Registreringssentral for historiske data har gjort Eilert Sundts verker mer tilgjengelig for bruk i forskning og undervisning. I stedet for trykte utgaver, har siktemålet vært å gjøre Norges første - og største - samfunnsforsker tilgjengelig via Internett. Se www.rhd.uit.no/sundt/sundt.html
Utgangspunktet for de optisk leste tekstene er serien med verker i utvalg (11 bind) som Gyldendal Norsk Forlag ga ut på 1970-tallet. Redaktørenes forord er imidlertid ikke tilgjengelig, da disse er beskyttet av opphavsrett. Opphavsretten gjelder ikke for Sundts skrifter siden mer enn 80 år er gått etter hans død.
Kort om Eilert Sundt
Sundt, Eilert, 1817—75, samfunnsforsker og prest. Hadde statsstipendium 1848—69 for å studere landstrykere, etter hvert utvidet til å omfatte hele den sosiale tilstand i Norge. Sogneprest i Eidsvoll 1870; red. for Folkevennen 1857—66; stiftet Oslo Arbeidersamfund 1864. "Eilert Sundts lov" om variasjon i fødselskullene har hatt stor betydning. Omfattende sosiol. forfatterskap, bl.a. Beretning om Fante- el. Landstrygerfolket i Norge (1850), Om Sædeligheds Tilstanden i Norge (1857), Om Rensligheds-Stellet i Norge (1869).
Kilde: Caplex
Eilert Sundts verker:
1852 Fante- eller Landstrygerfolket i Norge - Bidrag til Kundskab om de laveste Samfundsforholde
1855 Om dødeligheden i Norge - Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar
1855 Om giftermål i Norge - Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar og Sæder
On Marriage in Norway - Translated and introduced by Michael Drake
1857 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge
1864 Fortsatte Bidrag angaaende Sædeligheds-Tilstanden i Norge
1866 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Tredie Beretning
1858 Om Røros og Omegn - Reise-Beretning
1858 Om Piperviken og Rusløkbakken - Undersøgelser om Arbeidsklasens Kaar og Sæder i Christiania.
1859 Om Ædrueligheds-tilstanden i Norge
1859 Harham - Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne
1861-1864 På havet
1862 Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge
1867-1868 Om Husfliden i Norge - Til Arbeidets Ære og Arbeidsomhedens Pris
1869 Om Renligheds-stellet i Norge - Til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet
1870 Om Fattigforholdene i Christiania
1873 Om Huslivet i Norge - Fortsættelse af Bogen fra 1869 "Om Renlighedstellet i Norge". Og med særligt hensyn til de tre vestlandske Amter Romsdal samt Nordre og Søndre Bergenhus.
Sekundærlitteratur om Eilert Sundt:
Bodil Stenseth: Eilert Sundt og det Norge han fant. Gyldendal 2000
Ottar Brox: Barn av sin tid. Dagbladet 28.06.00
Referanse til bøker, artikler, hovedoppgaver etc. om Eilert Sundt. Norsk samkatalog for bøker, Nasjonalbiblioteket
Gunnar Thorvaldsen: Eilert Sundt og det Norge han fant av Bodil Stenseth. Bokmelding i HIFO -nytt, 5/2000
Kilde: Registreringssentralen for historiske data www.rhd.uit.no
Viser innlegg med etiketten Norske forfattere. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Norske forfattere. Vis alle innlegg
tirsdag 4. november 2008
fredag 24. oktober 2008
Trysilforfatteren Tormod Haugen (1945 - 2008) er død - 63 år gammel
Trysilforfatteren Tormod Haugen døde lørdag 18. oktober 2008 etter lang tids sjukeleie, 63 år gammel.
Tormod Haugen har bak seg et omfattende forfatterskap og er oversatt til 24 språk. Han beskrives som en forfatter som nådde alles hjerter.
Priset forfatter
Haugen mottok en lang rekke priser, både norske og utenlandske. Blant annet den prestisjetunge H.C. Andersen-prisen, som deles ut annethvert år til de fremste forfattere i verden. Deutsche Jugendpreis mottok han i 1979 for "Nattfuglene". I 1987fikk han Den europeiske barnebokprisen "Pier Paolo Vergerio" for "Romanen om Merkel Hansen".
Kulturdepartementets pris ble han tildelt hele tre ganger, i 1975, 1976 og 1989.
For "Dagen som forsvant" ble Haugen nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 1984.
Haugens siste bok "Doris Day og tordenvær" kom i 2005.
Film og opera
Boka "Zeppelin" ble til film i 1981, og i 1989 satte Stockholmoperaen opp operaversjonen av "Slottet det Hvite".
Tormod Haugen hevdet at han ikke skrev for noen bestemt aldersgruppe, og sjøl om bøkene handlet om barn og barns ensomhet, hadde han et stort voksent publikum. Haugen er født i Nybergsund i Trysil, men har bodd hele sitt voksne liv i Oslo. Han studerte tysk språk og litteratur, kunsthistorie og litteraturvitenskap. Han debuterte som forfatter i 1973 med romanen "Ikke som i fjor".
Kilde: østlendingen.no
Tormod Haugen har bak seg et omfattende forfatterskap og er oversatt til 24 språk. Han beskrives som en forfatter som nådde alles hjerter.
Priset forfatter
Haugen mottok en lang rekke priser, både norske og utenlandske. Blant annet den prestisjetunge H.C. Andersen-prisen, som deles ut annethvert år til de fremste forfattere i verden. Deutsche Jugendpreis mottok han i 1979 for "Nattfuglene". I 1987fikk han Den europeiske barnebokprisen "Pier Paolo Vergerio" for "Romanen om Merkel Hansen".
Kulturdepartementets pris ble han tildelt hele tre ganger, i 1975, 1976 og 1989.
For "Dagen som forsvant" ble Haugen nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 1984.
Haugens siste bok "Doris Day og tordenvær" kom i 2005.
Film og opera
Boka "Zeppelin" ble til film i 1981, og i 1989 satte Stockholmoperaen opp operaversjonen av "Slottet det Hvite".
Tormod Haugen hevdet at han ikke skrev for noen bestemt aldersgruppe, og sjøl om bøkene handlet om barn og barns ensomhet, hadde han et stort voksent publikum. Haugen er født i Nybergsund i Trysil, men har bodd hele sitt voksne liv i Oslo. Han studerte tysk språk og litteratur, kunsthistorie og litteraturvitenskap. Han debuterte som forfatter i 1973 med romanen "Ikke som i fjor".
Kilde: østlendingen.no
torsdag 18. september 2008
Margit Walsø debuterte 2007 med romanen "Kjære Voltaire"
Det er ikke mange debutanter som starter sin litterære karriere med en biografisk roman fra 1700-tallet. Desto mer kjærkomment når det skjer.
Det er tydelig at Margit Walsø ikke er noen litterær novise. Dette er en voksen debutant som har arbeidet profesjonelt med litteratur i mange år (Walsø er forlagssjef i Samlaget) og det synes gjennom grundig komposisjon og presist språk.
Umiddelbart blir jeg fascinert av temavalget. Vi er i første halvdel av 1700-tallet. Handlingen strekker seg fra 1733, da Emilie du Chatelet, en oppsiktsvekkende intelligent kvinne fra det franske aristokratiet, møter filosofen Voltaire og til hun dør i barsel 16 år senere.
Emilie du Chatelet ble født i 1706 og var et spesielt oppvakt barn. Faren, som hadde en høy stilling ved hoffet, lot datteren få undervisning i språk - latin, gresk, italiensk - og i matematikk og fysikk. Dessuten lærte hun fekting og ridning. Hun giftet seg rikt , men det var et slags proforma-ekteskap, noe som var vanlig i den franske adelen på 1700-tallet. "To barn" stod det i kontrakten. Hun fødte tre, men den yngste døde før han var ett år gammel. Siden levde de to ektefellene i gjensidig forståelse hver for seg (han var militær og var mye borte) og de hadde elskere / elskerinner på hver sin kant. Emilie hadde hatt flere utenomektekaplige forhold før hun traff Voltaire, som ble hennes elsker, samboer og sjelsfrende i 15 år.
Spennende tidsbilde
Å få et innblikk i 1700-tallets Frankrike er for meg kjærkomment. Å få møte en faktisk vitenskapskvinne, som oversatte Isaac Newtons revolusjonerende "Philosophiae Naturalis Principia Mathematica" fra 1687 til fransk (og regnet seg gjennom alle hans eksempler for å være sikker på sannhetsgehalten!) er desto mer interessant.
Margit Walsø klarer å fange tiden, synes jeg, beskrive den skjellsettende forskningen Newton la frem - om gravitasjonskraften og fysikkens lover. Hun understreker det provoserende ved Voltaires frie tanker i det opplyste, franske eneveldet. Men det er først og fremst Emilie forfatteren er opptatt av, og etterhvert blir det vel så mye kjærlighet som forskning leserne får høre om.
Vi blir med til kalde slott på landsbygda, i humpende vogner på dårlige veier, vi er på ball ved hoffet og i laboratoriet som Emilie fikk bygget. Historien fortelles i et nøkternt språk, som filtreres gjennom Emilies tanker. Forfatteren bruker en litt distansert fortellerstil, til tross for Emilies heftige og intense vesen. Bare unntaksvis faller Walsø for fristelsen til å bruke forterpede uttrykk. Når Emilie og Voltaire har kranglet, men etterpå faller hverandre om halsen, heter det for eksempel at: "Ho lo, det glitra i dei grøne augene. Når han var slik, da levde ho. All urett forsvann, alle harde ord vart viska vekk av ei bølge av rein lyst". (s. 78).
Fiksjon og virkelighet
"Kjære Voltaire" er en historisk roman, men det er også en biografisk roman. Per Olov Enquist er den store mesteren på dette området. I hans siste bok på norsk, "Boken om Blanche og Marie", gjør han noe av det samme som Margit Walsø gjør her; han knytter sammen en dramatisk kjærlighetshistorie med revolusjonerende fremskritt innen naturvitenskapen (boken handler om Marie Curie og hennes forskning innen fysikk og kjemi)
Også norske forfattere har hatt lignende prosjekter. Karsten Alnæs har skrevet om Sabina Spielrein, Einar O. Risa har skrevet om kjente kunstnere som Sigbjørn Obstfelder og Peder Severin Krøyer, og Jan Inge Sørbø ga for få år siden ut boken "Symfoni No. 3, Opus 41" om komponisten Fartein Valen.
Det er mange fordeler ved å ha et allerede gitt tema, velge seg ut faktiske skikkelser med dramatiske livsløp som hovedpersoner. Men det er også farer forbundet med dette - litterært sett. For hvor mye av hovedpersonenes virkelige biografi må med, hvor tro må man være mot fakta?
Biografi eller roman?
For meg blir Margit Walsø til tider for tro mot historien. "Kjære Voltaire" inneholder to episoder, som nok er ment å illustrere Emilie som person, men som føles umotivert rent litterært. De gir heller ingen konsekvenser i teksten som følger. Den ene er en scene på slottet Fontainebleau, der Emilie spiller bort en enorm pengesum på kortspill (Vi har ikke tidligere hørt ett ord om Emilies spillegalskap, gamblingen får heller ingen økonomiske følger senere i historien). Den andre er en konfrontasjon med en tilfeldig gjest på deres eget slott, Cirey. Emilie beskylder Madame Graffigny, som vi ikke hører om verken før eller senere, for å ha avslørt Voltaires nye skrifter til utenforstående.
Når jeg leser i ettertid at Mme Graffignys egen versjon av denne faktiske hendelsen er skrevet ned og bevart, skjønner jeg bedre hvorfor den er med i boken. Mme Graffigny er jo en god kilde, og Margit Walsø er en pålitelig historiker. Etter min smak kunne forfatteren gjerne ha tatt seg større dikteriske friheter for å gi blod og liv til Emilie fra 1700-tallet.
Flott debut
Men dette blir småpirk. Helhetsinntrykket er imponerende - både hva gjelder form og innhold. Dette er en debut som det har vært verdt å vente på.
Kilde: Boktilsynet, NRK P2, 29.08.07 - Anne Cathrine Straume
Det er tydelig at Margit Walsø ikke er noen litterær novise. Dette er en voksen debutant som har arbeidet profesjonelt med litteratur i mange år (Walsø er forlagssjef i Samlaget) og det synes gjennom grundig komposisjon og presist språk.
Umiddelbart blir jeg fascinert av temavalget. Vi er i første halvdel av 1700-tallet. Handlingen strekker seg fra 1733, da Emilie du Chatelet, en oppsiktsvekkende intelligent kvinne fra det franske aristokratiet, møter filosofen Voltaire og til hun dør i barsel 16 år senere.
Emilie du Chatelet ble født i 1706 og var et spesielt oppvakt barn. Faren, som hadde en høy stilling ved hoffet, lot datteren få undervisning i språk - latin, gresk, italiensk - og i matematikk og fysikk. Dessuten lærte hun fekting og ridning. Hun giftet seg rikt , men det var et slags proforma-ekteskap, noe som var vanlig i den franske adelen på 1700-tallet. "To barn" stod det i kontrakten. Hun fødte tre, men den yngste døde før han var ett år gammel. Siden levde de to ektefellene i gjensidig forståelse hver for seg (han var militær og var mye borte) og de hadde elskere / elskerinner på hver sin kant. Emilie hadde hatt flere utenomektekaplige forhold før hun traff Voltaire, som ble hennes elsker, samboer og sjelsfrende i 15 år.
Spennende tidsbilde
Å få et innblikk i 1700-tallets Frankrike er for meg kjærkomment. Å få møte en faktisk vitenskapskvinne, som oversatte Isaac Newtons revolusjonerende "Philosophiae Naturalis Principia Mathematica" fra 1687 til fransk (og regnet seg gjennom alle hans eksempler for å være sikker på sannhetsgehalten!) er desto mer interessant.
Margit Walsø klarer å fange tiden, synes jeg, beskrive den skjellsettende forskningen Newton la frem - om gravitasjonskraften og fysikkens lover. Hun understreker det provoserende ved Voltaires frie tanker i det opplyste, franske eneveldet. Men det er først og fremst Emilie forfatteren er opptatt av, og etterhvert blir det vel så mye kjærlighet som forskning leserne får høre om.
Vi blir med til kalde slott på landsbygda, i humpende vogner på dårlige veier, vi er på ball ved hoffet og i laboratoriet som Emilie fikk bygget. Historien fortelles i et nøkternt språk, som filtreres gjennom Emilies tanker. Forfatteren bruker en litt distansert fortellerstil, til tross for Emilies heftige og intense vesen. Bare unntaksvis faller Walsø for fristelsen til å bruke forterpede uttrykk. Når Emilie og Voltaire har kranglet, men etterpå faller hverandre om halsen, heter det for eksempel at: "Ho lo, det glitra i dei grøne augene. Når han var slik, da levde ho. All urett forsvann, alle harde ord vart viska vekk av ei bølge av rein lyst". (s. 78).
Fiksjon og virkelighet
"Kjære Voltaire" er en historisk roman, men det er også en biografisk roman. Per Olov Enquist er den store mesteren på dette området. I hans siste bok på norsk, "Boken om Blanche og Marie", gjør han noe av det samme som Margit Walsø gjør her; han knytter sammen en dramatisk kjærlighetshistorie med revolusjonerende fremskritt innen naturvitenskapen (boken handler om Marie Curie og hennes forskning innen fysikk og kjemi)
Også norske forfattere har hatt lignende prosjekter. Karsten Alnæs har skrevet om Sabina Spielrein, Einar O. Risa har skrevet om kjente kunstnere som Sigbjørn Obstfelder og Peder Severin Krøyer, og Jan Inge Sørbø ga for få år siden ut boken "Symfoni No. 3, Opus 41" om komponisten Fartein Valen.
Det er mange fordeler ved å ha et allerede gitt tema, velge seg ut faktiske skikkelser med dramatiske livsløp som hovedpersoner. Men det er også farer forbundet med dette - litterært sett. For hvor mye av hovedpersonenes virkelige biografi må med, hvor tro må man være mot fakta?
Biografi eller roman?
For meg blir Margit Walsø til tider for tro mot historien. "Kjære Voltaire" inneholder to episoder, som nok er ment å illustrere Emilie som person, men som føles umotivert rent litterært. De gir heller ingen konsekvenser i teksten som følger. Den ene er en scene på slottet Fontainebleau, der Emilie spiller bort en enorm pengesum på kortspill (Vi har ikke tidligere hørt ett ord om Emilies spillegalskap, gamblingen får heller ingen økonomiske følger senere i historien). Den andre er en konfrontasjon med en tilfeldig gjest på deres eget slott, Cirey. Emilie beskylder Madame Graffigny, som vi ikke hører om verken før eller senere, for å ha avslørt Voltaires nye skrifter til utenforstående.
Når jeg leser i ettertid at Mme Graffignys egen versjon av denne faktiske hendelsen er skrevet ned og bevart, skjønner jeg bedre hvorfor den er med i boken. Mme Graffigny er jo en god kilde, og Margit Walsø er en pålitelig historiker. Etter min smak kunne forfatteren gjerne ha tatt seg større dikteriske friheter for å gi blod og liv til Emilie fra 1700-tallet.
Flott debut
Men dette blir småpirk. Helhetsinntrykket er imponerende - både hva gjelder form og innhold. Dette er en debut som det har vært verdt å vente på.
Kilde: Boktilsynet, NRK P2, 29.08.07 - Anne Cathrine Straume
lørdag 13. september 2008
Visste du at... Kardemomme by er mindre norsk enn du tror?
Inspirasjonen til det frodige folkelivet i Kardemomme by (1955) hentet Torbjørn Egner (1912-1990) fra fjerne trakter – nærmere bestemt fra byen Fez i Marokko. Allerede i 1949, foretok han sin første stipendreise sørover i Italia, Sør-Frankrike, Algier og Marokko, og det var Marokkos fargerike folkeliv med sine medinaer og torv med esler og kameler som kom til å bli selve eventyrverdenen for Egner. Med dette som bakteppe, er det lettere å forstå hvorfor Kardemomme by har en talende kamel som går i rute mellom sør og nord med pepper og kanel. Vi gjenkjenner referansen til eselet Pontius, samt hans følgesvenn Tommy, gutten med det palestinalignende skjerfet over skulderen. Vi kan tenke oss hvorfor Kasper, Jesper og Jonatan har en løve i kalksteinhuset, hvorfor elefanten Grosso er en naturlig del av bybildet, og forklaringen på palmer, været, folkelivet og husene. Vi er ikke på det norske Sørlandet, men i Nord-Afrika! Og ved hjelp av skissebøker og tusjpenn, tegnes og skrives det illustrerte brev hjem. Senere ble reisene sørover en nødvendighet – for å tegne og samle inntrykk.
Det karakteristiske ved Kardemomme by er det bilfrie bylivet, folkelivet og den joviale stemningen med palmer bak en bymur med inngangsport. Her gjenskapes områder med labyrintaktige, smale smug hvor det bor mennesker i nærheten av markeder, torv og små butikker. I et slikt tett miljø kan man ikke plage andre. For øvrig kan man gjøre som man vil!
Men Kardemomme by er mer enn bare den synlige, arkitektoniske likheten som forbinder den til Fez, Marrakech og Tetuan. Den uttrykker også selve vennligheten og den utadvendte stemningen som er tilstede i de arabiske byene, og som kommer til uttrykk i den vennlige vismannen Tobias i tårnet. Folkets gjestfrihet og interesse satte et uutslettelig inntrykk på Egner, og preget hans syn på mennesker i sosiale situasjoner resten av livet. Han glemte den aldri, og fortalte i detalj, hvordan kardemommeloven rådet i de afrikanske medinaene – hvordan han ble møtt med vennlighet overalt i Marokko.
Kilde: Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud
Det karakteristiske ved Kardemomme by er det bilfrie bylivet, folkelivet og den joviale stemningen med palmer bak en bymur med inngangsport. Her gjenskapes områder med labyrintaktige, smale smug hvor det bor mennesker i nærheten av markeder, torv og små butikker. I et slikt tett miljø kan man ikke plage andre. For øvrig kan man gjøre som man vil!
Men Kardemomme by er mer enn bare den synlige, arkitektoniske likheten som forbinder den til Fez, Marrakech og Tetuan. Den uttrykker også selve vennligheten og den utadvendte stemningen som er tilstede i de arabiske byene, og som kommer til uttrykk i den vennlige vismannen Tobias i tårnet. Folkets gjestfrihet og interesse satte et uutslettelig inntrykk på Egner, og preget hans syn på mennesker i sosiale situasjoner resten av livet. Han glemte den aldri, og fortalte i detalj, hvordan kardemommeloven rådet i de afrikanske medinaene – hvordan han ble møtt med vennlighet overalt i Marokko.
Kilde: Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud
fredag 29. august 2008
Hvem er forfatteren Gert Nygårdshaug? Kort fortalt er...
Gert Nygårdshaug født i 1946 på Tynset og bor i Lier. Debuterte som 20-åring med diktsamlingen Impulser. Har siden debuten utgitt om lag 25 bøker i ulike genrer; lyrikk, romaner, barnebøker, noveller, kriminalbøker og eventyr. Nygårdshaug er også kjent for sine bøker om hobbydetektiven og gourmetkokken Frederic Drum og hans onkel, KRIPOS-etterforskeren Skarphedin Olsen. Denne elegante krimserien på ti bøker ble avsluttet i 2006 med Rødsonen.
Gert Nygårdshaug har et fascinerende, i særklasse originalt og utfordrende forfatterskap å vise til. Han er en forfatter som virkelig viser vilje og evne til å gå sine egne veier for å løse opp stivnede virkelighetsoppfatninger. Hans spesialblanding av vide kunnskaper og tilsvarende fantasi, vitenskap og mystikk, logikk og poesi preger prosabøkene hans. Forfatteren har blant annet gitt ut Dverghesten, Nullpluss og Søthjerte – en romantriologi i et erkjennelsesteoretisk tekstlandskap. I Bastionen, Mengele Zoo, Himmelblomsttreets Muligheter, Prost Gotvins Geometri og Afrodites Basseng har han tatt opp aktuelle samfunnsspørsmål. I 2007 ble Mengele Zoo kåret til "tidenes beste norske bok".
2008 Fortellernes marked
2006 Rødsonen
2005 Nullpluss pluss
2004 Alle orkaners mor
2003 Afrodites basseng
2001 Dinosaurene-farivis ruvis
2001 Farivis Ruvis, gutten fra himmelrommet
2001 Liljer fra jerusalem
2000 Den balsamerte ulven
1999 Pengegryta i trollberget
1998 Prost Gotvins geometri
1997 Huldergubben i svartberget
1996 Gutten og trollsverdet - og andre eventyr
1996 Kiste nummer fem
1995 Himmelblomsttreets muligheter
1995 Trollet og de syv prinsessene
1994 Gipsymann
1993 Cassandras finger
1992 Det niende prinsipp
1991 Søthjerte
1990 Dødens Codex
1989 Mengele Zoo
1988 Gipsyblink
1987 Jegerdukken
1986 Nullplus
1985 Honningkrukken
1984 Dverghesten
1983 Alkymisten
1982 Bastionen
1981 Solfiolinen
1980 Gatevinden
1974 Et bilde og et verktøy
1971 Paxion
1966 Impulser
Lenker
Bokåpner - video av Fortellerens marked
Forfatterens hjemmeside
Gert Nygårdshaug har et fascinerende, i særklasse originalt og utfordrende forfatterskap å vise til. Han er en forfatter som virkelig viser vilje og evne til å gå sine egne veier for å løse opp stivnede virkelighetsoppfatninger. Hans spesialblanding av vide kunnskaper og tilsvarende fantasi, vitenskap og mystikk, logikk og poesi preger prosabøkene hans. Forfatteren har blant annet gitt ut Dverghesten, Nullpluss og Søthjerte – en romantriologi i et erkjennelsesteoretisk tekstlandskap. I Bastionen, Mengele Zoo, Himmelblomsttreets Muligheter, Prost Gotvins Geometri og Afrodites Basseng har han tatt opp aktuelle samfunnsspørsmål. I 2007 ble Mengele Zoo kåret til "tidenes beste norske bok".
2008 Fortellernes marked
2006 Rødsonen
2005 Nullpluss pluss
2004 Alle orkaners mor
2003 Afrodites basseng
2001 Dinosaurene-farivis ruvis
2001 Farivis Ruvis, gutten fra himmelrommet
2001 Liljer fra jerusalem
2000 Den balsamerte ulven
1999 Pengegryta i trollberget
1998 Prost Gotvins geometri
1997 Huldergubben i svartberget
1996 Gutten og trollsverdet - og andre eventyr
1996 Kiste nummer fem
1995 Himmelblomsttreets muligheter
1995 Trollet og de syv prinsessene
1994 Gipsymann
1993 Cassandras finger
1992 Det niende prinsipp
1991 Søthjerte
1990 Dødens Codex
1989 Mengele Zoo
1988 Gipsyblink
1987 Jegerdukken
1986 Nullplus
1985 Honningkrukken
1984 Dverghesten
1983 Alkymisten
1982 Bastionen
1981 Solfiolinen
1980 Gatevinden
1974 Et bilde og et verktøy
1971 Paxion
1966 Impulser
Lenker
Bokåpner - video av Fortellerens marked
Forfatterens hjemmeside
Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug
1. juni 2007 vant Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug kåring av Norges beste bok gjennom tidene.
Han er født i regnskogene. Han elsker duftene, lydene, alt det grønne, jungelens mangfold av liv. Han er sommerfuglsamleren som jakter på de sjeldneste av de vakre sommerfuglene. Men så en dag rammer katastrofen, ødeleggelsen, utslettelsen også hans landsby. Han er plutselig midtpunktet for de store regnskogenes tragedie. Da blir fattiggutten Mino Aquiles Portoguesa selv en sommerfugl, den fryktede, sølvglinsende Morpho, som med jungelens eget dødbringende våpen flyr ut i verden og sprer terror og skrekk. Med denne romanen kombinerer Gert Nygårdshaug mesterlig sin frodige fortellerevne og fantasi med et spenningsdrama skåret ut av et stykke latinamerikansk virkelighet. Her knytter detaljrikdommen og fabuleringen sammen alt det umulige til det mulige, slik at helhetens mirakel blir synlig som en ytterst provoserende konsekvens.
God bok!
Forfatter: Gert Nygårdshaug
Han er født i regnskogene. Han elsker duftene, lydene, alt det grønne, jungelens mangfold av liv. Han er sommerfuglsamleren som jakter på de sjeldneste av de vakre sommerfuglene. Men så en dag rammer katastrofen, ødeleggelsen, utslettelsen også hans landsby. Han er plutselig midtpunktet for de store regnskogenes tragedie. Da blir fattiggutten Mino Aquiles Portoguesa selv en sommerfugl, den fryktede, sølvglinsende Morpho, som med jungelens eget dødbringende våpen flyr ut i verden og sprer terror og skrekk. Med denne romanen kombinerer Gert Nygårdshaug mesterlig sin frodige fortellerevne og fantasi med et spenningsdrama skåret ut av et stykke latinamerikansk virkelighet. Her knytter detaljrikdommen og fabuleringen sammen alt det umulige til det mulige, slik at helhetens mirakel blir synlig som en ytterst provoserende konsekvens.
God bok!
Forfatter: Gert Nygårdshaug
søndag 24. august 2008
En forfalskning av Hauge
I en ny bok retter litteraturprofessor Asbjørn Aarnes kraftig kritikk mot Jan Erik Vold og Profilkretsen. - De forringet Olav H. Hauges verk, hevder han.
Av Olav Brostrup Müller (klassekampen@klassekampen.no)
Lørdag 16. august, 2008
Olav H. Hauge ble tatt inn i varmen av Profilkretsen. Asbjørn Aarnes mener at han kan ha blitt forført av deres oppmerksomhet. Det er i den ferske antologien «Tid å hausta inn» at Asbjørn Aarnes anklager den radikale Profilkretsen for å ha kuppet Olav H. Hauge. Essayet der kritikken fremmes, «Liv og diktning hos Olav H. Hauge», er også på trykk i dagens utgave av Klassekampen.
- Jeg vil begynne med min egen forsømmelse, sier Asbjørn Aarnes.
- Og det er den at jeg i mange år ikke leste Olav H. Hauge. Jeg opplevde nemlig, i siste fase av mitt akademiske liv, den radikale bølgen. Det var en tom tilværelse, men jeg har sans for det absurde, så jeg fant meg i det. Jeg fikk beskjed om at jeg, som blant annet skrev i Morgenbladet, var miljøskadd og ble foreskrevet en del litteratur som skulle hjelpe med vekk fra min overklassebakgrunn. Hvis jeg ikke ville lese Marx og Lenin, måtte jeg i hvert fall lese folkelivsdikteren Sjur Bygd, fikk jeg beskjed om. Og hvis det ikke falt i smak, måtte jeg i hvert fall forsøke Olav H. Hauge. Han skulle være god medisin.
Ville ikke lese
Det medisinske rådet slo kontra. Litteraturprofessoren ble fort lei av representantene for den radikale bølgen, og slo samtidig fra seg å lese Olav H. Hauge. Det skulle vise seg å sitte lenge i.
- Men etter hvert fikk jeg mange telefoner fra Hamar-dikteren Rolf Jacobsen, som mente jeg måtte skrive om Hauge i Morgenbladet. Men er det ikke slik at han er maoist? spurte jeg. Nei, sa han, det er falskt. Olav H. Hauge er en åndens tjener, han er ydmyk - en stor poet.
Asbjørn Aarnes fikk ikke opp øynene for Ulvik-dikteren før etter hans død, da de fem bindene med Olav H. Hauges dagbøker ble offentliggjort.
Den Hauge som uttrykte seg på dagbøkenes sider, var en annen en den Aarnes hadde hørt beskrevet av Profilkretsen, følte han.
Dagbokoverraskelse
Det var Cato Schiøtz som åpnet dagboken for meg. Og da så jeg det: Hauge er en åndsrealist. Han mener at det kun finnes én substans, og det er ånden. Alt annet er manifestasjoner av ånden. Dette grunnsynet er selvfølgelig uforenlig med det Profilkretsen hevdet. De hadde et materialistisk program, der det var tingene som telte. Hvis man leser dagboken til Hauge finner man det motsatte, nemlig en slags åndsstolthet.
- I ditt essay «Liv og diktning hos Olav H. Hauge» vier du en del oppmerksomhet til genius-begrepet hos Hauge. Hvorfor det?
- Olav H. Hauge sier at det bare er én dikter i samtiden som har genius, og det er Alf Larsen. Alle andre har undermedvit, skriver han. Genius-tanken innebærer at dikteren ikke bare er et individ, eller et sosialt medlem av samfunnet, men at han bærer på en type innsikt han selv ikke er herre over. Sannheten er at Olav H. Hauge selv hadde genius.
Åndelig dikter
Aarnes mener i dag at Hauges beste arbeider ikke er de bekjennende eller personlige diktene, men heller tekstene der leseren ser at det er noen som taler gjennom ham.
- Det finnes et sentrum hos ham som det tales ut fra, og som gjør at han kan ikke plasseres sosiologisk eller sosialt. Han har visjoner som … ja, vi vet ikke hvor de kommer fra. Diktet «Gullhanen» er et eksempel på dette, det er Olav H. Hauge på sitt absolutt beste.
Profilkretsen
Mot slutten av 60-tallet begynner det å dukke opp folk på tunet hjemme hos Olav H. Hauge i Ulvik. Slik er i hvert fall bildet som har satt seg: Unge, alvorlige menn med pipe, lesebriller og venstresympatier.
For dikteren selv, som på dette tidspunktet hadde levd i årevis med psykisk sykdom og et liv preget av ensomhet, blir oppmerksomheten også en slags vei tilbake til verden rundt.
Det de unge gjestene på tunet har med seg, er en litterær idé om at det er det materielle og det «nyenkle» som er målet. Eller som en av dem, Tor Obrestad, selv skriver i sitt essay i Hauge-antologien «Tid å hausta inn»: «Skreiv ein ‘hav’ skulle det vera det våte elementet ein kunne symja i […]. Skreiv ein ‘stol’ skulle det først og fremst vera eit ord for det møbelet ein kunne sitta på».
- Jeg spør meg om ikke Olav H. Hauge ble forført i sitt eget verk, sier Asbjørn Aarnes i dag.
- Hauge har hørt på «gjestene», og lagt seg etter deres forventninger om krav til enkelthet. Han har i sitt verk en utvikling mot ting-enkelhet. Han lar etter hvert sagbukken, hoggestabben og øksa fortelle, men det betyr stagnasjon, og ikke framgang i diktningen.
- Forpurret interessen fra Profilkretsen hans naturlige løp?
- Om det bare skyldes dem at han ble enkel, er vanskelig å si. Det var en rekke ting som skjedde med Olav H. Hauge etter hvert: han ble kvitt de psykiske problemene sine, begynte å reise, fant fram skiene sine, giftet seg. I dagbøkene ser vi hvordan livet hans går mot en slags stille utadvendthet. Men samtidig har jeg nok en mistanke om at det at de plutselig kom og hyllet ham, at det var noe av grunnen til denne enkelheten han kom til å legge seg til, ja. Jan Erik Vold sier jo til ham: «Du må slutte å tenke. Du må gi deg over til tingene, du må la tingene tale. Innstill din egen tale. Lytt til øksen og sagbukken, det er de som skal ha ordet».
- Og i det øyeblikket synes du han blir dårligere?
- Jeg synes andre deler av forfatterskapet hans er bedre, ja.
Kuppet i Ulvik
Asbjørn Aarnes mener i dag at Profilkretsen forfalsket Hauges uttrykk og egentlige innhold.
- Forvrengningen av Hauge er et stort kapittel i vårt intellektuelle liv. Ofte snakker vi om striden mellom Welhaven og Wergeland som en av de store begivenhetene i norsk litteraturhistorie, men dette handler om et like viktig forhold. Det er et kapittel om en forfalsking, og en radikal krets som kanskje har hatt innflytelse over ham, og har forringet verket hans.
Om det var slik at Jan Erik Vold og hans Profilvenner kuppet Olav H. Hauge den gangen, ser det ikke ut til at Asbjørn Aarnes nå kan vente seg noen unnskyldning for innblandingen.
Av Olav Brostrup Müller (klassekampen@klassekampen.no)
Lørdag 16. august, 2008
Olav H. Hauge ble tatt inn i varmen av Profilkretsen. Asbjørn Aarnes mener at han kan ha blitt forført av deres oppmerksomhet. Det er i den ferske antologien «Tid å hausta inn» at Asbjørn Aarnes anklager den radikale Profilkretsen for å ha kuppet Olav H. Hauge. Essayet der kritikken fremmes, «Liv og diktning hos Olav H. Hauge», er også på trykk i dagens utgave av Klassekampen.
- Jeg vil begynne med min egen forsømmelse, sier Asbjørn Aarnes.
- Og det er den at jeg i mange år ikke leste Olav H. Hauge. Jeg opplevde nemlig, i siste fase av mitt akademiske liv, den radikale bølgen. Det var en tom tilværelse, men jeg har sans for det absurde, så jeg fant meg i det. Jeg fikk beskjed om at jeg, som blant annet skrev i Morgenbladet, var miljøskadd og ble foreskrevet en del litteratur som skulle hjelpe med vekk fra min overklassebakgrunn. Hvis jeg ikke ville lese Marx og Lenin, måtte jeg i hvert fall lese folkelivsdikteren Sjur Bygd, fikk jeg beskjed om. Og hvis det ikke falt i smak, måtte jeg i hvert fall forsøke Olav H. Hauge. Han skulle være god medisin.
Ville ikke lese
Det medisinske rådet slo kontra. Litteraturprofessoren ble fort lei av representantene for den radikale bølgen, og slo samtidig fra seg å lese Olav H. Hauge. Det skulle vise seg å sitte lenge i.
- Men etter hvert fikk jeg mange telefoner fra Hamar-dikteren Rolf Jacobsen, som mente jeg måtte skrive om Hauge i Morgenbladet. Men er det ikke slik at han er maoist? spurte jeg. Nei, sa han, det er falskt. Olav H. Hauge er en åndens tjener, han er ydmyk - en stor poet.
Asbjørn Aarnes fikk ikke opp øynene for Ulvik-dikteren før etter hans død, da de fem bindene med Olav H. Hauges dagbøker ble offentliggjort.
Den Hauge som uttrykte seg på dagbøkenes sider, var en annen en den Aarnes hadde hørt beskrevet av Profilkretsen, følte han.
Dagbokoverraskelse
Det var Cato Schiøtz som åpnet dagboken for meg. Og da så jeg det: Hauge er en åndsrealist. Han mener at det kun finnes én substans, og det er ånden. Alt annet er manifestasjoner av ånden. Dette grunnsynet er selvfølgelig uforenlig med det Profilkretsen hevdet. De hadde et materialistisk program, der det var tingene som telte. Hvis man leser dagboken til Hauge finner man det motsatte, nemlig en slags åndsstolthet.
- I ditt essay «Liv og diktning hos Olav H. Hauge» vier du en del oppmerksomhet til genius-begrepet hos Hauge. Hvorfor det?
- Olav H. Hauge sier at det bare er én dikter i samtiden som har genius, og det er Alf Larsen. Alle andre har undermedvit, skriver han. Genius-tanken innebærer at dikteren ikke bare er et individ, eller et sosialt medlem av samfunnet, men at han bærer på en type innsikt han selv ikke er herre over. Sannheten er at Olav H. Hauge selv hadde genius.
Åndelig dikter
Aarnes mener i dag at Hauges beste arbeider ikke er de bekjennende eller personlige diktene, men heller tekstene der leseren ser at det er noen som taler gjennom ham.
- Det finnes et sentrum hos ham som det tales ut fra, og som gjør at han kan ikke plasseres sosiologisk eller sosialt. Han har visjoner som … ja, vi vet ikke hvor de kommer fra. Diktet «Gullhanen» er et eksempel på dette, det er Olav H. Hauge på sitt absolutt beste.
Profilkretsen
Mot slutten av 60-tallet begynner det å dukke opp folk på tunet hjemme hos Olav H. Hauge i Ulvik. Slik er i hvert fall bildet som har satt seg: Unge, alvorlige menn med pipe, lesebriller og venstresympatier.
For dikteren selv, som på dette tidspunktet hadde levd i årevis med psykisk sykdom og et liv preget av ensomhet, blir oppmerksomheten også en slags vei tilbake til verden rundt.
Det de unge gjestene på tunet har med seg, er en litterær idé om at det er det materielle og det «nyenkle» som er målet. Eller som en av dem, Tor Obrestad, selv skriver i sitt essay i Hauge-antologien «Tid å hausta inn»: «Skreiv ein ‘hav’ skulle det vera det våte elementet ein kunne symja i […]. Skreiv ein ‘stol’ skulle det først og fremst vera eit ord for det møbelet ein kunne sitta på».
- Jeg spør meg om ikke Olav H. Hauge ble forført i sitt eget verk, sier Asbjørn Aarnes i dag.
- Hauge har hørt på «gjestene», og lagt seg etter deres forventninger om krav til enkelthet. Han har i sitt verk en utvikling mot ting-enkelhet. Han lar etter hvert sagbukken, hoggestabben og øksa fortelle, men det betyr stagnasjon, og ikke framgang i diktningen.
- Forpurret interessen fra Profilkretsen hans naturlige løp?
- Om det bare skyldes dem at han ble enkel, er vanskelig å si. Det var en rekke ting som skjedde med Olav H. Hauge etter hvert: han ble kvitt de psykiske problemene sine, begynte å reise, fant fram skiene sine, giftet seg. I dagbøkene ser vi hvordan livet hans går mot en slags stille utadvendthet. Men samtidig har jeg nok en mistanke om at det at de plutselig kom og hyllet ham, at det var noe av grunnen til denne enkelheten han kom til å legge seg til, ja. Jan Erik Vold sier jo til ham: «Du må slutte å tenke. Du må gi deg over til tingene, du må la tingene tale. Innstill din egen tale. Lytt til øksen og sagbukken, det er de som skal ha ordet».
- Og i det øyeblikket synes du han blir dårligere?
- Jeg synes andre deler av forfatterskapet hans er bedre, ja.
Kuppet i Ulvik
Asbjørn Aarnes mener i dag at Profilkretsen forfalsket Hauges uttrykk og egentlige innhold.
- Forvrengningen av Hauge er et stort kapittel i vårt intellektuelle liv. Ofte snakker vi om striden mellom Welhaven og Wergeland som en av de store begivenhetene i norsk litteraturhistorie, men dette handler om et like viktig forhold. Det er et kapittel om en forfalsking, og en radikal krets som kanskje har hatt innflytelse over ham, og har forringet verket hans.
Om det var slik at Jan Erik Vold og hans Profilvenner kuppet Olav H. Hauge den gangen, ser det ikke ut til at Asbjørn Aarnes nå kan vente seg noen unnskyldning for innblandingen.
Hauge og Machado - sjelefrendar?
Kronikk av Elisabet Vallevik
«For meg er Antonio Machado diktaren», skreiv Olav H. Hauge. Den spanske diktaren Antonio Machado (1875–1939) – kanskje mest kjend i Noreg for tittelen til ei bok av biletkunstnaren Ferdinand Finne: «Veien blir til mens du går», henta frå ei verseline i eit av dikta hans – er ein av dei aller største, mest lesne og folkekjære spanske diktarane.
Han var fødd i Sevilla – «Min barndom er minne om ein patio i Sevilla, ein klar frukthage der sitrontreet mognar» – men budde det meste av sitt vaksne liv på høgsletta i innlandet Castilla, mellom anna fem år som fransklektor i den gamle kastiljanske byen Soria. Litteraturhistorisk tilhøyrer han den såkalla 98-generasjonen, som fekk namnet sitt etter det året då Spania miste dei siste oversjøiske koloniane sine – Cuba og Filippinane. Denne hendinga førde til ei oppvakning og krise i Spania, både politisk, sosialt og kulturelt, etter eit hundreår med vanstyre, stagnasjon og borgarkrigar. Det store spørsmålet vart: Kva er Spania? Kva bind oss saman, kva er verdigrunnlaget vi kviler på som nasjon? Denne sjølvransakinga fall saman med oppkoma av ein ny og uvanleg gåverik diktargenerasjon, med namn som Miguel de Unamuno, Pio
Baroja, Azorin, Valle-Inclan og altså Antonio Machado. Det som batt desse saman og gav dei eit felles generasjonsnamn, var nettopp Spania-spørsmålet. Dei nærma seg spørsmålet med stort alvor, og eitt av svara dei fann, kan, i stikkordsform, kallast Castilla. Castilla med det barske og strenge landskapet av endelause sletter, isnande kulde om vinteren og ei brennande sol om sumaren, eit hardført og nøysamt folkeferd. Det var her, framfor alt, at dei meinte å finna Spanias sjel. Antonio Machado identifiserer seg med, og syng om, dette landskapet. Antonio Machado døydde i eksil i Frankrike.
Til sengs med Machado
Olav H. Hauge (1908–1994) sette Antonio Machado høgt, det kan me lesa or dagbøkene hans. Frå Hauge tok til å interessera seg for spansk dikting i 1960-åra og fram til 1989, nemner han Machado elleve gonger. Den 21. april 1967 les han Machado i svensk omsetjing og seier mellom anna: «Gode, forneme dikt. Sprungne av hjarta, song og visjon. Streng form. Cezanne. Dette har vore ein gild dag. Til sengs, midt i vårvinna, med Machado!» 24. juli 1977 skriv han, m.a. «For meg er Machado diktaren». 17. februar 1979: «ENDELEG EIN SOM ER SAMD MED MEG ‘Good poets are sparing in the use of metaphors; but their metaphors at times are real creations.’ Machado.»
Har dei så noko sams som diktarar,desse to?
Tematisk kan ein finna ei rekkje parallellar – allusjonar til det private, til barndomsminne, til ungdomstid, til kjærleik, draum, sorg og tap. Dei er begge sterkt knytte til landskapet der dei bur, som i dikta ofte blir transformert til indre landskap, til sjelebilete. Machado i «Kastiljanske landskap»:
Der, i det høge landet
der Duero formar sin pilboge
rundt Soria, mellom blyfarga åsar
og flekker av sliten eikeskog,
flakkar mitt hjarta omkring, i draumar...
Hauge i «Du leitar»:
Som elvi i haustneter
leitar i regnmyrke
skogar og mumlar
i skodde og regn
under grønskiml og tros
og solsvidde bar, –
slik famlar ditt minne
i sine skuggeskogar
og leitar som elvi
ei haustnatt, til det finn att
halvgløymde far.
Ingen av dei to er framande for eksistensielle tema, og i desse to dikta er metaforbruken slåande lik. Machado:
Vandrar, dine fotefar
er vegen, og inkje anna
vandrar, det finst ingen veg,
vegen blir til medan du går.
Medan du går blir vegen til,
og når du ser deg attende
Ser du stigen du
aldri meir skal trå.
Vandrar, det finst ingen veg,
berre strime i havet.
Og Hauge («Din veg»):
Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende
ut i det blå.
Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.
Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.
Felles dåm
Personleg tykkjer eg at dikta til Machado og Hauge har ein sams dåm over seg. Det er noko med den direkte tonen, den knappe uttrykksmåten, økonomiseringa med adjektiv... Bileta er ofte henta frå ein tradisjonelt mannleg sfære, det er med på å gje dikta ein mandig tone – eit preg av
virilitet. I dei to fylgjande dikta seier dei noko om tilhøvet sitt til diktekunsten ved å bruka bilete som sverd og pil og boge:
Machado i «Portrett»:
Er eg klassikar eller romantikar? Eg veit ikkje. Mine vers ville eg etterlata
slik hærføraren forlèt sitt sverd:
navnkunnigt for den mandige hand som svinga det,
ikkje omtykt for smedens dyktige handverk.
Hauge i «Akestes»:
Pili til fyrstemann dirrar i masti,
snori er avskoti, og den bundne duva
som letta på flog, er dotti
for ei visshøv pil.
Likevel spenner du bogen, du gråhærde Akestes, du må,
vågar det skotet, den pili –
Den rådande retninga i spansk lyrikk på tida til 98-generasjonen var modernismen. Den spanske modernismen var sterkt påverka av latinamerikansk modernisme (Ruben Dario) og fransk symbolisme og fekk i ettertid mykje å seia for spansk dikting. Typisk for denne retninga var ei
søkjing etter det aristokratiske, estetiske, eksotiske og subjektive. Ho lét seg påverka av andre kunstformer som musikk og skulptur og hadde som ideal det sanseleg vakre og «kunst for kunsten si skuld». Ho forkasta det kvardagslege og jordnære. Antonio Machado var nok påverka
av modernismen, men han tok òg klar avstand frå det kunstsynet som rådde der. Han var svært oppteken av den spanske røyndomen han hadde rundt seg, av det spanske folket og deira lagnad og av naturen på det kastiljanske slettelandet, på lik line med dei andre i 98-generasjonen. Sjølv
seier han: «Eg tenkte at det poetiske element ikkje låg i den lydlege kvaliteten til ordet og heller ikkje i fargen eller i lina eller i ei samling sanseinntrykk, men i ei djup sjeleleg rørsle.» Diktet skal korkje vera pynt eller logisk tanke, men gripa augneblinken:
Ikkje hard og evig marmor
ikkje musikk eller måleri
men ord i tid.
Vel kjent er Olav H. Hauges ironiske blikk på sitt eige tilhøve til modernismen i «Gamal diktar prøver seg som modernist » – han med ville prøva «desse nye styltrone».
Var Hauge samd med Machado i synet på modernismen?
Hauge var i alle høve ikkje redd for å dikta om det kvardagslege og det han hadde rundt seg. Han seier i «Eg har tri dikt»:
Eit godt dikt
skal lukta av te.
Eller av rå
mold og nykløyvd ved.
Røtene
Den meiningsberande funksjonen til ordet synest vera den viktigaste for han. I diktet «Bøn» heiter det:
Opn mine augo, Herre,
so eg kan betre sjå
underet, ikkje berre avglansen utanpå.
Som versemål kunne både Hauge og Machado nytta tradisjonelle strofeformer med røter langt attende i folkeleg tradisjon, Hauge ned sine folkeviseliknande strofer; Machado bruka romansen (balladen), som på si side har røter i dei gamle spanske heltedikta. Men begge bruka òg gjerne sonetten – denne klassiske diktforma som med dei strenge formkrava sine gjerne blir sedd på som den mest krevjande. At Hauge las Machado, har me eit vakkert uttrykk for i diktet «Snø i Castilla»:
I Castilla helsar dei snøen like velkomen
som me helsar aldeblomen um våren.
Difor syng Machado so vakkert um snø,
snø på Castillas solbrende rustraude berg!
Ein skugge søv under snøen på oljegreinene,
eg kjem i hug hagane heime
som ofte vert skadde av frost.
I diktet «Snø i Castilla» fører Olav H. Hauge saman dei to heimane sine, heimstaden i Ulvik med dikting og aldehagar og den store bokheimen, verdslitteraturen. I dagbøkene seier han det sjølv slik: «Økland segjer eg lever i Ulvik, i dikti mine. Eg lever no berre halvveges der, den andre heimen har vore i litteraturen» (12. april 1989). Kanskje kan diktet «Snø i Castilla» symbolisera
eit heilt levd liv?
Elisabet Vallevik er tidlegare spansklektor
«For meg er Antonio Machado diktaren», skreiv Olav H. Hauge. Den spanske diktaren Antonio Machado (1875–1939) – kanskje mest kjend i Noreg for tittelen til ei bok av biletkunstnaren Ferdinand Finne: «Veien blir til mens du går», henta frå ei verseline i eit av dikta hans – er ein av dei aller største, mest lesne og folkekjære spanske diktarane.
Han var fødd i Sevilla – «Min barndom er minne om ein patio i Sevilla, ein klar frukthage der sitrontreet mognar» – men budde det meste av sitt vaksne liv på høgsletta i innlandet Castilla, mellom anna fem år som fransklektor i den gamle kastiljanske byen Soria. Litteraturhistorisk tilhøyrer han den såkalla 98-generasjonen, som fekk namnet sitt etter det året då Spania miste dei siste oversjøiske koloniane sine – Cuba og Filippinane. Denne hendinga førde til ei oppvakning og krise i Spania, både politisk, sosialt og kulturelt, etter eit hundreår med vanstyre, stagnasjon og borgarkrigar. Det store spørsmålet vart: Kva er Spania? Kva bind oss saman, kva er verdigrunnlaget vi kviler på som nasjon? Denne sjølvransakinga fall saman med oppkoma av ein ny og uvanleg gåverik diktargenerasjon, med namn som Miguel de Unamuno, Pio
Baroja, Azorin, Valle-Inclan og altså Antonio Machado. Det som batt desse saman og gav dei eit felles generasjonsnamn, var nettopp Spania-spørsmålet. Dei nærma seg spørsmålet med stort alvor, og eitt av svara dei fann, kan, i stikkordsform, kallast Castilla. Castilla med det barske og strenge landskapet av endelause sletter, isnande kulde om vinteren og ei brennande sol om sumaren, eit hardført og nøysamt folkeferd. Det var her, framfor alt, at dei meinte å finna Spanias sjel. Antonio Machado identifiserer seg med, og syng om, dette landskapet. Antonio Machado døydde i eksil i Frankrike.
Til sengs med Machado
Olav H. Hauge (1908–1994) sette Antonio Machado høgt, det kan me lesa or dagbøkene hans. Frå Hauge tok til å interessera seg for spansk dikting i 1960-åra og fram til 1989, nemner han Machado elleve gonger. Den 21. april 1967 les han Machado i svensk omsetjing og seier mellom anna: «Gode, forneme dikt. Sprungne av hjarta, song og visjon. Streng form. Cezanne. Dette har vore ein gild dag. Til sengs, midt i vårvinna, med Machado!» 24. juli 1977 skriv han, m.a. «For meg er Machado diktaren». 17. februar 1979: «ENDELEG EIN SOM ER SAMD MED MEG ‘Good poets are sparing in the use of metaphors; but their metaphors at times are real creations.’ Machado.»
Har dei så noko sams som diktarar,desse to?
Tematisk kan ein finna ei rekkje parallellar – allusjonar til det private, til barndomsminne, til ungdomstid, til kjærleik, draum, sorg og tap. Dei er begge sterkt knytte til landskapet der dei bur, som i dikta ofte blir transformert til indre landskap, til sjelebilete. Machado i «Kastiljanske landskap»:
Der, i det høge landet
der Duero formar sin pilboge
rundt Soria, mellom blyfarga åsar
og flekker av sliten eikeskog,
flakkar mitt hjarta omkring, i draumar...
Hauge i «Du leitar»:
Som elvi i haustneter
leitar i regnmyrke
skogar og mumlar
i skodde og regn
under grønskiml og tros
og solsvidde bar, –
slik famlar ditt minne
i sine skuggeskogar
og leitar som elvi
ei haustnatt, til det finn att
halvgløymde far.
Ingen av dei to er framande for eksistensielle tema, og i desse to dikta er metaforbruken slåande lik. Machado:
Vandrar, dine fotefar
er vegen, og inkje anna
vandrar, det finst ingen veg,
vegen blir til medan du går.
Medan du går blir vegen til,
og når du ser deg attende
Ser du stigen du
aldri meir skal trå.
Vandrar, det finst ingen veg,
berre strime i havet.
Og Hauge («Din veg»):
Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende
ut i det blå.
Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.
Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.
Felles dåm
Personleg tykkjer eg at dikta til Machado og Hauge har ein sams dåm over seg. Det er noko med den direkte tonen, den knappe uttrykksmåten, økonomiseringa med adjektiv... Bileta er ofte henta frå ein tradisjonelt mannleg sfære, det er med på å gje dikta ein mandig tone – eit preg av
virilitet. I dei to fylgjande dikta seier dei noko om tilhøvet sitt til diktekunsten ved å bruka bilete som sverd og pil og boge:
Machado i «Portrett»:
Er eg klassikar eller romantikar? Eg veit ikkje. Mine vers ville eg etterlata
slik hærføraren forlèt sitt sverd:
navnkunnigt for den mandige hand som svinga det,
ikkje omtykt for smedens dyktige handverk.
Hauge i «Akestes»:
Pili til fyrstemann dirrar i masti,
snori er avskoti, og den bundne duva
som letta på flog, er dotti
for ei visshøv pil.
Likevel spenner du bogen, du gråhærde Akestes, du må,
vågar det skotet, den pili –
Den rådande retninga i spansk lyrikk på tida til 98-generasjonen var modernismen. Den spanske modernismen var sterkt påverka av latinamerikansk modernisme (Ruben Dario) og fransk symbolisme og fekk i ettertid mykje å seia for spansk dikting. Typisk for denne retninga var ei
søkjing etter det aristokratiske, estetiske, eksotiske og subjektive. Ho lét seg påverka av andre kunstformer som musikk og skulptur og hadde som ideal det sanseleg vakre og «kunst for kunsten si skuld». Ho forkasta det kvardagslege og jordnære. Antonio Machado var nok påverka
av modernismen, men han tok òg klar avstand frå det kunstsynet som rådde der. Han var svært oppteken av den spanske røyndomen han hadde rundt seg, av det spanske folket og deira lagnad og av naturen på det kastiljanske slettelandet, på lik line med dei andre i 98-generasjonen. Sjølv
seier han: «Eg tenkte at det poetiske element ikkje låg i den lydlege kvaliteten til ordet og heller ikkje i fargen eller i lina eller i ei samling sanseinntrykk, men i ei djup sjeleleg rørsle.» Diktet skal korkje vera pynt eller logisk tanke, men gripa augneblinken:
Ikkje hard og evig marmor
ikkje musikk eller måleri
men ord i tid.
Vel kjent er Olav H. Hauges ironiske blikk på sitt eige tilhøve til modernismen i «Gamal diktar prøver seg som modernist » – han med ville prøva «desse nye styltrone».
Var Hauge samd med Machado i synet på modernismen?
Hauge var i alle høve ikkje redd for å dikta om det kvardagslege og det han hadde rundt seg. Han seier i «Eg har tri dikt»:
Eit godt dikt
skal lukta av te.
Eller av rå
mold og nykløyvd ved.
Røtene
Den meiningsberande funksjonen til ordet synest vera den viktigaste for han. I diktet «Bøn» heiter det:
Opn mine augo, Herre,
so eg kan betre sjå
underet, ikkje berre avglansen utanpå.
Som versemål kunne både Hauge og Machado nytta tradisjonelle strofeformer med røter langt attende i folkeleg tradisjon, Hauge ned sine folkeviseliknande strofer; Machado bruka romansen (balladen), som på si side har røter i dei gamle spanske heltedikta. Men begge bruka òg gjerne sonetten – denne klassiske diktforma som med dei strenge formkrava sine gjerne blir sedd på som den mest krevjande. At Hauge las Machado, har me eit vakkert uttrykk for i diktet «Snø i Castilla»:
I Castilla helsar dei snøen like velkomen
som me helsar aldeblomen um våren.
Difor syng Machado so vakkert um snø,
snø på Castillas solbrende rustraude berg!
Ein skugge søv under snøen på oljegreinene,
eg kjem i hug hagane heime
som ofte vert skadde av frost.
I diktet «Snø i Castilla» fører Olav H. Hauge saman dei to heimane sine, heimstaden i Ulvik med dikting og aldehagar og den store bokheimen, verdslitteraturen. I dagbøkene seier han det sjølv slik: «Økland segjer eg lever i Ulvik, i dikti mine. Eg lever no berre halvveges der, den andre heimen har vore i litteraturen» (12. april 1989). Kanskje kan diktet «Snø i Castilla» symbolisera
eit heilt levd liv?
Elisabet Vallevik er tidlegare spansklektor
fredag 15. august 2008
Stein Balstad av Ole Bjørn Salvesen
Stein Balstad (1884-1966) vokste opp på Nordgard Otnes som nr. 11 av 16 barn.. Foreldrene var Hans Svendsen Balstad (1840-1923) og Martea Olufsdatter Myhre fra nedre Illvål (1847-1928). Hans Balstad kjøpte Nordgard i 1867 for 2400 spd. av landhandler C.C. Brun fra Stor-Elvdal.
Hans Svendsen var fra Barstad, sønn av Svend Olsen Balstad (1801-1869) og Oleanna Hansdatter Søstu Otnes (1807-1883). Svend Olsen (Stein Balstads farfar) var adoptivsønn på Barstad, da eierne var barnløse. Svend Olsen var søstersønn av kona på Barstad (Berit) og kom fra Hornset.
En som betydde svært mye for Stein Balstad i oppveksten, var mormora Siri Myhre, født Hole (1829-1916), som bodde som kårkone hos hans foreldre. Siri kunne hele dalens historie, og hun hadde et sjeldent lag til å fortelle. Hun bodde i ei lys og trivelig stue, og den stua ble hans hjem fra spebarnsalderen og mange år framover. Det var lykkelige år, og lykkelige var også somrene på Vangvollen, der han var i lag med bestemor fra de flyttet opp i juni og til september, da de dro ned i bygda igjen. Han var snaut halvannet år første sommeren han fikk være med henne på setra, og han var der sammen med henne hver eneste sommer helt fram til konfirmasjonen. En bedre oppdrager kunne ikke noe barn ønske seg. Når de holdt budeielag på setra, var det alltid hun som måtte underholde, og det var hun som lærte gutten å skrive og lese.
I kårstua på garden fikk mormora av og til besøk av ei jevnaldrende kone i grannelaget. Hun het Brynhild og var bestemor til Steins barndomskamerat Gustav. Brynhild Iversdatter (født 1829) var datter av Iver Pedersen Oppstu Bergset. I 1854 giftet hun seg med Sæming Akre, og de bodde på hans hjemsted, Klettvollen ovafor Åkersgrenda. Plassen er for lengst nedlagt, og det finnes ingen hus der lenger. Da Brynhild ble enke, flyttet hun til Mostu på Otnes, og hun var pedell ved kommunelokalet, som også var skolehus. Sønnen hennes, Karenus, overtok Mostu, og hans sønn igjen, Gustav Mostu, født 1883, var altså en av Stein Balstads lekekamerater.
Når de to gamle konene hygget seg med kaffedråpen, gikk praten lett og ledig. Også Brynhild hadde et uvanlig godt minne, og hun visste alt om alle. Det gjaldt ikke bare hendelser i samtida, men også langt tilbake i tid. Blant annet kunne hun berette om navn og begivenheter bygda rundt i forbindelse med hekseprosessene i 1670-1671.
Disse konene kunne også fortelle om humørfylte og gledelige begivenheter, og de fortalte eventyr og regler. I det hele tatt fylte bestemor Siri Myhre og Brynhild gutten med en rikdom av inntrykk som hadde betydning for ham i hele hans dikterkarriere. Mye av det han fikk høre som barn, er senere brukt i forfatterskapet.
Lærer
Etter folkeskolen i Rendalen gikk Stein Balstad amtsskolen i Stor-Elvdal og middelskolen i Skien. Han tok høyere lærereksamen i 1904 ved Elverum lærerskole og ble samme høst ansatt som vikar ved Bolteløkka skole i Oslo. Året etter ble han ansatt som lærer ved Sofienberg skole, hvor han var i over 48 år, til han gikk av med pensjon. Han var en ypperlig lærer. Han var svært glad i sine elever, og de satte også ham høyt. Han la stor vekt på karakterdannelse hos elevene og hadde sterk rettferdighetssans. Han holdt god kontakt med hjemmene og foreldrene, og oppnådde på den måten forståelse for de livsidealene han søkte å gi sine elever med på veien.
Livet og familien
Stein Balstad giftet seg i 1903 med Marta Ingelsrud fra Grue, og de fikk tre barn. Sønnen Håkon var en periode sysselmann på Svalbard, Siri Else var gift med advokat Per Røisland i Moss. Den andre sønnen het Sigurd. Begge sønnene studerte jus. Familien bodde i mange år i Fougstadsgate 22 like ved St. Hanshaugen. Foran huset var det en stor, åpen plass som var et deilig oppholdssted for barna, der de kunne leke, ake og gå på ski. Ila skole ble bygd på denne tomta. Senere (etter 1928) flyttet familien til Meltzersgate 4 bak den svenske ambassaden, like ved Uranienborg kirke.
Stein Balstad var flink til å ta med barna ut på tur. Praktisk talt hver søndag gikk de på tur i Nordmarka. Som regel gikk de helt hjemmefra, for det kostet penger å bruke trikken, og økonomien var ikke særlig god til å begynne med. Lærerlønna var 104kr per måned de første årene. Han var svært interessert i malerier, og etter hvert som økonomien bedret seg, kjøpte han mye kunst.
Så snart sommerferien kom, dro hele familien til Rendalen. De gledet seg over togturen til Koppang, der det sto hest og vogn og ventet for å kjøre dem de tre milene til Nordgard. De hadde spisepauser under veis, og faren fortalte fra dalen. Fra Nordgard dro de ofte opp til Vangvollen, men når høyonna begynte, var hele familien i fullt arbeid hele dagen.
Blant Stein Balstads beste venner var Kjartan Hofstad og Hans Rusten fra Otnes. Etter at han ble forfatter, fikk han også gode venner fra dette miljøet. Olav Duun bodde den gang på Sørlandet, og han kom ofte på besøk. Hotellopphold var dyrt, så Duun overnattet ofte hos Balstad når han var i hovedstaden. Andre gode venner var Nanna og Oskar Braaten, Sigurd Christiansen og Tilla og Otto Valstad. Otto Valstad illustrerte farfar-bøkene.
Stein Balstad og kona Marta fikk etter hvert råd til å reise, både i Norge og sørover i Europa. Begge ble litt skrøpelige i alderdommen, og de siste årene bodde de i Moss i nærheten av dattera, som tok seg av dem. Stein Balstads hjerte skrantet i flere år, og han døde brått høsten 1966.
Stein Balstad var medlem i Den norske forfatterforening fra 1920 til han døde, bortsett fra noen år 1939 til 1943, da han var utmeldt. Han satt i styret som sekretær fra 1923 til 1932 og som viseformann fra 1933 til 1935. Fra 1926 til 1930 var han i tillegg kasserer. Han fungerte som formann høsten 1934. Han var medlem av NRK’s programråd 1928-1940, medlem av Ibsen-komiteen 1928 og Holberg-komiteen 1934. Han var delegert ved flere forfatterkongresser, har vært medlem av Nordisk forfatterråd og norsk redaktør av Nordisk Forfattertidende. Han har mottatt Forfatterforeningens orden Pegasus.
Forfatter
Stein Balstad debuterte i 1919 med romanen ”Av Kristian Bakkens hændelser”. Fra første stund markerte han seg som en god forteller. Språket hadde et sterkt muntlig preg, og fyndige dialektord ble flittig brukt. I likhet med sambygdingen Jacob Breda Bull la han ofte handlingen til Rendalen, men mens Bull brukte de virkelige stedsnavnene, diktet Balstad andre navn. Den som er lokalkjent vil likevel lett gjenkjenne både Otnes og Vangvollen i boka om Kristian Bakken. Alt så ut til å lykkes for Kristian, selv om han var født på en liten plass utenfor ekteskap. Men mora ble gift med Bakken-bonden, som var far til Kristian, og Kristian fikk overta garden. Det var godt to i ham, og han drev garden på en langt bedre måte en faren. Men en dag mistolket han en situasjon og trodde kjæresten hans var utro. Dermed slo han seg på fylla, og livet hans var ødelagt.
Kristian gikk til kommunevalg med ønske om å senke (Lomnes)sjøen og grøfte og dyrke opp myrene nord for sjøen. Her skulle det så bygges små garder, som gardløse kunne kjøpe for en billig penge
Den neste boka, ”Nesfolket”, kom i 1921. Nesfolket er en dyster slektskrønike fra begynnelsen av 1800-tallet, der vi følger tre generasjoner på garden Nes (Otnes).
I 1922 kom ei samling fortellinger, ”Artige sugger”. Stein Balstad er i det store og hele ingen lystig forfatter, men i denne boka, som nok er den morsomste han skrev, glimter han virkelig til. Her oppstår det mange artige situasjoner, og gapreplikkene sitter løst. Kostelig er fortelligen ”På natfiske”, der Syver Skinnfellmaker tjuvfisker i Baggbekken, der øverbygdingene har fiskerett. Om natta demmer han opp bekken og kan plukke opp den ene fete ørreten etter den andre, uten at øverbygdingene skjønner hva som foregår.
Nå kom det nye bøker på løpende bånd, med ett eller to års mellomrom. Noe som går igjen i de fleste, er at hovedpersonen dras mot både det gode og det vonde, og har vanskelig for å velge det rette. Et typisk eksempel er Balstads hovedverk, fembindsverket om Jonn Juvet. Jonn kommer til byen som tolvåring fordi faren selger den avsidesliggende garden Juvet og får seg vaktmesterjobb i Oslo. Jonn liker fart og spenning, og i lag med dårlige kamerater begynner han med nasking og tjuveri. Forfatterens ideal er nok lærer Dalen, som representerer fornuften og det gode, og som Jonn setter svært høyt. Men han trekkes også mot kameraten Lorang, som står for moro og spenning. I det ene øyeblikket ser alt ut til å gå godt, for Jonn er evnerik og har mye godt i seg, men i neste øyeblikk bærer det utfor stupet igjen. Han havner på forbedringsanstalt, og samfunnet tar seg av ham. Til slutt ender han lykkelig gift som dyktig gardbruker i Rendalen.
Stein Balstad har stor tro på det stabile bondesamfunnet og de kristne verdiene. Rykkes folk opp fra sitt rette miljø, går det ofte galt. Forfatterens moralske pekefinger er nokså dårlig skjult. Men selv om han er konservativ, tar han i flere av bøkene tydelig arbeidernes parti mot de store gardeierne.
Forfatterskapet består av tilsammen 29 bøker. Av disse er det 15 romaner, 6 skuespill, 6 barnebøker og 2 samlinger med småfortellinger. Størst suksess hadde Stein Balstad som skuespillforfatter, selv om ingen vil påstå at han var noen stor dramatiker.
Hans aller første skuespill, ”Ættegarden”, er en liten to-akter fra 1924, som ble mye spilt rundt om i landet. Det neste skuespillet, ”Sportsdilla”, hadde premiere på Det norske teatret 27.11.1926 og gikk hele 199 ganger! Det handler om den sportsgale studenten som kommer hjem til farsgarden på sommerferie. Han kan ikke delta i gardens arbeid fordi han må trene. Faren synes han bærer seg at som en tosk, mens mora gir sønnen sin fulle støtte. Både kritikere og publikum var begeistret. Aftenposten: ”Sportsdilla” blev en stor lattersukces. Det er sjelden der lees saa godt og saa tæt som i Det norske teatret igår.” Morgenbladet: ”Der var fuldt hus og stor begeistring. Da forfatteren tilslut blev fremkaldt skulde man tro det var selveste Oscar Mathisen og ikke en stakkars aandens mand det gjaldt. Saa overstrømmende var bifaldet.” Kristian Elster i Nationen: ”I Balstads stykke har teatret faat en folkekomedie som det med fuld ret kan samle mange gode hus paa.” Arne Falk i Den 17de mai: ””Sportsdilla” staar ikkje berre over dei andre lystspel som no gaar her i byen, men det er ei av dei aller beste moroframsyningane som har vore a sjaa paa Det norske teatret.”
De fleste teatrene i Norge markerte Ibsen-jubileet i 1928. På 100-årsdagen for Henrik Ibsens fødsel ønsket Det norske teatret å sette opp ”Gildet på Solhaug” på nynorsk, men Ibsens sønn, Sigurd Ibsen, som var teatersjef på Nationaltheatret, nektet dette. I all hast satte da Det norske teatret opp Stein Balstads stykke ”Kven dømer” med premiere 20. mars 1928, på dagen 100 år etter Ibsens fødsel. Blant skuespillerne var ingen ringere enn Edvard Drabløs og Tordis Maurstad. Stykket fikk en blandet mottakelse. Dagbladet skrev: ”Det norske teatret som ved en stupid nektelse fra dr. Sigurd Ibsens side var forhindret fra å spille Ibsen, hadde igår på jubileumsdagen premiere på et nytt norsk drama, av Stein Balstad.
Når man var forhindret fra å spille Ibsen selv, kunne teatret vanskelig funnet noe verdigere å opføre enn et alvorlig norsk skuespill som på en forøvrig helt uavhengig måte var preget av mesterens ånd i teknikk og anlegg.” Handels og Sjøfartstidende skrev: ”Det norske teatret som ved flere anledninger paa en fortrinlig maate har tolket klassikerne, blev som bekjendt nektet at spille noget av Henrik Ibsen paa 100-aarsdagen. Isteden hadde teatret opsat et stykke av en ny norsk forfatter, Stein Balstad, men dette blev en skuffelse.”
”Kven dømer” ble trolig tatt av plakaten ganske snart, for 10. mai 1928 skriver Tidens Tegn: ”Efterat Det norske teatret hedret Ibsens hundredårsdag med opførelsen av Stein Balstads utmerkede skuespil: ”Kven dømer” har det med flid undgått å opføre det. ... Stein Balstads skuespill er et av de få verdifulle skuespill i ”ny-norsk” som i det hele tatt findes. ”Læraren” (av Garborg, forf. anm.) er et langt rikere stykke, men ”Kven dømer” er dets nære slektning i ekthet og egenart.
23. november 1938 var det premiere på nok et Balstad-stykke på Det norske teatret. ”Dagen er komen” fikk jevnt over dårlige kritikker. Morgenbladet: ”Aldri har det i noget annet norsk drama været stillet så megen dårlig samvittighet til skue som i Stein Balstads ”Dagen er komen”. Arbeideren: ”Nå er det nok så at for 100 år siden regjerte tussetro blant menneskene både i by og på land, og utryddet er den ikke ennå, men det kreves en ganske annen dramatisk holdning dersom et skuespill om slike ting skulde ha noen som helst interesse i våre dage.” Aftenposten: Stein Balstads skuespill ”Dagen er komen” skal være dramatisert efter hans roman ”Guds dom”. Ihvertfall har det alle en dramatiserings svake egenskaper. Der snakkes adskillig. Men der skjer ingen ting.”
Barnebøkene
Stein Balstads første barnebok var ”Med farfar på setra”, og deretter kom ”Sommeren etter med farfar på setra”. (Bokas 2. utgave fikk tittelen ”I blåe eventyret”.) ”Julehelg hos farfar” og ”Sommer på fjellet” er også barnebøker, mens ”Hotellgutten” og ”Et år på Nordnes” er mer ungdomsbøker. Farfar-bøkene fikk en ganske stor leserkrets, for de handlet om det som svært mange barn opplevde, livet på garden og på setra. I disse bøkene er idyllen fullkommen. Farfar har alltid god tid til å være med guttene, og han har et utall av eventyr og historier å fortelle, som nok for en stor del stammer fra forfatterens mormor, Siri Myhre. Da bøkene kom ut, skildret de nok en hverdag som de fleste foreldre skulle ønske barna deres kunne oppleve.
Etter 1950 var ikke Stein Balstad særlig produktiv som forfatter, og det er tydelig at han har passert toppen. Bøkene har ikke lenger noe dramatisk driv, og replikkene får mer sjablongpreg. Men den aller siste boka hans, skuespillet ”Rendalsheksene”, har likevel en viss interesse. Den er et ”folkespel i fem akter” og bygger på hekseprosessene i Rendalen 1670-71. Dette temaet ble han jo gjort kjent med allerede som barn av mormora Siri Myhre og hennes venninne Brynhild Ivesdatter. Det har nok gjort et sterkt inntrykk på ham, for han forteller også historien i barneboka ”Sommer på fjellet”. Det er interessant å sammenlegne Balstads skuespill med Jacob Breda Bulls roman ”Blåfjell”, som tar opp det samme temaet.
Stein Balstad var en produktiv forfatter. Vi må huske at han hadde full post som lærer, og i hans tid ville det si seks dagers arbeidsuke. Han tok seg av familie og venner, og han hadde krevende verv både som lærer og forfatter. Han forteller godt i et friskt, muntlig og ledig språk med innslag av ord og uttrykk fra rendalsdialekta. Det er forbausende hvor lite Stein Balstad er i dag. Selv i Rendalen, hans egen hjembygd, er det mange som aldri har hørt om denne allsidige forfatteren med suksess både med romaner, skuespill og barnebøker.
Stein Balstads bøker:
1919 Kristian Bakkens hændelser. Roman
1921 Nesfolket. Utsnit av en slegts liv. Roman
1922 Artige sugger. Fortællinger
1923 Den store bøigen. Roman
1924 Ættegarden. Spel i 2 vendingar
1925 Forbannet være du. Roman
1927 Sportsdilla. Komedie i 3 akter
1927 Kven dømer. Drama i 3 akter
1928 Slekt skal følge. Roman
1930 I ditt ansikts sved. Roman
1933 Tidehverv. Roman
1934 Guds dom. Roman
1935 Rundbrennaren. Lystspel i 1 akt
1936 Vi fra skogene. Roman
1937 Dagen er komen. Spel i 3 vendingar
1938 En ny slekt. Roman
1938 Med farfar på setra. Barnebok
1940 Sommeren etter med farfar på setra. Barnebok. 2. opplag 1948 med tittelen ”I blåe eventyret”
1941 Julehelg hos farfar. Barnebok
1943 Storbyen fanger. Roman. Første bok om Jonn Juvet
1944 Jonn Juvet. Roman. Andre bok om Jonn Juvet
1946 Hvem skapte meg slik. Roman. Tredje bok om Jonn Juvet
1948 To år på Granum. Roman. Fjerde bok om Jonn Juvet
1950 Sommer på fjellet. Barnebok
1951 Her skal livet leves. Roman. Femte bok om Jonn Juvet
1953 Hotellgutten. Ungdomsbok
1960 Et år på Nordnes. Ungdomsbok
1965 Skogene brenner. Fortellinger
1966 Rendalsheksene. Folkespel i 5 akter
Forfatteren har godkjent publiseringen av artikkelen. Takk til Ole Bjørn som tipset meg om forfatteren jeg ikke hadde kjenskap til fra før.
For dere som ønsker å bli bedre kjent med Tilla og Otto Valstad, anbefaler jeg Asker museum og deres hjem (ligger på samme eiendommen). Rett over veien ligger hjemmet til Arne Garborg. Valstadhuset tror jeg er det morsomste og rareste hjemmet jeg har besøkt. Mange av Otto Valstads tegninger og illustrasjoner kan du titte nærmere på i huset. Han har blant annet illustrert "Æsops fabler". Vakre arbeider med mye humor. I likhet med Stein Balstad, er kunstneren Otto Valstad lite kjent dessverre.
Hans Svendsen var fra Barstad, sønn av Svend Olsen Balstad (1801-1869) og Oleanna Hansdatter Søstu Otnes (1807-1883). Svend Olsen (Stein Balstads farfar) var adoptivsønn på Barstad, da eierne var barnløse. Svend Olsen var søstersønn av kona på Barstad (Berit) og kom fra Hornset.
En som betydde svært mye for Stein Balstad i oppveksten, var mormora Siri Myhre, født Hole (1829-1916), som bodde som kårkone hos hans foreldre. Siri kunne hele dalens historie, og hun hadde et sjeldent lag til å fortelle. Hun bodde i ei lys og trivelig stue, og den stua ble hans hjem fra spebarnsalderen og mange år framover. Det var lykkelige år, og lykkelige var også somrene på Vangvollen, der han var i lag med bestemor fra de flyttet opp i juni og til september, da de dro ned i bygda igjen. Han var snaut halvannet år første sommeren han fikk være med henne på setra, og han var der sammen med henne hver eneste sommer helt fram til konfirmasjonen. En bedre oppdrager kunne ikke noe barn ønske seg. Når de holdt budeielag på setra, var det alltid hun som måtte underholde, og det var hun som lærte gutten å skrive og lese.
I kårstua på garden fikk mormora av og til besøk av ei jevnaldrende kone i grannelaget. Hun het Brynhild og var bestemor til Steins barndomskamerat Gustav. Brynhild Iversdatter (født 1829) var datter av Iver Pedersen Oppstu Bergset. I 1854 giftet hun seg med Sæming Akre, og de bodde på hans hjemsted, Klettvollen ovafor Åkersgrenda. Plassen er for lengst nedlagt, og det finnes ingen hus der lenger. Da Brynhild ble enke, flyttet hun til Mostu på Otnes, og hun var pedell ved kommunelokalet, som også var skolehus. Sønnen hennes, Karenus, overtok Mostu, og hans sønn igjen, Gustav Mostu, født 1883, var altså en av Stein Balstads lekekamerater.
Når de to gamle konene hygget seg med kaffedråpen, gikk praten lett og ledig. Også Brynhild hadde et uvanlig godt minne, og hun visste alt om alle. Det gjaldt ikke bare hendelser i samtida, men også langt tilbake i tid. Blant annet kunne hun berette om navn og begivenheter bygda rundt i forbindelse med hekseprosessene i 1670-1671.
Disse konene kunne også fortelle om humørfylte og gledelige begivenheter, og de fortalte eventyr og regler. I det hele tatt fylte bestemor Siri Myhre og Brynhild gutten med en rikdom av inntrykk som hadde betydning for ham i hele hans dikterkarriere. Mye av det han fikk høre som barn, er senere brukt i forfatterskapet.
Lærer
Etter folkeskolen i Rendalen gikk Stein Balstad amtsskolen i Stor-Elvdal og middelskolen i Skien. Han tok høyere lærereksamen i 1904 ved Elverum lærerskole og ble samme høst ansatt som vikar ved Bolteløkka skole i Oslo. Året etter ble han ansatt som lærer ved Sofienberg skole, hvor han var i over 48 år, til han gikk av med pensjon. Han var en ypperlig lærer. Han var svært glad i sine elever, og de satte også ham høyt. Han la stor vekt på karakterdannelse hos elevene og hadde sterk rettferdighetssans. Han holdt god kontakt med hjemmene og foreldrene, og oppnådde på den måten forståelse for de livsidealene han søkte å gi sine elever med på veien.
Livet og familien
Stein Balstad giftet seg i 1903 med Marta Ingelsrud fra Grue, og de fikk tre barn. Sønnen Håkon var en periode sysselmann på Svalbard, Siri Else var gift med advokat Per Røisland i Moss. Den andre sønnen het Sigurd. Begge sønnene studerte jus. Familien bodde i mange år i Fougstadsgate 22 like ved St. Hanshaugen. Foran huset var det en stor, åpen plass som var et deilig oppholdssted for barna, der de kunne leke, ake og gå på ski. Ila skole ble bygd på denne tomta. Senere (etter 1928) flyttet familien til Meltzersgate 4 bak den svenske ambassaden, like ved Uranienborg kirke.
Stein Balstad var flink til å ta med barna ut på tur. Praktisk talt hver søndag gikk de på tur i Nordmarka. Som regel gikk de helt hjemmefra, for det kostet penger å bruke trikken, og økonomien var ikke særlig god til å begynne med. Lærerlønna var 104kr per måned de første årene. Han var svært interessert i malerier, og etter hvert som økonomien bedret seg, kjøpte han mye kunst.
Så snart sommerferien kom, dro hele familien til Rendalen. De gledet seg over togturen til Koppang, der det sto hest og vogn og ventet for å kjøre dem de tre milene til Nordgard. De hadde spisepauser under veis, og faren fortalte fra dalen. Fra Nordgard dro de ofte opp til Vangvollen, men når høyonna begynte, var hele familien i fullt arbeid hele dagen.
Blant Stein Balstads beste venner var Kjartan Hofstad og Hans Rusten fra Otnes. Etter at han ble forfatter, fikk han også gode venner fra dette miljøet. Olav Duun bodde den gang på Sørlandet, og han kom ofte på besøk. Hotellopphold var dyrt, så Duun overnattet ofte hos Balstad når han var i hovedstaden. Andre gode venner var Nanna og Oskar Braaten, Sigurd Christiansen og Tilla og Otto Valstad. Otto Valstad illustrerte farfar-bøkene.
Stein Balstad og kona Marta fikk etter hvert råd til å reise, både i Norge og sørover i Europa. Begge ble litt skrøpelige i alderdommen, og de siste årene bodde de i Moss i nærheten av dattera, som tok seg av dem. Stein Balstads hjerte skrantet i flere år, og han døde brått høsten 1966.
Stein Balstad var medlem i Den norske forfatterforening fra 1920 til han døde, bortsett fra noen år 1939 til 1943, da han var utmeldt. Han satt i styret som sekretær fra 1923 til 1932 og som viseformann fra 1933 til 1935. Fra 1926 til 1930 var han i tillegg kasserer. Han fungerte som formann høsten 1934. Han var medlem av NRK’s programråd 1928-1940, medlem av Ibsen-komiteen 1928 og Holberg-komiteen 1934. Han var delegert ved flere forfatterkongresser, har vært medlem av Nordisk forfatterråd og norsk redaktør av Nordisk Forfattertidende. Han har mottatt Forfatterforeningens orden Pegasus.
Forfatter
Stein Balstad debuterte i 1919 med romanen ”Av Kristian Bakkens hændelser”. Fra første stund markerte han seg som en god forteller. Språket hadde et sterkt muntlig preg, og fyndige dialektord ble flittig brukt. I likhet med sambygdingen Jacob Breda Bull la han ofte handlingen til Rendalen, men mens Bull brukte de virkelige stedsnavnene, diktet Balstad andre navn. Den som er lokalkjent vil likevel lett gjenkjenne både Otnes og Vangvollen i boka om Kristian Bakken. Alt så ut til å lykkes for Kristian, selv om han var født på en liten plass utenfor ekteskap. Men mora ble gift med Bakken-bonden, som var far til Kristian, og Kristian fikk overta garden. Det var godt to i ham, og han drev garden på en langt bedre måte en faren. Men en dag mistolket han en situasjon og trodde kjæresten hans var utro. Dermed slo han seg på fylla, og livet hans var ødelagt.
Kristian gikk til kommunevalg med ønske om å senke (Lomnes)sjøen og grøfte og dyrke opp myrene nord for sjøen. Her skulle det så bygges små garder, som gardløse kunne kjøpe for en billig penge
Den neste boka, ”Nesfolket”, kom i 1921. Nesfolket er en dyster slektskrønike fra begynnelsen av 1800-tallet, der vi følger tre generasjoner på garden Nes (Otnes).
I 1922 kom ei samling fortellinger, ”Artige sugger”. Stein Balstad er i det store og hele ingen lystig forfatter, men i denne boka, som nok er den morsomste han skrev, glimter han virkelig til. Her oppstår det mange artige situasjoner, og gapreplikkene sitter løst. Kostelig er fortelligen ”På natfiske”, der Syver Skinnfellmaker tjuvfisker i Baggbekken, der øverbygdingene har fiskerett. Om natta demmer han opp bekken og kan plukke opp den ene fete ørreten etter den andre, uten at øverbygdingene skjønner hva som foregår.
Nå kom det nye bøker på løpende bånd, med ett eller to års mellomrom. Noe som går igjen i de fleste, er at hovedpersonen dras mot både det gode og det vonde, og har vanskelig for å velge det rette. Et typisk eksempel er Balstads hovedverk, fembindsverket om Jonn Juvet. Jonn kommer til byen som tolvåring fordi faren selger den avsidesliggende garden Juvet og får seg vaktmesterjobb i Oslo. Jonn liker fart og spenning, og i lag med dårlige kamerater begynner han med nasking og tjuveri. Forfatterens ideal er nok lærer Dalen, som representerer fornuften og det gode, og som Jonn setter svært høyt. Men han trekkes også mot kameraten Lorang, som står for moro og spenning. I det ene øyeblikket ser alt ut til å gå godt, for Jonn er evnerik og har mye godt i seg, men i neste øyeblikk bærer det utfor stupet igjen. Han havner på forbedringsanstalt, og samfunnet tar seg av ham. Til slutt ender han lykkelig gift som dyktig gardbruker i Rendalen.
Stein Balstad har stor tro på det stabile bondesamfunnet og de kristne verdiene. Rykkes folk opp fra sitt rette miljø, går det ofte galt. Forfatterens moralske pekefinger er nokså dårlig skjult. Men selv om han er konservativ, tar han i flere av bøkene tydelig arbeidernes parti mot de store gardeierne.
Forfatterskapet består av tilsammen 29 bøker. Av disse er det 15 romaner, 6 skuespill, 6 barnebøker og 2 samlinger med småfortellinger. Størst suksess hadde Stein Balstad som skuespillforfatter, selv om ingen vil påstå at han var noen stor dramatiker.
Hans aller første skuespill, ”Ættegarden”, er en liten to-akter fra 1924, som ble mye spilt rundt om i landet. Det neste skuespillet, ”Sportsdilla”, hadde premiere på Det norske teatret 27.11.1926 og gikk hele 199 ganger! Det handler om den sportsgale studenten som kommer hjem til farsgarden på sommerferie. Han kan ikke delta i gardens arbeid fordi han må trene. Faren synes han bærer seg at som en tosk, mens mora gir sønnen sin fulle støtte. Både kritikere og publikum var begeistret. Aftenposten: ”Sportsdilla” blev en stor lattersukces. Det er sjelden der lees saa godt og saa tæt som i Det norske teatret igår.” Morgenbladet: ”Der var fuldt hus og stor begeistring. Da forfatteren tilslut blev fremkaldt skulde man tro det var selveste Oscar Mathisen og ikke en stakkars aandens mand det gjaldt. Saa overstrømmende var bifaldet.” Kristian Elster i Nationen: ”I Balstads stykke har teatret faat en folkekomedie som det med fuld ret kan samle mange gode hus paa.” Arne Falk i Den 17de mai: ””Sportsdilla” staar ikkje berre over dei andre lystspel som no gaar her i byen, men det er ei av dei aller beste moroframsyningane som har vore a sjaa paa Det norske teatret.”
De fleste teatrene i Norge markerte Ibsen-jubileet i 1928. På 100-årsdagen for Henrik Ibsens fødsel ønsket Det norske teatret å sette opp ”Gildet på Solhaug” på nynorsk, men Ibsens sønn, Sigurd Ibsen, som var teatersjef på Nationaltheatret, nektet dette. I all hast satte da Det norske teatret opp Stein Balstads stykke ”Kven dømer” med premiere 20. mars 1928, på dagen 100 år etter Ibsens fødsel. Blant skuespillerne var ingen ringere enn Edvard Drabløs og Tordis Maurstad. Stykket fikk en blandet mottakelse. Dagbladet skrev: ”Det norske teatret som ved en stupid nektelse fra dr. Sigurd Ibsens side var forhindret fra å spille Ibsen, hadde igår på jubileumsdagen premiere på et nytt norsk drama, av Stein Balstad.
Når man var forhindret fra å spille Ibsen selv, kunne teatret vanskelig funnet noe verdigere å opføre enn et alvorlig norsk skuespill som på en forøvrig helt uavhengig måte var preget av mesterens ånd i teknikk og anlegg.” Handels og Sjøfartstidende skrev: ”Det norske teatret som ved flere anledninger paa en fortrinlig maate har tolket klassikerne, blev som bekjendt nektet at spille noget av Henrik Ibsen paa 100-aarsdagen. Isteden hadde teatret opsat et stykke av en ny norsk forfatter, Stein Balstad, men dette blev en skuffelse.”
”Kven dømer” ble trolig tatt av plakaten ganske snart, for 10. mai 1928 skriver Tidens Tegn: ”Efterat Det norske teatret hedret Ibsens hundredårsdag med opførelsen av Stein Balstads utmerkede skuespil: ”Kven dømer” har det med flid undgått å opføre det. ... Stein Balstads skuespill er et av de få verdifulle skuespill i ”ny-norsk” som i det hele tatt findes. ”Læraren” (av Garborg, forf. anm.) er et langt rikere stykke, men ”Kven dømer” er dets nære slektning i ekthet og egenart.
23. november 1938 var det premiere på nok et Balstad-stykke på Det norske teatret. ”Dagen er komen” fikk jevnt over dårlige kritikker. Morgenbladet: ”Aldri har det i noget annet norsk drama været stillet så megen dårlig samvittighet til skue som i Stein Balstads ”Dagen er komen”. Arbeideren: ”Nå er det nok så at for 100 år siden regjerte tussetro blant menneskene både i by og på land, og utryddet er den ikke ennå, men det kreves en ganske annen dramatisk holdning dersom et skuespill om slike ting skulde ha noen som helst interesse i våre dage.” Aftenposten: Stein Balstads skuespill ”Dagen er komen” skal være dramatisert efter hans roman ”Guds dom”. Ihvertfall har det alle en dramatiserings svake egenskaper. Der snakkes adskillig. Men der skjer ingen ting.”
Barnebøkene
Stein Balstads første barnebok var ”Med farfar på setra”, og deretter kom ”Sommeren etter med farfar på setra”. (Bokas 2. utgave fikk tittelen ”I blåe eventyret”.) ”Julehelg hos farfar” og ”Sommer på fjellet” er også barnebøker, mens ”Hotellgutten” og ”Et år på Nordnes” er mer ungdomsbøker. Farfar-bøkene fikk en ganske stor leserkrets, for de handlet om det som svært mange barn opplevde, livet på garden og på setra. I disse bøkene er idyllen fullkommen. Farfar har alltid god tid til å være med guttene, og han har et utall av eventyr og historier å fortelle, som nok for en stor del stammer fra forfatterens mormor, Siri Myhre. Da bøkene kom ut, skildret de nok en hverdag som de fleste foreldre skulle ønske barna deres kunne oppleve.
Etter 1950 var ikke Stein Balstad særlig produktiv som forfatter, og det er tydelig at han har passert toppen. Bøkene har ikke lenger noe dramatisk driv, og replikkene får mer sjablongpreg. Men den aller siste boka hans, skuespillet ”Rendalsheksene”, har likevel en viss interesse. Den er et ”folkespel i fem akter” og bygger på hekseprosessene i Rendalen 1670-71. Dette temaet ble han jo gjort kjent med allerede som barn av mormora Siri Myhre og hennes venninne Brynhild Ivesdatter. Det har nok gjort et sterkt inntrykk på ham, for han forteller også historien i barneboka ”Sommer på fjellet”. Det er interessant å sammenlegne Balstads skuespill med Jacob Breda Bulls roman ”Blåfjell”, som tar opp det samme temaet.
Stein Balstad var en produktiv forfatter. Vi må huske at han hadde full post som lærer, og i hans tid ville det si seks dagers arbeidsuke. Han tok seg av familie og venner, og han hadde krevende verv både som lærer og forfatter. Han forteller godt i et friskt, muntlig og ledig språk med innslag av ord og uttrykk fra rendalsdialekta. Det er forbausende hvor lite Stein Balstad er i dag. Selv i Rendalen, hans egen hjembygd, er det mange som aldri har hørt om denne allsidige forfatteren med suksess både med romaner, skuespill og barnebøker.
Stein Balstads bøker:
1919 Kristian Bakkens hændelser. Roman
1921 Nesfolket. Utsnit av en slegts liv. Roman
1922 Artige sugger. Fortællinger
1923 Den store bøigen. Roman
1924 Ættegarden. Spel i 2 vendingar
1925 Forbannet være du. Roman
1927 Sportsdilla. Komedie i 3 akter
1927 Kven dømer. Drama i 3 akter
1928 Slekt skal følge. Roman
1930 I ditt ansikts sved. Roman
1933 Tidehverv. Roman
1934 Guds dom. Roman
1935 Rundbrennaren. Lystspel i 1 akt
1936 Vi fra skogene. Roman
1937 Dagen er komen. Spel i 3 vendingar
1938 En ny slekt. Roman
1938 Med farfar på setra. Barnebok
1940 Sommeren etter med farfar på setra. Barnebok. 2. opplag 1948 med tittelen ”I blåe eventyret”
1941 Julehelg hos farfar. Barnebok
1943 Storbyen fanger. Roman. Første bok om Jonn Juvet
1944 Jonn Juvet. Roman. Andre bok om Jonn Juvet
1946 Hvem skapte meg slik. Roman. Tredje bok om Jonn Juvet
1948 To år på Granum. Roman. Fjerde bok om Jonn Juvet
1950 Sommer på fjellet. Barnebok
1951 Her skal livet leves. Roman. Femte bok om Jonn Juvet
1953 Hotellgutten. Ungdomsbok
1960 Et år på Nordnes. Ungdomsbok
1965 Skogene brenner. Fortellinger
1966 Rendalsheksene. Folkespel i 5 akter
Forfatteren har godkjent publiseringen av artikkelen. Takk til Ole Bjørn som tipset meg om forfatteren jeg ikke hadde kjenskap til fra før.
For dere som ønsker å bli bedre kjent med Tilla og Otto Valstad, anbefaler jeg Asker museum og deres hjem (ligger på samme eiendommen). Rett over veien ligger hjemmet til Arne Garborg. Valstadhuset tror jeg er det morsomste og rareste hjemmet jeg har besøkt. Mange av Otto Valstads tegninger og illustrasjoner kan du titte nærmere på i huset. Han har blant annet illustrert "Æsops fabler". Vakre arbeider med mye humor. I likhet med Stein Balstad, er kunstneren Otto Valstad lite kjent dessverre.
onsdag 13. august 2008
Jacob Breda Bull - rendøl, forfatter og samfunnsmenneske av Ole Bjørn Salvesen.
Hallo alle litteraturkjære sjeler!
Ole Bjørn Salvesen er en hyggelig, bokglad og skrivende rendøl som driver Bokbua (se link). Her følger en artikkel han skrev for Årbok for Nord-Østerdalen i 2003 i anledning 150 års markeringen for Jacob Breda Bulls fødsel. Forresten besøkte jeg Bull-museet i sommer. Idyllisk plass som er verdt et besøk. Forfatteren har godkjent publiseringen av artikkelen.
Det er ikke særlig mye jeg husker fra Nordahl Rolfsens lesebøker. Foruten Per Sivles ”Berre ein hund” og åpningskapitlet fra ”Markens grøde” av Hamsun er det bare ”Vesleblakken”, ”Ulveslaget”, ”Fløtar-Lars” og ”Tønsett-prosten” av Jacob Breda Bull som sitter igjen. I år er det 150 år siden Bull ble født, og det er tid for å stanse opp litt ved denne dikteren som har satt følelsene i sving hos så mange både barn og voksne.
Jacob Breda Bull ble født på Blåkammerset på prestegarden i Rendalen (i dag Bull-museet) 28. mars 1853 som nest eldst av fire søsken. En av søsknene var den ett år yngre broren Johannes, som vi hører om i ”Vesleblakken”. Han døde i Rendalen i 1862, bare åtte år gammel.
Bull hadde en god barndom i Rendalen. Det var mange folk innom på prestegarden, og gutten sugde til seg alt folk fortalte. Han trivdes godt sammen med folk fra bygda, men hadde også dyktige lærere som stimulerte både diktertrang og kunnskapstørst. Bull var også glad i musikk, og lærte å spille fiolin av faren.
Jacob ble konfirmert i 1868. Nå var han ferdig med folkeskolen og måtte til Kristiania for å gå på latinskole, 15 år gammel. Prestefamilien hadde dårlig råd, så skolegangen ble nærmest et spleiselag. I konfirmasjonsgave fikk han 100 riksdaler av gudfaren, lensmann Enevoldsen. Farens søster, Lena Schrøder, flyttet til Rendalen, mens Jacob fikk sparepengene hennes til skolegangen. Han fikk bo hos en søster av moren, Nilsine Breda, og han fikk friplass på Nissen Latin og Realskole, der faster Lenas svoger var eier og bestyrer.
Han var den beste i klassa fra første dag, og var godt likt av lærerne fordi han var flittig og hadde god oppførsel. Størst oppmerksomhet fikk han for de norske stilene. Hver gang ble de lest høyt. Til slutt fikk han selv velge emnene og skrev en seriebesvarelse om et bondebryllup.
Til å begynne med var han svært usikker sosialt. Han var engstelig for ikke å kunne hevde seg blant all dannelsen i byen, og han ble veldig stolt av at han som prestesønn fra bygda ble tatt opp i klassas aristokratiske klikk og hadde venner blant rike grossererfamilier og fornemme embetsfolk.
De siste åra hjemme i Rendalen hadde han ofte vært stormende forelsket, og det samme gjentok seg i byen. Det var bare avstandsforelskelse til å begynne med, men han skrev glødende kjærlighetsdikt, som han bare viste til sin nærmeste venn. Sammen med poesien dyrket han også musikken. For fela hadde han tatt med.
Sommeren 1869 var han tilbake i Rendalen på ferie, før familien samme året flyttet til Botne i Vestfold. Der traff han Gunvor Sofie Rytterager, som senere ble hans første kone. Han var 16 år, hun 25. Allerede om sommeren skrev han lengselsfulle dikt til henne. De ble hemmelig forlovet i 1872, da han var ferdig med latinskolen, som han greide på fire år, i stedet for fem, som var det vanlige. De giftet seg i 1876, etter at han hadde tatt teologisk embetseksamen.
Jacob arbeidet hardt og målbevisst på skolen, men fikk likevel tid til å skrive dikt og følge opp musikkinteressene. Han komponerte melodier til sine ungdomsdikt. En periode tok han undervisning i harmonilære hos selveste Johan Svendsen. Han hadde gode musikalske evner, men satset likevel ikke mer på musikken, for han regnet ikke med at den kunne skape den framtida han håpet på. Men musikkinteressen fulgte ham hele livet, og han stimulerte ofte diktinga med heftig klaverspill.
Det siste året på latinskolen (1871/72) skrev Bull et folkeskuespill med tittelen ”Fjell- og Dalliv” og sendte det til Christiania Theater, men det ble refusert.
Kong Oscar II ble kronet i Nidaros 18. juli 1873. Da følget hans tok en kort middagsrast på Asphaugen i Øvre Rendal på tilbaketuren, stilte student Bull opp med en sang der han selv hadde skrevet både tekst og melodi. Den ble under hans ledelse sunget av en dobbeltkvartett fra Rendalen. Han hadde tidligere vært leder for studenterklikken ”De sekstens dobbeltkvartett”, så dette var ingen ny rolle for ham.
Bull tok teologisk embetseksamen i 1876, men hadde ingen planer om å bli prest. Samme sommeren giftet han seg, og om høsten ble han lærer i matematikk ved Nichelsens Pikeskole. Her gjorde han det så bra at en kollega rådet ham til å gå videre i faget. Men lysten til å skrive var sterkere, og derfor gikk han over i journalistikken. Han kom snart til å spille en mangfoldig og suksessrik rolle som pressemann.
Han begynte riktignok beskjedent som korrekturleser i Aftenposten i 1877, men etter et snaut år grunnla han i april 1878 sin egen dagsavis ”Dagen”, som han drev til 1888. I 1879 vendte han seg til vittighetspressen og startet ukebladet ”Krydseren”, som han også var redaktør for. Der gjorde han stor lykke med sine parodier. Han solgte bladet i 1894. I 1883 kjøpte han ”Folkebladet”, som han med stor dyktighet omdannet til et moderne illustrert blad som kom ut hver 14. dag. Bladet var en viktig spreder av populært, men solid opplysningsstoff. Han sluttet som redaktør i 1891.
”Dagen” gikk snart opp i samme abonnementstall som de store dagsavisene ”Morgenbladet” og ”Aftenposten”. ”Krydseren” kom straks opp på siden av konkurrenten ”Vikingen”. ”Folkebladet” fikk i løpet av et par år 17000 abonnenter, mens den eneste konkurrenten, ”Skillingsmagasinet” bare hadde 3-4000.
På toppen av det hele sto han i 1880-åra som utgiver av det nasjonale praktverket ”Illustreret Norges Historie” av A. O. Øverland. Så det var en teolog med mange jern i ilden!
Forbausende nok fikk han i denne hektiske tida tid til å skrive en heltetragedie i fem akter, ”Jeanne d’Arc”, som Johan Svendsen tilbød seg å sette musikk til. Det var det andre stykket Bull leverte inn til Christiania Theater, men også dette ble refusert. Verken ”Fjell- og Dalliv” eller ”Jeanne d’Arc” er utgitt, og de eksisterer heller ikke som manuskript.
I 1879 kom Bulls første litterære arbeid i bokform. Han redigerte antologien ”Morgendæmring” med fortellinger av unge forfattere. Bull hadde selv det viktigste stykket i samlingen, ”Paa Grændsen”, samt noen dikt og et forord med svært ambisiøs programerklæring.
Bulls første kone døde i begynnelsen av 1882. Som alltid både før og senere måtte han til Rendalen for å samle krefter når vanskelighetene meldte seg. Denne sommeren traff han svenske Maria Augusta Berglöf på Tynset, og på nyåret i 1883 giftet de seg. I løpet av de neste ti årene fikk de fem barn, med sønnen Olaf Jacob Martin Luther som den mest kjente.
Økonomien var bra til å begynne med, men framover mot 1890 fikk han større og større problemer. Årsaken var norgeshistorien, som var blitt tre ganger så omfattende som planlagt (15 bind). For å fullføre dette nasjonale storverket måtte han selge ”Dagen” og ”Folkebladet”, og han satt igjen med en stor personlig gjeld, som han slet med i årevis, selv om verket solgte i hele 17.000 eksemplarer.
I stedet for å starte på bunnen igjen som pressemann, bestemte Bull seg for å satse alt på en karriere som skjønnlitterær forfatter. Det var nokså dristig i skyggen av ”de fire store” - og han hadde ennå ikke utgitt ei eneste bok! Men han hadde bestandig hatt det som mål.
Vi kan si hva vi vil om Bull, men modig og sta var han. Han debuterte i 1890 med skuespillet ”Uden Ansvar”, og i 1891 kom et nytt skuespill, ”Alvorsmænd”. Begge fikk en nokså lunken mottakelse blant mange kritikere, mens andre ga gode kritikker. Publikum var mer positive. ”Uden Ansvar” ble straks oppført på Christiania Theater og senere både i Bergen, København og Helsingfors. Også ”Alvorsmænd” slo an hos publikum. Dermed var Bull ferdig med å skrive polemiske skuespill fra nåtida.
De neste bøkene hans, samlinger med småfortellinger, ble derimot rost i høye toner: ”Skisser”, ”Eventyr og Historier”, ”Fra Skog og Fjeld”, ”Mellem Fjeldene” og ”Ungdomsfortællinger”. En samling patriotiske dikt kom i 1897 med tittelen ”Af Norges Frihedssaga”, og ble også en suksess. Det samme ble den utvidede utgaven ”Norges Frihedssaga”, som kom ut i 1914, i akkurat passe tid til hundreårsjubileet for Norges frigjøring fra Danmark. Men tross gode kritikker og høye salgstall ga ikke diktningen de inntektene han trengte. Den gamle gjelda tynget, han måtte stadig be om forskudd eller låne av venner, og uansett hvor mye han slet, fikk han ikke endene til å møtes. I begynnelsen av 1900 fikk han et sammenbrudd og ble nektet å arbeide. Det ble et halvt år på Holmenkollens Sanatorium. Da var møblene pantsatt, banken truet med avhenting og husverten maste på husleia. At han ikke strakk til som familieforsørger, var nok også tungt å bære. Men familien kom gjennom dette også, bl.a. fordi kona fikk oversetterarbeid, solgte smykker og mottok en arv. Økonomiske problemer fulgte Bull i mange år ennå, og han brukte mye tid og krefter på å skaffe noen få kroner til å komme over akutte kriser.
Dikterlønn fikk Bull aldri, selv om mange la inn gode ord for ham, men i denne vanskelige tida rett etter århundreskiftet gikk mange av hans venner og beundrere sammen og spleiset på et privat stipend til Bull ved å betale 25 kr hver i tre år. Blant disse var Bulls kanskje aller beste venn, Bjørnstjerne Bjørnson. Det er ganske typisk at straks Bull var ute av sanatoriet, dro familien til Rendalen slik at han kunne samle krefter. Han var også glad i å reise, og familien bodde flere perioder i Italia, gjerne i nærheten av Bjørnsons.
Kanskje Bulls problemer hadde vært færre om han hadde skrevet bare slike bøker som forlagene og publikum ville ha. Men han insisterte på å følge sin indre stemme. Rundt århundreskiftet drev han flere forlag nesten til fortvilelse da han insisterte på å skrive en serie med historiske romaner fra dansketida under fellestittelen ”Mørke Aarhundreder”, men han trumfet det gjennom og fikk utgitt ”Bondeoprøret”, ”Dyveke i Norge”, ”Dyveke i Danmark” og ”Kong Kristjern Tyran”. Han skrev også en rekke andre historiske romaner: ”Fra Fru Ingers Tid”, ”Jomfruerne paa Østraat”, ”Peter Wessel”, ”Tordenskiold”, ”Atten hundrede og fjorten” og ”Mot tolvte Karl”. Han skrev historiske skuespill, ”Tordenskiold” og ”Christian Frederik Norges Konge”, begge oppført på Nationaltheatret, som var en direkte fortsettelse av Christiania Theater. Det siste ble svært populært da det ble oppført i 1905, rett etter at unionen med Sverige var oppløst. Det gikk 80 ganger! Johan Halvorsen hadde satt musikk til stykket, og i 1905 var ”Christian Frederik ” Nationaltheatrets eneste kassasuksess.
Gjennom både romaner og skuespill ville Bull opplyse det norske folk om dets historie og vise at vi også hadde en historie selv om vi hadde vært underlagt Danmark i 400 år. Han skrev også selvbiografiske romaner: ”Præstens Søn” om oppveksten og de første voksenårene, ”Den nye Gud” om livskrise og sanatorieopphold og ”Den store kjærlighet” om forelskelsen i Ingeborg Sperling.
Et annet prosjekt Bull gikk inn for, var å skrive biografiske romaner om kjente nordmenn. Størst suksess hadde han med ”Hans Nielsen Hauge”, som kom i over 50.000 eksemplarer i Norge, Danmark og Sverige, og også er oversatt til tysk og nederlandsk. I tillegg skrev han ”Ole Pedersen Høyland”, Henrik Wergeland og Fridtjof Nansen. Lekpredikant, mestertyv, dikter og polarforsker er nokså forskjellige personer!
Hans første folkelivsroman var ”Fonnaasfolket”, som kom ut samtidig i Norge og Sverige i 1902. Den neste, ”Eline Vangen” (1906), ble fullført mens han og familien bodde noen måneder på Aulestad hos familien Bjørnson. ”Eline Vangen” er blitt kalt ”Østerdalens Synnøve” og er oversatt til både tysk og russisk. Fra og med Eline Vangen var det knapt noen norsk forfatter som kunne måle seg med Bull på salgsstatistikken.
Litterært nådde nok Bull aller høyest i sine mange småfortellinger med motiv fra Rendalen. Til sammen har han skrevet 10-15 samlinger med småfortellinger. Det er vanskelig å oppgi nøyaktig tall, for samme fortelling kan gå igjen i flere bøker, og to bøker med samme tittel kan ha litt ulikt innhold. Men det er ingen fare å påstå at de beste fortellingene Bull har skrevet, er fullt på høyde med det beste som er skrevet i denne sjangeren i Norge. Bull er alltid best når han skriver om det han kjenner aller best, nemlig naturen, folket og miljøet i Rendalen. Utenom bygdeboka og slektsboka, som jo også handler om Rendalen, er det bare folkelivsbildene og folkelivsromanene med motiv fra Rendalen som lever videre.
I alt er det 13 av Bulls 60 bøker som har vært med i ulike samlinger av folkelivsromaner. Det er stort sett disse bøkene folk snakker om når de sier de har lest "alle bøkene til Bull".
Da har de ikke lest de bøkene jeg har nevnt tidligere, ikke diktsamlingene ”Digte” og ”Fjeld-Ljom” og ikke nåtidsromanene ”Lys Hævn” og ”Barnet”. ”Etter denne boka vil jeg være null og niks,” sa han selv da ”Lys Hævn” var skrevet i 1911. Morgenbladet gikk lenger og kalte ham litterært død. Men det var ikke Bull. Han var bare midtveis i sitt førtiårige forfatterskap og hadde fremdeles ikke skrevet flere av sine beste folkelivsromaner.
Den norske Forfatterforening ble stiftet i 1893, og Bull var aktiv medlem helt fra starten. I 1896 ble han valgt inn i styret, og høsten 1900, etter sammenbrudd og rendalsopphold, ble han valgt til formann i to år. Den første store saken han gikk inn for, var å arrangere nordiske forfattermøter for å bli orientert om de enkelte lands forlagsvilkår og drøfte forfatternes rettigheter. Dette spørsmålet tok han opp igjen flere ganger, men fikk det ikke gjennom før i 1919.
Høsten 1910 stiftet han sammen med Johan Bojer Norske Dramatikeres Forening, der han også ble bedt om å ta formannsjobben. Han gikk med på å være viseformann.
Bull var hele livet interessert i historie. Allerede under et opphold i Dresden i 1909 skrev han kontrakt om å skrive Rendalens historie, og under verdenskrigen begynte han å arbeide med den parallelt med sitt øvrige forfatterskap. Det første bindet kom i 1916 og bind to i 1919. Dette svært omfattende historisk-topografiske verket med flotte illustrasjoner er en av de aller beste bygdebøkene fra den tida. Det er ikke vanskelig å merke at boka er skrevet av en forfatter! Etter bygdeboka begynte han med slektshistoria, og kom ganske langt med slektene i Øvre Rendal. Han rakk ikke å fullføre den før han døde i 1930, og boka ble fullført av sønnen Hjalmar og kom ut i 1940.
Høsten 1920 ble det gjort stor ære på Bull i forbindelse med hans 30-årsjubileum som forfatter. Sin omtanke og omsorg for sine yrkesbrødre viste han da han ga nettoinntektene av en matiné i forbindelse med jubileet, 2000 kr, til Den norske Forfatterforening. Det var en generøs gest av en forfatter som det meste av sitt liv hadde arbeidet under sterkt økonomisk press, og som aldri fikk noen offentlig støtte.
Tre år senere var det duket for ny feiring, da friluftsmannen Bulls 70-årsdag ble feiret med friluftsfest i Øvre Rendal. Det ble ei uforglemmelig stund for deltakerne, da Bull selv leste ”Vesleblakken” høyt for dem.
Selv om det ble litt ampert mellom Bull og Rendalen våren 1922, da kona døde og gravhaugen skulle plasseres, var han fremdeles svært glad i hjembygda si, og rendølene var glad i sin dikter. Han fortsatte å besøke bygda så å si hvert år, og var der gjerne flere uker eller måneder om gangen. Den siste sommeren han levde, 1929, besøkte han Rendalen for siste gang. På tilbaketuren til København tok han fly. Da avtalte han med piloten at han neste sommer skulle fly ham opp til høyfjellene i Rendalen. Men Bull døde 7. januar 1930 og ble hauglagt i gravhaugen på Otnes der hans kjære Maria var stedt til hvile sommeren 1922.
Teologen Jacob Bull hadde to karrierer: Pressemann og skjønnlitterær forfatter. Innafor skjønnlitteraturen skrev han dikt, skuespill, eventyr, historiske romaner, nåtidsromaner, folkelivsromaner og folkelivsbilder fra Rendalen, biografiske og sjølbiografiske romaner. Han var glødende opptatt av alt som skjedde i Europa og kastet seg inn i ulike debatter med stor iver, både med leilighetsdikt og avisartikler. Han hadde store historiekunnskaper og skrev ei glimrende bygdebok for Rendalen. Han var opptatt av så forskjellige problemstillinger som hvordan bakterier kunne skape immunitet mot sjukdommer de selv forårsaket, eller hvordan man ved hjelp av bare passer og linjal kunne dele en vinkel i hvor mange deler man ville, f.eks. i tre. Han førte innsiktsfull brevveksling med professorer om disse temaene.
Det stormet ofte rundt Bull. Han var sta og sjølopptatt, men hadde samtidig rørende omsorg for andre. Han skrev mengder av brev der dette kom tydelig fram.
Han bodde de første 15 årene av sitt liv i Rendalen, og gjennom hele resten av livet vendte han tilbake hit. Folka og naturen her ga ham fred i sinnet og inspirasjon til nye fortellinger. Bull var en allsidig dikter, svært ujevn, men på sitt beste svært god. Vi rendøler er fremdeles stolte av vår store forfatter!
Jacob Breda Bullsforfatterskap:
Skuespill:
Uden Ansvar, Cammermeyer, 1890
Alvorsmænd, Cammermeyer, 1891
Abracadabra eller mere Geografi og Kjærlighed, Malling, 1896
Tordenskjold, Cammermeyer, 1899
Christian Frederik Norges Konge, Gyldendalske, 1905
Veslefrikk, Gyldendalske, 1907
Småfortellinger (folkelivsbilder):
Skisser, Cammermeyer, 1891
Eventyr og Historier, Cappelen, 1892
Fra Skog og Fjeld, Malling, 1894
Mellem Fjeldene, Malling, 1895
Ungdomsfortællinger 1, Malling, 1896
Folk fra Dalen, Malling, 1897
Ungdomsfortællinger 2, Aktieforlaget, 1903
Eventyr og Historier, anden Samling, Cappelen, 1904
Folkelivsbilleder
Fjeldkraker og Skogstrold, Gyldendalske, 1906
Fjeldfolk, Gyldendalske, 1908
Jagthistorier, Gyldendalske, 1908
Morosamme Kropper, Gyldendalske, 1908
Fembindsserie med folkelivsbilleder, Gyldendalske 1912-14, som inneholdt både nye fortellinger og nye titler på samlingene:
Fjeldkraker og Skogstrold (bare nye stykker sammenlignet med samme tittel 1906)
Morosamme Kropper (forandret i forhold til 1908-utgaven)
Storbønder og Smaafolk
Svarte Sagn
Fattigt Folk
Bygden rundt
Præstegaardshistorier
I Storskogen
Gammel-Haakkaas Fortællinger
Folkelivsromaner:
Fonnaasfolket, Nordiske, 1902
Eline Vangen, Gyldendalske, 1906
Østerdalskongen, Gyldendalske, 1907
Glomdalsbruden, Nordisk, 1908
Jutulskaret, Gyldendalske, 1909
Knut Veum, Gyldendalske, 1910
Blaafjeld, Gyldendalske, 1914
Hr. Samuel, Gyldendalske, 1920
Hr. Samuels Rige, Gyldendalske, 1922
Jørund Smed, Gyldendalske, 1924
Thordis Eikaberg, Thordis Eikaberg, Gyldendal, 1925
Viddens Herrer, Gyldendal, 1927
Ættens Øde, Gyldendal, 1928
En Høvding, Gyldendal, 1929
Biografiske romaner:
Fridtjof Nansen, Bigler, 1897
Hans Nielsen Hauge, Steenske, 1908
Ole Pedersen Høyland, Steenske, 1910
Henrik Wergeland, Steenske, 1912
Selvbiografiske romaner:
Præstens Søn, Gyldendalske, 1915
Den nye Gud, Gyldendalske, 1917
Den store Kjærlighet, Gyldendalske, 1923
Andre romaner:
Bondeoprøret, Aktieforlaget, 1900
Dyveke i Norge, Aktieforlaget, 1901
Dyveke i Danmark, Aktieforlaget, 1902
Fra Fru Ingers Tid, Nordiske, 1902
Jomfruerne paa Østraat, Nordiske, 1903
Kong Kristjern Tyran, Aktieforlaget, 1904
Peter Wessel, Gyldendalske, 1905
Tordenskjold, Gyldendalske, 1905
Atten hundrede og fjorten, Gyldendalske, 1908
Mod Tolvte Karl, Gyldendalske, 1909
Livets Triumf, Gyldendalske, 1911
Lys Hævn, Gyldendalske, 1913
Barnet, Gyldendal, 1926
Dikt:
Af Norges Frihedssaga, Cammermeyer, 1897
Norges FrihedssagaCammermeyer, 1914
Digte, Gyldendalske, 1921
Fjeld-Ljom, Gyldendal, 1929
Bygde- og slektsbøker:
Rendalen 1 (bygdebok), Gyldendal,1916
Rendalen 2 (bygdebok), Gyldendal, 1919
Øvre Rendalen (gards- og slektshistorie), Gyldendal, 1940
Annet
Morgendæmring (sammen med flere yngre forfattere), Cappelen, 1879
Boghandlerforholde i Kristiania omkring 1850, Damm, 1942
Skuespill som ikke er oppført eller utgitt, og som ikke finnes i manus
Fjell- og Dalliv
Jeanne d’Arc
Ole Bjørn Salvesen er en hyggelig, bokglad og skrivende rendøl som driver Bokbua (se link). Her følger en artikkel han skrev for Årbok for Nord-Østerdalen i 2003 i anledning 150 års markeringen for Jacob Breda Bulls fødsel. Forresten besøkte jeg Bull-museet i sommer. Idyllisk plass som er verdt et besøk. Forfatteren har godkjent publiseringen av artikkelen.
Det er ikke særlig mye jeg husker fra Nordahl Rolfsens lesebøker. Foruten Per Sivles ”Berre ein hund” og åpningskapitlet fra ”Markens grøde” av Hamsun er det bare ”Vesleblakken”, ”Ulveslaget”, ”Fløtar-Lars” og ”Tønsett-prosten” av Jacob Breda Bull som sitter igjen. I år er det 150 år siden Bull ble født, og det er tid for å stanse opp litt ved denne dikteren som har satt følelsene i sving hos så mange både barn og voksne.
Jacob Breda Bull ble født på Blåkammerset på prestegarden i Rendalen (i dag Bull-museet) 28. mars 1853 som nest eldst av fire søsken. En av søsknene var den ett år yngre broren Johannes, som vi hører om i ”Vesleblakken”. Han døde i Rendalen i 1862, bare åtte år gammel.
Bull hadde en god barndom i Rendalen. Det var mange folk innom på prestegarden, og gutten sugde til seg alt folk fortalte. Han trivdes godt sammen med folk fra bygda, men hadde også dyktige lærere som stimulerte både diktertrang og kunnskapstørst. Bull var også glad i musikk, og lærte å spille fiolin av faren.
Jacob ble konfirmert i 1868. Nå var han ferdig med folkeskolen og måtte til Kristiania for å gå på latinskole, 15 år gammel. Prestefamilien hadde dårlig råd, så skolegangen ble nærmest et spleiselag. I konfirmasjonsgave fikk han 100 riksdaler av gudfaren, lensmann Enevoldsen. Farens søster, Lena Schrøder, flyttet til Rendalen, mens Jacob fikk sparepengene hennes til skolegangen. Han fikk bo hos en søster av moren, Nilsine Breda, og han fikk friplass på Nissen Latin og Realskole, der faster Lenas svoger var eier og bestyrer.
Han var den beste i klassa fra første dag, og var godt likt av lærerne fordi han var flittig og hadde god oppførsel. Størst oppmerksomhet fikk han for de norske stilene. Hver gang ble de lest høyt. Til slutt fikk han selv velge emnene og skrev en seriebesvarelse om et bondebryllup.
Til å begynne med var han svært usikker sosialt. Han var engstelig for ikke å kunne hevde seg blant all dannelsen i byen, og han ble veldig stolt av at han som prestesønn fra bygda ble tatt opp i klassas aristokratiske klikk og hadde venner blant rike grossererfamilier og fornemme embetsfolk.
De siste åra hjemme i Rendalen hadde han ofte vært stormende forelsket, og det samme gjentok seg i byen. Det var bare avstandsforelskelse til å begynne med, men han skrev glødende kjærlighetsdikt, som han bare viste til sin nærmeste venn. Sammen med poesien dyrket han også musikken. For fela hadde han tatt med.
Sommeren 1869 var han tilbake i Rendalen på ferie, før familien samme året flyttet til Botne i Vestfold. Der traff han Gunvor Sofie Rytterager, som senere ble hans første kone. Han var 16 år, hun 25. Allerede om sommeren skrev han lengselsfulle dikt til henne. De ble hemmelig forlovet i 1872, da han var ferdig med latinskolen, som han greide på fire år, i stedet for fem, som var det vanlige. De giftet seg i 1876, etter at han hadde tatt teologisk embetseksamen.
Jacob arbeidet hardt og målbevisst på skolen, men fikk likevel tid til å skrive dikt og følge opp musikkinteressene. Han komponerte melodier til sine ungdomsdikt. En periode tok han undervisning i harmonilære hos selveste Johan Svendsen. Han hadde gode musikalske evner, men satset likevel ikke mer på musikken, for han regnet ikke med at den kunne skape den framtida han håpet på. Men musikkinteressen fulgte ham hele livet, og han stimulerte ofte diktinga med heftig klaverspill.
Det siste året på latinskolen (1871/72) skrev Bull et folkeskuespill med tittelen ”Fjell- og Dalliv” og sendte det til Christiania Theater, men det ble refusert.
Kong Oscar II ble kronet i Nidaros 18. juli 1873. Da følget hans tok en kort middagsrast på Asphaugen i Øvre Rendal på tilbaketuren, stilte student Bull opp med en sang der han selv hadde skrevet både tekst og melodi. Den ble under hans ledelse sunget av en dobbeltkvartett fra Rendalen. Han hadde tidligere vært leder for studenterklikken ”De sekstens dobbeltkvartett”, så dette var ingen ny rolle for ham.
Bull tok teologisk embetseksamen i 1876, men hadde ingen planer om å bli prest. Samme sommeren giftet han seg, og om høsten ble han lærer i matematikk ved Nichelsens Pikeskole. Her gjorde han det så bra at en kollega rådet ham til å gå videre i faget. Men lysten til å skrive var sterkere, og derfor gikk han over i journalistikken. Han kom snart til å spille en mangfoldig og suksessrik rolle som pressemann.
Han begynte riktignok beskjedent som korrekturleser i Aftenposten i 1877, men etter et snaut år grunnla han i april 1878 sin egen dagsavis ”Dagen”, som han drev til 1888. I 1879 vendte han seg til vittighetspressen og startet ukebladet ”Krydseren”, som han også var redaktør for. Der gjorde han stor lykke med sine parodier. Han solgte bladet i 1894. I 1883 kjøpte han ”Folkebladet”, som han med stor dyktighet omdannet til et moderne illustrert blad som kom ut hver 14. dag. Bladet var en viktig spreder av populært, men solid opplysningsstoff. Han sluttet som redaktør i 1891.
”Dagen” gikk snart opp i samme abonnementstall som de store dagsavisene ”Morgenbladet” og ”Aftenposten”. ”Krydseren” kom straks opp på siden av konkurrenten ”Vikingen”. ”Folkebladet” fikk i løpet av et par år 17000 abonnenter, mens den eneste konkurrenten, ”Skillingsmagasinet” bare hadde 3-4000.
På toppen av det hele sto han i 1880-åra som utgiver av det nasjonale praktverket ”Illustreret Norges Historie” av A. O. Øverland. Så det var en teolog med mange jern i ilden!
Forbausende nok fikk han i denne hektiske tida tid til å skrive en heltetragedie i fem akter, ”Jeanne d’Arc”, som Johan Svendsen tilbød seg å sette musikk til. Det var det andre stykket Bull leverte inn til Christiania Theater, men også dette ble refusert. Verken ”Fjell- og Dalliv” eller ”Jeanne d’Arc” er utgitt, og de eksisterer heller ikke som manuskript.
I 1879 kom Bulls første litterære arbeid i bokform. Han redigerte antologien ”Morgendæmring” med fortellinger av unge forfattere. Bull hadde selv det viktigste stykket i samlingen, ”Paa Grændsen”, samt noen dikt og et forord med svært ambisiøs programerklæring.
Bulls første kone døde i begynnelsen av 1882. Som alltid både før og senere måtte han til Rendalen for å samle krefter når vanskelighetene meldte seg. Denne sommeren traff han svenske Maria Augusta Berglöf på Tynset, og på nyåret i 1883 giftet de seg. I løpet av de neste ti årene fikk de fem barn, med sønnen Olaf Jacob Martin Luther som den mest kjente.
Økonomien var bra til å begynne med, men framover mot 1890 fikk han større og større problemer. Årsaken var norgeshistorien, som var blitt tre ganger så omfattende som planlagt (15 bind). For å fullføre dette nasjonale storverket måtte han selge ”Dagen” og ”Folkebladet”, og han satt igjen med en stor personlig gjeld, som han slet med i årevis, selv om verket solgte i hele 17.000 eksemplarer.
I stedet for å starte på bunnen igjen som pressemann, bestemte Bull seg for å satse alt på en karriere som skjønnlitterær forfatter. Det var nokså dristig i skyggen av ”de fire store” - og han hadde ennå ikke utgitt ei eneste bok! Men han hadde bestandig hatt det som mål.
Vi kan si hva vi vil om Bull, men modig og sta var han. Han debuterte i 1890 med skuespillet ”Uden Ansvar”, og i 1891 kom et nytt skuespill, ”Alvorsmænd”. Begge fikk en nokså lunken mottakelse blant mange kritikere, mens andre ga gode kritikker. Publikum var mer positive. ”Uden Ansvar” ble straks oppført på Christiania Theater og senere både i Bergen, København og Helsingfors. Også ”Alvorsmænd” slo an hos publikum. Dermed var Bull ferdig med å skrive polemiske skuespill fra nåtida.
De neste bøkene hans, samlinger med småfortellinger, ble derimot rost i høye toner: ”Skisser”, ”Eventyr og Historier”, ”Fra Skog og Fjeld”, ”Mellem Fjeldene” og ”Ungdomsfortællinger”. En samling patriotiske dikt kom i 1897 med tittelen ”Af Norges Frihedssaga”, og ble også en suksess. Det samme ble den utvidede utgaven ”Norges Frihedssaga”, som kom ut i 1914, i akkurat passe tid til hundreårsjubileet for Norges frigjøring fra Danmark. Men tross gode kritikker og høye salgstall ga ikke diktningen de inntektene han trengte. Den gamle gjelda tynget, han måtte stadig be om forskudd eller låne av venner, og uansett hvor mye han slet, fikk han ikke endene til å møtes. I begynnelsen av 1900 fikk han et sammenbrudd og ble nektet å arbeide. Det ble et halvt år på Holmenkollens Sanatorium. Da var møblene pantsatt, banken truet med avhenting og husverten maste på husleia. At han ikke strakk til som familieforsørger, var nok også tungt å bære. Men familien kom gjennom dette også, bl.a. fordi kona fikk oversetterarbeid, solgte smykker og mottok en arv. Økonomiske problemer fulgte Bull i mange år ennå, og han brukte mye tid og krefter på å skaffe noen få kroner til å komme over akutte kriser.
Dikterlønn fikk Bull aldri, selv om mange la inn gode ord for ham, men i denne vanskelige tida rett etter århundreskiftet gikk mange av hans venner og beundrere sammen og spleiset på et privat stipend til Bull ved å betale 25 kr hver i tre år. Blant disse var Bulls kanskje aller beste venn, Bjørnstjerne Bjørnson. Det er ganske typisk at straks Bull var ute av sanatoriet, dro familien til Rendalen slik at han kunne samle krefter. Han var også glad i å reise, og familien bodde flere perioder i Italia, gjerne i nærheten av Bjørnsons.
Kanskje Bulls problemer hadde vært færre om han hadde skrevet bare slike bøker som forlagene og publikum ville ha. Men han insisterte på å følge sin indre stemme. Rundt århundreskiftet drev han flere forlag nesten til fortvilelse da han insisterte på å skrive en serie med historiske romaner fra dansketida under fellestittelen ”Mørke Aarhundreder”, men han trumfet det gjennom og fikk utgitt ”Bondeoprøret”, ”Dyveke i Norge”, ”Dyveke i Danmark” og ”Kong Kristjern Tyran”. Han skrev også en rekke andre historiske romaner: ”Fra Fru Ingers Tid”, ”Jomfruerne paa Østraat”, ”Peter Wessel”, ”Tordenskiold”, ”Atten hundrede og fjorten” og ”Mot tolvte Karl”. Han skrev historiske skuespill, ”Tordenskiold” og ”Christian Frederik Norges Konge”, begge oppført på Nationaltheatret, som var en direkte fortsettelse av Christiania Theater. Det siste ble svært populært da det ble oppført i 1905, rett etter at unionen med Sverige var oppløst. Det gikk 80 ganger! Johan Halvorsen hadde satt musikk til stykket, og i 1905 var ”Christian Frederik ” Nationaltheatrets eneste kassasuksess.
Gjennom både romaner og skuespill ville Bull opplyse det norske folk om dets historie og vise at vi også hadde en historie selv om vi hadde vært underlagt Danmark i 400 år. Han skrev også selvbiografiske romaner: ”Præstens Søn” om oppveksten og de første voksenårene, ”Den nye Gud” om livskrise og sanatorieopphold og ”Den store kjærlighet” om forelskelsen i Ingeborg Sperling.
Et annet prosjekt Bull gikk inn for, var å skrive biografiske romaner om kjente nordmenn. Størst suksess hadde han med ”Hans Nielsen Hauge”, som kom i over 50.000 eksemplarer i Norge, Danmark og Sverige, og også er oversatt til tysk og nederlandsk. I tillegg skrev han ”Ole Pedersen Høyland”, Henrik Wergeland og Fridtjof Nansen. Lekpredikant, mestertyv, dikter og polarforsker er nokså forskjellige personer!
Hans første folkelivsroman var ”Fonnaasfolket”, som kom ut samtidig i Norge og Sverige i 1902. Den neste, ”Eline Vangen” (1906), ble fullført mens han og familien bodde noen måneder på Aulestad hos familien Bjørnson. ”Eline Vangen” er blitt kalt ”Østerdalens Synnøve” og er oversatt til både tysk og russisk. Fra og med Eline Vangen var det knapt noen norsk forfatter som kunne måle seg med Bull på salgsstatistikken.
Litterært nådde nok Bull aller høyest i sine mange småfortellinger med motiv fra Rendalen. Til sammen har han skrevet 10-15 samlinger med småfortellinger. Det er vanskelig å oppgi nøyaktig tall, for samme fortelling kan gå igjen i flere bøker, og to bøker med samme tittel kan ha litt ulikt innhold. Men det er ingen fare å påstå at de beste fortellingene Bull har skrevet, er fullt på høyde med det beste som er skrevet i denne sjangeren i Norge. Bull er alltid best når han skriver om det han kjenner aller best, nemlig naturen, folket og miljøet i Rendalen. Utenom bygdeboka og slektsboka, som jo også handler om Rendalen, er det bare folkelivsbildene og folkelivsromanene med motiv fra Rendalen som lever videre.
I alt er det 13 av Bulls 60 bøker som har vært med i ulike samlinger av folkelivsromaner. Det er stort sett disse bøkene folk snakker om når de sier de har lest "alle bøkene til Bull".
Da har de ikke lest de bøkene jeg har nevnt tidligere, ikke diktsamlingene ”Digte” og ”Fjeld-Ljom” og ikke nåtidsromanene ”Lys Hævn” og ”Barnet”. ”Etter denne boka vil jeg være null og niks,” sa han selv da ”Lys Hævn” var skrevet i 1911. Morgenbladet gikk lenger og kalte ham litterært død. Men det var ikke Bull. Han var bare midtveis i sitt førtiårige forfatterskap og hadde fremdeles ikke skrevet flere av sine beste folkelivsromaner.
Den norske Forfatterforening ble stiftet i 1893, og Bull var aktiv medlem helt fra starten. I 1896 ble han valgt inn i styret, og høsten 1900, etter sammenbrudd og rendalsopphold, ble han valgt til formann i to år. Den første store saken han gikk inn for, var å arrangere nordiske forfattermøter for å bli orientert om de enkelte lands forlagsvilkår og drøfte forfatternes rettigheter. Dette spørsmålet tok han opp igjen flere ganger, men fikk det ikke gjennom før i 1919.
Høsten 1910 stiftet han sammen med Johan Bojer Norske Dramatikeres Forening, der han også ble bedt om å ta formannsjobben. Han gikk med på å være viseformann.
Bull var hele livet interessert i historie. Allerede under et opphold i Dresden i 1909 skrev han kontrakt om å skrive Rendalens historie, og under verdenskrigen begynte han å arbeide med den parallelt med sitt øvrige forfatterskap. Det første bindet kom i 1916 og bind to i 1919. Dette svært omfattende historisk-topografiske verket med flotte illustrasjoner er en av de aller beste bygdebøkene fra den tida. Det er ikke vanskelig å merke at boka er skrevet av en forfatter! Etter bygdeboka begynte han med slektshistoria, og kom ganske langt med slektene i Øvre Rendal. Han rakk ikke å fullføre den før han døde i 1930, og boka ble fullført av sønnen Hjalmar og kom ut i 1940.
Høsten 1920 ble det gjort stor ære på Bull i forbindelse med hans 30-årsjubileum som forfatter. Sin omtanke og omsorg for sine yrkesbrødre viste han da han ga nettoinntektene av en matiné i forbindelse med jubileet, 2000 kr, til Den norske Forfatterforening. Det var en generøs gest av en forfatter som det meste av sitt liv hadde arbeidet under sterkt økonomisk press, og som aldri fikk noen offentlig støtte.
Tre år senere var det duket for ny feiring, da friluftsmannen Bulls 70-årsdag ble feiret med friluftsfest i Øvre Rendal. Det ble ei uforglemmelig stund for deltakerne, da Bull selv leste ”Vesleblakken” høyt for dem.
Selv om det ble litt ampert mellom Bull og Rendalen våren 1922, da kona døde og gravhaugen skulle plasseres, var han fremdeles svært glad i hjembygda si, og rendølene var glad i sin dikter. Han fortsatte å besøke bygda så å si hvert år, og var der gjerne flere uker eller måneder om gangen. Den siste sommeren han levde, 1929, besøkte han Rendalen for siste gang. På tilbaketuren til København tok han fly. Da avtalte han med piloten at han neste sommer skulle fly ham opp til høyfjellene i Rendalen. Men Bull døde 7. januar 1930 og ble hauglagt i gravhaugen på Otnes der hans kjære Maria var stedt til hvile sommeren 1922.
Teologen Jacob Bull hadde to karrierer: Pressemann og skjønnlitterær forfatter. Innafor skjønnlitteraturen skrev han dikt, skuespill, eventyr, historiske romaner, nåtidsromaner, folkelivsromaner og folkelivsbilder fra Rendalen, biografiske og sjølbiografiske romaner. Han var glødende opptatt av alt som skjedde i Europa og kastet seg inn i ulike debatter med stor iver, både med leilighetsdikt og avisartikler. Han hadde store historiekunnskaper og skrev ei glimrende bygdebok for Rendalen. Han var opptatt av så forskjellige problemstillinger som hvordan bakterier kunne skape immunitet mot sjukdommer de selv forårsaket, eller hvordan man ved hjelp av bare passer og linjal kunne dele en vinkel i hvor mange deler man ville, f.eks. i tre. Han førte innsiktsfull brevveksling med professorer om disse temaene.
Det stormet ofte rundt Bull. Han var sta og sjølopptatt, men hadde samtidig rørende omsorg for andre. Han skrev mengder av brev der dette kom tydelig fram.
Han bodde de første 15 årene av sitt liv i Rendalen, og gjennom hele resten av livet vendte han tilbake hit. Folka og naturen her ga ham fred i sinnet og inspirasjon til nye fortellinger. Bull var en allsidig dikter, svært ujevn, men på sitt beste svært god. Vi rendøler er fremdeles stolte av vår store forfatter!
Jacob Breda Bullsforfatterskap:
Skuespill:
Uden Ansvar, Cammermeyer, 1890
Alvorsmænd, Cammermeyer, 1891
Abracadabra eller mere Geografi og Kjærlighed, Malling, 1896
Tordenskjold, Cammermeyer, 1899
Christian Frederik Norges Konge, Gyldendalske, 1905
Veslefrikk, Gyldendalske, 1907
Småfortellinger (folkelivsbilder):
Skisser, Cammermeyer, 1891
Eventyr og Historier, Cappelen, 1892
Fra Skog og Fjeld, Malling, 1894
Mellem Fjeldene, Malling, 1895
Ungdomsfortællinger 1, Malling, 1896
Folk fra Dalen, Malling, 1897
Ungdomsfortællinger 2, Aktieforlaget, 1903
Eventyr og Historier, anden Samling, Cappelen, 1904
Folkelivsbilleder
Fjeldkraker og Skogstrold, Gyldendalske, 1906
Fjeldfolk, Gyldendalske, 1908
Jagthistorier, Gyldendalske, 1908
Morosamme Kropper, Gyldendalske, 1908
Fembindsserie med folkelivsbilleder, Gyldendalske 1912-14, som inneholdt både nye fortellinger og nye titler på samlingene:
Fjeldkraker og Skogstrold (bare nye stykker sammenlignet med samme tittel 1906)
Morosamme Kropper (forandret i forhold til 1908-utgaven)
Storbønder og Smaafolk
Svarte Sagn
Fattigt Folk
Bygden rundt
Præstegaardshistorier
I Storskogen
Gammel-Haakkaas Fortællinger
Folkelivsromaner:
Fonnaasfolket, Nordiske, 1902
Eline Vangen, Gyldendalske, 1906
Østerdalskongen, Gyldendalske, 1907
Glomdalsbruden, Nordisk, 1908
Jutulskaret, Gyldendalske, 1909
Knut Veum, Gyldendalske, 1910
Blaafjeld, Gyldendalske, 1914
Hr. Samuel, Gyldendalske, 1920
Hr. Samuels Rige, Gyldendalske, 1922
Jørund Smed, Gyldendalske, 1924
Thordis Eikaberg, Thordis Eikaberg, Gyldendal, 1925
Viddens Herrer, Gyldendal, 1927
Ættens Øde, Gyldendal, 1928
En Høvding, Gyldendal, 1929
Biografiske romaner:
Fridtjof Nansen, Bigler, 1897
Hans Nielsen Hauge, Steenske, 1908
Ole Pedersen Høyland, Steenske, 1910
Henrik Wergeland, Steenske, 1912
Selvbiografiske romaner:
Præstens Søn, Gyldendalske, 1915
Den nye Gud, Gyldendalske, 1917
Den store Kjærlighet, Gyldendalske, 1923
Andre romaner:
Bondeoprøret, Aktieforlaget, 1900
Dyveke i Norge, Aktieforlaget, 1901
Dyveke i Danmark, Aktieforlaget, 1902
Fra Fru Ingers Tid, Nordiske, 1902
Jomfruerne paa Østraat, Nordiske, 1903
Kong Kristjern Tyran, Aktieforlaget, 1904
Peter Wessel, Gyldendalske, 1905
Tordenskjold, Gyldendalske, 1905
Atten hundrede og fjorten, Gyldendalske, 1908
Mod Tolvte Karl, Gyldendalske, 1909
Livets Triumf, Gyldendalske, 1911
Lys Hævn, Gyldendalske, 1913
Barnet, Gyldendal, 1926
Dikt:
Af Norges Frihedssaga, Cammermeyer, 1897
Norges FrihedssagaCammermeyer, 1914
Digte, Gyldendalske, 1921
Fjeld-Ljom, Gyldendal, 1929
Bygde- og slektsbøker:
Rendalen 1 (bygdebok), Gyldendal,1916
Rendalen 2 (bygdebok), Gyldendal, 1919
Øvre Rendalen (gards- og slektshistorie), Gyldendal, 1940
Annet
Morgendæmring (sammen med flere yngre forfattere), Cappelen, 1879
Boghandlerforholde i Kristiania omkring 1850, Damm, 1942
Skuespill som ikke er oppført eller utgitt, og som ikke finnes i manus
Fjell- og Dalliv
Jeanne d’Arc
søndag 10. august 2008
Vademecum - samling karikaturer Henrik Wergeland laget i 1824
Henrik Wergeland: "Vademecum eller Collection de Carricatures ved H.W." 1824. Et hefte med 19 farvelagte tegninger og tekst, de fleste på rim (Ms.8° 266:a). Morsom og lærerik lesning. Wergelands talent for tegning er en skjult hemmelighet for mange. Anbefaler nettportalen www.nb.no/vademecum på det varmeste. Politisk satire og humor så det holder...
Blant det som er bevart av Henrik Wergelands tidlige forsøk på å skrive og tegne, er ”Vademecum, eller Collection de Caricatures”. Vademecum, egentlig ”gå med meg” på latin, ble brukt om en bok i lite format med gode råd etc., men også om en bok inneholdende en samling anekdoter, lystige historier og lignende. Wergeland har selv datert manuskriptet til 1824, da var han 16 år gammel. Heftet inneholder farvelagte tegninger med tilhørende tekster, alle satiriske, og de fleste med aktuelle hendelser - både i Norge og utlandet - som motiv. Antagelig er heftet laget med tanke på utgivelse, men det ble ikke trykt før mer enn hundre år senere. Et forbilde har Wergeland funnet i håndkolorerte bilag til et tysk tidsskrift, ”London und Paris” som vi vet han lånte i Katedralskolens bibliotek. Han var elev ved Katedralskolen fra 1819 til 1825. Fra januar 1820 var han også elev ved Den kongelige Tegneskole, men det er ikke kjent hvor lenge han gikk der.
Karikaturene er nevnt i et manuskript av Nicolai Wergeland, antagelig fra 1843 (Ms.8° 265:e, senere trykt i tidsskriftet Vidar, i 1889, s. 762). Det er en liten biografi over sønnen, og han skriver at Henrik allerede som elleveåring på Katedralskolen sysselsatte sig med ”Politik, Satire, Versemageri og Carikaturtegning. Saaledes fremkom i 1824 et Hæfte han kaldte ’Prøve paa sine satiriske Arbejder i ledige Timer…’”
I Halvdan Kohts biografi fra 1908 finnes det noen flere opplysninger. Etter å ha nevnt Wergelands forbilde skriver Koht: ” Han hadde sjølv eit godt handelag til aa teikna, og han hadde ein open sans for alt som var løgje. Straks tok han til aa teikna etter, og han laga nye teikningar sjølv, med emne fraa norsk politikk. Han var so glad i desse teikningane, so han mange aar etter tok og maala eit par av dei av paa dørene heime i Eidsvoll…” (”Henrik Wergeland.” Kra 1908, s. 20-21)
I sin bok om Wergelands barndom og ungdom skriver den danske litteraturhistorikeren Aage Kabell om tegningene: ”I aaret 1824, hvor det formodentlig er ved at være forbi med Wergelands første komedieskriveri, vender han sig mod en ny genre, hvor han faar lejlighed til at vise etpar nye talenter af forskellig værdi. Der foreligger fra det aar et ”Vademecum eller Collection de Caricatures”, det vil sige en samling af farvelagte tegninger af adskillige aktuelle forhold, navnlig politisk art, med tilhørende kommentarer i bunden form. Her optræder de europæiske lande i symbolske figurer: Danmark paa krykker efter bankerotten i 1813, Hellas paa knæene foran den grumme tyrk, Holland fredelig rygende sin pibe, med en del pengeposer under armen, o.s.v. Der er særlige karikaturer af Danmark og Holland, og ogsaa etpar hjemlige typer i politik og administration maa holde for, saasom generalprokurør C.M. Falsen, der syntes at svigte fædrelandets sag over for kongemagten med forslag til konstitutionsændring 1824, og sorenskriver Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne, der i 1824 blev afvist som suppleant til stortinget, fordi han oppebar understøttelse af kongen. I en del tilfælde begrænses satiren til endnu mindre objekter, dagens pudsige historier og modens luner. […]
Kunstnerisk viser tegningerne en sammendyngen af overdimensionerede enkeltheder, som helt sprænger totalbilledet. Dette kan bero paa det givne mønster i ”London und Paris”, men Wergeland har nok valgt sit mønster, fordi hans anlæg gikk i samme retning. Formen passer ogsaa godt til innholdet af karikaturene, der ligesom komedierne for en stor del er betinget af den øjeblikkelige komiske virkning. Alligevel begynder man nu at se en slags sammenhæng i nogle af de emner, der udvælges til skive for latteren, og i enkelte andre, der holdes uden for komikken. I tableauet over de europæiske rigers vaklende forfatning rager de ædle søstre ”Nora” og ”Svea” op over den almindelige elendighed, og de forenede landes monark, Carl Johan, viser sin overmenneskelighed ved det jernhaarde blik, der tvinger en forfjamset sekretær i knæ. Til disse positive størrelser svarer negativt en skaanselsløs udmalen af Dannerrigets afmagt efter ”salget” af Norge i 1814 samt harcelleren over de uheroiske, filistrøse typer: hollænderen, der holder sine pengeposer under armen og flegmatisk ryger sin kanaster uden at bekymre sig om næstens trængsler; jøden, der ogsaa kun lever for sine penge, og som er saa aldeles uduelig til at omgaas vaaben, at det tager seks udkommanderede Israels sønner en fuld time at arkebusere en dødsdømt troesfælle; og endelig ligesaa uheroiske modejunkere og spidsborgere.” (A.K: ”Wergeland”, bind 1, ’Barndom og ungdom’, Skrifter / utgitt av Det norske videnskaps-akademi i Oslo. II, Hist.-filos. klasse ; 1956, no, 1, s. 14-15).
Vademecum er trykt i Samlede skrifter III:1, Oslo 1932, s. 19-74.
Blant det som er bevart av Henrik Wergelands tidlige forsøk på å skrive og tegne, er ”Vademecum, eller Collection de Caricatures”. Vademecum, egentlig ”gå med meg” på latin, ble brukt om en bok i lite format med gode råd etc., men også om en bok inneholdende en samling anekdoter, lystige historier og lignende. Wergeland har selv datert manuskriptet til 1824, da var han 16 år gammel. Heftet inneholder farvelagte tegninger med tilhørende tekster, alle satiriske, og de fleste med aktuelle hendelser - både i Norge og utlandet - som motiv. Antagelig er heftet laget med tanke på utgivelse, men det ble ikke trykt før mer enn hundre år senere. Et forbilde har Wergeland funnet i håndkolorerte bilag til et tysk tidsskrift, ”London und Paris” som vi vet han lånte i Katedralskolens bibliotek. Han var elev ved Katedralskolen fra 1819 til 1825. Fra januar 1820 var han også elev ved Den kongelige Tegneskole, men det er ikke kjent hvor lenge han gikk der.
Karikaturene er nevnt i et manuskript av Nicolai Wergeland, antagelig fra 1843 (Ms.8° 265:e, senere trykt i tidsskriftet Vidar, i 1889, s. 762). Det er en liten biografi over sønnen, og han skriver at Henrik allerede som elleveåring på Katedralskolen sysselsatte sig med ”Politik, Satire, Versemageri og Carikaturtegning. Saaledes fremkom i 1824 et Hæfte han kaldte ’Prøve paa sine satiriske Arbejder i ledige Timer…’”
I Halvdan Kohts biografi fra 1908 finnes det noen flere opplysninger. Etter å ha nevnt Wergelands forbilde skriver Koht: ” Han hadde sjølv eit godt handelag til aa teikna, og han hadde ein open sans for alt som var løgje. Straks tok han til aa teikna etter, og han laga nye teikningar sjølv, med emne fraa norsk politikk. Han var so glad i desse teikningane, so han mange aar etter tok og maala eit par av dei av paa dørene heime i Eidsvoll…” (”Henrik Wergeland.” Kra 1908, s. 20-21)
I sin bok om Wergelands barndom og ungdom skriver den danske litteraturhistorikeren Aage Kabell om tegningene: ”I aaret 1824, hvor det formodentlig er ved at være forbi med Wergelands første komedieskriveri, vender han sig mod en ny genre, hvor han faar lejlighed til at vise etpar nye talenter af forskellig værdi. Der foreligger fra det aar et ”Vademecum eller Collection de Caricatures”, det vil sige en samling af farvelagte tegninger af adskillige aktuelle forhold, navnlig politisk art, med tilhørende kommentarer i bunden form. Her optræder de europæiske lande i symbolske figurer: Danmark paa krykker efter bankerotten i 1813, Hellas paa knæene foran den grumme tyrk, Holland fredelig rygende sin pibe, med en del pengeposer under armen, o.s.v. Der er særlige karikaturer af Danmark og Holland, og ogsaa etpar hjemlige typer i politik og administration maa holde for, saasom generalprokurør C.M. Falsen, der syntes at svigte fædrelandets sag over for kongemagten med forslag til konstitutionsændring 1824, og sorenskriver Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne, der i 1824 blev afvist som suppleant til stortinget, fordi han oppebar understøttelse af kongen. I en del tilfælde begrænses satiren til endnu mindre objekter, dagens pudsige historier og modens luner. […]
Kunstnerisk viser tegningerne en sammendyngen af overdimensionerede enkeltheder, som helt sprænger totalbilledet. Dette kan bero paa det givne mønster i ”London und Paris”, men Wergeland har nok valgt sit mønster, fordi hans anlæg gikk i samme retning. Formen passer ogsaa godt til innholdet af karikaturene, der ligesom komedierne for en stor del er betinget af den øjeblikkelige komiske virkning. Alligevel begynder man nu at se en slags sammenhæng i nogle af de emner, der udvælges til skive for latteren, og i enkelte andre, der holdes uden for komikken. I tableauet over de europæiske rigers vaklende forfatning rager de ædle søstre ”Nora” og ”Svea” op over den almindelige elendighed, og de forenede landes monark, Carl Johan, viser sin overmenneskelighed ved det jernhaarde blik, der tvinger en forfjamset sekretær i knæ. Til disse positive størrelser svarer negativt en skaanselsløs udmalen af Dannerrigets afmagt efter ”salget” af Norge i 1814 samt harcelleren over de uheroiske, filistrøse typer: hollænderen, der holder sine pengeposer under armen og flegmatisk ryger sin kanaster uden at bekymre sig om næstens trængsler; jøden, der ogsaa kun lever for sine penge, og som er saa aldeles uduelig til at omgaas vaaben, at det tager seks udkommanderede Israels sønner en fuld time at arkebusere en dødsdømt troesfælle; og endelig ligesaa uheroiske modejunkere og spidsborgere.” (A.K: ”Wergeland”, bind 1, ’Barndom og ungdom’, Skrifter / utgitt av Det norske videnskaps-akademi i Oslo. II, Hist.-filos. klasse ; 1956, no, 1, s. 14-15).
Vademecum er trykt i Samlede skrifter III:1, Oslo 1932, s. 19-74.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)