En forfalskning av Hauge

I en ny bok retter litteraturprofessor Asbjørn Aarnes kraftig kritikk mot Jan Erik Vold og Profilkretsen. - De forringet Olav H. Hauges verk, hevder han.

Av Olav Brostrup Müller (klassekampen@klassekampen.no)
Lørdag 16. august, 2008


Olav H. Hauge ble tatt inn i varmen av Profilkretsen. Asbjørn Aarnes mener at han kan ha blitt forført av deres oppmerksomhet. Det er i den ferske antologien «Tid å hausta inn» at Asbjørn Aarnes anklager den radikale Profilkretsen for å ha kuppet Olav H. Hauge. Essayet der kritikken fremmes, «Liv og diktning hos Olav H. Hauge», er også på trykk i dagens utgave av Klassekampen.
- Jeg vil begynne med min egen forsømmelse, sier Asbjørn Aarnes.
- Og det er den at jeg i mange år ikke leste Olav H. Hauge. Jeg opplevde nemlig, i siste fase av mitt akademiske liv, den radikale bølgen. Det var en tom tilværelse, men jeg har sans for det absurde, så jeg fant meg i det. Jeg fikk beskjed om at jeg, som blant annet skrev i Morgenbladet, var miljøskadd og ble foreskrevet en del litteratur som skulle hjelpe med vekk fra min overklassebakgrunn. Hvis jeg ikke ville lese Marx og Lenin, måtte jeg i hvert fall lese folkelivsdikteren Sjur Bygd, fikk jeg beskjed om. Og hvis det ikke falt i smak, måtte jeg i hvert fall forsøke Olav H. Hauge. Han skulle være god medisin.
Ville ikke lese
Det medisinske rådet slo kontra. Litteraturprofessoren ble fort lei av representantene for den radikale bølgen, og slo samtidig fra seg å lese Olav H. Hauge. Det skulle vise seg å sitte lenge i.
- Men etter hvert fikk jeg mange telefoner fra Hamar-dikteren Rolf Jacobsen, som mente jeg måtte skrive om Hauge i Morgenbladet. Men er det ikke slik at han er maoist? spurte jeg. Nei, sa han, det er falskt. Olav H. Hauge er en åndens tjener, han er ydmyk - en stor poet.
Asbjørn Aarnes fikk ikke opp øynene for Ulvik-dikteren før etter hans død, da de fem bindene med Olav H. Hauges dagbøker ble offentliggjort.
Den Hauge som uttrykte seg på dagbøkenes sider, var en annen en den Aarnes hadde hørt beskrevet av Profilkretsen, følte han.

Dagbokoverraskelse
Det var Cato Schiøtz som åpnet dagboken for meg. Og da så jeg det: Hauge er en åndsrealist. Han mener at det kun finnes én substans, og det er ånden. Alt annet er manifestasjoner av ånden. Dette grunnsynet er selvfølgelig uforenlig med det Profilkretsen hevdet. De hadde et materialistisk program, der det var tingene som telte. Hvis man leser dagboken til Hauge finner man det motsatte, nemlig en slags åndsstolthet.
- I ditt essay «Liv og diktning hos Olav H. Hauge» vier du en del oppmerksomhet til genius-begrepet hos Hauge. Hvorfor det?
- Olav H. Hauge sier at det bare er én dikter i samtiden som har genius, og det er Alf Larsen. Alle andre har undermedvit, skriver han. Genius-tanken innebærer at dikteren ikke bare er et individ, eller et sosialt medlem av samfunnet, men at han bærer på en type innsikt han selv ikke er herre over. Sannheten er at Olav H. Hauge selv hadde genius.

Åndelig dikter
Aarnes mener i dag at Hauges beste arbeider ikke er de bekjennende eller personlige diktene, men heller tekstene der leseren ser at det er noen som taler gjennom ham.
- Det finnes et sentrum hos ham som det tales ut fra, og som gjør at han kan ikke plasseres sosiologisk eller sosialt. Han har visjoner som … ja, vi vet ikke hvor de kommer fra. Diktet «Gullhanen» er et eksempel på dette, det er Olav H. Hauge på sitt absolutt beste.

Profilkretsen
Mot slutten av 60-tallet begynner det å dukke opp folk på tunet hjemme hos Olav H. Hauge i Ulvik. Slik er i hvert fall bildet som har satt seg: Unge, alvorlige menn med pipe, lesebriller og venstresympatier.
For dikteren selv, som på dette tidspunktet hadde levd i årevis med psykisk sykdom og et liv preget av ensomhet, blir oppmerksomheten også en slags vei tilbake til verden rundt.
Det de unge gjestene på tunet har med seg, er en litterær idé om at det er det materielle og det «nyenkle» som er målet. Eller som en av dem, Tor Obrestad, selv skriver i sitt essay i Hauge-antologien «Tid å hausta inn»: «Skreiv ein ‘hav’ skulle det vera det våte elementet ein kunne symja i […]. Skreiv ein ‘stol’ skulle det først og fremst vera eit ord for det møbelet ein kunne sitta på».
- Jeg spør meg om ikke Olav H. Hauge ble forført i sitt eget verk, sier Asbjørn Aarnes i dag.
- Hauge har hørt på «gjestene», og lagt seg etter deres forventninger om krav til enkelthet. Han har i sitt verk en utvikling mot ting-enkelhet. Han lar etter hvert sagbukken, hoggestabben og øksa fortelle, men det betyr stagnasjon, og ikke framgang i diktningen.
- Forpurret interessen fra Profilkretsen hans naturlige løp?
- Om det bare skyldes dem at han ble enkel, er vanskelig å si. Det var en rekke ting som skjedde med Olav H. Hauge etter hvert: han ble kvitt de psykiske problemene sine, begynte å reise, fant fram skiene sine, giftet seg. I dagbøkene ser vi hvordan livet hans går mot en slags stille utadvendthet. Men samtidig har jeg nok en mistanke om at det at de plutselig kom og hyllet ham, at det var noe av grunnen til denne enkelheten han kom til å legge seg til, ja. Jan Erik Vold sier jo til ham: «Du må slutte å tenke. Du må gi deg over til tingene, du må la tingene tale. Innstill din egen tale. Lytt til øksen og sagbukken, det er de som skal ha ordet».
- Og i det øyeblikket synes du han blir dårligere?
- Jeg synes andre deler av forfatterskapet hans er bedre, ja.

Kuppet i Ulvik
Asbjørn Aarnes mener i dag at Profilkretsen forfalsket Hauges uttrykk og egentlige innhold.
- Forvrengningen av Hauge er et stort kapittel i vårt intellektuelle liv. Ofte snakker vi om striden mellom Welhaven og Wergeland som en av de store begivenhetene i norsk litteraturhistorie, men dette handler om et like viktig forhold. Det er et kapittel om en forfalsking, og en radikal krets som kanskje har hatt innflytelse over ham, og har forringet verket hans.
Om det var slik at Jan Erik Vold og hans Profilvenner kuppet Olav H. Hauge den gangen, ser det ikke ut til at Asbjørn Aarnes nå kan vente seg noen unnskyldning for innblandingen.