Glassmalerier i Middelalderen

Av Lill H. Opsahl, cand. phil. i kunsthistorie

Et stort antall av høymiddelalderens kirker var utsmykket med glassmalerier i de vidunderligste farger. Vinduene viste framstillinger av Skapelsen, Dommedag, Kristus, Jomfru Maria, helgener og mirakler og fylte kirkerommet med lys som spredde glassets røde, blå, gule og grønne nyanser over steinvegger og gulv.

De tidligst bevarte glassmaleriene vi kjenner, stammer fra Frankrike og England hvor byggingen av de gotiske katedralene som tok til på 11 og 1200-tallet samlet glassmalere fra hele Europa. De arbeidet sammen i verksteder i nærheten av kirken under ledelse av en mester. Glasset ble laget på stedet og skåret opp i små deler med jernkniver og tenger som man i dag har bevart en rekke eksempler av. Detaljer som ansiktstrekk, hårlokker og folder i klærne ble malt med en tynn pensel for deretter å bli brent inn i glasset. De små glassbitene ble satt sammen med blyremser og loddet i skjøtene.

Kirkene ble besøkt av skarer av pilegrimer som søkte seg til det nærmeste de kunne komme det Himmelske Jerusalem på jorden. Et stort antall av disse har vært fattige mennesker av lav byrd. Det må ha vært en ubeskrivelig opplevelse å komme inn i kirken, kjenne lukten av røkelse, høre vakker musikk og se rommet fyIt av lys og farger. I tillegg til å utsmykke kirken hadde glass-maleriene også en pedagogisk funksjon. 95 % av befolkningen skal ha vært analfabeter, og sett på bakgrunn av at latin var kirkens og de lærdes språk, virket vinduene, som en billed-bibel som bekreftet kirkens teologi for det store flertall som ikke kunne lese og skrive.

Den svenske øya Gotland i Østersjøen har det største antall og de best bevarte glassmaleriene i nordisk sammenheng. Øya har en mengde kirker fra høymiddelalderen og vinduene smykkes av velkjente motiv som Kristus, engler, Maria og helgener som f.eks. vår egen St. Olav. Gotland, og da spesielt hovedstaden Visby, var et betydelig handelssentrum i Østersjøomrket. Det antas at glassmalerne har kommet fra de nordtyske områdene, bosatt seg på øya i kortere, eller lengre tid og knyttet til seg lokale håndverkere. Olavskapellet i Jacobsbergs kirke i Follingbo sogn på Gotland er utsmykket med et nydelig glassmaleri som framstiller en sjel i form av en liten menneskefigur som bringes til himmelen i et klede holdt av en engel.



Glassmaleri i Norge
Også i Norge har et stort antall kirker og klostre vært utsmykket med glassmalerier, men i motsetning til våre skandinaviske naboer, har vi ingen intakte vinduer bevart.
Arkeologer har under utgravninger funnet et betydelig antall fragmenter, små glassbiter med dype, intense blåtoner, varm rubinrød, nyanser av rosa, gul og grønn. Navnene på glassmestrene er, i likhet med de fleste av middelalderens håndverkere, sjelden kjent. I 1299 omtales en Klemet Pentur (maler) i Stavanger som kan ha vært en glassmaler. Det eldste bevarte skrift som kan fortelle oss noe om dette håndverket i Norge stammer fra 1308, fra biskop Arne av Bergens bror, Audfinn Sigurdssønn, som hadde kontakt med en utenlandsk glassmaler. Et testamente fra 1335 donerte penger til oppførelse av et glassmaleri i Mariakirken i Bergen.

De storste funn av glassmalerifragmenter fra 12-1300-tallet stammer fra kirkene i Hvaler og Fjære, fra kirkeruiner i Sarpsborg, Utstein kloster og Hovedøya kloster ved Oslo. Fragmenter er også funnet ved Nidarosdomen i Trondheim, ved kirkene i Kinsarvik, ÅI, Ranem, Herøy og Trondenes. En av glassbitene fra Hvaler kirke framstiller to utstrakte hender, sannsynligvis fra 1200-tallet. Fra samme kirke kjenner man i tillegg to kroner, som antagelig stammer fra figurer utført pA 1300-tallet. Fra Sarpsborg er bevart rester av et inskripsjonsbånd med bokstavene I.N. [R.I.], Jesus av Nasaret, jodenes konge", og kan ha tilhørt en korstfestelsesscene.
Glassbitene viser også arkitekturdeta1jer, ornamentikk, blomster, paljetter, rosetter og ranker. Bladverket fra Sarpsborg har store fellestrekk med tilsvarende eksempler fra York i England, utført ca. 1380.
Stavanger domkirke er den eneste av våre kirker som, ifølge skriftlige kilder, skal ha hatt bevarte glassmalerier også etter Reformasjonen på 1500-tallet. I 1745 kan vi lese at i et av vinduene bak alteret framstilles en katolsk biskop og St. Svithun, kirkens skytshelgen. Dessverre er ikke disse bevart.

Glassmaleri i Oslo
Mariakirken og Sankt HalIvardskatedralen var de to største kirkebygningene i middelaIderens Oslo. Mariakirken var kongens kirke, mens HalIvardskirken var biskopens kirke. En bro førte fra kirken over i bispeborgen hvor ban kunne fiykte i tilfelle angrep. Sannsynligheten er stor for at disse to var utsmykket med de kosteligste glassmalerier som ga steinveggene et skjær av fiolett og alle regnbuens farger. Sammen med krusifikser av gull og edelstener, kalkmalerier, relikvieskrin og illuminerte manuskripter må de ha gitt et overveldende inntrykk.
Husene i byen fikk som regel dagslys gjennom Ijoren i taket, men i rom hvor det ikke var ildsted, fantes ofte åpninger i veggen som ble lukket med treluker eller rammer med en gjennomsiktig hinne. I klostrene og kirkene derimot, brukte man mye tidligere glassruter og disse var da gjerne prydet med farger. Første gang vindusglass nevnes i et privathus i Oslo er i 1343, hvor det står skrevet at sira Brynulfar satt ved glassgluggen i et malt loft. Ved enkelte av privathusene er det funnet glassbiter i ulike farger. En mulighet kan ha vært at disse stammer fra andre steder og har blitt plukket opp av barn som fulle av henrykkelse har forelsket seg i fargen og måten glasset skinner i lyset, og har innlemmet det i leketøysamlingen sin.

Spor av inskripsjoner kjenner vi fra Hovedøya kloster med majuskler og minuskler, store og små bokstaver. Det er også funnet et stort antall fragmenter av "grisaille", glass holdt i ulike valører av grått. Særlig fra Hovedøya finnes en samling fragmenter med rosetter og stilisert bladverk med klare fellestrekic til glassmalerier fra 1200-tallet fra Lincolnkatedralen i England.

Alt i alt, selv om materialet er mangelfullt, kan det uansett, fortelle oss at norske kirker i høymiddelalderen var utsmykket med disse kostelige, fargerike vinduene. Vi kan håpe at nye utgravninger vil avdekke nytt materiale som kan kaste lys over en lite kjent side av norsk kunsthistorie.

Maria med barnet fra Hedalen stavkirke i Valdres

Treskulpturen i Hedalen stavkirke fra ca år 1250 er et usedvanlig fint eksempel på middelalderes gotiske uttrykksform. Høyreist og med langstrakte proporsjoner, elegant linjeføring og gjennomført detaljrikdom gjør den til et kunstverk på det beste også i europeisk sammenheng.

Originalen i Hedalen er i løpet av 700 år blitt nokså medtatt. Farger og forgylling er mørknet, men en kopi malt slik den opprinnelig så ut, er utstilt i Middelaldersalen i Historisk Museum i Oslo. Den lyser av gull og farger slik det skulle være i middelalderen.

Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke i Sør-Aurdal i Valdres ble bygget omkring 1160. Svalgangene rundt er antagelig like gamle. Etter svartedauden lå Hedalen øde og gjengrodd i vel 150 år.
Et sagn forteller at kirka ble funnet igjen omkring år 1500 av to jegere som tilfeldigvis kom forbi. De skjøt med pil på en tiur, men bommet og traff en av klokkene i tårnet. Sagnet forteller videre at en bjørn hadde lagt seg i hi inne i kirka. Denne ble skutt av jegerne, og skinnet av denne bjørnen henger i kirken den dag i dag.
Stavkirka ble ombygget til korskirke i 1699, og i 1902 ble den restaurert og fikk et kortilbygg.
Kirken har mange verdifulle klenodier. Foruten Maria med barnet, er det et relikvieskrin og et sakramenthus der. Inngangsportalen er original fra 1160 og er i typisk intrikat norrøn dragestil.

Sagnet om Hedalen kirke

Mange sagn knytter seg til Hedalen stavkirke. Under svartedauden døde alle i bygda. Dette sagnet forteller hvordan kirka ble gjenfunnet:

I lange tider hadde Hedalen ligget øde etter at svartedauden hadde herjet i dalen. Folk og fe var borte, og skogen vokste tett.
En dag kom to jegere vandrende gjennom skogen. De fikk øye på en fugl i en tretopp. Den ene spente buen og skjøt. Pila bommet på fuglen, men like etter hørte jegerne en vakker klang.
De ble forundret og gav seg til å følge lyden. Jegerne hadde ikke gått lenge før de kunne skimte ei gammel kirke mellom trærne. For å sikre seg mot at dette var trollskap, kastet den ene ildjernet sitt over kirketaket.
Der jernet falt ned, ligger det i dag en gård som har navnet Ildjarnstad. Jegerne åpnet døra og gikk inn i kirken.
Rett ved alteret så de en bjørn som lå og sov. Jegerne skjøt bjørnen og flådde skinnet av den. Den dag i dag kan en i kirkas sakristi se en bit av dette bjørneskinnet.

Kilde: Arne Heimestøl

Åttetallsymbolikken i lys av middelalderteologien

Middelalderteologien forkynte at det eksisterte et forhold mellom verdensaltets oppbygning og de geometriske og tallmessige systemer. Kirker ble planlagt utfra tanken om at delene i en helhet var proporsjonale, og disse delene forutsatte matematiske relasjoner mellom dem.

Åttekanten ble sett på som en mellomting mellom kvadrat og sirkel. Kvadratet var bildet på jorden, mens sirkelen, som regnes som geometrisk perfekt, var et uttrykk for himmelen. Sirkelen symboliserte derfor Gud, kosmos og skaperverket. Allerede i antikken ble det reist åttekantede og runde bygg. Formen på rundbygningene symboliserte livsveiens sluttpunkt – den evige ro.
I motsetning til den førkristne gravbygning som markerte livets sluttpunkt, kommer kristendommens runde og lignende former til å uttrykke livets begynnelse. Symbolikken i den åttekantede formen henspeiler på de åtte sjeler som ble reddet i Noas ark. I følge Augustin, den store kirkefader, var åtte et tall som bar bud om oppstandelse og udødelighet, fordi åtte kunne oppdeles i Treenighetens tall tre, og jordens og materiens tall fire (de fire elementer). Legger vi sammen ånd og materie, får vi tallet sju – menneskets tall. Tallet sju er også dødens tall, fordi mennesket er dødelig. I dåpen blir Kristus født i hvert menneske til tre + fire + en = åtte. Augustin begrunnet dette i at Gud hvilte på den åttende dagen, og at Jesus stod opp fra de døde på den åttende dag. På denne måten ble åttekanten et minne om dåpen, graven og oppstandelsen. Tallet 888 uttrykker Kristus, mens tallet 666 uttrykker djevelen. Etter at sjutallet, fullstendighetens og fullkommenhetens symbol er fullbyrdet, betegner bruken av åtte en ny begynnelse. Starten på en ny periode, ulik den foregående, markeres ofte med uttrykket ”den åttende dag”. Tallet åtte forekommer også i beskrivelsen av tabernaklet og det nye templet, og etter de åttes saligprisning (Matt. 5, 3-10), blir åtte kalt salighetens tall. Et liggende åttetall oppfattes som de ting som stadig kommer tilbake til seg selv, og er et sinnebilde på tidløshet. I matematisk sammenheng er tegnet et symbol på uendelighet.

Sammenfatning:

• Kvadrat symboliserer jorden
• Sirkel symboliserer himmelen, Gud, kosmos og skaperverket
• Tallet 3 symboliserer Treenigheten (Faderen, Sønnen og Den Helllige Ånd)
• Tallet 4 symboliserer jorden og materien
• Tallet 7 symboliserer: Mennesket, døden, fullstendighet, fullkommenhet
• Rund form i førkristen tid symboliserte den evige ro, livets slutt
• Rund form i kristen tid symboliserer livets begynnelse
• 888 symboliserer Kristus
• 666 symboliserer djevelen
• Åttekanten symboliserer en tilstand mellom himmel og jord, og skal minne om dåpen, graven og oppstandelsen

• Tallet åtte symboliserer: Oppstandelse, udødelighet, ny begynnelse, salighet, tidløshet (liggende åttetall), uendelighet (i matematisk sammenheng)