Viser innlegg med etiketten Politikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Politikk. Vis alle innlegg
torsdag 6. november 2008
We are Earth...
It's time to act, and it's time to become one voice. The 'WeAreEarth' collaboration project requests a united front to express LOVE, PEACE, POSITIVITY and THE EARTH, through creativity. Inspired by a need to make a brighter future for our children and our children's children.
POSITIVITY - Please respond with your heart, and inspire many.
onsdag 5. november 2008
Gandhi's Principles
Truth
Gandhi (1869 - 1948) dedicated his life to the wider purpose of discovering truth, or Satya. He tried to achieve this by learning from his own mistakes and conducting experiments on himself. He called his autobiography The Story of My Experiments with Truth. Gandhi stated that the most important battle to fight was overcoming his own demons, fears, and insecurities. Gandhi summarized his beliefs first when he said "God is Truth". He would later change this statement to "Truth is God". Thus, Satya (Truth) in Gandhi's philosophy is "God".
Nonviolence
Although Mahatama Gandhi was in no way the originator of the principle of non-violence, he was the first to apply it in the political field on a huge scale. The concept of nonviolence (ahimsa) and nonresistance has a long history in Indian religious thought and has had many revivals in Hindu, Buddhist, Jain, Jewish and Christian contexts. Gandhi explains his philosophy and way of life in his autobiography The Story of My Experiments with Truth. He was quoted as saying:
"When I despair, I remember that all through history the way of truth and love has always won. There have been tyrants and murderers and for a time they seem invincible, but in the end, they always fall — think of it, always."
"What difference does it make to the dead, the orphans, and the homeless, whether the mad destruction is wrought under the name of totalitarianism or the holy name of liberty and democracy?"
"An eye for an eye makes the whole world blind."
"There are many causes that I am prepared to die for but no causes that I am prepared to kill for."
In applying these principles, Gandhi did not balk from taking them to their most logical extremes in envisioning a world where even government, police and armies were nonviolent. The quotations below are from the book "For Pacifists".
Gandhism (or Gandhianism) is a collection of inspirations, principles, beliefs and philosophy of Mohandas Karamchand Gandhi (known as Mahatma Gandhi), who was a major political and spiritual leader of India and the Indian Independence Movement.
It is a body of ideas and principles that describes the inspiration, vision and the life work of Gandhi. The term also encompasses what Gandhi's ideas, words and actions mean to people around the world, and how they used them for guidance in building their own future. Gandhism also permeates into the realm of the individual human being, non-political and non-social. A Gandhian can mean either an individual who follows, or a specific philosophy which is attributed to, Gandhism.
Gandhism is brutal adherence to truth. If it means condemning the practice of untouchability in Hindu society, it means condemning the victimization of Muslim women and coerced conversions to Islam and Christianity in the same breath. Gandhism has no respect for power. No institution or individual is infallible, save God.
Gandhi believed that all humans are susceptible to sinful actions and behavior, and the worst of dictators were essentially the same despite the difference in their lives, beliefs and actions. Despite this, he held firmly that humans had no right to punish each other. He believed punishment to be the responsibility of God.
Kilde: Wikipedia
Gandhi (1869 - 1948) dedicated his life to the wider purpose of discovering truth, or Satya. He tried to achieve this by learning from his own mistakes and conducting experiments on himself. He called his autobiography The Story of My Experiments with Truth. Gandhi stated that the most important battle to fight was overcoming his own demons, fears, and insecurities. Gandhi summarized his beliefs first when he said "God is Truth". He would later change this statement to "Truth is God". Thus, Satya (Truth) in Gandhi's philosophy is "God".
Nonviolence
Although Mahatama Gandhi was in no way the originator of the principle of non-violence, he was the first to apply it in the political field on a huge scale. The concept of nonviolence (ahimsa) and nonresistance has a long history in Indian religious thought and has had many revivals in Hindu, Buddhist, Jain, Jewish and Christian contexts. Gandhi explains his philosophy and way of life in his autobiography The Story of My Experiments with Truth. He was quoted as saying:
"When I despair, I remember that all through history the way of truth and love has always won. There have been tyrants and murderers and for a time they seem invincible, but in the end, they always fall — think of it, always."
"What difference does it make to the dead, the orphans, and the homeless, whether the mad destruction is wrought under the name of totalitarianism or the holy name of liberty and democracy?"
"An eye for an eye makes the whole world blind."
"There are many causes that I am prepared to die for but no causes that I am prepared to kill for."
In applying these principles, Gandhi did not balk from taking them to their most logical extremes in envisioning a world where even government, police and armies were nonviolent. The quotations below are from the book "For Pacifists".
Gandhism (or Gandhianism) is a collection of inspirations, principles, beliefs and philosophy of Mohandas Karamchand Gandhi (known as Mahatma Gandhi), who was a major political and spiritual leader of India and the Indian Independence Movement.
It is a body of ideas and principles that describes the inspiration, vision and the life work of Gandhi. The term also encompasses what Gandhi's ideas, words and actions mean to people around the world, and how they used them for guidance in building their own future. Gandhism also permeates into the realm of the individual human being, non-political and non-social. A Gandhian can mean either an individual who follows, or a specific philosophy which is attributed to, Gandhism.
Gandhism is brutal adherence to truth. If it means condemning the practice of untouchability in Hindu society, it means condemning the victimization of Muslim women and coerced conversions to Islam and Christianity in the same breath. Gandhism has no respect for power. No institution or individual is infallible, save God.
Gandhi believed that all humans are susceptible to sinful actions and behavior, and the worst of dictators were essentially the same despite the difference in their lives, beliefs and actions. Despite this, he held firmly that humans had no right to punish each other. He believed punishment to be the responsibility of God.
Kilde: Wikipedia
Civil Disobedience by Henry David Thoreau - 1849
"The progress from an absolute to a limited monarchy, from a limited monarchy to a democracy, is a progress toward a true respect for the individual. Even the Chinese philosopher was wise enough to regard the individual as the basis of the empire. Is a democracy, such as we know it, the last improvement possible in government? Is it not possible to take a step further towards recognizing and organizing the rights of man? There will never be a really free and enlightened State until the State comes to recognize the individual as a higher and independent power, from which all its own power and authority are derived, and treats him accordingly. I please myself with imagining a State at least which can afford to be just to all men, and to treat the individual with respect as a neighbor; which even would not think it inconsistent with its own repose if a few were to live aloof from it, not meddling with it, nor embraced by it, who fulfilled all the duties of neighbors and fellow-men. A State which bore this kind of fruit, and suffered it to drop off as fast as it ripened, would prepare the way for a still more perfect and glorious State, which also I have imagined, but not yet anywhere seen."
"Thoreau was a great writer, philosopher, poet, and withal a most practical man, that is, he taught nothing he was not prepared to practise in himself. ... He went to gaol for the sake of his principles and suffering humanity. His essay has, therefore, been sanctified by suffering. Moreover, it is written for all time. Its incisive logic is unanswerable." - Mohandas Gandhi
"Civil Disobedience" is like a venerated architectural landmark: It is preserved and admired, and sometimes visited, but for most of us there are not many occasions when it can actually be used. Still, although seldom mentioned without references to Gandhi and King, "Civil Disobedience" has more history than many suspect. In the 1940's it was read by the Danish resistance, in the 1950's it was cherished by those who opposed McCarthyism, in the 1960's it was influential in the struggle against South African apartheid, and in the 1970's it was discovered by a new generation of anti-war activists. The lesson learned from all this experience is that Thoreau's ideas really do work, just as he imagined they would.
www.thoreau.eserver.org/civil.html
"Thoreau was a great writer, philosopher, poet, and withal a most practical man, that is, he taught nothing he was not prepared to practise in himself. ... He went to gaol for the sake of his principles and suffering humanity. His essay has, therefore, been sanctified by suffering. Moreover, it is written for all time. Its incisive logic is unanswerable." - Mohandas Gandhi
"Civil Disobedience" is like a venerated architectural landmark: It is preserved and admired, and sometimes visited, but for most of us there are not many occasions when it can actually be used. Still, although seldom mentioned without references to Gandhi and King, "Civil Disobedience" has more history than many suspect. In the 1940's it was read by the Danish resistance, in the 1950's it was cherished by those who opposed McCarthyism, in the 1960's it was influential in the struggle against South African apartheid, and in the 1970's it was discovered by a new generation of anti-war activists. The lesson learned from all this experience is that Thoreau's ideas really do work, just as he imagined they would.
www.thoreau.eserver.org/civil.html
tirsdag 4. november 2008
Tulipangalskap var verdens første finansboble 1637. Så sprakk boblen...
Tulipangalskap var verdens første finansboble. I 1637 kostet én eneste løk mer enn et hus. Så sprakk boblen. Krakket kom brått. Tusener av sindige nederlendere hadde gått av skaftet. De handlet ikke med aksjer eller eiendom – men med tulipanløk. De kjøpte og solgte med håp om stor fortjeneste og raske penger som drivkraft. Plutselig sto de igjen på bar bakke, i verste fall med en svimlende gjeld. De ble tapere i et økonomisk spill, kjent som verdenshistoriens første boble. Ikke rart aktørene kunne framstå som apekatter.
Helsvart tirsdag
Det første tegnet åpenbarer seg i den nederlandske byen Haarlem den første tirsdagen i februar 1637. En gruppe blomsterhandlere møtes som vanlig til auksjon på et vertshus nær Grote Markt (Stortorget). En handler åpner dagen med å tilby et pund tulipanløk av type Switser og Witte Croonen. Han ber om 1250 gylden, ikke en urimelig pris, sett på bakgrunn av hva tulipanløk er solgt for det foregående året.
Men ingen byr. Handleren senker prisen til 1100 gylden, men fremdeles er det tyst i eimen fra halvtømte seidler. Tilbudsprisen senkes til 1000, men ennå er det ingen som byr. Antakelig har flere av handlerne betalt minst slike summer for tilsvarende varer de siste ukene, men denne dagen er det ingen som tar risikoen på å by. Det er her tulipankrakket starter. Noen dager senere er bunnen falt ut av hele markedet i De forente provinser, det som i dag er Nederland.
Galskapens priser
I dag er vi vant til finansbobler, som ender i uunngåelige krakk. Men allerede for 370 år siden brast den aller første boblen. Da som nå sto spekulantenes håp om raske penger i sentrum – og midt i sentrum tulipanen, en blomst som ganske nylig var kommet på det europeiske markedet. Fenomenet har av ettertiden fått navnet tulipomania, ”tulipanmani”. I løpet av noen år hadde prisene på tulipanløk og stiklinger nådd galskapens høyder, og løkene var for det meste ikke engang håndfaste varer: De var like gjerne frø eller stiklinger plantet i jorden, uten garanti om de ville holde den bebudede kvaliteten når de var ferdig utvokst. En stor del av handelen gikk ut på at man kjøpte og solgte objekter som ingen ennå hadde sett eller holdt i hendene. Likevel oppnåddes det priser hinsides enhver fornuft.
I sin bok Tulipomania skriver den britiske forfatteren Mike Dash for eksempel om kjøpmannen François Koster som noen få dager før sammenbruddet i 1637betalte 6650 gylden for noen få dusin tulipanløk – dette i en tid hvor en vanlig familie kunne leve anstendig på om lag 300 gylden i året. Man skal kanskje ikke dra sammenlikningene for langt, men overført til vår tid ville prisen Koster var villig til å betale, være mange millioner kroner.
Farlig med oppgangstider?
Hvorfor i all verden gikk det ellers så pietistiske Nederland så avsindig av hengslene? En årsak er at det var lysere tider. De forente provinser var på vei ut av en lengre depresjon som hadde vart gjennom det meste av 1620-tallet. Dessuten hadde provinsene mer eller mindre kastet av seg det spanske åket. Spania hadde styrt nederlenderne siden 1400-tallet. Men selv om den formelle uavhengigheten ble fastslått først i 1648, hadde unionen av provinser alt fra slutten av 1500-tallet opptrådt som selvstendige, og en generell økonomisk boom satte inn mellom 1631 og 1632. Inntekter fra nyåpnede sølvgruver i Amerika og fra den nye handelen på Østen gjorde at det var mer penger i omløp i Europa enn noen gang tidligere. Og de rike trengte interessante objekter å investere i. Tiden var moden for tulipanen. Den høyeste prisen man kjenner til, ble betalt tidligere i 1637: For én enkelt løk ble det lagt 5200 gylden på bordet. Det var mer enn et anstendig hus kostet. Fem år senere skulle maleren Rembrandt bli betalt 1600 gylden for sitt mesterverk ”Nattevakten”. En snekker tjente ca. 250 gylden, mens en velhavende kjøpmann ville være mer enn fornøyd med et årsresultat på 3000. En gylden var 20 stuiver, og en øl på vertshuset kostet en halv stuiver.
Turbanen ble til en tulipan
Ekspertene er ikke helt enige om hvordan tulipanen kom til Europa. Antakelig kom den på 1550-tallet fra Tyrkia, der den hadde vært kjent lenge, i både vill og kultivert form. Tyrkerne kalte blomsten lale, men det var det persiske ordet dulband – turban –som festet seg. I europeiske språk ble det til tulipan, tulp, tulip, tulpe eller tulipe. I Istanbul hadde blomsten lenge vært en naturlig pryd i de mektiges vakkert anlagte hager sammen med hyasinter, narsisser og liljer. Hvem som så tulipanen her, og når de fraktet den hjem til Europa er uklart, men den sveitsiske naturforskeren Konrad Gesner var den første som skrev om tulipanen i Europa. Han hadde sett den i hagen til rådmann Johann Heinrich Herwart i den tyske byen Augsburg: ”I måneden april 1559 så jeg denne planten som skal ha sprunget ut fra frø fra Bysants, eller som andre sier, Kappadokia. Den var i blomstring med én vakker rød blomst, stor, som en rød lilje.” Gesners tegning i en hagebok fra 1561 er den første kjente avbildningen av tulipanen i Europa. Og den spredde seg fort. Etter det man vet, ble den første gang dyrket i Norge i 1597. Bare fire år tidligere skal den for første gang ha blitt plantet i Nederland og studert for all mulig bruk, for eksempel som middel mot gikt og andre sykdommer, eller om løken kunne brukes til mat.
Den nederlandske botanikeren Carolus Clusius beskrev og katalogiserte de mange sortene som dukket opp. Uten hans ”fasit” ville tulipangalskapen neppe ha oppstått, for hvordan skulle man kjøpe og selge tulipaner om man ikke visste hva som var sjeldne sorter eller hvilke som var opprinnelige, verdifulle osv.? I 1612 publiserte han katalogen Florilegium, og to år senere utga kunstneren Chrispijn van de Passe en liknende bok: Hortus Floridus. Deres verk ble grunnlaget for enklere trykksaker som i sin tur ble rene håndbøker for blomsterspekulantene.
Som en gnistrende Ferrari
”Semper Augustus” var den vakreste og sjeldneste av de nederlandske tulipanene. Mindre enn et dusin eksemplarer av den var kjent. Tulipanen ble et samlerobjekt, et statussymbol den rike og vellykkede kunne vise sine besøkende under en spasertur i hagen. Aristokratiet elsket og dyrket den nye blomsten, og snart spredte vanen seg til den velstående handelsstanden, nyrik på import og salg av kostelige varer fra koloniene. En av årsakene til at tulipanen kom i sentrum for samlernes interesse, var at den var mye sjeldnere enn i dag – enkelte sorter var sjeldne som van Gogh-malerier i dagens auksjonshus. De ble ikke som nå dyrket på store jorder, men i små, avsondrede hager. Og de sortene man higet etter, var svært ulike dagens masseproduserte blomster. Den mest ettertraktede av alle sorter var Semper Augustus. Kun et fåtall eksemplarer var kjent, og det finnes ingen dokumentasjon på at den ble omsatt under den store galskapen. Andre berømte, og nå forsvunne, sorter var Admirael van der Eijck, Root en Gheel van Leyde og Violetten Viceroy. Å kunne imponere sine gjester med en av disse i hagen, var omtrent som å parkere en skinnende rød Ferrari i oppkjørselen i dag. Derfor kunne en Violetten-løk på det meste bli solgt for fantastiske 4500 gylden.
I begynnelsen var det flere som tjente gode slumper på kjøp og salg, men det var de smarte som skjønte hva som var i ferd med å skje. Informerte spekulanter så at prisene steg unaturlig, og de så også at det stadig ble dyrket fram nye mengder løk for markedet, med den negative effekten det ville ha på kvalitet og pris. De solgte beholdningen og avviklet kontraktene sine. Som alltid trakk vinnerne seg ut mens det ennå var noe å hente, før bunnen falt ut av markedet. De fleste som deltok i runddansen, skjønte det for sent.
Gambling med fremtiden
Store deler av befolkningen ble revet med. Folk pantsatte det de eide av land og buskap og brukte sparepenger til å kjøpe tulipanløk. Mens det sto på som verst gikk prisen opp 20 ganger på én måned, så forventningen om store og raske gevinster ble en mektig drivkraft. Når det ikke var flere løk igjen å legge hendene på, kjøpte man opsjoner – eller futures. Det var oppfunnet av kjøpmenn som handlet med tømmer, hamp og krydder på Amsterdambørsen. Kort sagt går det ut på at en deltaker gambler på den fremtidige prisen på en vare ved å inngå en kontrakt om å betale en viss pris den dagen han får levert varene. Hvis prisene steg før varene ankom Amsterdam, ville han innkassere en pen fortjeneste når han solgte igjen til den nye, høyere prisen. Han ville da tjene mer enn nok til å gjøre opp sitt mellomværende med selger og samtidig stå igjen med en god profitt. Problemet var selvfølgelig at han ville ha for lite penger til å betale selgeren hvis prisene sank i den perioden han ventet på varene.
Slik handel spredte seg utenfor de profesjonelle børsene. De nye, ikke spesielt profesjonelle tulipanspekulantene begynte også å handle i futures. Å kjøpe en slik opsjon var billigere enn å kjøpe ferdig utviklede løk, så med full klaff kunne en spekulant i en slik handel hundredoble verdien på en måned. Noen kasserte inn, men de fleste tok skrekkelig feil.
Blomstergudinnen prostituerte seg
I begynnelsen foregikk omsetningen stille og rolig, men utover 1630-tallet skrudde markedet seg stadig oppover. De forhåpningsfulle hadde sett at enkelte hadde gjort store fortjenester, så hvorfor skulle ikke de også forsøke seg? Flere og flere meldte seg på i handelen, og som en naturlig følge skrudde prisene seg enda mer oppover mot sammenbruddet i 1637. Visst var det risikoer, men det var en utbredt holdning i De forente provinser at tulipanmarkedet var immunt mot et krasj og at prisene alltid ville stige. Rimelig nok reiste det seg også kritiske røster. På den ene siden var det den religiøse, pietistiske kritikken som forbannet spekulasjon i tulipaner som et brudd på de kristne idealer om moderasjon og veldedighet. På den andre siden hadde man den satiriske kritikken, ofte i form av vers eller artikler i trykte hefter som harselerte med blomsterhandlerne. I slike satirer var den romerske gudinnen Flora gjerne sentral. Hun var blomstenes gudinne, men også de prostituertes beskytter. Ifølge mytologien var hun en kurtisane som solgte seg til den som bød høyest. Selv om hver nye elsker var stadig rikere og mer sjenerøs, steg hennes krav til slutt til slike høyder at ingen hadde råd til henne. Satirikerne betraktet dette som et passende bilde på samtidens maniske blomsterhandlere.
Ofrene på slagmarken
Legen Claes Pieterszoon (1593–1674) var en betydelig mann, fire ganger borgermester i Amsterdam og venn av maleren Rembrandt. Da tulipanen kom på moten, ble han så begeistret for blomsten at han i 1621 skiftet navn til Nicolaes Tulp (= Tulipan). Han prydet huset sitt i Amsterdam med et våpenskjold formet som en rød tulipan, og som rådmann stemplet han hundrevis av offisielle dokumenter med sitt tulipanformede stempel. Men Tulp tok sterk avstand fra galskapen rundt blomsten han delte navn med, og ville ikke lenger være kjent som Doktor Tulipan. Etter krakket i 1637 hogg han våpenskjoldet av husfasaden og stemplet aldri mer et dokument med sitt kjente tulipanmotiv.
Omsetningen hadde foregått i lokale markeder, ikke på de offisielle og regulerte børsene i Amsterdam, Rotterdam eller andre byer. Handelen foregikk der det måtte passe seg, for eksempel i kirker, men oftest i vertshus. Og her skrudde finansspiralen seg stadig oppover, helt til denne tirsdagen i februar 1637. Man kan bare forestille seg hvordan folk på vertshuset reagerte da ingen lenger ville kjøpe. Antakelig løp de for å varsle andre, og nyheten spredte seg så fort som den kunne i et samfunn uten telefon eller telegraf. Handelen fortsatte en tid i andre byer, men på mindre enn seks uker falt prisene med mer enn 90 prosent. Igjen på slagmarken sto hundrevis av selgere med tusenvis av kontrakter. De arme future-kjøperne hadde ingen mulighet til å innfri kontraktene til avtalte priser. I praksis sto mange igjen med så godt som hele avtalebeløpet som gjeld til selger. Noe måtte gjøres for å sanere kontraktjungelen. Det sentrale parlamentet i Haag toet sine hender og oppfordret provinsene til å finne et kompromiss, basert på et forslag fra dyrkerne om at kjøpere kunne annullere kontrakter ved å betale ti prosent av avtalt sum. Selv dette var for mye for de fleste spekulantene. Provinsene sendte saken videre til høyesterett, som igjen fastslo at dette fikk den enkelte provinsen ordne opp i. Men retten beordret også at alle kontrakter skulle annulleres inntil myndighetene i provinsene hadde skaffet seg full oversikt over hva som hadde foregått. Dette arbeidet ble knapt nok påbegynt, og saken ble håndtert ulikt fra sted til sted. I Haarlem besluttet man at en lokal tvistenemnd skulle håndtere saken, og i mai 1638 endte man opp med at kjøper skulle innfri 3,5 prosent av kjøpesummen mot at selger kunne beholde varene sine. Det ble samtidig forbudt å trekke tulipankontrakter inn for rettssystemet. I Amsterdam var det en viss åpning for å forfølge saker, men selv der var det få saker som ble brakt inn for retten. Stort sett var det ikke penger å hente, så selgerne godtok motvillig kompromisser.
Jakt på syndebukker
Hvem hadde skylden for krakket? Som alltid begynte jakten på syndebukker. En populær teori var at hele tulipangalskapen var en konspirasjon, igangsatt av en gruppe på 20–30 av de rikeste dyrkerne og forhandlerne som hadde manipulert prisene til sin egen fordel. Hvordan disse menneskene skulle ha klart å koordinere sine handlinger i et uoversiktlig og kaotisk marked, ble det derimot ikke gitt noe klart svar på. Den lille jødiske befolkningen i Nederlandene ble også pekt på som syndebukker, uten at det fulgte med noen form for bevisførsel. Det enkle faktum at galskapen var fôret på den enkeltes tørst etter kvikke profitter, var vel ikke det man først tenkte på når vanskelighetene tårnet seg opp. Det tok tid før det hele var over. Den siste kjente rettssaken ble løst i Haarlem 24. januar 1639, da en Jan Kroven betalte drøye 73 gylden for å annullere et krav på 2100 gylden fra en blomsterdyrker. Kompromissene rådet, men formuer var tapt og velstående mennesker ble fattiglemmer. Folk som hadde satt gård og grunn i pant, sto ikke igjen med annet enn noen få tulipanløk eller verdiløse opsjoner.
