Trysilforfatteren Tormod Haugen (1945 - 2008) er død - 63 år gammel

Trysilforfatteren Tormod Haugen døde lørdag 18. oktober 2008 etter lang tids sjukeleie, 63 år gammel.

Tormod Haugen har bak seg et omfattende forfatterskap og er oversatt til 24 språk. Han beskrives som en forfatter som nådde alles hjerter.

Priset forfatter
Haugen mottok en lang rekke priser, både norske og utenlandske. Blant annet den prestisjetunge H.C. Andersen-prisen, som deles ut annethvert år til de fremste forfattere i verden. Deutsche Jugendpreis mottok han i 1979 for "Nattfuglene". I 1987fikk han Den europeiske barnebokprisen "Pier Paolo Vergerio" for "Romanen om Merkel Hansen".

Kulturdepartementets pris ble han tildelt hele tre ganger, i 1975, 1976 og 1989.
For "Dagen som forsvant" ble Haugen nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 1984.
Haugens siste bok "Doris Day og tordenvær" kom i 2005.

Film og opera
Boka "Zeppelin" ble til film i 1981, og i 1989 satte Stockholmoperaen opp operaversjonen av "Slottet det Hvite".

Tormod Haugen hevdet at han ikke skrev for noen bestemt aldersgruppe, og sjøl om bøkene handlet om barn og barns ensomhet, hadde han et stort voksent publikum. Haugen er født i Nybergsund i Trysil, men har bodd hele sitt voksne liv i Oslo. Han studerte tysk språk og litteratur, kunsthistorie og litteraturvitenskap. Han debuterte som forfatter i 1973 med romanen "Ikke som i fjor".

Kilde: østlendingen.no

Til minne - Mahmoud Darwish - en elsket Palestinsk poet som forlot oss 10. august 2008

على هذه الأرض ما يستحق الحياة
تردد إبريل
رائحة الخبز في الفجر
تعويذة امرأة للرجال
أول الحب
عشب على حجر
أمهات يقفن على خيط ناي
وخوف الغزاة من الذكريات
على هذه الأرض ما يستحق الحياة
نهايات أيلول
سيدة تترك الأربعين بكامل مشمشها
ساعة الشمس في السجن
غيم يقلد سربا من الكائنات
هتافات شعب لمن يصعدون الى حتفهم باسمين
وخوف الطغاة من الأغنيات
على هذه الأرض ما يستحق الحياة
على هذه الأرض سيدة الأرض
أم البدايات, أم النهايات
كانت تسمى فلسطين
صارت تسمى فلسطين
سيدتي...أستحق لأنك سيدتي
أستحق الحياة

ونحن نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا
ونرقص بين شهيدين. نرفع مئذنة للبنفسج بينهما أو نخيلا
نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا
ونسرق من دود القز خيطاً لنبني سماءً لنا ونُسيج هذا الرحيلا
ونفتح باب الحديقة كي يخرج الياسمين إلى الطرقات نهاراً جميلا
نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا
ونزرع حيث أقمنا نباتاً سريع النمو، ونحصد حيث أقمنا قتيلا
وننفخ في الناي لون البعيد البعيد، ونرسم فوق تراب الممر صهيلا
ونكتب أسماءنا حجراً حجراً، أيها البرق أوضح لنا الليل، أوضح قليلا
نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا

**English Translation:

"On This Earth"

We have on this earth what makes life worth living: April's hesitation, the aroma of bread
at dawn, a woman's point of view about men, the works of Aeschylus, the beginning
of love, grass on a stone, mothers living on a flute's sigh and the invaders' fear of memories.

We have on this earth what makes life worth living: the final days of September, a woman
keeping her apricots ripe after forty, the hour of sunlight in prison, a cloud reflecting a swarm
of creatures, the peoples' applause for those who face death with a smile, a tyrant's fear of songs.

We have on this earth what makes life worth living: on this earth, the Lady of Earth,
mother of all beginnings and ends. She was called Palestine. Her name later became
Palestine. My Lady, because you are my Lady, I deserve life.
from:

http://hedgeguard.blogspot.com/2006/0...

"We love life whenever we can"

We love life whenever we can.
We dance and throw up a minaret or raise palm trees for the violets growing between two martyrs.
We love life whenever we can.
We steal a thread from a silk-worm to weave a sky and a fence for our journey.
We open the garden gate for the jasmine to walk into the street as a beautiful day.
We love life whenever we can.
Wherever we settle we grow fast-growing plants, wherever we settle we harvest a murdered man.
We blow into the flute the colour of far away, of far away, we draw on the dust in the passage the neighing of a horse.
And we write our names in the form of stones. Lightning brighten the night for us, brighten the night a little.
We love life when ever we can.




Mahmoud Darwish, The award-winning Palestinian poet, has died aged 67, after heart surgery in a Texas hospital. Al Jazeera's Jacky Rowland takes a look at a man who widely loved man by Palestinians and poetry-lovers alike.

Mahmoud Darwish
Mahmoud Darwish has long been recognized as the leading poet of Palestine, the poetic voice of the exiled Palestinian people. He was born in the Palestinian village of Birwe in 1942; Birwe was one of over 400 Palestinian villages occupied by the Israeli army in 1948. His family fled to Lebanon but returned to become "internal refugees" whose legal status was at best precarious, subject to Israeli military authorities. He was several times imprisoned and placed under house arrest in his 20s for reciting his poetry and for his activities as editor of the Israeli Communist Party's newspaper. In 1971 he left Israel (for 25 years, as it turned out), going first to Cairo, then to Beirut where he joined the Palestine Liberation Organization and became the editor of its literary, cultural, and scholarly journal Al-Karmel. He left Beirut following the Israeli invasion in 1982, living variously in Cyprus and Paris, among other places. He was chosen a member of the PLO Executive Committee in 1987, but resigned in 1993 over disagreement with the leadership regarding some elements of the Oslo Accords. After having been denied entry into Israel for a number of years, he was finally allowed to return in 1997 and settled in Ramallah.

His earliest poetry was largely traditional Arabic love poetry, but he soon turned to drawing upon the political and social situations he knew first hand; one of his earliest successful peoms (in the sense of becoming widely known among Palestinians) was "Identity Card," based on his own experiences as an "internal refugee" in Israel:

"Identity Card"

Put it on record.

I am an Arab
And the number of my card is fifty thousand
I have eight children
And the ninth is due after summer.
What's there to be angry about?

Put it on record.

I am an Arab
Working with comrades of toil in a quarry.
I have eight children
For them I wrest the loaf of bread,
The clothes and exercise books
From the rocks
And beg for no alms at your door,

Lower not myself at your doorstep.
What's there to be angry about?

Put it on record.

I am an Arab.
I am a name without a title,
Patient in a country where everything
Lives in a whirlpool of anger.

My roots
Took hold before the birth of time
Before the burgeoning of the ages,
Before cypress and olive trees,
Before the proliferation of weeds.

My father is from the family of the plough

Not from highborn nobles.
And my grandfather was a peasant

Without line or geneaology.
My house is a watchman's hut

Made of sticks and reeds.
Does my status satisfy you?

I am a name without a surname.

Put it on record.

I am an Arab.
Color of hair: jet black.
Color of eyes: brown.
My distinguishing features:

On my head the 'iqal cords over a keffiyeh
Scratching him who touches it.
My address:

I'm from a village, remote, forgotten,
It's streets without name
And all its men in the fields and quarry.


What's there to be angry about?

Put it on record.

I am an Arab.
You stole my forefathers' vineyards

And land I used to till,
I and all my children,
And you left us and all my grandchildren
Nothing but these rocks.
Will your government be taking them too
As is being said?

So!

Put it on record at the top of page one:
I don't hate people,
I trespass on no one's property.
And yet, if I were to become hungry

I shall eat the flesh of my usurper.
Beware, beware of my hunger
And of my anger!

(Translated by Denys Johnson-Davies)

Although there are suggestions of a threatened violence in the conclusion of "Identity Card," by and large Darwish has avoided appeals to violence as a solution; this is apparent in another early poem, one which is based on a conversation between Darwish and a young Israeli friend following the latter's participation in the 1967 Arab-Israeli War:

"A Soldier Dreams of White Tulips"

He dreams of white tulips, an olive branch, her breasts in evening blossom.
He dreams of a bird, he tells me, of lemon flowers.
He does not intellectualize about his dream. He understands things as he senses and smells them.
Homeland for him, he tells me, is to drink my mother's coffee, to return at nightfall.

And the land? I don't know the land, he said.
I don't feel it in my flesh and blood, as they say in the poems.
Suddenly I saw the land as one sees a grocery store, a street, newspapers.

I asked him, but don't you love the land? My land is a picnic, he said, a glass of wine, alove affair.
--Would you die for the land?
--No!
All my attachment to the land is no more than a sotry or a fiery speech!
They taught me to love it, but I never felt it in my heart.
I never knew its roots and branches, or the scent of its grass.

--And what about its love?Did it burn like suns and desire?
He looked straight at me and said: I love it with my gun.
And by unearthing feasts in the garbage of the past
and a deaf-mute idol whose age and meaning are unknown.

He told me about the moment of departure, how his mother
silently wept when they led him to the front,
how her anguished voice gave birth to a new hope in his flesh
that doves might flock through the Ministry of War.

He drew on his cigarette. He said, as if fleeing from a swamp of blood,
I dreamt of white tulips, an olive branch, a bird embracing the dawn on a lemon branch.
--And what did your see?
--I saw what I did:
a blood-red boxthorn.
I blasted them in the sand . . . in their chests . . . in their bellies.
--How many did you kill?
--It's impossible to tell. I only got one medal.

Pained, I asked him to tell me about one of the dead.

He shifted in his seat, fiddled with the folded newspaper,
then said, as if breaking into song:
He collapsed like a tent on stones, embracing shattered planets.
His high forehead was crowned with blood. His chest was empty of medals.
He was not a well-trained fighter, but seemed instead to be a peasant, a worker, or a peddlar.
Like a tent he collapsed and died, his arms stretched out like dry creek-beds.
When I searched his pockets for a name, I found two photographs, one of his wife, the other of his daughter.

