Because I could not stop for Death
He kindly stopped for me
–Emily Dickinson
Da Edgar Allan Poe var førti, ble han funnet liggende på en planke på toppen av noen tønner utenfor en bar. Han døde noen dager senere. Livet til Poe var, i likhet med mange av hans historier, kort og merkelig makabert. Akkurat som Olaf Bull hadde han en nervesykdom som gav seg utslag i sterk alkoholisme. Allikevel klarte han å legge igjen en litterær produksjon uten sidestykke, spesielt innen novellesjangeren, og er regnet som oppfinneren av detektivhistorien.
I 1812, tre år etter at Poe ble født, døde foreldrene hans, og han flyttet inn med onkelen John. Fosterfaren og Poe hadde aldri noe godt forhold, og Poes drikke- og pengespillproblemer gjorde det bare enda verre. Etter at Poe ble stilt for krigsretten i militæret på grunn av disse problemene, flyttet han ut til tanta sin. Her møtte han den ti år yngre kusina Virginia Clemm, som senere skulle bli hans kone. I denne perioden begynte den litterære karriæren hans for fullt.
Poe ble i disse årene avhengig av opium, og helsen begynte å bli verre samtidig som han ble mer og mer respektert som forfatter og poet. Virginias helse gikk også opp og ned, og Poe drakk ofte hardest i de periodene hun hadde det verst. Han begynte også å treffe andre kvinner; èn ny forlovelse ble brutt fordi han var utro med en tredje kvinne, og den neste, av hans død, den 7. oktober 1849.
Bibliografi:
Tamerlane: And Other Poems, By a Bostonian (lyrikk) 1827
Poems (lyrikk) 1831
Tales of the Grotesque and Arabesque (novellesamling) 1840
Murders in the Rue Morgue: And Other Stories (novellesamling) 1841
The Prose Romances of Edgar A. Poe, No. 1 (novellesamling) 1843
The Raven and Other Poems (lyrikk) 1845
Tales of Edgar A Poe (novellesamling) 1845
The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket 1850 †
Diverse samlinger og brev
“Ligeia”
Opplevelsen av atskilthet skaper angst, ja den er kilden til all angst.
–Erich Fromm
Ligeia, gitt ut i 1838, er en novelle som har blitt utsatt for utallige fortolkninger, av mer eller mindre troverdig karakter. At den handler om ønsket til å unnslippe døden er ganske sikkert, men budskapet i fortellingen er verre å sette fast.
Novellen begynner med et sitat fra Joseph Glanvill (filosof og metafysiker, kjent for bøker om hekser), som forteller at viljen er mystisk, at Gud er en stor Vilje som gjennomsyrer alt i universet, og at mennesket dør bare som resultat av en svak vilje.
Historien, fortalt i førsteperson, beskriver forholdet mellom en jeg-personen og den mystiske damen Ligeia. Hovedpersonen vet ikke nøyaktig hvor han møtte henne, eller hva hennes bakgrunn er. Ligeia er beskrevet som utrolig lærd i alle vitenskapene, også i det metafysiske. Hun kommer og går “som en skygge”, er tynn, men utrolig vakker, og har svært uvanlige, men merkelig tiltrekkende øyne. Hun er intens i levemåte, og fortelleren føler seg som et barn i forhold til henne. Når hun blir syk, og er på vei til å dø, kjemper hun og klamrer fast til livet, og til jeg-personen, med en nesten skremmende mental styrke. Her ber hun ham sitere et dikt hun selv skrev tidligere:
Diktet forteller om en skare med engler som sitter sammen i de ”ensomme, senere år” og ser på et teaterstykke om “håp og frykt”, med fantomer og galskap, synd og grusomhet. Ut av skuespillet kommer en blod-rød ting som eter seg gjennom mimerne på scenen, og serafene gråter når dette røde teppet faller ned. Stykket er tragedien “Menneske” og helten er “Erobreren Orm.”
Ligeia spør hvorfor det må være slik, at mennesket er så forgjengelig, og siterer hviskende Joseph Glanvill med sin siste pust.
Jeg-personen flytter bort fra sitt gamle hjem, til et melankolsk hjem i en rolig del av England. Han er blitt avhengig av opium i sin depresjon, men gifter seg på nytt, med Lady Rowena Trevanion. Det ene rommet i huset hans er pentagonalt og dekorert på en måte som får alle som går inn der til å føle seg redde og uvel, med noen draperier som aldri helt ser like ut uansett hvor mye du ser på dem, og en røkelseslampe med et snirklete, slangeaktig design. Hans nye kone blir òg syk, og hun ligger lenge.
En dag hender det at Rowena får et slags anfall mens hun er sengeliggende, og jeg-personen går forbi lampen og bort til henne for å gi henne noe vin. I sin svake opiumrus gjør han ikke noe når han føler noen bevege seg med ham i rommet, og forteller heller ikke Rowena noe om de par dråpene med rød væske som falt i glasset hennes før hun drakk vinen, men han legger merke til en sterk forverring av hennes sykdom fra nå av. Lady Rowena dør etter få dager. Natten hun dør, sitter jeg-personen hos henne, og hver gang han tenker på Ligeia, hører han svake lyder, hikst og snufs, fra den bandasjerte kroppen som ligger der, og hver gang han reiser seg for å sjekke, ser hun ut som om hun nettopp døde på nytt, for så å alltid virke ”mer død enn før”. Når natten nærmer seg dag, og hovedpersonen er for redd til å røre seg, beveger plutselig liket på seg. Det klatrer ut av senga, og sakte men sikkert ser vi at det ikke er kroppen til Lady Rowena lenger; den som nå kommer ut av bandasjene er Lady Ligeia.
Komposisjonen Poe brukte i “Ligeia” var en form som var veldig populær for gudstjenester på 1800-tallet. Den begynner med et sitat for introduksjon (exordiumet) av tema. Deretter kommer eksposisjonen, hvor vi får kjenne Ligeia gjennom minnene til hovedpersonen. Denne delen slutter med divisjonen, som er diktet “Erobreren Orm” og Ligeias død og forandring. Det innleder diskusjonen, som gir eksempel (praxis) for at viljen seirer over døden. De to siste avsnittene gir konklusjonen, hvor fortelleren gjentar det sentrale temaet, viljens kamp mot døden. Viljestyrken er her demonstrert, og sannheten i Glannvills sitat er bevist.
Ligeia er i gresk mytologi en av sirenene. Sirenene var mytiske fuglekvinner som sang og lurte seilere til å kaste seg i sjøen, hvor de ble gjort om til stein. Homer nevner Ligeia i sitt episke dikt Odyssevs, og Poe hinter til dette når han beskriver håret hennes: ”de ravne-svarte, de skinnende, de luksuriøse og naturlig bølgete lokkene, som setter inn den fulle kraften bak det homerske epitetet ‘hyasintinsk!’” I tillegg er noe av det første vi får høre om henne at hun har et ”forheksende ... lavt musikalsk språk.” Det er definitivt noe mystisk med Ligeia som person helt fra starten av. Hovedpersonen er betatt av henne, men de har et ensidig forhold; hun er den som fortryller ham, mens han prøver å forstå henne. Hvis en tolker henne som en sirene, så virker det som om hun har brukt fortelleren til å gjenoppstå fra de døde. Fortelleren har glemt veldig mange detaljer om Ligeia, for eksempel hennes familiebakgrunn. Kanskje har hun dødd og gjenoppstått flere ganger gjennom historien, ved å forføre andre menn tidligere? I så tilfelle er det hun som er ”Erobreren Orm” i diktet, hun blir selv Døden og helten i tragedien ”Menneske.” Denne teorien virker ganske logisk helt til en leser litt nøyere i avsnittet etter diktet, hvor Ligeia spør ”Å Himmelske Far! ... skal denne Erobreren aldri bli erobret?”
Sirenene er døtre av Persephone, dronning over underverdenen (gift med Pluto). Den mytologiske Ligeia er derfor i nær slekt med Døden. I novellen får Ligeia en slags oppstandelse fra de døde, og viser dermed at hun har en slags makt over dødsriket. Ligeia kan her også lett tolkes som en slags Jesus-figur, men dette brukes heller som en effekt i forvarsling om hva som skal skje, enn om henne som person. I eksposisjonen har hun øyne med en ”skjønnhet enten over eller ikke en gang fra jorda.” De er ”guddommelige kuler.”
Det finnes mange andre bibelske allusjoner, for eksempel har Ligeia ”uendelig overlegenhet,” i all slags vitenskap og studier, og han ”lar henne få lede ham” gjennom verden, og gjennom hans ”metafysiske studier.” Ligeia har mange egenskaper som vanligvis bare tilhører Gud – guddommelig skjønnhet og en uendelig kunnskap. Rowena, derimot, er bare en vanlig dødelig. Èn tolkning sier at historien forteller om kampen for å komme nærmere Gud; når Ligeia dør blir det en avstand til Gud, men når hovedpersonen ved hjelp av viljen får henne til å komme tilbake, er Gud og universet sammen igjen. Denne teorien understøttes både av de bibelske allusjonene og av den homiletiske oppbygningen, men personlig synes jeg den utelater en god del elementer i novellen, som er for viktige til å ignorere.
