We are Earth...

It's time to act, and it's time to become one voice. The 'WeAreEarth' collaboration project requests a united front to express LOVE, PEACE, POSITIVITY and THE EARTH, through creativity. Inspired by a need to make a brighter future for our children and our children's children.

POSITIVITY - Please respond with your heart, and inspire many.

Gandhi's Principles

Truth
Gandhi (1869 - 1948) dedicated his life to the wider purpose of discovering truth, or Satya. He tried to achieve this by learning from his own mistakes and conducting experiments on himself. He called his autobiography The Story of My Experiments with Truth. Gandhi stated that the most important battle to fight was overcoming his own demons, fears, and insecurities. Gandhi summarized his beliefs first when he said "God is Truth". He would later change this statement to "Truth is God". Thus, Satya (Truth) in Gandhi's philosophy is "God".

Nonviolence
Although Mahatama Gandhi was in no way the originator of the principle of non-violence, he was the first to apply it in the political field on a huge scale. The concept of nonviolence (ahimsa) and nonresistance has a long history in Indian religious thought and has had many revivals in Hindu, Buddhist, Jain, Jewish and Christian contexts. Gandhi explains his philosophy and way of life in his autobiography The Story of My Experiments with Truth. He was quoted as saying:

"When I despair, I remember that all through history the way of truth and love has always won. There have been tyrants and murderers and for a time they seem invincible, but in the end, they always fall — think of it, always."

"What difference does it make to the dead, the orphans, and the homeless, whether the mad destruction is wrought under the name of totalitarianism or the holy name of liberty and democracy?"

"An eye for an eye makes the whole world blind."

"There are many causes that I am prepared to die for but no causes that I am prepared to kill for."

In applying these principles, Gandhi did not balk from taking them to their most logical extremes in envisioning a world where even government, police and armies were nonviolent. The quotations below are from the book "For Pacifists".

Gandhism (or Gandhianism) is a collection of inspirations, principles, beliefs and philosophy of Mohandas Karamchand Gandhi (known as Mahatma Gandhi), who was a major political and spiritual leader of India and the Indian Independence Movement.

It is a body of ideas and principles that describes the inspiration, vision and the life work of Gandhi. The term also encompasses what Gandhi's ideas, words and actions mean to people around the world, and how they used them for guidance in building their own future. Gandhism also permeates into the realm of the individual human being, non-political and non-social. A Gandhian can mean either an individual who follows, or a specific philosophy which is attributed to, Gandhism.

Gandhism is brutal adherence to truth. If it means condemning the practice of untouchability in Hindu society, it means condemning the victimization of Muslim women and coerced conversions to Islam and Christianity in the same breath. Gandhism has no respect for power. No institution or individual is infallible, save God.

Gandhi believed that all humans are susceptible to sinful actions and behavior, and the worst of dictators were essentially the same despite the difference in their lives, beliefs and actions. Despite this, he held firmly that humans had no right to punish each other. He believed punishment to be the responsibility of God.

Kilde: Wikipedia

Civil Disobedience by Henry David Thoreau - 1849

"The progress from an absolute to a limited monarchy, from a limited monarchy to a democracy, is a progress toward a true respect for the individual. Even the Chinese philosopher was wise enough to regard the individual as the basis of the empire. Is a democracy, such as we know it, the last improvement possible in government? Is it not possible to take a step further towards recognizing and organizing the rights of man? There will never be a really free and enlightened State until the State comes to recognize the individual as a higher and independent power, from which all its own power and authority are derived, and treats him accordingly. I please myself with imagining a State at least which can afford to be just to all men, and to treat the individual with respect as a neighbor; which even would not think it inconsistent with its own repose if a few were to live aloof from it, not meddling with it, nor embraced by it, who fulfilled all the duties of neighbors and fellow-men. A State which bore this kind of fruit, and suffered it to drop off as fast as it ripened, would prepare the way for a still more perfect and glorious State, which also I have imagined, but not yet anywhere seen."

"Thoreau was a great writer, philosopher, poet, and withal a most practical man, that is, he taught nothing he was not prepared to practise in himself. ... He went to gaol for the sake of his principles and suffering humanity. His essay has, therefore, been sanctified by suffering. Moreover, it is written for all time. Its incisive logic is unanswerable." - Mohandas Gandhi

"Civil Disobedience" is like a venerated architectural landmark: It is preserved and admired, and sometimes visited, but for most of us there are not many occasions when it can actually be used. Still, although seldom mentioned without references to Gandhi and King, "Civil Disobedience" has more history than many suspect. In the 1940's it was read by the Danish resistance, in the 1950's it was cherished by those who opposed McCarthyism, in the 1960's it was influential in the struggle against South African apartheid, and in the 1970's it was discovered by a new generation of anti-war activists. The lesson learned from all this experience is that Thoreau's ideas really do work, just as he imagined they would.


www.thoreau.eserver.org/civil.html

Folkelivsgranskeren Eilert Sundt 1817 - 1875

Registreringssentral for historiske data har gjort Eilert Sundts verker mer tilgjengelig for bruk i forskning og undervisning. I stedet for trykte utgaver, har siktemålet vært å gjøre Norges første - og største - samfunnsforsker tilgjengelig via Internett. Se www.rhd.uit.no/sundt/sundt.html

Utgangspunktet for de optisk leste tekstene er serien med verker i utvalg (11 bind) som Gyldendal Norsk Forlag ga ut på 1970-tallet. Redaktørenes forord er imidlertid ikke tilgjengelig, da disse er beskyttet av opphavsrett. Opphavsretten gjelder ikke for Sundts skrifter siden mer enn 80 år er gått etter hans død.

Kort om Eilert Sundt
Sundt, Eilert, 1817—75, samfunnsforsker og prest. Hadde statsstipendium 1848—69 for å studere landstrykere, etter hvert utvidet til å omfatte hele den sosiale tilstand i Norge. Sogneprest i Eidsvoll 1870; red. for Folkevennen 1857—66; stiftet Oslo Arbeidersamfund 1864. "Eilert Sundts lov" om variasjon i fødselskullene har hatt stor betydning. Omfattende sosiol. forfatterskap, bl.a. Beretning om Fante- el. Landstrygerfolket i Norge (1850), Om Sædeligheds Tilstanden i Norge (1857), Om Rensligheds-Stellet i Norge (1869).

Kilde: Caplex

Eilert Sundts verker:

1852 Fante- eller Landstrygerfolket i Norge - Bidrag til Kundskab om de laveste Samfundsforholde
1855 Om dødeligheden i Norge - Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar
1855 Om giftermål i Norge - Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar og Sæder
On Marriage in Norway - Translated and introduced by Michael Drake
1857 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge

1864 Fortsatte Bidrag angaaende Sædeligheds-Tilstanden i Norge
1866 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Tredie Beretning
1858 Om Røros og Omegn - Reise-Beretning
1858 Om Piperviken og Rusløkbakken - Undersøgelser om Arbeidsklasens Kaar og Sæder i Christiania.
1859 Om Ædrueligheds-tilstanden i Norge
1859 Harham - Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne
1861-1864 På havet
1862 Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge
1867-1868 Om Husfliden i Norge - Til Arbeidets Ære og Arbeidsomhedens Pris
1869 Om Renligheds-stellet i Norge - Til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet
1870 Om Fattigforholdene i Christiania
1873 Om Huslivet i Norge - Fortsættelse af Bogen fra 1869 "Om Renlighedstellet i Norge". Og med særligt hensyn til de tre vestlandske Amter Romsdal samt Nordre og Søndre Bergenhus.

Sekundærlitteratur om Eilert Sundt:

Bodil Stenseth: Eilert Sundt og det Norge han fant. Gyldendal 2000
Ottar Brox: Barn av sin tid. Dagbladet 28.06.00
Referanse til bøker, artikler, hovedoppgaver etc. om Eilert Sundt. Norsk samkatalog for bøker, Nasjonalbiblioteket
Gunnar Thorvaldsen: Eilert Sundt og det Norge han fant av Bodil Stenseth. Bokmelding i HIFO -nytt, 5/2000

Kilde: Registreringssentralen for historiske data www.rhd.uit.no

Kvinnemuseet - inspirasjon til en bedre samfunnsutvikling

Kvinnemuseet www.kvinnemuseet.no befinner seg i Dagny Juels barndomshjem på Rolighed, (Løkkegt. 35), en stor og vakker sveitserstilsvilla fra 1857, et steinkast fra 1600-tallsfestningen i den vernede trehusbebyggelsen i Øvrebyen. Kvinnemuseet ble innviet av H.M. Dronningen i 1995 og har hatt nasjonal status siden 1997. Med museumsreformen er Kvinnemuseet nå hovedansvarlig museum i et nasjonalt nettverk for kvinnehistorie.

Museumsreformen innebærer også at Odalstunet, Eidskog Museum og Kongsvinger Museum inngår i én og samme stiftelse: Kvinnemuseet - Museene i Glåmdal.

Kvinnemuseet dokumenterer kvinners liv og virke i norsk kulturhistorie frem til i dag. Museets visjon er å gi inspirasjon til en bedre samfunnsutvikling.

Museet produserer nye, aktuelle temautstillinger til hver sommersesong, og kan ellers by på fire permanente utstillinger: ”Camillas latter” viser kvinnesakens historie gjennom 150 år, en utstilling om Dagny Juel (1867-1901) og
hennes rolle som pianist og litterat i samspill med Europas fremste samtidige kunstnere og en egen utstilling om huset Roligheds historie. ”Fortiet. Aborthistorien” forteller om en viktig og alvorlig del av kvinnehistorien.

Café Dagny i husets særpregede dagligstue og blåmalte gammelkjøkken byr på enkle lunsjretter og på den legendariske bohemkaken.
Vi har også øl- og vinrett.

Faste utstillinger:
Damen i Berlin. Dagny Juel
Camillas latter. Kvinnesaken gjennom 150 år
Fortiet. Aborthistorien (Finnes også som nettutstilling, se "Nettutstillinger")
Historien om Rolighed

Andre avdelinger:
Eidskog Museum
Odalstunet
Kongsvinger Museum

Årets temautstilling:

"En annen dans - En kjærlighetshistorie om homofili", og er Kvinnemuseets bidrag til Mangfoldsåret 2008.

Åpningstider 2008:
25. mai - 31. august: tirsdag - søndag kl. 11.00-16.00
Mandag lukket

2. september - 27. november: tirsdag - torsdag kl. 12.00-15.00

Tulipangalskap var verdens første finansboble 1637. Så sprakk boblen...

Tulipangalskap var verdens første finansboble. I 1637 kostet én eneste løk mer enn et hus. Så sprakk boblen. Krakket kom brått. Tusener av sindige nederlendere hadde gått av skaftet. De handlet ikke med aksjer eller eiendom – men med tulipanløk. De kjøpte og solgte med håp om stor fortjeneste og raske penger som drivkraft. Plutselig sto de igjen på bar bakke, i verste fall med en svimlende gjeld. De ble tapere i et økonomisk spill, kjent som verdenshistoriens første boble. Ikke rart aktørene kunne framstå som apekatter.

Helsvart tirsdag
Det første tegnet åpenbarer seg i den nederlandske byen Haarlem den første tirsdagen i februar 1637. En gruppe blomsterhandlere møtes som vanlig til auksjon på et vertshus nær Grote Markt (Stortorget). En handler åpner dagen med å tilby et pund tulipanløk av type Switser og Witte Croonen. Han ber om 1250 gylden, ikke en urimelig pris, sett på bakgrunn av hva tulipanløk er solgt for det foregående året.
Men ingen byr. Handleren senker prisen til 1100 gylden, men fremdeles er det tyst i eimen fra halvtømte seidler. Tilbudsprisen senkes til 1000, men ennå er det ingen som byr. Antakelig har flere av handlerne betalt minst slike summer for tilsvarende varer de siste ukene, men denne dagen er det ingen som tar risikoen på å by. Det er her tulipankrakket starter. Noen dager senere er bunnen falt ut av hele markedet i De forente provinser, det som i dag er Nederland.

Galskapens priser
I dag er vi vant til finansbobler, som ender i uunngåelige krakk. Men allerede for 370 år siden brast den aller første boblen. Da som nå sto spekulantenes håp om raske penger i sentrum – og midt i sentrum tulipanen, en blomst som ganske nylig var kommet på det europeiske markedet. Fenomenet har av ettertiden fått navnet tulipomania, ”tulipanmani”. I løpet av noen år hadde prisene på tulipanløk og stiklinger nådd galskapens høyder, og løkene var for det meste ikke engang håndfaste varer: De var like gjerne frø eller stiklinger plantet i jorden, uten garanti om de ville holde den bebudede kvaliteten når de var ferdig utvokst. En stor del av handelen gikk ut på at man kjøpte og solgte objekter som ingen ennå hadde sett eller holdt i hendene. Likevel oppnåddes det priser hinsides enhver fornuft.

I sin bok Tulipomania skriver den britiske forfatteren Mike Dash for eksempel om kjøpmannen François Koster som noen få dager før sammenbruddet i 1637betalte 6650 gylden for noen få dusin tulipanløk – dette i en tid hvor en vanlig familie kunne leve anstendig på om lag 300 gylden i året. Man skal kanskje ikke dra sammenlikningene for langt, men overført til vår tid ville prisen Koster var villig til å betale, være mange millioner kroner.

Farlig med oppgangstider?
Hvorfor i all verden gikk det ellers så pietistiske Nederland så avsindig av hengslene? En årsak er at det var lysere tider. De forente provinser var på vei ut av en lengre depresjon som hadde vart gjennom det meste av 1620-tallet. Dessuten hadde provinsene mer eller mindre kastet av seg det spanske åket. Spania hadde styrt nederlenderne siden 1400-tallet. Men selv om den formelle uavhengigheten ble fastslått først i 1648, hadde unionen av provinser alt fra slutten av 1500-tallet opptrådt som selvstendige, og en generell økonomisk boom satte inn mellom 1631 og 1632. Inntekter fra nyåpnede sølvgruver i Amerika og fra den nye handelen på Østen gjorde at det var mer penger i omløp i Europa enn noen gang tidligere. Og de rike trengte interessante objekter å investere i. Tiden var moden for tulipanen. Den høyeste prisen man kjenner til, ble betalt tidligere i 1637: For én enkelt løk ble det lagt 5200 gylden på bordet. Det var mer enn et anstendig hus kostet. Fem år senere skulle maleren Rembrandt bli betalt 1600 gylden for sitt mesterverk ”Nattevakten”. En snekker tjente ca. 250 gylden, mens en velhavende kjøpmann ville være mer enn fornøyd med et årsresultat på 3000. En gylden var 20 stuiver, og en øl på vertshuset kostet en halv stuiver.

Turbanen ble til en tulipan
Ekspertene er ikke helt enige om hvordan tulipanen kom til Europa. Antakelig kom den på 1550-tallet fra Tyrkia, der den hadde vært kjent lenge, i både vill og kultivert form. Tyrkerne kalte blomsten lale, men det var det persiske ordet dulband – turban –som festet seg. I europeiske språk ble det til tulipan, tulp, tulip, tulpe eller tulipe. I Istanbul hadde blomsten lenge vært en naturlig pryd i de mektiges vakkert anlagte hager sammen med hyasinter, narsisser og liljer. Hvem som så tulipanen her, og når de fraktet den hjem til Europa er uklart, men den sveitsiske naturforskeren Konrad Gesner var den første som skrev om tulipanen i Europa. Han hadde sett den i hagen til rådmann Johann Heinrich Herwart i den tyske byen Augsburg: ”I måneden april 1559 så jeg denne planten som skal ha sprunget ut fra frø fra Bysants, eller som andre sier, Kappadokia. Den var i blomstring med én vakker rød blomst, stor, som en rød lilje.” Gesners tegning i en hagebok fra 1561 er den første kjente avbildningen av tulipanen i Europa. Og den spredde seg fort. Etter det man vet, ble den første gang dyrket i Norge i 1597. Bare fire år tidligere skal den for første gang ha blitt plantet i Nederland og studert for all mulig bruk, for eksempel som middel mot gikt og andre sykdommer, eller om løken kunne brukes til mat.

Den nederlandske botanikeren Carolus Clusius beskrev og katalogiserte de mange sortene som dukket opp. Uten hans ”fasit” ville tulipangalskapen neppe ha oppstått, for hvordan skulle man kjøpe og selge tulipaner om man ikke visste hva som var sjeldne sorter eller hvilke som var opprinnelige, verdifulle osv.? I 1612 publiserte han katalogen Florilegium, og to år senere utga kunstneren Chrispijn van de Passe en liknende bok: Hortus Floridus. Deres verk ble grunnlaget for enklere trykksaker som i sin tur ble rene håndbøker for blomsterspekulantene.

Som en gnistrende Ferrari
”Semper Augustus” var den vakreste og sjeldneste av de nederlandske tulipanene. Mindre enn et dusin eksemplarer av den var kjent. Tulipanen ble et samlerobjekt, et statussymbol den rike og vellykkede kunne vise sine besøkende under en spasertur i hagen. Aristokratiet elsket og dyrket den nye blomsten, og snart spredte vanen seg til den velstående handelsstanden, nyrik på import og salg av kostelige varer fra koloniene. En av årsakene til at tulipanen kom i sentrum for samlernes interesse, var at den var mye sjeldnere enn i dag – enkelte sorter var sjeldne som van Gogh-malerier i dagens auksjonshus. De ble ikke som nå dyrket på store jorder, men i små, avsondrede hager. Og de sortene man higet etter, var svært ulike dagens masseproduserte blomster. Den mest ettertraktede av alle sorter var Semper Augustus. Kun et fåtall eksemplarer var kjent, og det finnes ingen dokumentasjon på at den ble omsatt under den store galskapen. Andre berømte, og nå forsvunne, sorter var Admirael van der Eijck, Root en Gheel van Leyde og Violetten Viceroy. Å kunne imponere sine gjester med en av disse i hagen, var omtrent som å parkere en skinnende rød Ferrari i oppkjørselen i dag. Derfor kunne en Violetten-løk på det meste bli solgt for fantastiske 4500 gylden.

I begynnelsen var det flere som tjente gode slumper på kjøp og salg, men det var de smarte som skjønte hva som var i ferd med å skje. Informerte spekulanter så at prisene steg unaturlig, og de så også at det stadig ble dyrket fram nye mengder løk for markedet, med den negative effekten det ville ha på kvalitet og pris. De solgte beholdningen og avviklet kontraktene sine. Som alltid trakk vinnerne seg ut mens det ennå var noe å hente, før bunnen falt ut av markedet. De fleste som deltok i runddansen, skjønte det for sent.

Gambling med fremtiden
Store deler av befolkningen ble revet med. Folk pantsatte det de eide av land og buskap og brukte sparepenger til å kjøpe tulipanløk. Mens det sto på som verst gikk prisen opp 20 ganger på én måned, så forventningen om store og raske gevinster ble en mektig drivkraft. Når det ikke var flere løk igjen å legge hendene på, kjøpte man opsjoner – eller futures. Det var oppfunnet av kjøpmenn som handlet med tømmer, hamp og krydder på Amsterdambørsen. Kort sagt går det ut på at en deltaker gambler på den fremtidige prisen på en vare ved å inngå en kontrakt om å betale en viss pris den dagen han får levert varene. Hvis prisene steg før varene ankom Amsterdam, ville han innkassere en pen fortjeneste når han solgte igjen til den nye, høyere prisen. Han ville da tjene mer enn nok til å gjøre opp sitt mellomværende med selger og samtidig stå igjen med en god profitt. Problemet var selvfølgelig at han ville ha for lite penger til å betale selgeren hvis prisene sank i den perioden han ventet på varene.
Slik handel spredte seg utenfor de profesjonelle børsene. De nye, ikke spesielt profesjonelle tulipanspekulantene begynte også å handle i futures. Å kjøpe en slik opsjon var billigere enn å kjøpe ferdig utviklede løk, så med full klaff kunne en spekulant i en slik handel hundredoble verdien på en måned. Noen kasserte inn, men de fleste tok skrekkelig feil.

Blomstergudinnen prostituerte seg
I begynnelsen foregikk omsetningen stille og rolig, men utover 1630-tallet skrudde markedet seg stadig oppover. De forhåpningsfulle hadde sett at enkelte hadde gjort store fortjenester, så hvorfor skulle ikke de også forsøke seg? Flere og flere meldte seg på i handelen, og som en naturlig følge skrudde prisene seg enda mer oppover mot sammenbruddet i 1637. Visst var det risikoer, men det var en utbredt holdning i De forente provinser at tulipanmarkedet var immunt mot et krasj og at prisene alltid ville stige. Rimelig nok reiste det seg også kritiske røster. På den ene siden var det den religiøse, pietistiske kritikken som forbannet spekulasjon i tulipaner som et brudd på de kristne idealer om moderasjon og veldedighet. På den andre siden hadde man den satiriske kritikken, ofte i form av vers eller artikler i trykte hefter som harselerte med blomsterhandlerne. I slike satirer var den romerske gudinnen Flora gjerne sentral. Hun var blomstenes gudinne, men også de prostituertes beskytter. Ifølge mytologien var hun en kurtisane som solgte seg til den som bød høyest. Selv om hver nye elsker var stadig rikere og mer sjenerøs, steg hennes krav til slutt til slike høyder at ingen hadde råd til henne. Satirikerne betraktet dette som et passende bilde på samtidens maniske blomsterhandlere.

Ofrene på slagmarken
Legen Claes Pieterszoon (1593–1674) var en betydelig mann, fire ganger borgermester i Amsterdam og venn av maleren Rembrandt. Da tulipanen kom på moten, ble han så begeistret for blomsten at han i 1621 skiftet navn til Nicolaes Tulp (= Tulipan). Han prydet huset sitt i Amsterdam med et våpenskjold formet som en rød tulipan, og som rådmann stemplet han hundrevis av offisielle dokumenter med sitt tulipanformede stempel. Men Tulp tok sterk avstand fra galskapen rundt blomsten han delte navn med, og ville ikke lenger være kjent som Doktor Tulipan. Etter krakket i 1637 hogg han våpenskjoldet av husfasaden og stemplet aldri mer et dokument med sitt kjente tulipanmotiv.
Omsetningen hadde foregått i lokale markeder, ikke på de offisielle og regulerte børsene i Amsterdam, Rotterdam eller andre byer. Handelen foregikk der det måtte passe seg, for eksempel i kirker, men oftest i vertshus. Og her skrudde finansspiralen seg stadig oppover, helt til denne tirsdagen i februar 1637. Man kan bare forestille seg hvordan folk på vertshuset reagerte da ingen lenger ville kjøpe. Antakelig løp de for å varsle andre, og nyheten spredte seg så fort som den kunne i et samfunn uten telefon eller telegraf. Handelen fortsatte en tid i andre byer, men på mindre enn seks uker falt prisene med mer enn 90 prosent. Igjen på slagmarken sto hundrevis av selgere med tusenvis av kontrakter. De arme future-kjøperne hadde ingen mulighet til å innfri kontraktene til avtalte priser. I praksis sto mange igjen med så godt som hele avtalebeløpet som gjeld til selger. Noe måtte gjøres for å sanere kontraktjungelen. Det sentrale parlamentet i Haag toet sine hender og oppfordret provinsene til å finne et kompromiss, basert på et forslag fra dyrkerne om at kjøpere kunne annullere kontrakter ved å betale ti prosent av avtalt sum. Selv dette var for mye for de fleste spekulantene. Provinsene sendte saken videre til høyesterett, som igjen fastslo at dette fikk den enkelte provinsen ordne opp i. Men retten beordret også at alle kontrakter skulle annulleres inntil myndighetene i provinsene hadde skaffet seg full oversikt over hva som hadde foregått. Dette arbeidet ble knapt nok påbegynt, og saken ble håndtert ulikt fra sted til sted. I Haarlem besluttet man at en lokal tvistenemnd skulle håndtere saken, og i mai 1638 endte man opp med at kjøper skulle innfri 3,5 prosent av kjøpesummen mot at selger kunne beholde varene sine. Det ble samtidig forbudt å trekke tulipankontrakter inn for rettssystemet. I Amsterdam var det en viss åpning for å forfølge saker, men selv der var det få saker som ble brakt inn for retten. Stort sett var det ikke penger å hente, så selgerne godtok motvillig kompromisser.

Jakt på syndebukker
Hvem hadde skylden for krakket? Som alltid begynte jakten på syndebukker. En populær teori var at hele tulipangalskapen var en konspirasjon, igangsatt av en gruppe på 20–30 av de rikeste dyrkerne og forhandlerne som hadde manipulert prisene til sin egen fordel. Hvordan disse menneskene skulle ha klart å koordinere sine handlinger i et uoversiktlig og kaotisk marked, ble det derimot ikke gitt noe klart svar på. Den lille jødiske befolkningen i Nederlandene ble også pekt på som syndebukker, uten at det fulgte med noen form for bevisførsel. Det enkle faktum at galskapen var fôret på den enkeltes tørst etter kvikke profitter, var vel ikke det man først tenkte på når vanskelighetene tårnet seg opp. Det tok tid før det hele var over. Den siste kjente rettssaken ble løst i Haarlem 24. januar 1639, da en Jan Kroven betalte drøye 73 gylden for å annullere et krav på 2100 gylden fra en blomsterdyrker. Kompromissene rådet, men formuer var tapt og velstående mennesker ble fattiglemmer. Folk som hadde satt gård og grunn i pant, sto ikke igjen med annet enn noen få tulipanløk eller verdiløse opsjoner.

Kilde: Tom Berby

Signs out of time is based on the life and work of archeologist Marija Gimbutas

A documentary on archeologist Marija Gimbutas, who found that Europe's origins lay in a cooperative, peaceful, neolitihic Goddess culture. Her theories challenge conventional archaeology, spirituality, theology, and religious studies, while inspiring artists, feminists, environmentalists and activists. Watch and become inspired. But you have to be patient!!!

I still have a dream... Martin Luther King 1963

The March on Washington August 28, 1963. Listen to the full version of Martin Luther King's famous "I have a dream" speech.



Martin Luther King's last speech. Prophetic words. He was assassinated the next day!

Politik Kills av Manu Chao

politik kills politik kills politik kills
politik kills politik kills politik kills
politik kills politik kills politik kills

politik need votes
politik needs your mind
politik needs human beings
politik need lies

thats what my friend is an evidence politik is violence
what my friend is a evidence politik is violence

politik kills politik kills politik kills
politik kills politik kills politik kills

politik use drugs
politik use bombs
politik need torpedoes
politik needs blood

thats what my friend is an evidence politik is violence
what my friend is a evidence politik is violence

politik need force poltik need cries
politik need ignorance politik need lies

politik kills politik kills politik kills
politik kills politik kills politik kills
politik kills politik kills politik kills

politik kills politik kills
politik kills politik kills

politik need force poltik need cries
politik need ignorance politik need lies

politik need force poltik need cries
politik need ignorance politik need lies

politik kills politik kills
politik kills politik kills.

