger i sentrum – og midt i sentrum tulipanen, en blomst som ganske nylig var kommet på det europeiske markedet. Fenomenet har av ettertiden fått navnet tulipomania, ”tulipanmani”. I løpet av noen år hadde prisene på tulipanløk og stiklinger nådd galskapens høyder, og løkene var for det meste ikke engang håndfaste varer: De var like gjerne frø eller stiklinger plantet i jorden, uten garanti om de ville holde den bebudede kvaliteten når de var ferdig utvokst. En stor del av handelen gikk ut på at man kjøpte og solgte objekter som ingen ennå hadde sett eller holdt i hendene. Likevel oppnåddes det priser hinsides enhver fornuft.
I sin bok Tulipomania skriver den britiske forfatteren Mike Dash for eksempel om kjøpmannen François Koster som noen få dager før sammenbruddet i 1637betalte 6650 gylden for noen få dusin tulipanløk – dette i en tid hvor en vanlig familie kunne leve anstendig på om lag 300 gylden i året. Man skal kanskje ikke dra sammenlikningene for langt, men overført til vår tid ville prisen Koster var villig til å betale, være mange millioner kroner.
Farlig med oppgangstider?
Hvorfor i all verden gikk det ellers så pietistiske Nederland så avsindig av hengslene? En årsak er at det var lysere tider. De forente provinser var på vei ut av en lengre depresjon som hadde vart gjennom det meste av 1620-tallet. Dessuten hadde provinsene mer eller mindre kastet av seg det spanske åket. Spania hadde styrt nederlenderne siden 1400-tallet. Men selv om den formelle uavhengigheten ble fastslått først i 1648, hadde unionen av provinser alt fra slutten av 1500-tallet opptrådt som selvstendige, og en generell økonomisk boom satte inn mellom 1631 og 1632. Inntekter fra nyåpnede sølvgruver i Amerika og fra den nye handelen på Østen gjorde at det var mer penger i omløp i Europa enn noen gang tidligere. Og de rike trengte interessante objekter å investere i. Tiden var moden for tulipanen. Den høyeste prisen man kjenner til, ble betalt tidligere i 1637: For én enkelt løk ble det lagt 5200 gylden på bordet. Det var mer enn et anstendig hus kostet. Fem år senere skulle maleren Rembrandt bli betalt 1600 gylden for sitt mesterverk ”Nattevakten”. En snekker tjente ca. 250 gylden, mens en velhavende kjøpmann ville være mer enn fornøyd med et årsresultat på 3000. En gylden var 20 stuiver, og en øl på vertshuset kostet en halv stuiver.
Turbanen ble til en tulipan
Ekspertene er ikke helt enige om hvordan tulipanen kom til Europa. Antakelig kom den på 1550-tallet fra Tyrkia, der den hadde vært kjent lenge, i både vill og kultivert form. Tyrkerne kalte blomsten lale, men det var det persiske ordet dulband – turban –som festet seg. I europeiske språk ble det til tulipan, tulp, tulip, tulpe eller tulipe. I Istanbul hadde blomsten lenge vært en naturlig pryd i de mektiges vakkert anlagte hager sammen med hyasinter, narsisser og liljer. Hvem som så tulipanen her, og når de fraktet den hjem til Europa er uklart, men den sveitsiske naturforskeren Konrad Gesner var den første som skrev om tulipanen i Europa. Han hadde sett den i hagen til rådmann Johann Heinrich Herwart i den tyske byen Augsburg: ”I måneden april 1559 så jeg denne planten som skal ha sprunget ut fra frø fra Bysants, eller som andre sier, Kappadokia. Den var i blomstring med én vakker rød blomst, stor, som en rød lilje.” Gesners tegning i en hagebok fra 1561 er den første kjente avbildningen av tulipanen i Europa. Og den spredde seg fort. Etter det man vet, ble den første gang dyrket i Norge i 1597. Bare fire år tidligere skal den for første gang ha blitt plantet i Nederland og studert for all mulig bruk, for eksempel som middel mot gikt og andre sykdommer, eller om løken kunne brukes til mat.
Den nederlandske botanikeren Carolus Clusius beskrev og katalogiserte de mange sortene som dukket opp. Uten hans ”fasit” ville tulipangalskapen neppe ha oppstått, for hvordan skulle man kjøpe og selge tulipaner om man ikke visste hva som var sjeldne sorter eller hvilke som var opprinnelige, verdifulle osv.? I 1612 publiserte han katalogen Florilegium, og to år senere utga kunstneren Chrispijn van de Passe en liknende bok: Hortus Floridus. Deres verk ble grunnlaget for enklere trykksaker som i sin tur ble rene håndbøker for blomsterspekulantene.
Som en gnistrende Ferrari
”Semper Augustus” var den vakreste og sjeldneste av de nederlandske tulipanene. Mindre enn et dusin eksemplarer av den var kjent. Tulipanen ble et samlerobjekt, et statussymbol den rike og vellykkede kunne vise sine besøkende under en spasertur i hagen. Aristokratiet elsket og dyrket den nye blomsten, og snart spredte vanen seg til den velstående handelsstanden, nyrik på import og salg av kostelige varer fra koloniene. En av årsakene til at tulipanen kom i sentrum for samlernes interesse, var at den var mye sjeldnere enn i dag – enkelte sorter var sjeldne som van Gogh-malerier i dagens auksjonshus. De ble ikke som nå dyrket på store jorder, men i små, avsondrede hager. Og de sortene man higet etter, var svært ulike dagens masseproduserte blomster. Den mest ettertraktede av alle sorter var Semper Augustus. Kun et fåtall eksemplarer var kjent, og det finnes ingen dokumentasjon på at den ble omsatt under den store galskapen. Andre berømte, og nå forsvunne, sorter var Admirael van der Eijck, Root en Gheel van Leyde og Violetten Viceroy. Å kunne imponere sine gjester med en av disse i hagen, var omtrent som å parkere en skinnende rød Ferrari i oppkjørselen i dag. Derfor kunne en Violetten-løk på det meste bli solgt for fantastiske 4500 gylden.
I begynnelsen var det flere som tjente gode slumper på kjøp og salg, men det var de smarte som skjønte hva som var i ferd med å skje. Informerte spekulanter så at prisene steg unaturlig, og de så også at det stadig ble dyrket fram nye mengder løk for markedet, med den negative effekten det ville ha på kvalitet og pris. De solgte beholdningen og avviklet kontraktene sine. Som alltid trakk vinnerne seg ut mens det ennå var noe å hente, før bunnen falt ut av markedet. De fleste som deltok i runddansen, skjønte det for sent.
Gambling med fremtiden
Store deler av befolkningen ble revet med. Folk pantsatte det de eide av land og buskap og brukte sparepenger til å kjøpe tulipanløk. Mens det sto på som verst gikk prisen opp 20 ganger på én måned, så forventningen om store og raske gevinster ble en mektig drivkraft. Når det ikke var flere løk igjen å legge hendene på, kjøpte man opsjoner – eller futures. Det var oppfunnet av kjøpmenn som handlet med tømmer, hamp og krydder på Amsterdambørsen. Kort sagt går det ut på at en deltaker gambler på den fremtidige prisen på en vare ved å inngå en kontrakt om å betale en viss pris den dagen han får levert varene. Hvis prisene steg før varene ankom Amsterdam, ville han innkassere en pen fortjeneste når han solgte igjen til den nye, høyere prisen. Han ville da tjene mer enn nok til å gjøre opp sitt mellomværende med selger og samtidig stå igjen med en god profitt. Problemet var selvfølgelig at han ville ha for lite penger til å betale selgeren hvis prisene sank i den perioden han ventet på varene.
