Inspirasjonen til det frodige folkelivet i Kardemomme by (1955) hentet Torbjørn Egner (1912-1990) fra fjerne trakter – nærmere bestemt fra byen Fez i Marokko. Allerede i 1949, foretok han sin første stipendreise sørover i Italia, Sør-Frankrike, Algier og Marokko, og det var Marokkos fargerike folkeliv med sine medinaer og torv med esler og kameler som kom til å bli selve eventyrverdenen for Egner. Med dette som bakteppe, er det lettere å forstå hvorfor Kardemomme by har en talende kamel som går i rute mellom sør og nord med pepper og kanel. Vi gjenkjenner referansen til eselet Pontius, samt hans følgesvenn Tommy, gutten med det palestinalignende skjerfet over skulderen. Vi kan tenke oss hvorfor Kasper, Jesper og Jonatan har en løve i kalksteinhuset, hvorfor elefanten Grosso er en naturlig del av bybildet, og forklaringen på palmer, været, folkelivet og husene. Vi er ikke på det norske Sørlandet, men i Nord-Afrika! Og ved hjelp av skissebøker og tusjpenn, tegnes og skrives det illustrerte brev hjem. Senere ble reisene sørover en nødvendighet – for å tegne og samle inntrykk.
Det karakteristiske ved Kardemomme by er det bilfrie bylivet, folkelivet og den joviale stemningen med palmer bak en bymur med inngangsport. Her gjenskapes områder med labyrintaktige, smale smug hvor det bor mennesker i nærheten av markeder, torv og små butikker. I et slikt tett miljø kan man ikke plage andre. For øvrig kan man gjøre som man vil!
Men Kardemomme by er mer enn bare den synlige, arkitektoniske likheten som forbinder den til Fez, Marrakech og Tetuan. Den uttrykker også selve vennligheten og den utadvendte stemningen som er tilstede i de arabiske byene, og som kommer til uttrykk i den vennlige vismannen Tobias i tårnet. Folkets gjestfrihet og interesse satte et uutslettelig inntrykk på Egner, og preget hans syn på mennesker i sosiale situasjoner resten av livet. Han glemte den aldri, og fortalte i detalj, hvordan kardemommeloven rådet i de afrikanske medinaene – hvordan han ble møtt med vennlighet overalt i Marokko.
Kilde: Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar