Birkebeinerne

I 1205 var det borgerkrig i Norge; birkebeinere kjempet mot baglere. I jula det året ønsket birkebeinerne å frakte det lille kongsemnet Håkon i trygghet til Nidaros. Veien gikk gjennom Mjøsdistriktet. På Hamar turte de ikke å være fordi biskopen der var en sterk tilhenger av baglerne. De reiste derfor videre til Lillehammer.

Etter å ha ligget i skjul hele jula, skal de videre nordover, men velger å ikke ta "kongeveien" gjennom Gudbrandsdalen, fordi de anser dette som for risikabelt. I stedet tar de skiene fatt og går over fjellet til Østerdalen. To av de beste skiløperne - Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka - tar Haakon med seg og går i forveien, Mor til Haakon, Inga fra Varteig er også med i følget.
Ifølge sagaen ryker de ut for et forferdelig uvær, men kommer seg helskinnet over.

Som vi vet vokste Haakon opp til å bli en av de mektigste kongene Norge har hatt. Den strabasiøse turen på ski over fjellet med det lille kongebarnet er grunnen til at Lillehammer som verdens eneste by har en skiløper i byvåpenet. Hendelsen blir hvert år markert med Birkebeinerrennet som går mellom Rena og Lillehammer. Dette er Norges mest prestisjefylte turrenn, og alle deltakere må bære en sekk på 3,5 kg til minne om kongebarnet. I de senere år har vi også fått et eget kvinneskirenn, Inga Låmi, hvor fokuset settes på kongemoren Inga.

Kilde: Lillehammer Bryggeri

Women and Ritual in Ancient Greece by Joan Breton Connelly

In the summer of 423 B.C., Chrysis, the priestess of Hera at Argos, fell asleep inside the goddess's great temple, and a torch she had left ablaze set fire to the sacred garlands there, burning the building to the ground. This spectacular case of custodial negligence drew the attention of the historian Thucydides, a man with scant interest in religion or women. But he had mentioned Chrysis once before: the official lists of Hera's priestesses at Argos provided a way of dating historical events in the Greek world, and Thucydides formally marked the beginning of the Peloponnesian War with Chrysis' name and year of tenure, together with the names of consequential male officeholders from Athens and Sparta.

During the same upheaval, in 411, Thucydides' fellow Athenian Aristophanes staged his comedy "Lysistrata," with a heroine who tries to bring the war to an end by leading a sex strike. There is reason to believe that Lysistrata herself is drawn in part from a contemporary historical figure, Lysimache, the priestess of Athena Polias on the Acropolis. If so, she joins such pre-eminent Athenians as Pericles, Euripides and Socrates as an object of Aristophanes' lampoons. On a much bigger stage in 480 B.C., before the battle of Salamis, one of Lysimache's predecessors helped persuade the Athenians to take to their ships and evacuate the city ahead of the Persian invaders — a policy that very likely saved Greece — announcing that Athena's sacred snake had failed to eat its honey cake, a sign that the goddess had already departed.

These are just some of the influential women visible through the cracks of conventional history in Joan Breton Connelly's eye-opening "Portrait of a Priestess: Women and Ritual in Ancient Greece." Her portrait is not in fact that of an individual priestess, but of a formidable class of women scattered over the Greek world and across a thousand years of history, down to the day in A.D. 393 when the Christian emperor Theodosius banned the polytheistic cults. It is remarkable, in this age of gender studies, that this is the first comprehensive treatment of the subject, especially since, as Connelly persuasively argues, religious office was, exceptionally, an "arena in which Greek women assumed roles equal ... to those of men." Roman society could make no such boast, nor can ours.

Despite powerful but ambiguous depictions in Greek tragedy, no single ancient source extensively documents priestesses, and Connelly, a professor at New York University, builds her canvas from material gleaned from scattered literary references, ancient artifacts and inscriptions, and representations in sculpture and vase painting. Her book shows generations of women enjoying all the influence, prestige, honor and respect that ancient priesthoods entailed. Few were as exalted as the Pythia, who sat entranced on a tripod at Delphi and revealed the oracular will of Apollo, in hexameter verse, to individuals and to states. But Connelly finds priestesses who were paid for cult services, awarded public portrait statues, given elaborate state funerals, consulted on political matters and acknowledged as sources of cultural wisdom and authority by open-minded men like the historian Herodotus. With separation of church and state an inconceivable notion in the world's first democracy, all priesthoods, including those held by women, were essentially political offices, Connelly maintains. Nor did sacred service mean self-abnegation. "Virgin" priestesses like Rome's Vestals were alien to the Greek conception. Few cults called for permanent sexual abstinence, and those that did tended to appoint women already beyond childbearing age; some of the most powerful priesthoods were held by married women with children, leading "normal" lives.

