"Den lille Lillehammerhistorien"

I flere tusen år har Gudbrandsdalslågen fraktet smeltevann fra breene i Jotunheimen og ned til Mjøsa. I Lågendeltaet der elva møter Mjøsa, ligger bygda Fåberg som en port til Gudbrandsdalen. At folk har levd her lenge, vet vi ut fra de 6 000 år gamle helleristningene i elvekanten ved Drotten nord for Fåberg. Ristningene av elg viser at dette viltet har vært viktig for menneskene her i uminnelige tider. Samtidig vet vi at møtet mellom Gudbrandsdalslågen og Mjøsa har gitt de beste forhold til et svært rikt fiske. I Gudbrandsdalslågen gyter Hunder-ørreten, en av de ørretstammene i verden som produserer størst fisk. Om høsten trekker også Lågåsilda opp fra Mjøsa for å gyte. Denne lille fisken har - sammen med ørret, sik og harr - vært viktig føde for menneskene som har levd her.

Hammer gård - like ved dagens kirke - har gitt byen navn. Gårdsnavnet er et usammensatt naturnavn som betyr berghammer. Slike naturnavn er typiske for de tidligste gårdene som ble ryddet. Hammer antas således å være av de første som ble etablert i vårt distrikt. De første skriftlige nedtegnelsene forteller at Lillehammer var en liten handelsplass - en kaupang. Navnet Lillehammer ble brukt for å skille stedet fra den større gården Hammer på Storhamar.

Fåberg
Samtidig som de var bønder, var mange av fåbergingene sterkt involvert i det rike fiskeriet i Gudbrandsdalslågen. Og de utviklet teft for handelsvirksomhet. Årsaken var en strategisk lokalisering i overgangen mellom flatbygdene rundt Mjøsa og Gudbrandsdalen. Fåberg var således et møtested hvor veiene på begge sider av Mjøsa møttes og hvor båttransporten om sommeren og sledetransport over isen om vinteren hadde sitt naturlige start- eller stoppested. Fåberg utvikler seg også til ei bygd med mange dyktige håndverkere.

Valget ble Lillehammer
I 1755 etablerte Kanselliråd Hammond en liten kobberfabrikk på husmannsplassen Hammer´n ved Mesnaelva, akkurat der dagens bryggerikvartal ligger. Ser vi bort fra sagbruk og møller som hadde benyttet Mesnaelva gjennom mange hundre, kan vi si at dette er starten på industrivirksomheten i Lillehammer.

På tidlig 1800-tall er det flere kommisjoner som utreder hvor en fremtidig innlandsby skal ligge. Valget står til slutt mellom Lillehammer og Hamar. Det endelige valget faller på Lillehammer, og i 1827 blir kjøpstaden Lillehammer opprettet. Avgjørende for valget er Mesnaelva og dens muligheter for å utnytte fossekraften til fremtidig industriell virksomhet.

Den første bebyggelsen
Byens første bebyggelse er i området rundt Hammer gård, ved kirken. Etter hvert blir Storgaten fra parken i syd mot Mesnabrua utbygd, og byens handelssentrum blir liggende her. Den nye byen har vanskelige første år. En vesentlig årsak kan være kulturkonflikten som oppstår mellom de lokale bøndene og de første bybeboerne, som i all hovedsak er innflyttere. Kommunikasjonene er heller ikke de beste; i 1830-årene måtte en forvente å bruke opptil et par uker for å frakte varer innover til Kristiania.

Ludvig Wiese
Byens første ordfører er bergenseren Ludvig Wiese, en entreprenør som brenner for den nye tid med dens forbedringer i teknologi og samferdsel. Han tar sterkt til orde for at det må gå moderne båter på Mjøsa, dampskip som kan forbedre vare- og persontransporten. Etter mye motgang greier han i 1839 å få etablert et lokalt dampskipsselskap. Høsten 1840 blir Jernbarden, Norges første jernskip, sjøsatt ved Minnesund. Med dette revolusjoneres transporten over Norges største innsjø, og reisetiden som før kunne strekke seg opptil et par uker ved hjelp av ro- og seilbåter, kan nå gjennomføres i løpet av ett døgn.

Med kommunikasjonsrevolusjonen på Mjøsa skyter utviklingen av bysamfunnet endelig fart. I 1847 står igjen Ludvig Wiese bak byggingen av et nytt dampskip, Dronningen. Hun klinkes sammen på Hagafetten sør for Lillehammer brygge. På tidlig 1850-tall blir så de første dampskipene på Mjøsa solgt til engelske kapitalinteresser, som også er sterkt involvert i byggingen av Norges første jernbane mellom Kristiania og Minnesund. Ludvig Wiese samarbeider tett med engelskmennene, og etter som deres eierskap raskt resulterer i høyere priser på dampskipene, blir de raskt upopulære - og Ludvig Wiese med dem.

Skibladner
Som en reaksjon på dette opprettes i 1853 Opplandske Dampskipselskap. I 1856 blir deres første skip, Færdesmannen, sjøsatt. Skibladner kommer i 1856. Et meget moderne passasjerskip med alle datidens fasiliteter og samtidig Norges hurtigste! Norges hurtigste skip er den også ved ombyggingen i 1888. I dag er "Mjøsas hvite svane" verdens eldste hjuldamper i operativ drift!

Industrivekst
Etter hvert kommer flere fabrikker langs Mesnaelva. I 1847 går en rekke kjøpmenn og gårdbrukere sammen om å etablere Lillehammer Brenneri på husmannsplassen Hammeren, der hvor den lille kobberfabrikken ble etablert på midten av 1700 tallet. Kort tid etter utvides bedriften til også å omfatte bryggerivirksomhet. Byggeleder er Erik Bue, byens egen "Petter Smart" med en rekke avanserte oppfinnelser.

Industrivirksomheten skyter fart utover på 1800 tallet, og etter hvert blir det en mangeartet industriaktivitet langs hele nedre del av elva. En av fabrikkene er Gudbrand Larsens Pipefabrikk. Her fremstilles og utskjæres høykvalitetspiper i merskum. Lillehammer-pipene blir byens første internasjonalt kjente varemerke.

Jernbane, gatelys og bil
Generelt kan en si at vekstperiodene i byen har vært knyttet til forbedringer av kommunikasjonen. Den andre kommunikasjonsrevolusjonen kommer da jernbanen føres fram til byen i 1894. Samme året bygges et av Norges første elektrisitetsverk - i Mesnaelva ved Helvetesfossen ovenfor bryggeriet. Dermed får byens stolte innbyggere elektrisk lys i hovedgaten. Jernbanens ankomst gir ny vekst i Lillehammer-samfunnet. I 1896 blir Norges første bil satt i drift mellom Tretten og Ringebu i Gudbrandsdalen.
Lillehammers første bil anskaffes av farger Skar i Elvegata i 1904. Som seg hør og bør blir byens første bileier også byens første bilsakkyndige! Bilhistorien får du bedre innblikk i ved å besøke Norsk Kjøretøy Historisk Museum.

Anders Sandvig
I 1885 kommer den unge tannlegen Anders Sandvig til byen på en slede over Mjøsisen fra Gjøvik.

Den unge nordmannen har vært i Tyskland og videreutdannet seg i tannlegefaget. Imidlertid har han pådratt seg en alvorlig lungesykdom og fått beskjed om at han høyst sannsynlig ikke har lenge igjen å leve. Samtidig har han også fått sterke anbefalinger om å dra til et sted med sunn luft. Valget falt på Lillehammer-området som har ry på seg for sitt gode klima for "brystsvake". Naturen og klimaet tiltrekker seg også et stadig økende antall turister.

Luften og omgivelsene må ha gjort tannlegen godt, for i løpet av kort tid etablerer han praksis på et meget høyt faglig nivå. På fritiden starter han etableringen av det som under hans ledelse skal utvikle seg til å bli Nord-Europas største friluftsmuseum, blant annet er knyttet til formidling av bondekultur og håndverkstradisjoner fra Gudbrandsdalen.

Maihaugen er i dag en av Norges mest kjente turistattraksjoner der den ligger idyllisk til sør i Lillehammer.

Kunstnerne
På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet kommer etter hvert en rekke
kunstnerpersonligheter til Lillehammer-området. Bjørnstjerne Bjørnson bosetter seg på Aulestad i Gausdal. Han er en av Norges store forfattere og kulturpersonligheter med synspunkter og meninger om det meste. I 1903 får han Nobels litteraturpris.

I 1919 bosetter Sigrid Undset seg i Lillehammer. Hun kjøper stedet Bjerkebæk og skriver i de kommende årene romanene om Kristin Lavrandsdatter, som i 1927 skal gi henne Nobelprisen i litteratur.

Kunstmalere tiltrekkes også av Lillehammer, og tidlig på 1900-tallet er her en hel koloni. I ettertid får de tilnavnet Lillehammer-malerne. At området blir et yndet sted, skyldes nok bare naturen og motivene, men også at lokale mesener vet å verdsette kunsten. Kjøpmann Lunde er en av disse. I 1927 skjenker han sin malerisamling til byen, som dermed får en betydelig kunstgave. Siden utvikles denne med senere donasjoner og oppkjøp. I dag er Lillehammer Kunstmuseum en av Norges mest kjente kulturinstitusjoner.

Kilde: Lillehammer Bryggeri