Til tross for arkeologenes iherdig arbeid for å grave frem grøtrester, er det umulig å si nøyaktig hvor gammel grøten er her til lands. En av forklaringene kan være at grøt var så populært at man ikke lot det stå igjen rester etter seg. Men at grøten har betydd mye under middelalderen, er det ingen tvil om. På denne tiden dominerte nemlig jordbruk og selvforsyningshushold.
Det finnes to måter å lage mat av korn på: man blander knust korn med væske og steker blandingen og får brød, eller koker og får grøt. Men skal man koke, må man ha noe å koke i, og pottemakerkunsten kom en tid etter at man begynte å bruke kornet til mat. Selv om brød er eldre enn grøt, så er grøten det første varme måltidet vi kjenner til. Ikke rart at den blir feiret med en egen dag, den 23. oktober.
Bygg var det vanligste kornslaget. At grøten var mindre delikat i sin tidlige historiske fase, hersker det nok ingen tvil. Kornet ble bare knust med stein før kvernen kom, og det ble derfor et svært så grovmalt "mel". John Moberg forteller i sin bok "Graut" at ordet grøt kommer av det norrøne grautr som betyr "grovmalt eller grovkornet". Dette er også grunnlaget for det franske ordet gruau som betyr grovmalt havregryn. Det engelske ordet great kommer faktisk også fra ordet grovmalt. I Norge var det nok bygg som var grunnlaget for grøten og ble betegnet som uvanlig sunn og næringsrik, og en meget sentral del av kosten. I den kristne Borgartingsloven fra midten av 1100-tallet, ble det sagt at grøten var så hellig at ingen mann skulle bøte gods for den, og den kunne lages på søn- og helligdager. Brødet var det derimot restriksjoner på, og det var strengt forbudt å bake mer enn det man kunne spise opp med det samme.
Grøt var nok ikke mat for en krigersk viking som skulle spise kjøtt og flesk. Det var den fredelige som spiste grøt. For som det ble sagt, hadde man spist seg mett på grøt, så gikk det ikke lenge før man sovnet. Men ryktene sier at det ble kokt grøt tilsatt store mengder fluesopp for vikingene som skulle gå berserk. Men vanlige folk spiste grøt, og det var nok vassgrøten som dominerte. Men vi møter også surmelksgrøten, som var laget av skjør (surmelk), som var den vanligste måten å oppbevare melk på i lenger tid. En av de klassiske setningene fra vikingtiden kom fra den islandske skalden Snegle-Halle. Under et måltid hos Harald Hårdråde rakk ikke kjøttfatet rundt bordet til Halle. Han ble sint og diktet spottevers om kongen, som tvang Snegle-Halle til å spise mer grøt enn han orket. Da utbrøt Snegle-Halle: "Drep meg, herre konge, men ikke med grøt". Dette reddet livet hans.
Selv om grøt ble spist flere ganger om dagen, fulgte det mange godbiter ved siden av. Først og fremst drakk man ulike drikker til grøten. Grautvæta, som drikke ble kalt, kunne være både sur og søt melk eller saft. Hjemmebrygg var heller ikke å forakte, og ble ofte blandet med melk eller sirup. Grautpinne hørte også med, og vanligvis var det noe salt, som spekeflesk, spekekjøtt eller en pølsebit, gjerne med flatbrød ved siden av. Salt fisk var heller ikke uvanlig ved siden av grøten. I tidligere tiden sto faktisk grøten høyere i kurs enn fisk. Det ble ofte kokt så mye kveldsgrøt at den rakk til neste morgen. Fatet ble ikke dekket til, men grøten dannet en skorpe oppå. Skorpen på den kalde grøten ble dessuten brukt som oppbevaringsmåte opp til en uke. Man brettet bare skorpen til side før man begynte å spise og brettet den på plass etter måltidet. Grøten under hold seg god selv om skorpen mugnet aldri så mye.
Grøt kunne brukes til mer enn folk tror, men noe erotisk hjelpemiddel var den nok ikke. Til det gjorde den en for trett og lite opplagt til kåte sprell. Kom det en frier til gards, kunne han lese ut av serveringen hva svaret ville bli. Fikk han vassgraut, var svaret et klart nei, mens vafler tydet på et ja. Grøten hadde derimot en stor plass i medisinen, og spesielt som grøtomslag, som etter historien skal ha reddet mange fra piner og plager. En noe uvanlig grøt fra Trøndelag er gammelostgrøten, hvor rester av gammelost ble blandet med bygg. Ettersom gammelost inneholder penicillin, var nok denne grøten en spesiell god medisin. Og grøten hørte til gjennom alle de store feiringer fra barsel til bryllup og begravelse.
Viser innlegg med etiketten Vikingtida. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Vikingtida. Vis alle innlegg
tirsdag 19. august 2008
Hvordan skal en middelalderdrakt se ut? Marianne Vedeler Nielsen gir tips om hvordan man kan sy sin egen middelalderdrakt.
For deg som planlegger å sy middelalder-kostyme, kan det være kjekt å få noen tips og ideer for å komme i gang med arbeidet. Her beskrives noen grunnleggende trekk i middelalderens draktutvikling.
Mannsdrakten
I vikingtid og eldre middelalder kan vi regne med at mange menn bar kjortel av enkelt snitt som rakk omtrent til knærne. Kjortelen var lukket foran og til å trekke over hodet omtrent som en busserull. Hvis du vil sy denne typen kostyme, kan halsåpningen lages enkelt som en åpen slisse, og eventuelt dekoreres med brikkevevde eller broderte bånd. Bolen kan lages av bare èn stoffbredde som syes sammen i sidene, med åpninger der ermene syes vinkelrett på bolen. Hvis du ønsker et mer iøyefallende preg, kan du sy mønstervevde bånd også ved håndleddene og langs nederkanten av kjortelen. Et enkelt belte av lær er fint å ha rundt livet. Til den korte kjortelen hører det med enkle, lange bukser eller "brok" med eller uten føtter. Disse lager du av mykt, føyelig og enkelt stoff, gjerne toskaftet lin. Lag buksebena smale nederst, men ha god vidde i livet. En snor i løpegang kan brukes til å snurpe sammen broken i livet.
I denne perioden fungerte kappen som over-klassesymbol. Hvis du har lyst til å opptre som overklassemann bør du sy deg en kappe og utstyre kjortelen med ekstra forseggjorte pyntebånd. Kappen skal være rektangulær eller sirkelskåret, og festes med spenne enten på brystet eller over høyre skulder. Du kan også bruke bånd sydd i løpegang som kappefeste. Ekstra fine kapper kan fores med skinn.
Ved overgangen til 1200-tallet skjer det en endring i mannsdrakten. Kjortelen blir ankellang. Endringen skjer først i de øverste samfunnslag, og slår nok ikke igjennom over alt. Denne typen kjortel er videre og mer stoffrik enn før. Lengre kjortler gjør brokene klumpete og til dels overflødige. Skal du sy deg en drakt fra 1200-tallet, sats i stedet på "hoser", det vil si vevde strømper med fot som du holder oppe med remmer i belte rundt livet. Under kjortelen kan du ha en kort underdel eller skjorte, men uten knapper. Alle livplagg er fremdeles til å trekke over hodet. Drakten bir festlig med en overkjortel i kontrastfarge med splitter foran og bak. Splittene kan gjerne lages slik at de rekker nesten opp til skrittet.
1300-tallet er et begivenhetsrikt århundre for mannsdrakten. Fra midten av århundret blir drakten igjen kortere, og bena får lov til å synes. Endelig splittes kjortelen opp foran, og knapper og hemper gjør sitt inntog. Dette gir mulighet for trangere, mer formsydde klær. Det er derfor noe mer utfordrende å sy kostymer fra denne perioden enn de enkle kjortlene fra tidlig middelalder. Til gjengjeld er draktuttrykket frodigere, og du har mulig-het til å velge mellom et vell av drakt-detaljer. Her skal vi bare konsentrere oss om hovedtrekkene.
Kiler satt inn i nederkant av kjortelen er et trekk som er viktig å merke seg. Trekantede stoffstykker syes inn i drakten med spissen pekende opp mot livet. Dette gir mulighet til å formsy kjortelen, og du får frem det spesielle bølgende, kroppsnære snittet som er så typisk i 1300-tallets billedfremstillinger. Kilene har tydeligvis vært av betydning som motedetalj også når de ikke har noen spesiell funksjon. I bevarte middelaldertekstiler finnes det flere funn av falske sømmer som illuderer kiler.
Kjortlene blir etter hvert kortere igjen, og broken kommer tilbake, nå i en strammere og mer tettsittende utgave. Kappen blir trolig tilgjengelig for større deler av befolkningen på 1300-tallet. Du kan sy den rektangulær eller halvsirkelformet. En artig motedetalj som kommer fra midten av århundret er påsydde små bjeller på drakten som ringler når du går.
På 1400-tallet blir mannens korte kjortel enda kortere og mer kroppsnær, og vi kan nå kalle den kofte. Den ble hos enkelte moteløver så kort og kroppsnær at øvrigheten fant det støtende flere steder i Europa. Det ble laget forordninger for å dempe uvesenet, og igjen ble det tatt utgangspunkt i sosial rang når drakten skulle utformes. I en engelsk forordning heter det: "Ingen ridder under lords, esquires eller gentlemans rang skal bære kappe eller kofte som ikke dekker hans intime deler når han står oppreist". Etter hvert kommer skamkapselen, formet for å skjule mannens edlere deler. Utover på 1500-tallet blir denne mer og mer brukt til å fremheve disse, og den kan derfor gjerne lages i kontrastfarge til koften.
Koftens halsparti forandrer seg markert på 1400-tallet. Dersom du ønsker en drakt fra tidlig 1400-tall kan du sy en oppstående hals på koften, ca. 5-8 cm høy. Hvis du har valgt en lukket kofte uten knapper, kan du lage en lukkeklaff med hempe i halsen, slik at koften lettere kan trekkes over hodet. En slik kofte med høy hals og lukkeklaff er funnet i Sogn og Fjordane. Ovenfor finner du et enkelt snittmønster av denne drakten.
I siste del av 1400-tallet blir hals-utringningen trolig dypere, og for første gang begynner skjortebrystet å spille en synlig rolle i drakten. Hvis du har tid og sans for detaljer, kan du nå briljere med brodert skjortebryst. En annen artig detalj som kan live opp kostymet er stoffstrimler skåret ut som tunger. Bruk gjerne kontrast-farger og sy strimlene fast som besetning på ermer og koftekanter.
Kvinnedrakt
Kvinnen bærer hellang kjortel gjennom hele middelalderen. Kjortelen kan du sy så lang at den så vidt dekker tærne. Dersom du vil lage en drakt fra 11- eller 1200-tallet kan du lage slissehals eller svakt v-formet utring-ning på kjortelen. Lange hengeermer er også typiske for denne perioden. Kjortelen skal være rett og vid, og ermene kan klippes i samme stykke som bolen, altså uten verti-kale ermesømmer. Ermeåpningene lager du også vide.
Etter ca. 1200 blir det trolig moderne med overkjortel også for kvinner. Denne lager du litt kortere enn kjortelen, og den trenger ikke ermer. Det gir fin effekt dersom du syr overkjortelen i en annen farge enn kjortelen, gjerne i en skarp kontrast som rødt over grønt. Ønsker du en enda mer slående effekt er det fint å splitte opp overkjortelen i sidene, og fore den med stoff i enda en kontrastfarge, for eksempel hvitt. Det hvite vil da synes i splittene når du går.
Kvinnekjortelen fra 1300-tallet har gjerne avrundet, moderat utringning og er uten søm i midjen. Kiler er viktige også her, og gir drakten passform og eleganse. Lag kilene lange, så de rekker fra kjortelens nederkant og helt oppunder ribbeina. Ermene på 1300-talls drakten kan du lage rett avsluttet ved håndleddene eller knokene, eller avsmalende mot håndleddet og forsynt med knapper nedenfor albuen. Knapper ser ellers ikke ut til å ha vært like vanlig i frontåpningen på kvinnedrakten som på manns-drakten.
En spesiell effekt får du dersom du syr store, buede ermeåpninger eller "helvetesvinduer" på overkjortelen. Disse kan gjerne rekke fra hofte til skulder og svinges inn over bryst og mage. Husk å bære drakten din med S-holdning: brystet inn og magen ut!
På 1400-tallet blir det etter hvert større forskjell på livdelen og skjørtet i kvinnedrakten. Delene forblir imidlertid sammensydd til ca. 1500. Dersom du har lyst til å lage en 1400-tallsdrakt kan det være en ide å lage bryststykket plissért eller rynket. Lag små, tette og runde vertikale folder med parallelle rynketråder gjennom stoffet med ca.3cm mellomrom. Høyt liv oppunder bysten hører med, og kan gjerne markeres med bånd i kontrastfarge. Denne drakten tillater en større halsutringning ned mot bysten. Det er verdt å merke seg at de klare, sterke fargene ikke lenger er så dominerende. Svart og brunt ser etter hvert ut til å gjøre seg mer gjeldende. For høystatuskvinner blir det i denne perioden moderne med slep, også kalt djevelens danseplass.
Hodeplagg
Gifte kvinner bar på 1200-tallet hodelin, det vil si et tynt, toskaftet linstykke som henger ned over panne, hals og skuldre. Etter ca. 1250 ble trolig dette ofte supplert med et hakelin. Dette karakteristiske hodeplagget som gir ansiktet en bølgende, myk innramming er gjengitt i mange av middelalderens billedfremstillinger. Hårnett laget i sprangteknikk er et annet aktuelt hodeplagg fra denne perioden.
Kaprunen, eller den store hetten med skulderslag, ser ut til å ha vært kjent i Norge fra ca. 1200. På 1300-tallet blir skulderslagene noe kortere, og hetten får en lang hale eller "strut" som henger ned fra bakhodet. Struthettens hodedel og skulderslag kan klippes i ett stykke. Bruk gjerne kraftig ulltøy. For å få tilstrekkelig vidde i skulderslaget skråskjæres dette bak. En eller to kiler settes inn i nakken, lengst nede ved fallen, og eventuelt under haken.
Struten kan syes på bakhodet til slutt, eller eventuelt klippes ut som forlengelser av hettens hodedeler.
Struthetten kan lages på flere ulike måter. Lengden på struten markerte status. Pass derfor på at struten ikke blir for lang hvis du skal kle deg ut i "den jevne manns drakt". Ca.40-50 cm er nok.
På 1400-tallet kunne struthetten bæres som lue, med issen stukket inn i hettens opprinnelige ansiktsåpning, og struten viklet rundt hodet som på en turban.
Uansett hva slags kostyme du planlegger å sy, kan det være lurt å på forhånd bestemme seg for om du skal illudere rik eller fattig, gift eller ugift. Da er det lettere å finne frem til et tidsriktig kostymesnitt. Hvis du har lyst til å lese mer om drakter fra middelalderen kan disse bøkene være en grei begynnelse:
Broby-Johansen, R, 1989: Krop og klær. Klædedragtens kunsthistorie
Gutarp, E.M 1995: Hursom man sig klädde. En bok om medeltida dräkt. Visby
Nockert, M, 1985: Bockstensmannen och hans dräkt. Falkenberg
Mannsdrakten
I vikingtid og eldre middelalder kan vi regne med at mange menn bar kjortel av enkelt snitt som rakk omtrent til knærne. Kjortelen var lukket foran og til å trekke over hodet omtrent som en busserull. Hvis du vil sy denne typen kostyme, kan halsåpningen lages enkelt som en åpen slisse, og eventuelt dekoreres med brikkevevde eller broderte bånd. Bolen kan lages av bare èn stoffbredde som syes sammen i sidene, med åpninger der ermene syes vinkelrett på bolen. Hvis du ønsker et mer iøyefallende preg, kan du sy mønstervevde bånd også ved håndleddene og langs nederkanten av kjortelen. Et enkelt belte av lær er fint å ha rundt livet. Til den korte kjortelen hører det med enkle, lange bukser eller "brok" med eller uten føtter. Disse lager du av mykt, føyelig og enkelt stoff, gjerne toskaftet lin. Lag buksebena smale nederst, men ha god vidde i livet. En snor i løpegang kan brukes til å snurpe sammen broken i livet.
I denne perioden fungerte kappen som over-klassesymbol. Hvis du har lyst til å opptre som overklassemann bør du sy deg en kappe og utstyre kjortelen med ekstra forseggjorte pyntebånd. Kappen skal være rektangulær eller sirkelskåret, og festes med spenne enten på brystet eller over høyre skulder. Du kan også bruke bånd sydd i løpegang som kappefeste. Ekstra fine kapper kan fores med skinn.
Ved overgangen til 1200-tallet skjer det en endring i mannsdrakten. Kjortelen blir ankellang. Endringen skjer først i de øverste samfunnslag, og slår nok ikke igjennom over alt. Denne typen kjortel er videre og mer stoffrik enn før. Lengre kjortler gjør brokene klumpete og til dels overflødige. Skal du sy deg en drakt fra 1200-tallet, sats i stedet på "hoser", det vil si vevde strømper med fot som du holder oppe med remmer i belte rundt livet. Under kjortelen kan du ha en kort underdel eller skjorte, men uten knapper. Alle livplagg er fremdeles til å trekke over hodet. Drakten bir festlig med en overkjortel i kontrastfarge med splitter foran og bak. Splittene kan gjerne lages slik at de rekker nesten opp til skrittet.
1300-tallet er et begivenhetsrikt århundre for mannsdrakten. Fra midten av århundret blir drakten igjen kortere, og bena får lov til å synes. Endelig splittes kjortelen opp foran, og knapper og hemper gjør sitt inntog. Dette gir mulighet for trangere, mer formsydde klær. Det er derfor noe mer utfordrende å sy kostymer fra denne perioden enn de enkle kjortlene fra tidlig middelalder. Til gjengjeld er draktuttrykket frodigere, og du har mulig-het til å velge mellom et vell av drakt-detaljer. Her skal vi bare konsentrere oss om hovedtrekkene.
Kiler satt inn i nederkant av kjortelen er et trekk som er viktig å merke seg. Trekantede stoffstykker syes inn i drakten med spissen pekende opp mot livet. Dette gir mulighet til å formsy kjortelen, og du får frem det spesielle bølgende, kroppsnære snittet som er så typisk i 1300-tallets billedfremstillinger. Kilene har tydeligvis vært av betydning som motedetalj også når de ikke har noen spesiell funksjon. I bevarte middelaldertekstiler finnes det flere funn av falske sømmer som illuderer kiler.
Kjortlene blir etter hvert kortere igjen, og broken kommer tilbake, nå i en strammere og mer tettsittende utgave. Kappen blir trolig tilgjengelig for større deler av befolkningen på 1300-tallet. Du kan sy den rektangulær eller halvsirkelformet. En artig motedetalj som kommer fra midten av århundret er påsydde små bjeller på drakten som ringler når du går.
På 1400-tallet blir mannens korte kjortel enda kortere og mer kroppsnær, og vi kan nå kalle den kofte. Den ble hos enkelte moteløver så kort og kroppsnær at øvrigheten fant det støtende flere steder i Europa. Det ble laget forordninger for å dempe uvesenet, og igjen ble det tatt utgangspunkt i sosial rang når drakten skulle utformes. I en engelsk forordning heter det: "Ingen ridder under lords, esquires eller gentlemans rang skal bære kappe eller kofte som ikke dekker hans intime deler når han står oppreist". Etter hvert kommer skamkapselen, formet for å skjule mannens edlere deler. Utover på 1500-tallet blir denne mer og mer brukt til å fremheve disse, og den kan derfor gjerne lages i kontrastfarge til koften.
Koftens halsparti forandrer seg markert på 1400-tallet. Dersom du ønsker en drakt fra tidlig 1400-tall kan du sy en oppstående hals på koften, ca. 5-8 cm høy. Hvis du har valgt en lukket kofte uten knapper, kan du lage en lukkeklaff med hempe i halsen, slik at koften lettere kan trekkes over hodet. En slik kofte med høy hals og lukkeklaff er funnet i Sogn og Fjordane. Ovenfor finner du et enkelt snittmønster av denne drakten.
I siste del av 1400-tallet blir hals-utringningen trolig dypere, og for første gang begynner skjortebrystet å spille en synlig rolle i drakten. Hvis du har tid og sans for detaljer, kan du nå briljere med brodert skjortebryst. En annen artig detalj som kan live opp kostymet er stoffstrimler skåret ut som tunger. Bruk gjerne kontrast-farger og sy strimlene fast som besetning på ermer og koftekanter.
Kvinnedrakt
Kvinnen bærer hellang kjortel gjennom hele middelalderen. Kjortelen kan du sy så lang at den så vidt dekker tærne. Dersom du vil lage en drakt fra 11- eller 1200-tallet kan du lage slissehals eller svakt v-formet utring-ning på kjortelen. Lange hengeermer er også typiske for denne perioden. Kjortelen skal være rett og vid, og ermene kan klippes i samme stykke som bolen, altså uten verti-kale ermesømmer. Ermeåpningene lager du også vide.
Etter ca. 1200 blir det trolig moderne med overkjortel også for kvinner. Denne lager du litt kortere enn kjortelen, og den trenger ikke ermer. Det gir fin effekt dersom du syr overkjortelen i en annen farge enn kjortelen, gjerne i en skarp kontrast som rødt over grønt. Ønsker du en enda mer slående effekt er det fint å splitte opp overkjortelen i sidene, og fore den med stoff i enda en kontrastfarge, for eksempel hvitt. Det hvite vil da synes i splittene når du går.
Kvinnekjortelen fra 1300-tallet har gjerne avrundet, moderat utringning og er uten søm i midjen. Kiler er viktige også her, og gir drakten passform og eleganse. Lag kilene lange, så de rekker fra kjortelens nederkant og helt oppunder ribbeina. Ermene på 1300-talls drakten kan du lage rett avsluttet ved håndleddene eller knokene, eller avsmalende mot håndleddet og forsynt med knapper nedenfor albuen. Knapper ser ellers ikke ut til å ha vært like vanlig i frontåpningen på kvinnedrakten som på manns-drakten.
En spesiell effekt får du dersom du syr store, buede ermeåpninger eller "helvetesvinduer" på overkjortelen. Disse kan gjerne rekke fra hofte til skulder og svinges inn over bryst og mage. Husk å bære drakten din med S-holdning: brystet inn og magen ut!
På 1400-tallet blir det etter hvert større forskjell på livdelen og skjørtet i kvinnedrakten. Delene forblir imidlertid sammensydd til ca. 1500. Dersom du har lyst til å lage en 1400-tallsdrakt kan det være en ide å lage bryststykket plissért eller rynket. Lag små, tette og runde vertikale folder med parallelle rynketråder gjennom stoffet med ca.3cm mellomrom. Høyt liv oppunder bysten hører med, og kan gjerne markeres med bånd i kontrastfarge. Denne drakten tillater en større halsutringning ned mot bysten. Det er verdt å merke seg at de klare, sterke fargene ikke lenger er så dominerende. Svart og brunt ser etter hvert ut til å gjøre seg mer gjeldende. For høystatuskvinner blir det i denne perioden moderne med slep, også kalt djevelens danseplass.
Hodeplagg
Gifte kvinner bar på 1200-tallet hodelin, det vil si et tynt, toskaftet linstykke som henger ned over panne, hals og skuldre. Etter ca. 1250 ble trolig dette ofte supplert med et hakelin. Dette karakteristiske hodeplagget som gir ansiktet en bølgende, myk innramming er gjengitt i mange av middelalderens billedfremstillinger. Hårnett laget i sprangteknikk er et annet aktuelt hodeplagg fra denne perioden.
Kaprunen, eller den store hetten med skulderslag, ser ut til å ha vært kjent i Norge fra ca. 1200. På 1300-tallet blir skulderslagene noe kortere, og hetten får en lang hale eller "strut" som henger ned fra bakhodet. Struthettens hodedel og skulderslag kan klippes i ett stykke. Bruk gjerne kraftig ulltøy. For å få tilstrekkelig vidde i skulderslaget skråskjæres dette bak. En eller to kiler settes inn i nakken, lengst nede ved fallen, og eventuelt under haken.
Struten kan syes på bakhodet til slutt, eller eventuelt klippes ut som forlengelser av hettens hodedeler.
Struthetten kan lages på flere ulike måter. Lengden på struten markerte status. Pass derfor på at struten ikke blir for lang hvis du skal kle deg ut i "den jevne manns drakt". Ca.40-50 cm er nok.
På 1400-tallet kunne struthetten bæres som lue, med issen stukket inn i hettens opprinnelige ansiktsåpning, og struten viklet rundt hodet som på en turban.
Uansett hva slags kostyme du planlegger å sy, kan det være lurt å på forhånd bestemme seg for om du skal illudere rik eller fattig, gift eller ugift. Da er det lettere å finne frem til et tidsriktig kostymesnitt. Hvis du har lyst til å lese mer om drakter fra middelalderen kan disse bøkene være en grei begynnelse:
Broby-Johansen, R, 1989: Krop og klær. Klædedragtens kunsthistorie
Gutarp, E.M 1995: Hursom man sig klädde. En bok om medeltida dräkt. Visby
Nockert, M, 1985: Bockstensmannen och hans dräkt. Falkenberg
mandag 18. august 2008
Runer i vikingtida
Runeskrift var det praktiske, daglige skriftspråket i Skandinavia i vikingtiden, og ble brukt til langt ut i middelalderen. Runer er som regel forbundet med runesteiner, men runer ble også brukt til å gi beskjeder, ofte til handelspartnere. Kjærlighetserklæringer var ikke uvanlig. Det latinske alfabetet ble først og fremst brukt av kirken og den verdslige overklassen. Etterhvert fortrengte latinen runeskriften ut over i middelalderen.
Hnefatafl - et populært brettspill i vikingtida
Vikingspillet HNEFATAFL var et populært brettspill i vikingtiden, men gikk etter hvert i glemmeboka etter hvert som sjakk ble utbredt i middelalderen. Navnet "Hnefatafl" er et gammelnorsk ord som betyr kongens brett eller bord. Ut fra arkeologiske funn er spillet rekonstruert slik det trolig ble brukt i ulike varianter over hele viking-verdenen – fra Gardarike i øst til Irland i vest. Deler av et spillebrett ble funnet i Gokstad-skipet fra 800-tallet.
HNEFATAFL er spesielt ved at det er usymmetrisk: En høvding med hird forsvarer seg mot overtallige angripere og forsøker å flykte mens hirden hans kjemper mot overmakten. Rollen som angriper er derfor svært forskjellig fra å være høvdingen som forsvarer seg. HNEFATAFL er enkelt, men krever taktiske trekk for å overliste motstanderen. Det forteller sagaen om.
HNEFATAFL er spesielt ved at det er usymmetrisk: En høvding med hird forsvarer seg mot overtallige angripere og forsøker å flykte mens hirden hans kjemper mot overmakten. Rollen som angriper er derfor svært forskjellig fra å være høvdingen som forsvarer seg. HNEFATAFL er enkelt, men krever taktiske trekk for å overliste motstanderen. Det forteller sagaen om.
Den første vikingbyen i Norge
Om vikingbyen Skiringssal
Kaupang i Tjølling ved Larvik, var et viktig handels- og kultsenter i tidlig vikingtid (800-900-tallet). Sagaen kaller stedet Skiringssal. De arkeologiske utgravingene tyder på at stedet var Norges første by.
Stedet var velegnet som handelssted: Lett atkomst fra havet, lun og beskyttet havn, lett for seilskip å manøvrere både inn og ut av havnen. Stedet lå også sentralt til ytterst i Viken (Oslofjorden) med lett sjøreise til Danmark og Sverige. Stedet hadde et rikt og frodig innland, sannsynlig med en lokal høvding med makt til å beskytte virksomheten mot overfall og plyndring.
Kaupang hadde besøk av handelsreisende og håndverkere fra alle kanter av Nord-Europa. At noen slo seg permanent ned på stedet, har utgravingene vist. Det har vært håndverkshus i rader langs vannet, og det finnes tufter og spor av enkle hus med jordgulv og grue i midten. Rester og avfall fra produksjonen forteller om et rikt håndverksmiljø med smier, snekkerverksted, smykke- og glassproduksjon.
Spesielt er funnene fra smykkeverkstedene interessante. Det er funnet smeltedigler og støpeformer som tyder på velutstyrte verksteder. Noen av funngjenstandene har sin opprinnelse i de britiske øyer, andre har klar kontinental tilknytning. Spesielt viktig er funnene av verktøy, støpeformer og produksjonsavfall. Dette forteller oss at det var lokal produksjon, ikke bare handel med importerte varer. Funnene er noe av grunnlaget for å kunne hevde at Kaupang var en vikingby og sentralt handelssenter.
Årsaken til at byen døde ut på 900-tallet er ikke kjent.
Kaupang i Tjølling ved Larvik, var et viktig handels- og kultsenter i tidlig vikingtid (800-900-tallet). Sagaen kaller stedet Skiringssal. De arkeologiske utgravingene tyder på at stedet var Norges første by.
Stedet var velegnet som handelssted: Lett atkomst fra havet, lun og beskyttet havn, lett for seilskip å manøvrere både inn og ut av havnen. Stedet lå også sentralt til ytterst i Viken (Oslofjorden) med lett sjøreise til Danmark og Sverige. Stedet hadde et rikt og frodig innland, sannsynlig med en lokal høvding med makt til å beskytte virksomheten mot overfall og plyndring.
Kaupang hadde besøk av handelsreisende og håndverkere fra alle kanter av Nord-Europa. At noen slo seg permanent ned på stedet, har utgravingene vist. Det har vært håndverkshus i rader langs vannet, og det finnes tufter og spor av enkle hus med jordgulv og grue i midten. Rester og avfall fra produksjonen forteller om et rikt håndverksmiljø med smier, snekkerverksted, smykke- og glassproduksjon.
Spesielt er funnene fra smykkeverkstedene interessante. Det er funnet smeltedigler og støpeformer som tyder på velutstyrte verksteder. Noen av funngjenstandene har sin opprinnelse i de britiske øyer, andre har klar kontinental tilknytning. Spesielt viktig er funnene av verktøy, støpeformer og produksjonsavfall. Dette forteller oss at det var lokal produksjon, ikke bare handel med importerte varer. Funnene er noe av grunnlaget for å kunne hevde at Kaupang var en vikingby og sentralt handelssenter.
Årsaken til at byen døde ut på 900-tallet er ikke kjent.
fredag 15. august 2008
Den norrøne vinterkalenders tre siste måneder
Þorri - Fra 13. januar til 11. februar.
Þorri er den fjerde vintermåneden.
I følge sagalitteraturen skal det i Þorri-måneden holdes Þorrablot -en fest for vinterskikkelsen Þorri - da ble det skålt til gudene. Det var skikk at husfruen, kvelden før Þorri-måneden begynte, gikk ut av huset og inviterte Þorri inn på samme måte som hvilken som helst annen gjest. Andre kilder sier at bonden skulle ønske Þorri velkommen med en gledesdans. I folketradisjonen er Þorri mennenes måned, og hver mann kan velge sin dag i þorri. Ble det godt vær denne dagen, var han heldig, men ble det styggvær, var det et uheldig varsel for ham. Kvinnen skulle stelle særlig godt for sin ektemann.
I Þorri-måneden tar jotnen Frost full kontroll over naturen med god hjelp av sin sønn Snø og hans fire barn, Þorri (barfrost), Fønn (snø, fonn), Drífa (snødriv) og Mjøll (fint snøfokk, tørr nysnø). Vi finner igjen þorri i skaldediktningen helt opp til 1800-tallet.
Gói (islandsk = góa, nynorsk = gjø) - Fra 12. februar til 13. mars.
Gói er den femte vintermåneden.
Gói er en vest-nordisk vinterskikkelse som vi har liten informasjon om. I gamle islandske kilder er Gói ofte beskrevet som datter av Þorri. Ifølge den islandske muntlige tradisjonen ble det holdt Gói-blot. Det var bonden som ønsket Gói velkommen med et blot. Men det finnes ingen sikre bevis som kan bekrefte dette. I den islandske folketradisjonen er Gói kvinnenes måned, og i Gói-måneden er det mennenes tur til å stelle særlig godt for sin ektefelle. Vi finner igjen Gói i skaldediktningen helt opp til 1800-tallet.
Einmánuður - Fra 14. mars til 13. april.
Einmánuður er den sjette vintermåneden.
Månedsnavnet betyr ganske enkelt én-måned. 21. mars er vårjevndøgn og da er en god skikk å holde blot for å feire fruktbarheten. Einmánuður er guttenes måned, mens Harpa er jentenes måned på samme vis som Þorri og Gói er henholdsvis dedisert til mannen og kvinnen.
Hvem snakket om framskritt og likestilling? Velkommen etter...... den var allerede innført i vikingtida!!!