Hvem var egentlig forfatteren, filosofen og samtidsdebattanten Elin Wägner (1882-1949)?

Innlegget er skrevet av Birger Schlaug og publisert på bloggen om Elin Wägner - en spennende og informativ blogg om en vidsynt kvinne langt forut for sin tid. Hennes verdensbilde er mer aktuell enn noensinde! Anbefaler bloggen sterkt. Elin Wägner


När jag övernattat i hennes hus, har jag känt tacksamhet som gränsar till kärlek…
När min son gick i nian, ville han göra ett specialarbete om Elin Wägner. Läraren tittade på honom och frågade: Vem är det?
Elin Wägner har hamnat i skuggan. Hon passar inte in i gängse fack. Hennes radikalitet var bredare och djupare än arbetarförfattarnas. Hon vävde samman miljö, fred och kvinnans rätt till jämställdhet på ett sätt som låg långt före sin tid. Hon passade inte in i vare sig liberala eller konservativa fållor. Inte ens i feministiska, så där rakt av.

Själv hade jag i slutet av 70-talet ramlat över en bok som heter Väckarklocka, skriven nästan fyrtio år tidigare. Boken förändrade min världsbild. Hennes budskap knackade, nej bultade, på både hjärna och hjärta. De släpptes inte in frivilligt. De bröt sig in! Och blev grund för mitt politiska engagemang.

Jag hade flyttat till Vingåker några år tidigare. Begrep inte hur Katrineholms kommun kunde negligera att Fogelstad, där Elin Wägner var den ledande ideologen, fanns inom kommungränsen. Kanske berodde det på att kommunen styrdes av socialdemokrater. Fogelstad passade inte in i deras idévärld. Här satt föregångarna som på ett provocerande sätt hade mage att vara quuer långt innan begreppet fanns, som var långt före Elsie Ottesen-Jensen när det gällde sexulaupplysning och till råga på allt var före makarna Myrdal när det gällde socialpolitik, fast på ett betydligt mer empatiskt sätt. Här fanns Elin Wägner som var ekosof innan begreppet myntats - och som vare en enda stor provokation mot normer, system och strukturer.

Elin Wägner formulerade en världsbild som var en helt annan än den förhärskade, och som är mer aktuell än någonsin idag: Hon skrev apeller mot militarism, krävde human flyktingpolik och tog kamp för att konsumenter skulle ta ansvar för hur producenterna tvingades leva, om än på andra sidan jorden. Hon utmanade etablissemang över hela fältet: ”Soldaterna besprutar sina största fiender med kulor, lantmännen besprutar de minsta med sina kemiska lösningar. Båda delarna är ett hopplöst företag. Bespruta ett fiendefolks soldater till döds och en oumbärlig del av den mänskliga familjen har undergått en behandling vars följder ingen kan beräkna. Bespruta vinstockens parasiter och man dödar livet i jorden under den, utan vilken vinstocken inte kan leva.”

Denna ”civilisationskritik” formuleras efter andra världskriget. Drömmen om evig ekonomisk och materiell tillväxt präglade efterkrigstiden. Tron var stark att man skulle behärska naturen, ta strid mot naturlagarna och slå sönder de sammanhang man inte förstod meningen med. Kemikalierna skulle utrota skadeinsekter en gång för alla, industrierna skulle växa med tillgång till billiga fossila bränslen och exploatering av naturresurser. Människans mål var entydigt: lägga jorden under sig. Mitt i detta rus varnar Elin Wägner för människans begär att få ”härska över alla de andra i den långa syskonkedjan”.

Som en av de få hade hon redan 1938 tagit högljutt och starkt avstånd från både nazism och kommunism. Hon skrev: ”De vet inget om följderna av att kränka den mänskliga värdigheten genom att behandla individerna som nollor, vilka får sitt värde först genom ledarsiffran…”

Bättre kan det inte sägas.

I kampen för kvinnlig frigörelse var Elin Wägners böcker murbräckor som ihärdigt och skoningslöst hamrade på patriarkatets murar. Sverige låg efter de övriga nordiska länderna. I den ryska lydstaten Finland hade kvinnor fått rösträtt redan 1906… I Sveriges riksdag hade liberalen Fredrik Borg 1884 motionerat om kvinnlig rösträtt på lika villkor som männen, men utan framgång. Greve Sparre kritiserade förslaget med motivet att det skulle bli för trångt i riksdagshuset eftersom kvinnorna hade så vida kjolar… Det dröjde ända till 1921 innan kvinnlig rösträtt infördes i Sverige.

Elin Wägner ville ge kvinnor frihet att vara de individer de är, inte kopior av de roller som män intagit. Hon ogillade ”maninnor”. Till skillnad från Ellen Key menade hon att begreppet kvinna inte alls bara var biologiskt bestämt utan även kulturellt konstruerat och direkt beroende av samhällets maktrelationer.

När Svenska Rädda Barnen bildades 1919 var Elin en av stiftarna. Några år tidigare hade hon varit med att med att bilda Woman´s Organisation for World Order, en organisation som samlade en intellektuell kvinnlig elit för att diskutera kvinnors villkor, miljö och nedrustning.

Väckarklocka, boken som fick mig att bli politiker 40 år efter det att den skrevs, hade bemötts med en blandning av tystnad och oförstående. Hon förpassades ut från den offentliga scenen. Hon blev djupt besviken. I tysthet skrev hon en biografi över Selma Lagerlöf. Den förde henne in i Svenska Akademin 1944. Tre år senare slog cancern till. Hon avled den 7 januari 1949. Under sina sista dagar fick hon uppleva hur hennes sista roman, Vinden Vände Bladen, återerövrade en stor läsekrets. Den såldes mycket snabbt i 20 000 exemplar. Fick lysande recensioner. Det är en berättelse, i klass med de stora ryska berättarna.

Hennes hem finns kvar, det ligger i Bergs socken i Småland. När jag övernattat i hennes hus har jag känt en tacksamhet som gränsar till kärlek.

Hon är begravd på Norra kyrkogården i Lund och är, om man får tro hennes prognoser, fullkomligt lycklig.

Desconocida Unknown Ukjent - globalt politisk kunstprosjekt

Ny utstilling i Galleri Soft fra 21. august til 5. oktober 2008. Utstillingen er en rominstallasjon bestående av foto, video, tekstil og stasjon for workshops, og har fått tittelen Desconocida Unknown Ukjent. Kunstneren Lise Bjørne Linnert står ansvarlig for prosjektet.

Hundrevis av kvinner er torturert, voldtatt og drept i grensebyen Juàrez i Mexico. Mens amerikanske merkevarefabrikker profitterer på billig arbeidskraft, drar fattige kvinner til den tungt belastede grensebyen for å arbeide med livet som innsats. Etter 15 år fraholder fortsatt mexicanske myndigheter å etterforske saken. USA har tilbudt assistanse, men Mexico avviser tilbudet og dysser ned mordene til et ikkeeksisterende fenomen. Journalister, aktivister og ofrenes familier blir forsøkt truet til stillhet.

Lise Bjørne Linnert gir derimot denne mennesketragedien en stemme gjennom sitt kunstneriske prosjekt. Ofrenes navn løftes frem i lyset ved brodering av små navnelapper. Broderi- workshops arrangeres verden over og i relasjonell samhandling viser deltagerne i Linnerts prosjekt global solidaritet. 700 mennesker i 22 land har deltatt til nå. Hver deltager broderer navnet til en drept kvinne i Juàrez på en navnelapp, samt ordet ukjent på sitt eget språk og alfabet for å minnes alle de ofrene vi ikke kjenner navnet til. Antall broderte navnelapper stiger stadig og teller per i dag snart to tusen stykker.

Dette prosessrelaterte prosjektet, som kan forstås som en stillfaren protest mot kvinners undertrykkelse i flere av verdens samfunnskulturer, presenteres med dette for første gang i Norge. Desconocida Unknown Ukjent har tidligere vært vist ved Station Museum of Contemporary Art i Houston, USA og ved Luleå Sommer biennale i Sverige i 2007, der prosjektet vant en av biennalens to priser. Installasjonen skal neste år vises ved en internasjonal vandreutstilling i regi av UNESCO og ved Farleys Yard Gallery, Lee Miller and Roland Penrose Estate i Sussex, UK.

Utstillingen på SOFT galleri viser det politiserte broderiarbeidet i form av et dokumentasjonsprosjekt; gallerirommet inntas av foto, videoarbeid, tekst, arbeidsstasjon for workshops og performance.

Det vises to videoarbeid i utstillingen:

Missing young women av Lourdes Portillo. Dette er en prisbelønt dokumentarfilm om kvinnemordene i Ciudad Juàrez produsert i 2001. Lourdes Portillo er opprinnelig meksikansk, men bosatt i USA. Hun brukte 3 år på å lage filmen.
Threading Voices er laget av Lise Bjørne Linnert og Jose Ferreira i 2008. Deres dokumentarfilm fokuserer på det forebyggende og sosiale arbeidet Marisela Ortiz Rivera og organisasjonen Nuestras Hijas de Regreso a casa utfører i Ciudad Juarez. Et utrettelig arbeid basert på en sterk tro på hvert enkelt individs egen styrke og utviklingsmuligheter, gitt at individet blir sett og anerkjent.

Lise Bjørne Linnert, født 1964, bor og arbeider i Oslo. Hun har sin kunstutdannelse fra Glassell School of Art, Museum of Fine Arts MFAH, Houston, USA. Hun har stilt ut arbeidene sine kollektivt og separat i Norge, USA og flere andre land. Blant annet utstillingen White Noise på Kunstbanken på Hamar i 2007.
Det avholdes workshops tirsdag 9. og 16. september kl 19 – 21.Velkommen!

Prosjektet er støttet av:Norsk Kulturråd Kaja og Bårds Fond for Gode Formål, Oslo, Norge The Station Museum of Contemporary Art, Houston, Texas, USA Perlehuset A/S, Oslo, Norge Arctic Paper Norge A/S

Jeg har vært i kontakt med Lise, og dersom du ønsker å avholde en work-shop der du bor, er det bare å ta kontakt med henne. Hun sender informasjonsmappe, materialer o.a. En DVD er også til utlån. Navnemerkene dere broderer vil bli samlet under byen/plassen dere kommer fra, og tilføyd det ferdigstilte prosjektet.

Galleri Soft åpnet høsten 2006, og er Norske tekstilkunstneres galleri.
Rådhusgaten 20, 0151 Oslo.

Tlf.: 22 33 59 82

Åpningstider: Tirsdag-fredag: 12-17, lørdag-søndag: 12-16

Lenker

http://www.tekstilkunst.org/soft/
http://www.lisebjorne.com/

Konst i Oslo jag tycker synd om av Stina Högkvist

Vissa konstverk tycker jag synd om. Det är framförallt offentliga verk som kan väcka mitt medlidande. Vissa verkar tvångsplacerad ute i staden helt utan förståelse för varken deras vilja eller behov. Det gör ont i mig när jag ser de inträngda i hörn eller placerade på andra klaustrofobiska platser, som de nog hade lämnat för länge sedan om de bara visste hur. Andra gånger är verken så dåliga att man nästan skäms för deras skull och lider med dem för att de gått ett så tragiskt öde till mötes. Vissa verk ger mig sådana moderskänslor att jag får lust att ta med dem hem för att ta hand om dem. Kanske man borde starta ett härbärge för misslyckad offentlig konst. Som hemlösa katter kan de sedan adopteras bort till vänliga, förstående själar, så att i alla fall resten av deras levnadstid blir lite trevligare.
Det är synd om konstverk i hela världen. Även i Oslo. Några av de konstverk jag skulle göra plats för på mitt härbärge är dessa:

• I uppgången till Nasjonalmuseets administrativa lokaler på Kristian Augustsgate 23 finns en övertäckt utsmyckning. Väggen är täckt av en vit perforerad träskiva, men under finns tydligen ett keramiskt verk som byggdes in när museet tog över lokalerna. Orsaken var av estetisk natur. Jag vet inte hur verket ser ut. Kanske har museet rätt. Kanske är det skitfult. Vem vet, det är ju ingen som får se det. Men det är inte konstverkets eventuella skönhet som bekymnrar mig, utan att det blivit censurerat av snobbiga minimalistiska estetiska grunder.
• Väggmåleriet i tunneln vid regeringskvartalet är det nog fler än jag som tycker synd om. Hela tunneln är fylld med ett flummigt organiskt 70-tals mönster. Svart på vit botten. Men idag är måleriet så skitigt att allt går i en avgasgrå färgskala man trodde hörde hemma i det forna Östeuropa. Att måleriet skulle komma att behöva underhåll borde ju uppdragsgivarna begripit. Och jag fattar inte att det ska vara så svårt att göra rent det. Men i det här fallet handlar det nog mer om bristande lokalpolitik än om bristande lokal empati.
• En stackars naken dame står utställd på Akerbrygga. Det finna massor av skulpturer av nakna kvinnor i Oslo som inte väcker min empati. Men just den här tycker jag synd om. Hon känns extra naken och lite pinsam. Det som gör att den känns pinsam är att den avbildade damen verkar lite tokig. Som att hon i manodepressivt anfall satt på sig läppstift och målat naglarna, men struntat i att klä på sig. I sin iver att komma ut ur lägenheten struntade hon, eller kanske glömde, att ta på sig några kläder. Precis när hon gjorde det kändes det som en bra ide. Men när ruset är över kommer man att hitta henne gråtande kall och ensam vid kajen. Varenda gång jag ser henne vill jag sätta på henne lite kläder.
• Det finns något sorgligt med tomma montrar och ambitioner som inte blev av.
  
  
  Stina Högkvist er kurator på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
  
  

Hvem er forfatteren Gert Nygårdshaug? Kort fortalt er...

Gert Nygårdshaug født i 1946 på Tynset og bor i Lier. Debuterte som 20-åring med diktsamlingen Impulser. Har siden debuten utgitt om lag 25 bøker i ulike genrer; lyrikk, romaner, barnebøker, noveller, kriminalbøker og eventyr. Nygårdshaug er også kjent for sine bøker om hobbydetektiven og gourmetkokken Frederic Drum og hans onkel, KRIPOS-etterforskeren Skarphedin Olsen. Denne elegante krimserien på ti bøker ble avsluttet i 2006 med Rødsonen.

Gert Nygårdshaug har et fascinerende, i særklasse originalt og utfordrende forfatterskap å vise til. Han er en forfatter som virkelig viser vilje og evne til å gå sine egne veier for å løse opp stivnede virkelighetsoppfatninger. Hans spesialblanding av vide kunnskaper og tilsvarende fantasi, vitenskap og mystikk, logikk og poesi preger prosabøkene hans. Forfatteren har blant annet gitt ut Dverghesten, Nullpluss og Søthjerte – en romantriologi i et erkjennelsesteoretisk tekstlandskap. I Bastionen, Mengele Zoo, Himmelblomsttreets Muligheter, Prost Gotvins Geometri og Afrodites Basseng har han tatt opp aktuelle samfunnsspørsmål. I 2007 ble Mengele Zoo kåret til "tidenes beste norske bok".

2008 Fortellernes marked
2006 Rødsonen
2005 Nullpluss pluss
2004 Alle orkaners mor
2003 Afrodites basseng
2001 Dinosaurene-farivis ruvis
2001 Farivis Ruvis, gutten fra himmelrommet
2001 Liljer fra jerusalem
2000 Den balsamerte ulven
1999 Pengegryta i trollberget
1998 Prost Gotvins geometri
1997 Huldergubben i svartberget
1996 Gutten og trollsverdet - og andre eventyr
1996 Kiste nummer fem
1995 Himmelblomsttreets muligheter
1995 Trollet og de syv prinsessene
1994 Gipsymann
1993 Cassandras finger
1992 Det niende prinsipp
1991 Søthjerte
1990 Dødens Codex
1989 Mengele Zoo
1988 Gipsyblink
1987 Jegerdukken
1986 Nullplus
1985 Honningkrukken
1984 Dverghesten
1983 Alkymisten
1982 Bastionen
1981 Solfiolinen
1980 Gatevinden
1974 Et bilde og et verktøy
1971 Paxion
1966 Impulser

Lenker
Bokåpner - video av Fortellerens marked
Forfatterens hjemmeside