Urtekjeks

Du trenger:

• 1/2 l hvetemel
• 1/2 ts salt
• 1 ts bakepulver
• 2 ss karve, eller en blanding av oregano og timian (andre kryddersorter kan selvfølgelig benyttes)
• 4 dl smeltet smør
• 4 dl sukker
• 1 ss revet sitronskall
• 1 egg
• 2 ss melk

Slik gjør du:

• Bland mel, salt, bakepulver og urtene for seg
• Rør smøret med sukkeret og sitronskall
• Bland inn egg og melk
• Rør melblandingen i litt etter litt.

Deigen settes i små klatter med to teskjeer på smurt plate som settes nederst i varm stekeovn. Stekes ca. 15 minutter ved 200 grader til de er lysebrune. Er du så heldig å ha tørkede villplanter på lager, kan dette bli utrolig spenstige kaker. Server en kopp urtete til småkakene som vil forsterke smak og velvære!

Kilde: Inger L. Egeland og Steinar Myhr

Kjærlighetens mysterium

Jeg har et tantebarn som gifter seg denne helga. En vakker, ung og livsglad kvinne som har tro på kjærligheten mellom mann og kvinne. Må det gå dem vel – at deres illusjoner oppfylles og ikke knuses.
For den reisen de unge nå skal legge ut på, krever kondisjon – veldig god kondisjon! Her skal bestiges høye topper og dype daler, mørke skoger og langstrakte sletter. Ikke alltid vil det lønne seg å følge den strakeste veien. Å ta av fra hovedveien, kan vise seg å bli den lykkeligste dagen i ens liv.
Fra barnsben av lærer vi hvor viktig det er å ta regi over våre liv – opprettholde kontroll og uforutsigbarhet som visstnok skal være synonymt med trygghet. Kjærligheten derimot, har andre fordringer. En av dem er frihet! Så er mitt sterkeste ønske at de unge evner å hegne om hverandre behov og ulikheter. Det er så fort gjort å omforme sin kjære til å bli en kopi av sitt eget speilbilde. Men tenk hvor kjedelig verden hadde sett ut hvis alle mennesker framstod som like? Og er det ikke nettopp forskjelligheten som fasinerer og tiltrekker oss når vi rammes av amors piler? Til lykke med dagen kjære venn. Måtte frihetens kjærlighet få gode vekstvilkår i samlivet ditt.

”Vår kjærlighet er som duskregnet
som faller stille –
men får elvene til å flomme over”

(Afrikansk ordspråk)

Prostens beste kjeks fra Vågå - 1700 tallet

Her kommer en svært gammel småkakeoppskrift jeg fikk av ei hjertegod, hundreårig bondekone for 25 år siden. Hun har forlatt oss, men kakene hennes lever. Det blir liksom ikke jul i heimen hvis jeg ikke har noen eksemplarer av prostens kjeks. Enkel å lage, men en bit - og du er hekta... Har aldri opplevd å bli servert disse kakene selv om oppskriften må ha vært i bruk i flere hundre år. Kanskje er det en Vågåvariant som har blitt i Vågå! Nå vil jeg gi den til deg slik at kakene også kan overleve meg. Ingrediensene er av det "kostbare" slaget, og var derfor ikke myntet på småkårsfolket, men prosten... Lykke til og fred over hennes minne!

Du trenger:

• 1/2 kg meierismør (godt smør) som halvsmeltes
• 1/4 kg melis
• 100 gr. uskollede mandler
• 1/2 kg hvetemel
• 1 egg

Slik gjør du:

• Pisk egg og melis hvitt
• Grovhakk mandlene
• Tilsett smør (halvsmeltet), hvetemel og mandler (uskollet)
• Rør sammen - ikke pisk
• Settes på plate ved hjelp av en ss
• Trykk med gaffel dyppet i vann
• Stekes til de begynner å bli lysebrune i kantene

Jeg anbefaler å prøvesteke noen eksemplarer først. Kakene må ikke bli for store. Bruk temperaturen du vanligvis bruker til småkakebakst ca. 175 til 180 grader. Prøv deg fram. Kakene bør sette seg litt før du legger de over på rist.

Enkelt ikke sant, men sprøtt og godt. Hvorfor ikke overraske din kjære med en godbit til kaffen?!

Glassmalerier i Middelalderen

Av Lill H. Opsahl, cand. phil. i kunsthistorie

Et stort antall av høymiddelalderens kirker var utsmykket med glassmalerier i de vidunderligste farger. Vinduene viste framstillinger av Skapelsen, Dommedag, Kristus, Jomfru Maria, helgener og mirakler og fylte kirkerommet med lys som spredde glassets røde, blå, gule og grønne nyanser over steinvegger og gulv.

De tidligst bevarte glassmaleriene vi kjenner, stammer fra Frankrike og England hvor byggingen av de gotiske katedralene som tok til på 11 og 1200-tallet samlet glassmalere fra hele Europa. De arbeidet sammen i verksteder i nærheten av kirken under ledelse av en mester. Glasset ble laget på stedet og skåret opp i små deler med jernkniver og tenger som man i dag har bevart en rekke eksempler av. Detaljer som ansiktstrekk, hårlokker og folder i klærne ble malt med en tynn pensel for deretter å bli brent inn i glasset. De små glassbitene ble satt sammen med blyremser og loddet i skjøtene.

Kirkene ble besøkt av skarer av pilegrimer som søkte seg til det nærmeste de kunne komme det Himmelske Jerusalem på jorden. Et stort antall av disse har vært fattige mennesker av lav byrd. Det må ha vært en ubeskrivelig opplevelse å komme inn i kirken, kjenne lukten av røkelse, høre vakker musikk og se rommet fyIt av lys og farger. I tillegg til å utsmykke kirken hadde glass-maleriene også en pedagogisk funksjon. 95 % av befolkningen skal ha vært analfabeter, og sett på bakgrunn av at latin var kirkens og de lærdes språk, virket vinduene, som en billed-bibel som bekreftet kirkens teologi for det store flertall som ikke kunne lese og skrive.

Den svenske øya Gotland i Østersjøen har det største antall og de best bevarte glassmaleriene i nordisk sammenheng. Øya har en mengde kirker fra høymiddelalderen og vinduene smykkes av velkjente motiv som Kristus, engler, Maria og helgener som f.eks. vår egen St. Olav. Gotland, og da spesielt hovedstaden Visby, var et betydelig handelssentrum i Østersjøomrket. Det antas at glassmalerne har kommet fra de nordtyske områdene, bosatt seg på øya i kortere, eller lengre tid og knyttet til seg lokale håndverkere. Olavskapellet i Jacobsbergs kirke i Follingbo sogn på Gotland er utsmykket med et nydelig glassmaleri som framstiller en sjel i form av en liten menneskefigur som bringes til himmelen i et klede holdt av en engel.



Glassmaleri i Norge
Også i Norge har et stort antall kirker og klostre vært utsmykket med glassmalerier, men i motsetning til våre skandinaviske naboer, har vi ingen intakte vinduer bevart.
Arkeologer har under utgravninger funnet et betydelig antall fragmenter, små glassbiter med dype, intense blåtoner, varm rubinrød, nyanser av rosa, gul og grønn. Navnene på glassmestrene er, i likhet med de fleste av middelalderens håndverkere, sjelden kjent. I 1299 omtales en Klemet Pentur (maler) i Stavanger som kan ha vært en glassmaler. Det eldste bevarte skrift som kan fortelle oss noe om dette håndverket i Norge stammer fra 1308, fra biskop Arne av Bergens bror, Audfinn Sigurdssønn, som hadde kontakt med en utenlandsk glassmaler. Et testamente fra 1335 donerte penger til oppførelse av et glassmaleri i Mariakirken i Bergen.

De storste funn av glassmalerifragmenter fra 12-1300-tallet stammer fra kirkene i Hvaler og Fjære, fra kirkeruiner i Sarpsborg, Utstein kloster og Hovedøya kloster ved Oslo. Fragmenter er også funnet ved Nidarosdomen i Trondheim, ved kirkene i Kinsarvik, ÅI, Ranem, Herøy og Trondenes. En av glassbitene fra Hvaler kirke framstiller to utstrakte hender, sannsynligvis fra 1200-tallet. Fra samme kirke kjenner man i tillegg to kroner, som antagelig stammer fra figurer utført pA 1300-tallet. Fra Sarpsborg er bevart rester av et inskripsjonsbånd med bokstavene I.N. [R.I.], Jesus av Nasaret, jodenes konge", og kan ha tilhørt en korstfestelsesscene.
Glassbitene viser også arkitekturdeta1jer, ornamentikk, blomster, paljetter, rosetter og ranker. Bladverket fra Sarpsborg har store fellestrekk med tilsvarende eksempler fra York i England, utført ca. 1380.
Stavanger domkirke er den eneste av våre kirker som, ifølge skriftlige kilder, skal ha hatt bevarte glassmalerier også etter Reformasjonen på 1500-tallet. I 1745 kan vi lese at i et av vinduene bak alteret framstilles en katolsk biskop og St. Svithun, kirkens skytshelgen. Dessverre er ikke disse bevart.

Glassmaleri i Oslo
Mariakirken og Sankt HalIvardskatedralen var de to største kirkebygningene i middelaIderens Oslo. Mariakirken var kongens kirke, mens HalIvardskirken var biskopens kirke. En bro førte fra kirken over i bispeborgen hvor ban kunne fiykte i tilfelle angrep. Sannsynligheten er stor for at disse to var utsmykket med de kosteligste glassmalerier som ga steinveggene et skjær av fiolett og alle regnbuens farger. Sammen med krusifikser av gull og edelstener, kalkmalerier, relikvieskrin og illuminerte manuskripter må de ha gitt et overveldende inntrykk.
Husene i byen fikk som regel dagslys gjennom Ijoren i taket, men i rom hvor det ikke var ildsted, fantes ofte åpninger i veggen som ble lukket med treluker eller rammer med en gjennomsiktig hinne. I klostrene og kirkene derimot, brukte man mye tidligere glassruter og disse var da gjerne prydet med farger. Første gang vindusglass nevnes i et privathus i Oslo er i 1343, hvor det står skrevet at sira Brynulfar satt ved glassgluggen i et malt loft. Ved enkelte av privathusene er det funnet glassbiter i ulike farger. En mulighet kan ha vært at disse stammer fra andre steder og har blitt plukket opp av barn som fulle av henrykkelse har forelsket seg i fargen og måten glasset skinner i lyset, og har innlemmet det i leketøysamlingen sin.

Spor av inskripsjoner kjenner vi fra Hovedøya kloster med majuskler og minuskler, store og små bokstaver. Det er også funnet et stort antall fragmenter av "grisaille", glass holdt i ulike valører av grått. Særlig fra Hovedøya finnes en samling fragmenter med rosetter og stilisert bladverk med klare fellestrekic til glassmalerier fra 1200-tallet fra Lincolnkatedralen i England.

Alt i alt, selv om materialet er mangelfullt, kan det uansett, fortelle oss at norske kirker i høymiddelalderen var utsmykket med disse kostelige, fargerike vinduene. Vi kan håpe at nye utgravninger vil avdekke nytt materiale som kan kaste lys over en lite kjent side av norsk kunsthistorie.

Grøtens historie av dr. phil. Wenche Frølich

Til tross for arkeologenes iherdig arbeid for å grave frem grøtrester, er det umulig å si nøyaktig hvor gammel grøten er her til lands. En av forklaringene kan være at grøt var så populært at man ikke lot det stå igjen rester etter seg. Men at grøten har betydd mye under middelalderen, er det ingen tvil om. På denne tiden dominerte nemlig jordbruk og selvforsyningshushold.

Det finnes to måter å lage mat av korn på: man blander knust korn med væske og steker blandingen og får brød, eller koker og får grøt. Men skal man koke, må man ha noe å koke i, og pottemakerkunsten kom en tid etter at man begynte å bruke kornet til mat. Selv om brød er eldre enn grøt, så er grøten det første varme måltidet vi kjenner til. Ikke rart at den blir feiret med en egen dag, den 23. oktober.

Bygg var det vanligste kornslaget. At grøten var mindre delikat i sin tidlige historiske fase, hersker det nok ingen tvil. Kornet ble bare knust med stein før kvernen kom, og det ble derfor et svært så grovmalt "mel". John Moberg forteller i sin bok "Graut" at ordet grøt kommer av det norrøne grautr som betyr "grovmalt eller grovkornet". Dette er også grunnlaget for det franske ordet gruau som betyr grovmalt havregryn. Det engelske ordet great kommer faktisk også fra ordet grovmalt. I Norge var det nok bygg som var grunnlaget for grøten og ble betegnet som uvanlig sunn og næringsrik, og en meget sentral del av kosten. I den kristne Borgartingsloven fra midten av 1100-tallet, ble det sagt at grøten var så hellig at ingen mann skulle bøte gods for den, og den kunne lages på søn- og helligdager. Brødet var det derimot restriksjoner på, og det var strengt forbudt å bake mer enn det man kunne spise opp med det samme.

Grøt var nok ikke mat for en krigersk viking som skulle spise kjøtt og flesk. Det var den fredelige som spiste grøt. For som det ble sagt, hadde man spist seg mett på grøt, så gikk det ikke lenge før man sovnet. Men ryktene sier at det ble kokt grøt tilsatt store mengder fluesopp for vikingene som skulle gå berserk. Men vanlige folk spiste grøt, og det var nok vassgrøten som dominerte. Men vi møter også surmelksgrøten, som var laget av skjør (surmelk), som var den vanligste måten å oppbevare melk på i lenger tid. En av de klassiske setningene fra vikingtiden kom fra den islandske skalden Snegle-Halle. Under et måltid hos Harald Hårdråde rakk ikke kjøttfatet rundt bordet til Halle. Han ble sint og diktet spottevers om kongen, som tvang Snegle-Halle til å spise mer grøt enn han orket. Da utbrøt Snegle-Halle: "Drep meg, herre konge, men ikke med grøt". Dette reddet livet hans.

Selv om grøt ble spist flere ganger om dagen, fulgte det mange godbiter ved siden av. Først og fremst drakk man ulike drikker til grøten. Grautvæta, som drikke ble kalt, kunne være både sur og søt melk eller saft. Hjemmebrygg var heller ikke å forakte, og ble ofte blandet med melk eller sirup. Grautpinne hørte også med, og vanligvis var det noe salt, som spekeflesk, spekekjøtt eller en pølsebit, gjerne med flatbrød ved siden av. Salt fisk var heller ikke uvanlig ved siden av grøten. I tidligere tiden sto faktisk grøten høyere i kurs enn fisk. Det ble ofte kokt så mye kveldsgrøt at den rakk til neste morgen. Fatet ble ikke dekket til, men grøten dannet en skorpe oppå. Skorpen på den kalde grøten ble dessuten brukt som oppbevaringsmåte opp til en uke. Man brettet bare skorpen til side før man begynte å spise og brettet den på plass etter måltidet. Grøten under hold seg god selv om skorpen mugnet aldri så mye.

Grøt kunne brukes til mer enn folk tror, men noe erotisk hjelpemiddel var den nok ikke. Til det gjorde den en for trett og lite opplagt til kåte sprell. Kom det en frier til gards, kunne han lese ut av serveringen hva svaret ville bli. Fikk han vassgraut, var svaret et klart nei, mens vafler tydet på et ja. Grøten hadde derimot en stor plass i medisinen, og spesielt som grøtomslag, som etter historien skal ha reddet mange fra piner og plager. En noe uvanlig grøt fra Trøndelag er gammelostgrøten, hvor rester av gammelost ble blandet med bygg. Ettersom gammelost inneholder penicillin, var nok denne grøten en spesiell god medisin. Og grøten hørte til gjennom alle de store feiringer fra barsel til bryllup og begravelse.