Þorri er den fjerde vintermåneden.
I følge sagalitteraturen skal det i Þorri-måneden holdes Þorrablot -en fest for vinterskikkelsen Þorri - da ble det skålt til gudene. Det var skikk at husfruen, kvelden før Þorri-måneden begynte, gikk ut av huset og inviterte Þorri inn på samme måte som hvilken som helst annen gjest. Andre kilder sier at bonden skulle ønske Þorri velkommen med en gledesdans. I folketradisjonen er Þorri mennenes måned, og hver mann kan velge sin dag i þorri. Ble det godt vær denne dagen, var han heldig, men ble det styggvær, var det et uheldig varsel for ham. Kvinnen skulle stelle særlig godt for sin ektemann.
I Þorri-måneden tar jotnen Frost full kontroll over naturen med god hjelp av sin sønn Snø og hans fire barn, Þorri (barfrost), Fønn (snø, fonn), Drífa (snødriv) og Mjøll (fint snøfokk, tørr nysnø). Vi finner igjen þorri i skaldediktningen helt opp til 1800-tallet.
Gói (islandsk = góa, nynorsk = gjø) - Fra 12. februar til 13. mars.
Gói er den femte vintermåneden.
Gói er en vest-nordisk vinterskikkelse som vi har liten informasjon om. I gamle islandske kilder er Gói ofte beskrevet som datter av Þorri. Ifølge den islandske muntlige tradisjonen ble det holdt Gói-blot. Det var bonden som ønsket Gói velkommen med et blot. Men det finnes ingen sikre bevis som kan bekrefte dette. I den islandske folketradisjonen er Gói kvinnenes måned, og i Gói-måneden er det mennenes tur til å stelle særlig godt for sin ektefelle. Vi finner igjen Gói i skaldediktningen helt opp til 1800-tallet.
Einmánuður - Fra 14. mars til 13. april.
Einmánuður er den sjette vintermåneden.
Månedsnavnet betyr ganske enkelt én-måned. 21. mars er vårjevndøgn og da er en god skikk å holde blot for å feire fruktbarheten. Einmánuður er guttenes måned, mens Harpa er jentenes måned på samme vis som Þorri og Gói er henholdsvis dedisert til mannen og kvinnen.
Hvem snakket om framskritt og likestilling? Velkommen etter...... den var allerede innført i vikingtida!!!
Vikingtidas vintersolverv og feiringen av solas tilbakekomst
Mörsugur - Fra 14. desember til 12. januar.
Mörsugur er den tredje vintermåneden.
På norsk betyr mörsugur "ister-suger", (ister = innvollsfett + verbet suge). Månedsnavnet gir et visst inntrykk av at folk har vært i god hold denne måneden etter et par måneder med kjøttspising. I Mörsugur-måneden inntraff også vikingtidens vintersolverv (21. Desember), men med det kildemateriale vi har, finnes det få holdepunkter for at dette er blitt brukt som anledning for å feire solens tilbakekomst. Likevel bør en ikke se bort ifra at dette kan ha hatt en vesentlig rolle i den norrøne fruktbarhetskult, da også solen på mange vis ble gjenfødt, og en er avhengig av den for å få livet til å gro. Solen er i og for seg et sterkt symbol på fruktbarheten.
Av de få kilder som omhandler dette, skrev den greske historikeren Prokopios på 500-tallet om en stamme langt nord i Thule som var livredde for at solen ikke skulle snu ved vintersolverv. De sendte en utsending opp på fjellet som skulle observere solen snu. Når sendebudet kom tilbake med de lykkelige nyhetene, ble det holdt en stor fest i mørket.
12. januar er midtvinterdag og da skal det holdes midvintersblot. Midtvinternatt ble også kalt for Hoggunótt.
Mörsugur er den tredje vintermåneden.
På norsk betyr mörsugur "ister-suger", (ister = innvollsfett + verbet suge). Månedsnavnet gir et visst inntrykk av at folk har vært i god hold denne måneden etter et par måneder med kjøttspising. I Mörsugur-måneden inntraff også vikingtidens vintersolverv (21. Desember), men med det kildemateriale vi har, finnes det få holdepunkter for at dette er blitt brukt som anledning for å feire solens tilbakekomst. Likevel bør en ikke se bort ifra at dette kan ha hatt en vesentlig rolle i den norrøne fruktbarhetskult, da også solen på mange vis ble gjenfødt, og en er avhengig av den for å få livet til å gro. Solen er i og for seg et sterkt symbol på fruktbarheten.
Av de få kilder som omhandler dette, skrev den greske historikeren Prokopios på 500-tallet om en stamme langt nord i Thule som var livredde for at solen ikke skulle snu ved vintersolverv. De sendte en utsending opp på fjellet som skulle observere solen snu. Når sendebudet kom tilbake med de lykkelige nyhetene, ble det holdt en stor fest i mørket.
12. januar er midtvinterdag og da skal det holdes midvintersblot. Midtvinternatt ble også kalt for Hoggunótt.
Julefeiringen i norrøn tid - den hedenske jula
Ýlir (Julemåned) - Fra 14. november til 13. desember.
Ýlir er den andre vintermåneden, og nå inntreffer vikingtidens vintersolverv.
Den svenske religionshistorikeren H. Calander mener at juletiden samsvarer med ýlir, og at navnet på høytiden stammer fra månedsnavnet. Ýlir er identisk med et av Odins mange navn Jólnir, som også er blitt knyttet til julen. Dette er velkjent fra norrøne sagn hvor det sies at Odin har vært på ferd rundt juletider (KLNM XII 1967,506).
Forskningen har ikke greid å finne fram til et samlet syn når det gjelder tidspunktet for den hedenske jóla. I flere kilder er det mye som tyder på at jólefeiringen har variert i lengde og tidspunkt - mulig helt fram til hoggunótt (12. januar). På bakgrunn av dette, kan også noe av det som er skrevet her, kanskje identifiseres med mörsugur-måneden. (Jfr. norrøn ordbok, Det Norske Samlag = jólmánaðr - måneden fra midt i desember til midt i januar.)
Vi vet ikke særlig mye om julefeiringen i norrøn tid, men det er god grunn til å tro at jula i hedensk tid, i alle fall delvis, bygger på offer- og grøderikdoms- tanken. Arbeidet med jorda ble betraktet som en hellig handling, og forskjellige forestillinger om magi knyttet seg både til vekstprosessen og til innhøstingen. Selve vekstkraften ble oppfattet som en vette. Man mener at en fruktbarhetsfest var del av det som er blitt vår julefeiring. Blant annet kan skikken med å sette ut julenek, være en rest av gammel fruktbarhetsmagi. I følge folketroen, var julen en fest som var knyttet til jorddyrkingen.
Trolig ble julen feiret da slaktedyra var som feitest, kornet ferdig tresket og alle høstens syssler avsluttet. Tidspunktet har ingenting med "midtvinter" å gjøre. Selv om tidspunktet kan ha variert noe i ulike deler av Norden, falt jólefeiringen inn under de vest-nordiske kalendernes andre vintermåned - ýlir.
Folk hadde høstet inn det som var sådd om våren, og bur og kister var fulle av mat som skulle vare gjennom vinteren. Ved denne festen ble juleølet signet til árs ok friðar - dvs. skåle for vekst, grøde, godt år og fred i videste forstand (jamfør Gutår i Bellmans sangtekster).
Den hedenske rituelle øldrikkingen levde videre i kristentid. Dette kommer fram av tekstene i kristenretten i den eldre Gulatingloven og tilsvarende påbud i den eldre Frostatingloven. Lovene viser oss at det er snakk om flere fester, og at julefeiringen begynte på et tidligere tidspunkt enn i dag.
I Gulatings kristenrett (kap. 6) er det påbud om en ölgerð (ølgjerd), som er nevnt som samburðar öl. Denne samdrikkingen skal minst tre bønder være sammen om. Dersom en bonde bor særlig langt avsides, fritas han for samdrikkingen. Han er i stedet pålagt, for sin egen del, å lage så mye øl som om han var med i et samlag. Dette ølet skal være laget til 1. november.
I kap. 7 er det påbud om en annen ølgjerd som var rettet mot bonden og kona. Dette ølet skulle ifølge loven, signes julenatta. Det var fastsatt strenge straffer for de som ikke fulgte påbudene i lovene.
Etter ordlyden i lovene, må det være tale om to ulike ølgjerder: 1) Ølgjerd til et samdrikkelag ( en slags høsttakkefest) 2) Ølgjerd som går på nyting og signing av den påbudte drikken innenfor et mindre fellesskap, det som hjemmet representerte. Man skulle drikke for et godt år, fred og til gudenes minne. Ølbollen vandret familiekretsen rundt, og de hellige bånd med maktene ble befestet og fornyet.
Det er mye som taler for at blotet, som går under benevningen alveblót, var identisk med den førkristne julen. Alveblótet synes å ha blitt holdt på senhøsten. De vesenene som kalles alver (álfar), synes å ha utgjort et kollektiv av fruktbarhetsmakter. De har stått guden Frøy nær (Folke Ström).
Alveblótet er et privat blot (kanskje det som det henvises til i påbudet om ølgjerden i Kap. 7 i Gulatingloven) som ble holdt innen familien. Det er dette blotet Kong Olav Haraldssons hirdskald, Sighvat skald, dikter om sine anstrengelser rundt juletider i Götland. På grunn av at familiene feirer alveblot, får han ikke nattelosji noen sted. Sighvat kvad: "Kom ikke inn, din stakkar!, kjerringa til meg sagde. Her er vi heidninger alle, harmen til Odin vi ottast. - Ut sa det ekle kvinnfolk, som ulven til skog meg jaga, sa at dei inne i huset, alveblot hadde for seg."-
Den hedenske julefeiringen var altså like mye en lukket familiefest den gang, som i dag. Som man kan vente, da dette gjelder en enkelt, sluttet privat kulthøgtid, er kildenes opplysninger ytterst knappe.
I hyllingsdiktet Haraldskvedet, diktet av Haralds Hårfagres hirdskald Torbjørn Hornkløve, til Harald Hårfagre ca. år 900, snakkes det om å drikke jul: "Kongen vil drikke jul ute på havet, ... og ta opp Frøys lek!..."
I Håkon den godes saga finnes det en fortelling hvor trønderske bønder tvinger den kristne kongen Håkon Adelsteinsfostre (= Håkon den gode) til å delta i julefesten. Der bloter Håkon den gode, drikker gudenes minne og spiser hestelever, ..."Drakk hann þá öll minni krossalaust, þau er bændr skenktu honum" (Drakk han da alle minne (gudenes minne = skåle) korsløst (uten å lage korsmerke), det (ølet) som bøndene skjenket ham).
Å gi julegaver er en gammel hedensk skikk i Norge, men det var ikke barna som ble til gode sett med gaver. Det var stormenn som ga julegaver, kanskje for å skape seg nye og stadfeste gamle allianser. Stormenn gav også julegaver til sine undersåtter. Ifølge Snorre fulgte Eirik Jarl, på begynnelsen av 1000-tallet, stormenns skikk og ga folkene sine jólagjöf (julegave) på åttende dag jul og at de hadde mye moro over øldrikkingen. Likeledes kan en lese i flere sagaer om at kongen ga julegaver, oftest da som form av en kostelig kappe til den respektive helten i sagaen.
I Víga-Glúms saga leser vi også at jólebudet ble holdt på stormannsvis, og at menn ble fulgt ut med gaver når de skulle reise. Flere sagaer forteller at det ved store gilder som arveøl, bryllup, julegilde hos høvdinger o.l., var skikk å drikke bragarfull, en skål hvor man avla et løfte (Jomsvikingesaga, Helgakviða Hjörvarðsonar m.fl.). Ordet er avledet av bragr og har ingen tilknytting til guden Brage. Dette er en helteskål.
En gammel juleskikk i Norge er å kle stolen. Skikken er fra den tid da høysetestolen hadde utskårne gudebilder. Man kunne også sette et trebilde, en husgud, på husbondens plass. Fra sagatiden kjenner vi til slike stoler, bl. a. den som trollkjerringa Gríma hadde, med et Torsbilde på stolryggen. I Olav Tryggvasons saga fortelles det om spådom fra høysetestolen julekvelden. Kong Vladimir i Gardarike hadde en gammel, skrøpelig mor som var både hedensk, framsynt og trollkyndig. På julekvelden ble hun båret inn og satt i kongens høysete for å spå om det hun visste om framtiden (I. Reichborn Kjennerud).
Flere av våre eldste juleskikker stammer så langt tilbake som den nomadiske veidekulturen der man blotet et dyr til sola for å hylle dens vending ved vintersolverv. Fra den tidligste åkerbrukskultur stammer forestillingen om julegeita. Dyret var en vett som bodde i åkeren, og som rømte til skogs når åkeren ble skjært. Julegeita nærmet seg huset for hver dag, og sto ved døra julekvelden. Julebukker av halm er ennå med oss. Dagens juleskikker har dermed et tidspenn på 3000 år. (Hans Rotmo).
Opprinnelsen til skikken med julebukken mener noen er hedensk. Man slaktet en bukk til jul for å få et godt år. Senere er ordet brukt om en person som gikk omkring i julen med bukkemaske og kledd i en lodden fell.
Det gamle norske kvinnevettet lussi, mor til de underjordiske, var en reell trussel og straffet de som ikke gjorde arbeidet i tide, som for eksempel juleforberedelsene. Lussi langnatt var 13. desember (Hans Rotmo). Lussi må ikke forveksles med den kristne helgenen Lucia!
De gamle nordboere forestilte seg at den første bonden på gården levde evig, og gikk med gaver til han der han var hauglagt. Senere ble denne haugbonden kalt tuftekallen, eller tussen, og enda senere nissen (Hans Rotmo).
Kirken flyttet feiringen av julen til den tredje vintermåneden. Julen er et prakteksempel på hvordan Kirken overtok de hedenske skikker og tradisjoner, og gav dem en kristen innpakning. Kirken så fort at det var vanskelig å utrydde de gamle tradisjonene som var så fast forankret i folks liv, sed og skikk - ikke bare i Norden, men i hele det førkristne Europa for øvrig. Da var det enklere å kristne tradisjonene.
I år 323 gjorde Keiser Konstantin kristendommen til sin statsreligion. Dette medførte at kirken fikk visse privilegier. Som takk, skulle kirken innfri kravet om å gjøre Sol Invictus-dagen til en høytidsdag, også under kirkens regime, samt å skifte ukens hviledag over fra lørdag til solens dag: Søndagen. På midten av 300-tallet ble derfor 25. desember gjort til den store festdagen for Jesu fødsel av Kirken i Roma. Vi vet ikke når Jesus ble født, men nok en gang overtok kirken en førkristen festdag.
Da Kirken flyttet den norrøne julen fram, beholdt den tanken om å feire nytt liv, som nå ble symbolisert i Kristi fødsel. Feiringen fortsatte med å være en familiefest, der man signet ølet til Kristus og jomfru Maria. Kirken gjorde noen forsøk på å få endret navnet Jul til "Kristmesse", men fordi navnet hadde sterke røtter hos våre forfedre, klarte de ikke det. Derimot i engelskspråklige land, ble jul endret til ”Christmass”. Det hedenske opphavet til julefeiringen er årsaken til at Jehovas vitner ikke feirer jul.
På vinterens mørkeste tid trodde man at de døde vendte tilbake til sine gamle bosteder. Disse menneskene kom sammen i det man kalte Oskorei (også kalt Åsgårdsrei). Ordet betyr det farlige følget. Folk tenkte seg at det var en flokk av dødninger som red rundt på frosne, svarte hester - spesielt ved juletider - og tok med seg folk eller varslet ufred. Reia kunne rasere husene, spise all julematen og drikke juleølet. Oskoreia er også vel kjent fra nyere tradisjon, men den har ingen ting med selve jólefeiringa å gjøre, kun at den ifølge troen kom i årets mørkeste periode, den årstiden som alltid har utgjort en naturlig grobunn for folkefantasines skrekkforestillinger.
Det er sagt at Sigurd Svein (Sigurd Fåvnesbane) og Guro Rysserova (Gudrun Giukesdotter?) var førere, men også at det er Odin. I våre naboland er Oskoreien også kalt "Den vilda jakten" og "Odins jakt". I Oskoreia fantes de menneskene som hadde dødd på en unaturlig måte.
Johan Sebastian Welhaven (1807-73, norsk dikter, prof. i filosofi) har skrevet diktet "Asgaardsreien" bygd på opplysninger fra folketroen. Et av versene går som følger:
Asgaardsreien i Fylking rider
ved Høst og Vinter i barske Nætter,
men helst den færdes ved Juletider;
da holder den Fest hos Trolde og Jetter,
da stryger den lavt over Eng og Sti
og Farer den larmende Bygd forbi -
da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden;
thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden!"
Likeledes har Per Nicolai Arbo (1831 - 1892), en norsk kunstmaler som malte malerier med mytologiske og vikingtids motiver, malt Oskoreien slik han tenkte seg den. Bildet er utstilt på Nasjonal Galleriet i Oslo.
Men mange av de døde som "gikk igjen", var fredelige. Det var helst forfedrene som var hauglagt nær gården, og som hadde dødd på en naturlig måte. Skikken med å la lys brenne julenatten, og la mat stå fremme på bordene skriver seg fra at disse "gikk igjen". Sengene lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem. Man la seg selv på gulvet, eller redde opp en seng som bare var forbeholdt de døde.
Ýlir er den andre vintermåneden, og nå inntreffer vikingtidens vintersolverv.
Den svenske religionshistorikeren H. Calander mener at juletiden samsvarer med ýlir, og at navnet på høytiden stammer fra månedsnavnet. Ýlir er identisk med et av Odins mange navn Jólnir, som også er blitt knyttet til julen. Dette er velkjent fra norrøne sagn hvor det sies at Odin har vært på ferd rundt juletider (KLNM XII 1967,506).
Forskningen har ikke greid å finne fram til et samlet syn når det gjelder tidspunktet for den hedenske jóla. I flere kilder er det mye som tyder på at jólefeiringen har variert i lengde og tidspunkt - mulig helt fram til hoggunótt (12. januar). På bakgrunn av dette, kan også noe av det som er skrevet her, kanskje identifiseres med mörsugur-måneden. (Jfr. norrøn ordbok, Det Norske Samlag = jólmánaðr - måneden fra midt i desember til midt i januar.)
Vi vet ikke særlig mye om julefeiringen i norrøn tid, men det er god grunn til å tro at jula i hedensk tid, i alle fall delvis, bygger på offer- og grøderikdoms- tanken. Arbeidet med jorda ble betraktet som en hellig handling, og forskjellige forestillinger om magi knyttet seg både til vekstprosessen og til innhøstingen. Selve vekstkraften ble oppfattet som en vette. Man mener at en fruktbarhetsfest var del av det som er blitt vår julefeiring. Blant annet kan skikken med å sette ut julenek, være en rest av gammel fruktbarhetsmagi. I følge folketroen, var julen en fest som var knyttet til jorddyrkingen.
Trolig ble julen feiret da slaktedyra var som feitest, kornet ferdig tresket og alle høstens syssler avsluttet. Tidspunktet har ingenting med "midtvinter" å gjøre. Selv om tidspunktet kan ha variert noe i ulike deler av Norden, falt jólefeiringen inn under de vest-nordiske kalendernes andre vintermåned - ýlir.
Folk hadde høstet inn det som var sådd om våren, og bur og kister var fulle av mat som skulle vare gjennom vinteren. Ved denne festen ble juleølet signet til árs ok friðar - dvs. skåle for vekst, grøde, godt år og fred i videste forstand (jamfør Gutår i Bellmans sangtekster).
Den hedenske rituelle øldrikkingen levde videre i kristentid. Dette kommer fram av tekstene i kristenretten i den eldre Gulatingloven og tilsvarende påbud i den eldre Frostatingloven. Lovene viser oss at det er snakk om flere fester, og at julefeiringen begynte på et tidligere tidspunkt enn i dag.
I Gulatings kristenrett (kap. 6) er det påbud om en ölgerð (ølgjerd), som er nevnt som samburðar öl. Denne samdrikkingen skal minst tre bønder være sammen om. Dersom en bonde bor særlig langt avsides, fritas han for samdrikkingen. Han er i stedet pålagt, for sin egen del, å lage så mye øl som om han var med i et samlag. Dette ølet skal være laget til 1. november.
I kap. 7 er det påbud om en annen ølgjerd som var rettet mot bonden og kona. Dette ølet skulle ifølge loven, signes julenatta. Det var fastsatt strenge straffer for de som ikke fulgte påbudene i lovene.
Etter ordlyden i lovene, må det være tale om to ulike ølgjerder: 1) Ølgjerd til et samdrikkelag ( en slags høsttakkefest) 2) Ølgjerd som går på nyting og signing av den påbudte drikken innenfor et mindre fellesskap, det som hjemmet representerte. Man skulle drikke for et godt år, fred og til gudenes minne. Ølbollen vandret familiekretsen rundt, og de hellige bånd med maktene ble befestet og fornyet.
Det er mye som taler for at blotet, som går under benevningen alveblót, var identisk med den førkristne julen. Alveblótet synes å ha blitt holdt på senhøsten. De vesenene som kalles alver (álfar), synes å ha utgjort et kollektiv av fruktbarhetsmakter. De har stått guden Frøy nær (Folke Ström).
Alveblótet er et privat blot (kanskje det som det henvises til i påbudet om ølgjerden i Kap. 7 i Gulatingloven) som ble holdt innen familien. Det er dette blotet Kong Olav Haraldssons hirdskald, Sighvat skald, dikter om sine anstrengelser rundt juletider i Götland. På grunn av at familiene feirer alveblot, får han ikke nattelosji noen sted. Sighvat kvad: "Kom ikke inn, din stakkar!, kjerringa til meg sagde. Her er vi heidninger alle, harmen til Odin vi ottast. - Ut sa det ekle kvinnfolk, som ulven til skog meg jaga, sa at dei inne i huset, alveblot hadde for seg."-
Den hedenske julefeiringen var altså like mye en lukket familiefest den gang, som i dag. Som man kan vente, da dette gjelder en enkelt, sluttet privat kulthøgtid, er kildenes opplysninger ytterst knappe.
I hyllingsdiktet Haraldskvedet, diktet av Haralds Hårfagres hirdskald Torbjørn Hornkløve, til Harald Hårfagre ca. år 900, snakkes det om å drikke jul: "Kongen vil drikke jul ute på havet, ... og ta opp Frøys lek!..."
I Håkon den godes saga finnes det en fortelling hvor trønderske bønder tvinger den kristne kongen Håkon Adelsteinsfostre (= Håkon den gode) til å delta i julefesten. Der bloter Håkon den gode, drikker gudenes minne og spiser hestelever, ..."Drakk hann þá öll minni krossalaust, þau er bændr skenktu honum" (Drakk han da alle minne (gudenes minne = skåle) korsløst (uten å lage korsmerke), det (ølet) som bøndene skjenket ham).
Å gi julegaver er en gammel hedensk skikk i Norge, men det var ikke barna som ble til gode sett med gaver. Det var stormenn som ga julegaver, kanskje for å skape seg nye og stadfeste gamle allianser. Stormenn gav også julegaver til sine undersåtter. Ifølge Snorre fulgte Eirik Jarl, på begynnelsen av 1000-tallet, stormenns skikk og ga folkene sine jólagjöf (julegave) på åttende dag jul og at de hadde mye moro over øldrikkingen. Likeledes kan en lese i flere sagaer om at kongen ga julegaver, oftest da som form av en kostelig kappe til den respektive helten i sagaen.
I Víga-Glúms saga leser vi også at jólebudet ble holdt på stormannsvis, og at menn ble fulgt ut med gaver når de skulle reise. Flere sagaer forteller at det ved store gilder som arveøl, bryllup, julegilde hos høvdinger o.l., var skikk å drikke bragarfull, en skål hvor man avla et løfte (Jomsvikingesaga, Helgakviða Hjörvarðsonar m.fl.). Ordet er avledet av bragr og har ingen tilknytting til guden Brage. Dette er en helteskål.
En gammel juleskikk i Norge er å kle stolen. Skikken er fra den tid da høysetestolen hadde utskårne gudebilder. Man kunne også sette et trebilde, en husgud, på husbondens plass. Fra sagatiden kjenner vi til slike stoler, bl. a. den som trollkjerringa Gríma hadde, med et Torsbilde på stolryggen. I Olav Tryggvasons saga fortelles det om spådom fra høysetestolen julekvelden. Kong Vladimir i Gardarike hadde en gammel, skrøpelig mor som var både hedensk, framsynt og trollkyndig. På julekvelden ble hun båret inn og satt i kongens høysete for å spå om det hun visste om framtiden (I. Reichborn Kjennerud).
Flere av våre eldste juleskikker stammer så langt tilbake som den nomadiske veidekulturen der man blotet et dyr til sola for å hylle dens vending ved vintersolverv. Fra den tidligste åkerbrukskultur stammer forestillingen om julegeita. Dyret var en vett som bodde i åkeren, og som rømte til skogs når åkeren ble skjært. Julegeita nærmet seg huset for hver dag, og sto ved døra julekvelden. Julebukker av halm er ennå med oss. Dagens juleskikker har dermed et tidspenn på 3000 år. (Hans Rotmo).
Opprinnelsen til skikken med julebukken mener noen er hedensk. Man slaktet en bukk til jul for å få et godt år. Senere er ordet brukt om en person som gikk omkring i julen med bukkemaske og kledd i en lodden fell.
Det gamle norske kvinnevettet lussi, mor til de underjordiske, var en reell trussel og straffet de som ikke gjorde arbeidet i tide, som for eksempel juleforberedelsene. Lussi langnatt var 13. desember (Hans Rotmo). Lussi må ikke forveksles med den kristne helgenen Lucia!
De gamle nordboere forestilte seg at den første bonden på gården levde evig, og gikk med gaver til han der han var hauglagt. Senere ble denne haugbonden kalt tuftekallen, eller tussen, og enda senere nissen (Hans Rotmo).
Kirken flyttet feiringen av julen til den tredje vintermåneden. Julen er et prakteksempel på hvordan Kirken overtok de hedenske skikker og tradisjoner, og gav dem en kristen innpakning. Kirken så fort at det var vanskelig å utrydde de gamle tradisjonene som var så fast forankret i folks liv, sed og skikk - ikke bare i Norden, men i hele det førkristne Europa for øvrig. Da var det enklere å kristne tradisjonene.
I år 323 gjorde Keiser Konstantin kristendommen til sin statsreligion. Dette medførte at kirken fikk visse privilegier. Som takk, skulle kirken innfri kravet om å gjøre Sol Invictus-dagen til en høytidsdag, også under kirkens regime, samt å skifte ukens hviledag over fra lørdag til solens dag: Søndagen. På midten av 300-tallet ble derfor 25. desember gjort til den store festdagen for Jesu fødsel av Kirken i Roma. Vi vet ikke når Jesus ble født, men nok en gang overtok kirken en førkristen festdag.
Da Kirken flyttet den norrøne julen fram, beholdt den tanken om å feire nytt liv, som nå ble symbolisert i Kristi fødsel. Feiringen fortsatte med å være en familiefest, der man signet ølet til Kristus og jomfru Maria. Kirken gjorde noen forsøk på å få endret navnet Jul til "Kristmesse", men fordi navnet hadde sterke røtter hos våre forfedre, klarte de ikke det. Derimot i engelskspråklige land, ble jul endret til ”Christmass”. Det hedenske opphavet til julefeiringen er årsaken til at Jehovas vitner ikke feirer jul.
På vinterens mørkeste tid trodde man at de døde vendte tilbake til sine gamle bosteder. Disse menneskene kom sammen i det man kalte Oskorei (også kalt Åsgårdsrei). Ordet betyr det farlige følget. Folk tenkte seg at det var en flokk av dødninger som red rundt på frosne, svarte hester - spesielt ved juletider - og tok med seg folk eller varslet ufred. Reia kunne rasere husene, spise all julematen og drikke juleølet. Oskoreia er også vel kjent fra nyere tradisjon, men den har ingen ting med selve jólefeiringa å gjøre, kun at den ifølge troen kom i årets mørkeste periode, den årstiden som alltid har utgjort en naturlig grobunn for folkefantasines skrekkforestillinger.
Det er sagt at Sigurd Svein (Sigurd Fåvnesbane) og Guro Rysserova (Gudrun Giukesdotter?) var førere, men også at det er Odin. I våre naboland er Oskoreien også kalt "Den vilda jakten" og "Odins jakt". I Oskoreia fantes de menneskene som hadde dødd på en unaturlig måte.
Johan Sebastian Welhaven (1807-73, norsk dikter, prof. i filosofi) har skrevet diktet "Asgaardsreien" bygd på opplysninger fra folketroen. Et av versene går som følger:
Asgaardsreien i Fylking rider
ved Høst og Vinter i barske Nætter,
men helst den færdes ved Juletider;
da holder den Fest hos Trolde og Jetter,
da stryger den lavt over Eng og Sti
og Farer den larmende Bygd forbi -
da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden;
thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden!"
Likeledes har Per Nicolai Arbo (1831 - 1892), en norsk kunstmaler som malte malerier med mytologiske og vikingtids motiver, malt Oskoreien slik han tenkte seg den. Bildet er utstilt på Nasjonal Galleriet i Oslo.
Men mange av de døde som "gikk igjen", var fredelige. Det var helst forfedrene som var hauglagt nær gården, og som hadde dødd på en naturlig måte. Skikken med å la lys brenne julenatten, og la mat stå fremme på bordene skriver seg fra at disse "gikk igjen". Sengene lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem. Man la seg selv på gulvet, eller redde opp en seng som bare var forbeholdt de døde.
Vinterblotet ønsket vinteren velkommen
Gormánuður (Slaktemåned) – Fra 14. oktober til 13. november.
Gormánuður er første vintermåneden, og markerer begynnelsen på det norrøne vinterhalvåret. Høstens grøde er kommet i hus.
14. oktober er første vinterdag, og på primstaven er dagen oftest markert med en vott. Denne dagen skal årets første offerfest - vinterblotet holdes. Blotet var viet fruktbarhetsguden Frøy. I følge Víga-Glúms saga ble det holdt díseblot ved vetrnætr (vinternetter) - perioden rundt 14.okt. Man ønsket vinteren velkommen, og blotet for et godt år.
Gormánuður er første vintermåneden, og markerer begynnelsen på det norrøne vinterhalvåret. Høstens grøde er kommet i hus.
14. oktober er første vinterdag, og på primstaven er dagen oftest markert med en vott. Denne dagen skal årets første offerfest - vinterblotet holdes. Blotet var viet fruktbarhetsguden Frøy. I følge Víga-Glúms saga ble det holdt díseblot ved vetrnætr (vinternetter) - perioden rundt 14.okt. Man ønsket vinteren velkommen, og blotet for et godt år.
onsdag 13. august 2008
Den gamle norrøne kalender
Kalenderen vikingene brukte var en kalender som avspeilet naturen de levde i og arbeidsåret.
Året var oppdelt i to like lange perioder - sommer og vinter.
En manns alder ble regnet i antall vintre han levde. Dette kan indikere at "nyttår" var når sommeren startet, selv om de ikke feiret nyttår slik vi gjør i dag.
Året var inndelt i månefaser - fra nymåne til nymåne, eller fra fullmåne til fullmåne. Tellingen av dager har neppe vært nøyaktig. Spesielt i sommermånedene, når nettene er så lyse som de kan være så langt nord, kan det være vanskelig å få øye på månen.
Årets mørkeste periode kalles: Skammdegi (de mørke dagene)
Årets lyseste periode kalles: Nóttleysa (nattløshet).
Vintermånedene er: Gormánuður, ýlir, mörsugur, þorri, góa og einmánuður
Sommermånedene er: Harpa, skerpla, sólmánuður, heyannir, tvímánuður og haustmánuður
Året var oppdelt i to like lange perioder - sommer og vinter.
En manns alder ble regnet i antall vintre han levde. Dette kan indikere at "nyttår" var når sommeren startet, selv om de ikke feiret nyttår slik vi gjør i dag.
Året var inndelt i månefaser - fra nymåne til nymåne, eller fra fullmåne til fullmåne. Tellingen av dager har neppe vært nøyaktig. Spesielt i sommermånedene, når nettene er så lyse som de kan være så langt nord, kan det være vanskelig å få øye på månen.
Årets mørkeste periode kalles: Skammdegi (de mørke dagene)
Årets lyseste periode kalles: Nóttleysa (nattløshet).
Vintermånedene er: Gormánuður, ýlir, mörsugur, þorri, góa og einmánuður
Sommermånedene er: Harpa, skerpla, sólmánuður, heyannir, tvímánuður og haustmánuður
Abonner på:
Innlegg (Atom)