Slik handel spredte seg utenfor de profesjonelle børsene. De nye, ikke spesielt profesjonelle tulipanspekulantene begynte også å handle i futures. Å kjøpe en slik opsjon var billigere enn å kjøpe ferdig utviklede løk, så med full klaff kunne en spekulant i en slik handel hundredoble verdien på en måned. Noen kasserte inn, men de fleste tok skrekkelig feil.
Blomstergudinnen prostituerte seg
I begynnelsen foregikk omsetningen stille og rolig, men utover 1630-tallet skrudde markedet seg stadig oppover. De forhåpningsfulle hadde sett at enkelte hadde gjort store fortjenester, så hvorfor skulle ikke de også forsøke seg? Flere og flere meldte seg på i handelen, og som en naturlig følge skrudde prisene seg enda mer oppover mot sammenbruddet i 1637. Visst var det risikoer, men det var en utbredt holdning i De forente provinser at tulipanmarkedet var immunt mot et krasj og at prisene alltid ville stige. Rimelig nok reiste det seg også kritiske røster. På den ene siden var det den religiøse, pietistiske kritikken som forbannet spekulasjon i tulipaner som et brudd på de kristne idealer om moderasjon og veldedighet. På den andre siden hadde man den satiriske kritikken, ofte i form av vers eller artikler i trykte hefter som harselerte med blomsterhandlerne. I slike satirer var den romerske gudinnen Flora gjerne sentral. Hun var blomstenes gudinne, men også de prostituertes beskytter. Ifølge mytologien var hun en kurtisane som solgte seg til den som bød høyest. Selv om hver nye elsker var stadig rikere og mer sjenerøs, steg hennes krav til slutt til slike høyder at ingen hadde råd til henne. Satirikerne betraktet dette som et passende bilde på samtidens maniske blomsterhandlere.
Ofrene på slagmarken
Legen Claes Pieterszoon (1593–1674) var en betydelig mann, fire ganger borgermester i Amsterdam og venn av maleren Rembrandt. Da tulipanen kom på moten, ble han så begeistret for blomsten at han i 1621 skiftet navn til Nicolaes Tulp (= Tulipan). Han prydet huset sitt i Amsterdam med et våpenskjold formet som en rød tulipan, og som rådmann stemplet han hundrevis av offisielle dokumenter med sitt tulipanformede stempel. Men Tulp tok sterk avstand fra galskapen rundt blomsten han delte navn med, og ville ikke lenger være kjent som Doktor Tulipan. Etter krakket i 1637 hogg han våpenskjoldet av husfasaden og stemplet aldri mer et dokument med sitt kjente tulipanmotiv.
Omsetningen hadde foregått i lokale markeder, ikke på de offisielle og regulerte børsene i Amsterdam, Rotterdam eller andre byer. Handelen foregikk der det måtte passe seg, for eksempel i kirker, men oftest i vertshus. Og her skrudde finansspiralen seg stadig oppover, helt til denne tirsdagen i februar 1637. Man kan bare forestille seg hvordan folk på vertshuset reagerte da ingen lenger ville kjøpe. Antakelig løp de for å varsle andre, og nyheten spredte seg så fort som den kunne i et samfunn uten telefon eller telegraf. Handelen fortsatte en tid i andre byer, men på mindre enn seks uker falt prisene med mer enn 90 prosent. Igjen på slagmarken sto hundrevis av selgere med tusenvis av kontrakter. De arme future-kjøperne hadde ingen mulighet til å innfri kontraktene til avtalte priser. I praksis sto mange igjen med så godt som hele avtalebeløpet som gjeld til selger. Noe måtte gjøres for å sanere kontraktjungelen. Det sentrale parlamentet i Haag toet sine hender og oppfordret provinsene til å finne et kompromiss, basert på et forslag fra dyrkerne om at kjøpere kunne annullere kontrakter ved å betale ti prosent av avtalt sum. Selv dette var for mye for de fleste spekulantene. Provinsene sendte saken videre til høyesterett, som igjen fastslo at dette fikk den enkelte provinsen ordne opp i. Men retten beordret også at alle kontrakter skulle annulleres inntil myndighetene i provinsene hadde skaffet seg full oversikt over hva som hadde foregått. Dette arbeidet ble knapt nok påbegynt, og saken ble håndtert ulikt fra sted til sted. I Haarlem besluttet man at en lokal tvistenemnd skulle håndtere saken, og i mai 1638 endte man opp med at kjøper skulle innfri 3,5 prosent av kjøpesummen mot at selger kunne beholde varene sine. Det ble samtidig forbudt å trekke tulipankontrakter inn for rettssystemet. I Amsterdam var det en viss åpning for å forfølge saker, men selv der var det få saker som ble brakt inn for retten. Stort sett var det ikke penger å hente, så selgerne godtok motvillig kompromisser.
Jakt på syndebukker
Hvem hadde skylden for krakket? Som alltid begynte jakten på syndebukker. En populær teori var at hele tulipangalskapen var en konspirasjon, igangsatt av en gruppe på 20–30 av de rikeste dyrkerne og forhandlerne som hadde manipulert prisene til sin egen fordel. Hvordan disse menneskene skulle ha klart å koordinere sine handlinger i et uoversiktlig og kaotisk marked, ble det derimot ikke gitt noe klart svar på. Den lille jødiske befolkningen i Nederlandene ble også pekt på som syndebukker, uten at det fulgte med noen form for bevisførsel. Det enkle faktum at galskapen var fôret på den enkeltes tørst etter kvikke profitter, var vel ikke det man først tenkte på når vanskelighetene tårnet seg opp. Det tok tid før det hele var over. Den siste kjente rettssaken ble løst i Haarlem 24. januar 1639, da en Jan Kroven betalte drøye 73 gylden for å annullere et krav på 2100 gylden fra en blomsterdyrker. Kompromissene rådet, men formuer var tapt og velstående mennesker ble fattiglemmer. Folk som hadde satt gård og grunn i pant, sto ikke igjen med annet enn noen få tulipanløk eller verdiløse opsjoner.
Kilde: Tom Berby
Viser innlegg med etiketten Hage. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Hage. Vis alle innlegg
tirsdag 4. november 2008
mandag 25. august 2008
Inger Maries råd om løvetann og nesle
Inger Marie Theodorsen har vokst opp med bruk av nesle, løvetann, karvekål og groblad. I 1987 - 88 - 89 - 90 var hun fast kursdeltager hos en av Norges fremste urtespesialister, Solveig Walle. Har også skolering innen urtekosmetikk. Siden 1991 har hun drevet med omvisning i egen urtehage, kursvirksomhet og reist rundt på Østlandet og holdt foredrag med lysbilder.
Nesle
Neslen motvirker jernmangel i blodet og tilfører kroppen det meste av mineraler som du trenger. Den er blodrensende , blodsukkersenkende. Hjelper mot urinveisykdommer og den er lett avførende. Hjelper også ikke minst mot revmatiske smerter, og skal også fremme hårveksten. Den skal også dempe, ja til og med fjerne eksem.
Nesle-juice
Nesle
Neslen motvirker jernmangel i blodet og tilfører kroppen det meste av mineraler som du trenger. Den er blodrensende , blodsukkersenkende. Hjelper mot urinveisykdommer og den er lett avførende. Hjelper også ikke minst mot revmatiske smerter, og skal også fremme hårveksten. Den skal også dempe, ja til og med fjerne eksem.
Nesle-juice
- 5-6 stk unge nesleskudd uten blomster.
- 2 1/2 - 3 dl vann
- 1/2 - 1 appelsin
Kjøres i hurtigmikser til en masse. Trekkes (uten varme) i 20 minutter. Siles.
Løvetann hjelper mot:
- gallelidelser og leversykdommer
- sukkersyke, hudkløe og utslett
- fordøyelsesbefordrende
- gikt og revmatisme stoffskiftesykdommer, gulsot
- Den er svette- og urindrivende, blodrensende og blodfortynnende
Bruk av løvetann
Alle urter skal plukkes i full sol! Til salater brukes friske rå røtter og unge blader
Blomsterstengelen hjelper ved kroniske leverbetennelser, 5-6 stykk per dag. De hjelper også ved sukkersyke, opptil 10 per dag. Så lenge løvetannen står i blomst.
LØVETANNBLOMSTERer nydelig stekt i olivenolje. Lekkert tilskudd på middagsfatet. Man kan også steke unge blader.
LØVETANNVIN lager man kun av blomstene uten den grønne hamsen.
LØVETANN-TE
1 toppet teskje med hakkede røtter og 1/4 liter kaldt vann trekkes natten over uten varme. Varmes neste dag til kokepunktet (OBS: skal ikke koke). Siles.
Denne mengden drikkes 1/2 del før frokost og 1/2 del etter frokost i små slurker.
Du kan også bruke blader til te, men bruk unge blader, for de forvokste er meget bitre. Det anbefales å dekke til bladene så sollyset ikke kommer til, da det er sollyset som fremmer bitterheten i løvetannbladene. Dette gjøres med blader du skal bruke til te og salat.
LØVETANNSIRUP
4 toppede håndfulle løvetannblomster legges i 1 liter kaldt vann og bringes langsomt til kokepunktet.
Ta kjelen av platen og la det stå natten over. Siles neste dag. Press saften godt ut av blomstene. Rør så inn 1 kg. råsukker i saften og tilsett 1/2 sitron i skiver.
Kjelen settes uten lokk på komfyren på laveste trinn (for å bevare alle vitaminer). Så fordamper væsken uten å koke. Avkjøles.
Gjenta oppvarmingen og avkjølingen 2 - 3 ganger.
Sirupen må ikke være for tykk, da vil den krystallisere seg. Den må heller ikke være for tynn, da blir den sur.
Sirupen passer som pålegg og til kake.
Kilde: Østfold urtelag
Oslo Ladegård omkranset av en vakker barokkhage
Historikk
Oslo Ladegård er en av Oslos virkelige perler. Hovedbygningen er fra 1720-årene, og i seg selv en opplevelse verdt. Men enda mer spennende blir det når man vet at Ladegården kan skilte med til sammen 800 års historie!
Middelalderen
Her lå nemlig bispeborgen i middelalderen, påbegynt under Bisp Nikolas’ tid tidlig på 1200-tallet. Dette var et av byens og omlandets politiske tyngdepunkter, og sammen med St. Hallvardskatedralen utgjorde borgen byens ubestridte geistlige sentrum. Borgen var ganske stor, med høye murer, steinhus og tårn, og omkranset det som i dag er Oslo Ladegårds hage. Fra tårnet, eller kastellet, gikk en takoverbygget bro over til St. Hallvardskatedralen.
Etter Håkon Vs død i 1319 ble den første unionsavtalen mellom Norge og Sverige undertegnet i bispeborgen.
Reformasjon og bybrann
Reformasjonen i 1537 førte til dramatiske endringer på flere hold. Alle Norges biskoper ble avsatt, og alt kirkegods inndratt av kongen. Nesten hele Oslos bispeborg ble revet, bare ”tårnet og stenhuset inntil” fikk stå. Disse ble senere brukt som grunnmur for borgermester Christen Mules renessansehus, som tok form omkring 1579. Vi vet ikke så mye om hvordan denne bygningen så ut, men den må ha vært ganske staselig. I 1589 blir den nemlig – takket være skjebnens lunefulle kast –åsted for bryllupet mellom dansk-norske prinsesse Anne og Maria Stuarts sønn, den skotske James VI.
I 1624 brant Oslo for siste gang, og prinsesse Annes lillebror, Kong Christian IV, besluttet at byen skulle flyttes. Dermed tok Christiania form, og det gamle Oslos bymark ble omgjort til forsyningsområde - eller ladegård - for Akershus festning. Men Christen Mules gamle renessansegård sto stadig, og ble nå sommerresidens for den rike Toller-familien. På slutten av 1600-tallet arvet Karen Toller bygningen, og sammen med ektemannen Caspar Herman Hausmann kjøpte hun senere opp det gamle ladegårdsgodset – noe som etter hvert gjorde at navnet Oslo Ladegård knyttes til huset.
Karen Toller og barokkbygningen
Oslo Ladegård som vi kjenner den i dag, er et resultat av Karen Tollers store ombygging i 1722. Da solgte hun sin residens inne i Christiania og flyttet hit ut til det landlige, gamle Oslo. Karen Tollers Ladegård er et typisk barokkhus, med høyt, valmet tak og et symmetrisk grunnplan. Barokkhagen tar opp husets midtakse, og ligger som et smykke mot Bjørvika og Christiania.
Eiendommen tilhørte Toller-slekta i 150 år, og den siste eieren i denne familien var Karen Tollers barnebarn, Caspar Herman Storm. Han bodde i det vi i dag kjenner som Krigsskolen (Tollbugt.10), og hadde Ladegården som landsted. I 1772 gikk han konkurs, og Ladegården ble solgt på tvangsauksjon. Ladegårdens siste private eier var Hans Konow.
Moderne tid
Tidlig på 1900-tallet ble Ladegården ekspropriert av Norges Hovedjernbaner. Store deler av hagen forsvant, og bygningen ble delt opp i 3 leiligheter, samt en liten portnerbolig lengst nord i sidefløyen.
Omkring Oslos 900 årsjubileum i 1950, ble man omsider oppmerksom på hvilken kulturskatt Ladegården faktisk representerte (kan ikke dy meg - det var jammen på tide!). Oslo kommune overtok eiendommen, og satte i gang store og langvarige utgravnings- og restaureringsarbeider under ledelse av Arno Berg og Torleiv Sælleg.