The Greeks don't deserve their reputation as rationalists. Religion and ritual permeated the world of the city-states, where, Connelly notes, "there was no area of life that lacked a religious aspect." She cites one estimate that 2,000 cults operated during the classical period in the territory of Athens alone; the city's roughly 170 festival days would have brought women out in public in great numbers and in conspicuous roles. "Ritual fueled the visibility of Greek women within this system," Connelly writes, sending them across their cities to sanctuaries, shrines and cemeteries, so that the picture that emerges "is one of far-ranging mobility for women across the polis landscape."

These aspects of Connelly's well-documented, meticulously assembled portrait may not seem that remarkable on the surface, but they largely contradict what has long been the most broadly accepted vision of the women of ancient Greece, particularly Athens, as dependent, cloistered, invisible and mute, relegated almost exclusively to housekeeping and child rearing — a view that at its most extreme maintains that the names of respectable Athenian women were not spoken aloud in public or that women were essentially housebound.

Connelly traces the tenacity of this idea to several sources, including the paradoxically convergent ideologies of Victorian gentlemen scholars and 20th-century feminists and a modern tendency to discount the real-world force of religion, a notion now under powerful empirical adjustment. But another cause is a professional divide between classicists and archaeologists. In their consideration of a woman's place, classicists emphasize certain well-known texts, the most notorious being Thucydides' rendition of Pericles' great oration over the first Athenian dead of the Peloponnesian War, which had this terse advice for their widows: "If I must say anything on the subject of female excellence, ... greatest will be her glory who is least talked of among men, whether in praise or in criticism." Connelly, though, is an archaeologist, and she insists that her evidence be allowed to speak for itself, something it does with forceful eloquence. Far from the names of respectable women being suppressed, it seems clear that great effort was made to ensure that the names of many of these women would never be forgotten: Connelly can cite more than 150 historical Greek priestesses by name. Archaeology also speaks through beauty: "Portrait of a Priestess" is an excellent thematic case study in vase painting and sculpture, with striking images of spirited women, at altars or leading men in procession, many marked as priestesses by the great metal temple key they carry, signifying not admission to heaven but the pragmatic responsibility that Chrysis so notoriously betrayed in Argos.

Greek religion is a vast and complex subject, and "Portrait of a Priestess," by concentrating on one of its most concretely human aspects, offers an engrossing point of entry. It's not clear how far this lavishly produced book was intended for general audiences; a map, a glossary and expanded captions would surely have been welcome. But Connelly's style is clear, often elegant and occasionally stirring. And while she shows a fertile disregard for received wisdom — her astonishingly radical reinterpretation of the Parthenon's sculptural frieze, conceived in the early 1990s while she was researching this book, helped her win a MacArthur fellowship — she is no polemicist, a fact that has the effect of strengthening her more provocative points. Polytheism's presumed spiritual failures may eventually have led to the Christian ascendancy, but Connelly shows that the system long sustained and nourished Greek women and their communities. In turn, women habituated to religious privilege and influence in the pre-Christian era eagerly lent their expertise and energy to the early church. But with one male god in sole reign in heaven, women's direct connection with deity became suspect, and they were methodically edged out of formal religious power.

"There may be no finer tribute to the potency of the Greek priestess than the discomfort that her position caused the church fathers," Connelly writes in her understated way. Her priestesses may be ancient history, but the consequences of the discomfort they caused endure to this day.

Layne Redmond Interview

The leader of female frame drummers, Layne Redmond interview at Los Angeles by Japan Frame Drum Association.

The Primordial First Sound Heard in the Womb

All existence arises out of vibration, and rhythm is the primary structuring force of life on this planet. Sound is power and the first sound we hear is the pulse of our mother's blood. No sound has a more powerful effect on our consciousness. We vibrate to this primordial pulse even before we have ears to hear. Before we were conceived, we existed in part as an egg in our mother's ovary. All the eggs a woman will ever have form in her ovaries when she is a four-month-old fetus. This means that the sacred egg that developed into the person you are now, formed in your mother's ovary when she was growing in the womb of her mother. Each of us spent five months in the womb of our grandmother, rocking to the pulse of our grandmother's blood. And our mother spent five months rocking to the pulse of her grandmother's blood, and her mother pulsed to the beat of her grandmother's blood. Back through the pulse of all the mothers and all the grandmothers, through the beat of the blood that we all share, this sound can return us to the preconscious state, to the inner structure of the mind, to the power and the source of who and what we actually are: the pulsing field of all consciousness existing everywhere, within everything, beyond past, present or future.

