Margit Walsø debuterte 2007 med romanen "Kjære Voltaire"

Det er ikke mange debutanter som starter sin litterære karriere med en biografisk roman fra 1700-tallet. Desto mer kjærkomment når det skjer.

Det er tydelig at Margit Walsø ikke er noen litterær novise. Dette er en voksen debutant som har arbeidet profesjonelt med litteratur i mange år (Walsø er forlagssjef i Samlaget) og det synes gjennom grundig komposisjon og presist språk.

Umiddelbart blir jeg fascinert av temavalget. Vi er i første halvdel av 1700-tallet. Handlingen strekker seg fra 1733, da Emilie du Chatelet, en oppsiktsvekkende intelligent kvinne fra det franske aristokratiet, møter filosofen Voltaire og til hun dør i barsel 16 år senere.

Emilie du Chatelet ble født i 1706 og var et spesielt oppvakt barn. Faren, som hadde en høy stilling ved hoffet, lot datteren få undervisning i språk - latin, gresk, italiensk - og i matematikk og fysikk. Dessuten lærte hun fekting og ridning. Hun giftet seg rikt , men det var et slags proforma-ekteskap, noe som var vanlig i den franske adelen på 1700-tallet. "To barn" stod det i kontrakten. Hun fødte tre, men den yngste døde før han var ett år gammel. Siden levde de to ektefellene i gjensidig forståelse hver for seg (han var militær og var mye borte) og de hadde elskere / elskerinner på hver sin kant. Emilie hadde hatt flere utenomektekaplige forhold før hun traff Voltaire, som ble hennes elsker, samboer og sjelsfrende i 15 år.

Spennende tidsbilde
Å få et innblikk i 1700-tallets Frankrike er for meg kjærkomment. Å få møte en faktisk vitenskapskvinne, som oversatte Isaac Newtons revolusjonerende "Philosophiae Naturalis Principia Mathematica" fra 1687 til fransk (og regnet seg gjennom alle hans eksempler for å være sikker på sannhetsgehalten!) er desto mer interessant.

Margit Walsø klarer å fange tiden, synes jeg, beskrive den skjellsettende forskningen Newton la frem - om gravitasjonskraften og fysikkens lover. Hun understreker det provoserende ved Voltaires frie tanker i det opplyste, franske eneveldet. Men det er først og fremst Emilie forfatteren er opptatt av, og etterhvert blir det vel så mye kjærlighet som forskning leserne får høre om.

Vi blir med til kalde slott på landsbygda, i humpende vogner på dårlige veier, vi er på ball ved hoffet og i laboratoriet som Emilie fikk bygget. Historien fortelles i et nøkternt språk, som filtreres gjennom Emilies tanker. Forfatteren bruker en litt distansert fortellerstil, til tross for Emilies heftige og intense vesen. Bare unntaksvis faller Walsø for fristelsen til å bruke forterpede uttrykk. Når Emilie og Voltaire har kranglet, men etterpå faller hverandre om halsen, heter det for eksempel at: "Ho lo, det glitra i dei grøne augene. Når han var slik, da levde ho. All urett forsvann, alle harde ord vart viska vekk av ei bølge av rein lyst". (s. 78).

Fiksjon og virkelighet
"Kjære Voltaire" er en historisk roman, men det er også en biografisk roman. Per Olov Enquist er den store mesteren på dette området. I hans siste bok på norsk, "Boken om Blanche og Marie", gjør han noe av det samme som Margit Walsø gjør her; han knytter sammen en dramatisk kjærlighetshistorie med revolusjonerende fremskritt innen naturvitenskapen (boken handler om Marie Curie og hennes forskning innen fysikk og kjemi)

Også norske forfattere har hatt lignende prosjekter. Karsten Alnæs har skrevet om Sabina Spielrein, Einar O. Risa har skrevet om kjente kunstnere som Sigbjørn Obstfelder og Peder Severin Krøyer, og Jan Inge Sørbø ga for få år siden ut boken "Symfoni No. 3, Opus 41" om komponisten Fartein Valen.

Det er mange fordeler ved å ha et allerede gitt tema, velge seg ut faktiske skikkelser med dramatiske livsløp som hovedpersoner. Men det er også farer forbundet med dette - litterært sett. For hvor mye av hovedpersonenes virkelige biografi må med, hvor tro må man være mot fakta?

Biografi eller roman?
For meg blir Margit Walsø til tider for tro mot historien. "Kjære Voltaire" inneholder to episoder, som nok er ment å illustrere Emilie som person, men som føles umotivert rent litterært. De gir heller ingen konsekvenser i teksten som følger. Den ene er en scene på slottet Fontainebleau, der Emilie spiller bort en enorm pengesum på kortspill (Vi har ikke tidligere hørt ett ord om Emilies spillegalskap, gamblingen får heller ingen økonomiske følger senere i historien). Den andre er en konfrontasjon med en tilfeldig gjest på deres eget slott, Cirey. Emilie beskylder Madame Graffigny, som vi ikke hører om verken før eller senere, for å ha avslørt Voltaires nye skrifter til utenforstående.

Når jeg leser i ettertid at Mme Graffignys egen versjon av denne faktiske hendelsen er skrevet ned og bevart, skjønner jeg bedre hvorfor den er med i boken. Mme Graffigny er jo en god kilde, og Margit Walsø er en pålitelig historiker. Etter min smak kunne forfatteren gjerne ha tatt seg større dikteriske friheter for å gi blod og liv til Emilie fra 1700-tallet.

Flott debut
Men dette blir småpirk. Helhetsinntrykket er imponerende - både hva gjelder form og innhold. Dette er en debut som det har vært verdt å vente på.

Kilde: Boktilsynet, NRK P2, 29.08.07 - Anne Cathrine Straume

Carl Michael Bellmans Berättelse

Reportasje om Carl Michael Bellmans liv fra "Rikets kultur" 29.januar 1990. Reporter Kjell Åke Hansson.

Oslo Ladegård omkranset av en vakker barokkhage

Historikk
Oslo Ladegård er en av Oslos virkelige perler. Hovedbygningen er fra 1720-årene, og i seg selv en opplevelse verdt. Men enda mer spennende blir det når man vet at Ladegården kan skilte med til sammen 800 års historie!

Middelalderen
Her lå nemlig bispeborgen i middelalderen, påbegynt under Bisp Nikolas’ tid tidlig på 1200-tallet. Dette var et av byens og omlandets politiske tyngdepunkter, og sammen med St. Hallvardskatedralen utgjorde borgen byens ubestridte geistlige sentrum. Borgen var ganske stor, med høye murer, steinhus og tårn, og omkranset det som i dag er Oslo Ladegårds hage. Fra tårnet, eller kastellet, gikk en takoverbygget bro over til St. Hallvardskatedralen.

Etter Håkon Vs død i 1319 ble den første unionsavtalen mellom Norge og Sverige undertegnet i bispeborgen.

Reformasjon og bybrann
Reformasjonen i 1537 førte til dramatiske endringer på flere hold. Alle Norges biskoper ble avsatt, og alt kirkegods inndratt av kongen. Nesten hele Oslos bispeborg ble revet, bare ”tårnet og stenhuset inntil” fikk stå. Disse ble senere brukt som grunnmur for borgermester Christen Mules renessansehus, som tok form omkring 1579. Vi vet ikke så mye om hvordan denne bygningen så ut, men den må ha vært ganske staselig. I 1589 blir den nemlig – takket være skjebnens lunefulle kast –åsted for bryllupet mellom dansk-norske prinsesse Anne og Maria Stuarts sønn, den skotske James VI.

I 1624 brant Oslo for siste gang, og prinsesse Annes lillebror, Kong Christian IV, besluttet at byen skulle flyttes. Dermed tok Christiania form, og det gamle Oslos bymark ble omgjort til forsyningsområde - eller ladegård - for Akershus festning. Men Christen Mules gamle renessansegård sto stadig, og ble nå sommerresidens for den rike Toller-familien. På slutten av 1600-tallet arvet Karen Toller bygningen, og sammen med ektemannen Caspar Herman Hausmann kjøpte hun senere opp det gamle ladegårdsgodset – noe som etter hvert gjorde at navnet Oslo Ladegård knyttes til huset.

Karen Toller og barokkbygningen
Oslo Ladegård som vi kjenner den i dag, er et resultat av Karen Tollers store ombygging i 1722. Da solgte hun sin residens inne i Christiania og flyttet hit ut til det landlige, gamle Oslo. Karen Tollers Ladegård er et typisk barokkhus, med høyt, valmet tak og et symmetrisk grunnplan. Barokkhagen tar opp husets midtakse, og ligger som et smykke mot Bjørvika og Christiania.

Eiendommen tilhørte Toller-slekta i 150 år, og den siste eieren i denne familien var Karen Tollers barnebarn, Caspar Herman Storm. Han bodde i det vi i dag kjenner som Krigsskolen (Tollbugt.10), og hadde Ladegården som landsted. I 1772 gikk han konkurs, og Ladegården ble solgt på tvangsauksjon. Ladegårdens siste private eier var Hans Konow.

Moderne tid
Tidlig på 1900-tallet ble Ladegården ekspropriert av Norges Hovedjernbaner. Store deler av hagen forsvant, og bygningen ble delt opp i 3 leiligheter, samt en liten portnerbolig lengst nord i sidefløyen.

Omkring Oslos 900 årsjubileum i 1950, ble man omsider oppmerksom på hvilken kulturskatt Ladegården faktisk representerte (kan ikke dy meg - det var jammen på tide!). Oslo kommune overtok eiendommen, og satte i gang store og langvarige utgravnings- og restaureringsarbeider under ledelse av Arno Berg og Torleiv Sælleg.

I 1968 var arbeidene sluttført, og Oslo Ladegård åpnet som museum og Oslo kommunes representasjonslokale. Nå var hovedetasjen innredet med salonger i bl.a. barokk-, rokokko- og Louis Seize-stil, og med en liten middelalderutstilling og bymodeller på loftet. En del av bispeborgens nordfløy ble også rekonstruert, og kan i dag sees som et eget lite steinhus innerst på gårdplassen.

I dag er dessverre loftet midlertidig avstengt, men det er like fullt mulig å bestille omvisninger i middelalderbyen med utgangspunkt i Oslo Ladegård, eller omvisninger i selve bygningen.

Kilde: Kulturetaten, Oslo kommune

Prostens beste kjeks fra Vågå - 1700 tallet

Her kommer en svært gammel småkakeoppskrift jeg fikk av ei hjertegod, hundreårig bondekone for 25 år siden. Hun har forlatt oss, men kakene hennes lever. Det blir liksom ikke jul i heimen hvis jeg ikke har noen eksemplarer av prostens kjeks. Enkel å lage, men en bit - og du er hekta... Har aldri opplevd å bli servert disse kakene selv om oppskriften må ha vært i bruk i flere hundre år. Kanskje er det en Vågåvariant som har blitt i Vågå! Nå vil jeg gi den til deg slik at kakene også kan overleve meg. Ingrediensene er av det "kostbare" slaget, og var derfor ikke myntet på småkårsfolket, men prosten... Lykke til og fred over hennes minne!

Du trenger:

• 1/2 kg meierismør (godt smør) som halvsmeltes
• 1/4 kg melis
• 100 gr. uskollede mandler
• 1/2 kg hvetemel
• 1 egg

Slik gjør du:

• Pisk egg og melis hvitt
• Grovhakk mandlene
• Tilsett smør (halvsmeltet), hvetemel og mandler (uskollet)
• Rør sammen - ikke pisk
• Settes på plate ved hjelp av en ss
• Trykk med gaffel dyppet i vann
• Stekes til de begynner å bli lysebrune i kantene

Jeg anbefaler å prøvesteke noen eksemplarer først. Kakene må ikke bli for store. Bruk temperaturen du vanligvis bruker til småkakebakst ca. 175 til 180 grader. Prøv deg fram. Kakene bør sette seg litt før du legger de over på rist.

Enkelt ikke sant, men sprøtt og godt. Hvorfor ikke overraske din kjære med en godbit til kaffen?!

Carl Michael Bellman 1740-1795

www.bellman.net henviser til Thord Lindes hjemmeside om Carl M. Bellman. Thord ønsker å spre kunnskap og forståelse for bredden og dypet i Bellmans diktning, og har lagt ned mye arbeid i siden. Samtlige tekster med noter og ordforklaringer er lagt ut. Du finner også informasjon om Bellmans liv, hans produksjon, hans samtid, artikler og mye mer. Høstet en pris for hjemmesiden. Er du fasinert av Bellman og 1700-tallet, flyr timene fort hos Thord Linde. Han er dessuten en god gitarist og sanger som har reist rundt med enmannsforestillinger om kunstneren. Dyktig mann!!