I 1968 var arbeidene sluttført, og Oslo Ladegård åpnet som museum og Oslo kommunes representasjonslokale. Nå var hovedetasjen innredet med salonger i bl.a. barokk-, rokokko- og Louis Seize-stil, og med en liten middelalderutstilling og bymodeller på loftet. En del av bispeborgens nordfløy ble også rekonstruert, og kan i dag sees som et eget lite steinhus innerst på gårdplassen.
I dag er dessverre loftet midlertidig avstengt, men det er like fullt mulig å bestille omvisninger i middelalderbyen med utgangspunkt i Oslo Ladegård, eller omvisninger i selve bygningen.
Kilde: Kulturetaten, Oslo kommune
Oslo Ladegård er en av Oslos virkelige perler. Hovedbygningen er fra 1720-årene, og i seg selv en opplevelse verdt. Men enda mer spennende blir det når man vet at Ladegården kan skilte med til sammen 800 års historie!
Middelalderen
Her lå nemlig bispeborgen i middelalderen, påbegynt under Bisp Nikolas’ tid tidlig på 1200-tallet. Dette var et av byens og omlandets politiske tyngdepunkter, og sammen med St. Hallvardskatedralen utgjorde borgen byens ubestridte geistlige sentrum. Borgen var ganske stor, med høye murer, steinhus og tårn, og omkranset det som i dag er Oslo Ladegårds hage. Fra tårnet, eller kastellet, gikk en takoverbygget bro over til St. Hallvardskatedralen.
Etter Håkon Vs død i 1319 ble den første unionsavtalen mellom Norge og Sverige undertegnet i bispeborgen.
Reformasjon og bybrann
Reformasjonen i 1537 førte til dramatiske endringer på flere hold. Alle Norges biskoper ble avsatt, og alt kirkegods inndratt av kongen. Nesten hele Oslos bispeborg ble revet, bare ”tårnet og stenhuset inntil” fikk stå. Disse ble senere brukt som grunnmur for borgermester Christen Mules renessansehus, som tok form omkring 1579. Vi vet ikke så mye om hvordan denne bygningen så ut, men den må ha vært ganske staselig. I 1589 blir den nemlig – takket være skjebnens lunefulle kast –åsted for bryllupet mellom dansk-norske prinsesse Anne og Maria Stuarts sønn, den skotske James VI.
I 1624 brant Oslo for siste gang, og prinsesse Annes lillebror, Kong Christian IV, besluttet at byen skulle flyttes. Dermed tok Christiania form, og det gamle Oslos bymark ble omgjort til forsyningsområde - eller ladegård - for Akershus festning. Men Christen Mules gamle renessansegård sto stadig, og ble nå sommerresidens for den rike Toller-familien. På slutten av 1600-tallet arvet Karen Toller bygningen, og sammen med ektemannen Caspar Herman Hausmann kjøpte hun senere opp det gamle ladegårdsgodset – noe som etter hvert gjorde at navnet Oslo Ladegård knyttes til huset.
Karen Toller og barokkbygningen
Oslo Ladegård som vi kjenner den i dag, er et resultat av Karen Tollers store ombygging i 1722. Da solgte hun sin residens inne i Christiania og flyttet hit ut til det landlige, gamle Oslo. Karen Tollers Ladegård er et typisk barokkhus, med høyt, valmet tak og et symmetrisk grunnplan. Barokkhagen tar opp husets midtakse, og ligger som et smykke mot Bjørvika og Christiania.
Eiendommen tilhørte Toller-slekta i 150 år, og den siste eieren i denne familien var Karen Tollers barnebarn, Caspar Herman Storm. Han bodde i det vi i dag kjenner som Krigsskolen (Tollbugt.10), og hadde Ladegården som landsted. I 1772 gikk han konkurs, og Ladegården ble solgt på tvangsauksjon. Ladegårdens siste private eier var Hans Konow.
Moderne tid
Tidlig på 1900-tallet ble Ladegården ekspropriert av Norges Hovedjernbaner. Store deler av hagen forsvant, og bygningen ble delt opp i 3 leiligheter, samt en liten portnerbolig lengst nord i sidefløyen.
Omkring Oslos 900 årsjubileum i 1950, ble man omsider oppmerksom på hvilken kulturskatt Ladegården faktisk representerte (kan ikke dy meg - det var jammen på tide!). Oslo kommune overtok eiendommen, og satte i gang store og langvarige utgravnings- og restaureringsarbeider under ledelse av Arno Berg og Torleiv Sælleg.
I 1968 var arbeidene sluttført, og Oslo Ladegård åpnet som museum og Oslo kommunes representasjonslokale. Nå var hovedetasjen innredet med salonger i bl.a. barokk-, rokokko- og Louis Seize-stil, og med en liten middelalderutstilling og bymodeller på loftet. En del av bispeborgens nordfløy ble også rekonstruert, og kan i dag sees som et eget lite steinhus innerst på gårdplassen.
I dag er dessverre loftet midlertidig avstengt, men det er like fullt mulig å bestille omvisninger i middelalderbyen med utgangspunkt i Oslo Ladegård, eller omvisninger i selve bygningen.
Kilde: Kulturetaten, Oslo kommune
søndag 24. august 2008
Tones hage
Tone er et drivandes "kvinnfolk" med interesser godt over gjennomsnittet på mange områder - ikke bare mat (se Tones matside). Sjekk ut den hagen...!!! Enig med Tone: Vi skulle hatt duftblogg!
Tone`s hage, mat - og hverdagsliv
Tone`s hage, mat - og hverdagsliv
På druen...
Laila har et koslig, sjølmekka drivhus som syder av liv. I løpet av året har hun satt i gang optimistiske eksperimenter og prosjekter. Ikke ironisk ment altså - de funker faktisk!! Har du lyst til å lære av Lailas erfaringer, kan du besøke hennes drivhusblogg "På druen". Kanskje du også er interessert i druedyrking, men vet ikke hvordan du skal gripe an saken? Laila gir råd.
På druen...
På druen...
tirsdag 19. august 2008
Bekjempelse av jordrotter - fortsettelse følger...
Ivar Haugan fra Skadedyrkontrollen, har gitt meg tre kjerringråd mot bekjempelse av jordrotter. Det første rådet er å få tak i spekesild, stappe dem i hullet og dekke til med jord. Jordrotta liker ikke denne lukta, og dette enkle rådet kan være tilstrekkelig til at rottene holder seg borte (kiloprisen for spekesild er ikke tatt med i kalkylen).
Små vindmøller (”17.mai møller”) kan også ha en effekt. Plasser en vindmølle i hvert hull. Vibrasjonene som oppstår, er ikke rottene glad i. Utrolig, men skal være sant! Da er det bare å fylle opp eiendommen med dekorative vindmøller eller...
Kanskje det siste rådet som går ut på å bruke Karmid, gir best resultat?
Går du til anskaffelse av dette stoffet, må du huske å lese og følge bruksanvisningen nøye! Stoffet skal definitivt ta livet av rottene. Vær obs på muligheten for at noen av rottene kan komme til å flykte opp av hullet...
Karmid ser ut som gråstein, og kan kjøpes i maleforretninger, fargehandler eller på Felleskjøpet. Putt en ”gråstein” ned i hullet og fyll på vann (stoffet skal være gjennomtrukket av vann). Når gråsteinen omdannes til giftig gass, kan dette registreres som en eksplosjon i gangen.
Lykke til og god jakt!
Små vindmøller (”17.mai møller”) kan også ha en effekt. Plasser en vindmølle i hvert hull. Vibrasjonene som oppstår, er ikke rottene glad i. Utrolig, men skal være sant! Da er det bare å fylle opp eiendommen med dekorative vindmøller eller...
Kanskje det siste rådet som går ut på å bruke Karmid, gir best resultat?
Går du til anskaffelse av dette stoffet, må du huske å lese og følge bruksanvisningen nøye! Stoffet skal definitivt ta livet av rottene. Vær obs på muligheten for at noen av rottene kan komme til å flykte opp av hullet...
Karmid ser ut som gråstein, og kan kjøpes i maleforretninger, fargehandler eller på Felleskjøpet. Putt en ”gråstein” ned i hullet og fyll på vann (stoffet skal være gjennomtrukket av vann). Når gråsteinen omdannes til giftig gass, kan dette registreres som en eksplosjon i gangen.
Lykke til og god jakt!
mandag 18. august 2008
Hvordan bekjempe jordrotta også kalt vånd?
Det var et trist syn som møtte meg på morgenkvisten da jeg oppdaget at et livskraftig epletre var blitt offer for jordrottekalas. 15 cm under jordskorpa var stammen regelrett gnagd helt over. Hva kommer nå til å skje med de andre frukttrærne i framtida? tenkte jeg. Hvor stort er gangsystemet? Hvor mange jordrotter oppholder seg i gangene? Hvordan bekjemper man best jordrotter, og lar de seg bekjempe?
Her følger en artikkel om vånd ført i penn av Folkeinstituttet. På desperat jakt etter gode løsninger, er den det nærmeste jeg foreløpig har kommet en mulig løsning.
Hvis du kjenner til problemet, eller har erfaringer i forhold til utryddelse av jordrotter, hadde det vært flott om du kunne skrive noen ord!
Vånd (Arvicola terrestris) kalles ofte for jordrotte eller vannrotte. På svensk kalles den ”vattensork” mens den på dansk går under navnet ”mosegrise”. Mange mennesker tar feil og tror at det er den vanlige brunrotta som graver ganger og hull i plenen, mens det ofte er vånden som er på ferde.
Utbredelse
Vånd finnes over nesten hele Europa og Eurasia, og i Norge er den vanlig opp til og med Troms fylke. Man finner den spesielt langs kysten, men også i innlandet og på enger høyt opp i fjellet.
Kjennetegn
Utseendemessig har vånden kort snute, små ører som er lite synlige i pelsen, korte ben og en kort behåret hale (se Figur 1). Vånd kan bli opptil 200 gram som voksen. Kroppen er fra 12 til 20 cm, med en hale på 5-11 cm i tillegg. Kroppsfasongen er nokså klumpete og rund sammenlignet med de mer langstrakte rottene og musene. Pelsfargen kan variere fra lys grå til mørk brun og svart. Vånd tilhører gruppen gnagere, og har de samme karakteristiske gnagertennene (fortennene) som rotter og mus. Vånd er imidlertid ingen rotte selv om den ofte kalles for jordrotte/vannrotte.
Livssyklus
Vanligvis legger vånd bolet sitt under bakken i tilknytning til gangsystemet. Den føder ungene sent om våren og om sommeren. Drektighetstiden er ca. 3 uker, og de kan føde 3-5 kull i løpet av sesongen. Hvert kull kan inneholde 4-8 unger. Hunnen kan pare seg like etter fødselen, mens ungene kan reprodusere ved en alder på to måneder. Vånd er territoriell, og når ungene er avvendt fra moren må de finne et nytt sted å bo. Disse ungene vil gjerne spre seg til naboområder. Naturlige fiender for vånd er ulike rovfugler, måker, hegre, røyskatt, rev, hund og huskatt.
Noen karakteristiske kjennetegn hos vånd(Arvicola terrestris):
Vekt: 200 g
Lengde (kropp): 12-20 cm
Lengde (hale): 5-11 cm (hårete)
Snute: Butt
Ører: Små, gjemt i pelsen
Øyne: Små
Pels: Alle farger (fra lys grå til brun og svart)
Ekskrementer: 7-10 mm lange og 3-4 mm tykke,
Mat: Planteeter (røtter, rotknoller, blader, stengler, frø, frukt, grønnsaker)
Vann: Svømmer meget godt
Atferd: Nattaktiv
Svømming: Meget god til å svømme
Bol: I gangsystemer i bakken
Kjønnsmoden: 2 mnd
Antall unger pr. kull: 4-5
Antall kull pr. år: 4-5
Åpninger som bør tettes: Går ikke inn i hus
Vånd er hovedsakelig aktiv om natten. Den liker fuktige områder, og er flink til å svømme. Man kan imidlertid ofte finne den på tørre steder også. Vånden graver meget omfattende underjordiske gangsystemer i bakken. Lager man et tverrsnitt av gangen ser man at den er vertikalt oval. De fleste gangene går like under jordoverflaten, mens enkelte forgreininger går ned til dypereliggende mat- og ynglekammer. Gangsystemene har flere utganger, og disse åpningene er vanligvis 5-8 cm i diameter. Et karakteristisk kjennetegn for vånd er at utgangshullene som oftest munner ut i jordhaugens ytterkant. Om våren kan man finne de karakteristiske ”jordpølsene” som er utgravd jord og gress som vånden har stappet inn i ganger i snøen. Vånden er en planteeter, og næringen består hovedsakelig av planterøtter, rotknoller, blader, stengler, frø, grønnsaker og frukt. Den har derfor et meget høyt inntak av vitamin K1gjennom føden, noe som har konsekvenser for bekjempelse med antikoagulanter (rottegift) som jo nettopp har vitamin K1 som motgift. Vånden hamstrer mat som den gjemmer i egne matlagre nede i gangene i bakken.
Vånd som skadedyr
De største skadene av vånd er ødeleggelse av røtter på prydbusker og frukttrær. Disse ødeleggelsene kan gi store økonomiske tap f.eks. i frukthager. Videre kan selve gangsystemene gi store ødeleggelser i hager, parker og plener. Plantefelt kan også lide under angrep fra vånd. Vånden kan, slik som rotter og mus gjør, gnage på ulike gjenstander, f.eks. kan underjordiske kabler bli skadelidende. Vånd går imidlertid ikke inn i bygninger og hus slik som rotter og mus gjør.
Kan man bli smittet av sykdommer fra vånd?
Det er rapportert fra Russland at vånd kan være reservoarvert for bakterien Francisella tularensis som forårsaker sykdommen tularemi (harepest). Tularemi hos mennesker forekommer som enkelttilfeller i Norge. Det kan heller ikke utelukkes en viss risiko for smitte av diarèfremkallende bakterier som bl.a. Salmonella og Campylobacter fra vånd hvis ekskrementer fra dyrene kommer i kontakt med menneskeføde.