This is the reason I believe that women in the ancient world were so identified with the frame drum. This is the reason symbols, like the lotus, that represent creation, birth, or the womb, were often painted on the frame drum or the reason why the drums were painted red -- the color of blood, the color of life. The frame drum, held in the hands of the goddess or her priestess, represented her power to create the universe with one stoke on her drum -- with one beat of her primordial heart -- every thing vibrates into existence.

Deep listening to this sound is a powerful and effective means of returning to the unconditioned, primordial state of our original consciousness. This sound has been used therapeutically as a background for massage, sleep, hypnotic inductions, counseling sessions or while practicing yoga. I believe this is the reason that the frame drum was at the core of all the religious rites of the ancient Mediterranean world.

Kilde: Layne Redmond



A drum group with Doumbek, Riq, Tar and Large Tar from an Egyptian Drum Concert.



Let the sounds of drums and chants magically transport you to the African plains.



Instructional Video released in 1990 by Interworld Music. Glen Velez with Layne Redmond.

Ancient Cypriot and Greek Priestesses

"O muse, Precious one, sing to me Thy Inspiration a prelude for my own song. Send a breeze from your groves. Vibrate my heart and mind with inspiration. O Wise kalliopeia, Leader of the golden Muses. And you too, wise initiator into the mysteries, Apollo, Son of Leto, Be at hand, blessing me".

Visste du at... Kardemomme by er mindre norsk enn du tror?

Inspirasjonen til det frodige folkelivet i Kardemomme by (1955) hentet Torbjørn Egner (1912-1990) fra fjerne trakter – nærmere bestemt fra byen Fez i Marokko. Allerede i 1949, foretok han sin første stipendreise sørover i Italia, Sør-Frankrike, Algier og Marokko, og det var Marokkos fargerike folkeliv med sine medinaer og torv med esler og kameler som kom til å bli selve eventyrverdenen for Egner. Med dette som bakteppe, er det lettere å forstå hvorfor Kardemomme by har en talende kamel som går i rute mellom sør og nord med pepper og kanel. Vi gjenkjenner referansen til eselet Pontius, samt hans følgesvenn Tommy, gutten med det palestinalignende skjerfet over skulderen. Vi kan tenke oss hvorfor Kasper, Jesper og Jonatan har en løve i kalksteinhuset, hvorfor elefanten Grosso er en naturlig del av bybildet, og forklaringen på palmer, været, folkelivet og husene. Vi er ikke på det norske Sørlandet, men i Nord-Afrika! Og ved hjelp av skissebøker og tusjpenn, tegnes og skrives det illustrerte brev hjem. Senere ble reisene sørover en nødvendighet – for å tegne og samle inntrykk.

Det karakteristiske ved Kardemomme by er det bilfrie bylivet, folkelivet og den joviale stemningen med palmer bak en bymur med inngangsport. Her gjenskapes områder med labyrintaktige, smale smug hvor det bor mennesker i nærheten av markeder, torv og små butikker. I et slikt tett miljø kan man ikke plage andre. For øvrig kan man gjøre som man vil!

Men Kardemomme by er mer enn bare den synlige, arkitektoniske likheten som forbinder den til Fez, Marrakech og Tetuan. Den uttrykker også selve vennligheten og den utadvendte stemningen som er tilstede i de arabiske byene, og som kommer til uttrykk i den vennlige vismannen Tobias i tårnet. Folkets gjestfrihet og interesse satte et uutslettelig inntrykk på Egner, og preget hans syn på mennesker i sosiale situasjoner resten av livet. Han glemte den aldri, og fortalte i detalj, hvordan kardemommeloven rådet i de afrikanske medinaene – hvordan han ble møtt med vennlighet overalt i Marokko.

Kilde: Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud

Sagnet om Hedalen kirke

Mange sagn knytter seg til Hedalen stavkirke. Under svartedauden døde alle i bygda. Dette sagnet forteller hvordan kirka ble gjenfunnet:

I lange tider hadde Hedalen ligget øde etter at svartedauden hadde herjet i dalen. Folk og fe var borte, og skogen vokste tett.
En dag kom to jegere vandrende gjennom skogen. De fikk øye på en fugl i en tretopp. Den ene spente buen og skjøt. Pila bommet på fuglen, men like etter hørte jegerne en vakker klang.
De ble forundret og gav seg til å følge lyden. Jegerne hadde ikke gått lenge før de kunne skimte ei gammel kirke mellom trærne. For å sikre seg mot at dette var trollskap, kastet den ene ildjernet sitt over kirketaket.
Der jernet falt ned, ligger det i dag en gård som har navnet Ildjarnstad. Jegerne åpnet døra og gikk inn i kirken.
Rett ved alteret så de en bjørn som lå og sov. Jegerne skjøt bjørnen og flådde skinnet av den. Den dag i dag kan en i kirkas sakristi se en bit av dette bjørneskinnet.

Kilde: Arne Heimestøl

Den norrøne vinterkalenders tre siste måneder

Þorri - Fra 13. januar til 11. februar.

Þorri er den fjerde vintermåneden.
I følge sagalitteraturen skal det i Þorri-måneden holdes Þorrablot -en fest for vinterskikkelsen Þorri - da ble det skålt til gudene. Det var skikk at husfruen, kvelden før Þorri-måneden begynte, gikk ut av huset og inviterte Þorri inn på samme måte som hvilken som helst annen gjest. Andre kilder sier at bonden skulle ønske Þorri velkommen med en gledesdans. I folketradisjonen er Þorri mennenes måned, og hver mann kan velge sin dag i þorri. Ble det godt vær denne dagen, var han heldig, men ble det styggvær, var det et uheldig varsel for ham. Kvinnen skulle stelle særlig godt for sin ektemann.

I Þorri-måneden tar jotnen Frost full kontroll over naturen med god hjelp av sin sønn Snø og hans fire barn, Þorri (barfrost), Fønn (snø, fonn), Drífa (snødriv) og Mjøll (fint snøfokk, tørr nysnø). Vi finner igjen þorri i skaldediktningen helt opp til 1800-tallet.

Gói (islandsk = góa, nynorsk = gjø) - Fra 12. februar til 13. mars.

Gói er den femte vintermåneden.
Gói er en vest-nordisk vinterskikkelse som vi har liten informasjon om. I gamle islandske kilder er Gói ofte beskrevet som datter av Þorri. Ifølge den islandske muntlige tradisjonen ble det holdt Gói-blot. Det var bonden som ønsket Gói velkommen med et blot. Men det finnes ingen sikre bevis som kan bekrefte dette. I den islandske folketradisjonen er Gói kvinnenes måned, og i Gói-måneden er det mennenes tur til å stelle særlig godt for sin ektefelle. Vi finner igjen Gói i skaldediktningen helt opp til 1800-tallet.

Einmánuður - Fra 14. mars til 13. april.

Einmánuður er den sjette vintermåneden.
Månedsnavnet betyr ganske enkelt én-måned. 21. mars er vårjevndøgn og da er en god skikk å holde blot for å feire fruktbarheten. Einmánuður er guttenes måned, mens Harpa er jentenes måned på samme vis som Þorri og Gói er henholdsvis dedisert til mannen og kvinnen.

Hvem snakket om framskritt og likestilling? Velkommen etter...... den var allerede innført i vikingtida!!!

Vikingtidas vintersolverv og feiringen av solas tilbakekomst

Mörsugur - Fra 14. desember til 12. januar.

Mörsugur er den tredje vintermåneden.
På norsk betyr mörsugur "ister-suger", (ister = innvollsfett + verbet suge). Månedsnavnet gir et visst inntrykk av at folk har vært i god hold denne måneden etter et par måneder med kjøttspising. I Mörsugur-måneden inntraff også vikingtidens vintersolverv (21. Desember), men med det kildemateriale vi har, finnes det få holdepunkter for at dette er blitt brukt som anledning for å feire solens tilbakekomst. Likevel bør en ikke se bort ifra at dette kan ha hatt en vesentlig rolle i den norrøne fruktbarhetskult, da også solen på mange vis ble gjenfødt, og en er avhengig av den for å få livet til å gro. Solen er i og for seg et sterkt symbol på fruktbarheten.

Av de få kilder som omhandler dette, skrev den greske historikeren Prokopios på 500-tallet om en stamme langt nord i Thule som var livredde for at solen ikke skulle snu ved vintersolverv. De sendte en utsending opp på fjellet som skulle observere solen snu. Når sendebudet kom tilbake med de lykkelige nyhetene, ble det holdt en stor fest i mørket.

12. januar er midtvinterdag og da skal det holdes midvintersblot. Midtvinternatt ble også kalt for Hoggunótt.

Julefeiringen i norrøn tid - den hedenske jula

Ýlir (Julemåned) - Fra 14. november til 13. desember.

