I flere tusen år har Gudbrandsdalslågen fraktet smeltevann fra breene i Jotunheimen og ned til Mjøsa. I Lågendeltaet der elva møter Mjøsa, ligger bygda Fåberg som en port til Gudbrandsdalen. At folk har levd her lenge, vet vi ut fra de 6 000 år gamle helleristningene i elvekanten ved Drotten nord for Fåberg. Ristningene av elg viser at dette viltet har vært viktig for menneskene her i uminnelige tider. Samtidig vet vi at møtet mellom Gudbrandsdalslågen og Mjøsa har gitt de beste forhold til et svært rikt fiske. I Gudbrandsdalslågen gyter Hunder-ørreten, en av de ørretstammene i verden som produserer størst fisk. Om høsten trekker også Lågåsilda opp fra Mjøsa for å gyte. Denne lille fisken har - sammen med ørret, sik og harr - vært viktig føde for menneskene som har levd her.
Hammer gård - like ved dagens kirke - har gitt byen navn. Gårdsnavnet er et usammensatt naturnavn som betyr berghammer. Slike naturnavn er typiske for de tidligste gårdene som ble ryddet. Hammer antas således å være av de første som ble etablert i vårt distrikt. De første skriftlige nedtegnelsene forteller at Lillehammer var en liten handelsplass - en kaupang. Navnet Lillehammer ble brukt for å skille stedet fra den større gården Hammer på Storhamar.
Fåberg
Samtidig som de var bønder, var mange av fåbergingene sterkt involvert i det rike fiskeriet i Gudbrandsdalslågen. Og de utviklet teft for handelsvirksomhet. Årsaken var en strategisk lokalisering i overgangen mellom flatbygdene rundt Mjøsa og Gudbrandsdalen. Fåberg var således et møtested hvor veiene på begge sider av Mjøsa møttes og hvor båttransporten om sommeren og sledetransport over isen om vinteren hadde sitt naturlige start- eller stoppested. Fåberg utvikler seg også til ei bygd med mange dyktige håndverkere.
Valget ble Lillehammer
I 1755 etablerte Kanselliråd Hammond en liten kobberfabrikk på husmannsplassen Hammer´n ved Mesnaelva, akkurat der dagens bryggerikvartal ligger. Ser vi bort fra sagbruk og møller som hadde benyttet Mesnaelva gjennom mange hundre, kan vi si at dette er starten på industrivirksomheten i Lillehammer.
På tidlig 1800-tall er det flere kommisjoner som utreder hvor en fremtidig innlandsby skal ligge. Valget står til slutt mellom Lillehammer og Hamar. Det endelige valget faller på Lillehammer, og i 1827 blir kjøpstaden Lillehammer opprettet. Avgjørende for valget er Mesnaelva og dens muligheter for å utnytte fossekraften til fremtidig industriell virksomhet.
Den første bebyggelsen
Byens første bebyggelse er i området rundt Hammer gård, ved kirken. Etter hvert blir Storgaten fra parken i syd mot Mesnabrua utbygd, og byens handelssentrum blir liggende her. Den nye byen har vanskelige første år. En vesentlig årsak kan være kulturkonflikten som oppstår mellom de lokale bøndene og de første bybeboerne, som i all hovedsak er innflyttere. Kommunikasjonene er heller ikke de beste; i 1830-årene måtte en forvente å bruke opptil et par uker for å frakte varer innover til Kristiania.
Ludvig Wiese
Byens første ordfører er bergenseren Ludvig Wiese, en entreprenør som brenner for den nye tid med dens forbedringer i teknologi og samferdsel. Han tar sterkt til orde for at det må gå moderne båter på Mjøsa, dampskip som kan forbedre vare- og persontransporten. Etter mye motgang greier han i 1839 å få etablert et lokalt dampskipsselskap. Høsten 1840 blir Jernbarden, Norges første jernskip, sjøsatt ved Minnesund. Med dette revolusjoneres transporten over Norges største innsjø, og reisetiden som før kunne strekke seg opptil et par uker ved hjelp av ro- og seilbåter, kan nå gjennomføres i løpet av ett døgn.
Med kommunikasjonsrevolusjonen på Mjøsa skyter utviklingen av bysamfunnet endelig fart. I 1847 står igjen Ludvig Wiese bak byggingen av et nytt dampskip, Dronningen. Hun klinkes sammen på Hagafetten sør for Lillehammer brygge. På tidlig 1850-tall blir så de første dampskipene på Mjøsa solgt til engelske kapitalinteresser, som også er sterkt involvert i byggingen av Norges første jernbane mellom Kristiania og Minnesund. Ludvig Wiese samarbeider tett med engelskmennene, og etter som deres eierskap raskt resulterer i høyere priser på dampskipene, blir de raskt upopulære - og Ludvig Wiese med dem.
Skibladner
Som en reaksjon på dette opprettes i 1853 Opplandske Dampskipselskap. I 1856 blir deres første skip, Færdesmannen, sjøsatt. Skibladner kommer i 1856. Et meget moderne passasjerskip med alle datidens fasiliteter og samtidig Norges hurtigste! Norges hurtigste skip er den også ved ombyggingen i 1888. I dag er "Mjøsas hvite svane" verdens eldste hjuldamper i operativ drift!
Industrivekst
Etter hvert kommer flere fabrikker langs Mesnaelva. I 1847 går en rekke kjøpmenn og gårdbrukere sammen om å etablere Lillehammer Brenneri på husmannsplassen Hammeren, der hvor den lille kobberfabrikken ble etablert på midten av 1700 tallet. Kort tid etter utvides bedriften til også å omfatte bryggerivirksomhet. Byggeleder er Erik Bue, byens egen "Petter Smart" med en rekke avanserte oppfinnelser.
Industrivirksomheten skyter fart utover på 1800 tallet, og etter hvert blir det en mangeartet industriaktivitet langs hele nedre del av elva. En av fabrikkene er Gudbrand Larsens Pipefabrikk. Her fremstilles og utskjæres høykvalitetspiper i merskum. Lillehammer-pipene blir byens første internasjonalt kjente varemerke.
Jernbane, gatelys og bil
Generelt kan en si at vekstperiodene i byen har vært knyttet til forbedringer av kommunikasjonen. Den andre kommunikasjonsrevolusjonen kommer da jernbanen føres fram til byen i 1894. Samme året bygges et av Norges første elektrisitetsverk - i Mesnaelva ved Helvetesfossen ovenfor bryggeriet. Dermed får byens stolte innbyggere elektrisk lys i hovedgaten. Jernbanens ankomst gir ny vekst i Lillehammer-samfunnet. I 1896 blir Norges første bil satt i drift mellom Tretten og Ringebu i Gudbrandsdalen.
Lillehammers første bil anskaffes av farger Skar i Elvegata i 1904. Som seg hør og bør blir byens første bileier også byens første bilsakkyndige! Bilhistorien får du bedre innblikk i ved å besøke Norsk Kjøretøy Historisk Museum.
Anders Sandvig
I 1885 kommer den unge tannlegen Anders Sandvig til byen på en slede over Mjøsisen fra Gjøvik.
Den unge nordmannen har vært i Tyskland og videreutdannet seg i tannlegefaget. Imidlertid har han pådratt seg en alvorlig lungesykdom og fått beskjed om at han høyst sannsynlig ikke har lenge igjen å leve. Samtidig har han også fått sterke anbefalinger om å dra til et sted med sunn luft. Valget falt på Lillehammer-området som har ry på seg for sitt gode klima for "brystsvake". Naturen og klimaet tiltrekker seg også et stadig økende antall turister.
Luften og omgivelsene må ha gjort tannlegen godt, for i løpet av kort tid etablerer han praksis på et meget høyt faglig nivå. På fritiden starter han etableringen av det som under hans ledelse skal utvikle seg til å bli Nord-Europas største friluftsmuseum, blant annet er knyttet til formidling av bondekultur og håndverkstradisjoner fra Gudbrandsdalen.
Maihaugen er i dag en av Norges mest kjente turistattraksjoner der den ligger idyllisk til sør i Lillehammer.
Kunstnerne
På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet kommer etter hvert en rekke
kunstnerpersonligheter til Lillehammer-området. Bjørnstjerne Bjørnson bosetter seg på Aulestad i Gausdal. Han er en av Norges store forfattere og kulturpersonligheter med synspunkter og meninger om det meste. I 1903 får han Nobels litteraturpris.
I 1919 bosetter Sigrid Undset seg i Lillehammer. Hun kjøper stedet Bjerkebæk og skriver i de kommende årene romanene om Kristin Lavrandsdatter, som i 1927 skal gi henne Nobelprisen i litteratur.
Kunstmalere tiltrekkes også av Lillehammer, og tidlig på 1900-tallet er her en hel koloni. I ettertid får de tilnavnet Lillehammer-malerne. At området blir et yndet sted, skyldes nok bare naturen og motivene, men også at lokale mesener vet å verdsette kunsten. Kjøpmann Lunde er en av disse. I 1927 skjenker han sin malerisamling til byen, som dermed får en betydelig kunstgave. Siden utvikles denne med senere donasjoner og oppkjøp. I dag er Lillehammer Kunstmuseum en av Norges mest kjente kulturinstitusjoner.
Kilde: Lillehammer Bryggeri
fredag 7. november 2008
Birkebeinerne
I 1205 var det borgerkrig i Norge; birkebeinere kjempet mot baglere. I jula det året ønsket birkebeinerne å frakte det lille kongsemnet Håkon i trygghet til Nidaros. Veien gikk gjennom Mjøsdistriktet. På Hamar turte de ikke å være fordi biskopen der var en sterk tilhenger av baglerne. De reiste derfor videre til Lillehammer.
Etter å ha ligget i skjul hele jula, skal de videre nordover, men velger å ikke ta "kongeveien" gjennom Gudbrandsdalen, fordi de anser dette som for risikabelt. I stedet tar de skiene fatt og går over fjellet til Østerdalen. To av de beste skiløperne - Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka - tar Haakon med seg og går i forveien, Mor til Haakon, Inga fra Varteig er også med i følget.
Ifølge sagaen ryker de ut for et forferdelig uvær, men kommer seg helskinnet over.
Som vi vet vokste Haakon opp til å bli en av de mektigste kongene Norge har hatt. Den strabasiøse turen på ski over fjellet med det lille kongebarnet er grunnen til at Lillehammer som verdens eneste by har en skiløper i byvåpenet. Hendelsen blir hvert år markert med Birkebeinerrennet som går mellom Rena og Lillehammer. Dette er Norges mest prestisjefylte turrenn, og alle deltakere må bære en sekk på 3,5 kg til minne om kongebarnet. I de senere år har vi også fått et eget kvinneskirenn, Inga Låmi, hvor fokuset settes på kongemoren Inga.
Kilde: Lillehammer Bryggeri
Etter å ha ligget i skjul hele jula, skal de videre nordover, men velger å ikke ta "kongeveien" gjennom Gudbrandsdalen, fordi de anser dette som for risikabelt. I stedet tar de skiene fatt og går over fjellet til Østerdalen. To av de beste skiløperne - Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka - tar Haakon med seg og går i forveien, Mor til Haakon, Inga fra Varteig er også med i følget.
Ifølge sagaen ryker de ut for et forferdelig uvær, men kommer seg helskinnet over.
Som vi vet vokste Haakon opp til å bli en av de mektigste kongene Norge har hatt. Den strabasiøse turen på ski over fjellet med det lille kongebarnet er grunnen til at Lillehammer som verdens eneste by har en skiløper i byvåpenet. Hendelsen blir hvert år markert med Birkebeinerrennet som går mellom Rena og Lillehammer. Dette er Norges mest prestisjefylte turrenn, og alle deltakere må bære en sekk på 3,5 kg til minne om kongebarnet. I de senere år har vi også fått et eget kvinneskirenn, Inga Låmi, hvor fokuset settes på kongemoren Inga.
Kilde: Lillehammer Bryggeri
torsdag 6. november 2008
We are Earth...
It's time to act, and it's time to become one voice. The 'WeAreEarth' collaboration project requests a united front to express LOVE, PEACE, POSITIVITY and THE EARTH, through creativity. Inspired by a need to make a brighter future for our children and our children's children.
POSITIVITY - Please respond with your heart, and inspire many.
onsdag 5. november 2008
Gandhi's Principles
Truth
Gandhi (1869 - 1948) dedicated his life to the wider purpose of discovering truth, or Satya. He tried to achieve this by learning from his own mistakes and conducting experiments on himself. He called his autobiography The Story of My Experiments with Truth. Gandhi stated that the most important battle to fight was overcoming his own demons, fears, and insecurities. Gandhi summarized his beliefs first when he said "God is Truth". He would later change this statement to "Truth is God". Thus, Satya (Truth) in Gandhi's philosophy is "God".
Nonviolence
Although Mahatama Gandhi was in no way the originator of the principle of non-violence, he was the first to apply it in the political field on a huge scale. The concept of nonviolence (ahimsa) and nonresistance has a long history in Indian religious thought and has had many revivals in Hindu, Buddhist, Jain, Jewish and Christian contexts. Gandhi explains his philosophy and way of life in his autobiography The Story of My Experiments with Truth. He was quoted as saying:
"When I despair, I remember that all through history the way of truth and love has always won. There have been tyrants and murderers and for a time they seem invincible, but in the end, they always fall — think of it, always."
"What difference does it make to the dead, the orphans, and the homeless, whether the mad destruction is wrought under the name of totalitarianism or the holy name of liberty and democracy?"
"An eye for an eye makes the whole world blind."
"There are many causes that I am prepared to die for but no causes that I am prepared to kill for."
In applying these principles, Gandhi did not balk from taking them to their most logical extremes in envisioning a world where even government, police and armies were nonviolent. The quotations below are from the book "For Pacifists".
Gandhism (or Gandhianism) is a collection of inspirations, principles, beliefs and philosophy of Mohandas Karamchand Gandhi (known as Mahatma Gandhi), who was a major political and spiritual leader of India and the Indian Independence Movement.
It is a body of ideas and principles that describes the inspiration, vision and the life work of Gandhi. The term also encompasses what Gandhi's ideas, words and actions mean to people around the world, and how they used them for guidance in building their own future. Gandhism also permeates into the realm of the individual human being, non-political and non-social. A Gandhian can mean either an individual who follows, or a specific philosophy which is attributed to, Gandhism.
Gandhism is brutal adherence to truth. If it means condemning the practice of untouchability in Hindu society, it means condemning the victimization of Muslim women and coerced conversions to Islam and Christianity in the same breath. Gandhism has no respect for power. No institution or individual is infallible, save God.
Gandhi believed that all humans are susceptible to sinful actions and behavior, and the worst of dictators were essentially the same despite the difference in their lives, beliefs and actions. Despite this, he held firmly that humans had no right to punish each other. He believed punishment to be the responsibility of God.
Kilde: Wikipedia
Gandhi (1869 - 1948) dedicated his life to the wider purpose of discovering truth, or Satya. He tried to achieve this by learning from his own mistakes and conducting experiments on himself. He called his autobiography The Story of My Experiments with Truth. Gandhi stated that the most important battle to fight was overcoming his own demons, fears, and insecurities. Gandhi summarized his beliefs first when he said "God is Truth". He would later change this statement to "Truth is God". Thus, Satya (Truth) in Gandhi's philosophy is "God".
Nonviolence
Although Mahatama Gandhi was in no way the originator of the principle of non-violence, he was the first to apply it in the political field on a huge scale. The concept of nonviolence (ahimsa) and nonresistance has a long history in Indian religious thought and has had many revivals in Hindu, Buddhist, Jain, Jewish and Christian contexts. Gandhi explains his philosophy and way of life in his autobiography The Story of My Experiments with Truth. He was quoted as saying:
"When I despair, I remember that all through history the way of truth and love has always won. There have been tyrants and murderers and for a time they seem invincible, but in the end, they always fall — think of it, always."
"What difference does it make to the dead, the orphans, and the homeless, whether the mad destruction is wrought under the name of totalitarianism or the holy name of liberty and democracy?"
"An eye for an eye makes the whole world blind."
"There are many causes that I am prepared to die for but no causes that I am prepared to kill for."
In applying these principles, Gandhi did not balk from taking them to their most logical extremes in envisioning a world where even government, police and armies were nonviolent. The quotations below are from the book "For Pacifists".
Gandhism (or Gandhianism) is a collection of inspirations, principles, beliefs and philosophy of Mohandas Karamchand Gandhi (known as Mahatma Gandhi), who was a major political and spiritual leader of India and the Indian Independence Movement.
It is a body of ideas and principles that describes the inspiration, vision and the life work of Gandhi. The term also encompasses what Gandhi's ideas, words and actions mean to people around the world, and how they used them for guidance in building their own future. Gandhism also permeates into the realm of the individual human being, non-political and non-social. A Gandhian can mean either an individual who follows, or a specific philosophy which is attributed to, Gandhism.
Gandhism is brutal adherence to truth. If it means condemning the practice of untouchability in Hindu society, it means condemning the victimization of Muslim women and coerced conversions to Islam and Christianity in the same breath. Gandhism has no respect for power. No institution or individual is infallible, save God.
Gandhi believed that all humans are susceptible to sinful actions and behavior, and the worst of dictators were essentially the same despite the difference in their lives, beliefs and actions. Despite this, he held firmly that humans had no right to punish each other. He believed punishment to be the responsibility of God.
Kilde: Wikipedia
Civil Disobedience by Henry David Thoreau - 1849
"The progress from an absolute to a limited monarchy, from a limited monarchy to a democracy, is a progress toward a true respect for the individual. Even the Chinese philosopher was wise enough to regard the individual as the basis of the empire. Is a democracy, such as we know it, the last improvement possible in government? Is it not possible to take a step further towards recognizing and organizing the rights of man? There will never be a really free and enlightened State until the State comes to recognize the individual as a higher and independent power, from which all its own power and authority are derived, and treats him accordingly. I please myself with imagining a State at least which can afford to be just to all men, and to treat the individual with respect as a neighbor; which even would not think it inconsistent with its own repose if a few were to live aloof from it, not meddling with it, nor embraced by it, who fulfilled all the duties of neighbors and fellow-men. A State which bore this kind of fruit, and suffered it to drop off as fast as it ripened, would prepare the way for a still more perfect and glorious State, which also I have imagined, but not yet anywhere seen."
"Thoreau was a great writer, philosopher, poet, and withal a most practical man, that is, he taught nothing he was not prepared to practise in himself. ... He went to gaol for the sake of his principles and suffering humanity. His essay has, therefore, been sanctified by suffering. Moreover, it is written for all time. Its incisive logic is unanswerable." - Mohandas Gandhi
"Civil Disobedience" is like a venerated architectural landmark: It is preserved and admired, and sometimes visited, but for most of us there are not many occasions when it can actually be used. Still, although seldom mentioned without references to Gandhi and King, "Civil Disobedience" has more history than many suspect. In the 1940's it was read by the Danish resistance, in the 1950's it was cherished by those who opposed McCarthyism, in the 1960's it was influential in the struggle against South African apartheid, and in the 1970's it was discovered by a new generation of anti-war activists. The lesson learned from all this experience is that Thoreau's ideas really do work, just as he imagined they would.
www.thoreau.eserver.org/civil.html
"Thoreau was a great writer, philosopher, poet, and withal a most practical man, that is, he taught nothing he was not prepared to practise in himself. ... He went to gaol for the sake of his principles and suffering humanity. His essay has, therefore, been sanctified by suffering. Moreover, it is written for all time. Its incisive logic is unanswerable." - Mohandas Gandhi
"Civil Disobedience" is like a venerated architectural landmark: It is preserved and admired, and sometimes visited, but for most of us there are not many occasions when it can actually be used. Still, although seldom mentioned without references to Gandhi and King, "Civil Disobedience" has more history than many suspect. In the 1940's it was read by the Danish resistance, in the 1950's it was cherished by those who opposed McCarthyism, in the 1960's it was influential in the struggle against South African apartheid, and in the 1970's it was discovered by a new generation of anti-war activists. The lesson learned from all this experience is that Thoreau's ideas really do work, just as he imagined they would.
www.thoreau.eserver.org/civil.html
tirsdag 4. november 2008
Folkelivsgranskeren Eilert Sundt 1817 - 1875
Registreringssentral for historiske data har gjort Eilert Sundts verker mer tilgjengelig for bruk i forskning og undervisning. I stedet for trykte utgaver, har siktemålet vært å gjøre Norges første - og største - samfunnsforsker tilgjengelig via Internett. Se www.rhd.uit.no/sundt/sundt.html
Utgangspunktet for de optisk leste tekstene er serien med verker i utvalg (11 bind) som Gyldendal Norsk Forlag ga ut på 1970-tallet. Redaktørenes forord er imidlertid ikke tilgjengelig, da disse er beskyttet av opphavsrett. Opphavsretten gjelder ikke for Sundts skrifter siden mer enn 80 år er gått etter hans død.
Kort om Eilert Sundt
Sundt, Eilert, 1817—75, samfunnsforsker og prest. Hadde statsstipendium 1848—69 for å studere landstrykere, etter hvert utvidet til å omfatte hele den sosiale tilstand i Norge. Sogneprest i Eidsvoll 1870; red. for Folkevennen 1857—66; stiftet Oslo Arbeidersamfund 1864. "Eilert Sundts lov" om variasjon i fødselskullene har hatt stor betydning. Omfattende sosiol. forfatterskap, bl.a. Beretning om Fante- el. Landstrygerfolket i Norge (1850), Om Sædeligheds Tilstanden i Norge (1857), Om Rensligheds-Stellet i Norge (1869).
Kilde: Caplex
Eilert Sundts verker:
1852 Fante- eller Landstrygerfolket i Norge - Bidrag til Kundskab om de laveste Samfundsforholde
1855 Om dødeligheden i Norge - Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar
1855 Om giftermål i Norge - Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar og Sæder
On Marriage in Norway - Translated and introduced by Michael Drake
1857 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge
1864 Fortsatte Bidrag angaaende Sædeligheds-Tilstanden i Norge
1866 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Tredie Beretning
1858 Om Røros og Omegn - Reise-Beretning
1858 Om Piperviken og Rusløkbakken - Undersøgelser om Arbeidsklasens Kaar og Sæder i Christiania.
1859 Om Ædrueligheds-tilstanden i Norge
1859 Harham - Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne
1861-1864 På havet
1862 Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge
1867-1868 Om Husfliden i Norge - Til Arbeidets Ære og Arbeidsomhedens Pris
1869 Om Renligheds-stellet i Norge - Til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet
1870 Om Fattigforholdene i Christiania
1873 Om Huslivet i Norge - Fortsættelse af Bogen fra 1869 "Om Renlighedstellet i Norge". Og med særligt hensyn til de tre vestlandske Amter Romsdal samt Nordre og Søndre Bergenhus.
Sekundærlitteratur om Eilert Sundt:
Bodil Stenseth: Eilert Sundt og det Norge han fant. Gyldendal 2000
Ottar Brox: Barn av sin tid. Dagbladet 28.06.00
Referanse til bøker, artikler, hovedoppgaver etc. om Eilert Sundt. Norsk samkatalog for bøker, Nasjonalbiblioteket
Gunnar Thorvaldsen: Eilert Sundt og det Norge han fant av Bodil Stenseth. Bokmelding i HIFO -nytt, 5/2000
Kilde: Registreringssentralen for historiske data www.rhd.uit.no
Utgangspunktet for de optisk leste tekstene er serien med verker i utvalg (11 bind) som Gyldendal Norsk Forlag ga ut på 1970-tallet. Redaktørenes forord er imidlertid ikke tilgjengelig, da disse er beskyttet av opphavsrett. Opphavsretten gjelder ikke for Sundts skrifter siden mer enn 80 år er gått etter hans død.
Kort om Eilert Sundt
Sundt, Eilert, 1817—75, samfunnsforsker og prest. Hadde statsstipendium 1848—69 for å studere landstrykere, etter hvert utvidet til å omfatte hele den sosiale tilstand i Norge. Sogneprest i Eidsvoll 1870; red. for Folkevennen 1857—66; stiftet Oslo Arbeidersamfund 1864. "Eilert Sundts lov" om variasjon i fødselskullene har hatt stor betydning. Omfattende sosiol. forfatterskap, bl.a. Beretning om Fante- el. Landstrygerfolket i Norge (1850), Om Sædeligheds Tilstanden i Norge (1857), Om Rensligheds-Stellet i Norge (1869).
Kilde: Caplex
Eilert Sundts verker:
1852 Fante- eller Landstrygerfolket i Norge - Bidrag til Kundskab om de laveste Samfundsforholde
1855 Om dødeligheden i Norge - Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar
1855 Om giftermål i Norge - Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar og Sæder
On Marriage in Norway - Translated and introduced by Michael Drake
1857 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge
1864 Fortsatte Bidrag angaaende Sædeligheds-Tilstanden i Norge
1866 Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Tredie Beretning
1858 Om Røros og Omegn - Reise-Beretning
1858 Om Piperviken og Rusløkbakken - Undersøgelser om Arbeidsklasens Kaar og Sæder i Christiania.
1859 Om Ædrueligheds-tilstanden i Norge
1859 Harham - Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne
1861-1864 På havet
1862 Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge
1867-1868 Om Husfliden i Norge - Til Arbeidets Ære og Arbeidsomhedens Pris
1869 Om Renligheds-stellet i Norge - Til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet
1870 Om Fattigforholdene i Christiania
1873 Om Huslivet i Norge - Fortsættelse af Bogen fra 1869 "Om Renlighedstellet i Norge". Og med særligt hensyn til de tre vestlandske Amter Romsdal samt Nordre og Søndre Bergenhus.
Sekundærlitteratur om Eilert Sundt:
Bodil Stenseth: Eilert Sundt og det Norge han fant. Gyldendal 2000
Ottar Brox: Barn av sin tid. Dagbladet 28.06.00
Referanse til bøker, artikler, hovedoppgaver etc. om Eilert Sundt. Norsk samkatalog for bøker, Nasjonalbiblioteket
Gunnar Thorvaldsen: Eilert Sundt og det Norge han fant av Bodil Stenseth. Bokmelding i HIFO -nytt, 5/2000
Kilde: Registreringssentralen for historiske data www.rhd.uit.no
RHD - Registreringssentral for historiske data
Registreringssentral for historiske data (RHD) www.rhd.uit.no er en nasjonal institusjon ved Universitetet i Tromsø. Hovedformålet er å dataregistrere historiske kilder og gjøre disse lettere tilgjengelig for forskning. Flere av de registrerte kildene finnes søkbare på disse sidene.
Søkbare kilder:
- Folketellingene for 1865 og 1900 er landsdekkende. 1875 tellinga er registrert for enkelte kommuner i sin helhet, mens resten er registrert med et 2% utvalg. For å søke i folketellingene kan man enten bruk en enkel versjon eller en mer avansert versjon av søkesystemet.
- Kirkebøkene er registrert for noen utvalgte prestegjeld.
- Gårdsmatrikkelen fra 1886 er landsdekkende.
Følgende kilder er registrert for noen få områder:
Folketellingen for 1885 - Folketellingen for 1891 - Matrikkelen for 1838
Nedlastbare data:
- En kodet utgave av folketellinga 1865, 1875 og 1900 for statistisk bruk er tilgjengelig som nedlastbare filer.
- Internasjonale kodede folketellinger. Den kodede utgaven av folketellingen 1900 for Norge samt kodede folketellinger fra andre land kan hentes ned fra hjemmesiden til The North Atlantic Population Project
- Register over skifteprotokoller for et begrenset område.
- Gårdsmatrikkelen fra 1886. Nedlastbar som Excel-filer
Tekster:
Dokumentasjon. RHDs nettsider inneholder en omfattende dokumentasjon om kilder og databehandling så som:
- Eilert Sundts skrifter
- "Birte-saken" fra Tingbøkene
- Litteratur, om databehandling i historiefaget
- Søk i tidsskrifter. Søk i registrene til Historisk tidsskrift, HIFO-nytt og Heimen
XVth conference of AHC 2003. Program, sammendrag og bilder fra XVth conference of AHC 2003 i Tromsø
- Forskerseminar om spedbarnsdødelighet ble arrangert i samarbeid med Kvinnforsk i oktober 2005.
Kilde: Registreringssentralen for historiske data
Søkbare kilder:
- Folketellingene for 1865 og 1900 er landsdekkende. 1875 tellinga er registrert for enkelte kommuner i sin helhet, mens resten er registrert med et 2% utvalg. For å søke i folketellingene kan man enten bruk en enkel versjon eller en mer avansert versjon av søkesystemet.
- Kirkebøkene er registrert for noen utvalgte prestegjeld.
- Gårdsmatrikkelen fra 1886 er landsdekkende.
Følgende kilder er registrert for noen få områder:
Folketellingen for 1885 - Folketellingen for 1891 - Matrikkelen for 1838
Nedlastbare data:
- En kodet utgave av folketellinga 1865, 1875 og 1900 for statistisk bruk er tilgjengelig som nedlastbare filer.
- Internasjonale kodede folketellinger. Den kodede utgaven av folketellingen 1900 for Norge samt kodede folketellinger fra andre land kan hentes ned fra hjemmesiden til The North Atlantic Population Project
- Register over skifteprotokoller for et begrenset område.
- Gårdsmatrikkelen fra 1886. Nedlastbar som Excel-filer
Tekster:
Dokumentasjon. RHDs nettsider inneholder en omfattende dokumentasjon om kilder og databehandling så som:
- Eilert Sundts skrifter
- "Birte-saken" fra Tingbøkene
- Litteratur, om databehandling i historiefaget
- Søk i tidsskrifter. Søk i registrene til Historisk tidsskrift, HIFO-nytt og Heimen
XVth conference of AHC 2003. Program, sammendrag og bilder fra XVth conference of AHC 2003 i Tromsø
- Forskerseminar om spedbarnsdødelighet ble arrangert i samarbeid med Kvinnforsk i oktober 2005.
Kilde: Registreringssentralen for historiske data
Dagny Juel, pianist og bohem fra Kongsvinger
Dagny Juel er kjent som en av kvinnene i kretsen av unge skandinaviske kunstnere i Berlin i 1890-årene. Hun var utdannet pianistinne, og skrev både dikt og skuespill.
Dagny ble født i Kongsvinger 8. juni i 1867, og var en av fire døtre til distriktslege Hans Lemmich Juell og Minda Blehr. 1875 flyttet familien til Rolighet.
Dagny studerte musikk i Kristiania og i Berlin. Søstrene Juell er godt kjent fra sine opphold i Kristiania. Forfatteren Barbara Ring skrev slik om kvinnefirkløveret fra Kongsvinger:
"Forholdene var ikke større end, at vi straks blev oppmerksom, naar en fremmed pen dame viste sig paa Karl Johan i middagstiden, Juellerne fra Kongsvinger var vel kjendt, de var like vakre alle".
Dagny var opprøreren i Juell-familien. I Berlin var hun med i kunstnerkretsen som holdt til på vertshuset "Zum Schwarzen Ferkel", hvor også Strindberg, Munch og andre av datidens store kunstnere vanket. Der traff hun den polske forfatteren Stanislaw Przybyszewski. De giftet seg i Berlin 1893 og fikk etter hvert to barn, Zenon og Iwa. De bosatte seg i Berlin, men tilbragte mye tid på Rolighed. Senere flyttet de til Polen.
Dagny var hele tiden aktiv som pianistinne, hun ga konserter og pianotimer. Hun skrev også poesi og prosa. Hun skrev 14 dikt, fire skuespill, en novelle og fire prosa-lyriske tekster. De prosa-lyriske tekstene og to av skuespillene ble utgitt mens hun levde. Resten av tekstene er utgitt senere.
Dagny og hennes mann levde svært turbulent, og ekteskapet endte tragisk. En ekstrem beundrer av Dagny og Stanislaw fra kunstnerkretsen i Polen, Wladyslaw Emeryk, inviterte familien til seg i Tbilisi. Hennes mann nektet å bli med, og Dagny og sønnen Zenon reiste med Emeryk. Den 5. juni ble Dagny funnet død i et hotellrom i Tbilisi. Emeryk hadde skutt henne mens hun satt i en lenestol, og han skjøt etterpå seg selv. Det er aldri blitt klart hvorfor han drepte henne, om det var av sjalusi, eller om mannen rett og slett var sinnsforvirret. Dagny Juel ble gravlagt i Tbilisi, og graven hennes finnes fortsatt på kirkegården der.
Dagny Juel fikk av samtiden et slags skjøge-stempel, og hennes kvaliteter som kunstner fikk ikke den oppmerksomheten de fortjente. Først langt inn i vårt århundre ble interessen for Dagny Juels kunstneriske arbeider vakt, både i Norge og i Polen. Fra 60-tallet og frem til i dag har en rekke artikler og tre biografier blitt skrevet om Kongsvinger-kvinnen, og en polsk-norsk film om Dagny ble laget i 1978. Dette året ble hennes dramaer også utgitt.
Kongsvinger Museum arrangerte en Dagny Juel-uke i 1987, og i 1996 var Kvinnemuseets hovedutstilling "I Dagny Juels fotspor". Til hundreårsminne for hennes død er det åpnet en ny utstilling "Damen i Berlin".
Kvinnemuseet selger Dagny Juels samlede tekster som ble utgitt i 1996.
Kvinnemuseet selger Roar Lishaugens biografi fra 2002: ”Dagny Juel. Tro, håp og undergang”.
Kilde: www.kvinnemuseet.no
Kvinnemuseet - inspirasjon til en bedre samfunnsutvikling
Kvinnemuseet www.kvinnemuseet.no befinner seg i Dagny Juels barndomshjem på Rolighed, (Løkkegt. 35), en stor og vakker sveitserstilsvilla fra 1857, et steinkast fra 1600-tallsfestningen i den vernede trehusbebyggelsen i Øvrebyen. Kvinnemuseet ble innviet av H.M. Dronningen i 1995 og har hatt nasjonal status siden 1997. Med museumsreformen er Kvinnemuseet nå hovedansvarlig museum i et nasjonalt nettverk for kvinnehistorie.
Museumsreformen innebærer også at Odalstunet, Eidskog Museum og Kongsvinger Museum inngår i én og samme stiftelse: Kvinnemuseet - Museene i Glåmdal.
Kvinnemuseet dokumenterer kvinners liv og virke i norsk kulturhistorie frem til i dag. Museets visjon er å gi inspirasjon til en bedre samfunnsutvikling.
Museet produserer nye, aktuelle temautstillinger til hver sommersesong, og kan ellers by på fire permanente utstillinger: ”Camillas latter” viser kvinnesakens historie gjennom 150 år, en utstilling om Dagny Juel (1867-1901) og
hennes rolle som pianist og litterat i samspill med Europas fremste samtidige kunstnere og en egen utstilling om huset Roligheds historie. ”Fortiet. Aborthistorien” forteller om en viktig og alvorlig del av kvinnehistorien.
Café Dagny i husets særpregede dagligstue og blåmalte gammelkjøkken byr på enkle lunsjretter og på den legendariske bohemkaken.
Vi har også øl- og vinrett.
Faste utstillinger:
Damen i Berlin. Dagny Juel
Camillas latter. Kvinnesaken gjennom 150 år
Fortiet. Aborthistorien (Finnes også som nettutstilling, se "Nettutstillinger")
Historien om Rolighed
Andre avdelinger:
Eidskog Museum
Odalstunet
Kongsvinger Museum
Årets temautstilling:
"En annen dans - En kjærlighetshistorie om homofili", og er Kvinnemuseets bidrag til Mangfoldsåret 2008.
Åpningstider 2008:
25. mai - 31. august: tirsdag - søndag kl. 11.00-16.00
Mandag lukket
2. september - 27. november: tirsdag - torsdag kl. 12.00-15.00
Museumsreformen innebærer også at Odalstunet, Eidskog Museum og Kongsvinger Museum inngår i én og samme stiftelse: Kvinnemuseet - Museene i Glåmdal.
Kvinnemuseet dokumenterer kvinners liv og virke i norsk kulturhistorie frem til i dag. Museets visjon er å gi inspirasjon til en bedre samfunnsutvikling.
Museet produserer nye, aktuelle temautstillinger til hver sommersesong, og kan ellers by på fire permanente utstillinger: ”Camillas latter” viser kvinnesakens historie gjennom 150 år, en utstilling om Dagny Juel (1867-1901) og
hennes rolle som pianist og litterat i samspill med Europas fremste samtidige kunstnere og en egen utstilling om huset Roligheds historie. ”Fortiet. Aborthistorien” forteller om en viktig og alvorlig del av kvinnehistorien.
Café Dagny i husets særpregede dagligstue og blåmalte gammelkjøkken byr på enkle lunsjretter og på den legendariske bohemkaken.
Vi har også øl- og vinrett.
Faste utstillinger:
Damen i Berlin. Dagny Juel
Camillas latter. Kvinnesaken gjennom 150 år
Fortiet. Aborthistorien (Finnes også som nettutstilling, se "Nettutstillinger")
Historien om Rolighed
Andre avdelinger:
Eidskog Museum
Odalstunet
Kongsvinger Museum
Årets temautstilling:
"En annen dans - En kjærlighetshistorie om homofili", og er Kvinnemuseets bidrag til Mangfoldsåret 2008.
Åpningstider 2008:
25. mai - 31. august: tirsdag - søndag kl. 11.00-16.00
Mandag lukket
2. september - 27. november: tirsdag - torsdag kl. 12.00-15.00
Tulipangalskap var verdens første finansboble 1637. Så sprakk boblen...
Tulipangalskap var verdens første finansboble. I 1637 kostet én eneste løk mer enn et hus. Så sprakk boblen. Krakket kom brått. Tusener av sindige nederlendere hadde gått av skaftet. De handlet ikke med aksjer eller eiendom – men med tulipanløk. De kjøpte og solgte med håp om stor fortjeneste og raske penger som drivkraft. Plutselig sto de igjen på bar bakke, i verste fall med en svimlende gjeld. De ble tapere i et økonomisk spill, kjent som verdenshistoriens første boble. Ikke rart aktørene kunne framstå som apekatter.
Helsvart tirsdag
Det første tegnet åpenbarer seg i den nederlandske byen Haarlem den første tirsdagen i februar 1637. En gruppe blomsterhandlere møtes som vanlig til auksjon på et vertshus nær Grote Markt (Stortorget). En handler åpner dagen med å tilby et pund tulipanløk av type Switser og Witte Croonen. Han ber om 1250 gylden, ikke en urimelig pris, sett på bakgrunn av hva tulipanløk er solgt for det foregående året.
Men ingen byr. Handleren senker prisen til 1100 gylden, men fremdeles er det tyst i eimen fra halvtømte seidler. Tilbudsprisen senkes til 1000, men ennå er det ingen som byr. Antakelig har flere av handlerne betalt minst slike summer for tilsvarende varer de siste ukene, men denne dagen er det ingen som tar risikoen på å by. Det er her tulipankrakket starter. Noen dager senere er bunnen falt ut av hele markedet i De forente provinser, det som i dag er Nederland.
Galskapens priser
I dag er vi vant til finansbobler, som ender i uunngåelige krakk. Men allerede for 370 år siden brast den aller første boblen. Da som nå sto spekulantenes håp om raske penger i sentrum – og midt i sentrum tulipanen, en blomst som ganske nylig var kommet på det europeiske markedet. Fenomenet har av ettertiden fått navnet tulipomania, ”tulipanmani”. I løpet av noen år hadde prisene på tulipanløk og stiklinger nådd galskapens høyder, og løkene var for det meste ikke engang håndfaste varer: De var like gjerne frø eller stiklinger plantet i jorden, uten garanti om de ville holde den bebudede kvaliteten når de var ferdig utvokst. En stor del av handelen gikk ut på at man kjøpte og solgte objekter som ingen ennå hadde sett eller holdt i hendene. Likevel oppnåddes det priser hinsides enhver fornuft.
I sin bok Tulipomania skriver den britiske forfatteren Mike Dash for eksempel om kjøpmannen François Koster som noen få dager før sammenbruddet i 1637betalte 6650 gylden for noen få dusin tulipanløk – dette i en tid hvor en vanlig familie kunne leve anstendig på om lag 300 gylden i året. Man skal kanskje ikke dra sammenlikningene for langt, men overført til vår tid ville prisen Koster var villig til å betale, være mange millioner kroner.
Farlig med oppgangstider?
Hvorfor i all verden gikk det ellers så pietistiske Nederland så avsindig av hengslene? En årsak er at det var lysere tider. De forente provinser var på vei ut av en lengre depresjon som hadde vart gjennom det meste av 1620-tallet. Dessuten hadde provinsene mer eller mindre kastet av seg det spanske åket. Spania hadde styrt nederlenderne siden 1400-tallet. Men selv om den formelle uavhengigheten ble fastslått først i 1648, hadde unionen av provinser alt fra slutten av 1500-tallet opptrådt som selvstendige, og en generell økonomisk boom satte inn mellom 1631 og 1632. Inntekter fra nyåpnede sølvgruver i Amerika og fra den nye handelen på Østen gjorde at det var mer penger i omløp i Europa enn noen gang tidligere. Og de rike trengte interessante objekter å investere i. Tiden var moden for tulipanen. Den høyeste prisen man kjenner til, ble betalt tidligere i 1637: For én enkelt løk ble det lagt 5200 gylden på bordet. Det var mer enn et anstendig hus kostet. Fem år senere skulle maleren Rembrandt bli betalt 1600 gylden for sitt mesterverk ”Nattevakten”. En snekker tjente ca. 250 gylden, mens en velhavende kjøpmann ville være mer enn fornøyd med et årsresultat på 3000. En gylden var 20 stuiver, og en øl på vertshuset kostet en halv stuiver.
Turbanen ble til en tulipan
Ekspertene er ikke helt enige om hvordan tulipanen kom til Europa. Antakelig kom den på 1550-tallet fra Tyrkia, der den hadde vært kjent lenge, i både vill og kultivert form. Tyrkerne kalte blomsten lale, men det var det persiske ordet dulband – turban –som festet seg. I europeiske språk ble det til tulipan, tulp, tulip, tulpe eller tulipe. I Istanbul hadde blomsten lenge vært en naturlig pryd i de mektiges vakkert anlagte hager sammen med hyasinter, narsisser og liljer. Hvem som så tulipanen her, og når de fraktet den hjem til Europa er uklart, men den sveitsiske naturforskeren Konrad Gesner var den første som skrev om tulipanen i Europa. Han hadde sett den i hagen til rådmann Johann Heinrich Herwart i den tyske byen Augsburg: ”I måneden april 1559 så jeg denne planten som skal ha sprunget ut fra frø fra Bysants, eller som andre sier, Kappadokia. Den var i blomstring med én vakker rød blomst, stor, som en rød lilje.” Gesners tegning i en hagebok fra 1561 er den første kjente avbildningen av tulipanen i Europa. Og den spredde seg fort. Etter det man vet, ble den første gang dyrket i Norge i 1597. Bare fire år tidligere skal den for første gang ha blitt plantet i Nederland og studert for all mulig bruk, for eksempel som middel mot gikt og andre sykdommer, eller om løken kunne brukes til mat.
Den nederlandske botanikeren Carolus Clusius beskrev og katalogiserte de mange sortene som dukket opp. Uten hans ”fasit” ville tulipangalskapen neppe ha oppstått, for hvordan skulle man kjøpe og selge tulipaner om man ikke visste hva som var sjeldne sorter eller hvilke som var opprinnelige, verdifulle osv.? I 1612 publiserte han katalogen Florilegium, og to år senere utga kunstneren Chrispijn van de Passe en liknende bok: Hortus Floridus. Deres verk ble grunnlaget for enklere trykksaker som i sin tur ble rene håndbøker for blomsterspekulantene.
Som en gnistrende Ferrari
”Semper Augustus” var den vakreste og sjeldneste av de nederlandske tulipanene. Mindre enn et dusin eksemplarer av den var kjent. Tulipanen ble et samlerobjekt, et statussymbol den rike og vellykkede kunne vise sine besøkende under en spasertur i hagen. Aristokratiet elsket og dyrket den nye blomsten, og snart spredte vanen seg til den velstående handelsstanden, nyrik på import og salg av kostelige varer fra koloniene. En av årsakene til at tulipanen kom i sentrum for samlernes interesse, var at den var mye sjeldnere enn i dag – enkelte sorter var sjeldne som van Gogh-malerier i dagens auksjonshus. De ble ikke som nå dyrket på store jorder, men i små, avsondrede hager. Og de sortene man higet etter, var svært ulike dagens masseproduserte blomster. Den mest ettertraktede av alle sorter var Semper Augustus. Kun et fåtall eksemplarer var kjent, og det finnes ingen dokumentasjon på at den ble omsatt under den store galskapen. Andre berømte, og nå forsvunne, sorter var Admirael van der Eijck, Root en Gheel van Leyde og Violetten Viceroy. Å kunne imponere sine gjester med en av disse i hagen, var omtrent som å parkere en skinnende rød Ferrari i oppkjørselen i dag. Derfor kunne en Violetten-løk på det meste bli solgt for fantastiske 4500 gylden.
I begynnelsen var det flere som tjente gode slumper på kjøp og salg, men det var de smarte som skjønte hva som var i ferd med å skje. Informerte spekulanter så at prisene steg unaturlig, og de så også at det stadig ble dyrket fram nye mengder løk for markedet, med den negative effekten det ville ha på kvalitet og pris. De solgte beholdningen og avviklet kontraktene sine. Som alltid trakk vinnerne seg ut mens det ennå var noe å hente, før bunnen falt ut av markedet. De fleste som deltok i runddansen, skjønte det for sent.
Gambling med fremtiden
Store deler av befolkningen ble revet med. Folk pantsatte det de eide av land og buskap og brukte sparepenger til å kjøpe tulipanløk. Mens det sto på som verst gikk prisen opp 20 ganger på én måned, så forventningen om store og raske gevinster ble en mektig drivkraft. Når det ikke var flere løk igjen å legge hendene på, kjøpte man opsjoner – eller futures. Det var oppfunnet av kjøpmenn som handlet med tømmer, hamp og krydder på Amsterdambørsen. Kort sagt går det ut på at en deltaker gambler på den fremtidige prisen på en vare ved å inngå en kontrakt om å betale en viss pris den dagen han får levert varene. Hvis prisene steg før varene ankom Amsterdam, ville han innkassere en pen fortjeneste når han solgte igjen til den nye, høyere prisen. Han ville da tjene mer enn nok til å gjøre opp sitt mellomværende med selger og samtidig stå igjen med en god profitt. Problemet var selvfølgelig at han ville ha for lite penger til å betale selgeren hvis prisene sank i den perioden han ventet på varene.
Slik handel spredte seg utenfor de profesjonelle børsene. De nye, ikke spesielt profesjonelle tulipanspekulantene begynte også å handle i futures. Å kjøpe en slik opsjon var billigere enn å kjøpe ferdig utviklede løk, så med full klaff kunne en spekulant i en slik handel hundredoble verdien på en måned. Noen kasserte inn, men de fleste tok skrekkelig feil.
Blomstergudinnen prostituerte seg
I begynnelsen foregikk omsetningen stille og rolig, men utover 1630-tallet skrudde markedet seg stadig oppover. De forhåpningsfulle hadde sett at enkelte hadde gjort store fortjenester, så hvorfor skulle ikke de også forsøke seg? Flere og flere meldte seg på i handelen, og som en naturlig følge skrudde prisene seg enda mer oppover mot sammenbruddet i 1637. Visst var det risikoer, men det var en utbredt holdning i De forente provinser at tulipanmarkedet var immunt mot et krasj og at prisene alltid ville stige. Rimelig nok reiste det seg også kritiske røster. På den ene siden var det den religiøse, pietistiske kritikken som forbannet spekulasjon i tulipaner som et brudd på de kristne idealer om moderasjon og veldedighet. På den andre siden hadde man den satiriske kritikken, ofte i form av vers eller artikler i trykte hefter som harselerte med blomsterhandlerne. I slike satirer var den romerske gudinnen Flora gjerne sentral. Hun var blomstenes gudinne, men også de prostituertes beskytter. Ifølge mytologien var hun en kurtisane som solgte seg til den som bød høyest. Selv om hver nye elsker var stadig rikere og mer sjenerøs, steg hennes krav til slutt til slike høyder at ingen hadde råd til henne. Satirikerne betraktet dette som et passende bilde på samtidens maniske blomsterhandlere.
Ofrene på slagmarken
Legen Claes Pieterszoon (1593–1674) var en betydelig mann, fire ganger borgermester i Amsterdam og venn av maleren Rembrandt. Da tulipanen kom på moten, ble han så begeistret for blomsten at han i 1621 skiftet navn til Nicolaes Tulp (= Tulipan). Han prydet huset sitt i Amsterdam med et våpenskjold formet som en rød tulipan, og som rådmann stemplet han hundrevis av offisielle dokumenter med sitt tulipanformede stempel. Men Tulp tok sterk avstand fra galskapen rundt blomsten han delte navn med, og ville ikke lenger være kjent som Doktor Tulipan. Etter krakket i 1637 hogg han våpenskjoldet av husfasaden og stemplet aldri mer et dokument med sitt kjente tulipanmotiv.
Omsetningen hadde foregått i lokale markeder, ikke på de offisielle og regulerte børsene i Amsterdam, Rotterdam eller andre byer. Handelen foregikk der det måtte passe seg, for eksempel i kirker, men oftest i vertshus. Og her skrudde finansspiralen seg stadig oppover, helt til denne tirsdagen i februar 1637. Man kan bare forestille seg hvordan folk på vertshuset reagerte da ingen lenger ville kjøpe. Antakelig løp de for å varsle andre, og nyheten spredte seg så fort som den kunne i et samfunn uten telefon eller telegraf. Handelen fortsatte en tid i andre byer, men på mindre enn seks uker falt prisene med mer enn 90 prosent. Igjen på slagmarken sto hundrevis av selgere med tusenvis av kontrakter. De arme future-kjøperne hadde ingen mulighet til å innfri kontraktene til avtalte priser. I praksis sto mange igjen med så godt som hele avtalebeløpet som gjeld til selger. Noe måtte gjøres for å sanere kontraktjungelen. Det sentrale parlamentet i Haag toet sine hender og oppfordret provinsene til å finne et kompromiss, basert på et forslag fra dyrkerne om at kjøpere kunne annullere kontrakter ved å betale ti prosent av avtalt sum. Selv dette var for mye for de fleste spekulantene. Provinsene sendte saken videre til høyesterett, som igjen fastslo at dette fikk den enkelte provinsen ordne opp i. Men retten beordret også at alle kontrakter skulle annulleres inntil myndighetene i provinsene hadde skaffet seg full oversikt over hva som hadde foregått. Dette arbeidet ble knapt nok påbegynt, og saken ble håndtert ulikt fra sted til sted. I Haarlem besluttet man at en lokal tvistenemnd skulle håndtere saken, og i mai 1638 endte man opp med at kjøper skulle innfri 3,5 prosent av kjøpesummen mot at selger kunne beholde varene sine. Det ble samtidig forbudt å trekke tulipankontrakter inn for rettssystemet. I Amsterdam var det en viss åpning for å forfølge saker, men selv der var det få saker som ble brakt inn for retten. Stort sett var det ikke penger å hente, så selgerne godtok motvillig kompromisser.
Jakt på syndebukker
Hvem hadde skylden for krakket? Som alltid begynte jakten på syndebukker. En populær teori var at hele tulipangalskapen var en konspirasjon, igangsatt av en gruppe på 20–30 av de rikeste dyrkerne og forhandlerne som hadde manipulert prisene til sin egen fordel. Hvordan disse menneskene skulle ha klart å koordinere sine handlinger i et uoversiktlig og kaotisk marked, ble det derimot ikke gitt noe klart svar på. Den lille jødiske befolkningen i Nederlandene ble også pekt på som syndebukker, uten at det fulgte med noen form for bevisførsel. Det enkle faktum at galskapen var fôret på den enkeltes tørst etter kvikke profitter, var vel ikke det man først tenkte på når vanskelighetene tårnet seg opp. Det tok tid før det hele var over. Den siste kjente rettssaken ble løst i Haarlem 24. januar 1639, da en Jan Kroven betalte drøye 73 gylden for å annullere et krav på 2100 gylden fra en blomsterdyrker. Kompromissene rådet, men formuer var tapt og velstående mennesker ble fattiglemmer. Folk som hadde satt gård og grunn i pant, sto ikke igjen med annet enn noen få tulipanløk eller verdiløse opsjoner.
Kilde: Tom Berby
Helsvart tirsdag
Det første tegnet åpenbarer seg i den nederlandske byen Haarlem den første tirsdagen i februar 1637. En gruppe blomsterhandlere møtes som vanlig til auksjon på et vertshus nær Grote Markt (Stortorget). En handler åpner dagen med å tilby et pund tulipanløk av type Switser og Witte Croonen. Han ber om 1250 gylden, ikke en urimelig pris, sett på bakgrunn av hva tulipanløk er solgt for det foregående året.
Men ingen byr. Handleren senker prisen til 1100 gylden, men fremdeles er det tyst i eimen fra halvtømte seidler. Tilbudsprisen senkes til 1000, men ennå er det ingen som byr. Antakelig har flere av handlerne betalt minst slike summer for tilsvarende varer de siste ukene, men denne dagen er det ingen som tar risikoen på å by. Det er her tulipankrakket starter. Noen dager senere er bunnen falt ut av hele markedet i De forente provinser, det som i dag er Nederland.
Galskapens priser
I dag er vi vant til finansbobler, som ender i uunngåelige krakk. Men allerede for 370 år siden brast den aller første boblen. Da som nå sto spekulantenes håp om raske penger i sentrum – og midt i sentrum tulipanen, en blomst som ganske nylig var kommet på det europeiske markedet. Fenomenet har av ettertiden fått navnet tulipomania, ”tulipanmani”. I løpet av noen år hadde prisene på tulipanløk og stiklinger nådd galskapens høyder, og løkene var for det meste ikke engang håndfaste varer: De var like gjerne frø eller stiklinger plantet i jorden, uten garanti om de ville holde den bebudede kvaliteten når de var ferdig utvokst. En stor del av handelen gikk ut på at man kjøpte og solgte objekter som ingen ennå hadde sett eller holdt i hendene. Likevel oppnåddes det priser hinsides enhver fornuft.
I sin bok Tulipomania skriver den britiske forfatteren Mike Dash for eksempel om kjøpmannen François Koster som noen få dager før sammenbruddet i 1637betalte 6650 gylden for noen få dusin tulipanløk – dette i en tid hvor en vanlig familie kunne leve anstendig på om lag 300 gylden i året. Man skal kanskje ikke dra sammenlikningene for langt, men overført til vår tid ville prisen Koster var villig til å betale, være mange millioner kroner.
Farlig med oppgangstider?
Hvorfor i all verden gikk det ellers så pietistiske Nederland så avsindig av hengslene? En årsak er at det var lysere tider. De forente provinser var på vei ut av en lengre depresjon som hadde vart gjennom det meste av 1620-tallet. Dessuten hadde provinsene mer eller mindre kastet av seg det spanske åket. Spania hadde styrt nederlenderne siden 1400-tallet. Men selv om den formelle uavhengigheten ble fastslått først i 1648, hadde unionen av provinser alt fra slutten av 1500-tallet opptrådt som selvstendige, og en generell økonomisk boom satte inn mellom 1631 og 1632. Inntekter fra nyåpnede sølvgruver i Amerika og fra den nye handelen på Østen gjorde at det var mer penger i omløp i Europa enn noen gang tidligere. Og de rike trengte interessante objekter å investere i. Tiden var moden for tulipanen. Den høyeste prisen man kjenner til, ble betalt tidligere i 1637: For én enkelt løk ble det lagt 5200 gylden på bordet. Det var mer enn et anstendig hus kostet. Fem år senere skulle maleren Rembrandt bli betalt 1600 gylden for sitt mesterverk ”Nattevakten”. En snekker tjente ca. 250 gylden, mens en velhavende kjøpmann ville være mer enn fornøyd med et årsresultat på 3000. En gylden var 20 stuiver, og en øl på vertshuset kostet en halv stuiver.
Turbanen ble til en tulipan
Ekspertene er ikke helt enige om hvordan tulipanen kom til Europa. Antakelig kom den på 1550-tallet fra Tyrkia, der den hadde vært kjent lenge, i både vill og kultivert form. Tyrkerne kalte blomsten lale, men det var det persiske ordet dulband – turban –som festet seg. I europeiske språk ble det til tulipan, tulp, tulip, tulpe eller tulipe. I Istanbul hadde blomsten lenge vært en naturlig pryd i de mektiges vakkert anlagte hager sammen med hyasinter, narsisser og liljer. Hvem som så tulipanen her, og når de fraktet den hjem til Europa er uklart, men den sveitsiske naturforskeren Konrad Gesner var den første som skrev om tulipanen i Europa. Han hadde sett den i hagen til rådmann Johann Heinrich Herwart i den tyske byen Augsburg: ”I måneden april 1559 så jeg denne planten som skal ha sprunget ut fra frø fra Bysants, eller som andre sier, Kappadokia. Den var i blomstring med én vakker rød blomst, stor, som en rød lilje.” Gesners tegning i en hagebok fra 1561 er den første kjente avbildningen av tulipanen i Europa. Og den spredde seg fort. Etter det man vet, ble den første gang dyrket i Norge i 1597. Bare fire år tidligere skal den for første gang ha blitt plantet i Nederland og studert for all mulig bruk, for eksempel som middel mot gikt og andre sykdommer, eller om løken kunne brukes til mat.
Den nederlandske botanikeren Carolus Clusius beskrev og katalogiserte de mange sortene som dukket opp. Uten hans ”fasit” ville tulipangalskapen neppe ha oppstått, for hvordan skulle man kjøpe og selge tulipaner om man ikke visste hva som var sjeldne sorter eller hvilke som var opprinnelige, verdifulle osv.? I 1612 publiserte han katalogen Florilegium, og to år senere utga kunstneren Chrispijn van de Passe en liknende bok: Hortus Floridus. Deres verk ble grunnlaget for enklere trykksaker som i sin tur ble rene håndbøker for blomsterspekulantene.
Som en gnistrende Ferrari
”Semper Augustus” var den vakreste og sjeldneste av de nederlandske tulipanene. Mindre enn et dusin eksemplarer av den var kjent. Tulipanen ble et samlerobjekt, et statussymbol den rike og vellykkede kunne vise sine besøkende under en spasertur i hagen. Aristokratiet elsket og dyrket den nye blomsten, og snart spredte vanen seg til den velstående handelsstanden, nyrik på import og salg av kostelige varer fra koloniene. En av årsakene til at tulipanen kom i sentrum for samlernes interesse, var at den var mye sjeldnere enn i dag – enkelte sorter var sjeldne som van Gogh-malerier i dagens auksjonshus. De ble ikke som nå dyrket på store jorder, men i små, avsondrede hager. Og de sortene man higet etter, var svært ulike dagens masseproduserte blomster. Den mest ettertraktede av alle sorter var Semper Augustus. Kun et fåtall eksemplarer var kjent, og det finnes ingen dokumentasjon på at den ble omsatt under den store galskapen. Andre berømte, og nå forsvunne, sorter var Admirael van der Eijck, Root en Gheel van Leyde og Violetten Viceroy. Å kunne imponere sine gjester med en av disse i hagen, var omtrent som å parkere en skinnende rød Ferrari i oppkjørselen i dag. Derfor kunne en Violetten-løk på det meste bli solgt for fantastiske 4500 gylden.
I begynnelsen var det flere som tjente gode slumper på kjøp og salg, men det var de smarte som skjønte hva som var i ferd med å skje. Informerte spekulanter så at prisene steg unaturlig, og de så også at det stadig ble dyrket fram nye mengder løk for markedet, med den negative effekten det ville ha på kvalitet og pris. De solgte beholdningen og avviklet kontraktene sine. Som alltid trakk vinnerne seg ut mens det ennå var noe å hente, før bunnen falt ut av markedet. De fleste som deltok i runddansen, skjønte det for sent.
Gambling med fremtiden
Store deler av befolkningen ble revet med. Folk pantsatte det de eide av land og buskap og brukte sparepenger til å kjøpe tulipanløk. Mens det sto på som verst gikk prisen opp 20 ganger på én måned, så forventningen om store og raske gevinster ble en mektig drivkraft. Når det ikke var flere løk igjen å legge hendene på, kjøpte man opsjoner – eller futures. Det var oppfunnet av kjøpmenn som handlet med tømmer, hamp og krydder på Amsterdambørsen. Kort sagt går det ut på at en deltaker gambler på den fremtidige prisen på en vare ved å inngå en kontrakt om å betale en viss pris den dagen han får levert varene. Hvis prisene steg før varene ankom Amsterdam, ville han innkassere en pen fortjeneste når han solgte igjen til den nye, høyere prisen. Han ville da tjene mer enn nok til å gjøre opp sitt mellomværende med selger og samtidig stå igjen med en god profitt. Problemet var selvfølgelig at han ville ha for lite penger til å betale selgeren hvis prisene sank i den perioden han ventet på varene.
Slik handel spredte seg utenfor de profesjonelle børsene. De nye, ikke spesielt profesjonelle tulipanspekulantene begynte også å handle i futures. Å kjøpe en slik opsjon var billigere enn å kjøpe ferdig utviklede løk, så med full klaff kunne en spekulant i en slik handel hundredoble verdien på en måned. Noen kasserte inn, men de fleste tok skrekkelig feil.
Blomstergudinnen prostituerte seg
I begynnelsen foregikk omsetningen stille og rolig, men utover 1630-tallet skrudde markedet seg stadig oppover. De forhåpningsfulle hadde sett at enkelte hadde gjort store fortjenester, så hvorfor skulle ikke de også forsøke seg? Flere og flere meldte seg på i handelen, og som en naturlig følge skrudde prisene seg enda mer oppover mot sammenbruddet i 1637. Visst var det risikoer, men det var en utbredt holdning i De forente provinser at tulipanmarkedet var immunt mot et krasj og at prisene alltid ville stige. Rimelig nok reiste det seg også kritiske røster. På den ene siden var det den religiøse, pietistiske kritikken som forbannet spekulasjon i tulipaner som et brudd på de kristne idealer om moderasjon og veldedighet. På den andre siden hadde man den satiriske kritikken, ofte i form av vers eller artikler i trykte hefter som harselerte med blomsterhandlerne. I slike satirer var den romerske gudinnen Flora gjerne sentral. Hun var blomstenes gudinne, men også de prostituertes beskytter. Ifølge mytologien var hun en kurtisane som solgte seg til den som bød høyest. Selv om hver nye elsker var stadig rikere og mer sjenerøs, steg hennes krav til slutt til slike høyder at ingen hadde råd til henne. Satirikerne betraktet dette som et passende bilde på samtidens maniske blomsterhandlere.
Ofrene på slagmarken
Legen Claes Pieterszoon (1593–1674) var en betydelig mann, fire ganger borgermester i Amsterdam og venn av maleren Rembrandt. Da tulipanen kom på moten, ble han så begeistret for blomsten at han i 1621 skiftet navn til Nicolaes Tulp (= Tulipan). Han prydet huset sitt i Amsterdam med et våpenskjold formet som en rød tulipan, og som rådmann stemplet han hundrevis av offisielle dokumenter med sitt tulipanformede stempel. Men Tulp tok sterk avstand fra galskapen rundt blomsten han delte navn med, og ville ikke lenger være kjent som Doktor Tulipan. Etter krakket i 1637 hogg han våpenskjoldet av husfasaden og stemplet aldri mer et dokument med sitt kjente tulipanmotiv.
Omsetningen hadde foregått i lokale markeder, ikke på de offisielle og regulerte børsene i Amsterdam, Rotterdam eller andre byer. Handelen foregikk der det måtte passe seg, for eksempel i kirker, men oftest i vertshus. Og her skrudde finansspiralen seg stadig oppover, helt til denne tirsdagen i februar 1637. Man kan bare forestille seg hvordan folk på vertshuset reagerte da ingen lenger ville kjøpe. Antakelig løp de for å varsle andre, og nyheten spredte seg så fort som den kunne i et samfunn uten telefon eller telegraf. Handelen fortsatte en tid i andre byer, men på mindre enn seks uker falt prisene med mer enn 90 prosent. Igjen på slagmarken sto hundrevis av selgere med tusenvis av kontrakter. De arme future-kjøperne hadde ingen mulighet til å innfri kontraktene til avtalte priser. I praksis sto mange igjen med så godt som hele avtalebeløpet som gjeld til selger. Noe måtte gjøres for å sanere kontraktjungelen. Det sentrale parlamentet i Haag toet sine hender og oppfordret provinsene til å finne et kompromiss, basert på et forslag fra dyrkerne om at kjøpere kunne annullere kontrakter ved å betale ti prosent av avtalt sum. Selv dette var for mye for de fleste spekulantene. Provinsene sendte saken videre til høyesterett, som igjen fastslo at dette fikk den enkelte provinsen ordne opp i. Men retten beordret også at alle kontrakter skulle annulleres inntil myndighetene i provinsene hadde skaffet seg full oversikt over hva som hadde foregått. Dette arbeidet ble knapt nok påbegynt, og saken ble håndtert ulikt fra sted til sted. I Haarlem besluttet man at en lokal tvistenemnd skulle håndtere saken, og i mai 1638 endte man opp med at kjøper skulle innfri 3,5 prosent av kjøpesummen mot at selger kunne beholde varene sine. Det ble samtidig forbudt å trekke tulipankontrakter inn for rettssystemet. I Amsterdam var det en viss åpning for å forfølge saker, men selv der var det få saker som ble brakt inn for retten. Stort sett var det ikke penger å hente, så selgerne godtok motvillig kompromisser.
Jakt på syndebukker
Hvem hadde skylden for krakket? Som alltid begynte jakten på syndebukker. En populær teori var at hele tulipangalskapen var en konspirasjon, igangsatt av en gruppe på 20–30 av de rikeste dyrkerne og forhandlerne som hadde manipulert prisene til sin egen fordel. Hvordan disse menneskene skulle ha klart å koordinere sine handlinger i et uoversiktlig og kaotisk marked, ble det derimot ikke gitt noe klart svar på. Den lille jødiske befolkningen i Nederlandene ble også pekt på som syndebukker, uten at det fulgte med noen form for bevisførsel. Det enkle faktum at galskapen var fôret på den enkeltes tørst etter kvikke profitter, var vel ikke det man først tenkte på når vanskelighetene tårnet seg opp. Det tok tid før det hele var over. Den siste kjente rettssaken ble løst i Haarlem 24. januar 1639, da en Jan Kroven betalte drøye 73 gylden for å annullere et krav på 2100 gylden fra en blomsterdyrker. Kompromissene rådet, men formuer var tapt og velstående mennesker ble fattiglemmer. Folk som hadde satt gård og grunn i pant, sto ikke igjen med annet enn noen få tulipanløk eller verdiløse opsjoner.
Kilde: Tom Berby
mandag 3. november 2008
The wisdom of life...
"Be The Change You Wish To See In The World"
Your thoughts become your beliefs, but more astounding is that quantum physics says that your thoughts are energy and that they entangle the thoughts of others around you. So your beliefs change the reality not only within you, but around you. By being one in Abundance, Beauty, Creativity, Love and Kindness, then being Receptive to the Expanding entanglement, you create what you seek within. ~Unknown
To enter into the initiation of sound, of vibration and mindfulness, is to take a giant step toward consciously knowing the soul. There are hundreds of accurate models for this great journey inward. Each requires belief and discipline as well as the will to allow the inner and outer worlds to relate. Listening, learning, study, and practice are important tools. But we need the courage to enter into ourselves with the great respect and mystery that combines the faith of a child, the abandon of a mystic, and the true wisdom of an old shaman...
"Here's to the crazy ones. The misfits. The rebels. The trouble-makers. The round heads in the square holes. The ones who see things differently. They're not fond of rules, and they have no respect for the status-quo. You can quote them, disagree with them, glorify, or vilify them. But the only thing you can't do is ignore them. Because they change things. They push the human race forward. And while some may see them as the crazy ones, we see genius. Because the people who are crazy enough to think they can change the world, are the ones who do."
The fish trap exists because of the fish; once you've gotten the fish you can forget the trap. The rabbit snare exists because of the rabbit; once you've gotten the rabbit you can forget the snare. Words exist because of meaning; once you've gotten the meaning, you can forget the words. Where can I find a man who has forgotten words so I can have a word with him?
Do not believe in anything simply because you have heard it. Do not believe in anything simply because it is spoken and rumored by many. Do not believe in anything simply because it is found written in your religious books. Do not believe in anything merely on the authority of your teachers and elders. Do not believe in traditions because they have been handed down for many generations. But after observation and analysis, when you find that anything agrees with reason and is conducive to the good and benefit of one and all, then accept it and live up to it. - Buddha
Trees and animals, humans and insects, flowers and birds: these are active images of the subtle energies that flow from the stars throughout the universe. Meeting and combining with each other and the elements of the Earth, they give rise to all living things. The superior person understands this, and understands that his or her own energies play a part in it. Understanding these things, one respects the Earth as his or her mother, the heavens as his or her father, and all living things as his or her brothers and sisters. Those who want to know the truth of the universe should practice reverence for all life; this manifests as unconditional love and respect for oneself and all other beings. -LAO TZU
"If you want to nourish a bird, you should let it live any way it chooses. Creatures differ because they have different likes and dislikes. Therefore the sages never require the same ability from all creatures. Concepts of right should be founded on what is suitable for each. The true sage leaves wisdom to the ants, takes a cue from the fishes, and leaves willfulness to the sheep." -CHANG TZU
You forget your feet when your shoes are comfortable... Understanding forgets right and wrong when the mind is comfortable. There is no change in what is inside, no following what is outside, when the response to the moment is comfortable. You begin with what is comfortable and never experience what is uncomfortable when you know the comfort of forgetting what is comfortable.
Make your will one! Don't listen with your ears, listen with your mind. No, don't listen with your mind, but listen with your spirit. Listening stops with the ears, thinking stops with the mind, but spirit is empty and waits on all things. The way gathers emptiness alone. Emptiness is the fasting of the mind.
How do I know that loving life is not a delusion? How do I know that hating death I am not like a man who, having left home in his youth, has forgotten his way back? How do I know that the dead did not wonder why they ever longed for life?
Your thoughts become your beliefs, but more astounding is that quantum physics says that your thoughts are energy and that they entangle the thoughts of others around you. So your beliefs change the reality not only within you, but around you. By being one in Abundance, Beauty, Creativity, Love and Kindness, then being Receptive to the Expanding entanglement, you create what you seek within. ~Unknown
To enter into the initiation of sound, of vibration and mindfulness, is to take a giant step toward consciously knowing the soul. There are hundreds of accurate models for this great journey inward. Each requires belief and discipline as well as the will to allow the inner and outer worlds to relate. Listening, learning, study, and practice are important tools. But we need the courage to enter into ourselves with the great respect and mystery that combines the faith of a child, the abandon of a mystic, and the true wisdom of an old shaman...
"Here's to the crazy ones. The misfits. The rebels. The trouble-makers. The round heads in the square holes. The ones who see things differently. They're not fond of rules, and they have no respect for the status-quo. You can quote them, disagree with them, glorify, or vilify them. But the only thing you can't do is ignore them. Because they change things. They push the human race forward. And while some may see them as the crazy ones, we see genius. Because the people who are crazy enough to think they can change the world, are the ones who do."
The fish trap exists because of the fish; once you've gotten the fish you can forget the trap. The rabbit snare exists because of the rabbit; once you've gotten the rabbit you can forget the snare. Words exist because of meaning; once you've gotten the meaning, you can forget the words. Where can I find a man who has forgotten words so I can have a word with him?
Do not believe in anything simply because you have heard it. Do not believe in anything simply because it is spoken and rumored by many. Do not believe in anything simply because it is found written in your religious books. Do not believe in anything merely on the authority of your teachers and elders. Do not believe in traditions because they have been handed down for many generations. But after observation and analysis, when you find that anything agrees with reason and is conducive to the good and benefit of one and all, then accept it and live up to it. - Buddha
Trees and animals, humans and insects, flowers and birds: these are active images of the subtle energies that flow from the stars throughout the universe. Meeting and combining with each other and the elements of the Earth, they give rise to all living things. The superior person understands this, and understands that his or her own energies play a part in it. Understanding these things, one respects the Earth as his or her mother, the heavens as his or her father, and all living things as his or her brothers and sisters. Those who want to know the truth of the universe should practice reverence for all life; this manifests as unconditional love and respect for oneself and all other beings. -LAO TZU
"If you want to nourish a bird, you should let it live any way it chooses. Creatures differ because they have different likes and dislikes. Therefore the sages never require the same ability from all creatures. Concepts of right should be founded on what is suitable for each. The true sage leaves wisdom to the ants, takes a cue from the fishes, and leaves willfulness to the sheep." -CHANG TZU
You forget your feet when your shoes are comfortable... Understanding forgets right and wrong when the mind is comfortable. There is no change in what is inside, no following what is outside, when the response to the moment is comfortable. You begin with what is comfortable and never experience what is uncomfortable when you know the comfort of forgetting what is comfortable.
Make your will one! Don't listen with your ears, listen with your mind. No, don't listen with your mind, but listen with your spirit. Listening stops with the ears, thinking stops with the mind, but spirit is empty and waits on all things. The way gathers emptiness alone. Emptiness is the fasting of the mind.
How do I know that loving life is not a delusion? How do I know that hating death I am not like a man who, having left home in his youth, has forgotten his way back? How do I know that the dead did not wonder why they ever longed for life?
søndag 2. november 2008
Layne Redmond one of today's most exciting performers on the frame drum
Layne Redmond has followed an extremely unusual path specializing in the small hand-held frame drum played primarily by women in the ancient Mediterranean world. From 1981 through 1990 she performed and recorded the first contemporary frame drum compositions with percussionist, Glen Velez for European and American labels. During this period she intensively researched the playing styles and history of the frame drum in religious and cultural rituals culminating in her book, When The Drummers Were Women. This book details a lost history of a time when women were the primary percussionists in Mesopotamia, Anatolia, Egypt, Greece and Rome and also explains why they are not today. When The Drummers Were Women was released by Random House in June 1997 in the U.S., Canada, Australia and Europe.
Redmond is recognized as one of today's most exciting performers on the frame drum and has been featured in many music festivals including the Touch Festival in Berlin, Seattle Bumbershoot Festival, the Institute for Contemporary Art in London, Tambores do Mundo (drum festival in San Luis, Brazil) and as a soloist at the 1995 World Wide Percussion Festival in Brazil. On March 2, 2002 Redmond and Tommy Brunjes performed and gave clinics at the Vienna International Percussion Festival 2002.
Redmond is a master clinician and has taught and lectured numerous times at the Percussive Arts Society's International Convention, the National Association of Music Therapy and in 1998 she gave the keynote lecture and performance at the eighth annual Healing Sound Colloquium. Some of the venues she's taught or performed at are Penn State, Vassar College, William's College, Bucknell College, Hartford Seminary, Andover Newton Theological Institute, Sam Ash Music Institute, Berklee School of Music, Calif. Institute of the Arts, Roulette, The Knitting Factory, and Esalen Institute.
Her recordings include:
Since the Beginning, Trance Union (with Tommy Be) and Sundaryalahari: The Wave of Bliss.
Her best selling meditation cds include:
Chanting the Chakras, Chakra Breathing Meditation and Heart Chakra Meditations.
Sounds True released her book/cd Chakra Meditation on the classic teachings of yoga and the chakras in 2004.
With Rosangela Silvestre she produced:
Flowers of Fire: Sacred Chants and Rhythms of Candomble. Her music videos from this project, Xango and Iemanja, have gained a world wide following.
She created two instructional videos for Interworld Music:
Rhythmic Wisdom and A Sense of Time. She was the first woman to have a Signature Series of world percussion instruments with Remo, Inc., one of the world's largest manufacturers of percussion instruments and drum heads.
Redmond is recognized as one of today's most exciting performers on the frame drum and has been featured in many music festivals including the Touch Festival in Berlin, Seattle Bumbershoot Festival, the Institute for Contemporary Art in London, Tambores do Mundo (drum festival in San Luis, Brazil) and as a soloist at the 1995 World Wide Percussion Festival in Brazil. On March 2, 2002 Redmond and Tommy Brunjes performed and gave clinics at the Vienna International Percussion Festival 2002.
Redmond is a master clinician and has taught and lectured numerous times at the Percussive Arts Society's International Convention, the National Association of Music Therapy and in 1998 she gave the keynote lecture and performance at the eighth annual Healing Sound Colloquium. Some of the venues she's taught or performed at are Penn State, Vassar College, William's College, Bucknell College, Hartford Seminary, Andover Newton Theological Institute, Sam Ash Music Institute, Berklee School of Music, Calif. Institute of the Arts, Roulette, The Knitting Factory, and Esalen Institute.
Her recordings include:
Since the Beginning, Trance Union (with Tommy Be) and Sundaryalahari: The Wave of Bliss.
Her best selling meditation cds include:
Chanting the Chakras, Chakra Breathing Meditation and Heart Chakra Meditations.
Sounds True released her book/cd Chakra Meditation on the classic teachings of yoga and the chakras in 2004.
With Rosangela Silvestre she produced:
Flowers of Fire: Sacred Chants and Rhythms of Candomble. Her music videos from this project, Xango and Iemanja, have gained a world wide following.
She created two instructional videos for Interworld Music:
Rhythmic Wisdom and A Sense of Time. She was the first woman to have a Signature Series of world percussion instruments with Remo, Inc., one of the world's largest manufacturers of percussion instruments and drum heads.
Women and Ritual in Ancient Greece by Joan Breton Connelly
In the summer of 423 B.C., Chrysis, the priestess of Hera at Argos, fell asleep inside the goddess's great temple, and a torch she had left ablaze set fire to the sacred garlands there, burning the building to the ground. This spectacular case of custodial negligence drew the attention of the historian Thucydides, a man with scant interest in religion or women. But he had mentioned Chrysis once before: the official lists of Hera's priestesses at Argos provided a way of dating historical events in the Greek world, and Thucydides formally marked the beginning of the Peloponnesian War with Chrysis' name and year of tenure, together with the names of consequential male officeholders from Athens and Sparta.
During the same upheaval, in 411, Thucydides' fellow Athenian Aristophanes staged his comedy "Lysistrata," with a heroine who tries to bring the war to an end by leading a sex strike. There is reason to believe that Lysistrata herself is drawn in part from a contemporary historical figure, Lysimache, the priestess of Athena Polias on the Acropolis. If so, she joins such pre-eminent Athenians as Pericles, Euripides and Socrates as an object of Aristophanes' lampoons. On a much bigger stage in 480 B.C., before the battle of Salamis, one of Lysimache's predecessors helped persuade the Athenians to take to their ships and evacuate the city ahead of the Persian invaders — a policy that very likely saved Greece — announcing that Athena's sacred snake had failed to eat its honey cake, a sign that the goddess had already departed.
These are just some of the influential women visible through the cracks of conventional history in Joan Breton Connelly's eye-opening "Portrait of a Priestess: Women and Ritual in Ancient Greece." Her portrait is not in fact that of an individual priestess, but of a formidable class of women scattered over the Greek world and across a thousand years of history, down to the day in A.D. 393 when the Christian emperor Theodosius banned the polytheistic cults. It is remarkable, in this age of gender studies, that this is the first comprehensive treatment of the subject, especially since, as Connelly persuasively argues, religious office was, exceptionally, an "arena in which Greek women assumed roles equal ... to those of men." Roman society could make no such boast, nor can ours.
Despite powerful but ambiguous depictions in Greek tragedy, no single ancient source extensively documents priestesses, and Connelly, a professor at New York University, builds her canvas from material gleaned from scattered literary references, ancient artifacts and inscriptions, and representations in sculpture and vase painting. Her book shows generations of women enjoying all the influence, prestige, honor and respect that ancient priesthoods entailed. Few were as exalted as the Pythia, who sat entranced on a tripod at Delphi and revealed the oracular will of Apollo, in hexameter verse, to individuals and to states. But Connelly finds priestesses who were paid for cult services, awarded public portrait statues, given elaborate state funerals, consulted on political matters and acknowledged as sources of cultural wisdom and authority by open-minded men like the historian Herodotus. With separation of church and state an inconceivable notion in the world's first democracy, all priesthoods, including those held by women, were essentially political offices, Connelly maintains. Nor did sacred service mean self-abnegation. "Virgin" priestesses like Rome's Vestals were alien to the Greek conception. Few cults called for permanent sexual abstinence, and those that did tended to appoint women already beyond childbearing age; some of the most powerful priesthoods were held by married women with children, leading "normal" lives.
The Greeks don't deserve their reputation as rationalists. Religion and ritual permeated the world of the city-states, where, Connelly notes, "there was no area of life that lacked a religious aspect." She cites one estimate that 2,000 cults operated during the classical period in the territory of Athens alone; the city's roughly 170 festival days would have brought women out in public in great numbers and in conspicuous roles. "Ritual fueled the visibility of Greek women within this system," Connelly writes, sending them across their cities to sanctuaries, shrines and cemeteries, so that the picture that emerges "is one of far-ranging mobility for women across the polis landscape."
These aspects of Connelly's well-documented, meticulously assembled portrait may not seem that remarkable on the surface, but they largely contradict what has long been the most broadly accepted vision of the women of ancient Greece, particularly Athens, as dependent, cloistered, invisible and mute, relegated almost exclusively to housekeeping and child rearing — a view that at its most extreme maintains that the names of respectable Athenian women were not spoken aloud in public or that women were essentially housebound.
Connelly traces the tenacity of this idea to several sources, including the paradoxically convergent ideologies of Victorian gentlemen scholars and 20th-century feminists and a modern tendency to discount the real-world force of religion, a notion now under powerful empirical adjustment. But another cause is a professional divide between classicists and archaeologists. In their consideration of a woman's place, classicists emphasize certain well-known texts, the most notorious being Thucydides' rendition of Pericles' great oration over the first Athenian dead of the Peloponnesian War, which had this terse advice for their widows: "If I must say anything on the subject of female excellence, ... greatest will be her glory who is least talked of among men, whether in praise or in criticism." Connelly, though, is an archaeologist, and she insists that her evidence be allowed to speak for itself, something it does with forceful eloquence. Far from the names of respectable women being suppressed, it seems clear that great effort was made to ensure that the names of many of these women would never be forgotten: Connelly can cite more than 150 historical Greek priestesses by name. Archaeology also speaks through beauty: "Portrait of a Priestess" is an excellent thematic case study in vase painting and sculpture, with striking images of spirited women, at altars or leading men in procession, many marked as priestesses by the great metal temple key they carry, signifying not admission to heaven but the pragmatic responsibility that Chrysis so notoriously betrayed in Argos.
Greek religion is a vast and complex subject, and "Portrait of a Priestess," by concentrating on one of its most concretely human aspects, offers an engrossing point of entry. It's not clear how far this lavishly produced book was intended for general audiences; a map, a glossary and expanded captions would surely have been welcome. But Connelly's style is clear, often elegant and occasionally stirring. And while she shows a fertile disregard for received wisdom — her astonishingly radical reinterpretation of the Parthenon's sculptural frieze, conceived in the early 1990s while she was researching this book, helped her win a MacArthur fellowship — she is no polemicist, a fact that has the effect of strengthening her more provocative points. Polytheism's presumed spiritual failures may eventually have led to the Christian ascendancy, but Connelly shows that the system long sustained and nourished Greek women and their communities. In turn, women habituated to religious privilege and influence in the pre-Christian era eagerly lent their expertise and energy to the early church. But with one male god in sole reign in heaven, women's direct connection with deity became suspect, and they were methodically edged out of formal religious power.
"There may be no finer tribute to the potency of the Greek priestess than the discomfort that her position caused the church fathers," Connelly writes in her understated way. Her priestesses may be ancient history, but the consequences of the discomfort they caused endure to this day.
During the same upheaval, in 411, Thucydides' fellow Athenian Aristophanes staged his comedy "Lysistrata," with a heroine who tries to bring the war to an end by leading a sex strike. There is reason to believe that Lysistrata herself is drawn in part from a contemporary historical figure, Lysimache, the priestess of Athena Polias on the Acropolis. If so, she joins such pre-eminent Athenians as Pericles, Euripides and Socrates as an object of Aristophanes' lampoons. On a much bigger stage in 480 B.C., before the battle of Salamis, one of Lysimache's predecessors helped persuade the Athenians to take to their ships and evacuate the city ahead of the Persian invaders — a policy that very likely saved Greece — announcing that Athena's sacred snake had failed to eat its honey cake, a sign that the goddess had already departed.
These are just some of the influential women visible through the cracks of conventional history in Joan Breton Connelly's eye-opening "Portrait of a Priestess: Women and Ritual in Ancient Greece." Her portrait is not in fact that of an individual priestess, but of a formidable class of women scattered over the Greek world and across a thousand years of history, down to the day in A.D. 393 when the Christian emperor Theodosius banned the polytheistic cults. It is remarkable, in this age of gender studies, that this is the first comprehensive treatment of the subject, especially since, as Connelly persuasively argues, religious office was, exceptionally, an "arena in which Greek women assumed roles equal ... to those of men." Roman society could make no such boast, nor can ours.
Despite powerful but ambiguous depictions in Greek tragedy, no single ancient source extensively documents priestesses, and Connelly, a professor at New York University, builds her canvas from material gleaned from scattered literary references, ancient artifacts and inscriptions, and representations in sculpture and vase painting. Her book shows generations of women enjoying all the influence, prestige, honor and respect that ancient priesthoods entailed. Few were as exalted as the Pythia, who sat entranced on a tripod at Delphi and revealed the oracular will of Apollo, in hexameter verse, to individuals and to states. But Connelly finds priestesses who were paid for cult services, awarded public portrait statues, given elaborate state funerals, consulted on political matters and acknowledged as sources of cultural wisdom and authority by open-minded men like the historian Herodotus. With separation of church and state an inconceivable notion in the world's first democracy, all priesthoods, including those held by women, were essentially political offices, Connelly maintains. Nor did sacred service mean self-abnegation. "Virgin" priestesses like Rome's Vestals were alien to the Greek conception. Few cults called for permanent sexual abstinence, and those that did tended to appoint women already beyond childbearing age; some of the most powerful priesthoods were held by married women with children, leading "normal" lives.
The Greeks don't deserve their reputation as rationalists. Religion and ritual permeated the world of the city-states, where, Connelly notes, "there was no area of life that lacked a religious aspect." She cites one estimate that 2,000 cults operated during the classical period in the territory of Athens alone; the city's roughly 170 festival days would have brought women out in public in great numbers and in conspicuous roles. "Ritual fueled the visibility of Greek women within this system," Connelly writes, sending them across their cities to sanctuaries, shrines and cemeteries, so that the picture that emerges "is one of far-ranging mobility for women across the polis landscape."
These aspects of Connelly's well-documented, meticulously assembled portrait may not seem that remarkable on the surface, but they largely contradict what has long been the most broadly accepted vision of the women of ancient Greece, particularly Athens, as dependent, cloistered, invisible and mute, relegated almost exclusively to housekeeping and child rearing — a view that at its most extreme maintains that the names of respectable Athenian women were not spoken aloud in public or that women were essentially housebound.
Connelly traces the tenacity of this idea to several sources, including the paradoxically convergent ideologies of Victorian gentlemen scholars and 20th-century feminists and a modern tendency to discount the real-world force of religion, a notion now under powerful empirical adjustment. But another cause is a professional divide between classicists and archaeologists. In their consideration of a woman's place, classicists emphasize certain well-known texts, the most notorious being Thucydides' rendition of Pericles' great oration over the first Athenian dead of the Peloponnesian War, which had this terse advice for their widows: "If I must say anything on the subject of female excellence, ... greatest will be her glory who is least talked of among men, whether in praise or in criticism." Connelly, though, is an archaeologist, and she insists that her evidence be allowed to speak for itself, something it does with forceful eloquence. Far from the names of respectable women being suppressed, it seems clear that great effort was made to ensure that the names of many of these women would never be forgotten: Connelly can cite more than 150 historical Greek priestesses by name. Archaeology also speaks through beauty: "Portrait of a Priestess" is an excellent thematic case study in vase painting and sculpture, with striking images of spirited women, at altars or leading men in procession, many marked as priestesses by the great metal temple key they carry, signifying not admission to heaven but the pragmatic responsibility that Chrysis so notoriously betrayed in Argos.
Greek religion is a vast and complex subject, and "Portrait of a Priestess," by concentrating on one of its most concretely human aspects, offers an engrossing point of entry. It's not clear how far this lavishly produced book was intended for general audiences; a map, a glossary and expanded captions would surely have been welcome. But Connelly's style is clear, often elegant and occasionally stirring. And while she shows a fertile disregard for received wisdom — her astonishingly radical reinterpretation of the Parthenon's sculptural frieze, conceived in the early 1990s while she was researching this book, helped her win a MacArthur fellowship — she is no polemicist, a fact that has the effect of strengthening her more provocative points. Polytheism's presumed spiritual failures may eventually have led to the Christian ascendancy, but Connelly shows that the system long sustained and nourished Greek women and their communities. In turn, women habituated to religious privilege and influence in the pre-Christian era eagerly lent their expertise and energy to the early church. But with one male god in sole reign in heaven, women's direct connection with deity became suspect, and they were methodically edged out of formal religious power.
"There may be no finer tribute to the potency of the Greek priestess than the discomfort that her position caused the church fathers," Connelly writes in her understated way. Her priestesses may be ancient history, but the consequences of the discomfort they caused endure to this day.
Layne Redmond Interview
The leader of female frame drummers, Layne Redmond interview at Los Angeles by Japan Frame Drum Association.
Your Brain on Drums
Layne Redmond talks about the shamanistic and meditative affect of drumming on the brain.
The Primordial First Sound Heard in the Womb
All existence arises out of vibration, and rhythm is the primary structuring force of life on this planet. Sound is power and the first sound we hear is the pulse of our mother's blood. No sound has a more powerful effect on our consciousness. We vibrate to this primordial pulse even before we have ears to hear. Before we were conceived, we existed in part as an egg in our mother's ovary. All the eggs a woman will ever have form in her ovaries when she is a four-month-old fetus. This means that the sacred egg that developed into the person you are now, formed in your mother's ovary when she was growing in the womb of her mother. Each of us spent five months in the womb of our grandmother, rocking to the pulse of our grandmother's blood. And our mother spent five months rocking to the pulse of her grandmother's blood, and her mother pulsed to the beat of her grandmother's blood. Back through the pulse of all the mothers and all the grandmothers, through the beat of the blood that we all share, this sound can return us to the preconscious state, to the inner structure of the mind, to the power and the source of who and what we actually are: the pulsing field of all consciousness existing everywhere, within everything, beyond past, present or future.
This is the reason I believe that women in the ancient world were so identified with the frame drum. This is the reason symbols, like the lotus, that represent creation, birth, or the womb, were often painted on the frame drum or the reason why the drums were painted red -- the color of blood, the color of life. The frame drum, held in the hands of the goddess or her priestess, represented her power to create the universe with one stoke on her drum -- with one beat of her primordial heart -- every thing vibrates into existence.
Deep listening to this sound is a powerful and effective means of returning to the unconditioned, primordial state of our original consciousness. This sound has been used therapeutically as a background for massage, sleep, hypnotic inductions, counseling sessions or while practicing yoga. I believe this is the reason that the frame drum was at the core of all the religious rites of the ancient Mediterranean world.
Kilde: Layne Redmond
A drum group with Doumbek, Riq, Tar and Large Tar from an Egyptian Drum Concert.
Let the sounds of drums and chants magically transport you to the African plains.
Instructional Video released in 1990 by Interworld Music. Glen Velez with Layne Redmond.
This is the reason I believe that women in the ancient world were so identified with the frame drum. This is the reason symbols, like the lotus, that represent creation, birth, or the womb, were often painted on the frame drum or the reason why the drums were painted red -- the color of blood, the color of life. The frame drum, held in the hands of the goddess or her priestess, represented her power to create the universe with one stoke on her drum -- with one beat of her primordial heart -- every thing vibrates into existence.
Deep listening to this sound is a powerful and effective means of returning to the unconditioned, primordial state of our original consciousness. This sound has been used therapeutically as a background for massage, sleep, hypnotic inductions, counseling sessions or while practicing yoga. I believe this is the reason that the frame drum was at the core of all the religious rites of the ancient Mediterranean world.
Kilde: Layne Redmond
A drum group with Doumbek, Riq, Tar and Large Tar from an Egyptian Drum Concert.
Let the sounds of drums and chants magically transport you to the African plains.
Instructional Video released in 1990 by Interworld Music. Glen Velez with Layne Redmond.
Ancient Cypriot and Greek Priestesses
"O muse, Precious one, sing to me Thy Inspiration a prelude for my own song. Send a breeze from your groves. Vibrate my heart and mind with inspiration. O Wise kalliopeia, Leader of the golden Muses. And you too, wise initiator into the mysteries, Apollo, Son of Leto, Be at hand, blessing me".
Abonner på:
Innlegg (Atom)