Den største friksjonen oppstår mellom viljens tilsynelatende seier over døden i den ytre fortellingen, og dødens seier i diktet, ”Erobreren Orm”. I dette diktet skildres menneskenes liv som en evig rundgang i søken etter et fantom som ikke kan fås tak i, hvor dette fantomet er frihet fra døden. Temaet i diktet virker altså motsatt av det som vises av Ligeias gjenoppstandelse, men allikevel har diktet fått en veldig sentral plass i novellen. Diktet legger en slags parallell til den ytre historien.
Hvis en tenker oppstandelsen som et resultat av fortellerens opium-fantasier blir temaet fortsatt konsekvent, og mange andre løse brikker ser ut til å falle på plass. Da Lady Rowena ble syk, og fortelleren gikk for å gi henne noe vin, så han, eller ”kan ha drømt at [han] så” noen røde dråper falle ned i glasset hennes, men unngikk å si noe til henne. Han begrunner dette med at det må ha vært noe han har fantasert. Dette skurrer litt med hvor godt denne fantasifulle fortelleren husker andre detaljer, som hvordan rommet ser ut. Psykologisk passer denne tolkningen også veldig bra; jeg-personen er som besatt med Ligeia, og følger henne ”som et barn.” Når hun dør er det naturlig at hans neste kone ikke når opp til hans høye krav, og han projiserer Ligeias personlighet over på Rowena.
Jeg tror Poe prøvde å la alle disse tre budskapene ha omtrent like sterk begrunnelse i historien, for å gjøre novellen mer intrikat, og for å vise hvor mye Ligeias død påvirket hele verdensoppfatningen til denne hovedpersonen som var så avhengig av henne.
Jeg så at hun måtte dø – og jeg kjempet desperat i ånden med den avskyelige Azrael.
Uansett om Ligeia klarte å seire over døden eller ikke, viser denne historien godt hvor sterkt frykt for døden kan gå inn på sinnet til en person. Dette temaet går igjennom historien som en rød tråd fra begynnelse til slutt.
“The Raven”
Når gjøken galer fra bar kvist, blir ingen trist – men galer den fra løvrik gren, blir det angst og mén.
–Nordisk ordtak
Poes kanskje mest kjente verk, “The Raven,” har blitt gjenstand for utallige hyllester, omskrivinginger og parodier; fra Lou Reed sin kokain-påvirkede versjon til en gjesteopptreden av ravnen i The Simpsons’ allehelgensepisode. Dette stemningsfulle diktet ble utgitt i 1845, og følger en veldig strikt form, med fast rim, mange gjentakelser og en veldig sterk rytme.
Diktet åpner med at jeg-personen, som sitter alene i sitt kammers og studerer gamle, glemte bøker for å distrahere seg fra tanker om sin tapte Lenore, blir avbrutt av en banking på døra. Han åpner, og ser ut, men finner bare mørket, og “intet mer”. Det eneste ordet som høres er hviskingen av ordet “Lenore”, som kommer fra hans egen munn, og han går tilbake til rommet sitt.
Nå kan han høre en banking på vinduet sitt; han åpner det nervøst og en ravn stiger inn i rommet. Ravnen setter seg på toppen av en byste av Pallas, den greske visdomsguden. Jeg-personen spør ravnen hva den heter, og den svarer “aldri mer”. Personen tenker at i morgen vil fuglen være borte, “slik håp har forlatt meg før”. Og fuglen sier “aldri mer”.
Selv om fortelleren vet at fuglen ikke kan si annet, spør han den hva som menes med “aldri mer”. Han setter seg i stolen som “hun” (Lenore) satt i før, og føler savn. Han sier at han ønsker å glemme den tapte Lenore, og ravnen sier “aldri mer”. Han fortsetter å spørre ut fuglen, om det finnes frihet fra melankoli, og ravnen sier “aldri mer”. Til slutt spør han om han vil møte Lenore i paradis, og ravnen forsetter med sitt ene svar, “aldri mer”.
Med sinne sier han at fuglen skal forsvinne fra huset hans, og komme seg tilbake til stormen og natten, hvorpå fuglen svarer “aldri mer”. Til slutt gir mannen opp, og fuglen sitter der ennå mens lampelyset tegner skyggen dens ned på gulvet, og fortelleren sier at sjelen hans vil løftes fra den skyggen “aldri mer”.
Diktet er på 108 linjer, fordelt på 18 strofer med seks linjer hver. Poe har selv sagt at lengden på diktet var nøye valgt, av hensyn til effekten diktet skulle gi. Han mente at diktet måtte kunne leses i én omgang for at effekten skulle være optimal, men selvsagt være langt nok til å få fram temaet og holde høy kvalitet.
Versemålet er konstant gjennom hele diktet, med åtte trykktunge stavelser i de fem første verselinjene, så en siste verselinje på fire slag. De fem første linjene kan egentlig deles inn i to halvdeler på fire slag hver, slik at hver strofe har elleve av disse halve linjene. Rytmen er trokeisk (tung-lett).
Den sterke og konstante rytmekomposisjonen, sammen med den stigende stemningen i diktet, gir en følelse av noe ustanselig som marsjerer fram mot et høyere og høyere klimaks.
Hver eneste strofe har ett innrim i første linje (i slutten av første og andre halve linje) og ett tilsvarende innrim i tredje linje, som også rimer med det siste ordet i første halvdel av fjerde linje. I tillegg er det enderim på andre, fjerde, femte og sjette linje, hvor ordene alltid rimer på more. Hvis vi bruker parantes () for å samle rim som er på samme linje, får vi da dette rimmønsteret: (aa)b(cc)(cb)bb. Poe skrev i hans The Philosophy of Composition at han skrev dikt like metodisk som en løste et matematisk problem, og det tror jeg godt kan stemme. De eneste gangene Poe avviker fra rim-ordningen sin er ved å legge inn enda et innrim i tillegg. For å vise kompleksiteten med et eksempel har jeg understreket rimlydene her (fra sjette strofe av diktet):
Back into the chamber turning, all my soul within me burning,
Soon again I heard a tapping somewhat louder than before.
"Surely," said I, "surely that is something at my window lattice;
Let me see, then, what thereat is, and this mystery explore
Let my heart be still a moment and this mystery explore
'T is the wind and nothing more!"
Rimordene blir sterkt framhevet av gjentakelsen av lydene, dette har spesielt stor effekt når ordet Nevermore introduseres av ravnen i åttende strofe.
I tillegg til enderim og innrim er det flust med bokstavrim i diktet. I tolvte strofe, femte linje, har vi for eksempel grim – ungainly – ghastly – gaunt, hvor i tillegg g-lyden er på den trykktunge stavelsen for hvert ord. Disse ordene og rytmen blir altså gjensidig forsterket, sammen med at den uhyggelige stemningen kommer enda bedre fram.
Mange av ordene er gammel- eller poetisk engelsk, som passer sammen med at hovedpersonen studerer ”gamle, glemte bøker,” og de bidrar til å gjøre stemningen mer mystisk eller trolsk. En del symboler er hentet fra klassisk kultur, for eksempel ”plutonsk natt”; Pluto var gud over dødsriket. Det er også bibelske allusjoner, som når jeg-personen spør ravnen om det virkelig finnes ”salve i Gilead,” eller når røkelsen i værelset sprer seg som ved en seraf, en type engel.
Det sentrale symbolet i teksten er ravnen. Ravner er i mange myter koblet sammen med død eller overlevering av beskjeder (som f.eks. Hugin og Munin). Når ravnen lander på bysten av visdomsguden Pallas, blir den selv ansett som vis; og den gis en egenskap av ærbødighet på grunn av dens ”majestetiske” oppførsel. Jeg-personen i diktet spør ravnen ut om hans døde kjære Lenore. Ravnen kan ikke gi noe rasjonelt svar, den kan bare repetere ”aldri mer.” Et menneske ville gitt meningsfylte svar, kanskje med en form for trøst, og gjort kommunikasjonen tosidig. Ravnen fungerer som et emosjonelt speil på dikt-jeget. Spørsmålene hans er utformet slik at ”aldri mer” gir det mest trøstesløse svaret; og denne fuglen, med sitt ene konstante svar, får ham til å legge inn sine egne fortolkninger av setningen ”aldri mer,” og på den måten forsterke galskapen hans.
Venner av Poe skal ha beskrevet ham som, blant annet, en ”humørsyk bokorm.” Kona hans, Virginia, var ofte svært syk. Her er det altså en veldig sterk parallell mellom livet til Poe og diktet. Hans egen livsoppfatning kommer også sterkt fram; det er ingen lykkelig løsning på problemene, jeg-personen blir bare kastet ut i en evig, melankolsk galskap.
Lenore er symbolet på tapt kjærlighet, hun har kommet til det optimalt uoppnåelige – og derfor romantiske – stadium: døden. Dødstemaet er ytterligere intensivert av tidspunktet; en midnatt i desember (kanskje nyttårsaften?). Både midnatt og desember kjennetegner forandring eller avslutning. Hovedpersonen sitter ensom i sitt rikt innredete, lille værelse, som er fullt av minner etter Lenore. Rett utenfor vinduet hersker en sterk storm, i kontrast til det rolige værelset. Stormen kan virke som et symbol på den nært forestående galskapen i sinnet til dikt-jeget; melankolien og savnet har drevet forstanden hans til kanten.
Når dikt-jeget i slutten beordrer ravnen: ”ta ditt nebb ut fra mitt hjerte,” får vi det første virkelig meningsfulle, metaforiske utsagnet i diktet. Før det har alt vært rent bokstavelige spørsmål, de er irrasjonelle, men med undertoner av dypere meninger. Når svaret ”aldri mer” kommer fra ravnen siste gang, blir det for første gang åpent erkjent hvor sterkt savnfølelsen verker.
Edgar Allan Poe er en av de lyrikerne som virkelig får til å overføre sine egne følelser til leseren. Uten å måtte forklare hvorfor vi skal føle det sånn, setter han oss inn i en situasjon hvor det blir naturlig for oss å føle det samme som fortelleren. Kan hende er disse følelsesskildringene en måte å mildne egne smerter. Ofte bruker Poe den fysiske bakgrunnen i historien til stemningsskildring, gjerne med mye symbolbruk. Ifølge Poe er den største sorgen, sorgen over døden til en ”vakker kvinne”. Det var det han brukte som basis for å skrive ”The Raven”. I “The Raven” er Lenore beskrevet som en “sjelden og blendende jomfru,” hun huskes av hovedpersonen som noe perfekt, men òg litt mystisk på grunn av hennes død, og hovedpersonens sterke savn. Lenore er gjort synonymt med Poes definisjon av Skjønnhet, hun har ingen egentlig funksjon utenom å være et savnobjekt, og gi bakgrunn for hoved-personens angst. Den jobben gjør hun derimot veldig bra, og ”The Raven” er et glimrende eksempel på hvor sterk savnfølelsen kan bli, hvor mye det sliter i en persons sinn at noen en elsker forsvinner fra livet.
Selvtortursproblemet:
Vil jeg virkelighet eller vil jeg bare forbli i dette mørke av skjønnhet?
Stein Mehren
Jeg-personen i Poes ”The Raven” legger opp spørsmål til ravnen som får den til å si at håpene hans blir oppfylt ”aldri mer.” Han torturerer seg selv med savn og melankoli, og bruker ravnen til å forsterke disse følelsene. I ”Ligeia” får hovedpersonen, om en tolker det slik, hallusinasjoner av at Ligeia oppstår fra de døde. Begge personene påfører seg selv denne emosjonelle torturen, mer eller mindre ubevisst.
Kilder:
Edgar Allan Poe: Complete Stories and Poems of Edgar Allan Poe 1984
Russell Noyes: English Romantic Poetry and Prose 1956
Fredrik Wandrup: En uro som aldri dør - Olaf Bull og hans samtid 1995
Websider:
http://www.sparknotes.com/
http://www.comnet.ca/~forrest/
http://www.pambytes.com/poe/poe.html
http://www.poedecoder.com/
http://www.dagbladet.no/bull/
http://home.bip.net/torstein21/digte_bu.html
http://www.britannica.com/search?ct=eb&query=Bull+Olaf
http://www.bokkilden.no/
http://fuv.hivolda.no/prosjekt/bergobe/ http://biphome.spray.se/torstein21/angstkultur.html
http://www.geocities.com/steastu/Syngja.html
http://www.apollon.uio.no/apollon02-97/hageberg.html
http://www.oslo.net/historie/MB/utg/9548/kritikk/3.html
http://www.samlaget.no/gjennomspraket/obull.html
http://www.kalliope.org/biografi.cgi?fhandle=bull
http://www.john-keats.com/biografie/chapter_vii.htm#lamia
http://academic.brooklyn.cuny.edu/english/melani/cs6/keats.html
http://libarts.wsu.edu/english/Journals/PoeStudies/
http://www.daria.no
Som en kurositet har jeg tatt med to analyser - et dikt og en novelle - skrevet av Edgar Allan Poe. Du må selv skaffe til veie tekstene det er snakk om. Ikke glem å lytte til versjonene av "The Raven" du finner blant litteraturvideoene. Så er det bare "å kose" seg gjennom analysen av teksten. Når arbeidet er utført, vil du føle deg som et nytt og opplyst menneske. Lykke til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar