Det sies at det var araberne som først lyktes i å destillere sprit, men sikker er man ikke. Brennevinets tidlige historie ligger i mørket, og mytedannelsen rundt emnet er stor. I begynnelsen var det alkymister som eksperimenterte med sprit i håp om å kunne framstille universalmedisinen. Det nye magiske middelet spredde seg raskt til klostrene der de, blant annet, framstilte urte- og krydderviner. Da sykdommen herjet i middelalderen, fikk de nye drogene stor utbredelse.
Italia på 1300-tallet var preget av pesten. Menneskene var redde og måtte beskytte seg. Handelen med vidundermidler og legemidler var stor. Apotekere og munker utvekslet og finslipte sine oppskrifter. Droger med alkohol og urter ble søtet med honning (i dag anbefales hvit sirup du kan få kjøpt i Sverige), og ble en populær handelsvare. Et lite glass urtemedisin virket oppkvikkende og fikk pestens svarte slør til å vike unna. Det var på denne tiden og noen århundrer fremover at de gode klosterlikørene oppsto. Den første virkelige populære likøren i Italia het Rosoglio, og besto, blant mange ting, av rosenblader og en urt som i Norge kalles soldugg. Oppskriften på Benedictine ble komponert av munken Bernardo Vincelli i 1510, men kunnskapene om sammensetningen av de 29 urtene hadde vokst frem over lang tid. Grønn Chartreuse, som kommer fra kartusianermunkenes kloster La Grande Chartreuse (nord for Grenoble), er kjent for å inneholde 200 ulike urter!
De mest berømte likørene har altså aner tilbake til middelalderen, og var i begynnelsen kun til medisinsk bruk. De er oppbygd rundt ingrediensene konjakk, urter og honning, men oppskriftene er naturligvis hemmelige. Først på 1400-tallet anvendes likør som berusende nytelsesmiddel, og markedet vokser raskt. Spriten destilleres av korn, og skikken med å bruke brennevin spredte seg nordover til land som Tyskland og Russland. Brennevinet rant lett ned i folks struper uten å være verken søtet eller krydret med urter. Yrkesgruppen destillatører har oppstått.
I Norden må man helt tilbake til 1600-tallet før brennevinet ble folkeskikk. Drikkingen ble snart et landsomfattende problem. Vanlige mennesker drakk for det meste ukrydret brennevin, men også fine, berømte merker som Rossolis, Danzigerbrennevin, Goldwasser og Pomerans. Troen på drammen som vidundermiddel var stor. Det fantes brennevin mot magevondt, kjærlighetssorg og benverk. Folk lærte fort å krydre sitt eget brennevin. Karve, perikum og heggebær fantes like rundt hushjørnet, og ble puttet på flasken. Krydderet skulle være bra for kroppen, men skulle også skjule den rå fuselsmaken.
Forskjellen mellom det som het liqueur og det som kaltes brennevin var meget uklar. Kikker man i gamle oppskriftsbøker, finner man brennevin som inneholder både bær, sukker og krydder. Cajsa Warg skriver i sin kokebok fra midten av 1700-tallet om sitronbrennevin, pomeransroyal og et tjuetalls andre interessante likører. Hun kaller dem alle for brennevin. Først når den ordentlige publikasjonen om likørfremstilling kommer ut i 1799, defineres likør som krydret og søtet sprit. Fattige søtet sin sprit med einer. De rike hadde råd til å søte med kostbart, importert rørsukker.
I løpet av 1800-tallet ble det utgitt flere veiledninger for hvordan man tilbereder sin egen likør (de fleste skrevet av menn). Både navn og ingredienser var meget fantasifulle. I kokebøker skrevet av kvinner, ble likørene laget av ingredienser man finner rett utenfor hageporten.
Likør anses i dag for å være en kvinnedrikk (umandig drikk). Da drinkene gjorde sitt inntog på begynnelsen av 1900-tallet, mistet drikken sin status.
Kilde: Sanna Töringe og Anette Åberg 1994
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar