Julefeiringen i norrøn tid - den hedenske jula

Ýlir (Julemåned) - Fra 14. november til 13. desember.

Ýlir er den andre vintermåneden, og nå inntreffer vikingtidens vintersolverv.
Den svenske religionshistorikeren H. Calander mener at juletiden samsvarer med ýlir, og at navnet på høytiden stammer fra månedsnavnet. Ýlir er identisk med et av Odins mange navn Jólnir, som også er blitt knyttet til julen. Dette er velkjent fra norrøne sagn hvor det sies at Odin har vært på ferd rundt juletider (KLNM XII 1967,506).

Forskningen har ikke greid å finne fram til et samlet syn når det gjelder tidspunktet for den hedenske jóla. I flere kilder er det mye som tyder på at jólefeiringen har variert i lengde og tidspunkt - mulig helt fram til hoggunótt (12. januar). På bakgrunn av dette, kan også noe av det som er skrevet her, kanskje identifiseres med mörsugur-måneden. (Jfr. norrøn ordbok, Det Norske Samlag = jólmánaðr - måneden fra midt i desember til midt i januar.)

Vi vet ikke særlig mye om julefeiringen i norrøn tid, men det er god grunn til å tro at jula i hedensk tid, i alle fall delvis, bygger på offer- og grøderikdoms- tanken. Arbeidet med jorda ble betraktet som en hellig handling, og forskjellige forestillinger om magi knyttet seg både til vekstprosessen og til innhøstingen. Selve vekstkraften ble oppfattet som en vette. Man mener at en fruktbarhetsfest var del av det som er blitt vår julefeiring. Blant annet kan skikken med å sette ut julenek, være en rest av gammel fruktbarhetsmagi. I følge folketroen, var julen en fest som var knyttet til jorddyrkingen.

Trolig ble julen feiret da slaktedyra var som feitest, kornet ferdig tresket og alle høstens syssler avsluttet. Tidspunktet har ingenting med "midtvinter" å gjøre. Selv om tidspunktet kan ha variert noe i ulike deler av Norden, falt jólefeiringen inn under de vest-nordiske kalendernes andre vintermåned - ýlir.
Folk hadde høstet inn det som var sådd om våren, og bur og kister var fulle av mat som skulle vare gjennom vinteren. Ved denne festen ble juleølet signet til árs ok friðar - dvs. skåle for vekst, grøde, godt år og fred i videste forstand (jamfør Gutår i Bellmans sangtekster).

Den hedenske rituelle øldrikkingen levde videre i kristentid. Dette kommer fram av tekstene i kristenretten i den eldre Gulatingloven og tilsvarende påbud i den eldre Frostatingloven. Lovene viser oss at det er snakk om flere fester, og at julefeiringen begynte på et tidligere tidspunkt enn i dag.

I Gulatings kristenrett (kap. 6) er det påbud om en ölgerð (ølgjerd), som er nevnt som samburðar öl. Denne samdrikkingen skal minst tre bønder være sammen om. Dersom en bonde bor særlig langt avsides, fritas han for samdrikkingen. Han er i stedet pålagt, for sin egen del, å lage så mye øl som om han var med i et samlag. Dette ølet skal være laget til 1. november.

I kap. 7 er det påbud om en annen ølgjerd som var rettet mot bonden og kona. Dette ølet skulle ifølge loven, signes julenatta. Det var fastsatt strenge straffer for de som ikke fulgte påbudene i lovene.

Etter ordlyden i lovene, må det være tale om to ulike ølgjerder: 1) Ølgjerd til et samdrikkelag ( en slags høsttakkefest) 2) Ølgjerd som går på nyting og signing av den påbudte drikken innenfor et mindre fellesskap, det som hjemmet representerte. Man skulle drikke for et godt år, fred og til gudenes minne. Ølbollen vandret familiekretsen rundt, og de hellige bånd med maktene ble befestet og fornyet.

Det er mye som taler for at blotet, som går under benevningen alveblót, var identisk med den førkristne julen. Alveblótet synes å ha blitt holdt på senhøsten. De vesenene som kalles alver (álfar), synes å ha utgjort et kollektiv av fruktbarhetsmakter. De har stått guden Frøy nær (Folke Ström).

Alveblótet er et privat blot (kanskje det som det henvises til i påbudet om ølgjerden i Kap. 7 i Gulatingloven) som ble holdt innen familien. Det er dette blotet Kong Olav Haraldssons hirdskald, Sighvat skald, dikter om sine anstrengelser rundt juletider i Götland. På grunn av at familiene feirer alveblot, får han ikke nattelosji noen sted. Sighvat kvad: "Kom ikke inn, din stakkar!, kjerringa til meg sagde. Her er vi heidninger alle, harmen til Odin vi ottast. - Ut sa det ekle kvinnfolk, som ulven til skog meg jaga, sa at dei inne i huset, alveblot hadde for seg."-

Den hedenske julefeiringen var altså like mye en lukket familiefest den gang, som i dag. Som man kan vente, da dette gjelder en enkelt, sluttet privat kulthøgtid, er kildenes opplysninger ytterst knappe.

I hyllingsdiktet Haraldskvedet, diktet av Haralds Hårfagres hirdskald Torbjørn Hornkløve, til Harald Hårfagre ca. år 900, snakkes det om å drikke jul: "Kongen vil drikke jul ute på havet, ... og ta opp Frøys lek!..."

I Håkon den godes saga finnes det en fortelling hvor trønderske bønder tvinger den kristne kongen Håkon Adelsteinsfostre (= Håkon den gode) til å delta i julefesten. Der bloter Håkon den gode, drikker gudenes minne og spiser hestelever, ..."Drakk hann þá öll minni krossalaust, þau er bændr skenktu honum" (Drakk han da alle minne (gudenes minne = skåle) korsløst (uten å lage korsmerke), det (ølet) som bøndene skjenket ham).

Å gi julegaver er en gammel hedensk skikk i Norge, men det var ikke barna som ble til gode sett med gaver. Det var stormenn som ga julegaver, kanskje for å skape seg nye og stadfeste gamle allianser. Stormenn gav også julegaver til sine undersåtter. Ifølge Snorre fulgte Eirik Jarl, på begynnelsen av 1000-tallet, stormenns skikk og ga folkene sine jólagjöf (julegave) på åttende dag jul og at de hadde mye moro over øldrikkingen. Likeledes kan en lese i flere sagaer om at kongen ga julegaver, oftest da som form av en kostelig kappe til den respektive helten i sagaen.

I Víga-Glúms saga leser vi også at jólebudet ble holdt på stormannsvis, og at menn ble fulgt ut med gaver når de skulle reise. Flere sagaer forteller at det ved store gilder som arveøl, bryllup, julegilde hos høvdinger o.l., var skikk å drikke bragarfull, en skål hvor man avla et løfte (Jomsvikingesaga, Helgakviða Hjörvarðsonar m.fl.). Ordet er avledet av bragr og har ingen tilknytting til guden Brage. Dette er en helteskål.

En gammel juleskikk i Norge er å kle stolen. Skikken er fra den tid da høysetestolen hadde utskårne gudebilder. Man kunne også sette et trebilde, en husgud, på husbondens plass. Fra sagatiden kjenner vi til slike stoler, bl. a. den som trollkjerringa Gríma hadde, med et Torsbilde på stolryggen. I Olav Tryggvasons saga fortelles det om spådom fra høysetestolen julekvelden. Kong Vladimir i Gardarike hadde en gammel, skrøpelig mor som var både hedensk, framsynt og trollkyndig. På julekvelden ble hun båret inn og satt i kongens høysete for å spå om det hun visste om framtiden (I. Reichborn Kjennerud).

Flere av våre eldste juleskikker stammer så langt tilbake som den nomadiske veidekulturen der man blotet et dyr til sola for å hylle dens vending ved vintersolverv. Fra den tidligste åkerbrukskultur stammer forestillingen om julegeita. Dyret var en vett som bodde i åkeren, og som rømte til skogs når åkeren ble skjært. Julegeita nærmet seg huset for hver dag, og sto ved døra julekvelden. Julebukker av halm er ennå med oss. Dagens juleskikker har dermed et tidspenn på 3000 år. (Hans Rotmo).

Opprinnelsen til skikken med julebukken mener noen er hedensk. Man slaktet en bukk til jul for å få et godt år. Senere er ordet brukt om en person som gikk omkring i julen med bukkemaske og kledd i en lodden fell.

Det gamle norske kvinnevettet lussi, mor til de underjordiske, var en reell trussel og straffet de som ikke gjorde arbeidet i tide, som for eksempel juleforberedelsene. Lussi langnatt var 13. desember (Hans Rotmo). Lussi må ikke forveksles med den kristne helgenen Lucia!

De gamle nordboere forestilte seg at den første bonden på gården levde evig, og gikk med gaver til han der han var hauglagt. Senere ble denne haugbonden kalt tuftekallen, eller tussen, og enda senere nissen (Hans Rotmo).

Kirken flyttet feiringen av julen til den tredje vintermåneden. Julen er et prakteksempel på hvordan Kirken overtok de hedenske skikker og tradisjoner, og gav dem en kristen innpakning. Kirken så fort at det var vanskelig å utrydde de gamle tradisjonene som var så fast forankret i folks liv, sed og skikk - ikke bare i Norden, men i hele det førkristne Europa for øvrig. Da var det enklere å kristne tradisjonene.

I år 323 gjorde Keiser Konstantin kristendommen til sin statsreligion. Dette medførte at kirken fikk visse privilegier. Som takk, skulle kirken innfri kravet om å gjøre Sol Invictus-dagen til en høytidsdag, også under kirkens regime, samt å skifte ukens hviledag over fra lørdag til solens dag: Søndagen. På midten av 300-tallet ble derfor 25. desember gjort til den store festdagen for Jesu fødsel av Kirken i Roma. Vi vet ikke når Jesus ble født, men nok en gang overtok kirken en førkristen festdag.

Da Kirken flyttet den norrøne julen fram, beholdt den tanken om å feire nytt liv, som nå ble symbolisert i Kristi fødsel. Feiringen fortsatte med å være en familiefest, der man signet ølet til Kristus og jomfru Maria. Kirken gjorde noen forsøk på å få endret navnet Jul til "Kristmesse", men fordi navnet hadde sterke røtter hos våre forfedre, klarte de ikke det. Derimot i engelskspråklige land, ble jul endret til ”Christmass”. Det hedenske opphavet til julefeiringen er årsaken til at Jehovas vitner ikke feirer jul.

På vinterens mørkeste tid trodde man at de døde vendte tilbake til sine gamle bosteder. Disse menneskene kom sammen i det man kalte Oskorei (også kalt Åsgårdsrei). Ordet betyr det farlige følget. Folk tenkte seg at det var en flokk av dødninger som red rundt på frosne, svarte hester - spesielt ved juletider - og tok med seg folk eller varslet ufred. Reia kunne rasere husene, spise all julematen og drikke juleølet. Oskoreia er også vel kjent fra nyere tradisjon, men den har ingen ting med selve jólefeiringa å gjøre, kun at den ifølge troen kom i årets mørkeste periode, den årstiden som alltid har utgjort en naturlig grobunn for folkefantasines skrekkforestillinger.

Det er sagt at Sigurd Svein (Sigurd Fåvnesbane) og Guro Rysserova (Gudrun Giukesdotter?) var førere, men også at det er Odin. I våre naboland er Oskoreien også kalt "Den vilda jakten" og "Odins jakt". I Oskoreia fantes de menneskene som hadde dødd på en unaturlig måte.

Johan Sebastian Welhaven (1807-73, norsk dikter, prof. i filosofi) har skrevet diktet "Asgaardsreien" bygd på opplysninger fra folketroen. Et av versene går som følger:

Asgaardsreien i Fylking rider
ved Høst og Vinter i barske Nætter,
men helst den færdes ved Juletider;
da holder den Fest hos Trolde og Jetter,
da stryger den lavt over Eng og Sti
og Farer den larmende Bygd forbi -
da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden;
thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden!"

Likeledes har Per Nicolai Arbo (1831 - 1892), en norsk kunstmaler som malte malerier med mytologiske og vikingtids motiver, malt Oskoreien slik han tenkte seg den. Bildet er utstilt på Nasjonal Galleriet i Oslo.

Men mange av de døde som "gikk igjen", var fredelige. Det var helst forfedrene som var hauglagt nær gården, og som hadde dødd på en naturlig måte. Skikken med å la lys brenne julenatten, og la mat stå fremme på bordene skriver seg fra at disse "gikk igjen". Sengene lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem. Man la seg selv på gulvet, eller redde opp en seng som bare var forbeholdt de døde.