Ýlir er den andre vintermåneden, og nå inntreffer vikingtidens vintersolverv.
Den svenske religionshistorikeren H. Calander mener at juletiden samsvarer med ýlir, og at navnet på høytiden stammer fra månedsnavnet. Ýlir er identisk med et av Odins mange navn Jólnir, som også er blitt knyttet til julen. Dette er velkjent fra norrøne sagn hvor det sies at Odin har vært på ferd rundt juletider (KLNM XII 1967,506).

Forskningen har ikke greid å finne fram til et samlet syn når det gjelder tidspunktet for den hedenske jóla. I flere kilder er det mye som tyder på at jólefeiringen har variert i lengde og tidspunkt - mulig helt fram til hoggunótt (12. januar). På bakgrunn av dette, kan også noe av det som er skrevet her, kanskje identifiseres med mörsugur-måneden. (Jfr. norrøn ordbok, Det Norske Samlag = jólmánaðr - måneden fra midt i desember til midt i januar.)

Vi vet ikke særlig mye om julefeiringen i norrøn tid, men det er god grunn til å tro at jula i hedensk tid, i alle fall delvis, bygger på offer- og grøderikdoms- tanken. Arbeidet med jorda ble betraktet som en hellig handling, og forskjellige forestillinger om magi knyttet seg både til vekstprosessen og til innhøstingen. Selve vekstkraften ble oppfattet som en vette. Man mener at en fruktbarhetsfest var del av det som er blitt vår julefeiring. Blant annet kan skikken med å sette ut julenek, være en rest av gammel fruktbarhetsmagi. I følge folketroen, var julen en fest som var knyttet til jorddyrkingen.

Trolig ble julen feiret da slaktedyra var som feitest, kornet ferdig tresket og alle høstens syssler avsluttet. Tidspunktet har ingenting med "midtvinter" å gjøre. Selv om tidspunktet kan ha variert noe i ulike deler av Norden, falt jólefeiringen inn under de vest-nordiske kalendernes andre vintermåned - ýlir.
Folk hadde høstet inn det som var sådd om våren, og bur og kister var fulle av mat som skulle vare gjennom vinteren. Ved denne festen ble juleølet signet til árs ok friðar - dvs. skåle for vekst, grøde, godt år og fred i videste forstand (jamfør Gutår i Bellmans sangtekster).

Den hedenske rituelle øldrikkingen levde videre i kristentid. Dette kommer fram av tekstene i kristenretten i den eldre Gulatingloven og tilsvarende påbud i den eldre Frostatingloven. Lovene viser oss at det er snakk om flere fester, og at julefeiringen begynte på et tidligere tidspunkt enn i dag.

I Gulatings kristenrett (kap. 6) er det påbud om en ölgerð (ølgjerd), som er nevnt som samburðar öl. Denne samdrikkingen skal minst tre bønder være sammen om. Dersom en bonde bor særlig langt avsides, fritas han for samdrikkingen. Han er i stedet pålagt, for sin egen del, å lage så mye øl som om han var med i et samlag. Dette ølet skal være laget til 1. november.

I kap. 7 er det påbud om en annen ølgjerd som var rettet mot bonden og kona. Dette ølet skulle ifølge loven, signes julenatta. Det var fastsatt strenge straffer for de som ikke fulgte påbudene i lovene.

Etter ordlyden i lovene, må det være tale om to ulike ølgjerder: 1) Ølgjerd til et samdrikkelag ( en slags høsttakkefest) 2) Ølgjerd som går på nyting og signing av den påbudte drikken innenfor et mindre fellesskap, det som hjemmet representerte. Man skulle drikke for et godt år, fred og til gudenes minne. Ølbollen vandret familiekretsen rundt, og de hellige bånd med maktene ble befestet og fornyet.

Det er mye som taler for at blotet, som går under benevningen alveblót, var identisk med den førkristne julen. Alveblótet synes å ha blitt holdt på senhøsten. De vesenene som kalles alver (álfar), synes å ha utgjort et kollektiv av fruktbarhetsmakter. De har stått guden Frøy nær (Folke Ström).

Alveblótet er et privat blot (kanskje det som det henvises til i påbudet om ølgjerden i Kap. 7 i Gulatingloven) som ble holdt innen familien. Det er dette blotet Kong Olav Haraldssons hirdskald, Sighvat skald, dikter om sine anstrengelser rundt juletider i Götland. På grunn av at familiene feirer alveblot, får han ikke nattelosji noen sted. Sighvat kvad: "Kom ikke inn, din stakkar!, kjerringa til meg sagde. Her er vi heidninger alle, harmen til Odin vi ottast. - Ut sa det ekle kvinnfolk, som ulven til skog meg jaga, sa at dei inne i huset, alveblot hadde for seg."-

Den hedenske julefeiringen var altså like mye en lukket familiefest den gang, som i dag. Som man kan vente, da dette gjelder en enkelt, sluttet privat kulthøgtid, er kildenes opplysninger ytterst knappe.

I hyllingsdiktet Haraldskvedet, diktet av Haralds Hårfagres hirdskald Torbjørn Hornkløve, til Harald Hårfagre ca. år 900, snakkes det om å drikke jul: "Kongen vil drikke jul ute på havet, ... og ta opp Frøys lek!..."

I Håkon den godes saga finnes det en fortelling hvor trønderske bønder tvinger den kristne kongen Håkon Adelsteinsfostre (= Håkon den gode) til å delta i julefesten. Der bloter Håkon den gode, drikker gudenes minne og spiser hestelever, ..."Drakk hann þá öll minni krossalaust, þau er bændr skenktu honum" (Drakk han da alle minne (gudenes minne = skåle) korsløst (uten å lage korsmerke), det (ølet) som bøndene skjenket ham).

Å gi julegaver er en gammel hedensk skikk i Norge, men det var ikke barna som ble til gode sett med gaver. Det var stormenn som ga julegaver, kanskje for å skape seg nye og stadfeste gamle allianser. Stormenn gav også julegaver til sine undersåtter. Ifølge Snorre fulgte Eirik Jarl, på begynnelsen av 1000-tallet, stormenns skikk og ga folkene sine jólagjöf (julegave) på åttende dag jul og at de hadde mye moro over øldrikkingen. Likeledes kan en lese i flere sagaer om at kongen ga julegaver, oftest da som form av en kostelig kappe til den respektive helten i sagaen.

I Víga-Glúms saga leser vi også at jólebudet ble holdt på stormannsvis, og at menn ble fulgt ut med gaver når de skulle reise. Flere sagaer forteller at det ved store gilder som arveøl, bryllup, julegilde hos høvdinger o.l., var skikk å drikke bragarfull, en skål hvor man avla et løfte (Jomsvikingesaga, Helgakviða Hjörvarðsonar m.fl.). Ordet er avledet av bragr og har ingen tilknytting til guden Brage. Dette er en helteskål.

En gammel juleskikk i Norge er å kle stolen. Skikken er fra den tid da høysetestolen hadde utskårne gudebilder. Man kunne også sette et trebilde, en husgud, på husbondens plass. Fra sagatiden kjenner vi til slike stoler, bl. a. den som trollkjerringa Gríma hadde, med et Torsbilde på stolryggen. I Olav Tryggvasons saga fortelles det om spådom fra høysetestolen julekvelden. Kong Vladimir i Gardarike hadde en gammel, skrøpelig mor som var både hedensk, framsynt og trollkyndig. På julekvelden ble hun båret inn og satt i kongens høysete for å spå om det hun visste om framtiden (I. Reichborn Kjennerud).

Flere av våre eldste juleskikker stammer så langt tilbake som den nomadiske veidekulturen der man blotet et dyr til sola for å hylle dens vending ved vintersolverv. Fra den tidligste åkerbrukskultur stammer forestillingen om julegeita. Dyret var en vett som bodde i åkeren, og som rømte til skogs når åkeren ble skjært. Julegeita nærmet seg huset for hver dag, og sto ved døra julekvelden. Julebukker av halm er ennå med oss. Dagens juleskikker har dermed et tidspenn på 3000 år. (Hans Rotmo).

Opprinnelsen til skikken med julebukken mener noen er hedensk. Man slaktet en bukk til jul for å få et godt år. Senere er ordet brukt om en person som gikk omkring i julen med bukkemaske og kledd i en lodden fell.

Det gamle norske kvinnevettet lussi, mor til de underjordiske, var en reell trussel og straffet de som ikke gjorde arbeidet i tide, som for eksempel juleforberedelsene. Lussi langnatt var 13. desember (Hans Rotmo). Lussi må ikke forveksles med den kristne helgenen Lucia!

De gamle nordboere forestilte seg at den første bonden på gården levde evig, og gikk med gaver til han der han var hauglagt. Senere ble denne haugbonden kalt tuftekallen, eller tussen, og enda senere nissen (Hans Rotmo).

Kirken flyttet feiringen av julen til den tredje vintermåneden. Julen er et prakteksempel på hvordan Kirken overtok de hedenske skikker og tradisjoner, og gav dem en kristen innpakning. Kirken så fort at det var vanskelig å utrydde de gamle tradisjonene som var så fast forankret i folks liv, sed og skikk - ikke bare i Norden, men i hele det førkristne Europa for øvrig. Da var det enklere å kristne tradisjonene.

I år 323 gjorde Keiser Konstantin kristendommen til sin statsreligion. Dette medførte at kirken fikk visse privilegier. Som takk, skulle kirken innfri kravet om å gjøre Sol Invictus-dagen til en høytidsdag, også under kirkens regime, samt å skifte ukens hviledag over fra lørdag til solens dag: Søndagen. På midten av 300-tallet ble derfor 25. desember gjort til den store festdagen for Jesu fødsel av Kirken i Roma. Vi vet ikke når Jesus ble født, men nok en gang overtok kirken en førkristen festdag.

Da Kirken flyttet den norrøne julen fram, beholdt den tanken om å feire nytt liv, som nå ble symbolisert i Kristi fødsel. Feiringen fortsatte med å være en familiefest, der man signet ølet til Kristus og jomfru Maria. Kirken gjorde noen forsøk på å få endret navnet Jul til "Kristmesse", men fordi navnet hadde sterke røtter hos våre forfedre, klarte de ikke det. Derimot i engelskspråklige land, ble jul endret til ”Christmass”. Det hedenske opphavet til julefeiringen er årsaken til at Jehovas vitner ikke feirer jul.

På vinterens mørkeste tid trodde man at de døde vendte tilbake til sine gamle bosteder. Disse menneskene kom sammen i det man kalte Oskorei (også kalt Åsgårdsrei). Ordet betyr det farlige følget. Folk tenkte seg at det var en flokk av dødninger som red rundt på frosne, svarte hester - spesielt ved juletider - og tok med seg folk eller varslet ufred. Reia kunne rasere husene, spise all julematen og drikke juleølet. Oskoreia er også vel kjent fra nyere tradisjon, men den har ingen ting med selve jólefeiringa å gjøre, kun at den ifølge troen kom i årets mørkeste periode, den årstiden som alltid har utgjort en naturlig grobunn for folkefantasines skrekkforestillinger.

Det er sagt at Sigurd Svein (Sigurd Fåvnesbane) og Guro Rysserova (Gudrun Giukesdotter?) var førere, men også at det er Odin. I våre naboland er Oskoreien også kalt "Den vilda jakten" og "Odins jakt". I Oskoreia fantes de menneskene som hadde dødd på en unaturlig måte.

Johan Sebastian Welhaven (1807-73, norsk dikter, prof. i filosofi) har skrevet diktet "Asgaardsreien" bygd på opplysninger fra folketroen. Et av versene går som følger:

Asgaardsreien i Fylking rider
ved Høst og Vinter i barske Nætter,
men helst den færdes ved Juletider;
da holder den Fest hos Trolde og Jetter,
da stryger den lavt over Eng og Sti
og Farer den larmende Bygd forbi -
da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden;
thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden!"

Likeledes har Per Nicolai Arbo (1831 - 1892), en norsk kunstmaler som malte malerier med mytologiske og vikingtids motiver, malt Oskoreien slik han tenkte seg den. Bildet er utstilt på Nasjonal Galleriet i Oslo.

Men mange av de døde som "gikk igjen", var fredelige. Det var helst forfedrene som var hauglagt nær gården, og som hadde dødd på en naturlig måte. Skikken med å la lys brenne julenatten, og la mat stå fremme på bordene skriver seg fra at disse "gikk igjen". Sengene lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem. Man la seg selv på gulvet, eller redde opp en seng som bare var forbeholdt de døde.

Vinterblotet ønsket vinteren velkommen

Gormánuður (Slaktemåned) – Fra 14. oktober til 13. november.

Gormánuður er første vintermåneden, og markerer begynnelsen på det norrøne vinterhalvåret. Høstens grøde er kommet i hus.
14. oktober er første vinterdag, og på primstaven er dagen oftest markert med en vott. Denne dagen skal årets første offerfest - vinterblotet holdes. Blotet var viet fruktbarhetsguden Frøy. I følge Víga-Glúms saga ble det holdt díseblot ved vetrnætr (vinternetter) - perioden rundt 14.okt. Man ønsket vinteren velkommen, og blotet for et godt år.

Den gamle norrøne kalender

Kalenderen vikingene brukte var en kalender som avspeilet naturen de levde i og arbeidsåret.

Året var oppdelt i to like lange perioder - sommer og vinter.
En manns alder ble regnet i antall vintre han levde. Dette kan indikere at "nyttår" var når sommeren startet, selv om de ikke feiret nyttår slik vi gjør i dag.

