Old Europe by Cyndi Dawson
I dreamed of an earth quake
That opened the ground
Unearthed a civilization
Laid bare before our eyes
Illustrious statues of fertile
Untouched
Completely preserved
Soft rains rinsing ash
Revealed
From the closing
Of the last eyes
To mine opening…
I dreamed
The pregnant spring
Sustaining a life of
Peace & prosperity
I dreamed the altar
A – flame
I saw their faces
A – glow
I felt their art
I felt their heart
What drove us to abandon our Selves?
To the call of unequal Gods and war?
Surrendering the rich soil
To the burial of bones & artefacts
To springs of dying crops
To fields of crosses scattered
Like black crows pecking at rotted flesh?
What drove us to abandon our potential?
For this turning history of man?
There was a fertile spring once
I dreamed mounds of clay that drenched primitive hands
Rose up from the crevice formed
Revealed itself in iconic pottery & relics
Revealed itself symbolically
Read openly to those who would care to listen closely
Who understood the handing down
There was a Civilization etched upon mind’s eye
We lived in peace
We lived in peace
An animation of the words of "Old Europe" - an epic poem by Cyndi Dawson. Her poem was in turn inspired by the documentary "Signs Out of Time" which was based on the life and work of Marija Gimbutas.
Music by Jair-Rohm Parker Wells and Tommy Aboussleman
Guitar: Tommy Aboussleman
Words/Vocals: Cyndi Dawson - "Nor' Easter"
Motherless City (By Cyndi Dawson)
Whip smart aren't we all at eighteen
Right out of school the only rule is free to be
No house to sneak back to no mother to fight with
Bodies to dance with friends to get high with
Turn the corner, here we are
Rent split four ways and four bodies in
Three beds who ate my friggin rice cakes,
Borrowed my leg warmers without asking...
I'm an angry girl, angry angry angry
Watch me peel my way past the big muscled
Bouncers watch me lead the way to the stage
Watch my body undulate it is the biggest weapon
I have watch me drink for free boys are so stupid
Boys are so beautiful watch me watch the boys
Whip smart aren't we all clutching our pillows,
Drowning out noise of a cavernous loft where a
Guitar sits against the wall, tired after seduction.
If I rise out of this self claimed spot in this
Lumpy bed I will have to walk past the spot where
You are holding a strange girl in your arms.
I miss my mothers house. One I left at fifteen.
I knew it all, then, as well. I knew it all. I needed no one.
I needed nothing. The umbilical cord officially severed.
Angry girl packs her bag and off she goes seeks fame and
Fortune, maybe cappuchinos. cappuchinos are cool, cool
Is essential in this city with no mother.
This is a motherless frenetic machine that spits the weak
Onto streets and I'm too angry for streets. Don't even try.
Watch me double dutch my strut watch me, watch me
There is nothing I need there is nothing I want that I cannot
Get for myself. I need no one. Watch me press the boy
Against the wall, slam shazaam watch me flip his
Switch look whose got the moves whip smart stupid girl
Girls are so stupid. Girls are so beautiful. I don't
Need no one or nothing. I just want to be eighteen and left the
Hell alone.
This is a motherless city.
Viser innlegg med etiketten Lyrikere. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Lyrikere. Vis alle innlegg
søndag 19. oktober 2008
søndag 12. oktober 2008
Vladimir Semyonovich Vysotskij Tribute (1938 - 1980)
VARGJAKTEN oversatt til svensk av Ola og Carsten Palmær
Strupen brinner. Jag springer, springer
men idag är allt som igår.
De har oss i fällan, de har oss i fällan.
Vi springer i cirkel, i blodiga spår.
De lyfter bössorna, de skrattar och siktar
och luften stinker av blod och bly.
Vargarna snavar. Vargarna stupar.
Vi kan inte hugga. Vi kan inte fly.
De skjuter vargar, ohoj, de skjuter vargar!
Nu ropar jägarna, nu ylar hundarna,
de skjuter honorna, de skjuter ungarna,
och snön är röd som deras flaggor av vårt blod.
Kampen är ojämn. De skjuter ur bakhåll
och ingen darrar på handen idag.
De stänger vår frihet med röda flaggor
de känner vargarna och vargarnas lag
de vet att vi alltid följer flocken
att när vi var ungar och mor gav oss di
så fick vi i oss med modersmjölken
att röda flaggor går ingen förbi!
De skjuter vargar, ohoj, de skjuter vargar!
Nu ropar jägarna, nu ylar hundarna,
de skjuter honorna, de skjuter ungarna
och snön är röd som deras flaggor av vårt blod.
Våra ben är snabba. Och käftarna starka
så svara mig, ledarvarg, svara mig du,
varför låter vi oss hetsas och slaktas
varför lyder vi flockens tabu?
Vi kan inte, får inte bryta mot lagen.
Min stund är inne. Jag blundar
när han som ska bli mitt öde
ler och lyfter sitt blanka gevär.
De skjuter vargar, ohoj, de skjuter vargar!
Nu ropar jägarna, nu ylar hundarna,
de skjuter honorna, de skjuter ungarna
och snön är röd som deras flaggor av vårt blod.
Jag vägrade lyda. Jag sprang igenom.
Jag trotsade flaggorna och bröt mig ut.
Min livstörst var starkare än flockens lagar,
nu hör jag jägarns förvånade tjut
och strupen brinner, jag springer, jag springer
men allt är inte idag som igår
I jag var i fällan, men bröt mig ur den
och utan byte får jägarna stå.
De skjuter vargar, ohoj, de skjuter vargar!
Nu ropar jägarna, nu ylar hundarna,
de skjuter honorna, de skjuter ungarna
och snön är röd som deras flaggor av vårt blod.
WOLF HUNT by Kathryn and Bruce Hamilton
In my flight, sinews bursting, I hurtle,
But as yesterday - so now today,
They've cornered me! Driven me, encircled,
Towards the huntsmen that wait for their prey!
From the fir-trees the rifle-shots quicken -
In the shadows the huntsmen lie low.
As they fire, the wives somersault, stricken,
Living targets brought down on the snow.
They're hunting wolves! The hunt is on, pursuing
The wily predators, the she-wolf and her brood.
The beaters shout, the dogs bay, almost spewing.
The flags on the snow are red, as red as the blood.
In the fight heavy odds have opposed us,
But the merciless huntsmen keep ranks.
With the flags on their ropes they've enclosed us.
They take aim and they fire at point blank.
For a wolf cannot break with tradition.
With milk sucked from the she-wolfs dugs
The blind cubs learn the stern prohibition
Never, never to cross the red flags!
They're hunting wolves! The hunt is on, pursuing
The wily predators, the she-wolf and her brood.
The beaters shout, the dogs bay, almost spewing.
The flags on the snow are red, as red as the blood.
We are swift and our jaws are rapacious.
Why then, chief, like a tribe that's oppressed,
Must we rush towards the weapons that face us
And that precept be never transgressed?
For a wolf cannot change the old story
The end looms and my time's, almost done.
Now the huntsman who's made me his quarry
Gives a smile as he raises his gun.
They're hunting wolves! The hunt is on, pursuing
The wily predators, the she-wolf and her brood.
The beaters shout, the dogs bay, almost spewing.
The flags on the snow are red, as red as the blood.
But revolt and the life-force are stronger
Than the fear that the red flags instil
From behind come dismayed cries of anger
As I cheat them, with joy, of their kill.
In my flight, sinews bursting I hurtle,
But the outcome is different today!
I was cornered! They trapped me encircled!
But the huntsmen were foiled of their prey!
They're hunting wolves! The hunt is on, pursuing
The wily predators, the she-wolf and her brood.
The beaters shout, the dogs bay, almost spewing.
The flags on the snow are red, as red as the blood.
A HUNT ON WOLVES by Nellie Tkach
I strain myself out of all my might and sinew,
But today, just like yesterday,
I am close rounded.
They've cornered me, for God's sake!
They are keeping after, joyfully driving me at all speeds!
The rifles behind the fir-trees are keeping themselves busy -
There, the hunters hide in the shadows -
The wolves are frolicking on the snow,
Turned into a live target.
The hunt is on! The hunt on wolves,
On gray beasts, full-grown and puppies!
The beaters shout and the hounds bark until they're retching,
There is blood on snow and red spots of flags.
It's not a fair game they are playing,
But no hand trembles, -
Our freedom blocked by flags,
They strike safely, for sure!
A wolf can't fail his customs, -
Long time ago-blind puppies,
We, little ones, sucked our mother,
And sucked in: don't go outside of flags!
The hunt is on! The hunt on wolves,
On gray beasts, full-grown and puppies!
The beaters shout and the hounds bark until they're retching,
There is blood on snow and red spots of flags.
Our feet and jaws are swift,
Tell us, our leader, - why do we then
Rush onward, into the shots,
And not through the restraint?!
A wolf can not, must not do otherwise.
Now my time has ended:
The one I am intended for,
Smiled and raised his rifle.
The hunt is on! The hunt on wolves,
On gray beasts, full-grown and puppies!
The beaters shout and the hounds bark until they're retching,
There is blood on snow and red spots of flags.
I came out of the obedience trance -
Beyond the flags - my thirst for life is stronger,
Behind me I heard triumphantly
Their bewildered cries.
I strain myself out of all my might and sinew,
But today, not like yesterday,
I was close rounded.
They've cornered me, for God's sake!
But the hunters were left with nothing!
The hunt is on! The hunt on wolves,
On gray beasts, full-grown and puppies!
The beaters shout and the hounds bark until they're retching,
There is blood on snow and red spots of flags.
Here is a song "Chuzhoj Dom" - "The Foreign House", typical of the style of the great Russian singer and poet Vladimir Vysotskij. Vladimir Semyonovich Vysotskij, in Russian Влади́мир Семёнович Высо́цкий (1938 - 1980), was perhaps the brightest artistic mind in the former Soviet Union. A highly anti-establishemnt song-writer and singer, and became somewhat of a folk hero. His main occupation was as a lead actor at the Taganka Theatre in Moscow, where he became particularly famous for playing Hamlet in an off-stream performance of Shakespeare's play. Vysotskij appeared in several movies. He also wrote songs and soundracks for many movies and often sang them himself. Being in a constant conflict with Soviet authorities resulted in periodic bans of his songs. He became known for his unique singing style and for his lyrics, which incorporated social and political commentary into often humorous street vocabulary. His lyrics resonated with millions of Soviet people in every corner of the country; his songs were sung at house parties and amateur concerts. He died at age 42 in a hospital in Moscow during the 1980 Olympic Games. It was estimated that over one million people attended Vysotskij's funeral, almost as many as that of Pope John Paul II in 2005. Soon after his death an asteroid was named Vladvysotskij in his honor. Cosmonauts took his music on tape cassette into orbit. Vysotskij was married to the French actress (of Russian descent) Marina Vlady. Vysotskij's impact in Russia is often compared to that of Bob Dylan in America. In his last years, he managed to perform outside the USSR and held concerts in Paris, Toronto and New York City. Vysotskij composed his songs and played them exclusively on the Russian seven string guitar.
Listen to his intense voice and enjoy!
Video of Vladimir Vysotsky performing Cupola. It is his last recorded performance before his death.
I recommend:
- "Sånger av Vysotskij" by Dan Fägerquist & eldsjäl
- "Fägerquist sjunger sånger av Vysotskij live på mosebacke"
- www.myspace.com/fagerquist
- "Bortom Vett och Förnuft". Jon Denman from Sweden singing Vladimir Vysotskij.
- "Den sentimentale bokser - Vysotskij på dansk (1999)". Per Warming from Denmark.
- "Russlands Hus - Vladimir Vysotskij (1996)" by Jørn Simen Øverli from Norway
- " Vysotskij, Vladimir: Vargjakten. 48 sånger i tolkning av Carsten och Ola Palmær"
fredag 10. oktober 2008
Constantine P. Cavafy's poem Ithaca (1910, 1911)
One of the most famous Greek poems, read by Elli Lambeti. Music background by Mark Isham.
ITHACA (1910, 1911)
As you set out for Ithaca
hope that your journey is a long one,
full of adventure, full of discovery.
Laistrygonians and Cyclops,
angry Poseidon - don't be afraid of them:
You'll never find things like that on your way
as long as you keep your thoughts raised high,
as long as a rare sensasion
touches your spirit and your body.
Laistrygonians and Cyclops,
wild Poseidon - you won't encounter them
unless you bring them along inside your soul,
unless your soul sets them up in front of you.
Hope that your journey is a long one.
May there be many summer mornings when,
with what pleasure, what joy,
you come into harbors you're seeing for the first time;
may you stop at Phoenician trading stations
to buy fine things,
mother of pearl and coral, amber and ebony,
sensual perfume of every kind -
as many sensual perfumes as you can;
and may you visit many Egyptian cities
to learn and learn again from those who know.
Keep Ithaka always in your mind.
Arriving there is what you're destined for.
But don't hurry the journey at all.
Better if it lasts for years,
so that you're old by the time you reach the island,
wealthy with all you've gained on the way,
not expecting Ithaca to make you rich.
Ithaca gave you the marvelous journey.
Without her you would have not set out.
She has nothing left to give you now.
And if you find her poor, Ithaca won't have fooled you.
Wise as you will have become, so full of experience,
you'll have understood by then what these Ithacas mean.
fredag 3. oktober 2008
Til ungdommen av Nordahl Grieg (1902 - 1943)
Til grunn for Griegs kampdikt ligger en visjon om fred, og om en samfunnsdannelse der motsetningene forenes og ikke fører til splid. Denne visjonen er det opp til ungdommen å realisere!
Til Ungdommen av Nordahl Grieg
Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!
Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!
(Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist der svar.
Ubygde kraftverk,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!
Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.)
Da synker våpnene
maktesløst ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.
Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.
Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!
English translation by Rod Sinclair (2004)
Faced by your enemies
On every hand
Battle is menacing,
Now make your stand
Fearful your question,
Defenceless, open
What shall I fight with?
Where is my weapon?
Here is your battle plan,
Here is your shield
Faith in this life of ours,
The common weal
For all our children's sake,
Save it, defend it,
Pay any price you must,
They shall not end it
Neat stacks of cannon shells,
Row upon row
Death to the life you love,
All that you know
War is contempt for life,
Peace is creation
Death's march is halted
By determination
We all deserve the world,
Harvest and seed
Hunger and poverty
Are born of greed
Don't turn your face away
From needs of others
Reach out a helping hand
To all your brothers
Here is our solemn vow,
From land to land
We will protect our world
From tyrants' hand
Defend the beautiful,
Gentle and innocent
Like any mother would
Care for her infant.
"Cantor General" av Pablo Neruda (1904-1973) gjendiktet til norsk av Kjartan Fløgstad
Theodorakis rehearsing "Voy a Vivir" from Canto General, poem by Pablo Neruda with Petros Pandis 1975. They prepare a concert held at Karaiskaki stadium a few months after the restoration of democracy in Greece. Petros Pandis is the male singer who first interpreted this composition together with Maria farantouri.
Voy a Vivir - Eg skal leva (1949)gjendiktet og oversatt av Kjartan Fløgstad
Eg skal ikkje døy. Nå går eg ut,
i denne dagen full av vulkanar,
på veg til massane, til livet.
Her let eg alt i orden etter meg,
i dag då gangsterane går omkring
Med den ”vestlege kulturen” under armen,
Med hendene som drep i Spania
og galgane som svingar i Aten
og uretten som styrer i Chile,
og ein gong endar der.
Her stoggar eg
blant ord og folk og vegar
som ventar meg på ny, og slår
på døra mi med stjernetunge hender.
The first Theodorakis concert after the dictatorship in october 1974 was also filmed by german television. Here are the songs of that broadcast: "America Insurecta" from Canto General (Neruda) sung by Petros Pandis.
Kjærleik til Amerika (America Insurecta)til norsk ved Kjartan Fløgstad
Før parykken og uniformsjakken
var elvane, elvane som pulsårer:
var fjellrekkjene, der kondoren og snøen
syntest urørlege på det verbitne havet av fjell:
var væta og tjukna, tora
ennå utan namn, dei planetariske slettene.
Mennesket var jord, krukke, augnelok
av skjelvande søle, form av leire,
var karibisk krukke, chibchastein,
keisarleg beger eller araukansk flint.
Ærleg og blodig var det, men i skaftet
åpnet det bar av våt krystall,
var forbokstavane til jorda
rissa.
Ingen kunne
hugsa dei etterpå: vinden
gløymde dei, vatnet sitt språk
vart grave ned, nøklane var borte
eller drukna i stille eller blod.
Brør frå landet, livet gjekk ikkje til grunne.
Men ein raud drope fall
som ei vill rose i tjukna
og ein lampe av jord vart sløkt.
Eg er her for
fortelja historia.
frå freden til bøffelen
til den piska sanden
i det ytste landet, i det opphopa
skummet av antarktisk lys,
og gjennom dei herja dyrehia
i den mørke venezolanske freden,
leita eg etter deg, far,
unge krigar av mørke og kopar,
eller du, brudeplante, ustyrlege manke,
morsalligator, metalliske due.
Eg, som ein inka reist frå søla
rørde ved steinen og sa:
Kven
ventar meg? Og lukka handa
om ein neve tomt krystall.
Men eg gjekk ut blant zapoteblomane
og lyset var mjukt som ein hjort,
og skuggane låg som eit grønt augnelok.
Mi jord utan namn, utan Amerika,
livsens jamdøger, purpurlanse,
angen din steig mot meg med røtene
til glaset eg drakk, til det minste
ordet som enn
ikkje er fødd frå min munn.
”Voy a vivir” (1949) og ”America Insurrecta” er skrevet av Pablo Neruda (1904 – 1973), og gjendiktet og oversatt til norsk av Kjartan Fløgstad. Fløgstad har skrevet en rekke dikt og gjendiktninger, prosastykker, fortellinger, essays, romaner og dokumentarer. Han kom til Sør-Amerika for første gang som sjømann på et norsk lasteskip, og har senere besøkt kontinentet flere ganger. Hans møte med Sør-Amerika og dets folk har preget mye av hans diktning, som for eksempel ”Pampa Union. Latinamerikanske reiser” (1994) og ”Eld og vatn. Nordmenn i Sør-Amerika” (1999). Kjartan Fløgstad er Pablo Nerudas norske gjendikter, og har oversatt flere av Pablo Nerudas dikt fra både ”Canto General” og ”Kapteinens vers”. Sistnevnte er Nerudas kjærlighetsdikt til sin elskede Matilde. Fløgstad har mottat en rekke litterære priser, bl.a. Nordisk Råds litteraturpris, Brageprisen og Gyldendal-prisen.
Theodorakis Neruda Requiem er en hyllest til Pablo Neruda. I 1975 ble Canto General urframført i Helles. Landet hadde da nylig gjenvunnet sitt demokrati etter flere år med juntastyre. Verket ble tilegnet det chilenske folk, som ble tvunget inn under Pinochets diktatoriske terror. I Canto General møtes to store kunstnere, begge solid forankret i sine folks historie, myter, lidelser og kamp - begge med en fortid hvor de selv satte sine liv inn i kampen for demokrati og frihet. Med sitt felles verk sprer de glede og bringer håp til alle frihetselskende mennesker.
Anbefaler bøkene:
- ”Pablo Neruda , Den store sangen” gjendiktet av Halvor Roll. Utgitt på Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo 1991
- "Kjartan Fløgstad, Dikt og spelmannsmusikk 1968 – 1993". Utgitt på Gyldendals Norsk Forlag A/S, Oslo 1993
Kilde: Sosialistisk kor i Oslo stiftet 1975
Til minne - Mahmoud Darwish - en elsket Palestinsk poet som forlot oss 10. august 2008
على هذه الأرض ما يستحق الحياة
تردد إبريل
رائحة الخبز في الفجر
تعويذة امرأة للرجال
أول الحب
عشب على حجر
أمهات يقفن على خيط ناي
وخوف الغزاة من الذكريات
على هذه الأرض ما يستحق الحياة
نهايات أيلول
سيدة تترك الأربعين بكامل مشمشها
ساعة الشمس في السجن
غيم يقلد سربا من الكائنات
هتافات شعب لمن يصعدون الى حتفهم باسمين
وخوف الطغاة من الأغنيات
على هذه الأرض ما يستحق الحياة
على هذه الأرض سيدة الأرض
أم البدايات, أم النهايات
كانت تسمى فلسطين
صارت تسمى فلسطين
سيدتي...أستحق لأنك سيدتي
أستحق الحياة
ونحن نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا
ونرقص بين شهيدين. نرفع مئذنة للبنفسج بينهما أو نخيلا
نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا
ونسرق من دود القز خيطاً لنبني سماءً لنا ونُسيج هذا الرحيلا
ونفتح باب الحديقة كي يخرج الياسمين إلى الطرقات نهاراً جميلا
نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا
ونزرع حيث أقمنا نباتاً سريع النمو، ونحصد حيث أقمنا قتيلا
وننفخ في الناي لون البعيد البعيد، ونرسم فوق تراب الممر صهيلا
ونكتب أسماءنا حجراً حجراً، أيها البرق أوضح لنا الليل، أوضح قليلا
نحب الحياة إذا ما استطعنا إليها سبيلا
**English Translation:
"On This Earth"
We have on this earth what makes life worth living: April's hesitation, the aroma of bread
at dawn, a woman's point of view about men, the works of Aeschylus, the beginning
of love, grass on a stone, mothers living on a flute's sigh and the invaders' fear of memories.