Forebygging
Ofte forveksler folk vånd med vanlig brunrotte. Det er derfor viktig å kunne fastslå med sikkerhet hva slags gnager som forårsaker problemene. Man må videre få et overblikk over antall dyr, samt finne de områdene (gangsystemene) som viser aktivitet av dyr. Man kan gå nøye over området og tråkke igjen alle hull som vånden har laget. Ganger og hull som er aktive vil raskt bli åpnet igjen.
De største våndproblemene finner man vanligvis i områder som grenser opp mot jordbruksområder som ligger brakk. Herfra vil det stadig kunne vandre inn nye vånd. Det er viktig å finne ut hvilke omkringliggende områder som kan opprettholde store bestander av vånd.
Et godt forebyggende råd er å holde gresset kort. Tunge redskaper som pakker jorda sammen slik at gangene ødelegges kan også gjøre nytte. Det er viktig at naboer i fellesskap går sammen om bekjempelse av vånd for å hindre innvandring av nye dyr fra ubehandlede områder i omgivelsene. På brakklagte jorbruksområder kan man bruke jordfres, eventuelt slippe ut beitedyr som tråkker i stykker gangene.
Man har i enkelte land utviklet gjerder som holder vånden ute. Disse gjerdene stikker 20-50 cm ned i bakken og 30-50 cm opp over bakken. Disse gjerdene kan effektivt holde vånden ute av områder hvor dyrene kan gjøre meget stor skade slik som for eksempel i botaniske hager og urtehager. Det er ellers ingen praktiske måter å sikre eiendommer på for å forhindre invasjoner av vånd. I områder med mye vånd bør man sikre ledninger, kabler osv. som ligger på og under bakken slik at ikke disse kan gnages på.
Bekjempelse
Selve bekjempelsen skal utføres med minste mulige risiko for miljø og helse(substitusjonsprinsippet), og kan basere seg på mekaniske bekjempelsesmidler som feller eller kjemiske midler som gift.
Bruk av feller (rottefeller, muldvarpsakser eller netting/kassefeller) kan anbefales. Man plasserer fellene på steder der vånden er aktiv. Levendefangende netting- eller kassefeller plasseres over aktive åpninger, gjerne på steder med tett beplantning. Helst bør fellen, unntatt selve åpningen, dekkes til med f.eks. halm eller gress. Inne i fellene legges åte f.eks. solsikkefrø, paprika, mais, gulrot, poteter eller jordbær. Disse fellene har vist seg å være meget effektive når det gjelder fangst av vånd. Fellene må ettersees daglig. Etter fangst må vånden avlives på en forsvarlig måte.
Man kan bruke rottefeller (klappfeller) mot vånd. På rottefellene kan man bruke f.eks. eple eller gulrot som åte. Rottefellene plasseres inne i gangsystemet til vånden. Det anbefales å bruke to feller plassert etter hverandre med utløsermekanismen i hver ende slik at vånden treffer på disse samme hvilken vei den går i gangen. En grunnregel for all gnagerbekjempelse er at jo flere feller jo bedre er muligheten for å lykkes med bekjempelsen. Også såkalte muldvarpsakser kan brukes mot vånd. Disse plasseres også nede i gangsystemene.
Bruk av rodenticider (rotte- og musegifter) der motgiften er vitamin K1 vil ofte virke dårlig (spesielt førstegenerasjons antikoagulanter som Warfarin) fordi vånden spiser store mengder med planter som inneholder nettopp mye vitamin K1. Det kan brukes giftig åte som inneholder den kraftige andregenerasjons antikoagulanten bromadiolon. Dette bør utføres av godkjente skadedyrbekjempere. Risikoen for primær forgiftninger av andre dyr er oftest ansett som liten fordi giften legges nede i gangsystemene under bakken. Allikevel kan man ikke gardere seg mot at åte kommer på avveie. Etter avsluttet bekjempelse fjernes all åte. Sannsynligheten for sekundær forgiftninger er ansett som liten fordi de fleste vånd som forgiftes vil dø nede i gangsystemene, og på den måten være utilgjengelig for andre dyr.
Bruk av aluminiumfosfid kan også være effektivt mot vånd. Slike midler, merket med fareklasse giftig/meget giftig, kan kun brukes av en godkjent skadedyrbekjemper med godkjent tilleggskurs (gassingskurs) fra Sverige.
En fullstendig utryddelse av vånd er vanskelig fordi det alltid vil være enkelte individer man ikke klarer å ta knekken på. Vånd fra naboområder vil ofte relativt raskt invadere et behandlet område. Det er viktig at man starter bekjempelsen tidlig på våren før dyrene blir for tallrike. Etter en vellykket våndbekjempelse er det viktig å ødelegge gangsystemene slik at disse ikke ligger klare for en ny invasjon av vånd.
Kan man skremme vekk vånden?
Apparater som sender ut ultralyd, lavfrekvente lyder eller vibrasjoner er ikke vist å ha noen skremmende effekt på vånd. Det ser også ut til at virkningen av illeluktende kjemikalier som f.eks. møllkuler (naftalin) i gangene for å skremme bort vånden er begrenset. Kalsiumkarbid som utvikler acetylengass når den kommer i kontakt med vann er heller ikke en metode som er effektiv for å bekjempe eller skremme vekk vånd.
Kan man bruke fylle vann i gangsystemene eller bruke eksos?
Man vil ikke klare å drukne dyrene ved å fylle vann i gangsystemet. Enkelte prøver også å bruke eksos fra bilen for å drepe vånd, men også dette har liten eller ingen virkning. Bruk av eksos fra aggregater for å bekjempe vånd gjøres av enkelte skadedyrfirmaer. Dette kan imidlertid være en komplisert operasjon hvis antallet vånd er høyt og gangsystemene omfattende.
Hva med biologisk bekjempelse?
En del huskatter og hunder kan være flinke til å ta vånd, og kan på den måten holde bestanden delvis under kontroll. Oftest vil allikevel nytten være begrenset på grunn av rask reproduksjon hos vånd sammen med innvandring av nye dyr fra naboområder.
Her følger en artikkel om vånd ført i penn av Folkeinstituttet. På desperat jakt etter gode løsninger, er den det nærmeste jeg foreløpig har kommet en mulig løsning.
Hvis du kjenner til problemet, eller har erfaringer i forhold til utryddelse av jordrotter, hadde det vært flott om du kunne skrive noen ord!
Vånd (Arvicola terrestris) kalles ofte for jordrotte eller vannrotte. På svensk kalles den ”vattensork” mens den på dansk går under navnet ”mosegrise”. Mange mennesker tar feil og tror at det er den vanlige brunrotta som graver ganger og hull i plenen, mens det ofte er vånden som er på ferde.
Utbredelse
Vånd finnes over nesten hele Europa og Eurasia, og i Norge er den vanlig opp til og med Troms fylke. Man finner den spesielt langs kysten, men også i innlandet og på enger høyt opp i fjellet.
Kjennetegn
Utseendemessig har vånden kort snute, små ører som er lite synlige i pelsen, korte ben og en kort behåret hale (se Figur 1). Vånd kan bli opptil 200 gram som voksen. Kroppen er fra 12 til 20 cm, med en hale på 5-11 cm i tillegg. Kroppsfasongen er nokså klumpete og rund sammenlignet med de mer langstrakte rottene og musene. Pelsfargen kan variere fra lys grå til mørk brun og svart. Vånd tilhører gruppen gnagere, og har de samme karakteristiske gnagertennene (fortennene) som rotter og mus. Vånd er imidlertid ingen rotte selv om den ofte kalles for jordrotte/vannrotte.
Livssyklus
Vanligvis legger vånd bolet sitt under bakken i tilknytning til gangsystemet. Den føder ungene sent om våren og om sommeren. Drektighetstiden er ca. 3 uker, og de kan føde 3-5 kull i løpet av sesongen. Hvert kull kan inneholde 4-8 unger. Hunnen kan pare seg like etter fødselen, mens ungene kan reprodusere ved en alder på to måneder. Vånd er territoriell, og når ungene er avvendt fra moren må de finne et nytt sted å bo. Disse ungene vil gjerne spre seg til naboområder. Naturlige fiender for vånd er ulike rovfugler, måker, hegre, røyskatt, rev, hund og huskatt.
Noen karakteristiske kjennetegn hos vånd(Arvicola terrestris):
Vekt: 200 g
Lengde (kropp): 12-20 cm
Lengde (hale): 5-11 cm (hårete)
Snute: Butt
Ører: Små, gjemt i pelsen
Øyne: Små
Pels: Alle farger (fra lys grå til brun og svart)
Ekskrementer: 7-10 mm lange og 3-4 mm tykke,
Mat: Planteeter (røtter, rotknoller, blader, stengler, frø, frukt, grønnsaker)
Vann: Svømmer meget godt
Atferd: Nattaktiv
Svømming: Meget god til å svømme
Bol: I gangsystemer i bakken
Kjønnsmoden: 2 mnd
Antall unger pr. kull: 4-5
Antall kull pr. år: 4-5
Åpninger som bør tettes: Går ikke inn i hus
Vånd er hovedsakelig aktiv om natten. Den liker fuktige områder, og er flink til å svømme. Man kan imidlertid ofte finne den på tørre steder også. Vånden graver meget omfattende underjordiske gangsystemer i bakken. Lager man et tverrsnitt av gangen ser man at den er vertikalt oval. De fleste gangene går like under jordoverflaten, mens enkelte forgreininger går ned til dypereliggende mat- og ynglekammer. Gangsystemene har flere utganger, og disse åpningene er vanligvis 5-8 cm i diameter. Et karakteristisk kjennetegn for vånd er at utgangshullene som oftest munner ut i jordhaugens ytterkant. Om våren kan man finne de karakteristiske ”jordpølsene” som er utgravd jord og gress som vånden har stappet inn i ganger i snøen. Vånden er en planteeter, og næringen består hovedsakelig av planterøtter, rotknoller, blader, stengler, frø, grønnsaker og frukt. Den har derfor et meget høyt inntak av vitamin K1gjennom føden, noe som har konsekvenser for bekjempelse med antikoagulanter (rottegift) som jo nettopp har vitamin K1 som motgift. Vånden hamstrer mat som den gjemmer i egne matlagre nede i gangene i bakken.
Vånd som skadedyr
De største skadene av vånd er ødeleggelse av røtter på prydbusker og frukttrær. Disse ødeleggelsene kan gi store økonomiske tap f.eks. i frukthager. Videre kan selve gangsystemene gi store ødeleggelser i hager, parker og plener. Plantefelt kan også lide under angrep fra vånd. Vånden kan, slik som rotter og mus gjør, gnage på ulike gjenstander, f.eks. kan underjordiske kabler bli skadelidende. Vånd går imidlertid ikke inn i bygninger og hus slik som rotter og mus gjør.
Kan man bli smittet av sykdommer fra vånd?
Det er rapportert fra Russland at vånd kan være reservoarvert for bakterien Francisella tularensis som forårsaker sykdommen tularemi (harepest). Tularemi hos mennesker forekommer som enkelttilfeller i Norge. Det kan heller ikke utelukkes en viss risiko for smitte av diarèfremkallende bakterier som bl.a. Salmonella og Campylobacter fra vånd hvis ekskrementer fra dyrene kommer i kontakt med menneskeføde.
Forebygging
Ofte forveksler folk vånd med vanlig brunrotte. Det er derfor viktig å kunne fastslå med sikkerhet hva slags gnager som forårsaker problemene. Man må videre få et overblikk over antall dyr, samt finne de områdene (gangsystemene) som viser aktivitet av dyr. Man kan gå nøye over området og tråkke igjen alle hull som vånden har laget. Ganger og hull som er aktive vil raskt bli åpnet igjen.
De største våndproblemene finner man vanligvis i områder som grenser opp mot jordbruksområder som ligger brakk. Herfra vil det stadig kunne vandre inn nye vånd. Det er viktig å finne ut hvilke omkringliggende områder som kan opprettholde store bestander av vånd.
Et godt forebyggende råd er å holde gresset kort. Tunge redskaper som pakker jorda sammen slik at gangene ødelegges kan også gjøre nytte. Det er viktig at naboer i fellesskap går sammen om bekjempelse av vånd for å hindre innvandring av nye dyr fra ubehandlede områder i omgivelsene. På brakklagte jorbruksområder kan man bruke jordfres, eventuelt slippe ut beitedyr som tråkker i stykker gangene.
Man har i enkelte land utviklet gjerder som holder vånden ute. Disse gjerdene stikker 20-50 cm ned i bakken og 30-50 cm opp over bakken. Disse gjerdene kan effektivt holde vånden ute av områder hvor dyrene kan gjøre meget stor skade slik som for eksempel i botaniske hager og urtehager. Det er ellers ingen praktiske måter å sikre eiendommer på for å forhindre invasjoner av vånd. I områder med mye vånd bør man sikre ledninger, kabler osv. som ligger på og under bakken slik at ikke disse kan gnages på.
Bekjempelse
Selve bekjempelsen skal utføres med minste mulige risiko for miljø og helse(substitusjonsprinsippet), og kan basere seg på mekaniske bekjempelsesmidler som feller eller kjemiske midler som gift.
Bruk av feller (rottefeller, muldvarpsakser eller netting/kassefeller) kan anbefales. Man plasserer fellene på steder der vånden er aktiv. Levendefangende netting- eller kassefeller plasseres over aktive åpninger, gjerne på steder med tett beplantning. Helst bør fellen, unntatt selve åpningen, dekkes til med f.eks. halm eller gress. Inne i fellene legges åte f.eks. solsikkefrø, paprika, mais, gulrot, poteter eller jordbær. Disse fellene har vist seg å være meget effektive når det gjelder fangst av vånd. Fellene må ettersees daglig. Etter fangst må vånden avlives på en forsvarlig måte.
Man kan bruke rottefeller (klappfeller) mot vånd. På rottefellene kan man bruke f.eks. eple eller gulrot som åte. Rottefellene plasseres inne i gangsystemet til vånden. Det anbefales å bruke to feller plassert etter hverandre med utløsermekanismen i hver ende slik at vånden treffer på disse samme hvilken vei den går i gangen. En grunnregel for all gnagerbekjempelse er at jo flere feller jo bedre er muligheten for å lykkes med bekjempelsen. Også såkalte muldvarpsakser kan brukes mot vånd. Disse plasseres også nede i gangsystemene.
