Birkebeinerne

I 1205 var det borgerkrig i Norge; birkebeinere kjempet mot baglere. I jula det året ønsket birkebeinerne å frakte det lille kongsemnet Håkon i trygghet til Nidaros. Veien gikk gjennom Mjøsdistriktet. På Hamar turte de ikke å være fordi biskopen der var en sterk tilhenger av baglerne. De reiste derfor videre til Lillehammer.

Etter å ha ligget i skjul hele jula, skal de videre nordover, men velger å ikke ta "kongeveien" gjennom Gudbrandsdalen, fordi de anser dette som for risikabelt. I stedet tar de skiene fatt og går over fjellet til Østerdalen. To av de beste skiløperne - Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka - tar Haakon med seg og går i forveien, Mor til Haakon, Inga fra Varteig er også med i følget.
Ifølge sagaen ryker de ut for et forferdelig uvær, men kommer seg helskinnet over.

Som vi vet vokste Haakon opp til å bli en av de mektigste kongene Norge har hatt. Den strabasiøse turen på ski over fjellet med det lille kongebarnet er grunnen til at Lillehammer som verdens eneste by har en skiløper i byvåpenet. Hendelsen blir hvert år markert med Birkebeinerrennet som går mellom Rena og Lillehammer. Dette er Norges mest prestisjefylte turrenn, og alle deltakere må bære en sekk på 3,5 kg til minne om kongebarnet. I de senere år har vi også fått et eget kvinneskirenn, Inga Låmi, hvor fokuset settes på kongemoren Inga.

Kilde: Lillehammer Bryggeri

Interesseforeningen Oslos Middelalder

På sidene til Interesseforeningen Oslos Middelalder finner du linkhenvisninger til svært mange eksterne sider med tema middelalder!

Middelalderuka og Middelaldermusikk

Mandag 25.- fredag 31. august - Middelalderuka
Foredragsserie og vandringer i Middelalderbyen. Arrangementene holdes i Oslo Ladegård eller med start i Ladegårdshagen kl 19 og er gratis.

Modus senter for middelaldermusikk
holder til i Oslo Ladegård, Modus senter for middelaldermusikk, Oslogate 13, 0192 Oslo (Trikk 18 og 19 til St. Hallvardsplass) For informasjon ring Modus 22191735 / 92081364 eller send en mail til siri.johansen@c2i.net For mer info se Modus senter for middelaldermusikk

Ladegårdens Middelalderkontor
Ladegårdens Middelalderkontor har konserter og kulturarrangementer annenhver onsdag kl.20.00 i Oslo Ladegård.
I tidsrommet 18. mai til 21. september har de omvisninger i Oslo Middelalderby hver onsdag kl.18.00, og hver søndag kl.13.00, varighet ca.1 ½ time. Oppmøte ved Oslo Ladegård, Ladegårdshagen, Oslo gate 13. Trikk nr. 18, 19, buss nr. 32, 34, 70, 74 til St. Hallvards plass, Ladegården eller Dyvekes bro. Hver søndag kl.15.00 er det omvisning i Ladegården. Kr. 40/20. Gruppeomvisninger kan bestilles hele året. Opplysninger og bestilling på telefon 22 19 44 68/ faks 22 67 44 66. E-post oslo.ladegard@kie.oslo.kommune.no, Oslo Ladegård

Andre festivaler:

Hamar Middelalderfestival
Tønsberg Middelalderfestival
Borre Kaupangen

Viking og middelaldersentre i Sverige og Danmark
I tillegg er i hele sommerhalvåret følgende vikingtids og middelaldersentre åpne for publikum (Sjekk åpningstider)

Middelaldercentret Nyköbing Falster, Danmark. Eksperimentsenter for middelalderteknologi (håndverk, våpen, skipsbygging etc.) Ridderturneringer, gjestgiveri. Se Middelaldersenteret

Foteviken, Skåne. Vikingtid og middelalder fram til 1135. Rekonstruerte bygninger og mange aktiviteter. Se Foteviken

Hjemsted Oldtidspark, Skjærbek, SV-Jylland. Jernaldermuseum med aktivitetspark. Åpent daglig,. Se Hjemsted Oldtidspark

Kilde: Kulturetaten, Oslo kommune

Årlig Middelalderfestival i gamle Oslo 14. og 15. juni

Middelalder - Oslo
Året er 1314 og stedet er Kongsgården på Øra. Kong Håkon V Magnusson sitter i borgen som hans farfar lot påbegynne i stein og som han selv bygget ferdig med den prektige hallen inntil Østre strete. Han ser ut over Bjørvika, mot borgen på Akersneset, den han selv startet byggingen av mens han ennå var hertug under sin bror, kong Eirik. Han er bekymret. Helsen er ikke god lenger. Dronning Eufemia døde for to år siden. Hun ligger begravd i Mariakirken ved høyalteret. Der er det også plass til ham selv. Han vil gjøre Mariakirken til kongelig gravkirke. Hans bror og far ligger begravd i Bergen. Det som bekymrer ham mest er arvefølgen. Han har ingen sønner, bare to døtre. Og kun den ene, Ingeborg, er ektefødt, datter av dronningen. Da hun var bare to år gammel, i 1302, ble hun trolovet med hertug Eirik av Södermannland, sønn av svenskekongen. Og i 1304 fikk han endret tronfølgeloven slik at også sønner av kongens døtre kunne arve kronen. Mariakirken hadde fått status som kongelig kapell og fått store gaver i form av jordegods som har sikret prestene der gode inntekter. Den norske adelen var kommet under bedre kontroll ved omorganiseringen i 1308. Kongen vil gjøre mer for å sikre fremtiden. Han bestemmer seg for at Oslo skal være det faste setet for kongen og hans administrasjon. Prosten i Mariakirken skal være Norges kansler ”til evig tid”.

Vi har bevart dokumentet som Håkon V utstedte om rikets kansler. Vi regner det som en stadfesting av at Oslo nå var blitt Norges hovedstad. Vi vet også at hans dattersønn, Magnus Eiriksson virkelig ble konge etter Håkons død i 1319. Både kong Håkon og kong Magnus ble begravd inne i Mariakirken. Vi har også bevart Mariakirken og deler av Kongsgården i dag, men bare som ruiner. De ble revet i 1540-årene, etter reformasjonen. Fortsatt var det bygårder og sjøboder ut mot Bjørvika, men i 1624 ble hele byen flyttet, til den andre siden av Bjørvika og omdøpt til Christiania. I dag er strandlinjen mot Bjørvika og munningen av Alnaelva rekonstruert med Vannspeilet på Sørenga. Oslo middelalderfestival gjenoppliver året 1314. Bli med tilbake i tid du også!

Kilde: Kulturetaten, Oslo kommune

Livets vann eau - de - vie

Når man leser gamle bøker om krydder og urter, innser man hvor stor tillit folk hadde til naturen før i tida. Planter kunne hjelpe mot alt. Lag ditt eget livets vann, ta så et lite glass og kjenn forvandlingen!

Du må ha med:

• Dill for å bli klok
• Anis for å få gode drømmer (dessuten hjelper det mot luft i magen)
• Kjørvel for vennskap
• Persille for den sanselige kjærligheten
• Malurt mot sjøsyke
• Kvann mot trolldom
• Noen roser for det hjelper mot alt
• Rosmarin for hukommelse
• Sar for mannens potens
• Salvie mot pest
• Karve som beskytter mot utroskap

Hvordan brygget smaker?

Litt bittert og litt søtt - akkurat som livet selv!

Kilde: Sannas likørbok 1994

Likøren så dagens lys i middelalderen

Det sies at det var araberne som først lyktes i å destillere sprit, men sikker er man ikke. Brennevinets tidlige historie ligger i mørket, og mytedannelsen rundt emnet er stor. I begynnelsen var det alkymister som eksperimenterte med sprit i håp om å kunne framstille universalmedisinen. Det nye magiske middelet spredde seg raskt til klostrene der de, blant annet, framstilte urte- og krydderviner. Da sykdommen herjet i middelalderen, fikk de nye drogene stor utbredelse.
Italia på 1300-tallet var preget av pesten. Menneskene var redde og måtte beskytte seg. Handelen med vidundermidler og legemidler var stor. Apotekere og munker utvekslet og finslipte sine oppskrifter. Droger med alkohol og urter ble søtet med honning (i dag anbefales hvit sirup du kan få kjøpt i Sverige), og ble en populær handelsvare. Et lite glass urtemedisin virket oppkvikkende og fikk pestens svarte slør til å vike unna. Det var på denne tiden og noen århundrer fremover at de gode klosterlikørene oppsto. Den første virkelige populære likøren i Italia het Rosoglio, og besto, blant mange ting, av rosenblader og en urt som i Norge kalles soldugg. Oppskriften på Benedictine ble komponert av munken Bernardo Vincelli i 1510, men kunnskapene om sammensetningen av de 29 urtene hadde vokst frem over lang tid. Grønn Chartreuse, som kommer fra kartusianermunkenes kloster La Grande Chartreuse (nord for Grenoble), er kjent for å inneholde 200 ulike urter!
De mest berømte likørene har altså aner tilbake til middelalderen, og var i begynnelsen kun til medisinsk bruk. De er oppbygd rundt ingrediensene konjakk, urter og honning, men oppskriftene er naturligvis hemmelige. Først på 1400-tallet anvendes likør som berusende nytelsesmiddel, og markedet vokser raskt. Spriten destilleres av korn, og skikken med å bruke brennevin spredte seg nordover til land som Tyskland og Russland. Brennevinet rant lett ned i folks struper uten å være verken søtet eller krydret med urter. Yrkesgruppen destillatører har oppstått.
I Norden må man helt tilbake til 1600-tallet før brennevinet ble folkeskikk. Drikkingen ble snart et landsomfattende problem. Vanlige mennesker drakk for det meste ukrydret brennevin, men også fine, berømte merker som Rossolis, Danzigerbrennevin, Goldwasser og Pomerans. Troen på drammen som vidundermiddel var stor. Det fantes brennevin mot magevondt, kjærlighetssorg og benverk. Folk lærte fort å krydre sitt eget brennevin. Karve, perikum og heggebær fantes like rundt hushjørnet, og ble puttet på flasken. Krydderet skulle være bra for kroppen, men skulle også skjule den rå fuselsmaken.
Forskjellen mellom det som het liqueur og det som kaltes brennevin var meget uklar. Kikker man i gamle oppskriftsbøker, finner man brennevin som inneholder både bær, sukker og krydder. Cajsa Warg skriver i sin kokebok fra midten av 1700-tallet om sitronbrennevin, pomeransroyal og et tjuetalls andre interessante likører. Hun kaller dem alle for brennevin. Først når den ordentlige publikasjonen om likørfremstilling kommer ut i 1799, defineres likør som krydret og søtet sprit. Fattige søtet sin sprit med einer. De rike hadde råd til å søte med kostbart, importert rørsukker.
I løpet av 1800-tallet ble det utgitt flere veiledninger for hvordan man tilbereder sin egen likør (de fleste skrevet av menn). Både navn og ingredienser var meget fantasifulle. I kokebøker skrevet av kvinner, ble likørene laget av ingredienser man finner rett utenfor hageporten.
Likør anses i dag for å være en kvinnedrikk (umandig drikk). Da drinkene gjorde sitt inntog på begynnelsen av 1900-tallet, mistet drikken sin status.


Kilde: Sanna Töringe og Anette Åberg 1994

Glassmalerier i Middelalderen

Av Lill H. Opsahl, cand. phil. i kunsthistorie

Et stort antall av høymiddelalderens kirker var utsmykket med glassmalerier i de vidunderligste farger. Vinduene viste framstillinger av Skapelsen, Dommedag, Kristus, Jomfru Maria, helgener og mirakler og fylte kirkerommet med lys som spredde glassets røde, blå, gule og grønne nyanser over steinvegger og gulv.

De tidligst bevarte glassmaleriene vi kjenner, stammer fra Frankrike og England hvor byggingen av de gotiske katedralene som tok til på 11 og 1200-tallet samlet glassmalere fra hele Europa. De arbeidet sammen i verksteder i nærheten av kirken under ledelse av en mester. Glasset ble laget på stedet og skåret opp i små deler med jernkniver og tenger som man i dag har bevart en rekke eksempler av. Detaljer som ansiktstrekk, hårlokker og folder i klærne ble malt med en tynn pensel for deretter å bli brent inn i glasset. De små glassbitene ble satt sammen med blyremser og loddet i skjøtene.

Kirkene ble besøkt av skarer av pilegrimer som søkte seg til det nærmeste de kunne komme det Himmelske Jerusalem på jorden. Et stort antall av disse har vært fattige mennesker av lav byrd. Det må ha vært en ubeskrivelig opplevelse å komme inn i kirken, kjenne lukten av røkelse, høre vakker musikk og se rommet fyIt av lys og farger. I tillegg til å utsmykke kirken hadde glass-maleriene også en pedagogisk funksjon. 95 % av befolkningen skal ha vært analfabeter, og sett på bakgrunn av at latin var kirkens og de lærdes språk, virket vinduene, som en billed-bibel som bekreftet kirkens teologi for det store flertall som ikke kunne lese og skrive.

Den svenske øya Gotland i Østersjøen har det største antall og de best bevarte glassmaleriene i nordisk sammenheng. Øya har en mengde kirker fra høymiddelalderen og vinduene smykkes av velkjente motiv som Kristus, engler, Maria og helgener som f.eks. vår egen St. Olav. Gotland, og da spesielt hovedstaden Visby, var et betydelig handelssentrum i Østersjøomrket. Det antas at glassmalerne har kommet fra de nordtyske områdene, bosatt seg på øya i kortere, eller lengre tid og knyttet til seg lokale håndverkere. Olavskapellet i Jacobsbergs kirke i Follingbo sogn på Gotland er utsmykket med et nydelig glassmaleri som framstiller en sjel i form av en liten menneskefigur som bringes til himmelen i et klede holdt av en engel.



Glassmaleri i Norge
Også i Norge har et stort antall kirker og klostre vært utsmykket med glassmalerier, men i motsetning til våre skandinaviske naboer, har vi ingen intakte vinduer bevart.
Arkeologer har under utgravninger funnet et betydelig antall fragmenter, små glassbiter med dype, intense blåtoner, varm rubinrød, nyanser av rosa, gul og grønn. Navnene på glassmestrene er, i likhet med de fleste av middelalderens håndverkere, sjelden kjent. I 1299 omtales en Klemet Pentur (maler) i Stavanger som kan ha vært en glassmaler. Det eldste bevarte skrift som kan fortelle oss noe om dette håndverket i Norge stammer fra 1308, fra biskop Arne av Bergens bror, Audfinn Sigurdssønn, som hadde kontakt med en utenlandsk glassmaler. Et testamente fra 1335 donerte penger til oppførelse av et glassmaleri i Mariakirken i Bergen.

De storste funn av glassmalerifragmenter fra 12-1300-tallet stammer fra kirkene i Hvaler og Fjære, fra kirkeruiner i Sarpsborg, Utstein kloster og Hovedøya kloster ved Oslo. Fragmenter er også funnet ved Nidarosdomen i Trondheim, ved kirkene i Kinsarvik, ÅI, Ranem, Herøy og Trondenes. En av glassbitene fra Hvaler kirke framstiller to utstrakte hender, sannsynligvis fra 1200-tallet. Fra samme kirke kjenner man i tillegg to kroner, som antagelig stammer fra figurer utført pA 1300-tallet. Fra Sarpsborg er bevart rester av et inskripsjonsbånd med bokstavene I.N. [R.I.], Jesus av Nasaret, jodenes konge", og kan ha tilhørt en korstfestelsesscene.
Glassbitene viser også arkitekturdeta1jer, ornamentikk, blomster, paljetter, rosetter og ranker. Bladverket fra Sarpsborg har store fellestrekk med tilsvarende eksempler fra York i England, utført ca. 1380.
Stavanger domkirke er den eneste av våre kirker som, ifølge skriftlige kilder, skal ha hatt bevarte glassmalerier også etter Reformasjonen på 1500-tallet. I 1745 kan vi lese at i et av vinduene bak alteret framstilles en katolsk biskop og St. Svithun, kirkens skytshelgen. Dessverre er ikke disse bevart.

Glassmaleri i Oslo
Mariakirken og Sankt HalIvardskatedralen var de to største kirkebygningene i middelaIderens Oslo. Mariakirken var kongens kirke, mens HalIvardskirken var biskopens kirke. En bro førte fra kirken over i bispeborgen hvor ban kunne fiykte i tilfelle angrep. Sannsynligheten er stor for at disse to var utsmykket med de kosteligste glassmalerier som ga steinveggene et skjær av fiolett og alle regnbuens farger. Sammen med krusifikser av gull og edelstener, kalkmalerier, relikvieskrin og illuminerte manuskripter må de ha gitt et overveldende inntrykk.
Husene i byen fikk som regel dagslys gjennom Ijoren i taket, men i rom hvor det ikke var ildsted, fantes ofte åpninger i veggen som ble lukket med treluker eller rammer med en gjennomsiktig hinne. I klostrene og kirkene derimot, brukte man mye tidligere glassruter og disse var da gjerne prydet med farger. Første gang vindusglass nevnes i et privathus i Oslo er i 1343, hvor det står skrevet at sira Brynulfar satt ved glassgluggen i et malt loft. Ved enkelte av privathusene er det funnet glassbiter i ulike farger. En mulighet kan ha vært at disse stammer fra andre steder og har blitt plukket opp av barn som fulle av henrykkelse har forelsket seg i fargen og måten glasset skinner i lyset, og har innlemmet det i leketøysamlingen sin.

Spor av inskripsjoner kjenner vi fra Hovedøya kloster med majuskler og minuskler, store og små bokstaver. Det er også funnet et stort antall fragmenter av "grisaille", glass holdt i ulike valører av grått. Særlig fra Hovedøya finnes en samling fragmenter med rosetter og stilisert bladverk med klare fellestrekic til glassmalerier fra 1200-tallet fra Lincolnkatedralen i England.

Alt i alt, selv om materialet er mangelfullt, kan det uansett, fortelle oss at norske kirker i høymiddelalderen var utsmykket med disse kostelige, fargerike vinduene. Vi kan håpe at nye utgravninger vil avdekke nytt materiale som kan kaste lys over en lite kjent side av norsk kunsthistorie.

Grøtens historie av dr. phil. Wenche Frølich

Til tross for arkeologenes iherdig arbeid for å grave frem grøtrester, er det umulig å si nøyaktig hvor gammel grøten er her til lands. En av forklaringene kan være at grøt var så populært at man ikke lot det stå igjen rester etter seg. Men at grøten har betydd mye under middelalderen, er det ingen tvil om. På denne tiden dominerte nemlig jordbruk og selvforsyningshushold.

Det finnes to måter å lage mat av korn på: man blander knust korn med væske og steker blandingen og får brød, eller koker og får grøt. Men skal man koke, må man ha noe å koke i, og pottemakerkunsten kom en tid etter at man begynte å bruke kornet til mat. Selv om brød er eldre enn grøt, så er grøten det første varme måltidet vi kjenner til. Ikke rart at den blir feiret med en egen dag, den 23. oktober.

Bygg var det vanligste kornslaget. At grøten var mindre delikat i sin tidlige historiske fase, hersker det nok ingen tvil. Kornet ble bare knust med stein før kvernen kom, og det ble derfor et svært så grovmalt "mel". John Moberg forteller i sin bok "Graut" at ordet grøt kommer av det norrøne grautr som betyr "grovmalt eller grovkornet". Dette er også grunnlaget for det franske ordet gruau som betyr grovmalt havregryn. Det engelske ordet great kommer faktisk også fra ordet grovmalt. I Norge var det nok bygg som var grunnlaget for grøten og ble betegnet som uvanlig sunn og næringsrik, og en meget sentral del av kosten. I den kristne Borgartingsloven fra midten av 1100-tallet, ble det sagt at grøten var så hellig at ingen mann skulle bøte gods for den, og den kunne lages på søn- og helligdager. Brødet var det derimot restriksjoner på, og det var strengt forbudt å bake mer enn det man kunne spise opp med det samme.

Grøt var nok ikke mat for en krigersk viking som skulle spise kjøtt og flesk. Det var den fredelige som spiste grøt. For som det ble sagt, hadde man spist seg mett på grøt, så gikk det ikke lenge før man sovnet. Men ryktene sier at det ble kokt grøt tilsatt store mengder fluesopp for vikingene som skulle gå berserk. Men vanlige folk spiste grøt, og det var nok vassgrøten som dominerte. Men vi møter også surmelksgrøten, som var laget av skjør (surmelk), som var den vanligste måten å oppbevare melk på i lenger tid. En av de klassiske setningene fra vikingtiden kom fra den islandske skalden Snegle-Halle. Under et måltid hos Harald Hårdråde rakk ikke kjøttfatet rundt bordet til Halle. Han ble sint og diktet spottevers om kongen, som tvang Snegle-Halle til å spise mer grøt enn han orket. Da utbrøt Snegle-Halle: "Drep meg, herre konge, men ikke med grøt". Dette reddet livet hans.

Selv om grøt ble spist flere ganger om dagen, fulgte det mange godbiter ved siden av. Først og fremst drakk man ulike drikker til grøten. Grautvæta, som drikke ble kalt, kunne være både sur og søt melk eller saft. Hjemmebrygg var heller ikke å forakte, og ble ofte blandet med melk eller sirup. Grautpinne hørte også med, og vanligvis var det noe salt, som spekeflesk, spekekjøtt eller en pølsebit, gjerne med flatbrød ved siden av. Salt fisk var heller ikke uvanlig ved siden av grøten. I tidligere tiden sto faktisk grøten høyere i kurs enn fisk. Det ble ofte kokt så mye kveldsgrøt at den rakk til neste morgen. Fatet ble ikke dekket til, men grøten dannet en skorpe oppå. Skorpen på den kalde grøten ble dessuten brukt som oppbevaringsmåte opp til en uke. Man brettet bare skorpen til side før man begynte å spise og brettet den på plass etter måltidet. Grøten under hold seg god selv om skorpen mugnet aldri så mye.

Grøt kunne brukes til mer enn folk tror, men noe erotisk hjelpemiddel var den nok ikke. Til det gjorde den en for trett og lite opplagt til kåte sprell. Kom det en frier til gards, kunne han lese ut av serveringen hva svaret ville bli. Fikk han vassgraut, var svaret et klart nei, mens vafler tydet på et ja. Grøten hadde derimot en stor plass i medisinen, og spesielt som grøtomslag, som etter historien skal ha reddet mange fra piner og plager. En noe uvanlig grøt fra Trøndelag er gammelostgrøten, hvor rester av gammelost ble blandet med bygg. Ettersom gammelost inneholder penicillin, var nok denne grøten en spesiell god medisin. Og grøten hørte til gjennom alle de store feiringer fra barsel til bryllup og begravelse.

Matkulturen i Middelalderen - et internasjonalt kjøkken

Ført i penn av Wenche Frølich og Synnøve Finden.

Det finnes lite kunnskap om hva man spiste i Norden i Oldtiden. Det er først når vi kommer til Middelalderen at det tegner seg et bilde av en matkultur. Gjennom ulike oppskrifter, kjøkkenredskaper og ikke minst malerier kan man gi en relativt pålitelig beskrivelse av maten og måltidene. Det er mat fra et internasjonalt kjøkken som kommer frem, noe som tyder på at man slett ikke satt hjemme på berget, men derimot beveget seg ut i den store verden.

Brød, kjøtt, grøt og fisk var stammen i den kosten man spiste under Middelalderen. Det store flertallet av befolkningen bodde på landsbygda og hadde nok til vanlig et svært enkelt kosthold hvor grøt og melmat var grunnstammen, og hvor kjøtt og smør var til festlige anledninger. Hungersnød var heller ikke ukjent.

Men storbønder, adelige og geistlige, samt kjøpmenn og håndverkere i byene hadde råd til mer raffinert mat. Mens man tidligere bare tillaget mat i hjemmene, kan man under Middelalderen se en forsiktig begynnelse til en viss matvareindustri i de største byene. Slaktere, bakere og ølbryggere var virksomme. Man kunne få tørket og saltet fisk, og de aller mest bemidlede personer kompletterte kosten med importerte varer som vin, tysk øl, søtsaker og tørket frukt fra sydlige land. Dessuten dukket det også opp krydder fra Orienten.

Matlaging i Middelalderen

Det er bevart en rekke matoppskrifter fra Middelalderen, og disse gir et detaljert og variert bilde av tidens svært kompliserte matlaging. Det var en høyt utviklet kokekunst som var utbredt i hele Europa, karakterisert ved et stort forbruk av krydder og for våre breddegrader meget eksotiske ingredienser. Middelalderens kjøkken er av noen blitt beskrevet som en levning fra det klassiske romerske kjøkkenet. Det fortelles at den romerske kokekunsten ble bevart i et hemmelig kloster etter Romerrikets fall, for senere å dukke opp andre steder i Europa. Andre kilder mener derimot at Middelalderens kjøkken stammer fra Midt-Østen.

Mye krydder

Fin mat var riktig overdådig krydret. Man nøyde seg slett ikke med å bruke et begren-set antall ulike kryddere. Man tok et bredt utvalg og brukte store mengder. Dette var ikke som man tidligere trodde for å døyve smaken fra bedervete råvarer, for man var faktisk meget påpasselig med ikke å bruke bedervete produkter. Krydder ble derimot brukt for smakens skyld, men også for å understreke status og rikdom. Importen av krydder ble redusert da man i Europa etablerte egne handelsforbindelser med krydderprodusentene. Da prisene falt, minket også forbruket av krydder.

Vi har ennå i bruk retter fra Middelalderen som viser den tids forbruk av krydder, slik som peppernøtter, som med sine krydder slett ikke representerer en typisk norsk matvare. At disse kakene ennå finnes i dag, er bare et eksempel på hvor tregt det er å endre matvaner, især i forbindelse med store høytider. Mens krydderiene mest sannsynlig kom fra Østen, kom inspirasjonen fra blant annet den muslimske verden, og flere ord er hentet fra arabisk, for eksempel marsipan. Middelalderens mennesker var spesielt glad i blandinger av kanel, ingefær og safran, krydder vi i dag ofte forbinder med julen.

Mange retter som krevde mye arbeid

I Middelalderen satte man pris på matretter som det tok lang tid å tilberede. Pateer og posteier i alle mulige varianter var utrolig populære, på samme måte som krydrete eggretter og mosete frukt og grønnsaksretter som var smaksatt på ulike måter. Det ble spist mye kaker og konfekt, men de var langt mer krydret enn i dag. Det som kjennetegnet alle retter som ble servert var at de trengte stor arbeidsinnsats.

Den maten som oftest beskrives er mat som i første rekke var beregnet på overklassens fester. Men kan også finne oppskrifter på retter som var beregnet på syke personer. I datidens legevitenskap la man nemlig stor vekt på kostholdet, og man betraktet mat og krydder som viktige for helsen. Om man ville leve sunt, ble det advart mot lyst og magert kjøtt og alle typer innmat, mens det fete og kraftige ble anbefalt. Man skulle med andre ord unngå kyllinger og fisk, mens det derimot var fritt frem for oksetunge, griseføtter og fete gjess. Øl og vin kunne også drikkes, dog med måte. Helt frem til 1600-årene var det vanlig å gi det spesielt gode til de syke. Det betydde at syke barn fikk langt mer og bedre kjøtt enn de friske.

Måltidene

Til hverdags spiste man relativt beskjedent, vanligvis 3 måltider per dag. Men de ulike måltidene inneholdt en rekke ulike matvarer, både fisk, kjøtt, brød og grønnsaker. Man sluttet ofte målidene med epler, pærer og nøtter. Vanligvis spiste man 4 retter ved hvert av de to hovedmåltidene.

Men når det var fest slo man virkelig på stortrommen. Man spiste alltid de enkleste og billigste rettene først. Deretter ble maten stadig mer kostbar og arbeidskrevende. Det ble ved fest vanligvis servert 11-12 retter, men ofte opp til 24retter. De første rettene skulle fylle opp slik at man ikke spiste så mye av den dyre maten som kom lenger ut i måltidet. Det ble alltid servert mye brød, men det finnes få brødoppskrifter. Man mener at mesteparten av det brødet som ble spist var rugbrød bakt med surdeig. Hvete var altfor dyrt å bruke til brød. I Norge var flatbrød og lefse vanligst. Man drakk melk til måltidene, ofte blandet med hakket mandel som kom fra Spania. Dette var svært næringsrikt. Fløten skilte man fra melken, den var for verdifull til å drikke, og ble heller laget smør av. Spesielt var det viktig med næringsrik mat i fastetiden, ettersom måltidene var mer sparsommelige og kjøtt ikke var tillatt.

Det var stort forbruk av fisk, og dette var også tillatt å spise i fastetiden. Kål og rotfrukter var viktige elementer i Middelalderens kosthold, poteten var ennå ikke kommet. Man slaktet bare en gang om året, vanligvis i november. Det var med andre ord bare fra november og frem til jul at man hadde ferskt kjøtt. Ellers ble kjøttet saltet og tørket. Melkesyrebakterier ble også brukt til fermentering, noe som gjorde at kjøttet holdt seg. Derimot var kylling og fjærkre viktige matvarer gjennom hele året.

Det er viktig å merke seg at saltet var en svært viktig ingrediens i Middelalderens kjøkken. Det var det som la grunnstammen for oppbevaring av maten gjennom året. Det var derfor i saltet at formuen lå!! Om man hadde en stor fangst fisk, var den ingen ting verd om man ikke hadde salt til å bevare den. Salt brukt i Nord-Europa ble særlig utvunnet ved Lüneburg i Nord-Tyskland. Ikke minst gikk det store mengder til å salte ned sild fanget ved de store fiskeriene i Øresund. Ved Skånemarkedet ble sild og salt lagt ned i tønner og solgt.

Fra Nord-Norge kom Norges største eksportvare i Middelalderen, tørrfisken. Her var det ikke nødvendig med salt. Men vi har dessverre ikke noen oppskrifter med tørrfisk fra Middelalderen.

Litteratur om mat og matoppskrifter fra Middelalderen

Fredrik Grøn: Om kostholdet i Norge indtil aar 1500. Oslo 1927. Gjenopptrykk kildeforlaget 1984.

Bi Skaarup og Henrik Jacobsen: Middelaldermad. Kulturhistorie, kilder og 99 opskrifter. København 1999.

Hvordan skal en middelalderdrakt se ut? Marianne Vedeler Nielsen gir tips om hvordan man kan sy sin egen middelalderdrakt.

For deg som planlegger å sy middelalder-kostyme, kan det være kjekt å få noen tips og ideer for å komme i gang med arbeidet. Her beskrives noen grunnleggende trekk i middelalderens draktutvikling.

Mannsdrakten
I vikingtid og eldre middelalder kan vi regne med at mange menn bar kjortel av enkelt snitt som rakk omtrent til knærne. Kjortelen var lukket foran og til å trekke over hodet omtrent som en busserull. Hvis du vil sy denne typen kostyme, kan halsåpningen lages enkelt som en åpen slisse, og eventuelt dekoreres med brikkevevde eller broderte bånd. Bolen kan lages av bare èn stoffbredde som syes sammen i sidene, med åpninger der ermene syes vinkelrett på bolen. Hvis du ønsker et mer iøyefallende preg, kan du sy mønstervevde bånd også ved håndleddene og langs nederkanten av kjortelen. Et enkelt belte av lær er fint å ha rundt livet. Til den korte kjortelen hører det med enkle, lange bukser eller "brok" med eller uten føtter. Disse lager du av mykt, føyelig og enkelt stoff, gjerne toskaftet lin. Lag buksebena smale nederst, men ha god vidde i livet. En snor i løpegang kan brukes til å snurpe sammen broken i livet.

I denne perioden fungerte kappen som over-klassesymbol. Hvis du har lyst til å opptre som overklassemann bør du sy deg en kappe og utstyre kjortelen med ekstra forseggjorte pyntebånd. Kappen skal være rektangulær eller sirkelskåret, og festes med spenne enten på brystet eller over høyre skulder. Du kan også bruke bånd sydd i løpegang som kappefeste. Ekstra fine kapper kan fores med skinn.

Ved overgangen til 1200-tallet skjer det en endring i mannsdrakten. Kjortelen blir ankellang. Endringen skjer først i de øverste samfunnslag, og slår nok ikke igjennom over alt. Denne typen kjortel er videre og mer stoffrik enn før. Lengre kjortler gjør brokene klumpete og til dels overflødige. Skal du sy deg en drakt fra 1200-tallet, sats i stedet på "hoser", det vil si vevde strømper med fot som du holder oppe med remmer i belte rundt livet. Under kjortelen kan du ha en kort underdel eller skjorte, men uten knapper. Alle livplagg er fremdeles til å trekke over hodet. Drakten bir festlig med en overkjortel i kontrastfarge med splitter foran og bak. Splittene kan gjerne lages slik at de rekker nesten opp til skrittet.

1300-tallet er et begivenhetsrikt århundre for mannsdrakten. Fra midten av århundret blir drakten igjen kortere, og bena får lov til å synes. Endelig splittes kjortelen opp foran, og knapper og hemper gjør sitt inntog. Dette gir mulighet for trangere, mer formsydde klær. Det er derfor noe mer utfordrende å sy kostymer fra denne perioden enn de enkle kjortlene fra tidlig middelalder. Til gjengjeld er draktuttrykket frodigere, og du har mulig-het til å velge mellom et vell av drakt-detaljer. Her skal vi bare konsentrere oss om hovedtrekkene.

Kiler satt inn i nederkant av kjortelen er et trekk som er viktig å merke seg. Trekantede stoffstykker syes inn i drakten med spissen pekende opp mot livet. Dette gir mulighet til å formsy kjortelen, og du får frem det spesielle bølgende, kroppsnære snittet som er så typisk i 1300-tallets billedfremstillinger. Kilene har tydeligvis vært av betydning som motedetalj også når de ikke har noen spesiell funksjon. I bevarte middelaldertekstiler finnes det flere funn av falske sømmer som illuderer kiler.

Kjortlene blir etter hvert kortere igjen, og broken kommer tilbake, nå i en strammere og mer tettsittende utgave. Kappen blir trolig tilgjengelig for større deler av befolkningen på 1300-tallet. Du kan sy den rektangulær eller halvsirkelformet. En artig motedetalj som kommer fra midten av århundret er påsydde små bjeller på drakten som ringler når du går.

På 1400-tallet blir mannens korte kjortel enda kortere og mer kroppsnær, og vi kan nå kalle den kofte. Den ble hos enkelte moteløver så kort og kroppsnær at øvrigheten fant det støtende flere steder i Europa. Det ble laget forordninger for å dempe uvesenet, og igjen ble det tatt utgangspunkt i sosial rang når drakten skulle utformes. I en engelsk forordning heter det: "Ingen ridder under lords, esquires eller gentlemans rang skal bære kappe eller kofte som ikke dekker hans intime deler når han står oppreist". Etter hvert kommer skamkapselen, formet for å skjule mannens edlere deler. Utover på 1500-tallet blir denne mer og mer brukt til å fremheve disse, og den kan derfor gjerne lages i kontrastfarge til koften.

Koftens halsparti forandrer seg markert på 1400-tallet. Dersom du ønsker en drakt fra tidlig 1400-tall kan du sy en oppstående hals på koften, ca. 5-8 cm høy. Hvis du har valgt en lukket kofte uten knapper, kan du lage en lukkeklaff med hempe i halsen, slik at koften lettere kan trekkes over hodet. En slik kofte med høy hals og lukkeklaff er funnet i Sogn og Fjordane. Ovenfor finner du et enkelt snittmønster av denne drakten.

I siste del av 1400-tallet blir hals-utringningen trolig dypere, og for første gang begynner skjortebrystet å spille en synlig rolle i drakten. Hvis du har tid og sans for detaljer, kan du nå briljere med brodert skjortebryst. En annen artig detalj som kan live opp kostymet er stoffstrimler skåret ut som tunger. Bruk gjerne kontrast-farger og sy strimlene fast som besetning på ermer og koftekanter.

Kvinnedrakt
Kvinnen bærer hellang kjortel gjennom hele middelalderen. Kjortelen kan du sy så lang at den så vidt dekker tærne. Dersom du vil lage en drakt fra 11- eller 1200-tallet kan du lage slissehals eller svakt v-formet utring-ning på kjortelen. Lange hengeermer er også typiske for denne perioden. Kjortelen skal være rett og vid, og ermene kan klippes i samme stykke som bolen, altså uten verti-kale ermesømmer. Ermeåpningene lager du også vide.

Etter ca. 1200 blir det trolig moderne med overkjortel også for kvinner. Denne lager du litt kortere enn kjortelen, og den trenger ikke ermer. Det gir fin effekt dersom du syr overkjortelen i en annen farge enn kjortelen, gjerne i en skarp kontrast som rødt over grønt. Ønsker du en enda mer slående effekt er det fint å splitte opp overkjortelen i sidene, og fore den med stoff i enda en kontrastfarge, for eksempel hvitt. Det hvite vil da synes i splittene når du går.

Kvinnekjortelen fra 1300-tallet har gjerne avrundet, moderat utringning og er uten søm i midjen. Kiler er viktige også her, og gir drakten passform og eleganse. Lag kilene lange, så de rekker fra kjortelens nederkant og helt oppunder ribbeina. Ermene på 1300-talls drakten kan du lage rett avsluttet ved håndleddene eller knokene, eller avsmalende mot håndleddet og forsynt med knapper nedenfor albuen. Knapper ser ellers ikke ut til å ha vært like vanlig i frontåpningen på kvinnedrakten som på manns-drakten.

En spesiell effekt får du dersom du syr store, buede ermeåpninger eller "helvetesvinduer" på overkjortelen. Disse kan gjerne rekke fra hofte til skulder og svinges inn over bryst og mage. Husk å bære drakten din med S-holdning: brystet inn og magen ut!

På 1400-tallet blir det etter hvert større forskjell på livdelen og skjørtet i kvinnedrakten. Delene forblir imidlertid sammensydd til ca. 1500. Dersom du har lyst til å lage en 1400-tallsdrakt kan det være en ide å lage bryststykket plissért eller rynket. Lag små, tette og runde vertikale folder med parallelle rynketråder gjennom stoffet med ca.3cm mellomrom. Høyt liv oppunder bysten hører med, og kan gjerne markeres med bånd i kontrastfarge. Denne drakten tillater en større halsutringning ned mot bysten. Det er verdt å merke seg at de klare, sterke fargene ikke lenger er så dominerende. Svart og brunt ser etter hvert ut til å gjøre seg mer gjeldende. For høystatuskvinner blir det i denne perioden moderne med slep, også kalt djevelens danseplass.

Hodeplagg
Gifte kvinner bar på 1200-tallet hodelin, det vil si et tynt, toskaftet linstykke som henger ned over panne, hals og skuldre. Etter ca. 1250 ble trolig dette ofte supplert med et hakelin. Dette karakteristiske hodeplagget som gir ansiktet en bølgende, myk innramming er gjengitt i mange av middelalderens billedfremstillinger. Hårnett laget i sprangteknikk er et annet aktuelt hodeplagg fra denne perioden.

Kaprunen, eller den store hetten med skulderslag, ser ut til å ha vært kjent i Norge fra ca. 1200. På 1300-tallet blir skulderslagene noe kortere, og hetten får en lang hale eller "strut" som henger ned fra bakhodet. Struthettens hodedel og skulderslag kan klippes i ett stykke. Bruk gjerne kraftig ulltøy. For å få tilstrekkelig vidde i skulderslaget skråskjæres dette bak. En eller to kiler settes inn i nakken, lengst nede ved fallen, og eventuelt under haken.

Struten kan syes på bakhodet til slutt, eller eventuelt klippes ut som forlengelser av hettens hodedeler.

Struthetten kan lages på flere ulike måter. Lengden på struten markerte status. Pass derfor på at struten ikke blir for lang hvis du skal kle deg ut i "den jevne manns drakt". Ca.40-50 cm er nok.

På 1400-tallet kunne struthetten bæres som lue, med issen stukket inn i hettens opprinnelige ansiktsåpning, og struten viklet rundt hodet som på en turban.

Uansett hva slags kostyme du planlegger å sy, kan det være lurt å på forhånd bestemme seg for om du skal illudere rik eller fattig, gift eller ugift. Da er det lettere å finne frem til et tidsriktig kostymesnitt. Hvis du har lyst til å lese mer om drakter fra middelalderen kan disse bøkene være en grei begynnelse:

Broby-Johansen, R, 1989: Krop og klær. Klædedragtens kunsthistorie
Gutarp, E.M 1995: Hursom man sig klädde. En bok om medeltida dräkt. Visby
Nockert, M, 1985: Bockstensmannen och hans dräkt. Falkenberg