We have on this earth what makes life worth living: the final days of September, a woman
keeping her apricots ripe after forty, the hour of sunlight in prison, a cloud reflecting a swarm
of creatures, the peoples' applause for those who face death with a smile, a tyrant's fear of songs.
We have on this earth what makes life worth living: on this earth, the Lady of Earth,
mother of all beginnings and ends. She was called Palestine. Her name later became
Palestine. My Lady, because you are my Lady, I deserve life.
from:
http://hedgeguard.blogspot.com/2006/0...
"We love life whenever we can"
We love life whenever we can.
We dance and throw up a minaret or raise palm trees for the violets growing between two martyrs.
We love life whenever we can.
We steal a thread from a silk-worm to weave a sky and a fence for our journey.
We open the garden gate for the jasmine to walk into the street as a beautiful day.
We love life whenever we can.
Wherever we settle we grow fast-growing plants, wherever we settle we harvest a murdered man.
We blow into the flute the colour of far away, of far away, we draw on the dust in the passage the neighing of a horse.
And we write our names in the form of stones. Lightning brighten the night for us, brighten the night a little.
We love life when ever we can.
Mahmoud Darwish, The award-winning Palestinian poet, has died aged 67, after heart surgery in a Texas hospital. Al Jazeera's Jacky Rowland takes a look at a man who widely loved man by Palestinians and poetry-lovers alike.
Mahmoud Darwish
Mahmoud Darwish has long been recognized as the leading poet of Palestine, the poetic voice of the exiled Palestinian people. He was born in the Palestinian village of Birwe in 1942; Birwe was one of over 400 Palestinian villages occupied by the Israeli army in 1948. His family fled to Lebanon but returned to become "internal refugees" whose legal status was at best precarious, subject to Israeli military authorities. He was several times imprisoned and placed under house arrest in his 20s for reciting his poetry and for his activities as editor of the Israeli Communist Party's newspaper. In 1971 he left Israel (for 25 years, as it turned out), going first to Cairo, then to Beirut where he joined the Palestine Liberation Organization and became the editor of its literary, cultural, and scholarly journal Al-Karmel. He left Beirut following the Israeli invasion in 1982, living variously in Cyprus and Paris, among other places. He was chosen a member of the PLO Executive Committee in 1987, but resigned in 1993 over disagreement with the leadership regarding some elements of the Oslo Accords. After having been denied entry into Israel for a number of years, he was finally allowed to return in 1997 and settled in Ramallah.
His earliest poetry was largely traditional Arabic love poetry, but he soon turned to drawing upon the political and social situations he knew first hand; one of his earliest successful peoms (in the sense of becoming widely known among Palestinians) was "Identity Card," based on his own experiences as an "internal refugee" in Israel:
"Identity Card"
Put it on record.
I am an Arab
And the number of my card is fifty thousand
I have eight children
And the ninth is due after summer.
What's there to be angry about?
Put it on record.
I am an Arab
Working with comrades of toil in a quarry.
I have eight children
For them I wrest the loaf of bread,
The clothes and exercise books
From the rocks
And beg for no alms at your door,
Lower not myself at your doorstep.
What's there to be angry about?
Put it on record.
I am an Arab.
I am a name without a title,
Patient in a country where everything
Lives in a whirlpool of anger.
My roots
Took hold before the birth of time
Before the burgeoning of the ages,
Before cypress and olive trees,
Before the proliferation of weeds.
My father is from the family of the plough
Not from highborn nobles.
And my grandfather was a peasant
Without line or geneaology.
My house is a watchman's hut
Made of sticks and reeds.
Does my status satisfy you?
I am a name without a surname.
Put it on record.
I am an Arab.
Color of hair: jet black.
Color of eyes: brown.
My distinguishing features:
On my head the 'iqal cords over a keffiyeh
Scratching him who touches it.
My address:
I'm from a village, remote, forgotten,
It's streets without name
And all its men in the fields and quarry.
What's there to be angry about?
Put it on record.
I am an Arab.
You stole my forefathers' vineyards
And land I used to till,
I and all my children,
And you left us and all my grandchildren
Nothing but these rocks.
Will your government be taking them too
As is being said?
So!
Put it on record at the top of page one:
I don't hate people,
I trespass on no one's property.
And yet, if I were to become hungry
I shall eat the flesh of my usurper.
Beware, beware of my hunger
And of my anger!
(Translated by Denys Johnson-Davies)
Although there are suggestions of a threatened violence in the conclusion of "Identity Card," by and large Darwish has avoided appeals to violence as a solution; this is apparent in another early poem, one which is based on a conversation between Darwish and a young Israeli friend following the latter's participation in the 1967 Arab-Israeli War:
"A Soldier Dreams of White Tulips"
He dreams of white tulips, an olive branch, her breasts in evening blossom.
He dreams of a bird, he tells me, of lemon flowers.
He does not intellectualize about his dream. He understands things as he senses and smells them.
Homeland for him, he tells me, is to drink my mother's coffee, to return at nightfall.
And the land? I don't know the land, he said.
I don't feel it in my flesh and blood, as they say in the poems.
Suddenly I saw the land as one sees a grocery store, a street, newspapers.
I asked him, but don't you love the land? My land is a picnic, he said, a glass of wine, alove affair.
--Would you die for the land?
--No!
All my attachment to the land is no more than a sotry or a fiery speech!
They taught me to love it, but I never felt it in my heart.
I never knew its roots and branches, or the scent of its grass.
--And what about its love?Did it burn like suns and desire?
He looked straight at me and said: I love it with my gun.
And by unearthing feasts in the garbage of the past
and a deaf-mute idol whose age and meaning are unknown.
He told me about the moment of departure, how his mother
silently wept when they led him to the front,
how her anguished voice gave birth to a new hope in his flesh
that doves might flock through the Ministry of War.
He drew on his cigarette. He said, as if fleeing from a swamp of blood,
I dreamt of white tulips, an olive branch, a bird embracing the dawn on a lemon branch.
--And what did your see?
--I saw what I did:
a blood-red boxthorn.
I blasted them in the sand . . . in their chests . . . in their bellies.
--How many did you kill?
--It's impossible to tell. I only got one medal.
Pained, I asked him to tell me about one of the dead.
He shifted in his seat, fiddled with the folded newspaper,
then said, as if breaking into song:
He collapsed like a tent on stones, embracing shattered planets.
His high forehead was crowned with blood. His chest was empty of medals.
He was not a well-trained fighter, but seemed instead to be a peasant, a worker, or a peddlar.
Like a tent he collapsed and died, his arms stretched out like dry creek-beds.
When I searched his pockets for a name, I found two photographs, one of his wife, the other of his daughter.
Did you feel sad? I asked.
Cutting me off, he said, Mahmoud, my friend,
sadness is a white bird that does not come near a battlefield.
Soldiers commit a sin when they feel sad.
I was there like a machine spitting hellfire and death,
turning space into a black bird.
He told me about his first love, and later, about distant streets,
about reactions to the war in the heroic radio and the press.
As he hid a cough in his handkerchief I asked him:
Shall we meet again?
Yes, but in a city far away.
When I filled his fourth glass, I asked jokingly:
Are you off? what about the homeland?
Give me a break, he replied.
I dream of white tulips, streets of song, a house of light.
I need a kind heart, not a bullet.
I need a bright day, not a mad, fascist moment of triumph.
I need a child to cherish a day of laughter, not a weapon of war.
I came to live for rising suns, not to witness their setting.
He said goodbye and went looking for white tulips,
a bird welcoming the dawn on an olive branch.
He understands things only as he senses and smells them.
Homeland for him, he said, is to drink my mother's coffee, to return, safely, at nightfall.
(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)
The body of Darwish's work is most particularly concerned with articulating the effects on the Palestinian people of the loss of their homeland:
"Athens Airport"
Athens airport disperses us to other airports. Where can I fight? asks the fighter.
Where can I deliver your child? a pregnant woman shouts back.
Where can I invest my money? asks the officer.
This is none of my business, the intellectual says.
Where did you come from? asks the customs' official.
And we answer: From the sea!
Where are you going?
To the sea, we answer.
What is your address?
A woman of our group says: My village is my bundle on my back.
We have waited in the Athens airport for years.
A young man marries a girl but they have no place for their wedding night.
He asks: Where can I make love to her?
We laugh and say:
This is not the right time for that question.
The analyst says: In order to live, they die by mistake.
The literary man says: Our camp will certainly fall.
What do they want from us?
Athens airport welcomes its visitors without end.
Yet, like the benches in the terminal, we remain, impatiently waiting for the sea.
How many more years longer, O Athens airport?
(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)
The homeland which now exists for Palestinians is that land found in memory and the imagination:
"We Walk Towards a Land"
We walk towards a land not of our flesh,
Not of our bones its chestnut trees,
Its stones unlike the curly goats
Of the Song of Songs.
We walk towards a land
That does not hang a special sun for us.
Mythic women clap:
A sea around us,
A sea upon us.
If wheat and water doe not reach you,
Eat our love and drink our tears.
Black veils of mourning for the poets.
You have your victories and we have ours,
We have a country where we see
Only the invisible.
(Translated by Rana Kabbani)
In a very real sense, the lost homeland of Palestine becomes what defines those who have lost her, and she becomes identified with the "beloved" of traditional Arabic poetry:
"On This Earth"
We have on this earth what makes life worth living: April's hesitation, the aroma of bread
at dawn, a woman's point of view about men, the works of Aeschylus, the beginning
of love, grass on a stone, mothers living on a flute's sigh and the invaders' fear of memories.
We have on this earth what makes life worth living: the final days of September, a woman
keeping her apricots ripe after forty, the hour of sunlight in prison, a cloud reflecting a swarm
of creatures, the peoples' applause for those who face death with a smile, a tyrant's fear of songs.
We have on this earth what makes life worth living: on this earth, the Lady of Earth,
mother of all beginnings and ends. She was called Palestine. Her name later became
Palestine. My Lady, because you are my Lady, I deserve life.
(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)
For the Palestinian people, it is the fact of exile which is their defining characteristic:
"Without exile, who am I?"
Stranger on the bank, like the river . . . tied up to your
name by water. Nothing will bring me back from my free
distance to my palm tree: not peace, nor war. Nothing
will inscribe me in the Book of Testaments. Nothing,
nothing glints off the shore of ebb and flow, between
the Tigris and the Nile. Nothing
gets me off the chariots of Pharaoh. Nothing
carries me for a while, or makes me carry an idea: not
promises, nor nostalgia. What am I to do, then? What
am I to do without exile, without a long night
staring at the water?
Tied up
to your name
by water . . .
Nothing takes me away from the butterfly of my dreams
back into my present: not earth, nor fire. What
am I to do, then, without the roses of Samarkand? What
am I to do in a square that burnishes the chanters with
moon-shaped stones? Lighter we both have
become, like our homes in the distant winds. We have
both become friends with the clouds'
strange creatures; outside the reach of the gravity
of the Land of Identity. What are we to do, then . . . What
are we to do without exile, without a long night
staring at the water?
Tied up
to your name
by water . . .
Nothing's left of me except for you; nothing's left of you
except for me -- a stranger caressing his lover's thigh: O
my stranger! What are we to do with what's left for us
of the stillness, of the siesta that separates legend from legend?
Nothing will carry us: not the road, nor home.
Was this road the same from the start,
or did our dreams find a mare among the horses
of the Mongols on the hill, and trade us off?
And what are we to do, then?
What
are we to do
without
exile?
(Translated by Anton Shammas)
But Darwish's poetry reaches beyond the surface facts of Palestinian exile, especially in his later work where he explores the human experience, not just the Palestinian one, particularly in erotic and love poetry which probes the nature of love in a world in which we are all in a very real sense strangers and exiles:
"The Stranger Finds Himself in the Stranger"
We two are become one.
We have no name, strange woman,
when the stranger finds himself in the stranger.
What remains of the garden behind us is the power of the shadow.
Show what you will of your night's earth, and hide what you will.
We come hurriedly from the twilight of two places at once.
Together we searched for our addresses.
Follow your shadow, east of the Song of Songs,
herding sand grouse.
You will find a star residing in its own death.
Climb a deserted mountain,
you will find my yesterday coming full circle to my tomorrow.
You will find where we were and where, together, we will be.
We are two become one, strange man.
Go to the sea west of your book, and dive as lightly
as if you were riding two waves at birth,
you will find a thicket of seaweed and a green sky of water.
Dive as lightly as if you were nothing in nothing.
And you will find us together.
We are two become one.
We have yet to see how we were here, strange woman.
Two shadows opening and closing upon what had once been our two bodies.
A body appearing then disappearing in a body disappearing
in the confusion of unending duality.
We need to return to being two,
so we can go on embracing each other.
We have no name, strange woman,
when the stranger finds himself in the stranger.
(Translated by Munir Akash and Carolyn Forché)
Kilde: hedgeguard.blogspot.com
For a free Palestine? Visit www.freegaza.org/
onsdag 1. oktober 2008
"Stealing Sugar from the Castle" av poeten Robert Bly (f. 1926)
"Stealing Sugar from the Castle" er skrevet og resiteres av den amerikanske poeten Robert Bly født 1926.
Andre leksjon om diktinga og arbeidet til den amerikanske poeten Robert Bly (f. 1926)
Å liggja lågt
I staden for å innta ein høgtståande synsstad med overblikk og autoritet, ser det ut til at det å liggja lågt, er ein posisjon der Robert Bly lettare får kontakt med ein naturvisjon der mennesket kan gå opp i ein heilskap. Det er mange døme på dette i dikta hans:
«[eg] kjenner ein lengt etter å leggja meg på kne, setja knea mot jorda. Noko i meg flyg ut over vatnet som bitar av lyn ...» (Frå «Morgon ved innsjøen.»)
«Dersom me legg oss ned på kne og pustar inn angen, kjenner me oss plutseleg sårbare, som å minnast ved middagstid ein detalj frå ein draum me hadde om natta. Noko har plassert ansiktet vårt nær sanninga, nær dei beinete tennene til sjøen.» (Frå «A Rock Crab», ikkje med i dette utvalet.)
«Når eg skriv dikt, må eg vera nær gras som ingen andre ser, som her på denne plassen, der eg sit i ein time under bomullstreet. Det lange graset har lagt seg til det fløymer. Kva eg enn er ... om den store hauken kjem for å leita etter meg, så er eg her i dette graset. Vridde kvistar har falle ned i det. Graset som ennå er grønt frå i sommar, stikk ut frå det tørre graset, som håret til den eldgamle, som me strauk om morgonen.
Og kor vakker han er, denne ringen av tørka gras, bleik og gul, som legg seg kring den halvt skjulte greina – graset fløymer over ho, og er bleikt, ferdig, har stige opp, ikkje lenger egoistisk, krinsar ikkje lenger om sin eigen munn, nå krinsar det kring Guden ’for avstand og fråvær’. Dei bleike blada ligg nær kvarandre, i sirklar kring den uttørka pinnen. Dette er ei grein som regnet ikkje brydde seg om, og oversåg, medan ho fall inn i natta på menn som heldt hestar på gardsplassen; og sollyset var glad for at greina kunne ignorerast, og ikkje spurde om å verta elska – så har elska eg deg – og greina og graset ligg her forlatne, ein del av dei ville tinga i verda, som bare vert lagt merke til ei lita stund av ein tung, nervøs mann som sit attmed dei, og kjenner at han i denne augneblinken har meir glede enn nokon andre som lever.» («Gras frå to år».)
Den viktige einsemda
Eg har tidlegare nemnt at einsemda er ein tilstand Bly hevdar er fruktbar for det å skapa. Han har ein stad uttalt at eit skrivekurs burde innebera at studentane budde heilt aleine i små hytter utan at dei hadde lov til å ha besøk. Læraren kunne kome innom ein gong i veka for å snakke med dei. Einsemd er viktig for å roa sinnet ned, for å opparbeida sensitivitet, og opne kanalane til vage impulsar frå det umedvitne. Snakking vert ofte ein faktor som fyller ein med det som andre er opptekne av. Som får ein til å gjenta det som andre seier og dreg psyken i retning av normer og felles oppfatningar. Dette rotar til kontakten med det i ein som skapar dei genuine poetiske bileta. Dei som spring opp frå eit djup inne i ein sjølv.
Bly snakkar ein stad om meditasjon som intensivert einsemd. Ei form for meditasjon er viktig for å klara å gå ut over dikotomiar som godt og dårleg, fortid og framtid og subjekt og objekt.
Skodde: ingen på den andre stranda.
Det kan henda at trea eg ser har medvit
og at trongen til å gråta kjem frå dei.
(Frå «Jumping Out of Bed», 1973)
Bly ser òg gjennomslaget den orale tradisjonen har fått i nyare tid, som svært viktig. Dikt som vert lesne høgt, ord som flyg gjennom lufta. Denne eldgamle tradisjonen fekk ein fornyar gjennom Dylan Thomas, og i Amerika har mellom anna Allen Ginsberg og Bob Dylan ført tradisjonen vidare.
Bly er oppteken av at dikta skal førast nær det naturlege når det gjeld uttrykksmåte. I boka si om omsetjing av poesi har han eit eige stadium i prosessen der han sjekkar korleis diktlinjene stemmer med det munnlege språket, måten det er naturleg å seia ting på. For Bly sjølv har det å framføra dikta vore ein leveveg.
Poetar på rangel
Bly kom etter kvart til å venda seg sterkare mot eit publikum. I dei seinare åra har han vore ein sentral person på ei lang rekkje konferansar og samlingar kring tema som menn og mytar. Vennen og kollegaen Donald Hall har fortalt om ei hending som hadde mykje å seia for korleis utviklinga til Bly vart.
Det skjedde i Texas i 1966. The National Council of Teachers of English hadde invitert unge poetar, som dei kalla det, til ein konferanse i Houston. Robert Graves og Richard Eberhardt skulle halda foredrag. Dei fleste «unge» poetane var førti år eller der omkring. Det var mellom anna Robert Creeley, Robert Duncan, Gary Snyder, William Stafford, Robert Bly og Donald Hall. Mange av dei flaug ned frå Chicago saman. Dei stod i midtgangen på ein 707 og song «Yellow Submarine» – Bly, Snyder, Creeley og Hall. Dei var oppe heile natta på eit hotellrom i Houston og snakka om poesi. Dei heldt det gåande til klokka seks om morgonen.
Eberhardt skulle halda foredrag klokka halv ni, så det vart ikkje mykje søvn. Dei møtte i ein kjempestor hall med «tusenvis av engelsklærarar.» Dei trøytte poetane, som delvis var i bakrus, vart servert eit tradisjonelt program med keisame og konservative utgreiingar om poesi og sivilisasjon. Ein søvndyssande kontrast til den engasjerte samtalen om natta. Då ein professor tok til å snakka om villanellaen og fekk det til å høyrast ut som alle dikt gjekk ut på det same, at det ikkje hadde noko å seia kva du sa eller korleis det vart sagt, reiste Robert Bly seg opp på fremste rad. Han snudde seg mot dei tusen tilhøyrarane, avbraut programmet med å seia:
«Han tek feil. Me bryr oss om dikt. Poesi er viktig og nokre dikt er betre enn andre.»
Hall hugsar ikkje nett korleis Bly ordla seg vidare, men fortel at når Bly snakka på denne måten, så var det alltid med entusiasme. Det vekte alle opp. Tusen lærarar klappa intenst. Då Robert sette seg ned, og programmet skulle halda fram, ropa ein frå publikum: «La oss få høyra poetane!» Så tok poetane over, og gav blaffen i programmet. Ein etter ein las dei og snakka. Dette var under Vietnamkrigen og mange snakka om politikk. Robert Bly hadde gjeve dei mot, og Hall meiner at Bly nett i denne situasjonen oppdaga ei plattform for si seinare verksemd som ein poet vendt mot publikum.