Did you feel sad? I asked.
Cutting me off, he said, Mahmoud, my friend,
sadness is a white bird that does not come near a battlefield.
Soldiers commit a sin when they feel sad.
I was there like a machine spitting hellfire and death,
turning space into a black bird.

He told me about his first love, and later, about distant streets,
about reactions to the war in the heroic radio and the press.
As he hid a cough in his handkerchief I asked him:
Shall we meet again?
Yes, but in a city far away.

When I filled his fourth glass, I asked jokingly:
Are you off? what about the homeland?
Give me a break, he replied.
I dream of white tulips, streets of song, a house of light.
I need a kind heart, not a bullet.
I need a bright day, not a mad, fascist moment of triumph.
I need a child to cherish a day of laughter, not a weapon of war.
I came to live for rising suns, not to witness their setting.

He said goodbye and went looking for white tulips,
a bird welcoming the dawn on an olive branch.
He understands things only as he senses and smells them.
Homeland for him, he said, is to drink my mother's coffee, to return, safely, at nightfall.

(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)

The body of Darwish's work is most particularly concerned with articulating the effects on the Palestinian people of the loss of their homeland:


"Athens Airport"

Athens airport disperses us to other airports. Where can I fight? asks the fighter.
Where can I deliver your child? a pregnant woman shouts back.
Where can I invest my money? asks the officer.
This is none of my business, the intellectual says.
Where did you come from? asks the customs' official.
And we answer: From the sea!
Where are you going?
To the sea, we answer.
What is your address?
A woman of our group says: My village is my bundle on my back.
We have waited in the Athens airport for years.
A young man marries a girl but they have no place for their wedding night.
He asks: Where can I make love to her?
We laugh and say:
This is not the right time for that question.
The analyst says: In order to live, they die by mistake.
The literary man says: Our camp will certainly fall.
What do they want from us?
Athens airport welcomes its visitors without end.
Yet, like the benches in the terminal, we remain, impatiently waiting for the sea.
How many more years longer, O Athens airport?

(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)

The homeland which now exists for Palestinians is that land found in memory and the imagination:

"We Walk Towards a Land"

We walk towards a land not of our flesh,
Not of our bones its chestnut trees,
Its stones unlike the curly goats
Of the Song of Songs.
We walk towards a land
That does not hang a special sun for us.
Mythic women clap:
A sea around us,
A sea upon us.
If wheat and water doe not reach you,
Eat our love and drink our tears.
Black veils of mourning for the poets.
You have your victories and we have ours,
We have a country where we see
Only the invisible.

(Translated by Rana Kabbani)

In a very real sense, the lost homeland of Palestine becomes what defines those who have lost her, and she becomes identified with the "beloved" of traditional Arabic poetry:

"On This Earth"

We have on this earth what makes life worth living: April's hesitation, the aroma of bread
at dawn, a woman's point of view about men, the works of Aeschylus, the beginning
of love, grass on a stone, mothers living on a flute's sigh and the invaders' fear of memories.

We have on this earth what makes life worth living: the final days of September, a woman
keeping her apricots ripe after forty, the hour of sunlight in prison, a cloud reflecting a swarm
of creatures, the peoples' applause for those who face death with a smile, a tyrant's fear of songs.

We have on this earth what makes life worth living: on this earth, the Lady of Earth,
mother of all beginnings and ends. She was called Palestine. Her name later became
Palestine. My Lady, because you are my Lady, I deserve life.

(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)

For the Palestinian people, it is the fact of exile which is their defining characteristic:

"Without exile, who am I?"

Stranger on the bank, like the river . . . tied up to your
name by water. Nothing will bring me back from my free
distance to my palm tree: not peace, nor war. Nothing
will inscribe me in the Book of Testaments. Nothing,
nothing glints off the shore of ebb and flow, between
the Tigris and the Nile. Nothing
gets me off the chariots of Pharaoh. Nothing
carries me for a while, or makes me carry an idea: not
promises, nor nostalgia. What am I to do, then? What
am I to do without exile, without a long night
staring at the water?
Tied up
to your name
by water . . .
Nothing takes me away from the butterfly of my dreams
back into my present: not earth, nor fire. What
am I to do, then, without the roses of Samarkand? What
am I to do in a square that burnishes the chanters with
moon-shaped stones? Lighter we both have
become, like our homes in the distant winds. We have
both become friends with the clouds'
strange creatures; outside the reach of the gravity
of the Land of Identity. What are we to do, then . . . What
are we to do without exile, without a long night
staring at the water?
Tied up
to your name
by water . . .
Nothing's left of me except for you; nothing's left of you
except for me -- a stranger caressing his lover's thigh: O
my stranger! What are we to do with what's left for us
of the stillness, of the siesta that separates legend from legend?
Nothing will carry us: not the road, nor home.
Was this road the same from the start,
or did our dreams find a mare among the horses
of the Mongols on the hill, and trade us off?
And what are we to do, then?
What
are we to do
without
exile?