Matkulturen i Middelalderen - et internasjonalt kjøkken

Ført i penn av Wenche Frølich og Synnøve Finden.

Det finnes lite kunnskap om hva man spiste i Norden i Oldtiden. Det er først når vi kommer til Middelalderen at det tegner seg et bilde av en matkultur. Gjennom ulike oppskrifter, kjøkkenredskaper og ikke minst malerier kan man gi en relativt pålitelig beskrivelse av maten og måltidene. Det er mat fra et internasjonalt kjøkken som kommer frem, noe som tyder på at man slett ikke satt hjemme på berget, men derimot beveget seg ut i den store verden.

Brød, kjøtt, grøt og fisk var stammen i den kosten man spiste under Middelalderen. Det store flertallet av befolkningen bodde på landsbygda og hadde nok til vanlig et svært enkelt kosthold hvor grøt og melmat var grunnstammen, og hvor kjøtt og smør var til festlige anledninger. Hungersnød var heller ikke ukjent.

Men storbønder, adelige og geistlige, samt kjøpmenn og håndverkere i byene hadde råd til mer raffinert mat. Mens man tidligere bare tillaget mat i hjemmene, kan man under Middelalderen se en forsiktig begynnelse til en viss matvareindustri i de største byene. Slaktere, bakere og ølbryggere var virksomme. Man kunne få tørket og saltet fisk, og de aller mest bemidlede personer kompletterte kosten med importerte varer som vin, tysk øl, søtsaker og tørket frukt fra sydlige land. Dessuten dukket det også opp krydder fra Orienten.

Matlaging i Middelalderen

Det er bevart en rekke matoppskrifter fra Middelalderen, og disse gir et detaljert og variert bilde av tidens svært kompliserte matlaging. Det var en høyt utviklet kokekunst som var utbredt i hele Europa, karakterisert ved et stort forbruk av krydder og for våre breddegrader meget eksotiske ingredienser. Middelalderens kjøkken er av noen blitt beskrevet som en levning fra det klassiske romerske kjøkkenet. Det fortelles at den romerske kokekunsten ble bevart i et hemmelig kloster etter Romerrikets fall, for senere å dukke opp andre steder i Europa. Andre kilder mener derimot at Middelalderens kjøkken stammer fra Midt-Østen.

Mye krydder

Fin mat var riktig overdådig krydret. Man nøyde seg slett ikke med å bruke et begren-set antall ulike kryddere. Man tok et bredt utvalg og brukte store mengder. Dette var ikke som man tidligere trodde for å døyve smaken fra bedervete råvarer, for man var faktisk meget påpasselig med ikke å bruke bedervete produkter. Krydder ble derimot brukt for smakens skyld, men også for å understreke status og rikdom. Importen av krydder ble redusert da man i Europa etablerte egne handelsforbindelser med krydderprodusentene. Da prisene falt, minket også forbruket av krydder.

Vi har ennå i bruk retter fra Middelalderen som viser den tids forbruk av krydder, slik som peppernøtter, som med sine krydder slett ikke representerer en typisk norsk matvare. At disse kakene ennå finnes i dag, er bare et eksempel på hvor tregt det er å endre matvaner, især i forbindelse med store høytider. Mens krydderiene mest sannsynlig kom fra Østen, kom inspirasjonen fra blant annet den muslimske verden, og flere ord er hentet fra arabisk, for eksempel marsipan. Middelalderens mennesker var spesielt glad i blandinger av kanel, ingefær og safran, krydder vi i dag ofte forbinder med julen.

Mange retter som krevde mye arbeid

I Middelalderen satte man pris på matretter som det tok lang tid å tilberede. Pateer og posteier i alle mulige varianter var utrolig populære, på samme måte som krydrete eggretter og mosete frukt og grønnsaksretter som var smaksatt på ulike måter. Det ble spist mye kaker og konfekt, men de var langt mer krydret enn i dag. Det som kjennetegnet alle retter som ble servert var at de trengte stor arbeidsinnsats.

Den maten som oftest beskrives er mat som i første rekke var beregnet på overklassens fester. Men kan også finne oppskrifter på retter som var beregnet på syke personer. I datidens legevitenskap la man nemlig stor vekt på kostholdet, og man betraktet mat og krydder som viktige for helsen. Om man ville leve sunt, ble det advart mot lyst og magert kjøtt og alle typer innmat, mens det fete og kraftige ble anbefalt. Man skulle med andre ord unngå kyllinger og fisk, mens det derimot var fritt frem for oksetunge, griseføtter og fete gjess. Øl og vin kunne også drikkes, dog med måte. Helt frem til 1600-årene var det vanlig å gi det spesielt gode til de syke. Det betydde at syke barn fikk langt mer og bedre kjøtt enn de friske.

Måltidene

Til hverdags spiste man relativt beskjedent, vanligvis 3 måltider per dag. Men de ulike måltidene inneholdt en rekke ulike matvarer, både fisk, kjøtt, brød og grønnsaker. Man sluttet ofte målidene med epler, pærer og nøtter. Vanligvis spiste man 4 retter ved hvert av de to hovedmåltidene.

Men når det var fest slo man virkelig på stortrommen. Man spiste alltid de enkleste og billigste rettene først. Deretter ble maten stadig mer kostbar og arbeidskrevende. Det ble ved fest vanligvis servert 11-12 retter, men ofte opp til 24retter. De første rettene skulle fylle opp slik at man ikke spiste så mye av den dyre maten som kom lenger ut i måltidet. Det ble alltid servert mye brød, men det finnes få brødoppskrifter. Man mener at mesteparten av det brødet som ble spist var rugbrød bakt med surdeig. Hvete var altfor dyrt å bruke til brød. I Norge var flatbrød og lefse vanligst. Man drakk melk til måltidene, ofte blandet med hakket mandel som kom fra Spania. Dette var svært næringsrikt. Fløten skilte man fra melken, den var for verdifull til å drikke, og ble heller laget smør av. Spesielt var det viktig med næringsrik mat i fastetiden, ettersom måltidene var mer sparsommelige og kjøtt ikke var tillatt.

Det var stort forbruk av fisk, og dette var også tillatt å spise i fastetiden. Kål og rotfrukter var viktige elementer i Middelalderens kosthold, poteten var ennå ikke kommet. Man slaktet bare en gang om året, vanligvis i november. Det var med andre ord bare fra november og frem til jul at man hadde ferskt kjøtt. Ellers ble kjøttet saltet og tørket. Melkesyrebakterier ble også brukt til fermentering, noe som gjorde at kjøttet holdt seg. Derimot var kylling og fjærkre viktige matvarer gjennom hele året.

Det er viktig å merke seg at saltet var en svært viktig ingrediens i Middelalderens kjøkken. Det var det som la grunnstammen for oppbevaring av maten gjennom året. Det var derfor i saltet at formuen lå!! Om man hadde en stor fangst fisk, var den ingen ting verd om man ikke hadde salt til å bevare den. Salt brukt i Nord-Europa ble særlig utvunnet ved Lüneburg i Nord-Tyskland. Ikke minst gikk det store mengder til å salte ned sild fanget ved de store fiskeriene i Øresund. Ved Skånemarkedet ble sild og salt lagt ned i tønner og solgt.

Fra Nord-Norge kom Norges største eksportvare i Middelalderen, tørrfisken. Her var det ikke nødvendig med salt. Men vi har dessverre ikke noen oppskrifter med tørrfisk fra Middelalderen.

Litteratur om mat og matoppskrifter fra Middelalderen

Fredrik Grøn: Om kostholdet i Norge indtil aar 1500. Oslo 1927. Gjenopptrykk kildeforlaget 1984.

Bi Skaarup og Henrik Jacobsen: Middelaldermad. Kulturhistorie, kilder og 99 opskrifter. København 1999.