Bestseljar
Med boka «Iron John. A Book About Men» (1990), nådde han ut til mange fleire lesarar. Boka hamna på bestseljarlistene i USA og vart omsett til mange språk. Bly kom i fokus som leiar for samlingar der menn snakka om utviklinga si og på ulike uortodokse vis, gjennom eventyr, dikt og chanting, arbeidde med å koma vidare. Seinare har han også publisert «The Sibling Society» (1996) som ser på den vestlege kulturen som ein stad der ein ikkje har eldre modellar å rådføre seg med. Ein ser ikkje opp til mogning, ser ikkje opp til dei som er eldre, men ser bare til sides, på dei jamgamle. Ein kultur utan modellar for personleg utvikling, kallar han det.
Robert Bly har gjennom si verksemd som poet, reflektert essayist, omsetjar, tidsskriftredaktør, opplesar og medverkande på mange konferansar, påverka det litterære livet i USA. Men det han står for og måten han skriv på, er altfor mykje av ein levande dans til at ein kan setja nålespissen i det, få plassert det på eit brett og skriva eit latinsk namn under. Sjølv om det ikkje er nokon bråe brot eller sprang i utviklinga av poetisk praksis hjå Robert Bly, trur eg me kan skilja ut nittitalspoesien ved å seia at i dei to bøkene «Meditasjonar over den umettelege sjela» og «Morgondikt» er eit personleg eg meir tydeleg enn tidlegare.
Meir biografisk
Det har vorte retta kritikk mot dei første bøkene hans for at dei mangla autentisitet i og med at han her unngjekk spesifikke sjølvbiografiske detaljar. Det kan vera vanskeleg å sjå dette som nokon veikskap i dag, men Bly har sjølv i periodar sakna ein psykisk tyngde i ting han skreiv. Ei tyngd som han sjølv trur «kjem frå det å opna kroppen mot sorg, venda ansiktet mot ditt eige liv, absorbera mistaka du og foreldra dine og landet ditt har lidd under, og handsama det som ein i alkymien kallar 'bly'.»
I bøkene «Morning Glory» og «The Man in the Black Coat Turns» har dette endra seg noko i høve til dei tidlegaste bøkene. Men i dikta om faren i «Meditasjonar over den umettelege sjela» er ei slik sorg tydeleg til stades. Livssoga til Bly og faren og mora er i fokus på ein svært direkte måte. Desse skarpe og opne dikta fortel med eit stramt, men sprelsk, biletskapande språk om erfaringar som både er svært personlege og samstundes allmenne; å sitja ved foreldra si dødsseng er ein del av svært mange sin livsprosess.
Og dei prosessane som Bly har skildra omstendeleg og kunnskapsrikt i boka «Mannen», ligg her inne som eit bakgrunnsstoff han kan ausa av når dikta formulerer seg.
Samstundes skriv Bly med omfattande og kompleks fylde om forholdet til barna i den kulturen han er ein del av. Diktet «Sinne mot barn» er eit dikt om vår måte å handsame barna på, eit forsvar og ei forklaring på at me får ei oppveksande slekt med slike karakteristika som han målar ut på eit større lerret i «The Sibling Society».
Levd liv
I «Morning Poems» er tonen for det meste mindre dramatisk. Her møter me den aldrande poeten som lever gjennom sitt arbeid og skildrar kvardagslege stemningar gjennom dikt som han skriv i senga kvar morgon. Med utgangspunkt i senga, veggane, kaffien og bøkene dreg han ut på ekspedisjonar mot klassiske tema som barndom og død, men har også samtalar med ei mus og med sjela. Det er ein ny tone i mange av desse dikta, sjølv om Robert Bly er gjenkjenneleg. Djupna av erfaring både av levd liv og av arbeidet med å utvikla presisjonsnivået i poesien, gjev seg utslag i mange dikt som trass i sin slentrande tone, er stramme i forma og tåler mange nylesingar.
Dei siste åra har Robert Bly makta å fornya poesien sin i fleire rike samlingar der han mellom anna byggjer på dikta sine på den austlege ghazal-forma.
I «The Night Abraham Called To The Stars» startar denne fornyinga med dikt som inneheld store perspektiv, intense sprang og ein elektrisk galskap som gjer uventa ting med lesaren. Han held ved like det politiske engasjementet i samlinga «The Insanity of Empire: A Book of Poems Against the Iraq War», og vender attende til ghazal-forma i si siste samling til nå: «My Sentence Was a Thousand Years of Joy», bare at her han enda meir ekstatisk og med inspirasjon mellom anna frå iransk og indisk musikk har han skapt nokre biletmetta dikt som viser at han står på høgda av si skaparevne.
Kilde:
Helge Torvund, som blant annet, har gjendiktet Bly til norsk.
Leksjonane om Robert Bly er ein lett endra versjon av etterordet i boka «Morgondikt» som kom ut på Samlaget i 1999.
I staden for å innta ein høgtståande synsstad med overblikk og autoritet, ser det ut til at det å liggja lågt, er ein posisjon der Robert Bly lettare får kontakt med ein naturvisjon der mennesket kan gå opp i ein heilskap. Det er mange døme på dette i dikta hans:
«[eg] kjenner ein lengt etter å leggja meg på kne, setja knea mot jorda. Noko i meg flyg ut over vatnet som bitar av lyn ...» (Frå «Morgon ved innsjøen.»)
«Dersom me legg oss ned på kne og pustar inn angen, kjenner me oss plutseleg sårbare, som å minnast ved middagstid ein detalj frå ein draum me hadde om natta. Noko har plassert ansiktet vårt nær sanninga, nær dei beinete tennene til sjøen.» (Frå «A Rock Crab», ikkje med i dette utvalet.)
«Når eg skriv dikt, må eg vera nær gras som ingen andre ser, som her på denne plassen, der eg sit i ein time under bomullstreet. Det lange graset har lagt seg til det fløymer. Kva eg enn er ... om den store hauken kjem for å leita etter meg, så er eg her i dette graset. Vridde kvistar har falle ned i det. Graset som ennå er grønt frå i sommar, stikk ut frå det tørre graset, som håret til den eldgamle, som me strauk om morgonen.
Og kor vakker han er, denne ringen av tørka gras, bleik og gul, som legg seg kring den halvt skjulte greina – graset fløymer over ho, og er bleikt, ferdig, har stige opp, ikkje lenger egoistisk, krinsar ikkje lenger om sin eigen munn, nå krinsar det kring Guden ’for avstand og fråvær’. Dei bleike blada ligg nær kvarandre, i sirklar kring den uttørka pinnen. Dette er ei grein som regnet ikkje brydde seg om, og oversåg, medan ho fall inn i natta på menn som heldt hestar på gardsplassen; og sollyset var glad for at greina kunne ignorerast, og ikkje spurde om å verta elska – så har elska eg deg – og greina og graset ligg her forlatne, ein del av dei ville tinga i verda, som bare vert lagt merke til ei lita stund av ein tung, nervøs mann som sit attmed dei, og kjenner at han i denne augneblinken har meir glede enn nokon andre som lever.» («Gras frå to år».)
Den viktige einsemda
Eg har tidlegare nemnt at einsemda er ein tilstand Bly hevdar er fruktbar for det å skapa. Han har ein stad uttalt at eit skrivekurs burde innebera at studentane budde heilt aleine i små hytter utan at dei hadde lov til å ha besøk. Læraren kunne kome innom ein gong i veka for å snakke med dei. Einsemd er viktig for å roa sinnet ned, for å opparbeida sensitivitet, og opne kanalane til vage impulsar frå det umedvitne. Snakking vert ofte ein faktor som fyller ein med det som andre er opptekne av. Som får ein til å gjenta det som andre seier og dreg psyken i retning av normer og felles oppfatningar. Dette rotar til kontakten med det i ein som skapar dei genuine poetiske bileta. Dei som spring opp frå eit djup inne i ein sjølv.
Bly snakkar ein stad om meditasjon som intensivert einsemd. Ei form for meditasjon er viktig for å klara å gå ut over dikotomiar som godt og dårleg, fortid og framtid og subjekt og objekt.
Skodde: ingen på den andre stranda.
Det kan henda at trea eg ser har medvit
og at trongen til å gråta kjem frå dei.
(Frå «Jumping Out of Bed», 1973)
Bly ser òg gjennomslaget den orale tradisjonen har fått i nyare tid, som svært viktig. Dikt som vert lesne høgt, ord som flyg gjennom lufta. Denne eldgamle tradisjonen fekk ein fornyar gjennom Dylan Thomas, og i Amerika har mellom anna Allen Ginsberg og Bob Dylan ført tradisjonen vidare.
Bly er oppteken av at dikta skal førast nær det naturlege når det gjeld uttrykksmåte. I boka si om omsetjing av poesi har han eit eige stadium i prosessen der han sjekkar korleis diktlinjene stemmer med det munnlege språket, måten det er naturleg å seia ting på. For Bly sjølv har det å framføra dikta vore ein leveveg.
Poetar på rangel
Bly kom etter kvart til å venda seg sterkare mot eit publikum. I dei seinare åra har han vore ein sentral person på ei lang rekkje konferansar og samlingar kring tema som menn og mytar. Vennen og kollegaen Donald Hall har fortalt om ei hending som hadde mykje å seia for korleis utviklinga til Bly vart.
Det skjedde i Texas i 1966. The National Council of Teachers of English hadde invitert unge poetar, som dei kalla det, til ein konferanse i Houston. Robert Graves og Richard Eberhardt skulle halda foredrag. Dei fleste «unge» poetane var førti år eller der omkring. Det var mellom anna Robert Creeley, Robert Duncan, Gary Snyder, William Stafford, Robert Bly og Donald Hall. Mange av dei flaug ned frå Chicago saman. Dei stod i midtgangen på ein 707 og song «Yellow Submarine» – Bly, Snyder, Creeley og Hall. Dei var oppe heile natta på eit hotellrom i Houston og snakka om poesi. Dei heldt det gåande til klokka seks om morgonen.
Eberhardt skulle halda foredrag klokka halv ni, så det vart ikkje mykje søvn. Dei møtte i ein kjempestor hall med «tusenvis av engelsklærarar.» Dei trøytte poetane, som delvis var i bakrus, vart servert eit tradisjonelt program med keisame og konservative utgreiingar om poesi og sivilisasjon. Ein søvndyssande kontrast til den engasjerte samtalen om natta. Då ein professor tok til å snakka om villanellaen og fekk det til å høyrast ut som alle dikt gjekk ut på det same, at det ikkje hadde noko å seia kva du sa eller korleis det vart sagt, reiste Robert Bly seg opp på fremste rad. Han snudde seg mot dei tusen tilhøyrarane, avbraut programmet med å seia:
«Han tek feil. Me bryr oss om dikt. Poesi er viktig og nokre dikt er betre enn andre.»
Hall hugsar ikkje nett korleis Bly ordla seg vidare, men fortel at når Bly snakka på denne måten, så var det alltid med entusiasme. Det vekte alle opp. Tusen lærarar klappa intenst. Då Robert sette seg ned, og programmet skulle halda fram, ropa ein frå publikum: «La oss få høyra poetane!» Så tok poetane over, og gav blaffen i programmet. Ein etter ein las dei og snakka. Dette var under Vietnamkrigen og mange snakka om politikk. Robert Bly hadde gjeve dei mot, og Hall meiner at Bly nett i denne situasjonen oppdaga ei plattform for si seinare verksemd som ein poet vendt mot publikum.
Bestseljar
Med boka «Iron John. A Book About Men» (1990), nådde han ut til mange fleire lesarar. Boka hamna på bestseljarlistene i USA og vart omsett til mange språk. Bly kom i fokus som leiar for samlingar der menn snakka om utviklinga si og på ulike uortodokse vis, gjennom eventyr, dikt og chanting, arbeidde med å koma vidare. Seinare har han også publisert «The Sibling Society» (1996) som ser på den vestlege kulturen som ein stad der ein ikkje har eldre modellar å rådføre seg med. Ein ser ikkje opp til mogning, ser ikkje opp til dei som er eldre, men ser bare til sides, på dei jamgamle. Ein kultur utan modellar for personleg utvikling, kallar han det.
Robert Bly har gjennom si verksemd som poet, reflektert essayist, omsetjar, tidsskriftredaktør, opplesar og medverkande på mange konferansar, påverka det litterære livet i USA. Men det han står for og måten han skriv på, er altfor mykje av ein levande dans til at ein kan setja nålespissen i det, få plassert det på eit brett og skriva eit latinsk namn under. Sjølv om det ikkje er nokon bråe brot eller sprang i utviklinga av poetisk praksis hjå Robert Bly, trur eg me kan skilja ut nittitalspoesien ved å seia at i dei to bøkene «Meditasjonar over den umettelege sjela» og «Morgondikt» er eit personleg eg meir tydeleg enn tidlegare.
Meir biografisk
Det har vorte retta kritikk mot dei første bøkene hans for at dei mangla autentisitet i og med at han her unngjekk spesifikke sjølvbiografiske detaljar. Det kan vera vanskeleg å sjå dette som nokon veikskap i dag, men Bly har sjølv i periodar sakna ein psykisk tyngde i ting han skreiv. Ei tyngd som han sjølv trur «kjem frå det å opna kroppen mot sorg, venda ansiktet mot ditt eige liv, absorbera mistaka du og foreldra dine og landet ditt har lidd under, og handsama det som ein i alkymien kallar 'bly'.»
I bøkene «Morning Glory» og «The Man in the Black Coat Turns» har dette endra seg noko i høve til dei tidlegaste bøkene. Men i dikta om faren i «Meditasjonar over den umettelege sjela» er ei slik sorg tydeleg til stades. Livssoga til Bly og faren og mora er i fokus på ein svært direkte måte. Desse skarpe og opne dikta fortel med eit stramt, men sprelsk, biletskapande språk om erfaringar som både er svært personlege og samstundes allmenne; å sitja ved foreldra si dødsseng er ein del av svært mange sin livsprosess.
Og dei prosessane som Bly har skildra omstendeleg og kunnskapsrikt i boka «Mannen», ligg her inne som eit bakgrunnsstoff han kan ausa av når dikta formulerer seg.
Samstundes skriv Bly med omfattande og kompleks fylde om forholdet til barna i den kulturen han er ein del av. Diktet «Sinne mot barn» er eit dikt om vår måte å handsame barna på, eit forsvar og ei forklaring på at me får ei oppveksande slekt med slike karakteristika som han målar ut på eit større lerret i «The Sibling Society».
Levd liv
I «Morning Poems» er tonen for det meste mindre dramatisk. Her møter me den aldrande poeten som lever gjennom sitt arbeid og skildrar kvardagslege stemningar gjennom dikt som han skriv i senga kvar morgon. Med utgangspunkt i senga, veggane, kaffien og bøkene dreg han ut på ekspedisjonar mot klassiske tema som barndom og død, men har også samtalar med ei mus og med sjela. Det er ein ny tone i mange av desse dikta, sjølv om Robert Bly er gjenkjenneleg. Djupna av erfaring både av levd liv og av arbeidet med å utvikla presisjonsnivået i poesien, gjev seg utslag i mange dikt som trass i sin slentrande tone, er stramme i forma og tåler mange nylesingar.
Dei siste åra har Robert Bly makta å fornya poesien sin i fleire rike samlingar der han mellom anna byggjer på dikta sine på den austlege ghazal-forma.
I «The Night Abraham Called To The Stars» startar denne fornyinga med dikt som inneheld store perspektiv, intense sprang og ein elektrisk galskap som gjer uventa ting med lesaren. Han held ved like det politiske engasjementet i samlinga «The Insanity of Empire: A Book of Poems Against the Iraq War», og vender attende til ghazal-forma i si siste samling til nå: «My Sentence Was a Thousand Years of Joy», bare at her han enda meir ekstatisk og med inspirasjon mellom anna frå iransk og indisk musikk har han skapt nokre biletmetta dikt som viser at han står på høgda av si skaparevne.
Kilde:
Helge Torvund, som blant annet, har gjendiktet Bly til norsk.
Leksjonane om Robert Bly er ein lett endra versjon av etterordet i boka «Morgondikt» som kom ut på Samlaget i 1999.
Stein Mehren har noe på hjertet...
Livsbejaende poesi, lekent og med en aldri så liten dose svart humor av Thomas Marco Blatt.
«Ordre», ny diktsamling 2008
Forfatter: Stein Mehren
Forlag: Aschehoug
Det skulle være unødvendig å introdusere Stein Mehren for den jevne litteraturleser. Mehren regnes som en av de mest sentrale lyrikerne i norsk etterkrigsdiktning; han nevnes gjerne i samme åndedrag som Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge, og er da også den forfatteren som har blitt nominert flest ganger til Nordisk Råds litteraturpris. Sju har antallet blitt.
Stein Mehrens poesi karakteriseres, med rette, gjerne som ekspansiv, hymnisk og patosfylt. Det er en sanselig og metafysisk diktning Mehren bedriver, og jeg tror Jan Erik Vold påpeker noe vesentlig ved Mehrens poesi når han i «Entusiastiske essays» skriver at Mehren aldri er nøktern iakttaker av verden omkring seg, han lever i den og med den.
Dikt til Märtha
Så er også tilfellet med årets diktsamling, «Ordre». Mehren skriver i verden og med verden. Sansende, følelsesmessig og erindrende i den indre verden, men også i dialog med den ytre verden; Katarina den store får et dikt, slavene, en gammel AKP (ml)-er og det norske helsevesenet det samme. Også Märtha Louise får et dikt, et ganske sjarmerende ett sådan, dog ikke så snertent og overraskende som diktet «Tusen og en vår» fra Anrop fra en mørk stjerne (2006), hvor en viss Ari dukker opp.
De to titteldiktene i boka, «Ordre I» og «Ordre II», kan leses mot hverandre. I det første diktet heter det at «De som en gang/ var som oss / De dukker ned igjen / De dukker ned / i glemsel og i savn / og stiger nye opp / av havets favn / på skaperverkets ordre». I det andre diktet står det at «Sjelen er en del av kroppen. Den er / på oppdrag, den er en kodet ordre / Den er en motstand mot de rammer / skaperverket setter, for liv og kjærlighet». Man kan lese dette som at skaperverkets ordre er å gi liv, men også å ta liv, å være begrensende og rammende. Mens sjelens oppdrag, eller ordre, er å være en motstand mot disse rammene skaperverket setter.
Livskamp
Om ikke sjelen, så er det i hvert fall en kamp kroppen er dømt til å tape, og «Ordre» er da også en samling som vender tilbake til døden, alderdommen og sykdommen. Men det finnes ingen resignasjon eller bitterhet i denne samlingen. Det kan være sårt og tungt, ja, men også livsbejaende, lekent og med en aldri så liten dose svart humor. Man møter et subjekt som ikke har gitt opp, men bærer videre, som i dette diktet:
Jeg er en vanskelig person å ha
som pasient. Særlig for doktor
Parkinson. Jeg forsøker å bære
sykdommen hans, men jeg
mister
den stadig, kaster den fra meg
på bakken. Og springer av gårde
glad og lett som en fugl
Å nei du, så lett er det ikke
å slippe fra meg, brummer
Parkinson
Han stanser, plukker opp fra gaten
et stort anfall og legger det over
akslene mine. Bær videre
sier han, og jeg bærer
Man kan si at diktet er likeframt, men slett ikke uten poetiske virkemidler som besjelingen og gjentakelse. Det er en oppriktighet og gjenkjennelighet i diktet som sier noe vesentlig om kampen for eksistensen, i alderdommen og i sykdommen. Diktet viser også fram den mer løsslupne og noe mindre andektige siden av poeten Stein Mehren, noe jeg syns er en kvalitet ved året diktsamling. Det betyr ikke at man ikke har sett prov på dette tidligere, som diktet «Timeglasspiken» fra «Tids Alder» eller det tidligere nevnte «Tusen og en vår». Det betyr heller ikke at alvoret forsvinner, men at alvoret og sårheten uttrykkes med andre stemmeleier, her er et annet eksempel fra «Ordre»:
(…) Hun
kommer inn på rommet
mitt og roper, Stein, Stein
Du ikke klatre. Du snart
brekke bein, Jeg ikke sove
Du love, bare tisse flaske
Du sove. Jeg snart reise. Hjem
og sove. Du greie selv. Sove
Et annet aspekt ved årets samling, er metanivået. Når jeg blar bakover i Mehrens forfatterskap, kan jeg ikke se at det har vært såpass framtredende tidligere som nå, det skrives om diktet, om det skrivende, om at språket er et sted. Mehren fortsetter også å være en kulturkritisk og samfunnskommenterende poet.
Svakheten i diktsamlingen er det jeg syns er en av svakhetene i Mehrens forfatterskap for øvrig; iblant synes det som at ord, bilder og symboler brukes på ren automatikk og således mister sin substans og legitimitet; i denne samlingen syns jeg det går en automatikk i sol og stjerner, lys og mørke.
Fragmenter
Jeg tenker også at en del dikt framstår som fragmenter. Kanskje er de uferdige og kunne vært utelatt, kanskje kan man lese dem med romantikkens øyne og tenke at fragmentene er veien til erkjennelse og sannhet? Vi vet jo at Mehren har omarbeidet dikt tidligere, «Gobelin Europa» finnes for eksempel i flere versjoner, kanskje er det «uferdige» eller det stadig tilblivende en del av Mehrens poetiske praksis?
Stein Mehren har noe på hjertet og det merkes på det han skriver. Litterært sett kunne forfatteren godt ha fått Nordisk Råds litteraturpris for lenge siden. Moralsk sett burde han kanskje få prisen for årets utgivelse.
«Ordre», ny diktsamling 2008
Forfatter: Stein Mehren
Forlag: Aschehoug
Det skulle være unødvendig å introdusere Stein Mehren for den jevne litteraturleser. Mehren regnes som en av de mest sentrale lyrikerne i norsk etterkrigsdiktning; han nevnes gjerne i samme åndedrag som Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge, og er da også den forfatteren som har blitt nominert flest ganger til Nordisk Råds litteraturpris. Sju har antallet blitt.
Stein Mehrens poesi karakteriseres, med rette, gjerne som ekspansiv, hymnisk og patosfylt. Det er en sanselig og metafysisk diktning Mehren bedriver, og jeg tror Jan Erik Vold påpeker noe vesentlig ved Mehrens poesi når han i «Entusiastiske essays» skriver at Mehren aldri er nøktern iakttaker av verden omkring seg, han lever i den og med den.
Dikt til Märtha
Så er også tilfellet med årets diktsamling, «Ordre». Mehren skriver i verden og med verden. Sansende, følelsesmessig og erindrende i den indre verden, men også i dialog med den ytre verden; Katarina den store får et dikt, slavene, en gammel AKP (ml)-er og det norske helsevesenet det samme. Også Märtha Louise får et dikt, et ganske sjarmerende ett sådan, dog ikke så snertent og overraskende som diktet «Tusen og en vår» fra Anrop fra en mørk stjerne (2006), hvor en viss Ari dukker opp.
De to titteldiktene i boka, «Ordre I» og «Ordre II», kan leses mot hverandre. I det første diktet heter det at «De som en gang/ var som oss / De dukker ned igjen / De dukker ned / i glemsel og i savn / og stiger nye opp / av havets favn / på skaperverkets ordre». I det andre diktet står det at «Sjelen er en del av kroppen. Den er / på oppdrag, den er en kodet ordre / Den er en motstand mot de rammer / skaperverket setter, for liv og kjærlighet». Man kan lese dette som at skaperverkets ordre er å gi liv, men også å ta liv, å være begrensende og rammende. Mens sjelens oppdrag, eller ordre, er å være en motstand mot disse rammene skaperverket setter.
Livskamp
Om ikke sjelen, så er det i hvert fall en kamp kroppen er dømt til å tape, og «Ordre» er da også en samling som vender tilbake til døden, alderdommen og sykdommen. Men det finnes ingen resignasjon eller bitterhet i denne samlingen. Det kan være sårt og tungt, ja, men også livsbejaende, lekent og med en aldri så liten dose svart humor. Man møter et subjekt som ikke har gitt opp, men bærer videre, som i dette diktet:
Jeg er en vanskelig person å ha
som pasient. Særlig for doktor
Parkinson. Jeg forsøker å bære
sykdommen hans, men jeg
mister
den stadig, kaster den fra meg
på bakken. Og springer av gårde
glad og lett som en fugl
Å nei du, så lett er det ikke
å slippe fra meg, brummer
Parkinson
Han stanser, plukker opp fra gaten
et stort anfall og legger det over
akslene mine. Bær videre
sier han, og jeg bærer
Man kan si at diktet er likeframt, men slett ikke uten poetiske virkemidler som besjelingen og gjentakelse. Det er en oppriktighet og gjenkjennelighet i diktet som sier noe vesentlig om kampen for eksistensen, i alderdommen og i sykdommen. Diktet viser også fram den mer løsslupne og noe mindre andektige siden av poeten Stein Mehren, noe jeg syns er en kvalitet ved året diktsamling. Det betyr ikke at man ikke har sett prov på dette tidligere, som diktet «Timeglasspiken» fra «Tids Alder» eller det tidligere nevnte «Tusen og en vår». Det betyr heller ikke at alvoret forsvinner, men at alvoret og sårheten uttrykkes med andre stemmeleier, her er et annet eksempel fra «Ordre»:
(…) Hun
kommer inn på rommet
mitt og roper, Stein, Stein
Du ikke klatre. Du snart
brekke bein, Jeg ikke sove
Du love, bare tisse flaske
Du sove. Jeg snart reise. Hjem
og sove. Du greie selv. Sove
Et annet aspekt ved årets samling, er metanivået. Når jeg blar bakover i Mehrens forfatterskap, kan jeg ikke se at det har vært såpass framtredende tidligere som nå, det skrives om diktet, om det skrivende, om at språket er et sted. Mehren fortsetter også å være en kulturkritisk og samfunnskommenterende poet.
Svakheten i diktsamlingen er det jeg syns er en av svakhetene i Mehrens forfatterskap for øvrig; iblant synes det som at ord, bilder og symboler brukes på ren automatikk og således mister sin substans og legitimitet; i denne samlingen syns jeg det går en automatikk i sol og stjerner, lys og mørke.
Fragmenter
Jeg tenker også at en del dikt framstår som fragmenter. Kanskje er de uferdige og kunne vært utelatt, kanskje kan man lese dem med romantikkens øyne og tenke at fragmentene er veien til erkjennelse og sannhet? Vi vet jo at Mehren har omarbeidet dikt tidligere, «Gobelin Europa» finnes for eksempel i flere versjoner, kanskje er det «uferdige» eller det stadig tilblivende en del av Mehrens poetiske praksis?
Stein Mehren har noe på hjertet og det merkes på det han skriver. Litterært sett kunne forfatteren godt ha fått Nordisk Råds litteraturpris for lenge siden. Moralsk sett burde han kanskje få prisen for årets utgivelse.
Oddbjørn Aardalen til topps som månedens poet - Diktbasen - i august
MÅNEDENS POET (august 2008): Oddbjørn Aardalen har gått helt til topps med «Postludium», et dikt Helge Torvund mener fanger oss opp, drar oss ned til jorda og det konkrete, og sender oss så avgarde igjen med mange mulige tanker og følelser.
Ny deodorant inspirerte diktet, men ellers får Oddbjørn Aardalen ofte ideer når han er ute i skogen. Sammen med Takravn er han Månedens poet på Diktkammeret.
FAKTA:
Postludium
Ved inngangen til gravlunden
sit ein dau mann
ein Nokia N95
i venstrehanda
eg gjeng så nær
at eg høyrer den dempa musikken
eg kjenner ikkje melodien
men ei søtleg lukt av Sergio Tacchini
blandar seg med augustkvelden
si dose av kaprifol
han har eit ferskt persilleblad
i knappholet
og ser lukkeleg ut
Av Oddbjørn Aardalen
Framme av Takravn (deler 1. plassen med Aardalen)
huskonturen
og nattehimmelen ruver
han blir sittende
i bilmørket
i den prikkende
stillheten
han pakker ut stiene
stien fra trappa
til tørkestativet
til seljekrattet
ternekolonien
steinringen
han vikler ut
sistelinja
fra toyotaen
til metalltrappa
strammer
Av Takravn (Elin Rose Myrvoll)
Etter å ha diskutert enda litt mer og deretter konsultert diktlærer Helge Torvund, kom vi fram til at dette var en gyllen anledning til å hedre ikke bare én, men to verdige poeter. Dobbel glede altså. Våre to augustvinnere på Diktkammeret er Takravn, som egentlig heter Elin Rose Myrvoll, og Oddbjørn Aardalen. Vi har dessverre ikke klart å komme i kontakt med Takravn, som sist var i månedsfinalen i januar, men Oddbjørn Aardalen stiller villig opp på intervju.
Diktbasen intervjuer Oddbjørn Aardalen
Oddbjørn skriver ikke etter noe bestemt mønster, mest etter innfallsmetoden. Et av sønnens innkjøp inspirerte «Postludium».
- Når eg skriv dikt er det ofte ei eller anna registrering som løyser det heile ut. Det kan vere ein spesiell fuglelyd, det kan vere ei marihøne som kjem og set seg på handa mi. Eller det kan vere som i dette høvet at son min har kjøpt ny deodorant: Sergio Tacchini, med ein heilt spesiell lukt. Det var dette som var utgongspunktet denne gongen. Så kom resten av diktet sånn litt etter kvart, forteller Oddbjørn.
Mesteparten av skrivinga, som går litt opp og ned i perioder, finner sted i andre etasje i det gamle våningshuset på gården der Oddbjørn bor.
- Huset er frå 1790 og gjev meg stadig inspirasjon. Det kviskrar i vegger og loftsgonger. Fortel om dei som har budd her før. Elles er skogen og molda og naturen den store inspirasjonskjelda. Eg bur i skogen, så skritta treng ikkje vere mange for å få inspirasjon. Eg helsar fru pinus, herr picea, frøken tilia og herr taxus mest kvar dag. Dei helsar att og spør korleis eg lever. Vi har alltid noko å snakke om. Og å teie om.
Et skrivende menneske
Andre forfattere er også til stor hjelp for skrivinga. Akkurat nå er det Olaf H. Hauge som opptar månedspoeten.
- Eg les mykje, og det er alltid spanande å vite at ein har mange bøker som ikkje er lest. Akkurat no held eg på med dagbøkene til Olaf H. Hauge; 5 bind på over 3000 sider. Utruleg interessant. Eg les både lyrikk og prosa og kunne nemne mange favorittforfattarar. Trur likevel eg vel å ikkje nemne namn, for det er så mange at det ville vere galt å utelukke nokon, mener Oddbjørn.
Han har skrevet dagbok siden 1953, da han var ni år gammel. Til våren skal notatene systematiseres.
- No som eg snart er pensjonist har eg planer om å ordne dette stoffet - samle det så å seie. Det er ei stor oppgåve, som eg førebels har eit noko avventande og respektfullt forhold til. Eg rekner meg for eit skrivande menneske. Er samfunnsinterresert og skriv mykje for aviser og tidsskrift. Eg har stor glede av skriving. Noko inne i meg kviler ekstra godt etter at orda har kome ned på papiret og ligg og ser på meg som setninger. No har me blitt til noko meiningsfyllt, seier orda.
To utgitte samlinger
Oddbjørn Aardalen har ikke bare skrevet dagbok, blitt publisert i aviser og tidsskrift og vært aktiv på Diktkammeret. Han har også gitt ut samlingene «Grønn resept» (2005) og «Å sjå med hjarta» (2006) på Setesdalforlaget.
Og fått musikk spesialskrevet til diktene sine:
- Ja, eg må også fortelje at eg fekk oppleve at 15 av dikta mine blei tonesett i vår av ein lokal musikar her i Vennesla. Det var ei stor oppleving å vere med på å høyre sine eigne dikt tonesette og med vakker song. Ein kan få gåsehud av mindre.
Poeten startet på Diktkammeret i 2003 og har vært mer eller mindre aktiv siden.
- Diktkammeret har betydd svært mykje for meg og for skrivinga mi. Eg starta her i 2003 og har vore meir eller mindre aktiv alle desse åra. Me er heldige som har ein diktlærar som Helge Torvund. Han har vore til stor hjelp for rettleiing og oppbakking både for meg og sikkert for dei fleste som deltek her på DK. Også mange av medpoetane har eg store og gode kjensler for. Eg oppfatter dei som rause personar, som gjev av seg sjølv for å stimulere andre. Eg trives på DK og vil nok halde fram med å delta her.
Oddbjørn ble «Månedens poet» med diktet «Om ho visste» i februar 2007. Han trodde ikke han skulle få oppleve å nå helt til topps igjen.
- Eg tenkte nok at dette var ei eingongshending. Eg må berre enno ein gong seie juryen stor takk. Dette gjev inspirasjon. Og at mitt dikt skulle likestillast med Takravn sitt flotte dikt, er heilt storveis. Så storveis at ein enkel mann frå skogane ikkje heilt skjøner det.
Juryens kommentar til «Postludium»
Eit dramatisk bilete formidla i eit roleg observerande språk som fører oss tett innpå den døde. Ordvala fører oss gong på gong over til uventa perspektivopnarar; frå gravlund og død til mobiltelefon og mogleg kommunkasjon med halve verda.
Der ein lett tenkjer at søtleg lukt minner om død, vert me brått lokka over i ei anna assosiasjonsfil av eit internasjonalt parfymemerke. Og der me nett har møtt lukta av blomar og skulle forventa oss ein blome i knappholet, møter eit absurd og originalt persilleblad oss. Ferskt og grønt, som eit signal om liv som er nappa av. Og oppå det heile ser den døde lykkeleg ut. Kvifor?
Ja, det er det opp til oss å fabla vidare om. Diktet fangar oss opp, dreg oss ned til jorda og det konkrete, og sender oss så avgarde att med mange moglege tankar og kjensler.
For juryen, Helge Torvund.
Juryens kommentar til «framme»
Også her vert eit menneske presentert for oss. Sitjande mellom store hus i nattemørkret. Ikkje kva mørker som helst, men presist skildra som bilmørkret. Eit ord som får meg til å kjenna lukter og materialiteten i bilsetetrekka. Det neste ordet som får teksten til å krypa skikkeleg inn under huda, er ordet prikkende. Eg har ofte gjenteke det rådet eg sjølv ein gong fekk, nemleg at dikta kan verta stillare utan ordet stillheten, men her er stilla prikkande, og det fungerer forsterkande og gjer denne stilla ubehageleg nær.
Personen i bilmørkret hugsar staden der han sit frå tidlegare opplevingar. Og korleis skildrar poeten Takravn dette; jau, vet at han pakker ut stiane han har gått og tydelegvis kjenner. Til slutt viklar han ut den siste linja i dette urbane landskapet, slik ein viklar ut ein ståltråd, tenkjer eg meg, ei linje frå bilen der han sit, eller frå ein annan bil, kanskje bilen til ein sentral person i personen sitt liv, og fram til ei metalltrapp. Dette kjølege og harde biletet på noko som ein kan stiga opp eller ned i. Diktet slutter med eit ord som både opnar og knyter diktet saman. Igjen står me som lesarar att som den som må dikta dette ferdig.
For juryen, Helge Torvund.
I juryen satt Kristian Rishøi, Niels Nagelhus Schia, Maria Børja og Birgitte Mandelid.
Kilde: www.dagbladet.no/kultur (se diktbasen)
Ny deodorant inspirerte diktet, men ellers får Oddbjørn Aardalen ofte ideer når han er ute i skogen. Sammen med Takravn er han Månedens poet på Diktkammeret.
FAKTA:
Postludium
Ved inngangen til gravlunden
sit ein dau mann
ein Nokia N95
i venstrehanda
eg gjeng så nær
at eg høyrer den dempa musikken
eg kjenner ikkje melodien
men ei søtleg lukt av Sergio Tacchini
blandar seg med augustkvelden
si dose av kaprifol
han har eit ferskt persilleblad
i knappholet
og ser lukkeleg ut
Av Oddbjørn Aardalen
Framme av Takravn (deler 1. plassen med Aardalen)
huskonturen
og nattehimmelen ruver
han blir sittende
i bilmørket
i den prikkende
stillheten
han pakker ut stiene
stien fra trappa
til tørkestativet
til seljekrattet
ternekolonien
steinringen
han vikler ut
sistelinja
fra toyotaen
til metalltrappa
strammer
Av Takravn (Elin Rose Myrvoll)
Etter å ha diskutert enda litt mer og deretter konsultert diktlærer Helge Torvund, kom vi fram til at dette var en gyllen anledning til å hedre ikke bare én, men to verdige poeter. Dobbel glede altså. Våre to augustvinnere på Diktkammeret er Takravn, som egentlig heter Elin Rose Myrvoll, og Oddbjørn Aardalen. Vi har dessverre ikke klart å komme i kontakt med Takravn, som sist var i månedsfinalen i januar, men Oddbjørn Aardalen stiller villig opp på intervju.
Diktbasen intervjuer Oddbjørn Aardalen
Oddbjørn skriver ikke etter noe bestemt mønster, mest etter innfallsmetoden. Et av sønnens innkjøp inspirerte «Postludium».
- Når eg skriv dikt er det ofte ei eller anna registrering som løyser det heile ut. Det kan vere ein spesiell fuglelyd, det kan vere ei marihøne som kjem og set seg på handa mi. Eller det kan vere som i dette høvet at son min har kjøpt ny deodorant: Sergio Tacchini, med ein heilt spesiell lukt. Det var dette som var utgongspunktet denne gongen. Så kom resten av diktet sånn litt etter kvart, forteller Oddbjørn.
Mesteparten av skrivinga, som går litt opp og ned i perioder, finner sted i andre etasje i det gamle våningshuset på gården der Oddbjørn bor.
- Huset er frå 1790 og gjev meg stadig inspirasjon. Det kviskrar i vegger og loftsgonger. Fortel om dei som har budd her før. Elles er skogen og molda og naturen den store inspirasjonskjelda. Eg bur i skogen, så skritta treng ikkje vere mange for å få inspirasjon. Eg helsar fru pinus, herr picea, frøken tilia og herr taxus mest kvar dag. Dei helsar att og spør korleis eg lever. Vi har alltid noko å snakke om. Og å teie om.
Et skrivende menneske
Andre forfattere er også til stor hjelp for skrivinga. Akkurat nå er det Olaf H. Hauge som opptar månedspoeten.
- Eg les mykje, og det er alltid spanande å vite at ein har mange bøker som ikkje er lest. Akkurat no held eg på med dagbøkene til Olaf H. Hauge; 5 bind på over 3000 sider. Utruleg interessant. Eg les både lyrikk og prosa og kunne nemne mange favorittforfattarar. Trur likevel eg vel å ikkje nemne namn, for det er så mange at det ville vere galt å utelukke nokon, mener Oddbjørn.
Han har skrevet dagbok siden 1953, da han var ni år gammel. Til våren skal notatene systematiseres.
- No som eg snart er pensjonist har eg planer om å ordne dette stoffet - samle det så å seie. Det er ei stor oppgåve, som eg førebels har eit noko avventande og respektfullt forhold til. Eg rekner meg for eit skrivande menneske. Er samfunnsinterresert og skriv mykje for aviser og tidsskrift. Eg har stor glede av skriving. Noko inne i meg kviler ekstra godt etter at orda har kome ned på papiret og ligg og ser på meg som setninger. No har me blitt til noko meiningsfyllt, seier orda.
To utgitte samlinger
Oddbjørn Aardalen har ikke bare skrevet dagbok, blitt publisert i aviser og tidsskrift og vært aktiv på Diktkammeret. Han har også gitt ut samlingene «Grønn resept» (2005) og «Å sjå med hjarta» (2006) på Setesdalforlaget.
Og fått musikk spesialskrevet til diktene sine:
- Ja, eg må også fortelje at eg fekk oppleve at 15 av dikta mine blei tonesett i vår av ein lokal musikar her i Vennesla. Det var ei stor oppleving å vere med på å høyre sine eigne dikt tonesette og med vakker song. Ein kan få gåsehud av mindre.
Poeten startet på Diktkammeret i 2003 og har vært mer eller mindre aktiv siden.
- Diktkammeret har betydd svært mykje for meg og for skrivinga mi. Eg starta her i 2003 og har vore meir eller mindre aktiv alle desse åra. Me er heldige som har ein diktlærar som Helge Torvund. Han har vore til stor hjelp for rettleiing og oppbakking både for meg og sikkert for dei fleste som deltek her på DK. Også mange av medpoetane har eg store og gode kjensler for. Eg oppfatter dei som rause personar, som gjev av seg sjølv for å stimulere andre. Eg trives på DK og vil nok halde fram med å delta her.
Oddbjørn ble «Månedens poet» med diktet «Om ho visste» i februar 2007. Han trodde ikke han skulle få oppleve å nå helt til topps igjen.
- Eg tenkte nok at dette var ei eingongshending. Eg må berre enno ein gong seie juryen stor takk. Dette gjev inspirasjon. Og at mitt dikt skulle likestillast med Takravn sitt flotte dikt, er heilt storveis. Så storveis at ein enkel mann frå skogane ikkje heilt skjøner det.
Juryens kommentar til «Postludium»
Eit dramatisk bilete formidla i eit roleg observerande språk som fører oss tett innpå den døde. Ordvala fører oss gong på gong over til uventa perspektivopnarar; frå gravlund og død til mobiltelefon og mogleg kommunkasjon med halve verda.
Der ein lett tenkjer at søtleg lukt minner om død, vert me brått lokka over i ei anna assosiasjonsfil av eit internasjonalt parfymemerke. Og der me nett har møtt lukta av blomar og skulle forventa oss ein blome i knappholet, møter eit absurd og originalt persilleblad oss. Ferskt og grønt, som eit signal om liv som er nappa av. Og oppå det heile ser den døde lykkeleg ut. Kvifor?
Ja, det er det opp til oss å fabla vidare om. Diktet fangar oss opp, dreg oss ned til jorda og det konkrete, og sender oss så avgarde att med mange moglege tankar og kjensler.
For juryen, Helge Torvund.
Juryens kommentar til «framme»
Også her vert eit menneske presentert for oss. Sitjande mellom store hus i nattemørkret. Ikkje kva mørker som helst, men presist skildra som bilmørkret. Eit ord som får meg til å kjenna lukter og materialiteten i bilsetetrekka. Det neste ordet som får teksten til å krypa skikkeleg inn under huda, er ordet prikkende. Eg har ofte gjenteke det rådet eg sjølv ein gong fekk, nemleg at dikta kan verta stillare utan ordet stillheten, men her er stilla prikkande, og det fungerer forsterkande og gjer denne stilla ubehageleg nær.
Personen i bilmørkret hugsar staden der han sit frå tidlegare opplevingar. Og korleis skildrar poeten Takravn dette; jau, vet at han pakker ut stiane han har gått og tydelegvis kjenner. Til slutt viklar han ut den siste linja i dette urbane landskapet, slik ein viklar ut ein ståltråd, tenkjer eg meg, ei linje frå bilen der han sit, eller frå ein annan bil, kanskje bilen til ein sentral person i personen sitt liv, og fram til ei metalltrapp. Dette kjølege og harde biletet på noko som ein kan stiga opp eller ned i. Diktet slutter med eit ord som både opnar og knyter diktet saman. Igjen står me som lesarar att som den som må dikta dette ferdig.
For juryen, Helge Torvund.
I juryen satt Kristian Rishøi, Niels Nagelhus Schia, Maria Børja og Birgitte Mandelid.
Kilde: www.dagbladet.no/kultur (se diktbasen)
Første leksjon om diktinga og arbeidet til den amerikanske poeten Robert Bly (f. 1926)
Kven du enn er, ta ein kveld eit steg ut!
Når poetane er aleine og lykkelege er den Ekstatiske Mora med dei, seier Robert Bly ein stad. Det er naturleg å tenkja at Ho som går att i mange dikt i «Morgondikt», er denne Mora:
Det er som om nokon er her med meg, her i dette rommet
kor eg ligg. Øyra sin lengt etter lyd
har gjeve meg denne søte kjensla som eg forvekslar med Henne.
Gleda ved å vera aleine, eta orda sin honning.
Rommet med kvite veggar, og Stevens, og sola.
Dette er den gleda den sjela har som har teke vare på
seg sjølv trass i fluger og såpe og den muntre sola.
Ein er ikkje aleine når ein er aleine, dersom Ho
er her. Det er ei Ho som ingen elskar, ei Ho
som ein elskar når ein elskar det ein elskar.
Einsam ekstase
Går ein gjennom nokre diktsamlingar av Bly, vil ein finna mange fantastiske uttrykk for denne lykkelege ekstasen. Ofte spring han ut av heilt enkle situasjonar, som å sitja ved noko visna gras, eller gå ein tur i fjøra, eller bare ved å vera aleine eit par timar:
I dag var eg aleine nokre få timar, og sakte
mørkna vindaugo, og lét meg vera for meg sjølv, naken,
utan nokon far eller onkel,
født i ingen land ... eg var eit streif av lys
gjennom himmelen,
eit spor i snøen bak markmusa,
noko med
enkle behov, og eit
eller to ønskje, som ein låve som vert mørkare av regnet.
(«Alone a Few Hours», frå «Sleepers Joining Hands», 1973)
Det er ein sterk tråd i Bly sitt verk dette med einsemd og sansinga av vanlege ting, og det er kopla til ei nærast mystisk erfaring av å vera i kontakt med ei kraft utanfor ein sjølv, inni ein sjølv.
Det finst ei einsemd som svart søle!
Eg sit i mørkret og syng,
eg veit ikkje om denne gleda
kjem frå kroppen, eller sjela eller ein tredje plass.
(«Sitting Alone», frå «Jumping out of Bed», 1973)
Eg oppfattar dette som ei grunnoppleving som Bly reiser sine beste poetiske bygg på. Han har også skildra dette utgangspunktet på ulike måtar i sine essay. Mellom anna viser han til Rilke som er oppteken av det å nytta all den biletskapande kraft ein har, medan ein ser på eit tre. Å gje seg sjølv til eit tre på den måten er ei avgjerande handling, som gjev liv til heile verda.
Å heila såret etter Descartes?
Bly oppfattar dette som ein metode til å heila såret etter filosofen René Descartes, å skapa ei bru over det skiljet som menneska opplever mellom seg sjølve og naturen, og som for alvor skaut fart etter at Descartes i november 1619 hadde formulert eit filosofisk utgangspunkt for å sjå på mennesket som noko grunnleggjande annleis enn naturen. Det Bly her snakkar om, er å koma over og forbi den såkalla «modernistiske splittinga» og gjenoppretta ein posisjon der ein ikkje bare er i dialog med naturen, men står i eit forhold til tinga og skapningane rundt oss, som er prega av likeverd. I forordet til diktsamlinga «Purpurprakt-vindelen» skriv Bly:
«Det er eit gammalt ordtak som seier: Kvar den som ønskjer å trenge djupare inn i det usynlege, er nøydd til å trenge djupare inn i det synlege.»
Gjennom all taoistisk og «krumlinja» tenking går den tanken at våre ulykker kjem av å la ingenting få leva for seg sjølv, kjem av den lengt vi har etter å trekkje alt, til og med våre venner, inn i oss sjølve, utan å la noko få vera aleine. Når vi første gong sansar at eit furutre verkeleg ikkje treng oss - at det har eit moralsk og fysisk liv som er fullkome utan oss - kjenner vi oss skremde og nedtrykte. Andre gongen vi sansar det kjenner vi oss glade. I det herlege diktet til Basho heiter det:
purpurprakt-vindelen
noko anna
som aldri skal bli min venn.
Men då Robert Bly prenta ein del av desse tekstane om att i boka «What Have I Ever Lost By Dying» i 1992, skreiv han eit nytt lite forord, som han har kalla «Vonbrot og ønske»:
«Då eg sette saman dei første av desse dikta ... i ei samling kalla 'Purpurprakt-vindelen', vona eg at ein forfattar kunne skildra eit objekt eller eit dyr utan å gjera krav på det, utan å dukka det som eit negativ i eit framkallingsbad av eigne vonbrot og ønske. Eg trur ikkje lenger at det er mogleg.
Våre ønske og vonbrot eig så sterk ein svolt at dei dreg kvar størje og holt tre inn i seg. Eller det kan henda at våre ønske, våre aggresjonar og vårt sinne alt er inni størja før me kjem nær ho. I eit objektdikt eller tingdikt, nyttar me vanlegvis eit sparsamt biletspråk, slik at ikkje objektet skal oppløysast i menneskelege bilete; men eg har lært å godta også den fantasien som oppstår i slutten av diktet. Ein kunne seia at den komplekse sjela som våre bilete og språk flyt fram frå, er like mykje natur som eit riskorn eller ei furukongle.»
Inn i det store huset
Eit problem med den posisjonen Descartes understrekar, er at merksemda til menneske tenderer mot å verta retta mot sjølve persepsjonen, tenkinga og dei indre prosessane, meir enn det som vert persipert. Dette, tenkjer Bly seg, kan føra til at energien til menneska vert verande «inne i» mennesket.
Og bodskapen til Bly vert då at ein må «ut». Ut av vårt eige vesle hus, og inn i det store huset av samanhengar, oikos, som økologien er oppteken av.
«Kven du enn er: ta ein kveld eit steg
ut av huset ditt, som du kjenner så godt.
Eit enormt rom er nær, huset ditt ligg der det byrjar
same kven du er.»
Slik siterer Bly frå eit tidleg Rilkedikt. Ein teknikk for å oppnå dette, er å ikkje dekkja heile overflata av eit dikt med detaljar som er prega av diktaren sitt eige liv, men lata det vera rom mellom detaljane, slik at diktet vert transparent, slik at det finst opningar som ein kan sjå ut gjennom.
Eit anna problem med Descartes' utgangspunkt, «eg tenkjer, altså er eg» er at det førte til at ein såg «ut» på tinga i naturen, og kunne få den ideen om det ein såg der, at «dei tenkjer ikkje, altså er dei ikkje».
Nektar me slik for at det finst nokon form for medvit i naturen, endar me opp med bare ei verd, skriv Bly, og det er McDonald si verd, og den kan ein drive rovdrift på. Det positive i å ta opp denne problemstillinga i høve til poesien, ligg likevel ikkje i å koma fram til eit endeleg svar. Som Basho har skrive, er problemet med mesteparten av poesien at han verken er subjektiv eller objektiv. Men for Robert Bly har denne problemstillinga vorte eit fruktbart og overordna perspektiv som han nærast har kunna skriva si eiga litteraturhistorie ut frå. I boka «News of the Universe, Poems of Twofold Conciousness» (1980), viser Bly korleis dei ulike posisjonane i høve til naturen får uttrykk gjennom 150 dikt frå ulike epokar.
Det går eit skilje mellom ulike menneske sitt syn på medvit og forholdet til naturen, men dette har også sin parallell i korleis dei ser på tilhøvet mellom kropp og sinn, mellom medvit og det umedvitne. Bly har andre stader sett på poesien ut frå kor sentrert diktinga er på sinn eller kropp, på tenking og sansing. Dette er ein klar parallell til dei ulike medvitsposisjonane.
Ein kan til dømes sjå den akademisk orienterte poesien som fengsla av sinnet («mind-obsessed»). Bly skriv ein stad at sansinga vår, slik den skjer gjennom kroppen, ikkje kan uttrykkjast i substantiv i fleirtal, men nettopp substantiv i fleirtal er svært vanleg i delar av den moderne diktinga, og ser ut til å verta rekna som «poetisk». Men slik oppfattar me ikkje verda når me er til stades i kroppen vår. Me ser eitt lauv om gongen, ein lutheranar om gongen, ei ytterdør om gongen.
Konsentrasjon kring ting
Gjennom konsentrasjon kring tinga, kring den einskilde tingen, kjem Bly så fram til «objekt-diktet». Det som er i slekt med dikta til Francis Ponge, som Bly har omsett, og som har vore ein av inspiratorane bak prosadikta. Denne typen dikt meiner Bly er nyttige når me skal skildra kompliserte menneskelege sansingar. Samstundes ser han slik konsentrasjon som ein veg mot eit utvidande åndeleg perspektiv, slik me finn det i zen-poesien og i dikta til ein sufipoet som Rumi.
Og då er me attende hjå Rilke att. Det å ta imot livet til eit utanforståande objekt, det å gje seg over i eit syn, kan føra fram til ein einskap mellom mennesket og omverda, til ei anna verdsoppleving enn den splittinga, det gapet mellom menneskeleg medvit og resten av verda som Descartes vart eksponent for. I ein meir total poetisk røyndom kjem også det religiøse aspektet med. «Det var blant bregnene eg lærte om æva.»
Det vart naturleg at Bly først opponerte mot dei som gjekk føre han og rydda nye plassar for poesien å røra seg på, nemleg Ezra Pound og T.S. Eliot. Ezra Pound hadde med sin «imagisme» opna for nye område som poesien kunne utforska, men slik Bly oppfatta han og T.S. Eliot var desse framleis ikkje opne for å sleppe meir umedvitne impulsar inn i diktinga. Men dei var mektige figurar i amerikansk poesi og hadde overskygga totalt den poesien som Bly tok til å fatte spesiell interesse for.
Bly opplever nok at dei hadde rørt seg i rett retning, men dei hadde stoppa opp og halde fast ved ein for stor respekt for det akademiske og tenkinga. Dei vert for mykje av hovud-poetar etter Bly sin smak.
Det var merkeleg nok under sitt første opphald i Noreg at han vert merksam på den andre tradisjonen. Den som dei spanskspråklege poetane Neruda, Lorca, Vallejo og Machedo står for. Ein kan finna parallellar i andre språkområde også. På tysk er det Novalis, Hölderlin, Goethe, Rilke og Trakl som kan trekkjast fram. Og i fransk poesi sjølvsagt Rimbaud og Baudelaire.
I USA var denne typen nærast fråverande, og Bly kom til å sjå det som si oppgåve å introdusera denne diktinga i USA. Han skipa sitt eige tidsskrift, «The Fifties» (seinare «The Sixties» og så bort etter).
Deep image
Bly sin posisjon er likevel ikkje ei einsidig poengtering av det umedvitne, slik ein kan finna det hjå André Breton og dei klassiske franske surrealistane.
Bly legg vekt på samspelet mellom det rasjonelle og det irrasjonelle på ein annan måte. Poeten «spør det umedvitne, eller den skjulte mannen, eller den skjulte kvinna, eller den latente intelligensen, om å koma inn i diktet og bidra med eit par bilete som me kanskje ikkje forstår fullt ut».
Han er heller ikkje nøgd med Pound sitt «image». Dei djupe bileta (deep image) Bly søker skil seg frå Pound sitt bilete (image) ved at dei ikkje kan verta sett i den «verkelege» verda. «Kronblad på ei våt svart grein» kan ein sjå, medan eit uttrykk frå Bonnefoy som «ein indre sjø opplyst av ørner som snur» ikkje kan sjåast.
Deep image har vorte ståande som eitt av dei sentrale omgrepa hjå Bly. Men han er med rette redd for at uttrykket skal gje assosiasjonar i retning av ei slags geografisk lokalisering i psyken, slik omgrep om det psykiske har så lett for. Når han skal forklara uttrykket sjølv, nyttar han difor metaforar og bilete. «Lat oss tenkja oss eit dikt som om det var eit dyr. Når dyra spring, har dei ein fin, flytande rytme. Dei har og kroppar. Eit «image» er ganske enkelt ein kropp der psykisk energi kan røra seg fritt rundt. Psykisk energi har ikkje lett for å røra seg i eit uttrykk utan «image.»
Det er typisk for Bly at han ikkje byggjer noko teoretisk system eller utarbeider tekniske reglar og manifest. Boka han har skrive om omsetjing, byrjar såleis karakteristisk: «I dette essayet vil eg ikkje handsama teorien om omsetjing, men eg vil prøva å svara på spørsmålet: Korleis er det å setja om eit dikt?»
Han dreg likevel vekslar på teoriane til Jung og Freud og har vorte kritisert for å skriva ut frå sin eigen heimelaga religion, ein modell som kan vera vanskeleg å svelgje for andre. Til ei viss grad er slik kritikk prega av å koma frå teoretisk orienterte kjelder som ikkje får seg til å tru på at det umedvitne lèt seg påverka av noko så medvite som språket i eit dikt. Ut frå eit krav om teoretisk klare definisjonar og eit logisk haldbart tankesystem, vil Bly sine utsegner ikkje halda mål. Men Bly er og blir poet. Også når han skriv essay, og godtek ikkje andre krav enn dei stoffet stiller.
Poesi med sprang
Skal ein likevel prøva å seia noko om kva som er særeige for denne deep-image-poesien, kjem ein ikkje utanom det Bly kallar «psykiske sprang» («psychic leaps»). Dette vert i essayet «Leaping Poetry» omtala som ei rørsle frå dei kjende delane av psyken inn i dei ukjende og tilbake til dei kjende.
Ein kan seia at «deep image» er prega av at det foregår raske assosiasjonssprang over store avstandar. Rørslene i desse spranga vert det ikkje gjort greie for, men ein presenterer eit utgangsbilete og eit resultatbilete. Den usynlege rørsla frå det eine til det andre, er noko som utløyser energi; og den avstanden som spranget går over, gjev linjene ei botnlaus kjensle. Dette aukar spenninga ved dikta.
Rørsla og spranga i dikta til Bly vert altså noko av det som han nyttar for å famna store delar av vår livskjensle. Ofte kan eit dikt byrja med eit bilete av eit landskap og gje sansane våre mat, så vender det seg innover, gjerne med ei endring i røysta, og ftrar våre assosiasjonar og tankar.
Bråe sprang opnar for rom der diktet vert gjennomsiktig slik at ein ser ut i eit større rom, og i desse rørslene kan det umedvitne verta aktivisert for å fylla ut avstanden mellom bileta.
Bly kan på denne måten setja i sving mange delar av lesaren og opne opp for raske assosiasjonar som knyter ulike delar av livet saman. Ein litt distansert tone i røysta når ein snakkar om intime ting, kan føra saman refleksjon og kjensle. Eit plutseleg sprang frå ein trestubbe til store åndeleg orienterte bilete, eller mot ei ekstatisk lykke, får oss til å kopla kropp og sjel på ein overraskande og uventa måte.
Kilde:
Leksjonane om Robert Bly er ein lett endra versjon av etterordet i boka «Morgondikt» som kom ut på Samlaget i 1999, og er skrevet av Helge Torvund. Torvund har gjendiktet Bly til norsk.
Når poetane er aleine og lykkelege er den Ekstatiske Mora med dei, seier Robert Bly ein stad. Det er naturleg å tenkja at Ho som går att i mange dikt i «Morgondikt», er denne Mora:
Det er som om nokon er her med meg, her i dette rommet
kor eg ligg. Øyra sin lengt etter lyd
har gjeve meg denne søte kjensla som eg forvekslar med Henne.
Gleda ved å vera aleine, eta orda sin honning.
Rommet med kvite veggar, og Stevens, og sola.
Dette er den gleda den sjela har som har teke vare på
seg sjølv trass i fluger og såpe og den muntre sola.
Ein er ikkje aleine når ein er aleine, dersom Ho
er her. Det er ei Ho som ingen elskar, ei Ho
som ein elskar når ein elskar det ein elskar.
Einsam ekstase
Går ein gjennom nokre diktsamlingar av Bly, vil ein finna mange fantastiske uttrykk for denne lykkelege ekstasen. Ofte spring han ut av heilt enkle situasjonar, som å sitja ved noko visna gras, eller gå ein tur i fjøra, eller bare ved å vera aleine eit par timar:
I dag var eg aleine nokre få timar, og sakte
mørkna vindaugo, og lét meg vera for meg sjølv, naken,
utan nokon far eller onkel,
født i ingen land ... eg var eit streif av lys
gjennom himmelen,
eit spor i snøen bak markmusa,
noko med
enkle behov, og eit
eller to ønskje, som ein låve som vert mørkare av regnet.
(«Alone a Few Hours», frå «Sleepers Joining Hands», 1973)
Det er ein sterk tråd i Bly sitt verk dette med einsemd og sansinga av vanlege ting, og det er kopla til ei nærast mystisk erfaring av å vera i kontakt med ei kraft utanfor ein sjølv, inni ein sjølv.
Det finst ei einsemd som svart søle!
Eg sit i mørkret og syng,
eg veit ikkje om denne gleda
kjem frå kroppen, eller sjela eller ein tredje plass.
(«Sitting Alone», frå «Jumping out of Bed», 1973)
Eg oppfattar dette som ei grunnoppleving som Bly reiser sine beste poetiske bygg på. Han har også skildra dette utgangspunktet på ulike måtar i sine essay. Mellom anna viser han til Rilke som er oppteken av det å nytta all den biletskapande kraft ein har, medan ein ser på eit tre. Å gje seg sjølv til eit tre på den måten er ei avgjerande handling, som gjev liv til heile verda.
Å heila såret etter Descartes?
Bly oppfattar dette som ein metode til å heila såret etter filosofen René Descartes, å skapa ei bru over det skiljet som menneska opplever mellom seg sjølve og naturen, og som for alvor skaut fart etter at Descartes i november 1619 hadde formulert eit filosofisk utgangspunkt for å sjå på mennesket som noko grunnleggjande annleis enn naturen. Det Bly her snakkar om, er å koma over og forbi den såkalla «modernistiske splittinga» og gjenoppretta ein posisjon der ein ikkje bare er i dialog med naturen, men står i eit forhold til tinga og skapningane rundt oss, som er prega av likeverd. I forordet til diktsamlinga «Purpurprakt-vindelen» skriv Bly:
«Det er eit gammalt ordtak som seier: Kvar den som ønskjer å trenge djupare inn i det usynlege, er nøydd til å trenge djupare inn i det synlege.»
Gjennom all taoistisk og «krumlinja» tenking går den tanken at våre ulykker kjem av å la ingenting få leva for seg sjølv, kjem av den lengt vi har etter å trekkje alt, til og med våre venner, inn i oss sjølve, utan å la noko få vera aleine. Når vi første gong sansar at eit furutre verkeleg ikkje treng oss - at det har eit moralsk og fysisk liv som er fullkome utan oss - kjenner vi oss skremde og nedtrykte. Andre gongen vi sansar det kjenner vi oss glade. I det herlege diktet til Basho heiter det:
purpurprakt-vindelen
noko anna
som aldri skal bli min venn.
Men då Robert Bly prenta ein del av desse tekstane om att i boka «What Have I Ever Lost By Dying» i 1992, skreiv han eit nytt lite forord, som han har kalla «Vonbrot og ønske»:
«Då eg sette saman dei første av desse dikta ... i ei samling kalla 'Purpurprakt-vindelen', vona eg at ein forfattar kunne skildra eit objekt eller eit dyr utan å gjera krav på det, utan å dukka det som eit negativ i eit framkallingsbad av eigne vonbrot og ønske. Eg trur ikkje lenger at det er mogleg.
Våre ønske og vonbrot eig så sterk ein svolt at dei dreg kvar størje og holt tre inn i seg. Eller det kan henda at våre ønske, våre aggresjonar og vårt sinne alt er inni størja før me kjem nær ho. I eit objektdikt eller tingdikt, nyttar me vanlegvis eit sparsamt biletspråk, slik at ikkje objektet skal oppløysast i menneskelege bilete; men eg har lært å godta også den fantasien som oppstår i slutten av diktet. Ein kunne seia at den komplekse sjela som våre bilete og språk flyt fram frå, er like mykje natur som eit riskorn eller ei furukongle.»
Inn i det store huset
Eit problem med den posisjonen Descartes understrekar, er at merksemda til menneske tenderer mot å verta retta mot sjølve persepsjonen, tenkinga og dei indre prosessane, meir enn det som vert persipert. Dette, tenkjer Bly seg, kan føra til at energien til menneska vert verande «inne i» mennesket.
Og bodskapen til Bly vert då at ein må «ut». Ut av vårt eige vesle hus, og inn i det store huset av samanhengar, oikos, som økologien er oppteken av.
«Kven du enn er: ta ein kveld eit steg
ut av huset ditt, som du kjenner så godt.
Eit enormt rom er nær, huset ditt ligg der det byrjar
same kven du er.»
Slik siterer Bly frå eit tidleg Rilkedikt. Ein teknikk for å oppnå dette, er å ikkje dekkja heile overflata av eit dikt med detaljar som er prega av diktaren sitt eige liv, men lata det vera rom mellom detaljane, slik at diktet vert transparent, slik at det finst opningar som ein kan sjå ut gjennom.
Eit anna problem med Descartes' utgangspunkt, «eg tenkjer, altså er eg» er at det førte til at ein såg «ut» på tinga i naturen, og kunne få den ideen om det ein såg der, at «dei tenkjer ikkje, altså er dei ikkje».
Nektar me slik for at det finst nokon form for medvit i naturen, endar me opp med bare ei verd, skriv Bly, og det er McDonald si verd, og den kan ein drive rovdrift på. Det positive i å ta opp denne problemstillinga i høve til poesien, ligg likevel ikkje i å koma fram til eit endeleg svar. Som Basho har skrive, er problemet med mesteparten av poesien at han verken er subjektiv eller objektiv. Men for Robert Bly har denne problemstillinga vorte eit fruktbart og overordna perspektiv som han nærast har kunna skriva si eiga litteraturhistorie ut frå. I boka «News of the Universe, Poems of Twofold Conciousness» (1980), viser Bly korleis dei ulike posisjonane i høve til naturen får uttrykk gjennom 150 dikt frå ulike epokar.
Det går eit skilje mellom ulike menneske sitt syn på medvit og forholdet til naturen, men dette har også sin parallell i korleis dei ser på tilhøvet mellom kropp og sinn, mellom medvit og det umedvitne. Bly har andre stader sett på poesien ut frå kor sentrert diktinga er på sinn eller kropp, på tenking og sansing. Dette er ein klar parallell til dei ulike medvitsposisjonane.
Ein kan til dømes sjå den akademisk orienterte poesien som fengsla av sinnet («mind-obsessed»). Bly skriv ein stad at sansinga vår, slik den skjer gjennom kroppen, ikkje kan uttrykkjast i substantiv i fleirtal, men nettopp substantiv i fleirtal er svært vanleg i delar av den moderne diktinga, og ser ut til å verta rekna som «poetisk». Men slik oppfattar me ikkje verda når me er til stades i kroppen vår. Me ser eitt lauv om gongen, ein lutheranar om gongen, ei ytterdør om gongen.
Konsentrasjon kring ting
Gjennom konsentrasjon kring tinga, kring den einskilde tingen, kjem Bly så fram til «objekt-diktet». Det som er i slekt med dikta til Francis Ponge, som Bly har omsett, og som har vore ein av inspiratorane bak prosadikta. Denne typen dikt meiner Bly er nyttige når me skal skildra kompliserte menneskelege sansingar. Samstundes ser han slik konsentrasjon som ein veg mot eit utvidande åndeleg perspektiv, slik me finn det i zen-poesien og i dikta til ein sufipoet som Rumi.
Og då er me attende hjå Rilke att. Det å ta imot livet til eit utanforståande objekt, det å gje seg over i eit syn, kan føra fram til ein einskap mellom mennesket og omverda, til ei anna verdsoppleving enn den splittinga, det gapet mellom menneskeleg medvit og resten av verda som Descartes vart eksponent for. I ein meir total poetisk røyndom kjem også det religiøse aspektet med. «Det var blant bregnene eg lærte om æva.»
Det vart naturleg at Bly først opponerte mot dei som gjekk føre han og rydda nye plassar for poesien å røra seg på, nemleg Ezra Pound og T.S. Eliot. Ezra Pound hadde med sin «imagisme» opna for nye område som poesien kunne utforska, men slik Bly oppfatta han og T.S. Eliot var desse framleis ikkje opne for å sleppe meir umedvitne impulsar inn i diktinga. Men dei var mektige figurar i amerikansk poesi og hadde overskygga totalt den poesien som Bly tok til å fatte spesiell interesse for.
Bly opplever nok at dei hadde rørt seg i rett retning, men dei hadde stoppa opp og halde fast ved ein for stor respekt for det akademiske og tenkinga. Dei vert for mykje av hovud-poetar etter Bly sin smak.
Det var merkeleg nok under sitt første opphald i Noreg at han vert merksam på den andre tradisjonen. Den som dei spanskspråklege poetane Neruda, Lorca, Vallejo og Machedo står for. Ein kan finna parallellar i andre språkområde også. På tysk er det Novalis, Hölderlin, Goethe, Rilke og Trakl som kan trekkjast fram. Og i fransk poesi sjølvsagt Rimbaud og Baudelaire.
I USA var denne typen nærast fråverande, og Bly kom til å sjå det som si oppgåve å introdusera denne diktinga i USA. Han skipa sitt eige tidsskrift, «The Fifties» (seinare «The Sixties» og så bort etter).
Deep image
Bly sin posisjon er likevel ikkje ei einsidig poengtering av det umedvitne, slik ein kan finna det hjå André Breton og dei klassiske franske surrealistane.
Bly legg vekt på samspelet mellom det rasjonelle og det irrasjonelle på ein annan måte. Poeten «spør det umedvitne, eller den skjulte mannen, eller den skjulte kvinna, eller den latente intelligensen, om å koma inn i diktet og bidra med eit par bilete som me kanskje ikkje forstår fullt ut».
Han er heller ikkje nøgd med Pound sitt «image». Dei djupe bileta (deep image) Bly søker skil seg frå Pound sitt bilete (image) ved at dei ikkje kan verta sett i den «verkelege» verda. «Kronblad på ei våt svart grein» kan ein sjå, medan eit uttrykk frå Bonnefoy som «ein indre sjø opplyst av ørner som snur» ikkje kan sjåast.
Deep image har vorte ståande som eitt av dei sentrale omgrepa hjå Bly. Men han er med rette redd for at uttrykket skal gje assosiasjonar i retning av ei slags geografisk lokalisering i psyken, slik omgrep om det psykiske har så lett for. Når han skal forklara uttrykket sjølv, nyttar han difor metaforar og bilete. «Lat oss tenkja oss eit dikt som om det var eit dyr. Når dyra spring, har dei ein fin, flytande rytme. Dei har og kroppar. Eit «image» er ganske enkelt ein kropp der psykisk energi kan røra seg fritt rundt. Psykisk energi har ikkje lett for å røra seg i eit uttrykk utan «image.»
Det er typisk for Bly at han ikkje byggjer noko teoretisk system eller utarbeider tekniske reglar og manifest. Boka han har skrive om omsetjing, byrjar såleis karakteristisk: «I dette essayet vil eg ikkje handsama teorien om omsetjing, men eg vil prøva å svara på spørsmålet: Korleis er det å setja om eit dikt?»
Han dreg likevel vekslar på teoriane til Jung og Freud og har vorte kritisert for å skriva ut frå sin eigen heimelaga religion, ein modell som kan vera vanskeleg å svelgje for andre. Til ei viss grad er slik kritikk prega av å koma frå teoretisk orienterte kjelder som ikkje får seg til å tru på at det umedvitne lèt seg påverka av noko så medvite som språket i eit dikt. Ut frå eit krav om teoretisk klare definisjonar og eit logisk haldbart tankesystem, vil Bly sine utsegner ikkje halda mål. Men Bly er og blir poet. Også når han skriv essay, og godtek ikkje andre krav enn dei stoffet stiller.
Poesi med sprang
Skal ein likevel prøva å seia noko om kva som er særeige for denne deep-image-poesien, kjem ein ikkje utanom det Bly kallar «psykiske sprang» («psychic leaps»). Dette vert i essayet «Leaping Poetry» omtala som ei rørsle frå dei kjende delane av psyken inn i dei ukjende og tilbake til dei kjende.
Ein kan seia at «deep image» er prega av at det foregår raske assosiasjonssprang over store avstandar. Rørslene i desse spranga vert det ikkje gjort greie for, men ein presenterer eit utgangsbilete og eit resultatbilete. Den usynlege rørsla frå det eine til det andre, er noko som utløyser energi; og den avstanden som spranget går over, gjev linjene ei botnlaus kjensle. Dette aukar spenninga ved dikta.
Rørsla og spranga i dikta til Bly vert altså noko av det som han nyttar for å famna store delar av vår livskjensle. Ofte kan eit dikt byrja med eit bilete av eit landskap og gje sansane våre mat, så vender det seg innover, gjerne med ei endring i røysta, og ftrar våre assosiasjonar og tankar.
Bråe sprang opnar for rom der diktet vert gjennomsiktig slik at ein ser ut i eit større rom, og i desse rørslene kan det umedvitne verta aktivisert for å fylla ut avstanden mellom bileta.
Bly kan på denne måten setja i sving mange delar av lesaren og opne opp for raske assosiasjonar som knyter ulike delar av livet saman. Ein litt distansert tone i røysta når ein snakkar om intime ting, kan føra saman refleksjon og kjensle. Eit plutseleg sprang frå ein trestubbe til store åndeleg orienterte bilete, eller mot ei ekstatisk lykke, får oss til å kopla kropp og sjel på ein overraskande og uventa måte.
Kilde:
Leksjonane om Robert Bly er ein lett endra versjon av etterordet i boka «Morgondikt» som kom ut på Samlaget i 1999, og er skrevet av Helge Torvund. Torvund har gjendiktet Bly til norsk.
Poeten Robert Bly (f. 1926) og Noreg
Bly sitt spesielle forhold til Noreg går langt attende. Namnet Bly er ei amerikanisering av Bleie i Hardanger. Tippoldefaren utvandra til USA i 1885.
I Madison, Minnesota fekk Jacob Thomas Bly og Alice Aws Bly sonen Robert den 23. desember i 1926. Han kom sjølv til Noreg for første gong i 1956/57 som Fullbright-stipendiat. Han har seinare vitja Noreg mange gonger og dette har nedfelt seg dikta, mellom anna som dikt til Olav H. Hauge, i titlar som «I ei fjellhytte i Noreg», og ikkje minst gjennom omsetjing av norske poetar som Hauge, Rolf Jacobsen, og ei prislønt omsetjing av Sult av Hamsun.
I forordet til den førre Bly-utgåva på norsk, som Samlaget gav ut i 1972, skreiv diktaren: «Og dersom det er slik at dikt blir skrivne når alle delar av oss sjølve, urgamle og moderne, dyreaktige og menneskelege, lågare og høgare, er samla, så er kanskje dikta mine skrivne av det sjølvet i meg som er norsk.» Og på telefon frå Minneapolis seier Bly at han kjenner det som om dikta om faren i samlinga Meditasjonar over den umettelege sjela har noko norsk over seg. At det kan skuldast at far hans var svært «norsk».
Kilde: www.dagbladet.no/kultur/
I Madison, Minnesota fekk Jacob Thomas Bly og Alice Aws Bly sonen Robert den 23. desember i 1926. Han kom sjølv til Noreg for første gong i 1956/57 som Fullbright-stipendiat. Han har seinare vitja Noreg mange gonger og dette har nedfelt seg dikta, mellom anna som dikt til Olav H. Hauge, i titlar som «I ei fjellhytte i Noreg», og ikkje minst gjennom omsetjing av norske poetar som Hauge, Rolf Jacobsen, og ei prislønt omsetjing av Sult av Hamsun.
I forordet til den førre Bly-utgåva på norsk, som Samlaget gav ut i 1972, skreiv diktaren: «Og dersom det er slik at dikt blir skrivne når alle delar av oss sjølve, urgamle og moderne, dyreaktige og menneskelege, lågare og høgare, er samla, så er kanskje dikta mine skrivne av det sjølvet i meg som er norsk.» Og på telefon frå Minneapolis seier Bly at han kjenner det som om dikta om faren i samlinga Meditasjonar over den umettelege sjela har noko norsk over seg. At det kan skuldast at far hans var svært «norsk».
Kilde: www.dagbladet.no/kultur/
søndag 28. september 2008
Shadow and Light av Rumi
How does
a part of the world
leave the world?
How does wetness
leave water?
Dont' try to put out fire
by throwing on more fire!
Don't wash a wound
with blood.
No matter how fast you run,
your shadow keeps up.
Sometimes it's in front!
Only full overhead sun
diminishes your shadow.
But that shadow
has been serving you.
What hurts you,
blesses you.
Darkness
is your candle.
Your boundaries
are your quest.
I could explain this,
but it will break
the glass cover
on your heart,
and there's no fixing that.
You must have
shadow and light source
both.
Listen,
and lay your head
under the tree of awe.
When from that tree
feathers and wings
sprout on you,
be quieter than a dove.
Don't even open your mouth
for even a coo.
Skrevet av Jalal ad-Din Rumi og oversatt av Coleman Barks (1200-tallet)
a part of the world
leave the world?
How does wetness
leave water?
Dont' try to put out fire
by throwing on more fire!
Don't wash a wound
with blood.
No matter how fast you run,
your shadow keeps up.
Sometimes it's in front!
Only full overhead sun
diminishes your shadow.
But that shadow
has been serving you.
What hurts you,
blesses you.
Darkness
is your candle.
Your boundaries
are your quest.
I could explain this,
but it will break
the glass cover
on your heart,
and there's no fixing that.
You must have
shadow and light source
both.
Listen,
and lay your head
under the tree of awe.
When from that tree
feathers and wings
sprout on you,
be quieter than a dove.
Don't even open your mouth
for even a coo.
Skrevet av Jalal ad-Din Rumi og oversatt av Coleman Barks (1200-tallet)
Only Breath fra 1300 årh. av Jalal ad-Din Rumi
Diktet "Only Breath" er skrevet i det 1300 årh. av Sulfimystikeren og poeten Jalal ad-Din Rumi, og er oversatt og resiteres av Coleman Barks. Filmen er hentet fra "Seasons of Peace".
Only Breath
Not
Christian
or
Jew
or
Muslim
not
Hindu
Buddhist
Sufi
or
Zen
.
Not
any
religion
or
cultural
system
.
I
am
not
from
the
East
or
the
West
not
out
of
the
ocean
or
up
from
the
ground
not
natural
or
ethereal
not
composed
of
elements
at
all
.
I
do
not
exist
am
not
an
entity
in
this
world
or
in
the
next
did
not
descend
from
Adam
and
Eve
or
any
origin
story
.
My
place
is
placeless
a
trace
of
the
traceless
.
Neither
body
or
soul
.
I
belong
to
the
beloved
have
seen
the
two
worlds
as
one
and
that
one
call
to
and
know
first
last
outer
inner
only
that
breath
breathing
human
being
fredag 26. september 2008
Edgar Allan Poe - analyse av novellen Lingeia (1838) og diktet The Raven (1845)
Because I could not stop for Death
He kindly stopped for me
–Emily Dickinson
Da Edgar Allan Poe var førti, ble han funnet liggende på en planke på toppen av noen tønner utenfor en bar. Han døde noen dager senere. Livet til Poe var, i likhet med mange av hans historier, kort og merkelig makabert. Akkurat som Olaf Bull hadde han en nervesykdom som gav seg utslag i sterk alkoholisme. Allikevel klarte han å legge igjen en litterær produksjon uten sidestykke, spesielt innen novellesjangeren, og er regnet som oppfinneren av detektivhistorien.
I 1812, tre år etter at Poe ble født, døde foreldrene hans, og han flyttet inn med onkelen John. Fosterfaren og Poe hadde aldri noe godt forhold, og Poes drikke- og pengespillproblemer gjorde det bare enda verre. Etter at Poe ble stilt for krigsretten i militæret på grunn av disse problemene, flyttet han ut til tanta sin. Her møtte han den ti år yngre kusina Virginia Clemm, som senere skulle bli hans kone. I denne perioden begynte den litterære karriæren hans for fullt.
Poe ble i disse årene avhengig av opium, og helsen begynte å bli verre samtidig som han ble mer og mer respektert som forfatter og poet. Virginias helse gikk også opp og ned, og Poe drakk ofte hardest i de periodene hun hadde det verst. Han begynte også å treffe andre kvinner; èn ny forlovelse ble brutt fordi han var utro med en tredje kvinne, og den neste, av hans død, den 7. oktober 1849.
Bibliografi:
Tamerlane: And Other Poems, By a Bostonian (lyrikk) 1827
Poems (lyrikk) 1831
Tales of the Grotesque and Arabesque (novellesamling) 1840
Murders in the Rue Morgue: And Other Stories (novellesamling) 1841
The Prose Romances of Edgar A. Poe, No. 1 (novellesamling) 1843
The Raven and Other Poems (lyrikk) 1845
Tales of Edgar A Poe (novellesamling) 1845
The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket 1850 †
Diverse samlinger og brev
“Ligeia”
Opplevelsen av atskilthet skaper angst, ja den er kilden til all angst.
–Erich Fromm
Ligeia, gitt ut i 1838, er en novelle som har blitt utsatt for utallige fortolkninger, av mer eller mindre troverdig karakter. At den handler om ønsket til å unnslippe døden er ganske sikkert, men budskapet i fortellingen er verre å sette fast.
Novellen begynner med et sitat fra Joseph Glanvill (filosof og metafysiker, kjent for bøker om hekser), som forteller at viljen er mystisk, at Gud er en stor Vilje som gjennomsyrer alt i universet, og at mennesket dør bare som resultat av en svak vilje.
Historien, fortalt i førsteperson, beskriver forholdet mellom en jeg-personen og den mystiske damen Ligeia. Hovedpersonen vet ikke nøyaktig hvor han møtte henne, eller hva hennes bakgrunn er. Ligeia er beskrevet som utrolig lærd i alle vitenskapene, også i det metafysiske. Hun kommer og går “som en skygge”, er tynn, men utrolig vakker, og har svært uvanlige, men merkelig tiltrekkende øyne. Hun er intens i levemåte, og fortelleren føler seg som et barn i forhold til henne. Når hun blir syk, og er på vei til å dø, kjemper hun og klamrer fast til livet, og til jeg-personen, med en nesten skremmende mental styrke. Her ber hun ham sitere et dikt hun selv skrev tidligere:
Diktet forteller om en skare med engler som sitter sammen i de ”ensomme, senere år” og ser på et teaterstykke om “håp og frykt”, med fantomer og galskap, synd og grusomhet. Ut av skuespillet kommer en blod-rød ting som eter seg gjennom mimerne på scenen, og serafene gråter når dette røde teppet faller ned. Stykket er tragedien “Menneske” og helten er “Erobreren Orm.”
Ligeia spør hvorfor det må være slik, at mennesket er så forgjengelig, og siterer hviskende Joseph Glanvill med sin siste pust.
Jeg-personen flytter bort fra sitt gamle hjem, til et melankolsk hjem i en rolig del av England. Han er blitt avhengig av opium i sin depresjon, men gifter seg på nytt, med Lady Rowena Trevanion. Det ene rommet i huset hans er pentagonalt og dekorert på en måte som får alle som går inn der til å føle seg redde og uvel, med noen draperier som aldri helt ser like ut uansett hvor mye du ser på dem, og en røkelseslampe med et snirklete, slangeaktig design. Hans nye kone blir òg syk, og hun ligger lenge.
En dag hender det at Rowena får et slags anfall mens hun er sengeliggende, og jeg-personen går forbi lampen og bort til henne for å gi henne noe vin. I sin svake opiumrus gjør han ikke noe når han føler noen bevege seg med ham i rommet, og forteller heller ikke Rowena noe om de par dråpene med rød væske som falt i glasset hennes før hun drakk vinen, men han legger merke til en sterk forverring av hennes sykdom fra nå av. Lady Rowena dør etter få dager. Natten hun dør, sitter jeg-personen hos henne, og hver gang han tenker på Ligeia, hører han svake lyder, hikst og snufs, fra den bandasjerte kroppen som ligger der, og hver gang han reiser seg for å sjekke, ser hun ut som om hun nettopp døde på nytt, for så å alltid virke ”mer død enn før”. Når natten nærmer seg dag, og hovedpersonen er for redd til å røre seg, beveger plutselig liket på seg. Det klatrer ut av senga, og sakte men sikkert ser vi at det ikke er kroppen til Lady Rowena lenger; den som nå kommer ut av bandasjene er Lady Ligeia.
Komposisjonen Poe brukte i “Ligeia” var en form som var veldig populær for gudstjenester på 1800-tallet. Den begynner med et sitat for introduksjon (exordiumet) av tema. Deretter kommer eksposisjonen, hvor vi får kjenne Ligeia gjennom minnene til hovedpersonen. Denne delen slutter med divisjonen, som er diktet “Erobreren Orm” og Ligeias død og forandring. Det innleder diskusjonen, som gir eksempel (praxis) for at viljen seirer over døden. De to siste avsnittene gir konklusjonen, hvor fortelleren gjentar det sentrale temaet, viljens kamp mot døden. Viljestyrken er her demonstrert, og sannheten i Glannvills sitat er bevist.
Ligeia er i gresk mytologi en av sirenene. Sirenene var mytiske fuglekvinner som sang og lurte seilere til å kaste seg i sjøen, hvor de ble gjort om til stein. Homer nevner Ligeia i sitt episke dikt Odyssevs, og Poe hinter til dette når han beskriver håret hennes: ”de ravne-svarte, de skinnende, de luksuriøse og naturlig bølgete lokkene, som setter inn den fulle kraften bak det homerske epitetet ‘hyasintinsk!’” I tillegg er noe av det første vi får høre om henne at hun har et ”forheksende ... lavt musikalsk språk.” Det er definitivt noe mystisk med Ligeia som person helt fra starten av. Hovedpersonen er betatt av henne, men de har et ensidig forhold; hun er den som fortryller ham, mens han prøver å forstå henne. Hvis en tolker henne som en sirene, så virker det som om hun har brukt fortelleren til å gjenoppstå fra de døde. Fortelleren har glemt veldig mange detaljer om Ligeia, for eksempel hennes familiebakgrunn. Kanskje har hun dødd og gjenoppstått flere ganger gjennom historien, ved å forføre andre menn tidligere? I så tilfelle er det hun som er ”Erobreren Orm” i diktet, hun blir selv Døden og helten i tragedien ”Menneske.” Denne teorien virker ganske logisk helt til en leser litt nøyere i avsnittet etter diktet, hvor Ligeia spør ”Å Himmelske Far! ... skal denne Erobreren aldri bli erobret?”
Sirenene er døtre av Persephone, dronning over underverdenen (gift med Pluto). Den mytologiske Ligeia er derfor i nær slekt med Døden. I novellen får Ligeia en slags oppstandelse fra de døde, og viser dermed at hun har en slags makt over dødsriket. Ligeia kan her også lett tolkes som en slags Jesus-figur, men dette brukes heller som en effekt i forvarsling om hva som skal skje, enn om henne som person. I eksposisjonen har hun øyne med en ”skjønnhet enten over eller ikke en gang fra jorda.” De er ”guddommelige kuler.”
Det finnes mange andre bibelske allusjoner, for eksempel har Ligeia ”uendelig overlegenhet,” i all slags vitenskap og studier, og han ”lar henne få lede ham” gjennom verden, og gjennom hans ”metafysiske studier.” Ligeia har mange egenskaper som vanligvis bare tilhører Gud – guddommelig skjønnhet og en uendelig kunnskap. Rowena, derimot, er bare en vanlig dødelig. Èn tolkning sier at historien forteller om kampen for å komme nærmere Gud; når Ligeia dør blir det en avstand til Gud, men når hovedpersonen ved hjelp av viljen får henne til å komme tilbake, er Gud og universet sammen igjen. Denne teorien understøttes både av de bibelske allusjonene og av den homiletiske oppbygningen, men personlig synes jeg den utelater en god del elementer i novellen, som er for viktige til å ignorere.
Den største friksjonen oppstår mellom viljens tilsynelatende seier over døden i den ytre fortellingen, og dødens seier i diktet, ”Erobreren Orm”. I dette diktet skildres menneskenes liv som en evig rundgang i søken etter et fantom som ikke kan fås tak i, hvor dette fantomet er frihet fra døden. Temaet i diktet virker altså motsatt av det som vises av Ligeias gjenoppstandelse, men allikevel har diktet fått en veldig sentral plass i novellen. Diktet legger en slags parallell til den ytre historien.
Hvis en tenker oppstandelsen som et resultat av fortellerens opium-fantasier blir temaet fortsatt konsekvent, og mange andre løse brikker ser ut til å falle på plass. Da Lady Rowena ble syk, og fortelleren gikk for å gi henne noe vin, så han, eller ”kan ha drømt at [han] så” noen røde dråper falle ned i glasset hennes, men unngikk å si noe til henne. Han begrunner dette med at det må ha vært noe han har fantasert. Dette skurrer litt med hvor godt denne fantasifulle fortelleren husker andre detaljer, som hvordan rommet ser ut. Psykologisk passer denne tolkningen også veldig bra; jeg-personen er som besatt med Ligeia, og følger henne ”som et barn.” Når hun dør er det naturlig at hans neste kone ikke når opp til hans høye krav, og han projiserer Ligeias personlighet over på Rowena.
Jeg tror Poe prøvde å la alle disse tre budskapene ha omtrent like sterk begrunnelse i historien, for å gjøre novellen mer intrikat, og for å vise hvor mye Ligeias død påvirket hele verdensoppfatningen til denne hovedpersonen som var så avhengig av henne.
Jeg så at hun måtte dø – og jeg kjempet desperat i ånden med den avskyelige Azrael.
Uansett om Ligeia klarte å seire over døden eller ikke, viser denne historien godt hvor sterkt frykt for døden kan gå inn på sinnet til en person. Dette temaet går igjennom historien som en rød tråd fra begynnelse til slutt.
“The Raven”
Når gjøken galer fra bar kvist, blir ingen trist – men galer den fra løvrik gren, blir det angst og mén.
–Nordisk ordtak
Poes kanskje mest kjente verk, “The Raven,” har blitt gjenstand for utallige hyllester, omskrivinginger og parodier; fra Lou Reed sin kokain-påvirkede versjon til en gjesteopptreden av ravnen i The Simpsons’ allehelgensepisode. Dette stemningsfulle diktet ble utgitt i 1845, og følger en veldig strikt form, med fast rim, mange gjentakelser og en veldig sterk rytme.
Diktet åpner med at jeg-personen, som sitter alene i sitt kammers og studerer gamle, glemte bøker for å distrahere seg fra tanker om sin tapte Lenore, blir avbrutt av en banking på døra. Han åpner, og ser ut, men finner bare mørket, og “intet mer”. Det eneste ordet som høres er hviskingen av ordet “Lenore”, som kommer fra hans egen munn, og han går tilbake til rommet sitt.
Nå kan han høre en banking på vinduet sitt; han åpner det nervøst og en ravn stiger inn i rommet. Ravnen setter seg på toppen av en byste av Pallas, den greske visdomsguden. Jeg-personen spør ravnen hva den heter, og den svarer “aldri mer”. Personen tenker at i morgen vil fuglen være borte, “slik håp har forlatt meg før”. Og fuglen sier “aldri mer”.
Selv om fortelleren vet at fuglen ikke kan si annet, spør han den hva som menes med “aldri mer”. Han setter seg i stolen som “hun” (Lenore) satt i før, og føler savn. Han sier at han ønsker å glemme den tapte Lenore, og ravnen sier “aldri mer”. Han fortsetter å spørre ut fuglen, om det finnes frihet fra melankoli, og ravnen sier “aldri mer”. Til slutt spør han om han vil møte Lenore i paradis, og ravnen forsetter med sitt ene svar, “aldri mer”.
Med sinne sier han at fuglen skal forsvinne fra huset hans, og komme seg tilbake til stormen og natten, hvorpå fuglen svarer “aldri mer”. Til slutt gir mannen opp, og fuglen sitter der ennå mens lampelyset tegner skyggen dens ned på gulvet, og fortelleren sier at sjelen hans vil løftes fra den skyggen “aldri mer”.
Diktet er på 108 linjer, fordelt på 18 strofer med seks linjer hver. Poe har selv sagt at lengden på diktet var nøye valgt, av hensyn til effekten diktet skulle gi. Han mente at diktet måtte kunne leses i én omgang for at effekten skulle være optimal, men selvsagt være langt nok til å få fram temaet og holde høy kvalitet.
Versemålet er konstant gjennom hele diktet, med åtte trykktunge stavelser i de fem første verselinjene, så en siste verselinje på fire slag. De fem første linjene kan egentlig deles inn i to halvdeler på fire slag hver, slik at hver strofe har elleve av disse halve linjene. Rytmen er trokeisk (tung-lett).
Den sterke og konstante rytmekomposisjonen, sammen med den stigende stemningen i diktet, gir en følelse av noe ustanselig som marsjerer fram mot et høyere og høyere klimaks.
Hver eneste strofe har ett innrim i første linje (i slutten av første og andre halve linje) og ett tilsvarende innrim i tredje linje, som også rimer med det siste ordet i første halvdel av fjerde linje. I tillegg er det enderim på andre, fjerde, femte og sjette linje, hvor ordene alltid rimer på more. Hvis vi bruker parantes () for å samle rim som er på samme linje, får vi da dette rimmønsteret: (aa)b(cc)(cb)bb. Poe skrev i hans The Philosophy of Composition at han skrev dikt like metodisk som en løste et matematisk problem, og det tror jeg godt kan stemme. De eneste gangene Poe avviker fra rim-ordningen sin er ved å legge inn enda et innrim i tillegg. For å vise kompleksiteten med et eksempel har jeg understreket rimlydene her (fra sjette strofe av diktet):
Back into the chamber turning, all my soul within me burning,
Soon again I heard a tapping somewhat louder than before.
"Surely," said I, "surely that is something at my window lattice;
Let me see, then, what thereat is, and this mystery explore
Let my heart be still a moment and this mystery explore
'T is the wind and nothing more!"
Rimordene blir sterkt framhevet av gjentakelsen av lydene, dette har spesielt stor effekt når ordet Nevermore introduseres av ravnen i åttende strofe.
I tillegg til enderim og innrim er det flust med bokstavrim i diktet. I tolvte strofe, femte linje, har vi for eksempel grim – ungainly – ghastly – gaunt, hvor i tillegg g-lyden er på den trykktunge stavelsen for hvert ord. Disse ordene og rytmen blir altså gjensidig forsterket, sammen med at den uhyggelige stemningen kommer enda bedre fram.
Mange av ordene er gammel- eller poetisk engelsk, som passer sammen med at hovedpersonen studerer ”gamle, glemte bøker,” og de bidrar til å gjøre stemningen mer mystisk eller trolsk. En del symboler er hentet fra klassisk kultur, for eksempel ”plutonsk natt”; Pluto var gud over dødsriket. Det er også bibelske allusjoner, som når jeg-personen spør ravnen om det virkelig finnes ”salve i Gilead,” eller når røkelsen i værelset sprer seg som ved en seraf, en type engel.
Det sentrale symbolet i teksten er ravnen. Ravner er i mange myter koblet sammen med død eller overlevering av beskjeder (som f.eks. Hugin og Munin). Når ravnen lander på bysten av visdomsguden Pallas, blir den selv ansett som vis; og den gis en egenskap av ærbødighet på grunn av dens ”majestetiske” oppførsel. Jeg-personen i diktet spør ravnen ut om hans døde kjære Lenore. Ravnen kan ikke gi noe rasjonelt svar, den kan bare repetere ”aldri mer.” Et menneske ville gitt meningsfylte svar, kanskje med en form for trøst, og gjort kommunikasjonen tosidig. Ravnen fungerer som et emosjonelt speil på dikt-jeget. Spørsmålene hans er utformet slik at ”aldri mer” gir det mest trøstesløse svaret; og denne fuglen, med sitt ene konstante svar, får ham til å legge inn sine egne fortolkninger av setningen ”aldri mer,” og på den måten forsterke galskapen hans.
Venner av Poe skal ha beskrevet ham som, blant annet, en ”humørsyk bokorm.” Kona hans, Virginia, var ofte svært syk. Her er det altså en veldig sterk parallell mellom livet til Poe og diktet. Hans egen livsoppfatning kommer også sterkt fram; det er ingen lykkelig løsning på problemene, jeg-personen blir bare kastet ut i en evig, melankolsk galskap.
Lenore er symbolet på tapt kjærlighet, hun har kommet til det optimalt uoppnåelige – og derfor romantiske – stadium: døden. Dødstemaet er ytterligere intensivert av tidspunktet; en midnatt i desember (kanskje nyttårsaften?). Både midnatt og desember kjennetegner forandring eller avslutning. Hovedpersonen sitter ensom i sitt rikt innredete, lille værelse, som er fullt av minner etter Lenore. Rett utenfor vinduet hersker en sterk storm, i kontrast til det rolige værelset. Stormen kan virke som et symbol på den nært forestående galskapen i sinnet til dikt-jeget; melankolien og savnet har drevet forstanden hans til kanten.
Når dikt-jeget i slutten beordrer ravnen: ”ta ditt nebb ut fra mitt hjerte,” får vi det første virkelig meningsfulle, metaforiske utsagnet i diktet. Før det har alt vært rent bokstavelige spørsmål, de er irrasjonelle, men med undertoner av dypere meninger. Når svaret ”aldri mer” kommer fra ravnen siste gang, blir det for første gang åpent erkjent hvor sterkt savnfølelsen verker.
Edgar Allan Poe er en av de lyrikerne som virkelig får til å overføre sine egne følelser til leseren. Uten å måtte forklare hvorfor vi skal føle det sånn, setter han oss inn i en situasjon hvor det blir naturlig for oss å føle det samme som fortelleren. Kan hende er disse følelsesskildringene en måte å mildne egne smerter. Ofte bruker Poe den fysiske bakgrunnen i historien til stemningsskildring, gjerne med mye symbolbruk. Ifølge Poe er den største sorgen, sorgen over døden til en ”vakker kvinne”. Det var det han brukte som basis for å skrive ”The Raven”. I “The Raven” er Lenore beskrevet som en “sjelden og blendende jomfru,” hun huskes av hovedpersonen som noe perfekt, men òg litt mystisk på grunn av hennes død, og hovedpersonens sterke savn. Lenore er gjort synonymt med Poes definisjon av Skjønnhet, hun har ingen egentlig funksjon utenom å være et savnobjekt, og gi bakgrunn for hoved-personens angst. Den jobben gjør hun derimot veldig bra, og ”The Raven” er et glimrende eksempel på hvor sterk savnfølelsen kan bli, hvor mye det sliter i en persons sinn at noen en elsker forsvinner fra livet.
Selvtortursproblemet:
Vil jeg virkelighet eller vil jeg bare forbli i dette mørke av skjønnhet?
Stein Mehren
Jeg-personen i Poes ”The Raven” legger opp spørsmål til ravnen som får den til å si at håpene hans blir oppfylt ”aldri mer.” Han torturerer seg selv med savn og melankoli, og bruker ravnen til å forsterke disse følelsene. I ”Ligeia” får hovedpersonen, om en tolker det slik, hallusinasjoner av at Ligeia oppstår fra de døde. Begge personene påfører seg selv denne emosjonelle torturen, mer eller mindre ubevisst.
Kilder:
Edgar Allan Poe: Complete Stories and Poems of Edgar Allan Poe 1984
Russell Noyes: English Romantic Poetry and Prose 1956
Fredrik Wandrup: En uro som aldri dør - Olaf Bull og hans samtid 1995
Websider:
http://www.sparknotes.com/
http://www.comnet.ca/~forrest/
http://www.pambytes.com/poe/poe.html
http://www.poedecoder.com/
http://www.dagbladet.no/bull/
http://home.bip.net/torstein21/digte_bu.html
http://www.britannica.com/search?ct=eb&query=Bull+Olaf
http://www.bokkilden.no/
http://fuv.hivolda.no/prosjekt/bergobe/ http://biphome.spray.se/torstein21/angstkultur.html
http://www.geocities.com/steastu/Syngja.html
http://www.apollon.uio.no/apollon02-97/hageberg.html
http://www.oslo.net/historie/MB/utg/9548/kritikk/3.html
http://www.samlaget.no/gjennomspraket/obull.html
http://www.kalliope.org/biografi.cgi?fhandle=bull
http://www.john-keats.com/biografie/chapter_vii.htm#lamia
http://academic.brooklyn.cuny.edu/english/melani/cs6/keats.html
http://libarts.wsu.edu/english/Journals/PoeStudies/
http://www.daria.no
Som en kurositet har jeg tatt med to analyser - et dikt og en novelle - skrevet av Edgar Allan Poe. Du må selv skaffe til veie tekstene det er snakk om. Ikke glem å lytte til versjonene av "The Raven" du finner blant litteraturvideoene. Så er det bare "å kose" seg gjennom analysen av teksten. Når arbeidet er utført, vil du føle deg som et nytt og opplyst menneske. Lykke til!
He kindly stopped for me
–Emily Dickinson
Da Edgar Allan Poe var førti, ble han funnet liggende på en planke på toppen av noen tønner utenfor en bar. Han døde noen dager senere. Livet til Poe var, i likhet med mange av hans historier, kort og merkelig makabert. Akkurat som Olaf Bull hadde han en nervesykdom som gav seg utslag i sterk alkoholisme. Allikevel klarte han å legge igjen en litterær produksjon uten sidestykke, spesielt innen novellesjangeren, og er regnet som oppfinneren av detektivhistorien.
I 1812, tre år etter at Poe ble født, døde foreldrene hans, og han flyttet inn med onkelen John. Fosterfaren og Poe hadde aldri noe godt forhold, og Poes drikke- og pengespillproblemer gjorde det bare enda verre. Etter at Poe ble stilt for krigsretten i militæret på grunn av disse problemene, flyttet han ut til tanta sin. Her møtte han den ti år yngre kusina Virginia Clemm, som senere skulle bli hans kone. I denne perioden begynte den litterære karriæren hans for fullt.
Poe ble i disse årene avhengig av opium, og helsen begynte å bli verre samtidig som han ble mer og mer respektert som forfatter og poet. Virginias helse gikk også opp og ned, og Poe drakk ofte hardest i de periodene hun hadde det verst. Han begynte også å treffe andre kvinner; èn ny forlovelse ble brutt fordi han var utro med en tredje kvinne, og den neste, av hans død, den 7. oktober 1849.
Bibliografi:
Tamerlane: And Other Poems, By a Bostonian (lyrikk) 1827
Poems (lyrikk) 1831
Tales of the Grotesque and Arabesque (novellesamling) 1840
Murders in the Rue Morgue: And Other Stories (novellesamling) 1841
The Prose Romances of Edgar A. Poe, No. 1 (novellesamling) 1843
The Raven and Other Poems (lyrikk) 1845
Tales of Edgar A Poe (novellesamling) 1845
The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket 1850 †
Diverse samlinger og brev
“Ligeia”
Opplevelsen av atskilthet skaper angst, ja den er kilden til all angst.
–Erich Fromm
Ligeia, gitt ut i 1838, er en novelle som har blitt utsatt for utallige fortolkninger, av mer eller mindre troverdig karakter. At den handler om ønsket til å unnslippe døden er ganske sikkert, men budskapet i fortellingen er verre å sette fast.
Novellen begynner med et sitat fra Joseph Glanvill (filosof og metafysiker, kjent for bøker om hekser), som forteller at viljen er mystisk, at Gud er en stor Vilje som gjennomsyrer alt i universet, og at mennesket dør bare som resultat av en svak vilje.
Historien, fortalt i førsteperson, beskriver forholdet mellom en jeg-personen og den mystiske damen Ligeia. Hovedpersonen vet ikke nøyaktig hvor han møtte henne, eller hva hennes bakgrunn er. Ligeia er beskrevet som utrolig lærd i alle vitenskapene, også i det metafysiske. Hun kommer og går “som en skygge”, er tynn, men utrolig vakker, og har svært uvanlige, men merkelig tiltrekkende øyne. Hun er intens i levemåte, og fortelleren føler seg som et barn i forhold til henne. Når hun blir syk, og er på vei til å dø, kjemper hun og klamrer fast til livet, og til jeg-personen, med en nesten skremmende mental styrke. Her ber hun ham sitere et dikt hun selv skrev tidligere:
Diktet forteller om en skare med engler som sitter sammen i de ”ensomme, senere år” og ser på et teaterstykke om “håp og frykt”, med fantomer og galskap, synd og grusomhet. Ut av skuespillet kommer en blod-rød ting som eter seg gjennom mimerne på scenen, og serafene gråter når dette røde teppet faller ned. Stykket er tragedien “Menneske” og helten er “Erobreren Orm.”
Ligeia spør hvorfor det må være slik, at mennesket er så forgjengelig, og siterer hviskende Joseph Glanvill med sin siste pust.
Jeg-personen flytter bort fra sitt gamle hjem, til et melankolsk hjem i en rolig del av England. Han er blitt avhengig av opium i sin depresjon, men gifter seg på nytt, med Lady Rowena Trevanion. Det ene rommet i huset hans er pentagonalt og dekorert på en måte som får alle som går inn der til å føle seg redde og uvel, med noen draperier som aldri helt ser like ut uansett hvor mye du ser på dem, og en røkelseslampe med et snirklete, slangeaktig design. Hans nye kone blir òg syk, og hun ligger lenge.
En dag hender det at Rowena får et slags anfall mens hun er sengeliggende, og jeg-personen går forbi lampen og bort til henne for å gi henne noe vin. I sin svake opiumrus gjør han ikke noe når han føler noen bevege seg med ham i rommet, og forteller heller ikke Rowena noe om de par dråpene med rød væske som falt i glasset hennes før hun drakk vinen, men han legger merke til en sterk forverring av hennes sykdom fra nå av. Lady Rowena dør etter få dager. Natten hun dør, sitter jeg-personen hos henne, og hver gang han tenker på Ligeia, hører han svake lyder, hikst og snufs, fra den bandasjerte kroppen som ligger der, og hver gang han reiser seg for å sjekke, ser hun ut som om hun nettopp døde på nytt, for så å alltid virke ”mer død enn før”. Når natten nærmer seg dag, og hovedpersonen er for redd til å røre seg, beveger plutselig liket på seg. Det klatrer ut av senga, og sakte men sikkert ser vi at det ikke er kroppen til Lady Rowena lenger; den som nå kommer ut av bandasjene er Lady Ligeia.
Komposisjonen Poe brukte i “Ligeia” var en form som var veldig populær for gudstjenester på 1800-tallet. Den begynner med et sitat for introduksjon (exordiumet) av tema. Deretter kommer eksposisjonen, hvor vi får kjenne Ligeia gjennom minnene til hovedpersonen. Denne delen slutter med divisjonen, som er diktet “Erobreren Orm” og Ligeias død og forandring. Det innleder diskusjonen, som gir eksempel (praxis) for at viljen seirer over døden. De to siste avsnittene gir konklusjonen, hvor fortelleren gjentar det sentrale temaet, viljens kamp mot døden. Viljestyrken er her demonstrert, og sannheten i Glannvills sitat er bevist.
Ligeia er i gresk mytologi en av sirenene. Sirenene var mytiske fuglekvinner som sang og lurte seilere til å kaste seg i sjøen, hvor de ble gjort om til stein. Homer nevner Ligeia i sitt episke dikt Odyssevs, og Poe hinter til dette når han beskriver håret hennes: ”de ravne-svarte, de skinnende, de luksuriøse og naturlig bølgete lokkene, som setter inn den fulle kraften bak det homerske epitetet ‘hyasintinsk!’” I tillegg er noe av det første vi får høre om henne at hun har et ”forheksende ... lavt musikalsk språk.” Det er definitivt noe mystisk med Ligeia som person helt fra starten av. Hovedpersonen er betatt av henne, men de har et ensidig forhold; hun er den som fortryller ham, mens han prøver å forstå henne. Hvis en tolker henne som en sirene, så virker det som om hun har brukt fortelleren til å gjenoppstå fra de døde. Fortelleren har glemt veldig mange detaljer om Ligeia, for eksempel hennes familiebakgrunn. Kanskje har hun dødd og gjenoppstått flere ganger gjennom historien, ved å forføre andre menn tidligere? I så tilfelle er det hun som er ”Erobreren Orm” i diktet, hun blir selv Døden og helten i tragedien ”Menneske.” Denne teorien virker ganske logisk helt til en leser litt nøyere i avsnittet etter diktet, hvor Ligeia spør ”Å Himmelske Far! ... skal denne Erobreren aldri bli erobret?”
Sirenene er døtre av Persephone, dronning over underverdenen (gift med Pluto). Den mytologiske Ligeia er derfor i nær slekt med Døden. I novellen får Ligeia en slags oppstandelse fra de døde, og viser dermed at hun har en slags makt over dødsriket. Ligeia kan her også lett tolkes som en slags Jesus-figur, men dette brukes heller som en effekt i forvarsling om hva som skal skje, enn om henne som person. I eksposisjonen har hun øyne med en ”skjønnhet enten over eller ikke en gang fra jorda.” De er ”guddommelige kuler.”
Det finnes mange andre bibelske allusjoner, for eksempel har Ligeia ”uendelig overlegenhet,” i all slags vitenskap og studier, og han ”lar henne få lede ham” gjennom verden, og gjennom hans ”metafysiske studier.” Ligeia har mange egenskaper som vanligvis bare tilhører Gud – guddommelig skjønnhet og en uendelig kunnskap. Rowena, derimot, er bare en vanlig dødelig. Èn tolkning sier at historien forteller om kampen for å komme nærmere Gud; når Ligeia dør blir det en avstand til Gud, men når hovedpersonen ved hjelp av viljen får henne til å komme tilbake, er Gud og universet sammen igjen. Denne teorien understøttes både av de bibelske allusjonene og av den homiletiske oppbygningen, men personlig synes jeg den utelater en god del elementer i novellen, som er for viktige til å ignorere.
Den største friksjonen oppstår mellom viljens tilsynelatende seier over døden i den ytre fortellingen, og dødens seier i diktet, ”Erobreren Orm”. I dette diktet skildres menneskenes liv som en evig rundgang i søken etter et fantom som ikke kan fås tak i, hvor dette fantomet er frihet fra døden. Temaet i diktet virker altså motsatt av det som vises av Ligeias gjenoppstandelse, men allikevel har diktet fått en veldig sentral plass i novellen. Diktet legger en slags parallell til den ytre historien.
Hvis en tenker oppstandelsen som et resultat av fortellerens opium-fantasier blir temaet fortsatt konsekvent, og mange andre løse brikker ser ut til å falle på plass. Da Lady Rowena ble syk, og fortelleren gikk for å gi henne noe vin, så han, eller ”kan ha drømt at [han] så” noen røde dråper falle ned i glasset hennes, men unngikk å si noe til henne. Han begrunner dette med at det må ha vært noe han har fantasert. Dette skurrer litt med hvor godt denne fantasifulle fortelleren husker andre detaljer, som hvordan rommet ser ut. Psykologisk passer denne tolkningen også veldig bra; jeg-personen er som besatt med Ligeia, og følger henne ”som et barn.” Når hun dør er det naturlig at hans neste kone ikke når opp til hans høye krav, og han projiserer Ligeias personlighet over på Rowena.
Jeg tror Poe prøvde å la alle disse tre budskapene ha omtrent like sterk begrunnelse i historien, for å gjøre novellen mer intrikat, og for å vise hvor mye Ligeias død påvirket hele verdensoppfatningen til denne hovedpersonen som var så avhengig av henne.
Jeg så at hun måtte dø – og jeg kjempet desperat i ånden med den avskyelige Azrael.
Uansett om Ligeia klarte å seire over døden eller ikke, viser denne historien godt hvor sterkt frykt for døden kan gå inn på sinnet til en person. Dette temaet går igjennom historien som en rød tråd fra begynnelse til slutt.
“The Raven”
Når gjøken galer fra bar kvist, blir ingen trist – men galer den fra løvrik gren, blir det angst og mén.
–Nordisk ordtak
Poes kanskje mest kjente verk, “The Raven,” har blitt gjenstand for utallige hyllester, omskrivinginger og parodier; fra Lou Reed sin kokain-påvirkede versjon til en gjesteopptreden av ravnen i The Simpsons’ allehelgensepisode. Dette stemningsfulle diktet ble utgitt i 1845, og følger en veldig strikt form, med fast rim, mange gjentakelser og en veldig sterk rytme.
Diktet åpner med at jeg-personen, som sitter alene i sitt kammers og studerer gamle, glemte bøker for å distrahere seg fra tanker om sin tapte Lenore, blir avbrutt av en banking på døra. Han åpner, og ser ut, men finner bare mørket, og “intet mer”. Det eneste ordet som høres er hviskingen av ordet “Lenore”, som kommer fra hans egen munn, og han går tilbake til rommet sitt.
Nå kan han høre en banking på vinduet sitt; han åpner det nervøst og en ravn stiger inn i rommet. Ravnen setter seg på toppen av en byste av Pallas, den greske visdomsguden. Jeg-personen spør ravnen hva den heter, og den svarer “aldri mer”. Personen tenker at i morgen vil fuglen være borte, “slik håp har forlatt meg før”. Og fuglen sier “aldri mer”.
Selv om fortelleren vet at fuglen ikke kan si annet, spør han den hva som menes med “aldri mer”. Han setter seg i stolen som “hun” (Lenore) satt i før, og føler savn. Han sier at han ønsker å glemme den tapte Lenore, og ravnen sier “aldri mer”. Han fortsetter å spørre ut fuglen, om det finnes frihet fra melankoli, og ravnen sier “aldri mer”. Til slutt spør han om han vil møte Lenore i paradis, og ravnen forsetter med sitt ene svar, “aldri mer”.
Med sinne sier han at fuglen skal forsvinne fra huset hans, og komme seg tilbake til stormen og natten, hvorpå fuglen svarer “aldri mer”. Til slutt gir mannen opp, og fuglen sitter der ennå mens lampelyset tegner skyggen dens ned på gulvet, og fortelleren sier at sjelen hans vil løftes fra den skyggen “aldri mer”.
Diktet er på 108 linjer, fordelt på 18 strofer med seks linjer hver. Poe har selv sagt at lengden på diktet var nøye valgt, av hensyn til effekten diktet skulle gi. Han mente at diktet måtte kunne leses i én omgang for at effekten skulle være optimal, men selvsagt være langt nok til å få fram temaet og holde høy kvalitet.
Versemålet er konstant gjennom hele diktet, med åtte trykktunge stavelser i de fem første verselinjene, så en siste verselinje på fire slag. De fem første linjene kan egentlig deles inn i to halvdeler på fire slag hver, slik at hver strofe har elleve av disse halve linjene. Rytmen er trokeisk (tung-lett).
Den sterke og konstante rytmekomposisjonen, sammen med den stigende stemningen i diktet, gir en følelse av noe ustanselig som marsjerer fram mot et høyere og høyere klimaks.
Hver eneste strofe har ett innrim i første linje (i slutten av første og andre halve linje) og ett tilsvarende innrim i tredje linje, som også rimer med det siste ordet i første halvdel av fjerde linje. I tillegg er det enderim på andre, fjerde, femte og sjette linje, hvor ordene alltid rimer på more. Hvis vi bruker parantes () for å samle rim som er på samme linje, får vi da dette rimmønsteret: (aa)b(cc)(cb)bb. Poe skrev i hans The Philosophy of Composition at han skrev dikt like metodisk som en løste et matematisk problem, og det tror jeg godt kan stemme. De eneste gangene Poe avviker fra rim-ordningen sin er ved å legge inn enda et innrim i tillegg. For å vise kompleksiteten med et eksempel har jeg understreket rimlydene her (fra sjette strofe av diktet):
Back into the chamber turning, all my soul within me burning,
Soon again I heard a tapping somewhat louder than before.
"Surely," said I, "surely that is something at my window lattice;
Let me see, then, what thereat is, and this mystery explore
Let my heart be still a moment and this mystery explore
'T is the wind and nothing more!"
Rimordene blir sterkt framhevet av gjentakelsen av lydene, dette har spesielt stor effekt når ordet Nevermore introduseres av ravnen i åttende strofe.
I tillegg til enderim og innrim er det flust med bokstavrim i diktet. I tolvte strofe, femte linje, har vi for eksempel grim – ungainly – ghastly – gaunt, hvor i tillegg g-lyden er på den trykktunge stavelsen for hvert ord. Disse ordene og rytmen blir altså gjensidig forsterket, sammen med at den uhyggelige stemningen kommer enda bedre fram.
Mange av ordene er gammel- eller poetisk engelsk, som passer sammen med at hovedpersonen studerer ”gamle, glemte bøker,” og de bidrar til å gjøre stemningen mer mystisk eller trolsk. En del symboler er hentet fra klassisk kultur, for eksempel ”plutonsk natt”; Pluto var gud over dødsriket. Det er også bibelske allusjoner, som når jeg-personen spør ravnen om det virkelig finnes ”salve i Gilead,” eller når røkelsen i værelset sprer seg som ved en seraf, en type engel.
Det sentrale symbolet i teksten er ravnen. Ravner er i mange myter koblet sammen med død eller overlevering av beskjeder (som f.eks. Hugin og Munin). Når ravnen lander på bysten av visdomsguden Pallas, blir den selv ansett som vis; og den gis en egenskap av ærbødighet på grunn av dens ”majestetiske” oppførsel. Jeg-personen i diktet spør ravnen ut om hans døde kjære Lenore. Ravnen kan ikke gi noe rasjonelt svar, den kan bare repetere ”aldri mer.” Et menneske ville gitt meningsfylte svar, kanskje med en form for trøst, og gjort kommunikasjonen tosidig. Ravnen fungerer som et emosjonelt speil på dikt-jeget. Spørsmålene hans er utformet slik at ”aldri mer” gir det mest trøstesløse svaret; og denne fuglen, med sitt ene konstante svar, får ham til å legge inn sine egne fortolkninger av setningen ”aldri mer,” og på den måten forsterke galskapen hans.
Venner av Poe skal ha beskrevet ham som, blant annet, en ”humørsyk bokorm.” Kona hans, Virginia, var ofte svært syk. Her er det altså en veldig sterk parallell mellom livet til Poe og diktet. Hans egen livsoppfatning kommer også sterkt fram; det er ingen lykkelig løsning på problemene, jeg-personen blir bare kastet ut i en evig, melankolsk galskap.
Lenore er symbolet på tapt kjærlighet, hun har kommet til det optimalt uoppnåelige – og derfor romantiske – stadium: døden. Dødstemaet er ytterligere intensivert av tidspunktet; en midnatt i desember (kanskje nyttårsaften?). Både midnatt og desember kjennetegner forandring eller avslutning. Hovedpersonen sitter ensom i sitt rikt innredete, lille værelse, som er fullt av minner etter Lenore. Rett utenfor vinduet hersker en sterk storm, i kontrast til det rolige værelset. Stormen kan virke som et symbol på den nært forestående galskapen i sinnet til dikt-jeget; melankolien og savnet har drevet forstanden hans til kanten.
Når dikt-jeget i slutten beordrer ravnen: ”ta ditt nebb ut fra mitt hjerte,” får vi det første virkelig meningsfulle, metaforiske utsagnet i diktet. Før det har alt vært rent bokstavelige spørsmål, de er irrasjonelle, men med undertoner av dypere meninger. Når svaret ”aldri mer” kommer fra ravnen siste gang, blir det for første gang åpent erkjent hvor sterkt savnfølelsen verker.
Edgar Allan Poe er en av de lyrikerne som virkelig får til å overføre sine egne følelser til leseren. Uten å måtte forklare hvorfor vi skal føle det sånn, setter han oss inn i en situasjon hvor det blir naturlig for oss å føle det samme som fortelleren. Kan hende er disse følelsesskildringene en måte å mildne egne smerter. Ofte bruker Poe den fysiske bakgrunnen i historien til stemningsskildring, gjerne med mye symbolbruk. Ifølge Poe er den største sorgen, sorgen over døden til en ”vakker kvinne”. Det var det han brukte som basis for å skrive ”The Raven”. I “The Raven” er Lenore beskrevet som en “sjelden og blendende jomfru,” hun huskes av hovedpersonen som noe perfekt, men òg litt mystisk på grunn av hennes død, og hovedpersonens sterke savn. Lenore er gjort synonymt med Poes definisjon av Skjønnhet, hun har ingen egentlig funksjon utenom å være et savnobjekt, og gi bakgrunn for hoved-personens angst. Den jobben gjør hun derimot veldig bra, og ”The Raven” er et glimrende eksempel på hvor sterk savnfølelsen kan bli, hvor mye det sliter i en persons sinn at noen en elsker forsvinner fra livet.
Selvtortursproblemet:
Vil jeg virkelighet eller vil jeg bare forbli i dette mørke av skjønnhet?
Stein Mehren
Jeg-personen i Poes ”The Raven” legger opp spørsmål til ravnen som får den til å si at håpene hans blir oppfylt ”aldri mer.” Han torturerer seg selv med savn og melankoli, og bruker ravnen til å forsterke disse følelsene. I ”Ligeia” får hovedpersonen, om en tolker det slik, hallusinasjoner av at Ligeia oppstår fra de døde. Begge personene påfører seg selv denne emosjonelle torturen, mer eller mindre ubevisst.
Kilder:
Edgar Allan Poe: Complete Stories and Poems of Edgar Allan Poe 1984
Russell Noyes: English Romantic Poetry and Prose 1956
Fredrik Wandrup: En uro som aldri dør - Olaf Bull og hans samtid 1995
Websider:
http://www.sparknotes.com/
http://www.comnet.ca/~forrest/
http://www.pambytes.com/poe/poe.html
http://www.poedecoder.com/
http://www.dagbladet.no/bull/
http://home.bip.net/torstein21/digte_bu.html
http://www.britannica.com/search?ct=eb&query=Bull+Olaf
http://www.bokkilden.no/
http://fuv.hivolda.no/prosjekt/bergobe/ http://biphome.spray.se/torstein21/angstkultur.html
http://www.geocities.com/steastu/Syngja.html
http://www.apollon.uio.no/apollon02-97/hageberg.html
http://www.oslo.net/historie/MB/utg/9548/kritikk/3.html
http://www.samlaget.no/gjennomspraket/obull.html
http://www.kalliope.org/biografi.cgi?fhandle=bull
http://www.john-keats.com/biografie/chapter_vii.htm#lamia
http://academic.brooklyn.cuny.edu/english/melani/cs6/keats.html
http://libarts.wsu.edu/english/Journals/PoeStudies/
http://www.daria.no
Som en kurositet har jeg tatt med to analyser - et dikt og en novelle - skrevet av Edgar Allan Poe. Du må selv skaffe til veie tekstene det er snakk om. Ikke glem å lytte til versjonene av "The Raven" du finner blant litteraturvideoene. Så er det bare "å kose" seg gjennom analysen av teksten. Når arbeidet er utført, vil du føle deg som et nytt og opplyst menneske. Lykke til!
Abonner på:
Innlegg (Atom)