Året var inndelt i månefaser - fra nymåne til nymåne, eller fra fullmåne til fullmåne. Tellingen av dager har neppe vært nøyaktig. Spesielt i sommermånedene, når nettene er så lyse som de kan være så langt nord, kan det være vanskelig å få øye på månen.

Årets mørkeste periode kalles: Skammdegi (de mørke dagene)
Årets lyseste periode kalles: Nóttleysa (nattløshet).

Vintermånedene er: Gormánuður, ýlir, mörsugur, þorri, góa og einmánuður
Sommermånedene er: Harpa, skerpla, sólmánuður, heyannir, tvímánuður og haustmánuður

Åttetallsymbolikken i lys av middelalderteologien

Middelalderteologien forkynte at det eksisterte et forhold mellom verdensaltets oppbygning og de geometriske og tallmessige systemer. Kirker ble planlagt utfra tanken om at delene i en helhet var proporsjonale, og disse delene forutsatte matematiske relasjoner mellom dem.

Åttekanten ble sett på som en mellomting mellom kvadrat og sirkel. Kvadratet var bildet på jorden, mens sirkelen, som regnes som geometrisk perfekt, var et uttrykk for himmelen. Sirkelen symboliserte derfor Gud, kosmos og skaperverket. Allerede i antikken ble det reist åttekantede og runde bygg. Formen på rundbygningene symboliserte livsveiens sluttpunkt – den evige ro.
I motsetning til den førkristne gravbygning som markerte livets sluttpunkt, kommer kristendommens runde og lignende former til å uttrykke livets begynnelse. Symbolikken i den åttekantede formen henspeiler på de åtte sjeler som ble reddet i Noas ark. I følge Augustin, den store kirkefader, var åtte et tall som bar bud om oppstandelse og udødelighet, fordi åtte kunne oppdeles i Treenighetens tall tre, og jordens og materiens tall fire (de fire elementer). Legger vi sammen ånd og materie, får vi tallet sju – menneskets tall. Tallet sju er også dødens tall, fordi mennesket er dødelig. I dåpen blir Kristus født i hvert menneske til tre + fire + en = åtte. Augustin begrunnet dette i at Gud hvilte på den åttende dagen, og at Jesus stod opp fra de døde på den åttende dag. På denne måten ble åttekanten et minne om dåpen, graven og oppstandelsen. Tallet 888 uttrykker Kristus, mens tallet 666 uttrykker djevelen. Etter at sjutallet, fullstendighetens og fullkommenhetens symbol er fullbyrdet, betegner bruken av åtte en ny begynnelse. Starten på en ny periode, ulik den foregående, markeres ofte med uttrykket ”den åttende dag”. Tallet åtte forekommer også i beskrivelsen av tabernaklet og det nye templet, og etter de åttes saligprisning (Matt. 5, 3-10), blir åtte kalt salighetens tall. Et liggende åttetall oppfattes som de ting som stadig kommer tilbake til seg selv, og er et sinnebilde på tidløshet. I matematisk sammenheng er tegnet et symbol på uendelighet.

Sammenfatning:

• Kvadrat symboliserer jorden
• Sirkel symboliserer himmelen, Gud, kosmos og skaperverket
• Tallet 3 symboliserer Treenigheten (Faderen, Sønnen og Den Helllige Ånd)
• Tallet 4 symboliserer jorden og materien
• Tallet 7 symboliserer: Mennesket, døden, fullstendighet, fullkommenhet
• Rund form i førkristen tid symboliserte den evige ro, livets slutt
• Rund form i kristen tid symboliserer livets begynnelse
• 888 symboliserer Kristus
• 666 symboliserer djevelen
• Åttekanten symboliserer en tilstand mellom himmel og jord, og skal minne om dåpen, graven og oppstandelsen

• Tallet åtte symboliserer: Oppstandelse, udødelighet, ny begynnelse, salighet, tidløshet (liggende åttetall), uendelighet (i matematisk sammenheng)
  

Syftesokaften

Første dag i juli ble fra gammelt av kalt Syftesokaften. Denne dagen ofret våre hedenske forfedre til treets ånd, og ba om at all vegetasjon måtte fortsette å leve videre. De bandt ranker av einer og lyng fast til en stokk med armer som de satt på toppen av Syftesokbålet. Om kvelden gikk man ut på åkeren med en einerkvist og en orekvist, satte dem i kryss og sa:

"Nå vil jeg luke ugresset av åkeren og sette igjen or og einer så du kan vokse opp stor og frisk som "older" og "brisk"."

Dagen er dessuten utmerket for bryllup, fordi kvinner denne dagen er ømme og kjærlige!