(Translated by Anton Shammas)

But Darwish's poetry reaches beyond the surface facts of Palestinian exile, especially in his later work where he explores the human experience, not just the Palestinian one, particularly in erotic and love poetry which probes the nature of love in a world in which we are all in a very real sense strangers and exiles:

"The Stranger Finds Himself in the Stranger"

We two are become one.
We have no name, strange woman,
when the stranger finds himself in the stranger.
What remains of the garden behind us is the power of the shadow.
Show what you will of your night's earth, and hide what you will.
We come hurriedly from the twilight of two places at once.
Together we searched for our addresses.
Follow your shadow, east of the Song of Songs,
herding sand grouse.
You will find a star residing in its own death.
Climb a deserted mountain,
you will find my yesterday coming full circle to my tomorrow.
You will find where we were and where, together, we will be.

We are two become one, strange man.
Go to the sea west of your book, and dive as lightly
as if you were riding two waves at birth,
you will find a thicket of seaweed and a green sky of water.
Dive as lightly as if you were nothing in nothing.
And you will find us together.

We are two become one.
We have yet to see how we were here, strange woman.
Two shadows opening and closing upon what had once been our two bodies.
A body appearing then disappearing in a body disappearing
in the confusion of unending duality.
We need to return to being two,
so we can go on embracing each other.
We have no name, strange woman,
when the stranger finds himself in the stranger.

(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)

Kilde: hedgeguard.blogspot.com

For a free Palestine? Visit www.freegaza.org/

Oddbjørn Aardalen til topps som månedens poet - Diktbasen - i august

MÅNEDENS POET (august 2008): Oddbjørn Aardalen har gått helt til topps med «Postludium», et dikt Helge Torvund mener fanger oss opp, drar oss ned til jorda og det konkrete, og sender oss så avgarde igjen med mange mulige tanker og følelser.
Ny deodorant inspirerte diktet, men ellers får Oddbjørn Aardalen ofte ideer når han er ute i skogen. Sammen med Takravn er han Månedens poet på Diktkammeret.

FAKTA:

Postludium

Ved inngangen til gravlunden
sit ein dau mann
ein Nokia N95
i venstrehanda

eg gjeng så nær
at eg høyrer den dempa musikken

eg kjenner ikkje melodien
men ei søtleg lukt av Sergio Tacchini
blandar seg med augustkvelden
si dose av kaprifol

han har eit ferskt persilleblad
i knappholet
og ser lukkeleg ut

Av Oddbjørn Aardalen


Framme av Takravn (deler 1. plassen med Aardalen)

huskonturen
og nattehimmelen ruver
han blir sittende
i bilmørket
i den prikkende
stillheten

han pakker ut stiene
stien fra trappa
til tørkestativet
til seljekrattet
ternekolonien
steinringen

han vikler ut
sistelinja
fra toyotaen
til metalltrappa

strammer

Av Takravn (Elin Rose Myrvoll)

Etter å ha diskutert enda litt mer og deretter konsultert diktlærer Helge Torvund, kom vi fram til at dette var en gyllen anledning til å hedre ikke bare én, men to verdige poeter. Dobbel glede altså. Våre to augustvinnere på Diktkammeret er Takravn, som egentlig heter Elin Rose Myrvoll, og Oddbjørn Aardalen. Vi har dessverre ikke klart å komme i kontakt med Takravn, som sist var i månedsfinalen i januar, men Oddbjørn Aardalen stiller villig opp på intervju.

Diktbasen intervjuer Oddbjørn Aardalen

Oddbjørn skriver ikke etter noe bestemt mønster, mest etter innfallsmetoden. Et av sønnens innkjøp inspirerte «Postludium».

- Når eg skriv dikt er det ofte ei eller anna registrering som løyser det heile ut. Det kan vere ein spesiell fuglelyd, det kan vere ei marihøne som kjem og set seg på handa mi. Eller det kan vere som i dette høvet at son min har kjøpt ny deodorant: Sergio Tacchini, med ein heilt spesiell lukt. Det var dette som var utgongspunktet denne gongen. Så kom resten av diktet sånn litt etter kvart, forteller Oddbjørn.

Mesteparten av skrivinga, som går litt opp og ned i perioder, finner sted i andre etasje i det gamle våningshuset på gården der Oddbjørn bor.

- Huset er frå 1790 og gjev meg stadig inspirasjon. Det kviskrar i vegger og loftsgonger. Fortel om dei som har budd her før. Elles er skogen og molda og naturen den store inspirasjonskjelda. Eg bur i skogen, så skritta treng ikkje vere mange for å få inspirasjon. Eg helsar fru pinus, herr picea, frøken tilia og herr taxus mest kvar dag. Dei helsar att og spør korleis eg lever. Vi har alltid noko å snakke om. Og å teie om.

Et skrivende menneske
Andre forfattere er også til stor hjelp for skrivinga. Akkurat nå er det Olaf H. Hauge som opptar månedspoeten.

- Eg les mykje, og det er alltid spanande å vite at ein har mange bøker som ikkje er lest. Akkurat no held eg på med dagbøkene til Olaf H. Hauge; 5 bind på over 3000 sider. Utruleg interessant. Eg les både lyrikk og prosa og kunne nemne mange favorittforfattarar. Trur likevel eg vel å ikkje nemne namn, for det er så mange at det ville vere galt å utelukke nokon, mener Oddbjørn.

Han har skrevet dagbok siden 1953, da han var ni år gammel. Til våren skal notatene systematiseres.

- No som eg snart er pensjonist har eg planer om å ordne dette stoffet - samle det så å seie. Det er ei stor oppgåve, som eg førebels har eit noko avventande og respektfullt forhold til. Eg rekner meg for eit skrivande menneske. Er samfunnsinterresert og skriv mykje for aviser og tidsskrift. Eg har stor glede av skriving. Noko inne i meg kviler ekstra godt etter at orda har kome ned på papiret og ligg og ser på meg som setninger. No har me blitt til noko meiningsfyllt, seier orda.

To utgitte samlinger
Oddbjørn Aardalen har ikke bare skrevet dagbok, blitt publisert i aviser og tidsskrift og vært aktiv på Diktkammeret. Han har også gitt ut samlingene «Grønn resept» (2005) og «Å sjå med hjarta» (2006) på Setesdalforlaget.

Og fått musikk spesialskrevet til diktene sine:

- Ja, eg må også fortelje at eg fekk oppleve at 15 av dikta mine blei tonesett i vår av ein lokal musikar her i Vennesla. Det var ei stor oppleving å vere med på å høyre sine eigne dikt tonesette og med vakker song. Ein kan få gåsehud av mindre.

Poeten startet på Diktkammeret i 2003 og har vært mer eller mindre aktiv siden.

- Diktkammeret har betydd svært mykje for meg og for skrivinga mi. Eg starta her i 2003 og har vore meir eller mindre aktiv alle desse åra. Me er heldige som har ein diktlærar som Helge Torvund. Han har vore til stor hjelp for rettleiing og oppbakking både for meg og sikkert for dei fleste som deltek her på DK. Også mange av medpoetane har eg store og gode kjensler for. Eg oppfatter dei som rause personar, som gjev av seg sjølv for å stimulere andre. Eg trives på DK og vil nok halde fram med å delta her.

Oddbjørn ble «Månedens poet» med diktet «Om ho visste» i februar 2007. Han trodde ikke han skulle få oppleve å nå helt til topps igjen.

- Eg tenkte nok at dette var ei eingongshending. Eg må berre enno ein gong seie juryen stor takk. Dette gjev inspirasjon. Og at mitt dikt skulle likestillast med Takravn sitt flotte dikt, er heilt storveis. Så storveis at ein enkel mann frå skogane ikkje heilt skjøner det.

Juryens kommentar til «Postludium»
Eit dramatisk bilete formidla i eit roleg observerande språk som fører oss tett innpå den døde. Ordvala fører oss gong på gong over til uventa perspektivopnarar; frå gravlund og død til mobiltelefon og mogleg kommunkasjon med halve verda.

Der ein lett tenkjer at søtleg lukt minner om død, vert me brått lokka over i ei anna assosiasjonsfil av eit internasjonalt parfymemerke. Og der me nett har møtt lukta av blomar og skulle forventa oss ein blome i knappholet, møter eit absurd og originalt persilleblad oss. Ferskt og grønt, som eit signal om liv som er nappa av. Og oppå det heile ser den døde lykkeleg ut. Kvifor?

Ja, det er det opp til oss å fabla vidare om. Diktet fangar oss opp, dreg oss ned til jorda og det konkrete, og sender oss så avgarde att med mange moglege tankar og kjensler.

For juryen, Helge Torvund.

Juryens kommentar til «framme»
Også her vert eit menneske presentert for oss. Sitjande mellom store hus i nattemørkret. Ikkje kva mørker som helst, men presist skildra som bilmørkret. Eit ord som får meg til å kjenna lukter og materialiteten i bilsetetrekka. Det neste ordet som får teksten til å krypa skikkeleg inn under huda, er ordet prikkende. Eg har ofte gjenteke det rådet eg sjølv ein gong fekk, nemleg at dikta kan verta stillare utan ordet stillheten, men her er stilla prikkande, og det fungerer forsterkande og gjer denne stilla ubehageleg nær.

Personen i bilmørkret hugsar staden der han sit frå tidlegare opplevingar. Og korleis skildrar poeten Takravn dette; jau, vet at han pakker ut stiane han har gått og tydelegvis kjenner. Til slutt viklar han ut den siste linja i dette urbane landskapet, slik ein viklar ut ein ståltråd, tenkjer eg meg, ei linje frå bilen der han sit, eller frå ein annan bil, kanskje bilen til ein sentral person i personen sitt liv, og fram til ei metalltrapp. Dette kjølege og harde biletet på noko som ein kan stiga opp eller ned i. Diktet slutter med eit ord som både opnar og knyter diktet saman. Igjen står me som lesarar att som den som må dikta dette ferdig.

For juryen, Helge Torvund.

I juryen satt Kristian Rishøi, Niels Nagelhus Schia, Maria Børja og Birgitte Mandelid.

Kilde: www.dagbladet.no/kultur (se diktbasen)

Samisk kultur på nettet

Nettutstillingen "Sapmi - en nasjon blir til" forteller om samisk kultur og samfunn fra 1945 og fram til i dag. sapmi.uit.no

Og, som det sies i introduksjonen til utstillingen :

"Historien om framveksten av Kongeriket Norge er velkjent for alle landets innbyggere. Den tok til på Eidsvoll i 1814 og preger den dag i dag det meste av norsk politikk og samfunnsliv. Men historien om hvordan samene har utviklet sitt nasjonale fellesskap, er derimot svært ukjent i norsk offentlighet".

Nettsidene belyser mange temaer innen samisk kultur:

- navnetradisjoner
- klesdrakt
- sport
- Kautokeino-opprøret
- duodji m.m.

Nettsidene ble opprettet i 2006 på norsk og samisk, og i 2007 kom en engelsk versjon.

- Utstillingen belyser mange temaer som er lite kjent i lærebøker, og kan være et fint hjelpemiddel for lærere i skolen, sier førsteamanuensis Terje Brantenberg ved Tromsø museum.

Kilde: Levende Historie

Nådeløst kunstnerportrett av Vreeswijks

Innsiktsfullt og veldokumentert om nasjonalskaldens livsløp, suksess og kamp mot sine mørke sider.

Han tok opp arven etter Carl Michael Bellman og Evert Taube, og tilførte den tradisjonsrike svenske visearven et nytt, friskt grep. Med sitt enkle gitarspill og direkte sangstil tilførte han den fornemme visen en uvøren bluesstil. Men tekstene hans var godt forankret i den poetiske tradisjonen som Bellman og Taube hadde perfeksjonert.

Glede og sorg.
Vreeswijk tilførte et helt nytt persongalleri med skikkelser som Polaren Per, Fredrik Åkare, Cecilia Lind, Fiffige Nanette, Sportiga Marie og Ann Katrin Rosenblad, som hans publikum ble kjent med gjennom flere viser. Han skildret hverdagslivet til sliterne, i glede og i sorg. Kjærligheten til en vakker pike, og en dram. Gjerne på kant med borgerligheten og øvrigheten. Outsidere som ham selv.

Han var uhyre produktiv, og fikk gitt ut hele 40 album i løpet av sitt korte, aktive liv. Det var mest hans egne sanger, men også plater med sangene og tekstene til sine forbilder Bellman og Taube, Victor Jara og Lars Forssell. Han var en meget populær utøver, og turnerte flittig land og strand rundt, i Sverige, men også i Norge og Danmark. Sanger som "Hönan Agda", "I natt jag drömde nogot som", "Brev från kolonien", "Mördar Anders" og "Turistens klaga" gjorde ham folkekjær - i store kretser rent ut til en popstjerne. Hans beundrere var mange og trofaste.

Vel dokumentert.
Alt dette kommer klart og tydelig frem i biografien over Vreeswijk som journalisten Klas Gustafson skrev i fjor, og som nå foreligger på norsk, 20 år etter Vreeswijks død. Gustafson har begått et nitid journalistisk research-arbeid. Han har intervjuet over 60 av Vreeswijks venner, familie, kolleger, forretningsforbindelser, produsenter, arrangører, koner og elskerinner. Det er blitt en detaljert og godt dokumentert beretning om et spenningsfullt liv.

Angst og fornedrelse.
For Vreeswijks liv var ikke bare den vellykkede og beundrede trubadurens.

I like stor grad var det et liv i angst, fornedrelse, sykelig sjalusi, usikkerhet, fyll og narkotika, en endeløs skattegjeld og konfliktfylte, ustabile og direkte voldelige forhold til en rekke kvinner. Biograf Gustafson vil ikke skildre glansbildet Vreeswijk. Han bruker like mye plass og ressurser på å fortelle om den svarte siden ved kunstneren.

Vreeswijk leste og beundret folk som Norman Mailer, Charles Bukowski og Ernest Hemingway. Han dyrket å være en outsider, en hipster. En jazzmusiker i visedrakt. Han ville leve sitt kunstnerliv, og gikk inn i karikaturen av kunstnermytene med fullt alvor. Han stilte seg på sidelinjen i opposisjon til det etablerte. Det virket som om han søkte motstand og fornedrelse for å kunne være kreativ.

Svik.
Det er faktisk ganske trist å lese om hvordan han svek sine kvinner, ranglet bort pengene sine, misbrukte tillit og satte seg selv i de mest håpløse situasjoner. Han ble tatt for fyllekjøring og dømt for skatteunndragelse. Rømmer fra fengselet. Husbåten han bodde i sank. En av leilighetene hans brant. Kanskje han sovnet med en røyk. Politiet finner ulovlig våpen. Tar med to prostituerte hjem og blir forbannet når han i sengen oppdager at de er transvestitter. Risper den ene med kniv og kaster dem ut. Det vil ingen ende ta.

Men de fine stundene er mange nok til at han også kan være en sjarmerende, belest, interessert og aktiv medborger. Med sine brune øyne, lange svarte øyenvipper og joviale fremtreden, har han et stort kvinnetekke.

Hans venner finner en engasjert, kunnskapsrik kunstner og samtalepartner med sympati for de utstøtte. En barmhjertig samaritan i en ølhunds skikkelse.

Et levd bluesliv.
Boken er holdt i en nøkternt fortellende stil. Teksten er konsekvent i presens. Det gjør den lettlest og levende. Boken danner et troverdig bilde av en splittet personlighet, uten at biografen dømmer noen. Historien som biografien til Klas Gustafson forteller, fyller ut bildet av en motsetningsfull kunstner som til fulle har levd et bluesliv. Den fortrenger bildet av den joviale kosebamsen, men den rokker ikke ved Vreeswijks posisjon som trubadur og nasjonalskald.

Kilde: Tor Marcussen, Aftenposten



Cornelis Vreeswijk synger "Balladen om Fredrik Åkare" fra 1964

Visste du at... Nils Gaup lager film av "Mengele Zoo"?

Gert Nygårdshaug er glad for at det bilr film av den kontroversielle boken «Mengele Zoo».

I samtalen kom det fram at «Mengele Zoo», kåret til tidenes norske roman under fjorårets Litteraturfestival på Lillehammer, skal bli film. Det betyr at historien om Mino som lærte å jakte på sommerfugler av sin far, og som ender som en av verdens mest ettersøkte terrorister, ender på det store lerrettet.Og det er Nils Gaup som skal regissere. En viktig historie! I følge Dagsavisen, blir den planlagte «Mengele Zoo» en storproduksjon av internasjonalt format.

Først og fremst vil jeg si at «Mengele Zoo» er en kjempebra bok. Det er en fantastisk historie og en viktig historie som er veldig tidsaktuell, og som dessverre kommer til å være det i lang tid framover også, sier Nils Gaup til Dagbladet.no om sitt forhold til boka. Veldig glad Et utenlandsk produksjonsselskap hadde opprinnelig kjøpt rettighetene til «Mengele Zoo», men kom seg ikke videre. Da de valgte å ikke fornye opsjonen for ei tid tilbake, ble Nygårdshaug kontaktet av et norsk selskap som han solgte til. - Og så fikk jeg beskjed om at de hadde koblet inn Nils Gaup, og da ble jeg jo veldig glad, sier Nygårdshaug til Dagbladet.no. - Så det blir film? - Man vet jo aldri om det blir film, men poenget er at når du har en såpass sterk person i norsk filmverden som sier at denne filmen vil jeg regissere, så skal det veldig mye til for at det ikke skjer, mener Nygårdshaug. Det blir etter alt å dømme ingen kjente norske skuespillere i de bærende rollene? Nei, dette overlater jeg til filmfolkene, men vi er enige om at det ikke blir noen norsk tale. Det blir ikke norske skuespillere, men sannsynligvis spanske eller engelsktalende, forteller Nygårdshaug. Forfatteren har heller ingen planer om å involvere seg i arbeidet med å omsette boka til film. - Jeg har sagt klart ifra at «her har dere full carte blanche til å jobbe med dette stoffet som dere synes er best». Jeg vil ikke legge meg borti det, for dette kan filmfolket ti ganger bedre enn meg. Så der står de fritt, forsikrer Nygårdshaug.

Kilde: Dagsavisen

En forfalskning av Hauge

I en ny bok retter litteraturprofessor Asbjørn Aarnes kraftig kritikk mot Jan Erik Vold og Profilkretsen. - De forringet Olav H. Hauges verk, hevder han.

Av Olav Brostrup Müller (klassekampen@klassekampen.no)
Lørdag 16. august, 2008


Olav H. Hauge ble tatt inn i varmen av Profilkretsen. Asbjørn Aarnes mener at han kan ha blitt forført av deres oppmerksomhet. Det er i den ferske antologien «Tid å hausta inn» at Asbjørn Aarnes anklager den radikale Profilkretsen for å ha kuppet Olav H. Hauge. Essayet der kritikken fremmes, «Liv og diktning hos Olav H. Hauge», er også på trykk i dagens utgave av Klassekampen.
- Jeg vil begynne med min egen forsømmelse, sier Asbjørn Aarnes.
- Og det er den at jeg i mange år ikke leste Olav H. Hauge. Jeg opplevde nemlig, i siste fase av mitt akademiske liv, den radikale bølgen. Det var en tom tilværelse, men jeg har sans for det absurde, så jeg fant meg i det. Jeg fikk beskjed om at jeg, som blant annet skrev i Morgenbladet, var miljøskadd og ble foreskrevet en del litteratur som skulle hjelpe med vekk fra min overklassebakgrunn. Hvis jeg ikke ville lese Marx og Lenin, måtte jeg i hvert fall lese folkelivsdikteren Sjur Bygd, fikk jeg beskjed om. Og hvis det ikke falt i smak, måtte jeg i hvert fall forsøke Olav H. Hauge. Han skulle være god medisin.
Ville ikke lese
Det medisinske rådet slo kontra. Litteraturprofessoren ble fort lei av representantene for den radikale bølgen, og slo samtidig fra seg å lese Olav H. Hauge. Det skulle vise seg å sitte lenge i.
- Men etter hvert fikk jeg mange telefoner fra Hamar-dikteren Rolf Jacobsen, som mente jeg måtte skrive om Hauge i Morgenbladet. Men er det ikke slik at han er maoist? spurte jeg. Nei, sa han, det er falskt. Olav H. Hauge er en åndens tjener, han er ydmyk - en stor poet.
Asbjørn Aarnes fikk ikke opp øynene for Ulvik-dikteren før etter hans død, da de fem bindene med Olav H. Hauges dagbøker ble offentliggjort.
Den Hauge som uttrykte seg på dagbøkenes sider, var en annen en den Aarnes hadde hørt beskrevet av Profilkretsen, følte han.

Dagbokoverraskelse
Det var Cato Schiøtz som åpnet dagboken for meg. Og da så jeg det: Hauge er en åndsrealist. Han mener at det kun finnes én substans, og det er ånden. Alt annet er manifestasjoner av ånden. Dette grunnsynet er selvfølgelig uforenlig med det Profilkretsen hevdet. De hadde et materialistisk program, der det var tingene som telte. Hvis man leser dagboken til Hauge finner man det motsatte, nemlig en slags åndsstolthet.
- I ditt essay «Liv og diktning hos Olav H. Hauge» vier du en del oppmerksomhet til genius-begrepet hos Hauge. Hvorfor det?
- Olav H. Hauge sier at det bare er én dikter i samtiden som har genius, og det er Alf Larsen. Alle andre har undermedvit, skriver han. Genius-tanken innebærer at dikteren ikke bare er et individ, eller et sosialt medlem av samfunnet, men at han bærer på en type innsikt han selv ikke er herre over. Sannheten er at Olav H. Hauge selv hadde genius.

Åndelig dikter
Aarnes mener i dag at Hauges beste arbeider ikke er de bekjennende eller personlige diktene, men heller tekstene der leseren ser at det er noen som taler gjennom ham.
- Det finnes et sentrum hos ham som det tales ut fra, og som gjør at han kan ikke plasseres sosiologisk eller sosialt. Han har visjoner som … ja, vi vet ikke hvor de kommer fra. Diktet «Gullhanen» er et eksempel på dette, det er Olav H. Hauge på sitt absolutt beste.

Profilkretsen
Mot slutten av 60-tallet begynner det å dukke opp folk på tunet hjemme hos Olav H. Hauge i Ulvik. Slik er i hvert fall bildet som har satt seg: Unge, alvorlige menn med pipe, lesebriller og venstresympatier.
For dikteren selv, som på dette tidspunktet hadde levd i årevis med psykisk sykdom og et liv preget av ensomhet, blir oppmerksomheten også en slags vei tilbake til verden rundt.
Det de unge gjestene på tunet har med seg, er en litterær idé om at det er det materielle og det «nyenkle» som er målet. Eller som en av dem, Tor Obrestad, selv skriver i sitt essay i Hauge-antologien «Tid å hausta inn»: «Skreiv ein ‘hav’ skulle det vera det våte elementet ein kunne symja i […]. Skreiv ein ‘stol’ skulle det først og fremst vera eit ord for det møbelet ein kunne sitta på».
- Jeg spør meg om ikke Olav H. Hauge ble forført i sitt eget verk, sier Asbjørn Aarnes i dag.
- Hauge har hørt på «gjestene», og lagt seg etter deres forventninger om krav til enkelthet. Han har i sitt verk en utvikling mot ting-enkelhet. Han lar etter hvert sagbukken, hoggestabben og øksa fortelle, men det betyr stagnasjon, og ikke framgang i diktningen.
- Forpurret interessen fra Profilkretsen hans naturlige løp?
- Om det bare skyldes dem at han ble enkel, er vanskelig å si. Det var en rekke ting som skjedde med Olav H. Hauge etter hvert: han ble kvitt de psykiske problemene sine, begynte å reise, fant fram skiene sine, giftet seg. I dagbøkene ser vi hvordan livet hans går mot en slags stille utadvendthet. Men samtidig har jeg nok en mistanke om at det at de plutselig kom og hyllet ham, at det var noe av grunnen til denne enkelheten han kom til å legge seg til, ja. Jan Erik Vold sier jo til ham: «Du må slutte å tenke. Du må gi deg over til tingene, du må la tingene tale. Innstill din egen tale. Lytt til øksen og sagbukken, det er de som skal ha ordet».
- Og i det øyeblikket synes du han blir dårligere?
- Jeg synes andre deler av forfatterskapet hans er bedre, ja.

Kuppet i Ulvik
Asbjørn Aarnes mener i dag at Profilkretsen forfalsket Hauges uttrykk og egentlige innhold.
- Forvrengningen av Hauge er et stort kapittel i vårt intellektuelle liv. Ofte snakker vi om striden mellom Welhaven og Wergeland som en av de store begivenhetene i norsk litteraturhistorie, men dette handler om et like viktig forhold. Det er et kapittel om en forfalsking, og en radikal krets som kanskje har hatt innflytelse over ham, og har forringet verket hans.
Om det var slik at Jan Erik Vold og hans Profilvenner kuppet Olav H. Hauge den gangen, ser det ikke ut til at Asbjørn Aarnes nå kan vente seg noen unnskyldning for innblandingen.