Kilde: Tom Berby
Helsvart tirsdag
Det første tegnet åpenbarer seg i den nederlandske byen Haarlem den første tirsdagen i februar 1637. En gruppe blomsterhandlere møtes som vanlig til auksjon på et vertshus nær Grote Markt (Stortorget). En handler åpner dagen med å tilby et pund tulipanløk av type Switser og Witte Croonen. Han ber om 1250 gylden, ikke en urimelig pris, sett på bakgrunn av hva tulipanløk er solgt for det foregående året.
Men ingen byr. Handleren senker prisen til 1100 gylden, men fremdeles er det tyst i eimen fra halvtømte seidler. Tilbudsprisen senkes til 1000, men ennå er det ingen som byr. Antakelig har flere av handlerne betalt minst slike summer for tilsvarende varer de siste ukene, men denne dagen er det ingen som tar risikoen på å by. Det er her tulipankrakket starter. Noen dager senere er bunnen falt ut av hele markedet i De forente provinser, det som i dag er Nederland.
Galskapens priser
I dag er vi vant til finansbobler, som ender i uunngåelige krakk. Men allerede for 370 år siden brast den aller første boblen. Da som nå sto spekulantenes håp om raske penger i sentrum – og midt i sentrum tulipanen, en blomst som ganske nylig var kommet på det europeiske markedet. Fenomenet har av ettertiden fått navnet tulipomania, ”tulipanmani”. I løpet av noen år hadde prisene på tulipanløk og stiklinger nådd galskapens høyder, og løkene var for det meste ikke engang håndfaste varer: De var like gjerne frø eller stiklinger plantet i jorden, uten garanti om de ville holde den bebudede kvaliteten når de var ferdig utvokst. En stor del av handelen gikk ut på at man kjøpte og solgte objekter som ingen ennå hadde sett eller holdt i hendene. Likevel oppnåddes det priser hinsides enhver fornuft.
I sin bok Tulipomania skriver den britiske forfatteren Mike Dash for eksempel om kjøpmannen François Koster som noen få dager før sammenbruddet i 1637betalte 6650 gylden for noen få dusin tulipanløk – dette i en tid hvor en vanlig familie kunne leve anstendig på om lag 300 gylden i året. Man skal kanskje ikke dra sammenlikningene for langt, men overført til vår tid ville prisen Koster var villig til å betale, være mange millioner kroner.
Farlig med oppgangstider?
Hvorfor i all verden gikk det ellers så pietistiske Nederland så avsindig av hengslene? En årsak er at det var lysere tider. De forente provinser var på vei ut av en lengre depresjon som hadde vart gjennom det meste av 1620-tallet. Dessuten hadde provinsene mer eller mindre kastet av seg det spanske åket. Spania hadde styrt nederlenderne siden 1400-tallet. Men selv om den formelle uavhengigheten ble fastslått først i 1648, hadde unionen av provinser alt fra slutten av 1500-tallet opptrådt som selvstendige, og en generell økonomisk boom satte inn mellom 1631 og 1632. Inntekter fra nyåpnede sølvgruver i Amerika og fra den nye handelen på Østen gjorde at det var mer penger i omløp i Europa enn noen gang tidligere. Og de rike trengte interessante objekter å investere i. Tiden var moden for tulipanen. Den høyeste prisen man kjenner til, ble betalt tidligere i 1637: For én enkelt løk ble det lagt 5200 gylden på bordet. Det var mer enn et anstendig hus kostet. Fem år senere skulle maleren Rembrandt bli betalt 1600 gylden for sitt mesterverk ”Nattevakten”. En snekker tjente ca. 250 gylden, mens en velhavende kjøpmann ville være mer enn fornøyd med et årsresultat på 3000. En gylden var 20 stuiver, og en øl på vertshuset kostet en halv stuiver.
Turbanen ble til en tulipan
Ekspertene er ikke helt enige om hvordan tulipanen kom til Europa. Antakelig kom den på 1550-tallet fra Tyrkia, der den hadde vært kjent lenge, i både vill og kultivert form. Tyrkerne kalte blomsten lale, men det var det persiske ordet dulband – turban –som festet seg. I europeiske språk ble det til tulipan, tulp, tulip, tulpe eller tulipe. I Istanbul hadde blomsten lenge vært en naturlig pryd i de mektiges vakkert anlagte hager sammen med hyasinter, narsisser og liljer. Hvem som så tulipanen her, og når de fraktet den hjem til Europa er uklart, men den sveitsiske naturforskeren Konrad Gesner var den første som skrev om tulipanen i Europa. Han hadde sett den i hagen til rådmann Johann Heinrich Herwart i den tyske byen Augsburg: ”I måneden april 1559 så jeg denne planten som skal ha sprunget ut fra frø fra Bysants, eller som andre sier, Kappadokia. Den var i blomstring med én vakker rød blomst, stor, som en rød lilje.” Gesners tegning i en hagebok fra 1561 er den første kjente avbildningen av tulipanen i Europa. Og den spredde seg fort. Etter det man vet, ble den første gang dyrket i Norge i 1597. Bare fire år tidligere skal den for første gang ha blitt plantet i Nederland og studert for all mulig bruk, for eksempel som middel mot gikt og andre sykdommer, eller om løken kunne brukes til mat.
Den nederlandske botanikeren Carolus Clusius beskrev og katalogiserte de mange sortene som dukket opp. Uten hans ”fasit” ville tulipangalskapen neppe ha oppstått, for hvordan skulle man kjøpe og selge tulipaner om man ikke visste hva som var sjeldne sorter eller hvilke som var opprinnelige, verdifulle osv.? I 1612 publiserte han katalogen Florilegium, og to år senere utga kunstneren Chrispijn van de Passe en liknende bok: Hortus Floridus. Deres verk ble grunnlaget for enklere trykksaker som i sin tur ble rene håndbøker for blomsterspekulantene.
Som en gnistrende Ferrari
”Semper Augustus” var den vakreste og sjeldneste av de nederlandske tulipanene. Mindre enn et dusin eksemplarer av den var kjent. Tulipanen ble et samlerobjekt, et statussymbol den rike og vellykkede kunne vise sine besøkende under en spasertur i hagen. Aristokratiet elsket og dyrket den nye blomsten, og snart spredte vanen seg til den velstående handelsstanden, nyrik på import og salg av kostelige varer fra koloniene. En av årsakene til at tulipanen kom i sentrum for samlernes interesse, var at den var mye sjeldnere enn i dag – enkelte sorter var sjeldne som van Gogh-malerier i dagens auksjonshus. De ble ikke som nå dyrket på store jorder, men i små, avsondrede hager. Og de sortene man higet etter, var svært ulike dagens masseproduserte blomster. Den mest ettertraktede av alle sorter var Semper Augustus. Kun et fåtall eksemplarer var kjent, og det finnes ingen dokumentasjon på at den ble omsatt under den store galskapen. Andre berømte, og nå forsvunne, sorter var Admirael van der Eijck, Root en Gheel van Leyde og Violetten Viceroy. Å kunne imponere sine gjester med en av disse i hagen, var omtrent som å parkere en skinnende rød Ferrari i oppkjørselen i dag. Derfor kunne en Violetten-løk på det meste bli solgt for fantastiske 4500 gylden.
I begynnelsen var det flere som tjente gode slumper på kjøp og salg, men det var de smarte som skjønte hva som var i ferd med å skje. Informerte spekulanter så at prisene steg unaturlig, og de så også at det stadig ble dyrket fram nye mengder løk for markedet, med den negative effekten det ville ha på kvalitet og pris. De solgte beholdningen og avviklet kontraktene sine. Som alltid trakk vinnerne seg ut mens det ennå var noe å hente, før bunnen falt ut av markedet. De fleste som deltok i runddansen, skjønte det for sent.
Gambling med fremtiden
Store deler av befolkningen ble revet med. Folk pantsatte det de eide av land og buskap og brukte sparepenger til å kjøpe tulipanløk. Mens det sto på som verst gikk prisen opp 20 ganger på én måned, så forventningen om store og raske gevinster ble en mektig drivkraft. Når det ikke var flere løk igjen å legge hendene på, kjøpte man opsjoner – eller futures. Det var oppfunnet av kjøpmenn som handlet med tømmer, hamp og krydder på Amsterdambørsen. Kort sagt går det ut på at en deltaker gambler på den fremtidige prisen på en vare ved å inngå en kontrakt om å betale en viss pris den dagen han får levert varene. Hvis prisene steg før varene ankom Amsterdam, ville han innkassere en pen fortjeneste når han solgte igjen til den nye, høyere prisen. Han ville da tjene mer enn nok til å gjøre opp sitt mellomværende med selger og samtidig stå igjen med en god profitt. Problemet var selvfølgelig at han ville ha for lite penger til å betale selgeren hvis prisene sank i den perioden han ventet på varene.
Slik handel spredte seg utenfor de profesjonelle børsene. De nye, ikke spesielt profesjonelle tulipanspekulantene begynte også å handle i futures. Å kjøpe en slik opsjon var billigere enn å kjøpe ferdig utviklede løk, så med full klaff kunne en spekulant i en slik handel hundredoble verdien på en måned. Noen kasserte inn, men de fleste tok skrekkelig feil.
Blomstergudinnen prostituerte seg
I begynnelsen foregikk omsetningen stille og rolig, men utover 1630-tallet skrudde markedet seg stadig oppover. De forhåpningsfulle hadde sett at enkelte hadde gjort store fortjenester, så hvorfor skulle ikke de også forsøke seg? Flere og flere meldte seg på i handelen, og som en naturlig følge skrudde prisene seg enda mer oppover mot sammenbruddet i 1637. Visst var det risikoer, men det var en utbredt holdning i De forente provinser at tulipanmarkedet var immunt mot et krasj og at prisene alltid ville stige. Rimelig nok reiste det seg også kritiske røster. På den ene siden var det den religiøse, pietistiske kritikken som forbannet spekulasjon i tulipaner som et brudd på de kristne idealer om moderasjon og veldedighet. På den andre siden hadde man den satiriske kritikken, ofte i form av vers eller artikler i trykte hefter som harselerte med blomsterhandlerne. I slike satirer var den romerske gudinnen Flora gjerne sentral. Hun var blomstenes gudinne, men også de prostituertes beskytter. Ifølge mytologien var hun en kurtisane som solgte seg til den som bød høyest. Selv om hver nye elsker var stadig rikere og mer sjenerøs, steg hennes krav til slutt til slike høyder at ingen hadde råd til henne. Satirikerne betraktet dette som et passende bilde på samtidens maniske blomsterhandlere.
Ofrene på slagmarken
Legen Claes Pieterszoon (1593–1674) var en betydelig mann, fire ganger borgermester i Amsterdam og venn av maleren Rembrandt. Da tulipanen kom på moten, ble han så begeistret for blomsten at han i 1621 skiftet navn til Nicolaes Tulp (= Tulipan). Han prydet huset sitt i Amsterdam med et våpenskjold formet som en rød tulipan, og som rådmann stemplet han hundrevis av offisielle dokumenter med sitt tulipanformede stempel. Men Tulp tok sterk avstand fra galskapen rundt blomsten han delte navn med, og ville ikke lenger være kjent som Doktor Tulipan. Etter krakket i 1637 hogg han våpenskjoldet av husfasaden og stemplet aldri mer et dokument med sitt kjente tulipanmotiv.
Omsetningen hadde foregått i lokale markeder, ikke på de offisielle og regulerte børsene i Amsterdam, Rotterdam eller andre byer. Handelen foregikk der det måtte passe seg, for eksempel i kirker, men oftest i vertshus. Og her skrudde finansspiralen seg stadig oppover, helt til denne tirsdagen i februar 1637. Man kan bare forestille seg hvordan folk på vertshuset reagerte da ingen lenger ville kjøpe. Antakelig løp de for å varsle andre, og nyheten spredte seg så fort som den kunne i et samfunn uten telefon eller telegraf. Handelen fortsatte en tid i andre byer, men på mindre enn seks uker falt prisene med mer enn 90 prosent. Igjen på slagmarken sto hundrevis av selgere med tusenvis av kontrakter. De arme future-kjøperne hadde ingen mulighet til å innfri kontraktene til avtalte priser. I praksis sto mange igjen med så godt som hele avtalebeløpet som gjeld til selger. Noe måtte gjøres for å sanere kontraktjungelen. Det sentrale parlamentet i Haag toet sine hender og oppfordret provinsene til å finne et kompromiss, basert på et forslag fra dyrkerne om at kjøpere kunne annullere kontrakter ved å betale ti prosent av avtalt sum. Selv dette var for mye for de fleste spekulantene. Provinsene sendte saken videre til høyesterett, som igjen fastslo at dette fikk den enkelte provinsen ordne opp i. Men retten beordret også at alle kontrakter skulle annulleres inntil myndighetene i provinsene hadde skaffet seg full oversikt over hva som hadde foregått. Dette arbeidet ble knapt nok påbegynt, og saken ble håndtert ulikt fra sted til sted. I Haarlem besluttet man at en lokal tvistenemnd skulle håndtere saken, og i mai 1638 endte man opp med at kjøper skulle innfri 3,5 prosent av kjøpesummen mot at selger kunne beholde varene sine. Det ble samtidig forbudt å trekke tulipankontrakter inn for rettssystemet. I Amsterdam var det en viss åpning for å forfølge saker, men selv der var det få saker som ble brakt inn for retten. Stort sett var det ikke penger å hente, så selgerne godtok motvillig kompromisser.
Jakt på syndebukker
Hvem hadde skylden for krakket? Som alltid begynte jakten på syndebukker. En populær teori var at hele tulipangalskapen var en konspirasjon, igangsatt av en gruppe på 20–30 av de rikeste dyrkerne og forhandlerne som hadde manipulert prisene til sin egen fordel. Hvordan disse menneskene skulle ha klart å koordinere sine handlinger i et uoversiktlig og kaotisk marked, ble det derimot ikke gitt noe klart svar på. Den lille jødiske befolkningen i Nederlandene ble også pekt på som syndebukker, uten at det fulgte med noen form for bevisførsel. Det enkle faktum at galskapen var fôret på den enkeltes tørst etter kvikke profitter, var vel ikke det man først tenkte på når vanskelighetene tårnet seg opp. Det tok tid før det hele var over. Den siste kjente rettssaken ble løst i Haarlem 24. januar 1639, da en Jan Kroven betalte drøye 73 gylden for å annullere et krav på 2100 gylden fra en blomsterdyrker. Kompromissene rådet, men formuer var tapt og velstående mennesker ble fattiglemmer. Folk som hadde satt gård og grunn i pant, sto ikke igjen med annet enn noen få tulipanløk eller verdiløse opsjoner.
Kilde: Tom Berby
søndag 19. oktober 2008
I still have a dream... Martin Luther King 1963
The March on Washington August 28, 1963. Listen to the full version of Martin Luther King's famous "I have a dream" speech.
Martin Luther King's last speech. Prophetic words. He was assassinated the next day!
søndag 12. oktober 2008
Vladimir Semyonovich Vysotskij Tribute (1938 - 1980)
VARGJAKTEN oversatt til svensk av Ola og Carsten Palmær
Strupen brinner. Jag springer, springer
men idag är allt som igår.
De har oss i fällan, de har oss i fällan.
Vi springer i cirkel, i blodiga spår.
De lyfter bössorna, de skrattar och siktar
och luften stinker av blod och bly.
Vargarna snavar. Vargarna stupar.
Vi kan inte hugga. Vi kan inte fly.
De skjuter vargar, ohoj, de skjuter vargar!
Nu ropar jägarna, nu ylar hundarna,
de skjuter honorna, de skjuter ungarna,
och snön är röd som deras flaggor av vårt blod.
Kampen är ojämn. De skjuter ur bakhåll
och ingen darrar på handen idag.
De stänger vår frihet med röda flaggor
de känner vargarna och vargarnas lag
de vet att vi alltid följer flocken
att när vi var ungar och mor gav oss di
så fick vi i oss med modersmjölken
att röda flaggor går ingen förbi!
De skjuter vargar, ohoj, de skjuter vargar!
Nu ropar jägarna, nu ylar hundarna,
de skjuter honorna, de skjuter ungarna
och snön är röd som deras flaggor av vårt blod.
Våra ben är snabba. Och käftarna starka
så svara mig, ledarvarg, svara mig du,
varför låter vi oss hetsas och slaktas
varför lyder vi flockens tabu?
Vi kan inte, får inte bryta mot lagen.
Min stund är inne. Jag blundar
när han som ska bli mitt öde
ler och lyfter sitt blanka gevär.
De skjuter vargar, ohoj, de skjuter vargar!
Nu ropar jägarna, nu ylar hundarna,
de skjuter honorna, de skjuter ungarna
och snön är röd som deras flaggor av vårt blod.
Jag vägrade lyda. Jag sprang igenom.
Jag trotsade flaggorna och bröt mig ut.
Min livstörst var starkare än flockens lagar,
nu hör jag jägarns förvånade tjut
och strupen brinner, jag springer, jag springer
men allt är inte idag som igår
I jag var i fällan, men bröt mig ur den
och utan byte får jägarna stå.
De skjuter vargar, ohoj, de skjuter vargar!
Nu ropar jägarna, nu ylar hundarna,
de skjuter honorna, de skjuter ungarna
och snön är röd som deras flaggor av vårt blod.
WOLF HUNT by Kathryn and Bruce Hamilton
In my flight, sinews bursting, I hurtle,
But as yesterday - so now today,
They've cornered me! Driven me, encircled,
Towards the huntsmen that wait for their prey!
From the fir-trees the rifle-shots quicken -
In the shadows the huntsmen lie low.
As they fire, the wives somersault, stricken,
Living targets brought down on the snow.
They're hunting wolves! The hunt is on, pursuing
The wily predators, the she-wolf and her brood.
The beaters shout, the dogs bay, almost spewing.
The flags on the snow are red, as red as the blood.
In the fight heavy odds have opposed us,
But the merciless huntsmen keep ranks.
With the flags on their ropes they've enclosed us.
They take aim and they fire at point blank.
For a wolf cannot break with tradition.
With milk sucked from the she-wolfs dugs
The blind cubs learn the stern prohibition
Never, never to cross the red flags!
They're hunting wolves! The hunt is on, pursuing
The wily predators, the she-wolf and her brood.
The beaters shout, the dogs bay, almost spewing.
The flags on the snow are red, as red as the blood.
We are swift and our jaws are rapacious.
Why then, chief, like a tribe that's oppressed,
Must we rush towards the weapons that face us
And that precept be never transgressed?
For a wolf cannot change the old story
The end looms and my time's, almost done.
Now the huntsman who's made me his quarry
Gives a smile as he raises his gun.
They're hunting wolves! The hunt is on, pursuing
The wily predators, the she-wolf and her brood.
The beaters shout, the dogs bay, almost spewing.
The flags on the snow are red, as red as the blood.
But revolt and the life-force are stronger
Than the fear that the red flags instil
From behind come dismayed cries of anger
As I cheat them, with joy, of their kill.
In my flight, sinews bursting I hurtle,
But the outcome is different today!
I was cornered! They trapped me encircled!
But the huntsmen were foiled of their prey!
They're hunting wolves! The hunt is on, pursuing
The wily predators, the she-wolf and her brood.
The beaters shout, the dogs bay, almost spewing.
The flags on the snow are red, as red as the blood.
A HUNT ON WOLVES by Nellie Tkach
I strain myself out of all my might and sinew,
But today, just like yesterday,
I am close rounded.
They've cornered me, for God's sake!
They are keeping after, joyfully driving me at all speeds!
The rifles behind the fir-trees are keeping themselves busy -
There, the hunters hide in the shadows -
The wolves are frolicking on the snow,
Turned into a live target.
The hunt is on! The hunt on wolves,
On gray beasts, full-grown and puppies!
The beaters shout and the hounds bark until they're retching,
There is blood on snow and red spots of flags.
It's not a fair game they are playing,
But no hand trembles, -
Our freedom blocked by flags,
They strike safely, for sure!
A wolf can't fail his customs, -
Long time ago-blind puppies,
We, little ones, sucked our mother,
And sucked in: don't go outside of flags!
The hunt is on! The hunt on wolves,
On gray beasts, full-grown and puppies!
The beaters shout and the hounds bark until they're retching,
There is blood on snow and red spots of flags.
Our feet and jaws are swift,
Tell us, our leader, - why do we then
Rush onward, into the shots,
And not through the restraint?!
A wolf can not, must not do otherwise.
Now my time has ended:
The one I am intended for,
Smiled and raised his rifle.
The hunt is on! The hunt on wolves,
On gray beasts, full-grown and puppies!
The beaters shout and the hounds bark until they're retching,
There is blood on snow and red spots of flags.
I came out of the obedience trance -
Beyond the flags - my thirst for life is stronger,
Behind me I heard triumphantly
Their bewildered cries.
I strain myself out of all my might and sinew,
But today, not like yesterday,
I was close rounded.
They've cornered me, for God's sake!
But the hunters were left with nothing!
The hunt is on! The hunt on wolves,
On gray beasts, full-grown and puppies!
The beaters shout and the hounds bark until they're retching,
There is blood on snow and red spots of flags.
Here is a song "Chuzhoj Dom" - "The Foreign House", typical of the style of the great Russian singer and poet Vladimir Vysotskij. Vladimir Semyonovich Vysotskij, in Russian Влади́мир Семёнович Высо́цкий (1938 - 1980), was perhaps the brightest artistic mind in the former Soviet Union. A highly anti-establishemnt song-writer and singer, and became somewhat of a folk hero. His main occupation was as a lead actor at the Taganka Theatre in Moscow, where he became particularly famous for playing Hamlet in an off-stream performance of Shakespeare's play. Vysotskij appeared in several movies. He also wrote songs and soundracks for many movies and often sang them himself. Being in a constant conflict with Soviet authorities resulted in periodic bans of his songs. He became known for his unique singing style and for his lyrics, which incorporated social and political commentary into often humorous street vocabulary. His lyrics resonated with millions of Soviet people in every corner of the country; his songs were sung at house parties and amateur concerts. He died at age 42 in a hospital in Moscow during the 1980 Olympic Games. It was estimated that over one million people attended Vysotskij's funeral, almost as many as that of Pope John Paul II in 2005. Soon after his death an asteroid was named Vladvysotskij in his honor. Cosmonauts took his music on tape cassette into orbit. Vysotskij was married to the French actress (of Russian descent) Marina Vlady. Vysotskij's impact in Russia is often compared to that of Bob Dylan in America. In his last years, he managed to perform outside the USSR and held concerts in Paris, Toronto and New York City. Vysotskij composed his songs and played them exclusively on the Russian seven string guitar.
Listen to his intense voice and enjoy!
Video of Vladimir Vysotsky performing Cupola. It is his last recorded performance before his death.
I recommend:
- "Sånger av Vysotskij" by Dan Fägerquist & eldsjäl
- "Fägerquist sjunger sånger av Vysotskij live på mosebacke"
- www.myspace.com/fagerquist
- "Bortom Vett och Förnuft". Jon Denman from Sweden singing Vladimir Vysotskij.
- "Den sentimentale bokser - Vysotskij på dansk (1999)". Per Warming from Denmark.
- "Russlands Hus - Vladimir Vysotskij (1996)" by Jørn Simen Øverli from Norway
- " Vysotskij, Vladimir: Vargjakten. 48 sånger i tolkning av Carsten och Ola Palmær"
fredag 3. oktober 2008
Til ungdommen av Nordahl Grieg (1902 - 1943)
Til grunn for Griegs kampdikt ligger en visjon om fred, og om en samfunnsdannelse der motsetningene forenes og ikke fører til splid. Denne visjonen er det opp til ungdommen å realisere!
Til Ungdommen av Nordahl Grieg
Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!
Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!
(Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist der svar.
Ubygde kraftverk,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!
Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.)
Da synker våpnene
maktesløst ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.
Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.
Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!
English translation by Rod Sinclair (2004)
Faced by your enemies
On every hand
Battle is menacing,
Now make your stand
Fearful your question,
Defenceless, open
What shall I fight with?
Where is my weapon?
Here is your battle plan,
Here is your shield
Faith in this life of ours,
The common weal
For all our children's sake,
Save it, defend it,
Pay any price you must,
They shall not end it
Neat stacks of cannon shells,
Row upon row
Death to the life you love,
All that you know
War is contempt for life,
Peace is creation
Death's march is halted
By determination
We all deserve the world,
Harvest and seed
Hunger and poverty
Are born of greed
Don't turn your face away
From needs of others
Reach out a helping hand
To all your brothers
Here is our solemn vow,
From land to land
We will protect our world
From tyrants' hand
Defend the beautiful,
Gentle and innocent
Like any mother would
Care for her infant.
søndag 28. september 2008
Politik Kills av Manu Chao
politik kills politik kills politik kills
politik kills politik kills politik kills
politik kills politik kills politik kills
politik need votes
politik needs your mind
politik needs human beings
politik need lies
thats what my friend is an evidence politik is violence
what my friend is a evidence politik is violence
politik kills politik kills politik kills
politik kills politik kills politik kills
politik use drugs
politik use bombs
politik need torpedoes
politik needs blood
thats what my friend is an evidence politik is violence
what my friend is a evidence politik is violence
politik need force poltik need cries
politik need ignorance politik need lies
politik kills politik kills politik kills
politik kills politik kills politik kills
politik kills politik kills politik kills
politik kills politik kills
politik kills politik kills
politik need force poltik need cries
politik need ignorance politik need lies
politik need force poltik need cries
politik need ignorance politik need lies
politik kills politik kills
politik kills politik kills.
torsdag 25. september 2008
Hvem var egentlig forfatteren, filosofen og samtidsdebattanten Elin Wägner (1882-1949)?
Innlegget er skrevet av Birger Schlaug og publisert på bloggen om Elin Wägner - en spennende og informativ blogg om en vidsynt kvinne langt forut for sin tid. Hennes verdensbilde er mer aktuell enn noensinde! Anbefaler bloggen sterkt. Elin Wägner
När jag övernattat i hennes hus, har jag känt tacksamhet som gränsar till kärlek…
När min son gick i nian, ville han göra ett specialarbete om Elin Wägner. Läraren tittade på honom och frågade: Vem är det?
Elin Wägner har hamnat i skuggan. Hon passar inte in i gängse fack. Hennes radikalitet var bredare och djupare än arbetarförfattarnas. Hon vävde samman miljö, fred och kvinnans rätt till jämställdhet på ett sätt som låg långt före sin tid. Hon passade inte in i vare sig liberala eller konservativa fållor. Inte ens i feministiska, så där rakt av.
Själv hade jag i slutet av 70-talet ramlat över en bok som heter Väckarklocka, skriven nästan fyrtio år tidigare. Boken förändrade min världsbild. Hennes budskap knackade, nej bultade, på både hjärna och hjärta. De släpptes inte in frivilligt. De bröt sig in! Och blev grund för mitt politiska engagemang.
Jag hade flyttat till Vingåker några år tidigare. Begrep inte hur Katrineholms kommun kunde negligera att Fogelstad, där Elin Wägner var den ledande ideologen, fanns inom kommungränsen. Kanske berodde det på att kommunen styrdes av socialdemokrater. Fogelstad passade inte in i deras idévärld. Här satt föregångarna som på ett provocerande sätt hade mage att vara quuer långt innan begreppet fanns, som var långt före Elsie Ottesen-Jensen när det gällde sexulaupplysning och till råga på allt var före makarna Myrdal när det gällde socialpolitik, fast på ett betydligt mer empatiskt sätt. Här fanns Elin Wägner som var ekosof innan begreppet myntats - och som vare en enda stor provokation mot normer, system och strukturer.
Elin Wägner formulerade en världsbild som var en helt annan än den förhärskade, och som är mer aktuell än någonsin idag: Hon skrev apeller mot militarism, krävde human flyktingpolik och tog kamp för att konsumenter skulle ta ansvar för hur producenterna tvingades leva, om än på andra sidan jorden. Hon utmanade etablissemang över hela fältet: ”Soldaterna besprutar sina största fiender med kulor, lantmännen besprutar de minsta med sina kemiska lösningar. Båda delarna är ett hopplöst företag. Bespruta ett fiendefolks soldater till döds och en oumbärlig del av den mänskliga familjen har undergått en behandling vars följder ingen kan beräkna. Bespruta vinstockens parasiter och man dödar livet i jorden under den, utan vilken vinstocken inte kan leva.”
Denna ”civilisationskritik” formuleras efter andra världskriget. Drömmen om evig ekonomisk och materiell tillväxt präglade efterkrigstiden. Tron var stark att man skulle behärska naturen, ta strid mot naturlagarna och slå sönder de sammanhang man inte förstod meningen med. Kemikalierna skulle utrota skadeinsekter en gång för alla, industrierna skulle växa med tillgång till billiga fossila bränslen och exploatering av naturresurser. Människans mål var entydigt: lägga jorden under sig. Mitt i detta rus varnar Elin Wägner för människans begär att få ”härska över alla de andra i den långa syskonkedjan”.
Som en av de få hade hon redan 1938 tagit högljutt och starkt avstånd från både nazism och kommunism. Hon skrev: ”De vet inget om följderna av att kränka den mänskliga värdigheten genom att behandla individerna som nollor, vilka får sitt värde först genom ledarsiffran…”
Bättre kan det inte sägas.
I kampen för kvinnlig frigörelse var Elin Wägners böcker murbräckor som ihärdigt och skoningslöst hamrade på patriarkatets murar. Sverige låg efter de övriga nordiska länderna. I den ryska lydstaten Finland hade kvinnor fått rösträtt redan 1906… I Sveriges riksdag hade liberalen Fredrik Borg 1884 motionerat om kvinnlig rösträtt på lika villkor som männen, men utan framgång. Greve Sparre kritiserade förslaget med motivet att det skulle bli för trångt i riksdagshuset eftersom kvinnorna hade så vida kjolar… Det dröjde ända till 1921 innan kvinnlig rösträtt infördes i Sverige.
Elin Wägner ville ge kvinnor frihet att vara de individer de är, inte kopior av de roller som män intagit. Hon ogillade ”maninnor”. Till skillnad från Ellen Key menade hon att begreppet kvinna inte alls bara var biologiskt bestämt utan även kulturellt konstruerat och direkt beroende av samhällets maktrelationer.
När Svenska Rädda Barnen bildades 1919 var Elin en av stiftarna. Några år tidigare hade hon varit med att med att bilda Woman´s Organisation for World Order, en organisation som samlade en intellektuell kvinnlig elit för att diskutera kvinnors villkor, miljö och nedrustning.
Väckarklocka, boken som fick mig att bli politiker 40 år efter det att den skrevs, hade bemötts med en blandning av tystnad och oförstående. Hon förpassades ut från den offentliga scenen. Hon blev djupt besviken. I tysthet skrev hon en biografi över Selma Lagerlöf. Den förde henne in i Svenska Akademin 1944. Tre år senare slog cancern till. Hon avled den 7 januari 1949. Under sina sista dagar fick hon uppleva hur hennes sista roman, Vinden Vände Bladen, återerövrade en stor läsekrets. Den såldes mycket snabbt i 20 000 exemplar. Fick lysande recensioner. Det är en berättelse, i klass med de stora ryska berättarna.
Hennes hem finns kvar, det ligger i Bergs socken i Småland. När jag övernattat i hennes hus har jag känt en tacksamhet som gränsar till kärlek.
Hon är begravd på Norra kyrkogården i Lund och är, om man får tro hennes prognoser, fullkomligt lycklig.
När jag övernattat i hennes hus, har jag känt tacksamhet som gränsar till kärlek…
När min son gick i nian, ville han göra ett specialarbete om Elin Wägner. Läraren tittade på honom och frågade: Vem är det?
Elin Wägner har hamnat i skuggan. Hon passar inte in i gängse fack. Hennes radikalitet var bredare och djupare än arbetarförfattarnas. Hon vävde samman miljö, fred och kvinnans rätt till jämställdhet på ett sätt som låg långt före sin tid. Hon passade inte in i vare sig liberala eller konservativa fållor. Inte ens i feministiska, så där rakt av.
Själv hade jag i slutet av 70-talet ramlat över en bok som heter Väckarklocka, skriven nästan fyrtio år tidigare. Boken förändrade min världsbild. Hennes budskap knackade, nej bultade, på både hjärna och hjärta. De släpptes inte in frivilligt. De bröt sig in! Och blev grund för mitt politiska engagemang.
Jag hade flyttat till Vingåker några år tidigare. Begrep inte hur Katrineholms kommun kunde negligera att Fogelstad, där Elin Wägner var den ledande ideologen, fanns inom kommungränsen. Kanske berodde det på att kommunen styrdes av socialdemokrater. Fogelstad passade inte in i deras idévärld. Här satt föregångarna som på ett provocerande sätt hade mage att vara quuer långt innan begreppet fanns, som var långt före Elsie Ottesen-Jensen när det gällde sexulaupplysning och till råga på allt var före makarna Myrdal när det gällde socialpolitik, fast på ett betydligt mer empatiskt sätt. Här fanns Elin Wägner som var ekosof innan begreppet myntats - och som vare en enda stor provokation mot normer, system och strukturer.
Elin Wägner formulerade en världsbild som var en helt annan än den förhärskade, och som är mer aktuell än någonsin idag: Hon skrev apeller mot militarism, krävde human flyktingpolik och tog kamp för att konsumenter skulle ta ansvar för hur producenterna tvingades leva, om än på andra sidan jorden. Hon utmanade etablissemang över hela fältet: ”Soldaterna besprutar sina största fiender med kulor, lantmännen besprutar de minsta med sina kemiska lösningar. Båda delarna är ett hopplöst företag. Bespruta ett fiendefolks soldater till döds och en oumbärlig del av den mänskliga familjen har undergått en behandling vars följder ingen kan beräkna. Bespruta vinstockens parasiter och man dödar livet i jorden under den, utan vilken vinstocken inte kan leva.”
Denna ”civilisationskritik” formuleras efter andra världskriget. Drömmen om evig ekonomisk och materiell tillväxt präglade efterkrigstiden. Tron var stark att man skulle behärska naturen, ta strid mot naturlagarna och slå sönder de sammanhang man inte förstod meningen med. Kemikalierna skulle utrota skadeinsekter en gång för alla, industrierna skulle växa med tillgång till billiga fossila bränslen och exploatering av naturresurser. Människans mål var entydigt: lägga jorden under sig. Mitt i detta rus varnar Elin Wägner för människans begär att få ”härska över alla de andra i den långa syskonkedjan”.
Som en av de få hade hon redan 1938 tagit högljutt och starkt avstånd från både nazism och kommunism. Hon skrev: ”De vet inget om följderna av att kränka den mänskliga värdigheten genom att behandla individerna som nollor, vilka får sitt värde först genom ledarsiffran…”
Bättre kan det inte sägas.
I kampen för kvinnlig frigörelse var Elin Wägners böcker murbräckor som ihärdigt och skoningslöst hamrade på patriarkatets murar. Sverige låg efter de övriga nordiska länderna. I den ryska lydstaten Finland hade kvinnor fått rösträtt redan 1906… I Sveriges riksdag hade liberalen Fredrik Borg 1884 motionerat om kvinnlig rösträtt på lika villkor som männen, men utan framgång. Greve Sparre kritiserade förslaget med motivet att det skulle bli för trångt i riksdagshuset eftersom kvinnorna hade så vida kjolar… Det dröjde ända till 1921 innan kvinnlig rösträtt infördes i Sverige.
Elin Wägner ville ge kvinnor frihet att vara de individer de är, inte kopior av de roller som män intagit. Hon ogillade ”maninnor”. Till skillnad från Ellen Key menade hon att begreppet kvinna inte alls bara var biologiskt bestämt utan även kulturellt konstruerat och direkt beroende av samhällets maktrelationer.
När Svenska Rädda Barnen bildades 1919 var Elin en av stiftarna. Några år tidigare hade hon varit med att med att bilda Woman´s Organisation for World Order, en organisation som samlade en intellektuell kvinnlig elit för att diskutera kvinnors villkor, miljö och nedrustning.
Väckarklocka, boken som fick mig att bli politiker 40 år efter det att den skrevs, hade bemötts med en blandning av tystnad och oförstående. Hon förpassades ut från den offentliga scenen. Hon blev djupt besviken. I tysthet skrev hon en biografi över Selma Lagerlöf. Den förde henne in i Svenska Akademin 1944. Tre år senare slog cancern till. Hon avled den 7 januari 1949. Under sina sista dagar fick hon uppleva hur hennes sista roman, Vinden Vände Bladen, återerövrade en stor läsekrets. Den såldes mycket snabbt i 20 000 exemplar. Fick lysande recensioner. Det är en berättelse, i klass med de stora ryska berättarna.
Hennes hem finns kvar, det ligger i Bergs socken i Småland. När jag övernattat i hennes hus har jag känt en tacksamhet som gränsar till kärlek.
Hon är begravd på Norra kyrkogården i Lund och är, om man får tro hennes prognoser, fullkomligt lycklig.
Birger Schlaug - en sterk profil i svensk samtidsdebatt
Før presentasjonen av Birger Schaug, vil jeg gjøre deg oppmerksom på hans spennende blogg du finner på: schlaug.se Bloggen er en dagsaktuell blogg, og skrevet av en dyktig og oppegående kar som har mye å melde! Birger Schlaug skriver om miljøet, makten og friheten - og litt om musikk...
ProVoka presenterar Birger Schlaug
Birger Schlaug, född 1949, är sedan mitten av 80-talet en stark profil i den svenska samhällsdebatten. Flera tusen föreläsningar, föredrag, krönikor och debattartiklar samt otaliga radio- och teveframträdanden har gjort honom till en av Sveriges mest erfarna debattörer och föreläsare. Sedan 2001 har han inte kvar några politiska uppdrag - efter att i mer än 15 år varit partipolitiskt aktiv i De gröna.
Idag deltar han bland annat i:
SVT:s Nyhetspanel, skriver böcker och krönikor,deltar i debatten genom sin blogg SCHLAUG.SE samt är engagerad i Elin Wägnersällskapet och lokalt i Föreningen Rädda Tisnaren. Gör tillsammans med den brittiske sångaren Fred Lane föreställningen (D)Elvis Presley.
Birger Schlaug har skrivit flera böcker, bland annat:
Miljön, makten och friheten, som behandlar naturvetenskapens, kulturens och ekonomins påverkan på dagens samhälle.
Svarta oliver och gröna drömmar, i vilken Birger på ett ledigt sätt berättar om allt från ekonomiska sammanhang och genteknik till upplevelser från barndom och politik.
Gud älskar att färdas i en rosa Cadillac, en kritikerrosad roman om Elvis, rockmusiken och tidens om var.
Birger har också medverkat i ett tiotal antologier, bland annat:
Välj energi! - om energisystemet.
Ombyggnad pågår - om kooperativ utveckling.
Det nya klassamhället – om ekonomiska drivkrafter.
Handbok i ekologi
Maskrosbarn - om Miljöpartiets historia
Birger Schlaug var under åren 1985-88 samt 1992-2000 språkrör för Miljöpartiet de Gröna, ett parti han var med att grunda och utveckla. Han var riksdagsledamot åren 1988-89, samt 1994-2000.
Birger har varit nämndeman i Kammarrätten och innehaft uppdrag i bl.a. Exportkontrollrådet EU-nämnden samt Sverige FN-delegation. Har även varit ledamot i den kommitté som arbetat med egendomsskatter, förmögenhetsskatter och fastighetskatter.
Birger skriver krönikor i flera tidningar, fungerar som moderator vid debatter samt arbetar praktiskt med info- och mediestrategier. Han håller föreläsningar om miljö- och klimatfrågor samt om en av svensk kulturhistorias främsta gestalter: Elin Wägner. Birger är medlem i Elin Wägnersällskapets styrelse och skriver en Wägner-blogg, där han bland annat recenserar hennes böcker och informerar om hennes liv.
Lokalt har han varit ordförande i Vingåkers Volleybollklubb - som spelar i elitserien och har en stor ungdomsverksamhet. Är nu styrelseledamot i Föreningen Rädda Tisnaren.
Birger har dessutom skrivit manus till föreställningen (d)Elvis Presley – historien om Elvis, musiken och tiden som var, där han själv medverkar tillsammans med den brittiske sångaren Fred Lane. Birger gör även föreställningen Mess Of Blues, där han ensam tillsammans med en bunt unika inspelningar gör en föreställning i form av författarafton eller kulturafton
Mikaela Holm/ProVoka /provoka@telia.com
ProVoka presenterar Birger Schlaug
Birger Schlaug, född 1949, är sedan mitten av 80-talet en stark profil i den svenska samhällsdebatten. Flera tusen föreläsningar, föredrag, krönikor och debattartiklar samt otaliga radio- och teveframträdanden har gjort honom till en av Sveriges mest erfarna debattörer och föreläsare. Sedan 2001 har han inte kvar några politiska uppdrag - efter att i mer än 15 år varit partipolitiskt aktiv i De gröna.
Idag deltar han bland annat i:
SVT:s Nyhetspanel, skriver böcker och krönikor,deltar i debatten genom sin blogg SCHLAUG.SE samt är engagerad i Elin Wägnersällskapet och lokalt i Föreningen Rädda Tisnaren. Gör tillsammans med den brittiske sångaren Fred Lane föreställningen (D)Elvis Presley.
Birger Schlaug har skrivit flera böcker, bland annat:
Miljön, makten och friheten, som behandlar naturvetenskapens, kulturens och ekonomins påverkan på dagens samhälle.
Svarta oliver och gröna drömmar, i vilken Birger på ett ledigt sätt berättar om allt från ekonomiska sammanhang och genteknik till upplevelser från barndom och politik.
Gud älskar att färdas i en rosa Cadillac, en kritikerrosad roman om Elvis, rockmusiken och tidens om var.
Birger har också medverkat i ett tiotal antologier, bland annat:
Välj energi! - om energisystemet.
Ombyggnad pågår - om kooperativ utveckling.
Det nya klassamhället – om ekonomiska drivkrafter.
Handbok i ekologi
Maskrosbarn - om Miljöpartiets historia
Birger Schlaug var under åren 1985-88 samt 1992-2000 språkrör för Miljöpartiet de Gröna, ett parti han var med att grunda och utveckla. Han var riksdagsledamot åren 1988-89, samt 1994-2000.
Birger har varit nämndeman i Kammarrätten och innehaft uppdrag i bl.a. Exportkontrollrådet EU-nämnden samt Sverige FN-delegation. Har även varit ledamot i den kommitté som arbetat med egendomsskatter, förmögenhetsskatter och fastighetskatter.
Birger skriver krönikor i flera tidningar, fungerar som moderator vid debatter samt arbetar praktiskt med info- och mediestrategier. Han håller föreläsningar om miljö- och klimatfrågor samt om en av svensk kulturhistorias främsta gestalter: Elin Wägner. Birger är medlem i Elin Wägnersällskapets styrelse och skriver en Wägner-blogg, där han bland annat recenserar hennes böcker och informerar om hennes liv.
Lokalt har han varit ordförande i Vingåkers Volleybollklubb - som spelar i elitserien och har en stor ungdomsverksamhet. Är nu styrelseledamot i Föreningen Rädda Tisnaren.
Birger har dessutom skrivit manus till föreställningen (d)Elvis Presley – historien om Elvis, musiken och tiden som var, där han själv medverkar tillsammans med den brittiske sångaren Fred Lane. Birger gör även föreställningen Mess Of Blues, där han ensam tillsammans med en bunt unika inspelningar gör en föreställning i form av författarafton eller kulturafton
Mikaela Holm/ProVoka /provoka@telia.com
The Last War by Bruce Larson - fredsrefleksjoner
The Last War
Freedom, Peace and Security will NEVER be won nor secured by the sword, another war will always need to be fought to end the fear of the sharp blade against the vital thoughts of change.
The last war will be waged without soldiers or freedom fighters, without blood shed or death, no rockets red glare, no bombs bursting anywhere.
The last war will not cause suffering, broken hearts, splintered spirits, or shattered bodies and souls, the creation of nature and man will not be crushed under the rolling thunder of armored machines, chemicals will not rain down from above, maniacal viruses will not attack from within, suicide terror raids, genocide, and nuclear holocaust will have no place in the last war, the casualties will be the end of competition, industry, government and religion which plan for and carry out the destruction, addiction and control of others.
The last war will be waged BY THE PEOPLE FOR THE PEOPLE, a war where all things will be TREATED as equal, a war employing weapons of MASS COOPERATION, battles fought and won with tolerance for all, understanding of difference, awareness of responsibility, a war in which compassion and love conquer and destroy the final evil enemy of humankind, the last war, the mother of all wars, the war to end all wars, must be waged upon fear.
We the People, declare a global war on fear.
How do we the people start this war, how do we wage this war, how do we the people win the last war ?
We start by turning away from those who support fear, by denying our services, our employment, our political, financial, moral and spiritual support to those who build and profit from the economy of competition, addiction and war.
We wage the last war by demanding that our energy and environment be clean and renewable, by demanding that the thousands of billions of dollars spent yearly on making the weapons and means of war be shifted and added to the nearly meaningless hundreds of billions which is reluctantly parted out for social, health, education and domestic infrastructure.
We win the last war by simply entrusting our votes, our support, our children's and grandchildren's lives to those of US whose words and actions - DELIVER - compassion, love and truth.
We the people can, will and must defeat fear.
fredag 29. august 2008
Desconocida Unknown Ukjent - globalt politisk kunstprosjekt
Ny utstilling i Galleri Soft fra 21. august til 5. oktober 2008. Utstillingen er en rominstallasjon bestående av foto, video, tekstil og stasjon for workshops, og har fått tittelen Desconocida Unknown Ukjent. Kunstneren Lise Bjørne Linnert står ansvarlig for prosjektet.
Hundrevis av kvinner er torturert, voldtatt og drept i grensebyen Juàrez i Mexico. Mens amerikanske merkevarefabrikker profitterer på billig arbeidskraft, drar fattige kvinner til den tungt belastede grensebyen for å arbeide med livet som innsats. Etter 15 år fraholder fortsatt mexicanske myndigheter å etterforske saken. USA har tilbudt assistanse, men Mexico avviser tilbudet og dysser ned mordene til et ikkeeksisterende fenomen. Journalister, aktivister og ofrenes familier blir forsøkt truet til stillhet.
Lise Bjørne Linnert gir derimot denne mennesketragedien en stemme gjennom sitt kunstneriske prosjekt. Ofrenes navn løftes frem i lyset ved brodering av små navnelapper. Broderi- workshops arrangeres verden over og i relasjonell samhandling viser deltagerne i Linnerts prosjekt global solidaritet. 700 mennesker i 22 land har deltatt til nå. Hver deltager broderer navnet til en drept kvinne i Juàrez på en navnelapp, samt ordet ukjent på sitt eget språk og alfabet for å minnes alle de ofrene vi ikke kjenner navnet til. Antall broderte navnelapper stiger stadig og teller per i dag snart to tusen stykker.
Dette prosessrelaterte prosjektet, som kan forstås som en stillfaren protest mot kvinners undertrykkelse i flere av verdens samfunnskulturer, presenteres med dette for første gang i Norge. Desconocida Unknown Ukjent har tidligere vært vist ved Station Museum of Contemporary Art i Houston, USA og ved Luleå Sommer biennale i Sverige i 2007, der prosjektet vant en av biennalens to priser. Installasjonen skal neste år vises ved en internasjonal vandreutstilling i regi av UNESCO og ved Farleys Yard Gallery, Lee Miller and Roland Penrose Estate i Sussex, UK.
Utstillingen på SOFT galleri viser det politiserte broderiarbeidet i form av et dokumentasjonsprosjekt; gallerirommet inntas av foto, videoarbeid, tekst, arbeidsstasjon for workshops og performance.
Det vises to videoarbeid i utstillingen:
Missing young women av Lourdes Portillo. Dette er en prisbelønt dokumentarfilm om kvinnemordene i Ciudad Juàrez produsert i 2001. Lourdes Portillo er opprinnelig meksikansk, men bosatt i USA. Hun brukte 3 år på å lage filmen.
Threading Voices er laget av Lise Bjørne Linnert og Jose Ferreira i 2008. Deres dokumentarfilm fokuserer på det forebyggende og sosiale arbeidet Marisela Ortiz Rivera og organisasjonen Nuestras Hijas de Regreso a casa utfører i Ciudad Juarez. Et utrettelig arbeid basert på en sterk tro på hvert enkelt individs egen styrke og utviklingsmuligheter, gitt at individet blir sett og anerkjent.
Lise Bjørne Linnert, født 1964, bor og arbeider i Oslo. Hun har sin kunstutdannelse fra Glassell School of Art, Museum of Fine Arts MFAH, Houston, USA. Hun har stilt ut arbeidene sine kollektivt og separat i Norge, USA og flere andre land. Blant annet utstillingen White Noise på Kunstbanken på Hamar i 2007.
Det avholdes workshops tirsdag 9. og 16. september kl 19 – 21.Velkommen!
Prosjektet er støttet av:Norsk Kulturråd Kaja og Bårds Fond for Gode Formål, Oslo, Norge The Station Museum of Contemporary Art, Houston, Texas, USA Perlehuset A/S, Oslo, Norge Arctic Paper Norge A/S
Jeg har vært i kontakt med Lise, og dersom du ønsker å avholde en work-shop der du bor, er det bare å ta kontakt med henne. Hun sender informasjonsmappe, materialer o.a. En DVD er også til utlån. Navnemerkene dere broderer vil bli samlet under byen/plassen dere kommer fra, og tilføyd det ferdigstilte prosjektet.
Galleri Soft åpnet høsten 2006, og er Norske tekstilkunstneres galleri.
Rådhusgaten 20, 0151 Oslo.
Tlf.: 22 33 59 82
Åpningstider: Tirsdag-fredag: 12-17, lørdag-søndag: 12-16
Lenker
http://www.tekstilkunst.org/soft/
http://www.lisebjorne.com/
Hundrevis av kvinner er torturert, voldtatt og drept i grensebyen Juàrez i Mexico. Mens amerikanske merkevarefabrikker profitterer på billig arbeidskraft, drar fattige kvinner til den tungt belastede grensebyen for å arbeide med livet som innsats. Etter 15 år fraholder fortsatt mexicanske myndigheter å etterforske saken. USA har tilbudt assistanse, men Mexico avviser tilbudet og dysser ned mordene til et ikkeeksisterende fenomen. Journalister, aktivister og ofrenes familier blir forsøkt truet til stillhet.
Lise Bjørne Linnert gir derimot denne mennesketragedien en stemme gjennom sitt kunstneriske prosjekt. Ofrenes navn løftes frem i lyset ved brodering av små navnelapper. Broderi- workshops arrangeres verden over og i relasjonell samhandling viser deltagerne i Linnerts prosjekt global solidaritet. 700 mennesker i 22 land har deltatt til nå. Hver deltager broderer navnet til en drept kvinne i Juàrez på en navnelapp, samt ordet ukjent på sitt eget språk og alfabet for å minnes alle de ofrene vi ikke kjenner navnet til. Antall broderte navnelapper stiger stadig og teller per i dag snart to tusen stykker.
Dette prosessrelaterte prosjektet, som kan forstås som en stillfaren protest mot kvinners undertrykkelse i flere av verdens samfunnskulturer, presenteres med dette for første gang i Norge. Desconocida Unknown Ukjent har tidligere vært vist ved Station Museum of Contemporary Art i Houston, USA og ved Luleå Sommer biennale i Sverige i 2007, der prosjektet vant en av biennalens to priser. Installasjonen skal neste år vises ved en internasjonal vandreutstilling i regi av UNESCO og ved Farleys Yard Gallery, Lee Miller and Roland Penrose Estate i Sussex, UK.
Utstillingen på SOFT galleri viser det politiserte broderiarbeidet i form av et dokumentasjonsprosjekt; gallerirommet inntas av foto, videoarbeid, tekst, arbeidsstasjon for workshops og performance.
Det vises to videoarbeid i utstillingen:
Missing young women av Lourdes Portillo. Dette er en prisbelønt dokumentarfilm om kvinnemordene i Ciudad Juàrez produsert i 2001. Lourdes Portillo er opprinnelig meksikansk, men bosatt i USA. Hun brukte 3 år på å lage filmen.
Threading Voices er laget av Lise Bjørne Linnert og Jose Ferreira i 2008. Deres dokumentarfilm fokuserer på det forebyggende og sosiale arbeidet Marisela Ortiz Rivera og organisasjonen Nuestras Hijas de Regreso a casa utfører i Ciudad Juarez. Et utrettelig arbeid basert på en sterk tro på hvert enkelt individs egen styrke og utviklingsmuligheter, gitt at individet blir sett og anerkjent.
Lise Bjørne Linnert, født 1964, bor og arbeider i Oslo. Hun har sin kunstutdannelse fra Glassell School of Art, Museum of Fine Arts MFAH, Houston, USA. Hun har stilt ut arbeidene sine kollektivt og separat i Norge, USA og flere andre land. Blant annet utstillingen White Noise på Kunstbanken på Hamar i 2007.
Det avholdes workshops tirsdag 9. og 16. september kl 19 – 21.Velkommen!
Prosjektet er støttet av:Norsk Kulturråd Kaja og Bårds Fond for Gode Formål, Oslo, Norge The Station Museum of Contemporary Art, Houston, Texas, USA Perlehuset A/S, Oslo, Norge Arctic Paper Norge A/S
Jeg har vært i kontakt med Lise, og dersom du ønsker å avholde en work-shop der du bor, er det bare å ta kontakt med henne. Hun sender informasjonsmappe, materialer o.a. En DVD er også til utlån. Navnemerkene dere broderer vil bli samlet under byen/plassen dere kommer fra, og tilføyd det ferdigstilte prosjektet.
Galleri Soft åpnet høsten 2006, og er Norske tekstilkunstneres galleri.
Rådhusgaten 20, 0151 Oslo.
Tlf.: 22 33 59 82
Åpningstider: Tirsdag-fredag: 12-17, lørdag-søndag: 12-16
Lenker
http://www.tekstilkunst.org/soft/
http://www.lisebjorne.com/
Hvem er forfatteren Gert Nygårdshaug? Kort fortalt er...
Gert Nygårdshaug født i 1946 på Tynset og bor i Lier. Debuterte som 20-åring med diktsamlingen Impulser. Har siden debuten utgitt om lag 25 bøker i ulike genrer; lyrikk, romaner, barnebøker, noveller, kriminalbøker og eventyr. Nygårdshaug er også kjent for sine bøker om hobbydetektiven og gourmetkokken Frederic Drum og hans onkel, KRIPOS-etterforskeren Skarphedin Olsen. Denne elegante krimserien på ti bøker ble avsluttet i 2006 med Rødsonen.
Gert Nygårdshaug har et fascinerende, i særklasse originalt og utfordrende forfatterskap å vise til. Han er en forfatter som virkelig viser vilje og evne til å gå sine egne veier for å løse opp stivnede virkelighetsoppfatninger. Hans spesialblanding av vide kunnskaper og tilsvarende fantasi, vitenskap og mystikk, logikk og poesi preger prosabøkene hans. Forfatteren har blant annet gitt ut Dverghesten, Nullpluss og Søthjerte – en romantriologi i et erkjennelsesteoretisk tekstlandskap. I Bastionen, Mengele Zoo, Himmelblomsttreets Muligheter, Prost Gotvins Geometri og Afrodites Basseng har han tatt opp aktuelle samfunnsspørsmål. I 2007 ble Mengele Zoo kåret til "tidenes beste norske bok".
2008 Fortellernes marked
2006 Rødsonen
2005 Nullpluss pluss
2004 Alle orkaners mor
2003 Afrodites basseng
2001 Dinosaurene-farivis ruvis
2001 Farivis Ruvis, gutten fra himmelrommet
2001 Liljer fra jerusalem
2000 Den balsamerte ulven
1999 Pengegryta i trollberget
1998 Prost Gotvins geometri
1997 Huldergubben i svartberget
1996 Gutten og trollsverdet - og andre eventyr
1996 Kiste nummer fem
1995 Himmelblomsttreets muligheter
1995 Trollet og de syv prinsessene
1994 Gipsymann
1993 Cassandras finger
1992 Det niende prinsipp
1991 Søthjerte
1990 Dødens Codex
1989 Mengele Zoo
1988 Gipsyblink
1987 Jegerdukken
1986 Nullplus
1985 Honningkrukken
1984 Dverghesten
1983 Alkymisten
1982 Bastionen
1981 Solfiolinen
1980 Gatevinden
1974 Et bilde og et verktøy
1971 Paxion
1966 Impulser
Lenker
Bokåpner - video av Fortellerens marked
Forfatterens hjemmeside
Gert Nygårdshaug har et fascinerende, i særklasse originalt og utfordrende forfatterskap å vise til. Han er en forfatter som virkelig viser vilje og evne til å gå sine egne veier for å løse opp stivnede virkelighetsoppfatninger. Hans spesialblanding av vide kunnskaper og tilsvarende fantasi, vitenskap og mystikk, logikk og poesi preger prosabøkene hans. Forfatteren har blant annet gitt ut Dverghesten, Nullpluss og Søthjerte – en romantriologi i et erkjennelsesteoretisk tekstlandskap. I Bastionen, Mengele Zoo, Himmelblomsttreets Muligheter, Prost Gotvins Geometri og Afrodites Basseng har han tatt opp aktuelle samfunnsspørsmål. I 2007 ble Mengele Zoo kåret til "tidenes beste norske bok".
2008 Fortellernes marked
2006 Rødsonen
2005 Nullpluss pluss
2004 Alle orkaners mor
2003 Afrodites basseng
2001 Dinosaurene-farivis ruvis
2001 Farivis Ruvis, gutten fra himmelrommet
2001 Liljer fra jerusalem
2000 Den balsamerte ulven
1999 Pengegryta i trollberget
1998 Prost Gotvins geometri
1997 Huldergubben i svartberget
1996 Gutten og trollsverdet - og andre eventyr
1996 Kiste nummer fem
1995 Himmelblomsttreets muligheter
1995 Trollet og de syv prinsessene
1994 Gipsymann
1993 Cassandras finger
1992 Det niende prinsipp
1991 Søthjerte
1990 Dødens Codex
1989 Mengele Zoo
1988 Gipsyblink
1987 Jegerdukken
1986 Nullplus
1985 Honningkrukken
1984 Dverghesten
1983 Alkymisten
1982 Bastionen
1981 Solfiolinen
1980 Gatevinden
1974 Et bilde og et verktøy
1971 Paxion
1966 Impulser
Lenker
Bokåpner - video av Fortellerens marked
Forfatterens hjemmeside
søndag 10. august 2008
Vademecum - samling karikaturer Henrik Wergeland laget i 1824
Henrik Wergeland: "Vademecum eller Collection de Carricatures ved H.W." 1824. Et hefte med 19 farvelagte tegninger og tekst, de fleste på rim (Ms.8° 266:a). Morsom og lærerik lesning. Wergelands talent for tegning er en skjult hemmelighet for mange. Anbefaler nettportalen www.nb.no/vademecum på det varmeste. Politisk satire og humor så det holder...
Blant det som er bevart av Henrik Wergelands tidlige forsøk på å skrive og tegne, er ”Vademecum, eller Collection de Caricatures”. Vademecum, egentlig ”gå med meg” på latin, ble brukt om en bok i lite format med gode råd etc., men også om en bok inneholdende en samling anekdoter, lystige historier og lignende. Wergeland har selv datert manuskriptet til 1824, da var han 16 år gammel. Heftet inneholder farvelagte tegninger med tilhørende tekster, alle satiriske, og de fleste med aktuelle hendelser - både i Norge og utlandet - som motiv. Antagelig er heftet laget med tanke på utgivelse, men det ble ikke trykt før mer enn hundre år senere. Et forbilde har Wergeland funnet i håndkolorerte bilag til et tysk tidsskrift, ”London und Paris” som vi vet han lånte i Katedralskolens bibliotek. Han var elev ved Katedralskolen fra 1819 til 1825. Fra januar 1820 var han også elev ved Den kongelige Tegneskole, men det er ikke kjent hvor lenge han gikk der.
Karikaturene er nevnt i et manuskript av Nicolai Wergeland, antagelig fra 1843 (Ms.8° 265:e, senere trykt i tidsskriftet Vidar, i 1889, s. 762). Det er en liten biografi over sønnen, og han skriver at Henrik allerede som elleveåring på Katedralskolen sysselsatte sig med ”Politik, Satire, Versemageri og Carikaturtegning. Saaledes fremkom i 1824 et Hæfte han kaldte ’Prøve paa sine satiriske Arbejder i ledige Timer…’”
I Halvdan Kohts biografi fra 1908 finnes det noen flere opplysninger. Etter å ha nevnt Wergelands forbilde skriver Koht: ” Han hadde sjølv eit godt handelag til aa teikna, og han hadde ein open sans for alt som var løgje. Straks tok han til aa teikna etter, og han laga nye teikningar sjølv, med emne fraa norsk politikk. Han var so glad i desse teikningane, so han mange aar etter tok og maala eit par av dei av paa dørene heime i Eidsvoll…” (”Henrik Wergeland.” Kra 1908, s. 20-21)
I sin bok om Wergelands barndom og ungdom skriver den danske litteraturhistorikeren Aage Kabell om tegningene: ”I aaret 1824, hvor det formodentlig er ved at være forbi med Wergelands første komedieskriveri, vender han sig mod en ny genre, hvor han faar lejlighed til at vise etpar nye talenter af forskellig værdi. Der foreligger fra det aar et ”Vademecum eller Collection de Caricatures”, det vil sige en samling af farvelagte tegninger af adskillige aktuelle forhold, navnlig politisk art, med tilhørende kommentarer i bunden form. Her optræder de europæiske lande i symbolske figurer: Danmark paa krykker efter bankerotten i 1813, Hellas paa knæene foran den grumme tyrk, Holland fredelig rygende sin pibe, med en del pengeposer under armen, o.s.v. Der er særlige karikaturer af Danmark og Holland, og ogsaa etpar hjemlige typer i politik og administration maa holde for, saasom generalprokurør C.M. Falsen, der syntes at svigte fædrelandets sag over for kongemagten med forslag til konstitutionsændring 1824, og sorenskriver Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne, der i 1824 blev afvist som suppleant til stortinget, fordi han oppebar understøttelse af kongen. I en del tilfælde begrænses satiren til endnu mindre objekter, dagens pudsige historier og modens luner. […]
Kunstnerisk viser tegningerne en sammendyngen af overdimensionerede enkeltheder, som helt sprænger totalbilledet. Dette kan bero paa det givne mønster i ”London und Paris”, men Wergeland har nok valgt sit mønster, fordi hans anlæg gikk i samme retning. Formen passer ogsaa godt til innholdet af karikaturene, der ligesom komedierne for en stor del er betinget af den øjeblikkelige komiske virkning. Alligevel begynder man nu at se en slags sammenhæng i nogle af de emner, der udvælges til skive for latteren, og i enkelte andre, der holdes uden for komikken. I tableauet over de europæiske rigers vaklende forfatning rager de ædle søstre ”Nora” og ”Svea” op over den almindelige elendighed, og de forenede landes monark, Carl Johan, viser sin overmenneskelighed ved det jernhaarde blik, der tvinger en forfjamset sekretær i knæ. Til disse positive størrelser svarer negativt en skaanselsløs udmalen af Dannerrigets afmagt efter ”salget” af Norge i 1814 samt harcelleren over de uheroiske, filistrøse typer: hollænderen, der holder sine pengeposer under armen og flegmatisk ryger sin kanaster uden at bekymre sig om næstens trængsler; jøden, der ogsaa kun lever for sine penge, og som er saa aldeles uduelig til at omgaas vaaben, at det tager seks udkommanderede Israels sønner en fuld time at arkebusere en dødsdømt troesfælle; og endelig ligesaa uheroiske modejunkere og spidsborgere.” (A.K: ”Wergeland”, bind 1, ’Barndom og ungdom’, Skrifter / utgitt av Det norske videnskaps-akademi i Oslo. II, Hist.-filos. klasse ; 1956, no, 1, s. 14-15).
Vademecum er trykt i Samlede skrifter III:1, Oslo 1932, s. 19-74.
Blant det som er bevart av Henrik Wergelands tidlige forsøk på å skrive og tegne, er ”Vademecum, eller Collection de Caricatures”. Vademecum, egentlig ”gå med meg” på latin, ble brukt om en bok i lite format med gode råd etc., men også om en bok inneholdende en samling anekdoter, lystige historier og lignende. Wergeland har selv datert manuskriptet til 1824, da var han 16 år gammel. Heftet inneholder farvelagte tegninger med tilhørende tekster, alle satiriske, og de fleste med aktuelle hendelser - både i Norge og utlandet - som motiv. Antagelig er heftet laget med tanke på utgivelse, men det ble ikke trykt før mer enn hundre år senere. Et forbilde har Wergeland funnet i håndkolorerte bilag til et tysk tidsskrift, ”London und Paris” som vi vet han lånte i Katedralskolens bibliotek. Han var elev ved Katedralskolen fra 1819 til 1825. Fra januar 1820 var han også elev ved Den kongelige Tegneskole, men det er ikke kjent hvor lenge han gikk der.
Karikaturene er nevnt i et manuskript av Nicolai Wergeland, antagelig fra 1843 (Ms.8° 265:e, senere trykt i tidsskriftet Vidar, i 1889, s. 762). Det er en liten biografi over sønnen, og han skriver at Henrik allerede som elleveåring på Katedralskolen sysselsatte sig med ”Politik, Satire, Versemageri og Carikaturtegning. Saaledes fremkom i 1824 et Hæfte han kaldte ’Prøve paa sine satiriske Arbejder i ledige Timer…’”
I Halvdan Kohts biografi fra 1908 finnes det noen flere opplysninger. Etter å ha nevnt Wergelands forbilde skriver Koht: ” Han hadde sjølv eit godt handelag til aa teikna, og han hadde ein open sans for alt som var løgje. Straks tok han til aa teikna etter, og han laga nye teikningar sjølv, med emne fraa norsk politikk. Han var so glad i desse teikningane, so han mange aar etter tok og maala eit par av dei av paa dørene heime i Eidsvoll…” (”Henrik Wergeland.” Kra 1908, s. 20-21)
I sin bok om Wergelands barndom og ungdom skriver den danske litteraturhistorikeren Aage Kabell om tegningene: ”I aaret 1824, hvor det formodentlig er ved at være forbi med Wergelands første komedieskriveri, vender han sig mod en ny genre, hvor han faar lejlighed til at vise etpar nye talenter af forskellig værdi. Der foreligger fra det aar et ”Vademecum eller Collection de Caricatures”, det vil sige en samling af farvelagte tegninger af adskillige aktuelle forhold, navnlig politisk art, med tilhørende kommentarer i bunden form. Her optræder de europæiske lande i symbolske figurer: Danmark paa krykker efter bankerotten i 1813, Hellas paa knæene foran den grumme tyrk, Holland fredelig rygende sin pibe, med en del pengeposer under armen, o.s.v. Der er særlige karikaturer af Danmark og Holland, og ogsaa etpar hjemlige typer i politik og administration maa holde for, saasom generalprokurør C.M. Falsen, der syntes at svigte fædrelandets sag over for kongemagten med forslag til konstitutionsændring 1824, og sorenskriver Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne, der i 1824 blev afvist som suppleant til stortinget, fordi han oppebar understøttelse af kongen. I en del tilfælde begrænses satiren til endnu mindre objekter, dagens pudsige historier og modens luner. […]
Kunstnerisk viser tegningerne en sammendyngen af overdimensionerede enkeltheder, som helt sprænger totalbilledet. Dette kan bero paa det givne mønster i ”London und Paris”, men Wergeland har nok valgt sit mønster, fordi hans anlæg gikk i samme retning. Formen passer ogsaa godt til innholdet af karikaturene, der ligesom komedierne for en stor del er betinget af den øjeblikkelige komiske virkning. Alligevel begynder man nu at se en slags sammenhæng i nogle af de emner, der udvælges til skive for latteren, og i enkelte andre, der holdes uden for komikken. I tableauet over de europæiske rigers vaklende forfatning rager de ædle søstre ”Nora” og ”Svea” op over den almindelige elendighed, og de forenede landes monark, Carl Johan, viser sin overmenneskelighed ved det jernhaarde blik, der tvinger en forfjamset sekretær i knæ. Til disse positive størrelser svarer negativt en skaanselsløs udmalen af Dannerrigets afmagt efter ”salget” af Norge i 1814 samt harcelleren over de uheroiske, filistrøse typer: hollænderen, der holder sine pengeposer under armen og flegmatisk ryger sin kanaster uden at bekymre sig om næstens trængsler; jøden, der ogsaa kun lever for sine penge, og som er saa aldeles uduelig til at omgaas vaaben, at det tager seks udkommanderede Israels sønner en fuld time at arkebusere en dødsdømt troesfælle; og endelig ligesaa uheroiske modejunkere og spidsborgere.” (A.K: ”Wergeland”, bind 1, ’Barndom og ungdom’, Skrifter / utgitt av Det norske videnskaps-akademi i Oslo. II, Hist.-filos. klasse ; 1956, no, 1, s. 14-15).
Vademecum er trykt i Samlede skrifter III:1, Oslo 1932, s. 19-74.
Abonner på:
Innlegg (Atom)