Bruk av rodenticider (rotte- og musegifter) der motgiften er vitamin K1 vil ofte virke dårlig (spesielt førstegenerasjons antikoagulanter som Warfarin) fordi vånden spiser store mengder med planter som inneholder nettopp mye vitamin K1. Det kan brukes giftig åte som inneholder den kraftige andregenerasjons antikoagulanten bromadiolon. Dette bør utføres av godkjente skadedyrbekjempere. Risikoen for primær forgiftninger av andre dyr er oftest ansett som liten fordi giften legges nede i gangsystemene under bakken. Allikevel kan man ikke gardere seg mot at åte kommer på avveie. Etter avsluttet bekjempelse fjernes all åte. Sannsynligheten for sekundær forgiftninger er ansett som liten fordi de fleste vånd som forgiftes vil dø nede i gangsystemene, og på den måten være utilgjengelig for andre dyr.
Bruk av aluminiumfosfid kan også være effektivt mot vånd. Slike midler, merket med fareklasse giftig/meget giftig, kan kun brukes av en godkjent skadedyrbekjemper med godkjent tilleggskurs (gassingskurs) fra Sverige.
En fullstendig utryddelse av vånd er vanskelig fordi det alltid vil være enkelte individer man ikke klarer å ta knekken på. Vånd fra naboområder vil ofte relativt raskt invadere et behandlet område. Det er viktig at man starter bekjempelsen tidlig på våren før dyrene blir for tallrike. Etter en vellykket våndbekjempelse er det viktig å ødelegge gangsystemene slik at disse ikke ligger klare for en ny invasjon av vånd.
Kan man skremme vekk vånden?
Apparater som sender ut ultralyd, lavfrekvente lyder eller vibrasjoner er ikke vist å ha noen skremmende effekt på vånd. Det ser også ut til at virkningen av illeluktende kjemikalier som f.eks. møllkuler (naftalin) i gangene for å skremme bort vånden er begrenset. Kalsiumkarbid som utvikler acetylengass når den kommer i kontakt med vann er heller ikke en metode som er effektiv for å bekjempe eller skremme vekk vånd.
Kan man bruke fylle vann i gangsystemene eller bruke eksos?
Man vil ikke klare å drukne dyrene ved å fylle vann i gangsystemet. Enkelte prøver også å bruke eksos fra bilen for å drepe vånd, men også dette har liten eller ingen virkning. Bruk av eksos fra aggregater for å bekjempe vånd gjøres av enkelte skadedyrfirmaer. Dette kan imidlertid være en komplisert operasjon hvis antallet vånd er høyt og gangsystemene omfattende.
Hva med biologisk bekjempelse?
En del huskatter og hunder kan være flinke til å ta vånd, og kan på den måten holde bestanden delvis under kontroll. Oftest vil allikevel nytten være begrenset på grunn av rask reproduksjon hos vånd sammen med innvandring av nye dyr fra naboområder.
fredag 15. august 2008
Kunstnerhjemmet til Otto og Tilla Valstad i Asker
Valstads samlinger
Asker museum skal være en kilde til inspirasjon, kunnskap og forståelese for alle besøkende. Her kan du oppleve:
Valstads samlinger; gjenstander, kunst og bygninger samlet av Tilla og kunstmaleren Otto Valstad.
Kunstnerhjemmet til Tilla og Otto Valstad.
Labråten, Hulda og Arne Garborgs heim.
Barokkinspirert hage med fontener og skjeldne vekster.
Skulpturpark. Anne Grimdalens dyre-skulpturer.
Omvisninger i kunstnerhjemmene og samlingene.
Kafé Gunhild er åpen i museets åpningstider.
Kaféen leies ut til private arrangement, seminar og møter.
Labråten
Labråten var hjemmet til dikteren Arne Garborg. Han og kona Hulda bodde her fra 1898 til 1934. Stedet ble også kalt "Målkroken", fordi det blant annet var samlingsted for "målfolket". De første spirer til Det Norske Teateret grodde frem her.
Selvikvillaen
Vollen Kystkultursenter ligger i strandstedet Vollen i Asker, som er et gammelt senter for båtbygging, jaktfart, fiske, isskjæring og hagebruk.
Selvikvillaen huser utstilling og kafé.
Forøvrig ligger Selvikvillaen langs Kystkulturstien, og det er gode bademuligheter her.
Sem Sag
Sagbrukerne kom til Asker omkring 1600, og Sem sag kom i drift i 1612. Sem sag ble i perioder drevet som ren bygdesag og hadde restriksjoner på hvor mye de kunne sage. I 1890 kom sirkelsagen til Sem. Asker kommune overtok driften av Sem sag i 1919, og saga ble avviklet i 1973.I 1985 vedtok kommunestyret varig vern av Saga på Sem.
Strandsitterhuset
Kystkulturstien i Asker går fra Vollen Kystkultursenter til Strandsitterhuset på Konglungen. Strandsitterhuset var fraktemannshus og er øyas eldste hus.
Asker museum skal være en kilde til inspirasjon, kunnskap og forståelese for alle besøkende. Her kan du oppleve:
Valstads samlinger; gjenstander, kunst og bygninger samlet av Tilla og kunstmaleren Otto Valstad.
Kunstnerhjemmet til Tilla og Otto Valstad.
Labråten, Hulda og Arne Garborgs heim.
Barokkinspirert hage med fontener og skjeldne vekster.
Skulpturpark. Anne Grimdalens dyre-skulpturer.
Omvisninger i kunstnerhjemmene og samlingene.
Kafé Gunhild er åpen i museets åpningstider.
Kaféen leies ut til private arrangement, seminar og møter.
Labråten
Labråten var hjemmet til dikteren Arne Garborg. Han og kona Hulda bodde her fra 1898 til 1934. Stedet ble også kalt "Målkroken", fordi det blant annet var samlingsted for "målfolket". De første spirer til Det Norske Teateret grodde frem her.
Selvikvillaen
Vollen Kystkultursenter ligger i strandstedet Vollen i Asker, som er et gammelt senter for båtbygging, jaktfart, fiske, isskjæring og hagebruk.
Selvikvillaen huser utstilling og kafé.
Forøvrig ligger Selvikvillaen langs Kystkulturstien, og det er gode bademuligheter her.
Sem Sag
Sagbrukerne kom til Asker omkring 1600, og Sem sag kom i drift i 1612. Sem sag ble i perioder drevet som ren bygdesag og hadde restriksjoner på hvor mye de kunne sage. I 1890 kom sirkelsagen til Sem. Asker kommune overtok driften av Sem sag i 1919, og saga ble avviklet i 1973.I 1985 vedtok kommunestyret varig vern av Saga på Sem.
Strandsitterhuset
Kystkulturstien i Asker går fra Vollen Kystkultursenter til Strandsitterhuset på Konglungen. Strandsitterhuset var fraktemannshus og er øyas eldste hus.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)