Nådeløst kunstnerportrett av Vreeswijks

Innsiktsfullt og veldokumentert om nasjonalskaldens livsløp, suksess og kamp mot sine mørke sider.

Han tok opp arven etter Carl Michael Bellman og Evert Taube, og tilførte den tradisjonsrike svenske visearven et nytt, friskt grep. Med sitt enkle gitarspill og direkte sangstil tilførte han den fornemme visen en uvøren bluesstil. Men tekstene hans var godt forankret i den poetiske tradisjonen som Bellman og Taube hadde perfeksjonert.

Glede og sorg.
Vreeswijk tilførte et helt nytt persongalleri med skikkelser som Polaren Per, Fredrik Åkare, Cecilia Lind, Fiffige Nanette, Sportiga Marie og Ann Katrin Rosenblad, som hans publikum ble kjent med gjennom flere viser. Han skildret hverdagslivet til sliterne, i glede og i sorg. Kjærligheten til en vakker pike, og en dram. Gjerne på kant med borgerligheten og øvrigheten. Outsidere som ham selv.

Han var uhyre produktiv, og fikk gitt ut hele 40 album i løpet av sitt korte, aktive liv. Det var mest hans egne sanger, men også plater med sangene og tekstene til sine forbilder Bellman og Taube, Victor Jara og Lars Forssell. Han var en meget populær utøver, og turnerte flittig land og strand rundt, i Sverige, men også i Norge og Danmark. Sanger som "Hönan Agda", "I natt jag drömde nogot som", "Brev från kolonien", "Mördar Anders" og "Turistens klaga" gjorde ham folkekjær - i store kretser rent ut til en popstjerne. Hans beundrere var mange og trofaste.

Vel dokumentert.
Alt dette kommer klart og tydelig frem i biografien over Vreeswijk som journalisten Klas Gustafson skrev i fjor, og som nå foreligger på norsk, 20 år etter Vreeswijks død. Gustafson har begått et nitid journalistisk research-arbeid. Han har intervjuet over 60 av Vreeswijks venner, familie, kolleger, forretningsforbindelser, produsenter, arrangører, koner og elskerinner. Det er blitt en detaljert og godt dokumentert beretning om et spenningsfullt liv.

Angst og fornedrelse.
For Vreeswijks liv var ikke bare den vellykkede og beundrede trubadurens.

I like stor grad var det et liv i angst, fornedrelse, sykelig sjalusi, usikkerhet, fyll og narkotika, en endeløs skattegjeld og konfliktfylte, ustabile og direkte voldelige forhold til en rekke kvinner. Biograf Gustafson vil ikke skildre glansbildet Vreeswijk. Han bruker like mye plass og ressurser på å fortelle om den svarte siden ved kunstneren.

Vreeswijk leste og beundret folk som Norman Mailer, Charles Bukowski og Ernest Hemingway. Han dyrket å være en outsider, en hipster. En jazzmusiker i visedrakt. Han ville leve sitt kunstnerliv, og gikk inn i karikaturen av kunstnermytene med fullt alvor. Han stilte seg på sidelinjen i opposisjon til det etablerte. Det virket som om han søkte motstand og fornedrelse for å kunne være kreativ.

Svik.
Det er faktisk ganske trist å lese om hvordan han svek sine kvinner, ranglet bort pengene sine, misbrukte tillit og satte seg selv i de mest håpløse situasjoner. Han ble tatt for fyllekjøring og dømt for skatteunndragelse. Rømmer fra fengselet. Husbåten han bodde i sank. En av leilighetene hans brant. Kanskje han sovnet med en røyk. Politiet finner ulovlig våpen. Tar med to prostituerte hjem og blir forbannet når han i sengen oppdager at de er transvestitter. Risper den ene med kniv og kaster dem ut. Det vil ingen ende ta.

Men de fine stundene er mange nok til at han også kan være en sjarmerende, belest, interessert og aktiv medborger. Med sine brune øyne, lange svarte øyenvipper og joviale fremtreden, har han et stort kvinnetekke.

Hans venner finner en engasjert, kunnskapsrik kunstner og samtalepartner med sympati for de utstøtte. En barmhjertig samaritan i en ølhunds skikkelse.

Et levd bluesliv.
Boken er holdt i en nøkternt fortellende stil. Teksten er konsekvent i presens. Det gjør den lettlest og levende. Boken danner et troverdig bilde av en splittet personlighet, uten at biografen dømmer noen. Historien som biografien til Klas Gustafson forteller, fyller ut bildet av en motsetningsfull kunstner som til fulle har levd et bluesliv. Den fortrenger bildet av den joviale kosebamsen, men den rokker ikke ved Vreeswijks posisjon som trubadur og nasjonalskald.

Kilde: Tor Marcussen, Aftenposten



Cornelis Vreeswijk synger "Balladen om Fredrik Åkare" fra 1964